Kategori: Bokrommet

Ære

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste romanforfattere og en av de fremste talsmennene for ytringsfrihet i landet. Hun er blitt truet på livet av tyrkiske nasjonalister og blitt stilt for retten for å ha krenket den tyrkiske nasjonens ære. En av hennes romaner har nettopp tittelen Ære.

Av: Synnøve Tresselt

Moren min døde to ganger. Jeg lovet meg selv at jeg ikke ville la historien hennes bli glemt.

Med disse orden begynner Esma, en ung kurdisk kvinne, å fortelle historien om familien sin. De bodde ved bredden av Eufrat og emigrerte til London i 1970. Boken handler først og fremst om bestemoren hennes. Hun kom fra den lille landsbyen Mala Car Bayan, og var fortvilet over at hun bare fødte jenter. Hun visste hvor nådeløs tilværelsen deres ville bli. Det er også historien om den overtroiske moren og den opprørske tanten, tvillingsøstre med helt forskjellige skjebner.  Dessuten forteller hun om familiens menn – om faren som kan være både kjærlig og voldelig, om broren Yunus, en drømmer, og Iskender, den yngste, morens øyensten.  Romanen skildrer møtet mellom to religioner og to kulturer, og handler også om forbudt kjærlighet og æresdrap.

Forfatteren skriver med dyp innsikt i menneskesinnet. Dette er en sterk, klok, vakker og fargerik roman.

Ære er oversatt av Bente Klinge.

På sviktende grunn

Paul Auster og Siri Hustvedt forteller om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid.

Til våren utgir vi Siri Hustvedts lovpriste essaysamling «På sviktende grunn». Her retter hun sitt briljante og kritiske blikk mot nevropsykologiens metafysiske spørsmål.

Av: Synnøve Tresselt

Hun viser hvordan den eviggyldige, uløste kropp-sinn-problematikken har formet – og ofte fordreid og forvirret – samtidens oppfatninger av nevrovitenskap, genetikk, kunstig intelligens og evolusjonspsykologi. Dette er en unik bok fra en unik forfatter som tar opp spørsmålet om hva det vil si å være et menneske.

Her er et lite utdrag med hennes tanker om det å forestille seg å være en annen:

Jeg har ofte lurt på hvordan det ville være å være en annen. Hvis jeg var en annen, ville jeg selvfølgelig miste mitt eget subjektive perspektiv. Jeg måtte beholde både mitt perspektiv og den andre personens perspektiv på en og samme tid for å vite hvordan jeg er forskjellig fra den andre personen. Når jeg har en samtale med noen, især en jeg liker, fungerer den personens livlige ansikt og fakter som en gjenspeiling av mitt ansikt, samtidig som de påvirker mine egne ansiktsuttrykk og håndbevegelser. Uten å tenke over det blir jeg avstemt etter min venns øyne og munn og stemmen hennes og dens tonefall, så vel som etter meningen av ordene som passerer mellom oss. Jeg vet at jeg ikke er min venn, men jeg mister all fornemmelse av meg selv utenfra. Jeg ser ikke meg selv snakke og gestikulere med mindre den ubesværede samtalen blir avbrutt – hvis hun forteller meg at jeg har fått en bit tunfisk mellom tennene, for eksempel – og jeg plutselig må se meg i et speil for å fjerne den sjenerende fiskebiten. Å lese er det nærmeste vi kommer til å være to bevisste personer samtidig. Vi låner en annen persons bevissthet mens vi leser, men vi kan også stanse opp, tenke og stille oss selv spørsmål om den fremmede bevisstheten, dens stemme, dens meninger og dens historier. Vi kan spørre oss selv om vi tror på den personens tanker, beundrer dem eller føler oss bedrøvede når vi lever i dem. Å lese er en alminnelig form for menneskelig flerhet. (…) Jeg er sterkt knyttet til romanen som en kunstform med en nesten forhekset fleksibilitet. Jeg tror på den, og til forskjell fra mange mennesker mener jeg at lesning av romaner utvider den menneskelige viten. Jeg tror også at det er et fantastisk uttrykksmiddel for ideer.

