Author

Her på www.ugla.no håper vi du kan finne mye inspirerende bokstoff!

All posts by Ugla

Høst på Ugla Bar – og bakgården er åpen!

Endelig er det bokhøst! Ta deg en tur innom UGLA BAR. Drikk en kopp kaffe, les i en bok eller bare sitt og heng. Bli med på boklanseringer, kom på konsert og møt en redaktør. Vi åpner 08.00 mandag til fredag.

SEPTEMBER

 

Husk også: Forfattermandag hver mandag 16-20 / Vintirsdag, hver tirsdag, hele dagen / Bransjetorsdag, hver torsdag 16-20, og søndagspilsen, hele søndagen.

Tirsdag 19 / 19.00-22.00 / QUIZ MED NILSEN

 Onsdag 20 / 20.00 / TWIN BEAKS CLUB

 Lørdag 23 / 21.00-01.00 / DJ 13 O CLOCK

 Mandag 25 / TBA / LANSERING / TERJE HOLTET LARSEN & HANS PETTER BLAD:

 Tirsdag 26 / 19:00 /POESISYNDIKATET

 Onsdag 27 / 19:00 / LANSERING / HANNE ØRSTAVIK: Over fjellet

 Torsdag 28 / RELEASE / ANE BJERKAN

 Fredag 29 / TBA / KONSERT / HARIS

 Lørdag 30 / 21-01 / DJ 13 O CLOCK

 

Følg UGLA på Facebook og på Instagram!

Har du en god idé, forslag til arrangement , ris eller ros? Ta kontakt med Christelle Ravneberget.

@eatinginoslo elsker Ugla bokbar og skriver: «Ugla combines two of my must haves. Books with a chance of wine? Umm yeah, count me in. A good cup of coffee too, this place is so golden👏😊Jeg er enig, og et annet pluss er at det ligger sentralt i Oslo sentrum rett ved Tinghuset😃👍 #unikesteder i #oslo #uglabar #uglabokbar
UNIKESTEDER.NO

 

Klovnejakten: et soundtrack

Hør soundtracket til boka Klovnejakten skrevet av Christian René Wold

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]eg ser på filmer og bøker som ganske likestilt da de begge formidler historier. Filmer som inneholder soundtrack ble jeg klar over i ganske ung alder. Det første soundtracket jeg selv kjøpte var ”The Warriors (Walter Hill” (Nattens Krigere) i 1982. 

[spacer]

Tekst: Christian R. Wold 

[spacer]

Filmen fikk jeg ikke sett før et par år senere da den hadde sykt høy aldersgrense for en 10-åring. Dermed var det musikken som sørget for at jeg fikk tilfredsstilt min interesse rundt filmen, som jeg så første gang sommeren 1985. Da var jeg solgt på ordentlig! Her veide musikktemaet i filmen virkelig opp for handlingen i filmen, og jeg har nå 3 dvd-kopier av filmen i hylla hjemme.

[spacer]

Da jeg etter hvert begynte å lese bøker (jeg slukte alt jeg kom over av krimromaner i mammas bokhylle), begynte jeg å lytte til musikk samtidig. Jeg husker at jeg begynte å plukke ut vinylplater i butikker som Hot News eller H.P Hagen platebar til det jeg planla å lese. Det må ha vært her jeg for snart fire år siden kom på at Klovnejakten burde ha et eget soundtrack eller musikalske tema.

[spacer]

Klovnejakten skildrer Kiran, en av hovedkarakterene, sin interesse for musikk. Og jeg føler at en solid spilleliste i denne karakterens eget univers er godt etablert i boken. Teksten i låtene har for meg, og for de forskjellige karakterene, en mening i bokens kapitler. På en måte beskriver de strofene som er gjengitt i boken en del av handlingen. Den første strofen som beskriv dette for meg og som fikk meg til å begynne med å finne en låt til hvert kapittel skjedde i kapittel 4. Her synger Diana Ross – ”Pieces Of Ice” fra 1983 (som ikke finnes på Spotify lenger, dessverre!). I boka skrev jeg om en kommentar Gianni får av en bartender om at øynene hans er kalde som is! Tro det eller ei; samtidig hørte jeg på låta der Ross synger om det samme: også øynene i låta var isbiter. Eureka! Da var det gjort. Musikken har her bidratt til å forme handlingen, ordene jeg bruker, i Klovnejakten.

