Kategori: Bokrommet

Et lesetips fra svigerfar

Det var min svigerfar som sa jeg måtte lese Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen. Han er en og leser og han gir meg gode lesetips. Jeg leste – og ble begeistret.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Min utgave av boka hadde gulnede sider og bokstaver som fløt utover arkene – det gjorde nesten vondt å lese. Men, historien steg opp fra boksidene og det var ikke vanskelig å føle nærhet og slektskap med familien på Bjørndal. Og aller mest Dag. Den staute, sterke familiefaren som «vekker menns misunnelse og kvinners lidenskap». Han taler ikke i utrengsmål og det er ofte handlingene som taler sterkere enn ordene. Dette er en type vi kjenner godt til, vi som kommer fra landet. Det er den sterke arbeidskaren, som imponerer med arbeidet sitt på gården og i skogen, snarere enn velartikulert konversasjon. Dette er både til fascinasjon og frustrasjon.

Dag snakker ikke så mye om følelser, men han griper inn når det trengs. Men, han søker også til naturen, til skogen og til stillheten. Og naturen selv er en person i teksten, naturen som foredler karakteren.

Kjøp boka her

Det er mange fascinerende tema i boka – tradisjon og framtidstro, hevnlyst mot kristen humanisme – men det er karakterskildringene som gjør sterkest inntrykk. Temaene manifestert gjennom møte mellom personer, og deres liv – i hverdag og i møte med livets store hendelser griper også den moderne leseren.

Dette er virkelig en strålende klassiker, og det har jo vært en fryd å snakke med flere kollegaer i arbeidet med utgivelsen. En av dem ble helt mo i knærne første gang vi begynte å snakke om Dag, og en annen har begeistret vært med i arbeidet med omslag og baksidetekst. Aschehoug hadde også et nært samarbeid med Gulbranssen-selskapet og med forfatterens datter Ragna Gulbranssen. Denne utgaven ble lansert i samarbeid med dem og med Norli Mysen. På lanseringen var det også et strålende foredrag av Hans Rasmus Glomsrud.

Boka er fra 1935 og har solgt i 12 millioner eksemplarer verden over. Den har skapt debatt og kontroverser, men mest av alt har den begeistret lesere gjennom mange tiår – og er like aktuell fremdeles. Herved sterkt anbefalt!

Den nye gutten

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde. Kjente forfattere har skrevet hver sin roman med inspirasjon fra Shakespeares skuespill.

Over pulten min på Aschehoug henger en vakker reproduksjon av Johannes Vermeers ikoniske maleri Pike med perleøredobb. Forfatteren Tracy Chevalier lot seg inspirere av dette maleriet og skrev Pike med perleøredobb – en nydelig liten roman om den unge jenta Griet som kommer til Vermeer og hans familie som tjenestepike. Boken ble en stor internasjonal suksess, og filmen basert på boken med Scarlett Johansson og Colin Firth i hovedrollene ble omtalt som et visuelt mesterstykke av de sjeldne. Boken er fortsatt i salg den dag i dag, 14 år etter utgivelsen.

Av: Synnøve Tresselt

Jeg fikk selv treffe denne fine og kloke forfatteren da hun kom til Norge i forbindelse med lanseringen i Oslo. Nå er hun bokaktuell igjen med romanen Den nye gutten. Denne gangen har hun har latt seg inspirer av Shakespeares stykker – Othello. Shakespeare var forut for sin tid, og stykket handler om maureren Othello som får kjenne på kroppen hva det vil si å være annerledes. Chevaliers roman handler også om dette, om hva det vil si å være en outsider, men den handler også om sjalusi og gryende kjærlighet.

Les mer om Den nye gutten her

Hun tar oss med til USA på 1970-tallet. Osei Kokote er diplomatsønn. Han er svart. Nok en gang skal han begynne på en skole med bare hvite elever. Han vet at hvis han skal overleve, må han finne seg en alliert. Mot alle odds blir han venn med Dee, den mest populære jenta på skolen. Men en av de andre guttene i klassen tåler ikke å se hva som er i ferd med å skje. Han bestemmer seg for å ødelegge vennskapet mellom Osei og jenta med det blonde håret.