På sviktende grunn er oversatt av Knut Johansen.

Folket på Innhaug må leses minst tre ganger i livet

Folket på Innhaug må leses minst tre ganger i livet

Bøkene om Folket på Innhaug bør man lese minst tre ganger i livet; når man er ung, når man har blitt voksen, og når man har blitt gammel. Jeg leste dem første gang da jeg var 14, og nå har jeg lest for andre gang. Historien gjør sterkt inntrykk.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Ved å lese på ulike tidspunkt i livet, vektlegger man ulike perspektiv i fortellingen. Jeg synes jo også at romanen ganske tydelig skisser opp tre ulike faser i karakterens liv. Barndom og ungdomstiden karakteriseres av nysgjerrighet og store forventninger. Så er det ekteskap. Man blir jo gift – enten man har lyst eller ikke. Og naturligvis er det store følelser og ønske om romantikk, men ekteskap er kanskje mest tydelig som samfunnsstruktur og institusjon. Ekteskapet definerer tydelig hva slags voksenliv man får, med barn og ikke minst mye arbeid. Det er store kontraster mellom storgårdsfruer og husmannskoner. For ikke å snakke om kontrasten mellom de som får sine barn i eller utenfor ekteskapet. Det er vanskelig for moderne lesere å fatte rekkevidden av det. I alderdommen er det tydelig at man blir satt litt på siden, og må se neste generasjon gjøre sine valg. En stor styrke ved beskrivelsen i denne fasen er de fine refleksjonene omkring hvordan det ble, dette livet – og hvordan forventningene ble til virkelig liv.


Kjøp boka her

Jeg tror at en av grunnene til at den har berørt så mange lesere, er de troverdige karakterene hun beskriver og nærheten til dem. Det er klart at det er vanskelig å forstå hva det vil innebære å være Oline og få barn utenfor ekteskapet, der hun lever med slekta si på en gård i Trøndelag i 1818. Men likevel morsfølelse, sterke forventninger og tapt kjærlighet kan mange relatere seg til.

Elstad forteller om sterke kvinner – om deres kjærlighet, ekteskap og kampen for tilværelsen. Om opposisjon mot tradisjon; både prest og øvrighet. Kvinnene beskrives på en levende måte, så det er lett å få empati og føle med dem – samt bli fascinert for en tid som er så annerledes enn vår; spesielt med tanke på ekteskap, arbeid og velstand.

Bøkene følger Gertrud, hennes barn, barnebarn og oldebarn og tippoldebarn – og er en fantastisk flott slektsfortelling, som jeg anbefaler på det varmest.

Nominasjonsbonanza

På Aschehoug er det nominasjonsbonanza denne høsten. Ikke bare er seks av våre forfattere nominert til Bokhandlerprisen og to Aschehoug-titler nominert til Brageprisen, vi har jommen også utgitt fire av åtte bøker som er nominert til Ungdommens Kritikerpris!

Av: Hilde Rød-Larsen

Vi gratulerer Demian Vitanza, som er nominert for «Dette livet eller det neste»; Jan Kjærstad, som er nominert for «Berge»; Therese Tungen, som er nominert for «Ein gong var dei ulvar» og Erlend O. Nødtvedt, som er nominert for «Vestlandet». Hurra!

Juryens begrunnelse lyder:

Demian Vitanza, Dette livet eller det neste

Gjennom en lengre periode intervjuet forfatter Demian Vitanza en hjemvendt
fremmedkriger i et fengsel på Østlandet. I Dette livet eller det neste har han fått navnet Tariq, og Vitanza forteller hans historie. På samme tid er boka en kritikk av å formidle en annens historie. Hvor nært kan vi egentlig komme andre mennesker gjennom språket?

Boka består av scener fra intervjusituasjonen i fengslet og lange passasjer fra fremmedkrigeren Tariqs perspektiv, der Tariq forteller historier fra oppveksten og den nære fortiden på Syriakrigens frontlinjer. Vitanza er opptatt av at ingen stemmer er nøytrale eller 100 prosent troverdige, og heller ikke hans egen, delvis fordi han etter hvert utvikler et slags vennskap med Tariq. Det er nettopp i denne problematiseringen av historiefortelling, moral og sannhet at bokas styrke ligger – i tillegg til at den unngår polariseringen som preger samtidas debatt om islam og religion.