[spacer]

Da boka på et tidspunkt hadde 78 kapitler ble jeg urolig for at musikkreferansene kunne komme til å slite ut leseren og rett og slett ta fokus bort fra handlingen. Noe måtte gjøres. Etter et par netter med lite søvn og mye grubling kom jeg frem til det faktum at Kirans walkman var hele forskjellen. Brukte jeg symboler som: [play] , >> eller << mellom passasjer i stedet for å sette inn et kapittel, kunne jeg begrense musikkreferansene og gjøre at det flyter bedre sammen med handlingen.

[spacer]

Boka er nå ute og jeg får stadig positiv tilbakemelding på det med låtene og at det er en kul måte å danne et bakteppe for handlingen. Da min gode venn gjennom to tiår, Olle Abstract Løstgaard, mixet Soundtracket på Klovnejaktens lanseringsfest den 28.02.17 live, var det for meg et faktum: Dette er en bok med et soundtrack og folk digga det!

[spacer]

Spotify er nå en plattform hvor alle kan ta del i boken og forhåpentligvis spille av musikken til det kapittelet som leses. Det er lagt inn lange versjoner av låtene, spesielt beregnet for dette formålet. Jeg håper nå mine lesere setter pris på musikken like mye som det jeg gjør.

Press [play] og finn frem boken! Du kommer ikke til å angre!

[spacer]

Soundtrack til Klovnejakten

Christian René Wold har satt opp en spilleliste skreddersydd for å lytte til mens du leser Klovnejakten:

Papirfly: en trist, morsomt og absurd fortelling

Foto: Green Chameleon

[dropcap custom_class=»normal»]P[/dropcap]apirfly er en morsom, absurd, hysterisk og egentlig ganske trist roman. «Liv Gulbrandsen har en befriende vri på den sørgelige ungdomsboktrenden» skriver Cathrine Krøger og triller terningkast 5 i Dagbladet.

[spacer]

Faren til June er død. I begravelsen går det meste galt og den 15 år gamle June reagerer med en voldsom utagering i de påfølgende ukene. Vi kan ikke annet enn si: Les dette brevet, som starter hele boka. Du vil ønske å lese mer. 

[spacer]

Kjære Isabella Storbakken

 

Du hadde kanskje ikke venta å få brev fra meg, men mamma har sagt at vi skal takke alle som bidro til å gjøre pappas begravelse til noe å huske, og da hadde det vært feil å ikke ta med deg. Skal jeg være helt ærlig, har jeg ikke skrivi noe brev før.

 

Liv Gulbrandsen_foto_Stine Friis Hals

Liv Gulbrandsen

Mamma sier at i et brev kan du få med mange flere tanker og følelser enn du får i en melding. Jeg veit ikke om jeg er enig. Uansett blir hun skikkelig sur hvis jeg ikke skriver til alle som bidro i begravelsen. Så her kommer et brev til deg fra meg, med tanker og sånn. Jeg har tenkt mye på at det må ha vært skikkelig tøft for deg å gjøre det du gjorde. Det må ha krevd sin mann, som det heter, enda det blir feil å si, for du er jo ikke noen mann.

 

Jeg har aldri vært i noen begravelse før og jeg følte meg helt ute. Kanskje du veit hvordan det er? Når alt virker fjernt, liksom? Jeg så på maleriet på veggen. Jeg tror det skulle forestille et tre. Det var grønt og blått, og fikk lyse flekker fra sola som skinte gjennom vinduene oppe langs taket.

 

Greinene med epleblomster jeg og mamma hadde plukka i hagan samma morgen sto i store vaser ved siden av kista. Rundt meg hørte jeg surringa fra folk som prata lavt og rasla med programmene. Orgelet spilte noe som må være verdens tristeste sang og han fra Human-Etisk Forbund retta på jakka før han gikk mellom kransene på gulvet, opp til talerstolen. Han heter Olav.

 

Jeg veit det fordi vi snakka med ham før det begynte. Jeg skulle ønske Olav fulgte bedre med da han stoppa og så utover alle oss som hadde kommet for å ta farvel med pappa. Men greia var at ingen visste at du hadde tenkt å holde en tale. Det sto liksom ikke på programmet.

 

Så da du plutselig sto der, altså ved siden av kista, tok det litt tid før han, altså Olav, skjønte hva som skjedde. Han var ikke aleine om det. Jeg skjønner at du blei utålmodig, men det er ikke greit å dytte, sjøl om han sto der du ville stå. Samma det, det kunne gått verre. Litt synd med brillene hans bare.

