Utdrag: Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

En hemmelig ulykke og en liten løgn som plutselig blir stor. Nytt og spennende hestedrama for 9+. 

 

Hedda er nybegynner i stallen, selv om hun egentlig er for stor. Hun utvikler et helt spesielt bånd med hesten Wolfgang som har en mystisk ulykke bak seg. De tilbringer all tid sammen, men da Hedda en dag uten å tenke seg om lyver, risikerer hun alt i stallen. Hva skjer når løgnen galopperer fra henne?

Kjøp Den hvite hestens hemmelighet her

Les et utdrag av Den hvite hestens hemmelighet

– Er du klar?

Vi svinger inn den gruslagte oppkjørselen til stallen. Støv og skitt virvles opp rundt bilen, og jeg myser for å se. Den store, grå stallbygningen ligger som en borg i skråningen. Det er gitter for vinduene, og den svære porten er boltet igjen med en diger bjelke. Over døren står det «Trippelen» med store bokstaver.

Jeg tvinger fram et smil og gir pappa en tommel opp.

– Kjempeklar, sier jeg. Liksom.

Pappa ser lenge på meg og drar i håndbrekket på den gamle stasjonsvognen.

–    Hedda, vi har snakket om dette. Du lovet å gi det en sjanse.

–    Jeg skal det, mumler jeg tilbake.

Han er stille. Jeg tror han venter på at jeg skal si noe mer. Siden jeg ikke gjør det, sukker han tungt.

– Du har begynt og sluttet på håndball, piano, dansing og tennis bare det siste året.

Mens han ramser opp, holder han telling med fingrene.

–    Jeg vet det, svarer jeg.

–    Nå går du på ungdomsskolen. Det er på tide å ta seg sammen og vise at du klarer å gå inn for noe.

– Mhm, sier jeg og ser ut av vinduet. Pappa gir seg ikke. – Kanskje du til og med blir kjent med noen av de andre jentene på skolen?

Jeg snur meg mot han og smiler igjen, mer overbevisende denne gangen. Jeg orker ikke ha denne samtalen enda en gang.

–    Ja da. Jeg skal gi det en sjanse, jeg lover.

Smiiil.

Han kjøper det og klapper meg på skulderen.

–    Jeg henter deg om halvannen time. Hils Monika!

Jeg hopper ut av bilen. Pappa vinker ivrig og rygger ned på veien igjen.

Lukten av stall slår imot meg. Jord og høy og hestemøkk. Jeg blåser luften hardt ut av munnen og ser opp mot stallen. Den ene P-en i «Trippelen» er formet som et hestehode. Typisk hestefolk. De ser hester overalt.

Altså, jeg skal gi det en sjanse. Det er bare at hester aldri har vært min greie. De lukter vondt, og hestejenter gjør jo ikke annet enn å skufle hestemøkk. Hvem liker det? Jeg mener, de er sikkert snille, men det er svære dyr. Helt uforutsigbare. De kan finne på hva som helst.

Pappa har lest at fritidsaktiviteter er viktige.  Det er sånn man får venner, utvikler seg som menneske, og finner ut hva man liker, maser han. Ridning er «siste forsøk», som han kaller det. Som om verden kommer til å rase om jeg ikke blir hestegal. 

Men jeg vet hva jeg liker. Jeg liker å være i fred. Jeg liker å lese, og jeg liker å høre på musikk. Jeg liker å være ute, jeg liker nabohunden vår, jeg liker mobilen min. Jeg liker å henge med Natalie. I hvert fall gjorde jeg det før hun flyttet til USA. 

Jeg liker ikke hester.

Jeg trekker pusten dypt. Greit. Halvannen time, det skal jeg klare. Så kan jeg dra hjem igjen. Hold ut.

Tankene blir avbrutt av at noe blinker hvitt ytterst i synsfeltet mitt. Jeg snur meg mot skogholtet. Ingenting. Bare det lave gjerdet ved bilveien og den gresskledde skråningen opp mot skogen. Jeg rynker pannen. Det er ingen der. Likevel er det som om noen betrakter meg på avstand, i hemmelighet. Jeg fortsetter sakte mot stallen.

