Hvor begynner jobben med en roman?

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme.

Av: Aslak Nore

Besteforeldrene mine hadde en venn ved navn Sverre Bergh. Han kom fra samme sted, men under krigen hadde han studert ingeniørfag i Dresden. Det forekom meg å være et merkelig valg, men til min overraskelse bar ingen i familien noe nag til mannen; de holdt tett kontakt etter krigen, også etter at Bergh emigrerte til USA. Alle visste at det var ”noe” med Bergh, men ingen visste hva. Eller de fortalte det ikke.
Det var først på slutten av livet den virkelige historien om Bergh begynte å komme ut. Sommeren 1941 hadde han blitt rekruttert til spionasje for etterretningsorganisasjonen XU gjennom onkelen Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin. I samarbeid med den antinazistiske tyske spionen ”Griffen” hadde Bergh overlevert oppsiktsvekkende etterretning til de allierte. Blant annet rapporterte han om utviklingen av raketter på en hemmelig base ved Østersjøen høsten 1941, lenge før de allierte ante hva som foregikk der. Først to år senere, i august 1943, bombet de stedet.
Historien om Bergh, som stod i boken Spion i Hitlers rike, var såpass oppsiktsvekkende at jeg bestemte meg for å gå nærmere inn i materien. Hendelsene som involverer nordmenn er ofte bare en blek avskygning av dem man finner i den store verden. Hvis lille Norge hadde sånne operatører, tenkte jeg, måtte vel Storbritannia og USA ha hundrevis?
Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen. Fra USA var det få, om noen, som spionerte inne i Tyskland før 1944. Britene, som hadde snudd tyske agenter på britisk jord og tvunget dem til å sende falsk etterretning til Tyskland, var livredde for at samme metode skulle anvendes på eventuelle agenter i Tyskland. De hadde ingen. Bortsett fra sovjetrussernes Rote Kapelle og den polske hjemmearmeen var norske høyskolestudenter de viktigste spionene i Tyskland!

Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen.

Folk som vinner verden, men mister seg selv

Det er en bok, tenkte jeg. Men problemet med Sverre Bergh var at hans egen beretning, uansett hvor dramatisk den enn var, manglet indre drama. Han virket ikke det minste plaget eller nervøs av det han drev med. Kanskje var han født sånn, eller kan hende var menn av hans generasjon uvillige til å utlevere følelseslivet sitt. For en forfatter er dette et stort problem. Vi leter etter motsetningsfylte, tragiske helter. Folk som vinner verden, men mister seg selv på veien. Folk som har noe å gjøre opp for. Det er en grunn til at filmen om Max Manus ble en enorm suksess, mens det aldri er laget film om Kjakan. Begge var helter – bare Manus var en tragisk helt.
Jeg jobber som forlagsredaktør for dokumentarisk sakprosa, og på denne tiden hadde jeg redigert noen høyprofilerte utgivelser fra krigen. Forfatterne mine har alltid inspirert meg, og jeg stjeler skamløst fra researchen deres som forfatter. Uansett begynte jeg å få andre verdenskrig under huden. Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Les mer om Ulvefellen her

Skal du kunne skrive troverdig om et historisk emne, uten at koloritten bare blir namedropping og briefing, må du lese enormt mye. Ikke én bok, ikke fem, eller ti. Som et minimum (og her snakker jeg altså om historiske romaner) bør du lese 50 fagbøker, foruten kunnskapen du har med deg. Jeg mener å ha hørt at forfatteren av De velvillige, Jonathan Littell, leste flere hundre bøker i arbeidet. Det merkes; bedre gjengivelse av Det Tredje Riket enn den finnes etter min mening ikke i litteraturen.

Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Research og inspirasjon

Selvsagt reiste jeg til Berlin (som jeg kjente relativt godt) og rakettbasen i Peenemünde (som i dag er museum), men i motsetning til tidligere skjedde det meste av researchen på biblioteket. Jeg var inspirert av Ken Folletts thriller Eye of the Needle – der britene jager en tysk spion med avgjørende etterretning om D-Dagen – og tenkte at premisset hans kunne snus på hodet. Her var det nordmannen som satt på avgjørende etterretning, og tyskerne som forsøkte å stoppe ham!
Den todelte strukturen ledet meg inn i vilnisset som er all litteraturen om SS og de tyske sikkerhetsorganisasjonene. De utskjelte memoarene til Albert Speer og særlig Walter Schellenberg var gullgruver. Her kunne man lese om alt fra maktkamper til personkarakteristikker og masse detaljer fra dagliglivet. Det er sånn en tekst forhåpentligvis lever. Jeg studerte også andre memoarer, forskning, romaner og gamle kart over Berlin. Det er en fantastisk prosess, og det som egentlig gjør skriving til det mest meningsfulle jeg vet om. I starten er du som en bambi på isen, du må sitte og slå opp hver minste ting. I sluttfasen er det som koloritten og dialogen skriver seg selv.
For den norske heltens del ble gjennombruddet da jeg fant ut at han skulle være frontkjemper med amfetaminavhengighet. Det var opprinnelig en last jeg hadde tenkt å gi den tyske antagonisten, men snart forstod jeg at det var her de virkelig interessante spørsmålene ville dukke opp: Kan du gjøre opp for deg etter å ha vært med på noe sånt? Er det mulig å skifte side under krigen?
Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941. Men jeg visste at soldater i utlandet alltid har noen fellestrekk: Raseriet mot politikere og papirtigere i Norge. Samholdet. At de egentlig ikke sloss for fedrelandet, men for lagkameratene. Dette kunne brukes, og interessant nok var heller ikke Waffen-SS’ militærtekniske taktikk på lagsnivå så vesensforskjellig fra den vi lærte på slutten av nittitallet.

Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941.

Omfattende research er ingen garanti for noe som helst

Sånn var den prosessen. Men omfattende research er ingen garanti for noe som helst. Denne gangen bestemte jeg meg også for å lage et ordentlig synopsis før jeg begynte å skrive. Spenningsforfattere er forskjellige: George R.R. Martin skriver på impuls (som kanskje merkes etterhvert i A Song of Ice and Fire), Ken Follett bruker like lang tid på synopsis som på boken. I de to foregående bøkene hadde jeg aldri klart å lage noe tight synopsis, og alltid endt opp med diverse nødrim for å få det hele til å gå opp. Det ville jeg unngå, og det var digg å vite hvordan det hele skulle ende når jeg begynte skrivingen.
Noen mener at du ødelegger den kreative skriveprosessen ved å disponere grundig. Jeg er uenig. Et synopsis er et helt livløst handlingsreferat på kanskje 20 sider. Det kreative kommer senere uansett, og du skriver med en helt annen selvtillit når du vet hvor du skal.
Et undervurdert siste poeng når du skriver spenning handler om tempo. Før trodde jeg at man skulle peise på med action, vendinger og cliffhangere fra første side. God krim beskrives ofte sånn. Men leser du det mer inngående, ser du at de beste forfatterne har forstått Hitchcocks gamle maksime: ”The terror is not in the bang, only in the anticipation of it.” Det er først når du tør holde igjen, bruke tid på koloritt og karakterbygging at vi bryr oss om folkene i boken. Det er da det blir spennende. Og det håper jeg at Ulvefellen har blitt.
God lesning!

Aslak Nore

Aslak Nore

Aslak Nore er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene «Gud er norsk» (2007) og «Ekstremistan» (2009). Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no. Den kritikerroste thrilleren «En norsk spion» (2012) var Nores første roman om Peter Wessel, og den har fått sin oppfølger i «Oslo Noir» (2014). Hans siste roman Ulvefellen (2017) har høstet gode kritikker.