Gjennom litteraturen kan vi leve oss inn i andres liv, se verden fra en annen vinkel, få innsikt i den andre, kjenne på den andres smerte. Det er viktigere enn noensinne.

Paul Auster: 4 3 2 1

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme.

En forlagsredaktørs hverdag består av mye lesning, og ofte bare en smakebit her og en smakebit der på manus som kommer strømmende inn via epost fra den store verden der ute. Og så er det de dagene hvor man kan fordype seg i en roman som faktisk skal finne sin plass i den norske bokoffentligheten.

Av: Synnøve Tresselt

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme. Dette er fortellingen om Archie, som er født i 1947 i New Jersey. Det vil si, det er ikke én fortelling om livet til Archie – det er fire fortellingen om fire varianter av hans liv.

Kan fortellinger om en ung mann i USA som er en halv generasjon eldre enn meg finne gjenklang i mitt eget liv? Ja, absolutt. For en som har to gutter i tenårene, var det å lese om Archies overgang fra å være barn til ungdom som å få et slags indirekte innblikk i mine egne sønners liv. Skoledagens utfordringer og gleder, vennskap og uvennskap, tenåringstiden med forelskelse og skuffelser, strategier for å lure foreldrene, sportsaktiviteter og ambisjoner. Mye man kan kjenne igjen.

Og så blir Archie student, midt i en dramatisk periode i Amerikas historie. En periode som jeg som barn selvfølgelig ikke registrerte, men da jeg ble litt eldre og fikk kunnskap om mordet på Kennedy og Martin Luther King gjorde det dypt inntrykk. Her leser jeg om det – fra «innsiden» via Archies blikk. Og om raseopptøyer og deltakelse i studentprotester, om frykten for å bli sendt som soldat til Vietnam. Om hippietiden som jeg akkurat ikke fikk med meg.

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme.

Så reiser Archie til Paris. Han har en bok på gang, og han skal bo i et chambre de bonne – tjenestepikerom – hos en venninne av moren for å skrive. Denne delen bare elsker jeg. Jeg har også bodd i et chambre de bonne. Austers beskrivelse av det lille rommet oppe på loftet i en stor parisisk bygård er akkurat som mitt eget var – en vask, en seng, et skråtak og et vindu. Og det beste av alt –  utsikt til Eiffeltårnet, selve symbolet på Frankrike. Så eksotisk, og plutselig en del av hverdagen. Jeg leser, og jeg er tilbake, jeg blir med Archie ut i gatene og på kafeene, og luktene og lydene dukker opp i bevisstheten min.

Men gjenkjennelsen er bare en del av leseopplevelsen. Store deler av det Auster skriver om som har hatt betydning for en generasjon amerikanere, visste jeg ikke om. Det gir meg ny innsikt og aha-opplevelser. Alt skildret så presist, med setninger som slynger seg sømløst nedover sidene. Noe oversetter Thorleif Sjøgren-Erichsen på utmerket vis har ivaretatt i den norske oversettelsen av denne store boken – stor i dobbelt betydning.

Mørket midt på dagen

Redaktør Benedicte Treider om Ankomst av Gøhril Gabrielsen

I går ankom vi hytta på svarte natta. Det siste stykket måtte vi i båt, og med en lommelykt sveipet vi en lysstripe inn i mørket, øynet konturene av land og fikk staket ut kursen. Ute på sjøen, hyllet inn i mørket, ble Gøhril Gabrielsens roman Ankomst plutselig fysisk nærværende –  den intense følelsen av forlatthet.

Av: Benedicte Treider

Å lese Ankomst er å tre inn i et utrygt rom. Den navnløse hovedpersonen oppholder seg i en hytte lengst nord i landet, milevis fra folk. Landskapet rundt er øde, vilt og vidt, og selv er hun lukket inne i fantasier, lidenskaper og drømmer.