Det blinker igjen. Jeg myser opp mot de mørke trestammene. Plutselig dundrer noe stort og hvitt ut mellom greinene og galopperer mot meg i voldsom fart. De kraftige beina slår som maskingevær mot bakken, og hvitt hår flagrer vilt i vinden. Jeg må flytte meg, jeg må bort, men det er som om noen har helt betong i skoene mine. Jeg får ikke rikket meg av flekken.

Wolfgang!

Hesten raser nedover sletten mot veien. Hovene smeller mot asfalten, og jeg blir stående og måpe idet hesten nærmer seg gjerdet. Den må stoppe, eller i det minste snu, rekker jeg så vidt å tenke, før det digre dyret tar sats, og hopper. Den svever over gjerdet, og lander nesten lydløst på gresset før den fortsetter i like stor fart rett mot meg.

– WOLFGANG!

Den strenge stemmen tilhører en jente i knehøye ridestøvler, som kommer løpende rundt hjørnet av stallen. Jeg tvinger beina mine til live igjen, og klemmer meg inn mellom to parkerte biler akkurat idet hesten fyker forbi.

– Ptrrrrooo! sier jenta og slår armene ut. Hun er rolig, men bestemt. 

Hesten setter forbeina hardt i bakken og stopper bare noen centimeter foran henne. Neseborene flagrer, og musklene sitrer under pelsen mens den tråkker ivrig fram og tilbake foran henne. Hun skynder seg å feste et tau i den løse grimen som henger rundt hodet til hesten.

– Ærlig talt, Wolfgang. Jeg er så lei av at du stikker av. Tenk om det hadde vært biler på veien? Det kunne vært livsfarlig!

– Monika!

Jeg lirker meg ut fra gjemmestedet mitt og vinker. Monika er søsteren til Natalie, og har ridd hele livet. At hun jobber på Trippelen, er det eneste positive med dette rideopplegget.  

– Hedda!

Ansiktet hennes sprekker opp i et velkjent smil.

Monika er tjueto år, altså ti år eldre enn oss. Hun hadde sin egen hest da vi var yngre, men så begynte hun å studere til å bli veterinær, og måtte slutte å ri aktivt. Nå jobber hun i stallen så mye hun kan. 

Jeg smiler lettet. Det er ikke det samme som å ha Natalie her, men det hjelper. Litt.

– Jeg ble så glad da jeg så navnet ditt på lista! Du skal på nybegynnerpartiet mitt, sier hun og gir meg en klem med den frie armen.

Monika er en ekte hestejente. Ridestøvlene hennes er matte og sprukne, og hun har på seg en utvasket, rød t-skjorte med skriften Julestevne Trippelen 2009

Den hvite hesten kaster med hodet og river nesten tauet ut av hånden hennes. Han tråkker utålmodig bakover og kaster begge bakbeina opp. 

Jeg hopper forskrekket unna. Den hesten kan ikke være helt god.

– Bare stå rolig, Hedda, sier Monika. – Han er litt høyspent. Hesten legger ørene flatt bakover og pruster. Monika stryker han over skulderen.

– Slapp av, Wolfgang. Ingen fare, sier hun stille.

Sakte roer hesten seg ned. Han snur hodet mot meg og strekker nakken framover.

– Stå rolig? spør jeg med skjelven stemme, mens den svære hestemulen nærmer seg ansiktet mitt. Jeg lukker øynene og kjenner den varme pusten hans.

Ikke bit, ikke bit, ikke bit. 

Jeg skvetter når hesten napper i genseren min. 

Monika ler.

– Gi han denne, sier hun, og rekker meg et kvart eple. Jeg rekker så vidt å ta det imot, før jeg kjenner de tykke hesteleppene mot håndflaten. Det kiler, er vått og varmt og fløyelsaktig. På et sekund er eplebiten borte, og Wolfgang står fornøyd mellom oss og tygger.

– Han liker deg, sier Monika og smiler fra øre til øre, – og det er ikke selvsagt. Han liker ikke så mange.

