All posts by webmaster

10 ting å gjøre med bestefar i vinterferien

bestefar

[dropcap custom_class=»normal»]P[/dropcap]laner i vinterferien? Ta en titt på Bestefarboka. Den perfekte boka til alle som har en bestefar eller til deg som er bestefar.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

#1 På tide å leke cowboy og indianer igjen!

Finn granbar og bygg en hytte i skogen. Når dere er slitne og trenger en pause kan dere tenne opp et bål og koke kaffe og grille pølser, eller bare varme dere når dere spiser nistematen.

#2 Bestefar går i barnehagen!

La bestefar kjøre eller hente i barnehagen en dag. Det er stor stas for bestefar, barnebarn og alle de andre i barnehagen!

#3 På oppdagelsesferd!

Dra på oppdagerferd i eget nærmiljø. Ta en tur med bussen, båten eller toget til et sted det er lenge siden dere har vært.

#4 På skattejakt.

Åpne garasjedøra, loftsdøra eller inviter inn i arbeidsrommet. Kanskje det er noe som skal repareres, males, smøres eller bygges?

#5 Vær inne en regnværsdag!

Lag favorittmaten med herlig dessert til. Alle kan hjelpe til med å rense, kutte og røre når middagen lages.

#6 Hvem vinner?

Å spille spill er veldig gøy – hvem vinner i vri-åtter? Eller i Monopol?

#7 Gode historier!

Sleng dere i sofaen og hør bestefar fortelle spennende historier fra gamle dager, hvilke rampestreker gjorde han når han var liten?

#8 Rydde i hagen.

Være med å plante noe som dere kan følge opp senere. På tide å sette ned tulipanløkene til neste vår?

#9 Vær ute!

Bruk naturen i nærmiljøet til å utforske og å lete etter blomster, bær og sopp. Eller kikke på fugler og innsekter. Langs sjøen eller vannet er det masse spennende skjell og steiner og rekved.

#10 Vinter på museet:

Sjekk hvilken utstilling det er på museene. Kanskje dere kan oppdage en ny kunstskatt sammen?

[spacer]

BESTEFARBOKA er full av praktiske råd, gode refleksjoner og kloke tanker om hva det innebærer å være bestefar. Vegard Vandvik som har ni barnebarn, løfter engasjert fram hver bestefars unike verktøykasse. Det er ikke bare hammer og skruer i den, men også omsorg, høytlesning og klovneneser. Noen ganger er det mer enn nok bare å være sammen, andre ganger har bestefar nok energi til både turer og snekring. For mange er det å være bestefar det mest naturlige i verden, mens andre er litt mer rådville og spør: «Hva kan jeg egentlig gjøre?». Vegard Vandvik sier i stedet: «Hva vil du gjøre? Det finnes ingen grenser for hva du kan finne på! Vi kan være en som lytter, trøster, hjelper, oppmuntrer og veileder og ikke minst en kamerat.»

Boken er illustrert av Elisabeth Moseng.

[spacer]

[spacer]

Bienes historie. En roman av Maja Lunde

Det finnes et sitat som er tillagt Albert Einstein: «Om biene dør ut, har menneskene bare fire år igjen å leve.» Bienes historie av Maja Lunde er en roman som utforsker hvor sårbare menneskene er, og hvor viktige biene er for oss. Det er nettopp de minste tingene som betyr mest. 

Gjennom fortellingene om William, George og Tao får vi innblikk i tre historier om bier, og menneskenes forhold til dem. Resultatet er en helt spesiell roman – en usedvanlig vellykket kombinasjon av det underholdende, det litterære og det viktige.

Kjøp Bienes Historie her

Hva handler Bienes historie om?

De tre fortellerne i romanen lever i hver sin historiske epoke: Vi møter William i England i 1852, George i USA i 2007 og Tao i 2098, i et fremtidig Kina i en verden uten bier. Historiene veves sammen på en original og imponerende måte, men står sterkt hver for seg.