Det er januar. Hovedpersonen har dratt fra sin lille datter, hun har flyktet fra eksmannen og venter på sin elsker. Hun skal forske på om klimaendringene påvirker sjøfuglbestanden. Ganske snart finner hun ut at det er færre fugler enn før, noen arter er nesten forsvunnet fra området. Fuglene er utsatte, og det samme er hun.

Her krisler og krasler det, og klyver og kniver – språket understreker kontinuerlig at det ikke er fred å finne, den store stillheten og ensomheten er ladet med anelser og forvarsler og trusler.

Les mer om Ankomst av Gøhril Gabrielsen her

Elskeren kommer aldri. Eksmannen ønsker hevn. Den tause kapteinen som har brakt henne til hytta, er ikke til å stole på. En artikkel i et gammelt blad forteller om en tragedie, familien som bygget hytta på stedet for årtier siden, mistet sitt yngste barn i en brann. Det tar ikke lang tid før hovedpersonen en natt våkner av barnegråt – men er det minnet om hennes egen datter som hjemsøker henne, eller er det barnet som omkom for mer enn 100 år siden?

Familien som bodde i hytta vil ikke gi slipp på hovedpersonen, hun ser eller dikter eller aner det som skjedde den gangen for lenge siden. Mannen Olaf kunne ikke tilgi kona Borghild at hun ikke passet godt nok på det vesle barnet og ble stadig mer uforutsigelig og brutal. Hovedpersonen ser eller dikter frem hvordan ekteparet var på jakt etter krykkjeegg i den bratte klippeveggen. Borghild dinglet i et tau som Olaf holdt, helt avhengig av ham balanserte hun på smale fjellhyller for å få tak i eggene, men med ett vet hun ikke om han vil slippe eller trekke henne opp.

Og akkurat da forstår leseren at det kanskje ikke er Borghild som henger i det tauet, men hovedpersonen selv? Eller er det de utsatte fugleartene og den sårbare naturen? Kanskje det som alltid har holdt alt oppe, er i ferd med å slippe taket.

I natt da vi sveipet den spinkle lysstrålen inn det store mørket rundt oss, var det dette stedet i Gøhril Gabrielsens roman jeg tenkte på. Det tauet som holder oss forbundet til verden, hva skjer hvis det glipper?

Å dra fra barnet sitt, hvordan kan en mor gjøre det?

Noen bøker er nesten ikke til å holde ut å være i, samtidig som det er umulig ikke å bli i dem. De bøkene glemmer man sent.

Av: Hilde Rød-Larsen

Det ble en god lesesommer i år, og nå er den over. Men bøkene jeg fikk lest, er der inni meg et sted, og noen presser seg mer på enn andre. Gøhril Gabrielsens roman av året Ankomst leste jeg i den aller siste ferieraptusen, da jeg endelig hadde fått barna mine i hus igjen etter at de hadde feriert sammen med faren sin og vi i ukevis bare hadde hatt sporadisk og utilfredsstillende kontakt per telefon. Store deler av denne fortellingen om en kvinnelig forsker som reiser fra den lille datteren sin for å overvintre i et øde landskap lengst nord i Norge, leste jeg andføttes på sofaen med sønnen min, som heldigvis også var dypt inni sin bok denne helga.

Takk og pris for at jeg har ham her hos meg nå, tenkte jeg stadig mens jeg leste. Gabrielsens forsker skal leve uten datteren sin i mange måneder, og hun har valgt det selv.

Jeg-fortelleren i Elena Ferrantes høstaktuelle roman, Den dunkle dottera (I Kristin Sørsdals strålende oversettelse), har også reist fra barna sine, og hun møtes med samme vantro og ubehag av omgivelsene som jeg møter Gabrielsens romanfigur med:

”Eg drog. Eg reiste frå dei då den eldste var seks og den yngste var fire.”
”Kva er det du seier? Kven tok seg av dei?»
”Faren.”
”Såg du dei ikkje igjen etter det?”
”Tre år etter drog eg tilbake.”
”Noko så fælt, kvifor?
Eg rista på hodet, eg visste ikkje kvifor.
Så snudde eg meg mot Nina, som no stira på meg som om ho aldri før hadde sett meg:
”Av og til må du rømme for ikkje å døy.”