Jeg oppdager at jeg har holdt pusten, og slipper den langsomt ut igjen. Jeg ser på den hvite hesten. Han virker fortsatt anspent etter løpeturen, men øynene er stille og mørke. Jeg vet det er tullete, men det er akkurat som om det er noe mystisk i blikket hans.

Monika forteller videre: – Dette rampetrollet av en skimmel er en av de flotteste hestene vi har. Men han hopper over gjerdet og stikker inn i skogen litt for ofte.

–    Skimmel?

–    Ja, han ser helt hvit ut, men han er faktisk en skimmel. Du ser det på den grå mulen.

Som om det skulle forklare alt. Jeg ser dumt på henne.

– Helt hvite hester har lyserosa hud under. Huden hans er grå, så han er en skimmel, forklarer Monika. 

Jeg ser på Wolfgang. Den kraftfulle hestekroppen er dekket av lys pels fra øre til hov. Selv manen og halen er helt lyse. Bare øynene er mørke, som om noen glemte å fullføre fargeleggingen, og nå slipper mørket ut. Jeg strekker fram en hånd til pannen hans. Den er overraskende varm og myk, ikke like stri som jeg hadde trodd. I et lite sekund glemmer jeg at jeg ikke liker hester.

– Han ser ganske hvit ut for meg, sier jeg, uten å ta blikket fra dyret. 

En ulykke?

Jeg lar fingrene gli nedover. Det harde beinet går i en slak bue fra pannen og ned mot munnen, en liten oppstoppernese. Ørene peker oppmerksomt framover, og han senker hodet for å komme litt nærmere. Lange, svarte øyevipper skjuler øynene hans når han lukker dem. Han legger hele pannen mot overkroppen min.

– Se på dere to, smiler Monika. – Er du sikker på at dere ikke kjenner hverandre fra før?

Varmen fra dyret stråler gjennom klærne mine. Jeg ser forundret på Monika.

–    Nei?

Hun ler og trekker forsiktig i tauet.

–    Kom igjen nå, gubben, sier hun og begynner å gå mot stallen.

Hesten løfter hodet og følger rolig etter. Jeg blir stående et øyeblikk. Jeg har knapt tatt på en hest før, i alle fall ikke en på denne størrelsen. Hva er det med denne hesten?

Jeg løper for å ta igjen Monika og Wolfgang.

–    Hva mener du med at han ikke liker så mange? spør jeg.

–    Han … Vel, la oss bare si at han ikke er så glad i folk. Det er ingen som får ri han, dessverre, sier hun mens vi går langs stallveggen.

Jeg ser spørrende på henne og venter på at hun skal fortsette. I stedet skifter hun tema.

– La oss få Wolfgang inn i stallen, så skal jeg hente en litt mer nybegynnervennlig hest til deg.

Hovene til Wolfgang knaser mot grusen.

–    Hvorfor er det ingen som får ri han?

Hun veiver vekk spørsmålet med hånden.

–    Det trenger du ikke tenke på. Eierne hans har bestemt det, sier hun lett.

Hesten kaster på hodet og virker irritert. Monika fortsetter å mumle, og jeg kan bare så vidt høre henne.

– En skam er det likevel. En frisk og fin hest, som bare står og råtner. Skulle ikke vært lov. Ulykke eller ikke.

Jeg tar et skritt nærmere. Hva er det hun prater om?

–    Ulykke?

Monika rister på hodet.

–    Du spør for mye. Konsentrer deg om det du skal, heller. Vi runder hjørnet til stallen og vandrer rett inn i et mylder av hester, ponnier, ryttere, trenere, saler, grimer, hjelmer og ridestøvler.

– Wow, sier jeg og stopper opp for å ta alt inn. På forsiden så stallen ut som et dødt fengsel. På baksiden yrer det av liv, det er hester og folk overalt. Noen holder på å sale opp, noen børster støv av pelsen, andre fikler med man eller hale. Noen sitter allerede i salen og er på vei mot ridebanene. Alle er opptatt med sitt. Jeg blir stående uten å vite hvor jeg skal gjøre av meg.