William Savage ønsker å gjøre det stort. Fra han var barn, har han elsket å studere insekter, og han fikk gå i lære som ung og lovende naturalist hos professor Rahm. Men under et foredrag for landsbyen kommer William i skade for å snakke om bienes genitalier, noe den gudfryktige lokalbefolkningen ikke tar pent imot. Skammen innhenter William, slik den har gjort så mange ganger før, og han blir frøhandler, ingen stor vitenskapsmann. Med kone, syv døtre og bare en eneste sønn, Edmund. Om William kunne vise ham at han er laget av noe mer …

George bor i Ohio med sin kone Emma. Sønnen Tom går på college. George er birøkter og har drevet gården i flere generasjoner. Han skjønner ikke helt hva Tom skal med universitetsutdannelse, alt han selv har trengt å kunne, har jo George lært på gården. Emma vil at de skal selge og tilbringe pensjonsårene i Florida. Men hva har vel George i Florida å gjøre? Han vil legge til rette for at sønnen kan ta over gården og føre arven videre. Hadde det bare ikke vært for de skumle ryktene som surrer, om bier som forsvinner.

Et fremtidsscenario

Hver dag jobber Tao tolv timer ute på marken. Håndpollinering er så å si den eneste jobben i dette dystre fremtidssamfunnet, menneskene må gjøre det arbeidet som biene gjorde før de forsvant. Det er en desperat kamp for holde liv i jorda, og seg selv. Da Tao var liten, var det ennå vanlig med noen års skolegang, men nå må barna ut og hjelpe til fra de er åtte år. Sønnen Wei-Wen er bare tre, og allerede blir han satt til å knytte tepper for å utvikle finmotorikken. Tao forsøker å lære ham å telle, å lese, hva enn som trengs for at han kanskje kan bli en av dem som unnslipper, en utvalgt, en leder. Men man må være forsiktig med hva man ønsker seg.

 Bienes historie er stort tenkt, men nært og varmt skrevet. Gjennom ulike språktoner og karakterer med forskjellig temperament, viser Lunde et stort spenn og en stor menneskelig innsikt. Om det ikke akkurat er noen feelgood-bok, er det i alle fall feel-bok. Bienes historie er en roman som beveger, som rører oss. Det er dette de gode bøkene gjør med oss: De utvider vår forståelse av menneskelivet, får oss til å se verden utenfor oss selv, og å se oss selv bedre.

En global roman

Bienes historie er en global roman. Responsen fra utlandet viser også at det er noe dypt menneskelig over den. Da Aschehougs rettighetssjef Even Råkil hadde med seg Bienes historie til bokmessen i London, ble den bokstavelig talt messens buzz, flere måneder før utgivelse. Allerede første dagen var den solgt til Tyskland, deretter fulgte Frankrike, Danmark, Nederland, Spania og Finland. Og flere har meldt sin interesse.

Det er et alvor bak Bienes historie, og det er kanskje også en av grunnene til at den virker så sterkt. Biedød er en av de store miljøkatastrofene i vår tid. Bare det siste året har det vært flere nedslående artikler om biedød, eller kubekollaps/colony collapse disorder (CCD). Biene står i fare for å forsvinne. I tillegg er ville arter av både bier og humler på retur.

Vi lever i en tid der individuelle valg ikke kan tenkes uten globale konsekvenser. Bienes historie er en roman som viser at vår tid er en tid for fellesskap, der de valgene vi tar, påvirker livet til de som kommer etter oss, og der verdens skjebne er avhengig at vi tenker større. Bienes historie kan tenkes som nyeksistensialistisk, i den dypeste betydningen av ordet. Våre individuelle valg, enten vi tar dem for oss selv eller våre nærmeste, får konsekvenser for så mange flere enn oss. Dette viser også Maja Lunde i sin roman. Vi må alle ta valg, men ikke bare tenke på oss selv når vi gjør det.

Og kanskje er det også derfor Bienes historie engasjerer så mange også, griper oss så sterkt. Biene minner oss om noe vi har så lett for å glemme, nemlig at vi tilhører den samme kuben.

Vil du bli forfatter?

Se også denne filmsnutten med Maja Lundes beste skrivetips

Flere skrivetips? Sjekk her! 

Historien bak boka: Casanovas droner

Øystein Wiik

Lenge har jeg lurt på hva det er Øystein Wiik går på. På fire år har han rukket å utgi like mange bøker om Tom Hartmann – Norges svar på James Bond. I Casanovas droner skal vi til Venezia. Vi avtaler å møtes på Tjuvholmen, kanskje det nærmeste vi kommer Venezia i Oslo. Kelneren på Fru K påpeker at det kun er én kanal der. Det holder det.

Jeg har begynt å like Tom Hartmann veldig godt. Tom Hartmann har en egen evne til å rote seg borti høyspente kriminelle miljøer, men han er likevel en mann det er lett å bli glad i som leser. Kanskje fordi han på ingen måte er perfekt? Kanskje fordi har en egen evne til å sette pris på det gode i livet? Eller kanskje fordi han alltid ser ut til å havne på riktig side av loven når situasjonen tilspisser seg, selv om han beveger seg farlig nær grensen.