 

Jeg har tenkt masse på det du sa. Det første du snakka om, fikk jeg bare med meg deler av. Skal jeg være ærlig, var det fordi jeg holdt meg for øra. Det er noe jeg gjør når sånne temaer kommer opp. Det er det samma som skjer når jeg, mamma og pappa (ikke pappa nå lenger, da) sitter i sofaen og ser på TV, og plutselig begynner noen å ha sex. Mens vi ser på, skjønner du? Da holder jeg meg helt automatisk for øra og lukker øya.

 

Jeg gjorde det samma da du begynte å snakke om «tre stormende erotiske uker sist sommer». Jeg bare kneip øya igjen og trykka tomlene i øra. Sånn satt jeg en stund, før jeg til slutt titta ut mellom to fingre. Mamma så ikke ut som mamma. Jeg tror det var rart for henne. Du veit, hun og pappa blei kjærester da de var ungdommer, og har vært gift siden de var tjueto. Da er det ikke så lett å ta inn over seg de tinga du sa.

 

Det var fint at du brukte tid på å forklare, for jeg tenkte at tre uker egentlig er ganske kort tid å kjenne noen. Men så fortalte du det om at dere hadde kjent hverandre i mange tidligere liv, at «du på ingen måte var den andre kvinnen, men den egentlige hustruen» og sånn. Jeg har tenkt masse på det. Det ene er disse greiene om tidligere liv. Jeg har aldri møtt noen som har opplevd det før.

 

Men nesten viktigere: Er det sånn at man er en helt annen person, på en måte, i forskjellige liv? De fleste som kjente faren min, vil vel kanskje beskrive ham som en litt forsiktig type. Ikke misforstå meg, jeg var skikkelig glad i pappa, men han var ikke akkurat en villmarkens sønn. Jeg veit ikke engang om han kunne gå på ski. Han var mer en sånn fyr som likte å lese bøker og ta

det rolig. Litt vel rolig for meg og mamma noen ganger. Jeg husker en gang jeg fikk en spikkekniv av mamma til jul.

 

Den var ikke engang særlig stor. Det var bare en vanlig kniv til å spikke pinner med. Pappa blei skikkelig bekymra! Han sa ingen ting, men det var tydelig. Og da jeg dro tommelen over eggen for å kjenne om den var skarp, skar jeg meg bittelitt. Ikke mye. Det kom kanskje en liten dråpe blod. Men pappa frika helt ut og ropte at mamma var blitt skikkelig amerikansk som ga våpen til sitt eget barn! Hæ? Hvor kom det fra liksom?

 

PapirflyEtterpå holdt han meg inntil seg, og sendte mamma anklagende blikk hver gang hun himla med øya. Pappa var litt pysete. Det er dette jeg ikke klarer å slutte å tenke på! For de tinga du fortalte var skikkelig sjokkerende. For eksempel den historien du fortalte; om da du og pappa måtte rømme gjennom ørkenen. Du var Faraoens vakreste elskerinne, mens han (Faraoen) var skikkelig maktsjuk og kjip. Så du bare lengta vekk, enda du var yndlingen i hele haremet. Så kom pappa og røva deg om natta og drepte vakter. Etterpå var det noe om «heit elsking i ørkensanden», men det fikk jeg bare delvis med meg, for da holdt jeg meg for øra igjen. Det var en skikkelig sterk historie!

 

Litt for sterk for mamma, tydeligvis, siden hun reiste seg og gikk ut av kapellet. Det jeg syns er så rart, er at pappa skulle ha turt de tinga der. Det høres ikke ut som ham! Hvordan virker det egentlig? Har man en helt annen personlighet i et tidligere liv?
Det blei litt rar stemning etter at mamma gikk ut av kapellet. Jeg var litt lei meg for det. Hun hadde jo laget hele programmet og stressa skikkelig for at det skulle bli en fin begravelse, ikke sant. Hun hadde kopiert sanger og snakka med folk som skulle «si noen ord». Da er det jo litt urettferdig at hun ikke skulle få være med på moroa. Egentlig er det rart at hun ikke hadde tenkt på det med dans, for det er hun skikkelig glad i. Hun har flere ganger sagt at «dans kan være et helt fantastisk uttrykksmiddel». Hun liker Cyndi Lauper også. Det er mamma som har lært meg å spille True Colors på gitar. Til tross for at det er en skikkelig gammal sang, har jeg alltid syns den er fin.