– Heidi! Hva gjør du her?

Eline og Mira kommer ridende mot oss på hver sin hest. Vi har gått i samme klasse i snart to uker, men jeg har ikke vekslet et ord med noen av dem. Jeg vet bare at de har ridd på Trippelen gjennom hele barneskolen, er bestevenner og har fått begynne i samme klasse på ungdomsskolen. De aner ikke hvor heldige de er.

Pappas ord gjaller i hodet mitt: Det er sånn man får venner. 

Jeg har mest lyst til å gå hjem, men jeg tvinger meg selv til å hilse.

Jeg kremter.

–    Hedda, sier jeg.

–    Hm? sier Eline uengasjert. Hun er tynn som en stilk, med pistrete, lyst hår i en stram knute bak i nakken. Hesten hennes er kullsvart, med en liten hvit stjerne i pannen. Hun har beige ridebukser, knestøvler og svart ridehjelm av fløyel. En rød pisk dingler fra håndleddet hennes.

– Jeg heter Hedda, ikke Heidi, sier jeg, og prøver å smile. Det føles mer som om jeg er hos tannlegen og viser fram tennene mine.

Eline ser skeptisk ned på meg. Jeg har på meg hettegenser, svarte løpetights og et par neongule joggesko jeg fikk til bursdagen min i sommer. De lyser grelt mot de blanke skinnstøvlene alle de andre har.

– Sorry, Hedda, sier Mira fort og sender meg et smil. Hesten hennes er slank og spenstig, rødbrun i pelsen, men hvit nederst på beina – som om den har på seg sokker. Hun gir Eline et skarpt blikk, men Eline ignorerer henne.

– Jeg visste ikke at du rir her? sier Eline med kald stemme. Jeg sparker i grusen i et forsøk på å gjøre de gule joggeskoene mine litt mindre gule.

–    Dere kjenner hverandre? spør Monika.

Stakkars hest

Jeg nikker.

–    Mhm. Vi har akkurat begynt i samme klasse.

–    Så gøy! Jenter, Hedda begynner på nybegynnerpartiet mitt i dag. Dere får ta godt vare på henne.

Mira nikker. Eline stirrer fortsatt på meg.

– Å, så koselig. Jeg husker da jeg begynte å ri da jeg var fem.

Det er så hyggelig med de små ponniene, sier hun sukkersøtt.

Ærlig talt. Hva har jeg gjort mot deg, egentlig? 
Eline gestikulerer mot Wolfgang.

– Jeg ser du har møtt den hemmelighetsfulle prinsen vår. Jeg ville holdt meg unna han hvis jeg var deg. Han er ingen nybegynnerhest.

Hun skritter den svarte hesten sin nærmere Wolfgang. Den er enda større enn han, med en dyp svai i ryggen, og senete, tunge bein. Den ser sterk ut, men eldre. Mindre energisk, på en måte. 

Wolfgang blåser seg opp og kaster med hodet så Monika nesten glipper tauet. Hesten til Eline rygger nervøst, og hun røsker hardt i tøylene så hesten vrinsker av smerte.

– Ta det rolig, Eline. Du vet bedre enn å utfordre Wolfgang med gamle King, sier Monika strengt.

Eline himler med øynene, men trekker seg unna. Hun ser på Wolfgang.

– Den hesten har mer selvtillit enn han fortjener. Han burde få en erfaren rytter som kan styre han. Da slutter han kanskje å stikke av og gir seg kanskje med å være så mannevond.

Hun snur seg og smeller pisken hardt i den myke hestehuden. Hesten rykker fram og traver av gårde mot ridebanen. Mira ser brydd ut.

– Sorry, Hedda. Eline er litt … direkte. Hun er egentlig veldig hyggelig, altså. Lykke til på timen!

Mira smiler forsiktig og gir hesten sin et oppmuntrende klapp på skulderen.

– Kom igjen, Kitty!

Den brune ponnien kaster seg rundt og traver målrettet etter Eline. Monika stønner.