Kan det hende at han bikker over?

Øystein ler. Ja, det kan godt hende. Men akkurat nå har han penger. Han tjente ganske mye på boken han skrev, Hvit panter (den tredje boken om Tom Hartmann). Vi får se hvordan det går i forlagsbransjen, men foreløpig tjener han gode penger blant annet på utenlandssalg.

I starten av romanen kan vi lese at Tom Hartmann forbereder seg til bryllup. Det er hans ekskone Cathrine Price som skal gifte seg med den noe yngre Peter Werring. Werring stikker imidlertid av fra bryllupet og forsvinner sporløst. Cathrine ber Tom om hjelp, og Tom reiser til Venezia der Werring sist ble observert.

Hva slags forhold har Tom og Cathrine?

Tom har nok innerst inne et ørlite håp om at de skal finne sammen igjen, forteller Øystein. Å finne Peter Werring vil gi ham en stjerne i boka. Tom og Cathrine irriterer hverandre, men har samtidig mye til felles. De er på mange måter hverandres oppdragsgivere også og involveres i hverandres liv på den måten. Samtidig passer det fint for Tom å reise til Venezia. Han har lenge hatt lyst til å besøke Teatro La Fenice de Venezia – Venezias berømte operahus – og høre på kastratsangeren Bellino.

Alle Øysteins romaner åpner ganske så spektakulært. I Dødelig applaus blir tenoren James Medina drept på operascenen i Oslo under premieren på Tosca. I Slakteren preserveres offeret i formaldehyd og presenteres som et av verdens mest berømte kunstverk. For ikke å snakke om torturredskapet Somalisk Jomfru i Hvit panter. Åpningsscenen i Casanovas droner står ikke tilbake for dette. En roer får kappet av hodet under en regatta. En wire ryker. Men det er på ingen måte et uhell.

Hvor får du disse ideene fra?

Jeg får et bilde i hodet, sier Øystein. Enten blir det værende, eller så forsvinner det. Blir det værende er det riktig, og da begynner jeg å jobbe. Ideen til denne scenen fikk jeg da jeg besøkte sønnen min som studerer ved Harvard. Der arrangerer de et årlig romesterskap for studenter. I Head of the Charles Regatta deltar rundt 6000 roere fra hele verden. Det er svære greier. Og mens jeg står og ser på, tenker jeg på hva som kan gå galt. Hva om det skjer noe idet båten glir inn under en bro. At noe skjer under broen. Ifølge sønnen min kan det ikke skje noe som helst. Men jeg er en katastrofetenker. Jeg tenker alltid på hva som kan gå galt. Helt siden jeg var liten, har jeg bekymret meg for alt mulig. Hvis moren min spurte meg om jeg kunne gå i butikken og kjøpe melk, prøvde jeg alltid å få en av brødrene mine til å gjøre det i stedet. Så gikk jeg og bekymret meg for at det skulle skje dem noe på veien. Da ville jo det hele være min skyld. Og jeg har alltid vært veldig redd for wire, innrømmer Øystein. Jeg husker vi holdt på med jekketaljer i militære. Det finnes ikke grenser for hvor farlig det er med wire. Denne type angst kan selvfølgelig være ekstremt ødeleggende, men for meg fungerer det som en kreativ kraft. Evnen til å bekymre seg – å se for seg katastrofene – mener jeg er vesentlig for evnen til å skrive. Alt det andre handler om logikk og teknikk. Det kan læres.

Peter Werring har altså flyktet til Venezia. Han er kastet ut i en eksistensiell krise og vet ikke lenger hvem han er. Tilfeldighetene gjør at han treffer på den aldrende skjørtejegeren Bruno Cessarini, og dette bekjentskapet trekker ham inn i en mørk verden der erotikk og kunsten å forføre dominerer. Men Cessarini har en annen agenda – en langt farligere en.

Hvem er Bruno Cessarini?