Demian Vitanzas språk er preget av mørk humor og slentrende formuleringer som gjenspeiler Tariqs forkjærlighet for amerikansk rap – som etter hvert ble erstattet av Koran-vers. I denne boka finner vi scener som faktisk gir en slags forståelse for hvorfor en ung, norsk gutt velger å bli radikal islamist og kjempe i en krig langt, langt borte fra sitt trygge hjemland.

Jan Kjærstad, Berge

Med Berge har Jan Kjærstad skrive ein roman om 22. juli som ikkje handlar om 22. juli. Handlinga er lagt til 2008, då Arbeidarpartipolitikar Arve Storefjeld og familien hans blir funne brutalt drepne på ei hytte i Nordmarka. Er det eit terrorangrep? Kan noko slikt skje i det fredelege Norge?

Berge er ei medrivande kriminalforteljing der tre ulike personar fører ordet: Ein journalist, ein dommar og til slutt mannen som skjuler seg bak romantittelen, Nicolai Berge. Kjærstad formidlar versjonane deira i sitt sedvanlege, fabulerande språk og med ein elegant variasjon av stemmer og stilartar. På snedig vis inviterer han lesaren til å vere med å dikte fram samanhengane i romanen. Parallellane til 22. juli, og til andre kjende drapssaker, er heile tida merkbare, men ingenting er heilt likt. Ved å vri det til på denne måten, tvingar Kjærstad lesaren til å tenkje gjennom forteljingane våre om 22. juli på nytt.

Berge er difor ein engasjerande og tankevekkjande roman, som ikkje gir så mange svar, men som får lesaren til å stille gode spørsmål – om korleis ein nasjon reagerer på eit terroråtak og om behovet for å finne forklaringar som gir oss fred.

Therese Tungen, Ein gong var dei ulvar

Ein gong var dei ulvar inneheld seks lange og heilstøypte noveller som alle etterlèt lesaren i uro. Personane til Tungen blir plasserte i krevjande situasjonar, og lesaren får kjenne på eit mangfald av engstelege stemningar: Tungen slepper jamleg ukontrollerte og farlege element inn i forteljingane sine, og dødsmedvitet følgjer lesaren gjennom heile samlinga. Men Tungen meistrar både novelleforma og språket suverent, og temmer såleis denne uroa til stor litteratur.

Novellene er forfriskande varierte i miljø, toneleie og tematikk, og dei lener seg lett mot ulike sjangrar. Likevel kjenner lesaren seg ivaretatt av den autoritative forfattarrøysta. Tungen er både tradisjonsmedviten og original. Ho komponerer og timar forteljingane godt, og gjer forsiktig, men finstemt bruk av komikk, utan at det eksistensielle trykket blir dempa av det. Korleis møter mennesket kaos og katastrofar? Kva slags krefter kan vi rå over, og kva slags krefter er for sterke til at vi kan stå imot?

Det er eit mørkt og ganske brutalt univers i Tungens stilsikre og modige noveller. Spørsmåla dei reiser, er like viktige for det einskilde mennesket som for samfunnet og naturen rundt. Og inn i mellom finst det også lys.

Erlend O. Nødtvedt, Vestlandet

Erlend O. Nødtvedts prosadebut er ein vilter road-roman frå den våte landsdelen i vest. Poeten Erlend og biletkunstnaren Yngve er på kjøret i ein gammal Toyota Camry, og i bagasjerommet ligg hovudskallen til bondeopprøraren Anders Lysne, som blei halshogd i Bergen i 1803. Skallen skal heim til Lærdal, koste kva det koste vil.