–    Stakkars hest, sier hun.

–    Elines?

–    Ja, King. Han er en gammel konkurransetraver, en super hest. Men hun har skremt vettet av han. Hun tror hun gjøre hva hun vil fordi hun har sin egen hest. 

Jeg ser etter henne der hun duver opp og ned i salen, ute på den ene ridebanen.

–    Er King hennes?

Monika nikker.

–    Ikke bare det. Foreldrene hennes eier grunnen som stallen står på. De eier ikke stallen, men oppfører seg som om de gjør det. Møkkafolk.

Hun spytter i gresset. Wolfgang graver utålmodig i grusen med ett av forbeina.

Monika kan være steinhard. Jeg vil ikke ende opp på svartelista hennes.

– Pappa vil at jeg skal bli venner med dem. Han mener jeg må gjøre en innsats for å bli kjent med folk, sier jeg.

–    Faren din er smart. Men Eline? Jeg vet ikke, jeg.

Så ser hun på meg med et lurt blikk.

–    Vent her, jeg kommer straks tilbake.

Hun sikksakker mellom de andre hestene med Wolfgang på slep, og forsvinner inn i stallen. Like etter kommer hun ut igjen med en liten, rufsete ponni.

– Her! stråler hun. – Jeg tror dere to blir en god match.

Jeg stirrer på dem. Ponnien har bustete, rødbrun pels og blek, nesten hvit man. Han er ferdig salet opp, men ser ikke akkurat ut som han er på vei ut på eventyr. Så snart Monika stopper, lar han hodet synke tungt til bakken og napper slapt etter noen gresstuster.

– Dette er Zalto, den aller snilleste nybegynnerponnien vår. Jeg rynker på nesen. Ikke at jeg forventet en magisk enhjørning eller noe, men denne hesten ser mest ut som et forvokst marsvin. I hvert fall sammenlignet med Wolfgang.

Jeg ignorerer marsvinet og ser på Monika.

–    Hva mente Eline med mannevond?

Monika fnyser.

–    Wolfgang er ikke så grei med folk han ikke liker, sier hun.

Noen roper på henne ute fra ridebanen.

– Jeg kommer! Her, Hedda. Nybegynnerpartiet skal på bane to. Tar du han bort dit? Vi begynner om fem!

Hun trykker en seig plasthjelm nedover hodet mitt, kaster tøylene over skulderen min og er borte før jeg rekker å protestere.
Zalto tygger videre. Jeg svelger. Plutselig virker ikke det forvokste marsvinet så ufarlig lenger. Han er kanskje liten til å være en hest, men han er sikkert minst ti ganger så sterk som meg. Hva om han bestemmer seg for å kaste meg av? Jeg må stramme musklene i beina for å få skjelvingen i knærne under kontroll.
Rolig nå, Hedda. Helt rolig.

Maren Ørstavik

Maren Ørstavik

Maren Ørstavik (f. 1986) lærte å ri på en ranch i USA tidlig på nittitallet, men da det viste seg at hun var allergisk mot hester, måtte hun slutte. I stedet begynte hun å spille piano, og studerte ved Norges Musikkhøgskole og Hochschule für Musik und Theater Hannover. Hun har jobbet som pianist, journalist og musikkritiker, blant annet i Aftenposten. Fra 2017 til 2019 var hun redaktør i Periskop, et tidsskrift om kunst for barn og unge. Den hvite hestens hemmelighet er hennes første bok.

Les mer

Bli kjent med Spøkelsesvennene Magnus og Saga

Alle vil ha en bestevenn. Men hva gjør du hvis bestevennen din er et spøkelse?

Utdrag: Alma Freng og solfangerne av Ida Tufte Michelsen

Bli med Alma Freng og solfangerne på et magisk eventyr om heltemot, hevn, uvanlige vennskap og utrolige krefter.

Klar til skolestart? Velg morsomme og trygge bøker til barna

Å begynne på skolen er spennende, gøy og skummelt på en gang. Da er det fint å være forberedt. Les en god bok om å begynne på skolen!