Han er en person inspirert av en artikkel jeg leste i Dagens Næringsliv om et selskap som ble slaktet av russiske myndigheter – ikke ulikt Yukos-saken. Det er utrolig mye inspirasjon i den avisen, legger Øystein til. Cessarini ble utsatt for det som kalles CCR, criminal corporate rading, og mistet alt han hadde. Han er en ydmyket og hevngjerrig mann. Han er farlig. Samtidig er han en aldrende casanova som setter forførelseskunsten høyt. Som Casanova ønsker han å gjenoppleve nytelsen, og Peter Werring blir både en god elev og ikke minst et enkelt bytte for Cessarinis mørke plan. Cessarini er som en slags Hannibal Lecter. Han behersker de skjønne ting, men har en hevnlyst som går utenpå alt annet.

Du setter grådighetskulturen under lupen?

Penger og makt er en motor i nesten all kriminalitet. Jeg er også inspirert av russiske oligarker. Disse som har bygget seg opp enorme formuer på bekostning av den russiske befolkningen og som nå befinner seg overalt på luksuriøse steder i Europa. Også i Venezia. De er opptatt av trofeer. Eiendom. Bil. Kone. Og konene – konstruert etter en slags mal med bleket hår, botox og store pupper – kjøper alt av vestlige produkter. Det er som en nyrik orgie. Han jeg kaller Misha, har jeg sett mange av. En lodden, tilsynelatende rolig fyr, med et uhyggelig temperament. Når noen tar for seg av trofeene hans, blir det livsfarlig.

Du har sagt at du skal ta for deg én og én kunstform i romanene dine?

Ja. Og denne gangen er det elskovskunsten. Det er ikke tilfeldig at handlingen er lagt til Venezia. Jeg bruker blant annet en del av mytene om Casanova. Den observante leseren vil oppdage flere referanser enn de opplagte. Jeg har også latt meg inspirere av østlig mystikk. Ifølge tantrisk tradisjon er Kundalini-kraften en urkraft som strømmer fra den nederste delen av ryggsøylen. Det er en hvilende kraft i alle mennesker, og det krever mye arbeid å vekke den til live. Men når det først skjer, vil personen enten bli gal eller så fungerer det som naturlig viagra. Det finnes også en kombinasjon. Det sies at kundalini er et kodeord for sex.

Øser du av egen kunnskap?

Øystein ler. Nei. Det er ikke nødvendigvis slik at vi forfattere kan alt vi skriver om, innrømmer han. Men jeg synes jo det er morsomt at folk kanskje kan lære noen teknikker – at elskov faktisk er en kunst. Det er forresten utrolig vanskelig å skrive sexscener uten at det blir klamt. Jeg håper jeg har fått det til. Men det handler også om nytelse på flere plan. Mat, vin og musikk er spiller en stor rolle. Casanova spiste alltid et stort måltid før forførelsen. Han mente det var vel så viktig som selve akten. I Casanovas droner dukker den amerikansk-italienske etterforskeren Marco Paradossi opp. Mens jeg skrev, tenkte jeg at jeg ville ha en liten, tett fyr som var glad i nettopp mat, vin og musikk. Og damer selvfølgelig. Men ikke som Casanova. Samtidig kunne han være en sparringpartner for Tom – både innen opera og i mysteriet som skal løses.

Tilfeldigheter og absurde hendelser ser ut til å gå igjen i romanene dine?

Jeg har alltid vært fascinert av tilfeldigheter. Tilfeldigheter som i siste instans leder til katastrofer. Werring redder Cessarini fra å drikke en latterlig dyr kaffe med duebæsj – det blir et skjebnesvangert møte. Jeg har selv opplevd det på Markusplassen, ler Øystein. Det er jo ikke så usannsynlig. Så mange duer og så mange latterlig dyre kaffekopper. At Tom havner i absurde situasjoner, er min skyld. Jeg liker å sette ham fast, røper Øystein. Som med komodovaranen i Slakteren. I denne romanen murer jeg ham fast i gulvet og venter på tidevannet. Da jeg skrev denne passasjen, visste jeg ikke hvordan han kom seg løs – eller om han skulle komme seg løs. Så måtte jeg lese meg opp på sement.

Hva med fremtiden, Øystein?

Jeg må opprettholde trykket, sier Øystein kontant. Jeg har allerede begynt på bok nummer fem. For å forplikte meg. For ikke å bli lat. Jeg har troen på ikke å ta pauser. Jostein Gaarder sier at fantasien er en muskel som må trenes. Jeg liker kampen med ideene. For å se om det kan bli noe av. Og jeg liker roen det gir når jeg går i dybden av ting. At jeg kan sette av en hel dag til å lese om nyrike russere.  Da jeg skrev librettoer, var det så lang vei frem til målet. Det tok fem år før Jorden rundt på 80 dager ble satt opp. Da gikk den syv ganger. Og jeg kunne tenke store tanker, men det satt alltid en økonomisjef og regnet på det. Det er en enorm frihet i å skrive. Jeg kan tenke så store tanker jeg vil. Alt er opp til meg. Jeg har ingen å skylde på hvis det ikke blir bra nok. Jeg prøver å skrive så visuelt som mulig. Jeg ønsker å formidle et bilde. Og denne sceniske fremstillingen henger nok sammen med min teatralske bakgrunn.