Å dra fra barnet sitt, hvordan kan en mor gjøre det? Det er ubegripelig. Og er det noe litteraturen kan, er det å utforske det unevnelige, skammelige, vonde – og ubegripelige. Nei, jeg begriper det ikke, hvordan kan man forlate barnet sitt, men samtidig klarer jeg heller ikke å se på disse romankvinnene som om jeg aldri før har sett dem. For ubehaget jeg kjenner mens jeg leser, handler selvsagt om at disse kvinnene minner om noe som bor i meg også. Og nå vet jeg mer om det.

Dagbok fra norgesbesøk.

Denne uka har vi hatt storslagent besøk fra hele tre fantastiske utenlandske forfattere. Paul Auster, Siri Hustvedt og Chris Kraus har alle vært her, og på Bokrommet har oversatt-redaktørene loset oss trygt gjennom alle arrangementer og happenings i forbindelse med besøkene.

Asbjørn Øverås, Synnøve Tresselt, Gunn Reinertsen og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl har vært i full sving for å gi oss rapport om hva som har foregått denne uka.

Chris Kraus på Litteraturhuset, søndag 20. august

Chris Kraus på Litteraturhuset. Salen er overfylt. Det er mange som vil høre henne snakke om I love Dick med Ane Farsethås.
– Hva er nå dette for slags bok, spør Ane Farsethås fra Morgenbladet.
– Det er blitt sagt at det er en selvbiografi, et feministisk geriljaskrift, et kunstessay, en roman, svarer Chris Kraus kontant. En komedie, faktisk.
– Og alle kjærlighetsbrevene til Dick, skrev du dem til ham i virkeligheten, spør Farsethås?
– Ja, alle sammen, svarer hun smilende.
Det er nok bare en mulighet til å finne ut av hva I love Dick er for en bok. Å lese den selv.

– Asbjørn

Sjeldent mestermøte på Litteraturhuset i Oslo, mandag 20. august

Det er blitt snakket mye om feminisme, litteratur, kunst og raseri på Litteraturhuset i Oslo de siste to dagene. Chris Kraus snakket om I love Dick på søndag, så var hun tilbake på mandag 22. august i samtale med Siri Hustvedt og Anne Hilde Neset. Salen var overfylt første kvelden, men på mandag måtte man fylle flere saler der folk kunne følge seansen om Kunst og raseri på skjerm.

Chris Kraus tok raskt opp tråden i det hun fortalte om sine møter med samtidige kvinnelige kunstnere på 70-tallet, som hadde sunket ned i fattigdom og mentale forstyrrelser. Hustvedts snakket bl.a. om hovedperson Harriet i Denne flammende veden, som er full av raseri og om hvordan det kanskje ikke er mulig å beholde raseriet når man synker ned i depresjonen.

Begrepet «adapted grandiosity» var også et tema, som begge mente var nødvendig for at kvinner skulle klare å synliggjøre seg i en kunstverden der det handler like mye om å kunne selge sine egne myter som sin kunst. Kathy Acker er en av de kvinnelige kunstnerne som klarte det. Men Chris Kraus, som nettopp har skrevet en biografi om Acker, mente det var en seier med bismak. Noe av det samme gjaldt kanskje også for Louise Bourgeois, som brukte mye krefter på å iscenesette seg selv og mørklegge visse sider av sitt liv. Alle må ha sett det for seg da Siri Hustvedt fortalte om en aldrende Louise Bourgeois som strenet inn på et stort galleri i svarte klær, fulgt av seks unge menn i svart, hvorpå hun kastet et blikk rundt på forsamlingen og strenet ut igjen med de seks mennene hakk i hæl.
– Asbjørn

 

Paul Auster på forlagsbesøk, tirsdag 22. august

Hele forlagshuset samlet seg for å høre Paul Auster lese utdrag fra boka 4 3 2 1.