 

Jeg veit ikke om jeg kommer til å spille den igjen. Det er akkurat som den handler om noe annet nå.  Men da du begynte å synge og danse, tenkte jeg at det var fint at du brøyt opp talen med et sang- og danseinnslag. Nå mener jeg at man bør la være. I hvert fall i begravelser. Det kan ha noe med koreografien din å gjøre. Du har jo en stil som er ganske vill. Jeg skjønner at det å synge True Colors mens man danser med så store armbevegelser og høye spark, er vanskelig. Det er kanskje derfor de fleste velger å ikke gjøre det.

 

Så til det du trodde: at folk prøvde å drepe deg. Det er ikke riktig. Grunnen til at familien og vennene til pappa løp framover i kapellet, var at de ville redde blomsterkransene og bukettene. Det var kista de løp mot. Ikke deg. Sjøl om jeg forstår at det kan ha sett slik ut fra din synsvinkel

ettersom det var der du lå etter fallet. På kista altså. Og på pappa. Hvis jeg skulle komme med et råd, må det være at sjøl om det er fint å gjøre ting som er litt annerledes, så er det ikke sikkert at «tiden er moden», som det heter.

 

Folk var på en måte ikke helt klare for dette. Hvis du ser det sånn, er det kanskje lettere å skjønne hvorfor de ropte og kalte deg alle de tinga. Det betyr ikke at jeg syns det bestemor gjorde var riktig. Det var ikke særlig høflig av henne å kaste skoa sine på deg. Det var yndlingsskoa hennes, så hun angrer. Det hadde vært skikkelig fint om hun kan få dem tilbake.

 

Vennlig hilsen June

Jussi Adler-Olsen: danskenes yndlingsforfatter

Jussi Adler-Olsen

Jussi Adler-Olsen er dansk krims fremste eksportvare. Forfatteren har tre år på rad fått hedersbetegnelsen Danskenes Yndlingsforfatter» av danske lesere. Nå er han straks klar med sin nye roman Selfies, som handler om overfladiskhet og selvopptatthet.

Hvor henter du inspirasjon til bøkene dine?

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt. Det kan være når noen oppfører seg merkelig, eller tar en gal avgjørelse. Alt kan bli til byggeklosser i en større fortelling. Det er likevel viktig når fortellingen begynner å ta form, at forfatteren spør seg selv: Hvorfor vil jeg skrive denne boka? Hovedplottet står sterkere når man kan gi et svar på dette spørsmålet.

Hvordan utviklet du Carl Mørck-karakteren?

Carl Mørck og jeg har noen fellestrekk. Jeg heter Carl Valdemar Henry Jussi Adler-Olsen. For eksempel er vi begge egentlig svært late. Mens jeg har litt vanskelig for å akseptere akkurat det, er Carl tilfreds med å slenge beina på bordet og ta seg en lur. Carl Mørck er en kompleks type forsynt med en god porsjon ironi – satire og selvironi kombinert med sans for humor. Men ikke bare disse sidene ved ham, i tillegg til en svært omfattende profesjo­nell politikompetanse og et komplisert privat­liv, bør stå igjen som det gjengse bildet av Carl Mørck; han har også arvet noen trekk fra en av min fars pasienter som faktisk het Mørk (uten «c»). Jeg lærte å kjenne denne Mørk som barn og var veldig glad i ham. Faren min fortalte meg at Mørk hadde tatt livet av sin kone, og slik lærte jeg at det gode og det onde er grunnleg­gende elementer i oss alle. Mine minner om denne pasientens kamp med det gode og det onde inni ham selv har vært en viktig drivkraft i utformingen av hovedkarakteren, etterfor­skeren Carl. Det er også grunnen til at han til slutt fikk navnet Carl Mørck.

Hvordan vil du definere den ondskapen som bøkene dine handler om?

Vi kjenner alle til konseptet. Først og fremst som en villet handling som alle mennesker under de riktige (eller kanskje snarere de gale) omstendighetene er i stand til å utføre i en gitt situasjon, ofte med overdreven bruk av fysisk eller psykisk vold som resultat. Min oppfatning er likevel at ondskap vel så mye er påvirket av rett og slett et fravær av bevissthet. Politikerne som starter kriger, holder dette i gang, offentli­ge personer som sprer rasistiske holdninger. Det er selvfølgelig forskjell på typer av ondskap, på om du er en som egenhendig kapper av noens hode, eller en som, i ytringsfrihetens hellige navn, øver press mot en annen slik at hun eller han blir stående igjen som et mulig, framtidig offer. Men resultatet er ofte det sam­me. Ingen kan gi en eksakt definisjon av ond­skap, og ingen vet om det er noe vi er født med. Det er bl.a. derfor jeg finner dette begrepet så fascinerende og en evig kilde til underholdning i litteraturen på så mange ulike måter.