Er du en utålmodig person?

Jeg liker ikke å stå i kø, svarer Wiik raskt. Men skriving er et tålmodighetsarbeid. Jeg har lyst til å gjøre mye. Jeg er glad i å prøve nye ting. Og det er fantastisk å få lov til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg er ikke utålmodig på de store tingene, men de små. Som Carl Berners-plass, for eksempel. Som om den rundkjøringen gjorde saken bedre.

Er åpningscenen i din neste roman klar?

Ja! Det er det eneste som er klart. Handlingen er lagt til rock & roll-miljøet. Du vil ikke tro hva som foregår i de miljøene der. Alle mytene er sanne. Og så forteller han meg en rekke usannsynlige historier fra miljøet som sannsynligvis er sanne. Jeg ser for meg Øystein foran datamaskinen, smilende mens han gnir seg i hendene. Ivrig etter å sette Tom Hartmann i nok en umulig situasjon. Det passer å sitere Terje Stemland i Aftenposten: «Jøss som Øystein Wiik kan skrive.»

Les mer om bøkene fra Øystein Wiik 

Kan det vaffles?

Kokeboka med alt du kan steke i vaffeljernet.

Egg og bacon til frokost? CLT til lunsj? Grillspyd til middag? Lunt leverposteismørbrød til kvelds? Alt kan lages i vaffeljernet. Ha vaffeljernet stående på kjøkkenbenken og la deg inspirere av disse herlige, enkle og kjappe oppskriftene som alle skal stekes i vaffeljernet.

Kan det vaffles?

Klart det kan! Test denne oppskriften, da!

 

CLT (Chicken, lettuce and tomato)

En fabelaktig lunsj eller kveldsrett som gjør skam på kjedelige brødskiver.

Dette er ikke så langt fra en typisk BLT (Bacon lettuce and tomato). Og selvsagt er det bare å bytte ut kyllingen med bacon om du skulle få lyst til det. Eller kanskje bare legge til?

For 2 store sandwicher (2 porsjoner), trenger du:
  • 1 kyllingfilet
  • 2 store blader salat
  • 2 tomater
  • ¼ løk
  • 2 ss majones
  • Salt og pepper
  • Smør til steking samt smør til å smøre på toasten.

Del kyllingfileten på langs så den blir litt flatere. Del tomat og løk i skiver.

Toast eller stek brødet først.

Ha litt smør oppi vaffeljernet, lukk den så smør smelter og smører det øverste elementet også.

Krydre kyllingfileten med salt og pepper (evt. alt det andre du har i krydderhylla) og legg filetene i vaffeljernet.

Jeg stekte poteter samtidig. De trengte litt lengre tid, så de bør du legge på 2-3 minutter før kyllingen.

Mens kyllingen gjør seg ferdig, smører du smør på toasten, legger på salat, tomat, og løk samt majonesen.

Legg så på kyllingen.

Legg  på den siste skiven toast og server, gjerne sammen med stekte poteter.

Nydelig!

 

Jussi Adler-Olsen møter House of Cards

[dropcap custom_class=»normal»]W[/dropcap]ashingtondekretet er en storpolitisk thriller med dagsaktuelle problemstillinger, der handlingen er selve budskapet. Forfatteren deler noen innledende tanker i bokens forord.

Av Jussi Adler-Olsen

Hvis det er noe som er sikkert i verdenshistorien, er det at ingenting er sikkert. Ingenting varer evig, og ingenting er uforgjengelig. Helten fra i går er morgendagens skurk, og store rikdommer kommer og går. Alt er epoker. fønikernes rike, Romerriket, Frankerriket, osmanernes rike og de bysantinske imperiene, faraoenes Egypt, demokratiets vugge i Hellas. Alle verdensmaktene som forsvant.

Noen ganger tar det hundrevis av år, andre ganger skjer det plutselig.