Middag på litteraturhuset, tirsdag 22. august

Hva hvis min far ikke hadde spilt bort alle pengene? Hva hvis min mor ikke hadde satt seg i bilen den skjebnesvangre dagen? Hva om jeg ikke hadde gått på den festen, men ligget hjemme og syntes synd på meg selv? Da hadde jeg ikke møtt min kone, sa Paul Auster på Litteraturhuset tirsdag. Livet er fullt av slike valg og situasjoner. 4 3 2 1 handler i stor grad om konsekvensene av disse valgene. Noe å tenke på nesten gang du lurer på om du skal gå til høyre eller venstre …

Da Paul fikk bestemme menyen på Litteraturhuset var valget enkelt: Kjøttkaker med poteter, kålstuing og tyttebærsyltetøy.

– Mona, kommunikasjonssjef (i voldsom latter til høyre)

Paul Auster i samtale med redaktør Gunn, onsdag 23. august

Ja, Gunn er den aller beste intervjueren. Ever! Akkurat nå er det Paul Auster som må til pers. Han ser ut til å kose seg. Gunn likeså, og sannelig – det gjør smekkfulle Norli også! Gi’n inn, Gunn!
– Mia (som ikke er oversatt, redaktør, men norskredaktør. Du møter henne i Bokrommet neste uke)

Paul Auster på litteraturhuset, onsdag 23. august

Se her; lykkelige oss som var på Litteraturhuset i kveld og hørte Paul Auster lese om og fra Nathaniel Hawthornes fortelling Twenty Days With Julian and Little Bunny.
Rundt 1850 var nemlig knallpene, geniforklarte og asosiale Hawthorne (han med The Scarlet Letter, America’s most important novel, sier Auster) alene i 20 dager i det lille røde huset sammen med sønnen Julian på fem år, mens hans elskede kone Sophia var bortreist med datteren på to.
Og for en fortelling om når far steller hjemme! Så ømt, så kjærlig, så varm og humoristisk, så til tider desperat når guttungen spør og graver på tiende timen, så sårt han lengter etter kona; så nært, så gjenkjennelig, så tidløst og nydelig Hawthorne skriver!

At Twenty Days også forteller om Hawthorne og Herman Melvilles nære forhold (Melville dedikerte Moby Dick til Hawthorne, og ga sin venn et av de aller første eksemplarene; bare det er jo i seg selv stor litteraturhistorie!) er et rent bonusspor.

Paul Auster leser rett og slett som en gud. I kveld avsluttet han opplesningen med å bli så rørt at han måtte tørke tårene og ta et par minutter for seg selv på Litteraturhusets kjøkken.
Jøsses for en gyllen, uforglemmelig dag på redaktørjobben.
– Gunn

 

 

Velkommen til Bokrommet

Velkommen til Bokrommet, en ny Facebookside fra Aschehoug Forlag.

Velkommen til Bokrommet, en ny plattform for å følge Aschehougs skjønnlitterære bøker.

Bokrommet finner du på Facebook, Instagram og som nyhetsbrev, og til sammen danner disse kanalene en plattform hvor du som leser får informasjon, og innblikk, i bøker og arbeidet bak bøkene rett fra de som sitter tettest på: redaktørene.

Hver uke vil du møte en av redaktørene fra norsk- og oversatt skjønnlitteratur, som gjennom tekst, bilder og video skal fortelle om aktuelle utgivelser og ta deg med på innsiden av bøkene og forlaget.

Den første redaktøren du møter på Bokrommet er Øyvind Pharo, som styrer skuta fra mandag 14. august.

Følg Bokrommet på Facebook her, og Instagram her. Nyhetsbrevet melder du deg på ved å trykke her.