-> Les også dette intervjuet med Jussi Adler-Olsen 

Hva liker du best med å være forfatter?

Jeg setter pris på friheten det gir meg. Jeg kan jobbe når og hvor jeg vil, og jeg kan ta fri når jeg vil. På en måte. Med det mener jeg at med den suksessen jeg har oppnådd, betyr det at jeg ikke lenger har den samme friheten som da jeg begynte, fordi mange vil ha tak i meg. Det er også en av de tingene jeg virkelig liker: å være en forfatter som blir lest av mange mennesker. Det er for meg det fineste kompliment en forfatter kan få.

Hva er mest utfordrende med å være forfatter?

Jeg er alltid spent på hvor­dan en ny bok blir mottatt, ikke så mye av anmelderne, men av den vanlige leser. Liker de det jeg skriver? Eller vil de vende tommelen ned? Jeg skriver jo først og fremst for å bli lest, så det betyr også mye for meg at mine trofaste lese­re liker mitt nye materiale. Det er alltid en utfordring for meg å forene behovet for utvikling som forfatter med det å opprettholde støtten fra leserne mine.

 

Hvilke forfattere inspirerer deg?

John Steinbeck, Charles Dickens, Victor Hugo, absurde verk av forfatte­re som Peter Bischel, Jerzy Kosinsky og dessuten den snåle nordmannen Erlend Loe. Originale forfattere med et originalt språk og plot som får tåre­kanalene til å briste og lattermusklene til å vri og vrenge seg. Mange forskjel­lige og i ulike sjangre.

Finnes det spesifikke emner du ønsker å ta opp i thrillerne dine?

Jeg hater maktmisbruk og urettferdighet, og i alle romanene mine forteller jeg om en form for maktmisbruk og viser måter man kan bryte med den på. Jeg er overbevist om at leserne mine ikke bare ønsker å bli underholdt – de vil selvsagt det også – men de vil også lære noe som de kan ta med seg videre, noe som inviterer til refleksjon. En av grunnene til at jeg valgte å skrive krimthrille­re er at jeg på den måten kan ta opp ethvert tema. Ondskap er et nyttig verktøy, og når man beskriver kontrasten mellom godt og ondt, kan man samtidig formidle et budskap.

Hvilke tema mener du er mest sentrale i din nye bok Selfies?

Overfladiskhet og selvopptatthet.

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt.

Bestill Selfies her

Dette intervjuet sto første gang på trykk i Krimmagasinet

Å furte ihjel et forhold

Sissel Gran

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]n gang hadde jeg en kjæreste som var altfor god til å furte. Han kunne være utmeldt og fornærmet i over en uke. Jeg visste sjelden hvorfor han furtet, og ethvert forsøk fra min side på å få et svar på det fortvilte spørsmålet: «Hva er det, er det noe jeg har sagt eller gjort?!», ble enten besvart med taushet eller et foraktfullt: «Det vet du best selv!» Den uken han furtet var han sint, avvisende og svarte med enstavelsesord.

Tekst: Sissel Gran 

Når ting var normalt mellom oss, hadde vi et hverdagsrituale med stearinlys på bordet hver morgen. I furteukene skulle det ikke tennes. Da satt han bak avisen, med brå bevegelser og et hardt uttrykk i ansiktet. Jeg var ung den gangen, og temmelig vettskremt. Jeg holdt pusten hver gang dette skjedde. Jeg har  ubehagelige minner av hvordan jeg overtilpasset meg og pep og trippet rundt ham i furteukene, gjettet og strevde for å finne ut hva galt jeg hadde gjort, ba om unnskyldning for alt mellom himmel og jord (veldig irriterende når kjærester gjør det!) og ventet på å bli tatt inn i varmen igjen. Det endte alltid på samme måte. En morgen var det som om på-knappen ble slått på inne i ham. Han satt smilende ved frokostbordet, med tent stearinlys og te på kannen. Hver gang var jeg like lettet og gråtkvalt takknemlig, helt til den dagen kjærligheten min hadde krympet til under holdbarhetsgrensen og jeg ikke orket å være underlagt hans kontrollregime lenger. Jeg sa takk og farvel. Ingen har noensinne kommet noen vei med å straffe meg med furting siden.