Vestlandet er minst like mytisk som det er konkret og fysisk i Nødtvedts versjon. Regnet høljar ned, alkoholen strøymer gjennom strupane, og Nødtvedt skildrar meisterleg dei synene og sinnstilstandane som oppstår. Han brukar eit mangfald av språkformer, og blandar bokmål og nynorsk med dialekt, men også spøk og skjemt med stemningsfulle skildringar av indre og ytre landskap. Som romanforfattar utnyttar han den forteljande forma til å overdrive og karikere, og til å skrive både døde og levande vestlandskunstnarar inn i eit storslått kulturhistorisk portrett av landsdelen.

Vestlandet er ein humørfylt hyllest til små og særprega lokalsamfunn og til Vestlandet som motstandens region. I tillegg er den eit kvast angrep på sentralmakta på Austlandet. Romanen er burlesk og satirisk, men seriøs nok, når det kjem til stykket: Kva kan gå tapt av sjølvstyre og eigenart når kommunar og fylker blir slått saman til store og såkalla robuste regionar? Nødtvedt gir oss både meir og mindre tydelege svar, heile tida med glimt i auget.

Et lesetips fra svigerfar

Det var min svigerfar som sa jeg måtte lese Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen. Han er en god leser og gir meg mange gode lesetips. Jeg leste – og ble begeistret.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Min utgave av boka hadde gulnede sider og bokstaver som fløt utover arkene – det gjorde nesten vondt å lese. Men, historien steg opp fra boksidene og det var ikke vanskelig å føle nærhet og slektskap med familien på Bjørndal. Og aller mest Dag. Den staute, sterke familiefaren som «vekker menns misunnelse og kvinners lidenskap». Han taler ikke i utrengsmål og det er ofte handlingene som taler sterkere enn ordene. Dette er en type vi kjenner godt til, vi som kommer fra landet. Det er den sterke arbeidskaren, som imponerer med arbeidet sitt på gården og i skogen, snarere enn velartikulert konversasjon. Dette er både til fascinasjon og frustrasjon.

Dag snakker ikke så mye om følelser, men han griper inn når det trengs. Men, han søker også til naturen, til skogen og til stillheten. Og naturen selv er en person i teksten, naturen som foredler karakteren.

Kjøp boka her

Det er mange fascinerende tema i boka – tradisjon og framtidstro, hevnlyst mot kristen humanisme – men det er karakterskildringene som gjør sterkest inntrykk. Temaene manifestert gjennom møte mellom personer, og deres liv – i hverdag og i møte med livets store hendelser griper også den moderne leseren.

Dette er virkelig en strålende klassiker, og det har jo vært en fryd å snakke med flere kollegaer i arbeidet med utgivelsen. En av dem ble helt mo i knærne første gang vi begynte å snakke om Dag, og en annen har begeistret vært med i arbeidet med omslag og baksidetekst. Aschehoug hadde også et nært samarbeid med Gulbranssen-selskapet og med forfatterens datter Ragna Gulbranssen. Denne utgaven ble lansert i samarbeid med dem og med Norli Mysen. På lanseringen var det også et strålende foredrag av Hans Rasmus Glomsrud.

Boka er fra 1935 og har solgt i 12 millioner eksemplarer verden over. Den har skapt debatt og kontroverser, men mest av alt har den begeistret lesere gjennom mange tiår – og er like aktuell fremdeles. Herved sterkt anbefalt!

Den nye gutten

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde. Kjente forfattere har skrevet hver sin roman med inspirasjon fra Shakespeares skuespill.

Over pulten min på Aschehoug henger en vakker reproduksjon av Johannes Vermeers ikoniske maleri Pike med perleøredobb. Forfatteren Tracy Chevalier lot seg inspirere av dette maleriet og skrev Pike med perleøredobb – en nydelig liten roman om den unge jenta Griet som kommer til Vermeer og hans familie som tjenestepike. Boken ble en stor internasjonal suksess, og filmen basert på boken med Scarlett Johansson og Colin Firth i hovedrollene ble omtalt som et visuelt mesterstykke av de sjeldne. Boken er fortsatt i salg den dag i dag, 14 år etter utgivelsen.