Hvem skulle ha trodd at en enkelt hendelse 11. september 2001 kunne forandre verdens stabilitet så grunnleggende? Hvem kunne ha ant at et enkelt skudd i Sarajevo skulle utløse en verdenskrig med millioner av døde? At en supermakt som Sovjetunionen og hele Østblokken kunne kollapse i løpet av ganske kort tid? At Adolf Hitler i fredstid kunne komme unna med å myrde hele SA-korpsets lederskap på en eneste natt? Og hvem kunne med Hundreårskrigen og Korstogene og Inkvisisjonen in mente ha forutsagt at hovedtemaet for krig og uro i verden i det enogtyvende århundre ville bli religion i alle mulige avskygninger? Eller at tolv karikaturer kunne samle den muslimske verden i dyp vrede?

I 1975 tømte Pol Pots Røde Khmer-styrker alle Kampucheas storbyer for mennesker i løpet av noen uker, og et redselsregime uten like så dagens lys. Siden den gangen har lignende radikale omveltninger i løpet av uker eller måneder funnet sted overalt i verden: i Indonesia, i Khomeinis Iran, i Milosevics og Karadzics Jugoslavia, i Rwanda og i Idi Amins Uganda. Folk er blitt forfulgt, deportert og utrensket, lover og domstoler er blitt satt til side, og den slags tilstander søker de såkalt siviliserte statene å sikre seg mot med alle demokratiets tilgjengelige midler: lov og rett, regler og forordninger.

I Europa vil man trygge freden gjennom fellesskapet i EU, og nye stater inviteres naturlig og sjenerøst inn i varmen. Det er den sikreste veien til stabilitet i vår region, mener politikerne. Spørsmålet er om vi glemmer at vi samtidig er i ferd med å bygge opp en supermakt som tross de fredelige hensiktene nødvendigvis må utfordre andre stormakter kulturelt, militært og økonomisk. Russland, Kina og en eventuell fremtidig konføderasjon av arabiske eller muslimske stater synes i hvert fall ikke å kunne dra noen umiddelbare fordeler av den ekspansive EU-politikken.

jussi

Jussi Adler-Olsens serie om Avdeling Q finnes nå i pocket!

George Washington, USAs første president, uttalte en gang «at man kan ikke stole på noe land lenger enn dets egne interesser tilsier det, og at ingen forsiktig statsmann eller politiker vil avvike fra denne regelen. At nasjonale interesser er sterkere enn ideologi.» På tross av disse ordene, og selv om verdenshistorien forteller oss at stabilitet ikke eksisterer noe sted på lengre sikt, har Washingtons etterfølgere i presidentembetet gang på gang kjempet for at USA skulle bidra aktivt til å sikre den såkalte stabiliteten i verden, og mange undertrykte folkeslag og individer har mye å takke denne nasjonen for. Men samtidig med alt dette har nasjonen i senere år også gjennomført en rekke forfatningsmessige justeringer som Det hvite hus selv har kalt ‘the biggest restructuring of the federal government since 1947’. En omstrukturering av forfatningen som, med feil mennesker i ledelsen, i verste fall vil kunne få uoverskuelige konsekvenser. Konsekvenser som kan føre tanken hen på noen av de nasjonene som amerikanske tropper i tidens løp har sett seg nødt til å komme til unnsetning.

Med opprettelsen av Departementet for hjemlandets sikkerhet, The Department of Homeland Security, har president George W. Bush sørget for at alle sikkerhetsorganisasjonene i USA er blitt samlet og koordinert under én administrasjon, og forskjellen på dette og lignende sikkerhetsapparater i Stalins Sovjetunionen og Hitlers Tredje rike må først og fremst søkes i hvilke oppgaver disse konstruksjonene er tiltenkt overfor landets egne borgere. Departementet ble jo opprettet etter den 11. september for primært å sikre landet mot terroristangrep utenfra, men muligheten til å overvåke og kontrollere landets egne borgere er også så absolutt til stede.

I denne romanen, Washingtondekretet, faller omstendighetene så uheldig ut at en amerikansk president plutselig mister det politiske gangsynet, og tross alle gode intensjoner igangsettes en utvikling som med eksplosiv fart fører landet inn i en tilstand hvor Sikkerhetsdepartementet med Krisehåndteringsbyrået FEMA og militæret misbrukes, og alle forfatningsmessige sikkerhetsventiler settes ut av kraft.

Det har skjedd før og det vil skje igjen. Noen ganger overraskes man over hvor fort det kan skje, men slik er det med tidsfaktoren. Den kan virke svært overrumplende.