Om å være fornærmet

Jeg kom over Arild Nyquists lille ironiske epistel Om å være fornærmet[1] da jeg lette etter litterært stoff til dette temaet. Teksten gir et skråblikk på den balansegangen som må utøves skal man unngå at ens egen fornærmethet skal utløse tilsvarende reaksjonen hos partneren og dermed låse situasjonen lenger enn man egentlig ønsker seg. Den begynner slik: Det hender at jeg er fornærmet. Det er en god følelse. Man må spille på fornærmelsen så lenge som mulig, helt til begeret er tømt til siste dråpe – men ikke lenger. Dette er ikke den samme type fornærmethet som beskrevet ovenfor, der det handler mer om langvarig straffing som grenser til ondartet manipulasjon.

Velger å melde seg ut?

Arild Nyquists fornærmede jeg vet at klokken tikker og begeret fylles, det er ikke tilfelle hos personer som bruker furting for å straffe og disiplinere en kjæreste. Fra utsiden ser det ut som om alle som furter velger å være utmeldt og at de bruker dette aktivt overfor partneren. Som terapeut har jeg imidlertid kommet på innsiden av enkelte mennesker som har lett for å trekke seg tilbake i fornærmethet, og det er helt klart noe merkelig som inntreffer i en del av dem når det skjer. «Det er som en organisk tilstand», sa en mann. «Det er en fysisk fornemmelse av å stivne til, og det bare skjer i meg, det er ikke viljestyrt, jeg bare stivner, både følelsesmessig og fysisk. Det hjelper ikke hva kona gjør. Og jeg vet ikke hva jeg gjør for å komme ut av det, heller, men etter noen dager eller en uke kan det plutselig gi seg, løsne liksom.» Han var ikke så veldig plaget av dette når han var inne i denne tilstanden, og det var når sant skal sies et lite element av fryd i det, en følelse av å slå tilbake mot urettferdighet. Noe i ham visste at det var et våpen, men han valgte det ikke, det var tilstanden som valgte ham.

Sint og krenket

I dag forstår jeg mer av furtingens psykologi, denne merkelige, barnaktige tilbaketrekningen som er fundert i et irrasjonelt behov for å bli inderlig forstått og «lest» uten å måtte si hva som er i veien. Den som furter er sint og føler seg krenket samtidig som personen motsetter seg på det mest bestemte å fortelle hva man er sint for. Å bidra til noen oppklaring kjennes helt urimelig og feil, nærmest fysisk umulig, og det er fornærmende i seg selv å bli bedt om å forklare. Romanen The Course of love av Alain de Botton handler om et par og deres vei gjennom ekteskapet. Begge er furtere, den mannlige parten i overkant mer talentfull i den kunsten enn kvinnen. Furting, skriver forfatteren, kan betraktes som  ..en hyllest til det vakre, men farlige idealet som har sin rot i vår tidlige barndom: løftet om ordløs forståelse. Altså: Bare når vi ikke behøver å forklare, kan vi føle oss genuint trygge på at vi virkelig blir forstått, for hvis du virkelig er glad i meg, vil du reagere adekvat og omsorgsfullt på min sårethet. I motsatt fall er det et bevis på at du ikke elsker meg. Påstanden kan nok av mange bli oppfattet som dypt krenkende, skulle vi liksom være barn i voksen alder!? Men kjenn etter, ideen er ikke helt på jordet. De fleste som har furtet og vært fornærmet kjenner igjen følelsen av å være et forurettet og såret barn.

Barnslig ubehjelpelighet

Arild Nyquists krenkede jeg besinnet seg og forstod når grensen var i ferd med å bli overskredet. Han vendte tilbake til det ufornærmede liv, sluttet å oppføre seg som et forurettet barn, kanskje var han til og med i stand til å si unnskyld til kona, eller i det minste ta imot en unnskyldning fra henne, noe som er helt nødvendig skal et forhold fungere som et hjem og ikke et torturkammer. Mannen med den organisk stivnede tilstanden – en tilstand som også inntreffer i mange kvinner – var ikke i stand til verken å si unnskyld for sin langvarige bortvendthet eller ta imot fredsbestrebelser fra partneren. Dette var ikke manipulering fra hans side, bare barnslig ubehjelpelighet, men forholdet led fordi han var så sårbar og aldri selv tok tak i sitt reaksjonsmønster. Min ungdomskjæreste likte altfor godt å straffe gjennom å være fornærmet, og derfor furtet han forholdet i stykker. Han var nok også et såret barn innerst inne, men på meg virket han bare slem og sta og uhyggelig. Den virkelig stygge siden ved forstokkethet, furting, fornærmethet og krenkbarhet er jo den manglende empatien som kan komme til å prege personen. Den fornærmede kan bli altfor glad i sin offerrolle og være ute av stand til å se at partneren lider.

Elsk hverandre!

