En samtale med Liv Køltzow

Liv KøltzowLiv Køltzow

[dropcap custom_class=»normal»] I [/dropcap] 1997 fikk Liv Køltzow Brageprisen for Verden forsvinner. Forfatteren forteller hvordan det er å lese boken nå, 18 år senere.

TEKST: Nora Campbell

Da jeg skrev Verden forsvinner, gjorde jeg enormt med research. Det var som om jeg forberedte meg på at jeg skulle bli syk. Prosessen hjalp meg med legeskrekken. Jeg fikk slippe innenfor, fikk så god kontakt med toppspesialistene som alle er så redde for og har så stor respekt for. Jeg husker jeg intervjuet en nevrolog, med masse skjønnlitteratur på kontoret, og jeg gjettet alle svarene hans: Det beste med jobben var diagnostikken, det verste var at det var så få av sykdommene som han egentlig kunne gjøre noe med. Legen, som fem år senere diagnostiserte meg med Parkinsons sykdom, takket meg for boken og trodde jeg hadde klart å diagnostisere meg selv. Han trodde jeg visste alt om medisin, men det gjør jeg jo ikke.

 

Verden forsvinner er en bok som holder seg fast i øyeblikket. Hovedpersonen Nina Blindheim er lege og slipper ikke unna det som skjer rundt henne. Hun slipper ikke unna å bli rammet selv. Dette er absolutt en kriseroman. Balansen mellom nåtid og fortid er spesiell. Hun slipper ikke unna nåtiden, men hun får ro til å reflektere over fortiden.

Jeg var redd mens jeg jobbet for at dagliglivet skulle virke grått, men ordet hverdag er helt håpløst. Det finnes ikke hverdager. Det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

 

Det finnes ikke hverdager. Det finnes en fryktelig spennende prosess inni hvert menneske som er logisk og som fører til valg og handlinger. Det er det som er hverdager, og det er ikke småting.

 

Romanens handling er lagt til høsten 1989, da Muren falt. Nå er det 25 år siden, og verden fremstår kanskje ikke like fredelig.

Man er aldri sikker når man skriver, men jeg er glad for å ha fastholdt et slikt øyeblikk, en slik hendelse. Det ser annerledes ut nå, enda riktigere. Den fredelige måten de østlige lederne løste den farlige situasjonen på var ikke en seier akkurat, men viste noen kvaliteter ved systemet. Ikke alle kan erkjenne et nederlag. De sparte mange liv på det. Jeg har levd i en fredstid hele mitt liv, mens det har vært så mange hundre tusen kriger, det er egentlig helt vanvittig! Det perspektivet har blitt min måte å betrakte verden på. Jeg ser på krisene fra en fredsposisjon i et velstandsland. Mitt ståsted er det alle andre så gjerne vil frem til, og da kan man jo ikke drive og forakte det som snevert.

 

Men blikket på verden blir et utenfrablikk, distansert?

Ektemannen i romanen, Audun, er historiker, ekspert på Svartedauden, han har avstand til alt som skjer. Auduns blikk på verden er også mitt. Men jeg er ikke så pessimistisk som ham.

 

Og han er kanskje ikke noen god ektemann?

Audun er voldelig, og Nina har fortrengt det. Hun – en lege! – har fortrengt det. Men det er slike ting som holder verden sammen, både på mikro- og makronivå. Hvordan opprettholdes freden? Ved at noen finner seg i det som skjer.

 

Og hvordan er det å lese boken nå, 18 år etter den kom ut for første gang?

Jeg liker hele boken bedre nå enn da jeg skrev den. Og når jeg blar i den, blir jeg faktisk ganske imponert over mitt eget arbeid. Jeg tror det er en bok som vil holde seg.