Min far som var lege og teolog, hørte en gang en historie om en mann i rullestol som ble kjørt ut i den hellige kilden i Lourdes og opplevde det vidunderlige at et brukket bein som ikke ville leges, plutselig grodde sammen slik at han kunne gå i land ved egen hjelp. Helbredelsen ble omtalt som et stort mirakel, men min far som var svært nøkternt anlagt, så det annerledes.

«Hva er det som er så mirakuløst ved at et skadet bein blir bra igjen?» sa han. «Det er da den mest selvfølgelige ting. Men på den annen side. Man kan jo undre seg over at det kunne skje så fort.»

Fra bokens forord

La arbeidet i statsforvaltningen bli en stolt og interessant karriere. Og la hver mann og kvinne som arbeider i regjeringens tjeneste, uansett hvor og på hvilket nivå, bli i stand til å si med stolthet og ære i fremtiden: Jeg tjente De forente staters regjering den gangen nasjonen var i nød.

– John F. Kennedy: ‘Tale til Kongressen om Unionens tilstand’, 29. januar 1961.

 

Til mine norske lesere

Susan Abulhawa debuterte med  Morgen i Jenin (på norsk i 2011), som fikk strålende mottakelse og ble en internasjonal bestselger. Nå er hun aktuell med ny bok, Det blå mellom himmel og hav. Les hennes hilsen til sin norske lesere. 

Kjære norske lesere

Jeg er dere stor takk skyldig. Måten dere tok imot min debutroman Morgen i Jenin på og brakte den til topps på bestselgerlisten, hadde stor betydning for hvordan den deretter ble mottatt i andre land. Det var dere som gjorde at jeg kunne kalle den en internasjonal bestselger, noe som økte interessen for den i utlandet.

Mottok mange brev etter Morgen i Jenin

Mange av dere har skrevet til meg disse siste årene. Jeg har lest hvert brev og håper at jeg har svart på alle. Noen av brevene var dypt personlige og fikk meg til å tenke på hvor fantastisk litteraturen er når den kan bringe fremmede sammen på en slik nær måte. Av alle de vidunderlige tingene som hendte meg etter lanseringen av min første roman, har det å bli tatt så hjertevarmt imot av mennesker jeg ikke kjenner, vært det største og mest overraskende. Jeg takker dere for det.

Susan Abulhawa

De gode ordene og vennligheten dere ga meg, hadde en dobbelt effekt. På den ene siden følte jeg at jeg måtte skrive en ny roman som ville få den samme varme mottakelsen som den første. Jeg var redd jeg ikke ville klare det og ville miste anerkjennelse. På den annen side hjalp de samme brevene meg å jobbe meg gjennom min manglende selvtillit da jeg ga meg i kast med min andre roman.

Ny bok fire år etter Morgen i Jenin

Nå, fire år etter Morgen i Jenin kom ut, vil jeg gjerne, sammen med mitt strålende forlag Aschehoug, presentere Det blå mellom himmel og hav for dere. Den begynte som en historie som var svært forskjellig fra hva den endte opp med å bli – et portrett av flere generasjoner kvinner i en afghansk familie i Gaza. Noen av temaene er universelle. Noen er unike for denne lille stripen av land, tett befolket, bevisst utarmet, og ofte bombet og ødelagt.

Sterke kvinner

Kvinnene i denne romanen er sterke i seg selv, men har likevel sin største styrke i livet fra kjærligheten til og avhengigheten av hverandre. De er alle oppdiktede personer selvfølgelig. Men jeg har kjent dem delvis eller helt, og jeg tror at det har dere også: matriarkene, spøkefuglene, sladrekjerringene, de fromme, de sinte, de ensomme, de fortapte, de elskende, pleierne, skrytepavene, de usikre, de ærlige og oppriktige. Og mens jeg skrev om og ble kjent med disse kvinnene, ble jeg glad i dem. Jeg håper dere også vil bli det.

Med takknemlighet
Susie

Heines nordnorske noir

Når bunnen er nådd, kan det bare gå én vei – nordover.

Møt Thorkild Aske, en forhenværende politimann som gir det å ha møtt veggen en ny dimensjon. Sherlock Holmes kokaininntak og manglende sosiale finfølelse eller Harry Holes forkjærlighet for Jim Beam blekner mot helten i Heine T. Bakkeids første kriminalroman.