Det er vondt å være fornærmet, men det er også vondt å bli utsatt for fornærmethet. I et parforhold må vi anstrenge oss for å regulere våre egne vanskelige følelser og ikke bli så oppslukt av vår egen skuffelse at vi kjører forholdet i senk. Vi må anerkjenne vår partners fortvilelse etter en krangel eller en uoverensstemmelse. Vi må ta imot hverandres reparasjonsforsøk og forsøke å elske hverandre, også når vi er på vårt dummeste.

[1] Fra Kollvikabrev 1974

-> Les også Sissel Gran om ferdigsnakka par 

 [spacer]

Bøker av Sissel Gran

Boka Det er slutt  er et svar på en lesers oppfordring om å gi utbryteren en stemme. «Folk gir opp for lett i dag,» sier mange. Noen gjør det, men denne bokenhandler om lange farvel der utbrytere har verket innvendig i årevis, og der beslutningen om å gå har vokst seg frem over tid. Les mer om boka her

[spacer]

Vi lengter alle etter kjærlighet, etter å bli en del av noe større enn oss selv. I Kjærlighet i hastighetens tid skriver Sissel Gran om det moderne paret, om forelskelse og kjærlighet, konflikter, utroskap, brudd og om forhold som varer. For varighet er kjærlighetens varemerke, og når vi har funnet vår elskede, ønsker vi at forholdet skal tåle livets påkjenninger. Men et par skapes ikke av harmoni alene. Konflikt, forhandling og sannhetsprøver er en forutsetning for å etablere et par. Les mer om boka her

[spacer]

Kjærligheten er en oppdagelsesferd inn i det ukjente. Reisen starter med høye forventninger, fremtidshåp og optimisme. Tre vendepunkter eller porter må imidlertid alle forhold gjennom dersom forholdet skal bli et godt sted å være. Kjærlighetens tre porter handler om opptakten til disse tre vendepunktene, og hvordan partene går gjennom eller snur ved dem. Les mer om boka her

[spacer]

I Hekta  på et håp om kjærlighet gir Nora Skaug gir en rå og ekte dag-til-dag-beskrivelse av hvordan et hekt utvikler seg. Mange har sittet fast i et hekt uten å ha forstått det selv. De har kanskje kalt det «ulykkelig kjærlighet». Psykolog Sissel Gran analyserer Noras historie. Hun beskriver hektets symptomer, hvordan et hekt etableres, og hvordan man kan komme seg løs. Les mer om boka her

[spacer]

 

 

 

Hva om det er vi som må flykte?

Håvard Syvertsen

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap] en ikke veldig fjern framtid blir Norges regjering styrtet, Oslo satt i brann og folket tvunget til å flykte på grunn av borgerkrigslignende tilstander. Håvard Syvertsen har skrevet en dystopisk roman fra Oslo i nær fremtid: Hva om vi må flykte? Hva om vi blir «de andre»? Her forteller forfatteren selv historien bak boka Et uoverskuelig mørke.

Tekst: Håvard Syvertsen

Det er en slags krigstilstand i Oslo og på Østlandet. Ingen veit hva som skjer, internett ligger nede, TV og radio likeså. Det er hyppige eksplosjoner, skuddvekslinger i gatene og hele kvartaler står i brann. Fra tre ulike perspektiv, i tre fortellinger, følger romanen noen personer det første døgnet: Et eldre ektepar som må ta med seg barnebarnet og flykte ut av byen, Kaisa, en kvinne i tjueårene som jobber som sykepleier på Ullevål sykehus og den ganske nyansatte kultursjefen i Kongsberg kommune som hjelper en av sine ansatte og familien hans i midlertidig sikkerhet.

 

Hvorfor har du skrevet denne romanen? ble jeg spurt om for en tid tilbake av en som hadde lest boka. Det første svaret som slo meg var ”fordi jeg kunne”. I motsetning til personene det handler om, kunne jeg skrive den. Men når jeg ville og måtte skrive akkurat denne romanen, var det fordi det oppsto en akutt etisk impuls i meg mens jeg det siste halvåret i 2015 arbeidet med å oversette Carsten Jensens roman Den første sten. Jensens roman foregår i et krigsherjet Afghanistan, og i månedsvis satt jeg mange timer hver dag og lette fram et norsk språk for virkeligheten den beskriver. Samtidig foregikk den norske flyktningdebatten. Jeg opplevde avstanden mellom den kaotiske virkeligheten jeg prøvde å finne et språk for, som ligner den situasjonen mange flyktninger rømmer fra, og den norske debatten, som skrikende – med sin retorikk av ”lykkejegere” og ”båret på gullstol”, en generell mistenkeliggjøring av mennesker i dypeste nød.

