Foto: Catharina Wandrup

Derfor leser vi

Denne teksten skulle egentlig handle om hvorfor jeg har skrevet debutromanen min, De forbudte solsystemene. Men for det første hadde det tatt knapt et avsnitt å fortelle, og for det andre så er vel ingen interessert i å høre den historien.

Tekst: Christopher Pahle

Hva er vitsen med historier som ikke engang er sanne?

– Salman Rushdie, Harun og historienes hav

Jeg har heller lyst til å snakke om historier.

Med forutsigbar hyppighet kommer bekymringsmeldingene om at barn leser mindre enn før. De aller fleste har en skråsikker formening om hvorfor det er sånn, men sjeldnere hører vi noen stille spørsmålet bak der igjen. Det om hvorfor vi i det hele tatt leser. Det virker jo så åpenbart at det er noe man bør gjøre, ikke sant? Men hvorfor, egentlig? Hvorfor forteller vi? Hva er vitsen med historier som ikke engang er sanne?

Det var ikke før jeg begynte å skrive dem selv, at jeg skjønte at jeg hadde hatt historier rundt meg hele livet.

Fra den aller første barneboken jeg kan huske, den om Kringle, verdens lengste grevlinghund, som jeg ødela da jeg tegnet krusseduller over alle sidene, i et forsøk på å gjøre Kringles fortelling til min.

Historiene fulgte meg bokstavelig talt inn i drømmeland også. Jeg tenker på de faren min fortalte da broren min og jeg skulle sove. Fortellinger om barndommen hans i Ål, som ga oss følelsen av å vokse opp der sammen med ham, eller om den gangen under krigen da min farfars elghund Rapp rev den tyske politimesterens dobbelt så store schäfer i fillebiter. Eller når han leste høyt fra Jules Verne og Gabriel Scott, og syntes Den hemmelighetsfulle øya og Tsarens kurér var minst like spennende som småguttene som lå i hver vår armkrok gjorde.

Etter hvert kom også de spede førskole-forsøkene jeg gjorde på å skrive mine egne fortellinger, nye eventyr om Robin Hood, hugget inn i ferskenrosa kladdeark med en iver som langt overgikk skriveferdighetene. (Min komplette forvirring om når jeg skulle bruke og eller å, ble pragmatisk løst ved å erstatte begge deler med o.)

Senere kom virkelighetsflukten diktet opp av en skolelei tolvåring, mens han ruslet i snegletempo på vei til nulte time, alltid bærende på en litt for tung ransel, og et håp innerst i magen om at i dag var dagen han skulle finne et romskip i skogen.

Og så kom tiden da man for alvor havnet i støpeskjeen, og man var nødt til å finne historien man ville berette om seg selv, om hvem man ønsker å være, og som dermed forteller mer enn vi forstår om hvem vi virkelig er.

Historier overalt, historier som springer ut fra hverandre, og fletter seg sammen igjen, for atter å skape nye historier.

Ikke bare mine personlige historier, men de om familien jeg tilhører, om nasjonen vi bygger og jeg får være en del av, om hva vi tror på, hva som har verdi, og hva vi tillegger mening. Historien om det samfunnet vi har, og det vi ønsker oss. Om vår felles menneskelighet og menneskehet, som vi er uløselig knyttet til, og som knytter oss alle til hverandre. Den som aldri slutter å overraske i hvor dypt den kan synke, og hvor høyt den kan nå.

Men én enkelthistorie vil aldri kunne fortelle hele sannheten.

Det ligger i historiers natur at de sjelden kan si så mye mer enn seg selv. Men hører du én til, kan begge historiene plutselig sees i lys av hverandre. Og får du høre mange nok, danner det seg til slutt et omriss av historier, der alle støtter opp om, og setter hverandre i perspektiv.

De gir oss en innsikt vi er nektet i den virkelige verden, fordi vi der alltid er låst fast i vårt eget utgangspunkt, vår egen synsvinkel. Historier slipper oss fri ved å binde oss sammen, ved å finne det univerelle i det unike, ved å minne oss på at vi aldri er alene. Ved å gjøre din historie til min historie til vår historie.

Derfor leser vi. Derfor skriver vi. Derfor må vi aldri slutte å fortelle, eller bli fortalt til.

Alle historier er ikke for alle. Men det er heldigvis nok varianter til at man aldri trenger å gå sulten, samme hvilke preferanser man har.

Da jeg var tolv likte jeg å lære, men ikke at det virket som om noen prøvde å lære meg noe. Jeg likte ikke så godt å lese bøker jeg trodde handlet om følelser og sånne ting, eller som var i overkant jordnære og hverdagslige. Jeg ville ha storslagne beretninger om fjerne universer, dramatiske hendelser, monstre og helter. Jeg ville se utover og ikke innover, mot noe som var større enn meg selv.

At historiene jeg slukte likevel, dypest sett, handlet om det samme som alle historier som klarer å slå rot i oss gjør – om følelser, relasjoner, hva det vil si å være et menneske, og å meisle ut sin egen, lille plass i et uhåndgripelig univers – skjønte jeg ikke før lenge etterpå. At de egentlig var historier om små ting som ble til store ting, og om store ting som påvirket de små. At historiene som så utover, også skuet innover.

Så da jeg et kvart århundre senere fikk det for meg at jeg skulle skrive den boken tolv år gamle meg ville likt å lese, visste jeg at jeg ville prøve å snike inn litt læring som ikke kjentes som læring, og kanskje til og med få det til å handle om følelser, relasjoner og hva det vil si å være et menneske.

Jeg visste det skulle handle om små ting som kan bli til store ting, som for eksempel to tvillinger, la oss kalle dem Kass og Tycho, som er i ferd med å få flere muligheter, og større makt i sine små hender, enn de noen gang kan fatte.

Eller at noe som starter med en klinkekule plutselig kan sette hele kosmos’ fremtid på spill.

Men først og fremst visste jeg at jeg var nødt til å skrive historien om hva som skjer den dagen man faktisk finner et romskip i skogen.

Til slutt ble den til De forbudte solsystemene.

Det finnes heldigvis mange historier som den, men denne er min.

  1. De forbudte solsystemene
    De forbudte solsystemene
    Christopher Pahle
    Ebok
    169 kr
    På lager
Christopher Pahle

Christopher Pahle

Christopher Pahle (f. 1982) er manusforfatter, regissør og skribent. En gang så han alle de fire innerste månene til Jupiter gjennom en stjernekikkert. Når han ikke er opptatt med å speide etter romskip på nattehimmelen, skriver han for eksempel tv-serier som «Jul i Blodfjell», eller anmelder tv-programmer i Dagbladet. «De Forbudte Solsystemene» er hans første bok.

Les mer

Kass og Tycho. De forbudte solsystemene

Det er ikke mange dager som ender på den andre siden av universet, men for Kass og Tycho er det en sånn dag.