‒ Thorkild Aske er en tidligere avhørsleder i Spesialenheten for politisaker. Når vi møter ham i boka, har ting gått veldig galt. Han har nettopp sluppet ut fra fengsel, er fradømt stillingen sin og befinner seg på et NAV-kontor i Stavanger for å melde seg som arbeidssøker. Fra å være avhørslederen som alltid kunne kontrollere og diktere alle samtaler og interaksjoner, er det nå Aske selv som må sitte på den andre siden av bordet. Han merker raskt hvor mye det egentlig koster, sier Bakkeid om sin hovedperson i Jeg skal aldri savne deg i morgen.

Det er ti år siden Bakkeid debuterte som forfatter, og med årene har det blitt sju ungdomsbøker og en voksenroman. Nå kommer hans første krim, men prosjektet er langt ifra nytt.

– Thorkild Aske var den første karakteren jeg fant opp da jeg begynte å skrive i 2002. Men tidlig i skrivingen følte jeg at jeg egentlig var for ung til å håndtere en slik karakter. Jeg la manuskriptet bort med et løfte til meg selv om at jeg skulle vente med krimbøkene til jeg fylte førti, i håp om at jeg da ville være gammel nok, vis nok, og fått følt litt på livssmerten. Jeg holdt det løftet.

Livssmerte er det i alle fall mer enn nok av i Jeg skal savne deg i morgen. Ett av Thorkild Askes spesialfelt som etterforsker er cops gone bad ‒ politifolk som har byttet side, som dreper, raner, voldtar og ødelegger alt i deres vei. Men her kunne han kanskje selv tatt en titt i speilet?

– Thorkild Aske er nå, slik vi møter ham, definert av sine omgivelser som nettopp det, ja. A cop gone bad. Så hvordan håndterer han det, denne rollen som er pålagt ham av andre? Aske kan enten forsøke å motarbeide dette stempelet, fånyttes som det kanskje er, eller gi publikum det de vil ha og spille rollen de har satt opp for ham. Selv synes jeg jo det er nokså underholdende nettopp når han gir dem det de vil ha.

Selv om Aske blir definert av sine omgivelser som et råttent eple, lar Bakkeid oss se ham fra en annen vinkel. For det er Aske selv som fører ordet i denne romanen.

– Aske er en høyst introvert karakter, selvsentrert, destruktiv, alt skal speiles innover, mot ham. Den rollen følte jeg ville komme best frem i en fortelling der alt ses, oppleves og føles nettopp gjennom ham.

Bakkeids ungdomsromaner er fylt av grøss, vampyrjegere og det paranormale. I Jeg skal savne deg i morgen kombinerer han uhyggelig stemning og mye svart humor. Flere hendelser grenser også mot det overnaturlige. Selv er Bakkeid en historieforteller fra et knøttlite sted i Nord-Norge, der han var omgitt av et fåtall voksne som alle fortalte grufulle historier om alt som befant seg i mørket utenfor, der vinden ulte og bølgene slo.

– Det kommer jeg vel ikke unna, uansett hvilken sjanger jeg skriver i. Men ytre horror i seg selv er ikke så spennende, synes jeg, det er vel mer at det indre stemningsleiet til mine karakterer ofte preger deres syn på og beskrivelser av omgivelsene de ferdes i. Dette igjen blir kanskje da også mer synlig i en førstepersonfortelling, sier Bakkeid.

– Med min hang til dystre, ødelagte karakterer i en eller annen form for full oppløsning, så falt en fyrholme i det kalde nord seg veldig naturlig som utgangspunkt for Thorkild Askes debut på den krimlitterære scene.

Uten å avsløre for mye kan vi si at det er grunnlag for å håpe at Jeg skal savne deg i morgen er den første av flere bøker om Thorkild Aske. Norske krimlesere kan glede seg til å stifte bekjentskap med en usedvanlig dyster, men likevel sjarmerende og vittig krimhelt. Stemningen i romanen er helt spesiell, mørk, regntung og besk. Når Heine T. Bakkeid inviterer oss nordover, er det god grunn til å slå til: Det nærmer seg den årstiden der draugen seiler høyt på bølgekammene, og det er dårlig vær i vente.

Heine T. Bakkeid  (f. 1974) debuterte i 2005 med ungdomsromanen Boblejim ‒ spesialagenten. Uten puls (2006) var hans første roman for voksne. I tillegg har han skrevet ungdomsromanen Hjerteknuseren 2008) og fire bøker i Dr Schnabels krønike: Vampyrjegeren (2010), De dødes hus (2011), Eksorsisten (2012) og Knokkeløya (2013).