 

I debatten er det blitt det skapt en avstand mellom ”oss” og ”de andre”, og man er så forbanna sikker på at det aldri kan ramme oss.

 

Et uoverskuelig mørkeHva er et menneske egentlig verdt? 

 

I denne boka finnes ikke ”de andre”. Det kan være deg. Det kan være søstra di, mora di. Eller barnet ditt. Slik hver eneste av de flyktningene som kommer, er noens barn, noens søsken. En gang har noen sunget godnattsanger for det mennesket som nå legger ut på en livsfarlig reise. Vi hører om båter som kantrer i Middelhavet. Enda et tall på omkomne, et altfor høyt tall, men altså: et tall. Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket. Hvordan kan vi greie å forstå det?08

Jeg veit ikke. Men vi gjør det i hvert fall ikke ved å gjøre flyktningene til ”de andre”. Derfor er det ingen ”de andre” i denne romanen, bare et uoverskuelig mørke.

[spacer]

Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket.

I skyggen av sharia

I skyggen av Sharia

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]a jeg var 14 år gammel. var jeg vitne til en offentlig henrettelse. Det endret livet mitt. Slik innleder Mohammad Mostafaei sin bok I skyggen av sharia.

[spacer]

Tekst: Mohammad Mostafaei

[spacer]

På den tiden arbeidet jeg i fars restaurant, noe jeg hadde gjort mer eller mindre døgnet rundt siden jeg var sju år. Til tross for at jeg knapt var blitt tenåring, kunne jeg alt om skrubbing av fliser, dekking av bord, rengjøring av toaletter og alt det som hørte med. Min jobb var også å hente gamle aviser i en kiosk ved siden av restauranten, aviser med gårsdagens nyheter som våre kunder kunne lese mens de ventet på maten, eller som jeg kunne bruke til å pusse vinduer.

En dag mens jeg sto med avrevne avissider i hendene, ble jeg oppmerksom på en kunngjøring. Det skulle være en offentlig henrettelse i nabolaget om bare et par dager. Jeg frøs på ryggen da jeg skjønte hvor åstedet for henrettelsen var. Det var i enden av en vei som jeg pleide å gå hver dag, på et lite torg, bare vel 20 minutters rask gange fra der vi bodde. Jeg leste notisen flere ganger, og jeg visste ikke helt hva som fascinerte meg slik. En død mann skulle henge i galgen for noe grusom han hadde begått. For det måtte være en mann, det var jeg sikker på, og fantasien mante fram bilder av det ene monsteret etter det andre. Henrettelsen skulle finne sted ved  daggry, klokken 05.30 om morgenen. Det betydde altså at jeg kunne rekke å se mannen dingle i galgen før skolestart, og deretter pliktjobben i familiens restaurant.

Hele den dagen greide jeg ikke å tenke på noe annet enn den planlagte henrettelsen til offentlig forlystelse. Skulle jeg gå, eller ikke? Motvillig kjente jeg en sitrende spenning. Den makabre teaterforestillingen hadde en magnetisk tiltrekningskraft for en ung, nysgjerrig gutt. Kanskje var det fordi de få ordene i avisen reiste så mange flere spørsmål enn svar. Hvilken ugjerning hadde denne personen begått som fortjente den verste av alle ydmykelser, nemlig å tilbringe de siste minutter av livet til spott og spe foran en folkemengde? Fortjente han samfunnets grusomme hevn? Og for de mange tilskuerne som sikkert ville komme: Hvordan opplevdes det egentlig å se et menneske dø? Hvordan ville de reagere? Ville de synes synd på monsteret eller ville de heie bøddelen fram?

[spacer]

Dette utdraget fra boka er også forløpet på hendelsen i Mohammad Mostafaeis beretning om hvordan han, ved å være vitne til henrettelsen av en ung gutt i Teheran, bestemte seg for å bli advokat og kjempe for menneskers og særlig unges rettigheter.  I skyggen av sharia er hans egen beretning, skrevet i samarbeid med forfatteren Odd Myklebust. I konfrontasjonen med sharialoven opplever den kompromissløse advokaten store seire for rettferdighet og humanisme, men også justismord så ondskapsfulle og uforståelige at det er vanskelige å fatte. Sentralt i fortellingen står hans møter med dødsdømte unge mennesker som helt til det siste nærer håp om et mirakel.

Les mer om boka her