Av: Synnøve Tresselt

Jeg fikk selv treffe denne fine og kloke forfatteren da hun kom til Norge i forbindelse med lanseringen i Oslo. Nå er hun bokaktuell igjen med romanen Den nye gutten. Denne gangen har hun har latt seg inspirer av Shakespeares stykker – Othello. Shakespeare var forut for sin tid, og stykket handler om maureren Othello som får kjenne på kroppen hva det vil si å være annerledes. Chevaliers roman handler også om dette, om hva det vil si å være en outsider, men den handler også om sjalusi og gryende kjærlighet.

Les mer om Den nye gutten her

Hun tar oss med til USA på 1970-tallet. Osei Kokote er diplomatsønn. Han er svart. Nok en gang skal han begynne på en skole med bare hvite elever. Han vet at hvis han skal overleve, må han finne seg en alliert. Mot alle odds blir han venn med Dee, den mest populære jenta på skolen. Men en av de andre guttene i klassen tåler ikke å se hva som er i ferd med å skje. Han bestemmer seg for å ødelegge vennskapet mellom Osei og jenta med det blonde håret.

Gjennom litteraturen kan vi leve oss inn i andres liv, se verden fra en annen vinkel, få innsikt i den andre, kjenne på den andres smerte. Det er viktigere enn noensinne.

Paul Auster: 4 3 2 1

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme.

En forlagsredaktørs hverdag består av mye lesning, og ofte bare en smakebit her og en smakebit der på manus som kommer strømmende inn via epost fra den store verden der ute. Og så er det de dagene hvor man kan fordype seg i en roman som faktisk skal finne sin plass i den norske bokoffentligheten.

Av: Synnøve Tresselt

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme. Dette er fortellingen om Archie, som er født i 1947 i New Jersey. Det vil si, det er ikke én fortelling om livet til Archie – det er fire fortellingen om fire varianter av hans liv.

Kan fortellinger om en ung mann i USA som er en halv generasjon eldre enn meg finne gjenklang i mitt eget liv? Ja, absolutt. For en som har to gutter i tenårene, var det å lese om Archies overgang fra å være barn til ungdom som å få et slags indirekte innblikk i mine egne sønners liv. Skoledagens utfordringer og gleder, vennskap og uvennskap, tenåringstiden med forelskelse og skuffelser, strategier for å lure foreldrene, sportsaktiviteter og ambisjoner. Mye man kan kjenne igjen.

Og så blir Archie student, midt i en dramatisk periode i Amerikas historie. En periode som jeg som barn selvfølgelig ikke registrerte, men da jeg ble litt eldre og fikk kunnskap om mordet på Kennedy og Martin Luther King gjorde det dypt inntrykk. Her leser jeg om det – fra «innsiden» via Archies blikk. Og om raseopptøyer og deltakelse i studentprotester, om frykten for å bli sendt som soldat til Vietnam. Om hippietiden som jeg akkurat ikke fikk med meg.

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme.

Så reiser Archie til Paris. Han har en bok på gang, og han skal bo i et chambre de bonne – tjenestepikerom – hos en venninne av moren for å skrive. Denne delen bare elsker jeg. Jeg har også bodd i et chambre de bonne. Austers beskrivelse av det lille rommet oppe på loftet i en stor parisisk bygård er akkurat som mitt eget var – en vask, en seng, et skråtak og et vindu. Og det beste av alt –  utsikt til Eiffeltårnet, selve symbolet på Frankrike. Så eksotisk, og plutselig en del av hverdagen. Jeg leser, og jeg er tilbake, jeg blir med Archie ut i gatene og på kafeene, og luktene og lydene dukker opp i bevisstheten min.

Men gjenkjennelsen er bare en del av leseopplevelsen. Store deler av det Auster skriver om som har hatt betydning for en generasjon amerikanere, visste jeg ikke om. Det gir meg ny innsikt og aha-opplevelser. Alt skildret så presist, med setninger som slynger seg sømløst nedover sidene. Noe oversetter Thorleif Sjøgren-Erichsen på utmerket vis har ivaretatt i den norske oversettelsen av denne store boken – stor i dobbelt betydning.