Bjørnstads nittitall

I juli kommer den fjerde boken i Ketil Bjørnstads storverk, Verden som var min. Nittitallet er ironien og grusomhetens tiår. Gamle sannheter settes på prøve – både i storpolitikken og privat. Les det nydelige utdraget fra da Ketil besøkte Norli i Universitetsgata – på jakt etter den ene boka som kan forandre et liv.

Nittitallet

Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden. Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat. EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter de seg i hjertet av Paris. Prinsesse Diana dør. President Clinton stilles for riksrett etter Lewinsky-skandalen. Norge slår Brasil i VM i fotball. Mobiltelefonen blir allemannseie, og når klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999, øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.

Kjøp boka her
– Det er konflikt som skaper kunst. Ketil Bjørnstad i samtale med Anne Grosvold
Sekstitallet er gult

Utdrag

Det var en iskald vårdag i Universitetsgaten. Jeg hadde stått utenfor Norli og nølt, slik jeg gjorde så ofte på den tiden. Uroen man alltid kan føle utenfor en bokhandel, at det er noe der inne som venter på en. Den ene boken, som kan forandre et liv.

Var det John Donnes kjærlighetsdikt som skulle velte alt?

Jeg hadde gått bort til Kari Grimnes som vanlig og spurt henne om det var noen nye norske utgivelser jeg burde lese. Men det var vår. Forfatterne skrev i sin ensomhet. De store utgivelsene hørte høsten til. Likevel stakk hun til meg en diktsamling av en ung debutant. Kari hadde alltid noe å anbefale.

Så gikk jeg videre til hun vakre, mørke i engelskavdelingen. Hun som brått skulle ta farvel med livet, få år senere. Hun leste tankene mine:

«Leter du etter tekster du kan skape musikk til?»

«Kanskje,» svarte jeg. «Uansett leter jeg etter noe.»

«Er ikke det et fint utgangspunkt her i livet,» smilte hun. «Å lete etter noe?»

«Jo,» smiler jeg tilbake. Noen år tidligere hadde jeg også lett etter noe. Da hadde hun gitt meg Alexandria-kvartetten til Lawrence Durrell. Krigsbøkene fra Egypt rundt andre verdenskrig handlet mye om moderne kjærlighet, om hvordan de individuelle synsvinklene kan endre seg, hvordan perspektivet er viktig for hva man tenker og føler, som alltid i livet ellers.

«Det er ikke dumt å gå tilbake til klassikerne,» sa hun. Jeg merket igjen at jeg ble nysgjerrig på hvem hun var. Hun sto der dag etter dag, på samme måten som Kari. Men Kari og jeg var venner. Vi hadde kjent hverandre siden den gangen faren hennes var rektor på Nansenskolen på Lillehammer. Vi delte gleden over kammermusikken. Mannen hennes spilte cello i en amatørkvartett. Vi kunne snakke i det uendelige om Brahms’ sekstetter eller Schuberts klavertrioer. Kari var en entusiast. Istedenfor å snakke nedsettende om de bøkene hun syntes var dårlige, anbefalte hun de bøkene hun likte. Hun kunne motsi kritikerne og få en bok som var slaktet i pressen til å selge, bare fordi hun selv stilte seg bak den og mente at anmelderne hadde misforstått.

Men hun mørke i engelskavdelingen var mer innadvendt. Likevel lyttet jeg alltid til det hun sa. Hun hadde tipset meg om bøker jeg ikke ville komme til å glemme. Jeg våget aldri å snakke så fritt og åpent med henne som jeg snakket med Kari. Da hun fortalte meg om Alexandria-kvartetten, hadde hun ikke sett meg i øynene en eneste gang. Likevel hadde alt hun sa virket intimt og viktig. Kjærligheten var noe avgjørende i et menneskes liv. Jeg hadde lyttet til henne og sett til siden, jeg også. Vi stirret som regel mot universitetsbygningen på den andre siden av gaten hver gang vi viklet oss inn i slike dypere samtaler. Jeg visste ingenting om hva slags liv hun levde. Våget ikke spørre. Isteden kjøpte jeg bøkene hun anbefalte.

«Kanskje tiden er inne for John Donne,» sa hun plutselig.

«Donne?» svarte jeg.

«Det er kommet en ny Penguin-utgave av kjærlighetsdiktene,» sa hun og pekte innover i lokalet.

Filed under Romaner & noveller
Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.