Ramler inn i bøker. Ring letemannskapene om dere ikke ser meg på noen timer. Sitter da antakelig fast i en fortelling.

All posts by Stine Friis Hals

Se alt, vær så snill

Friby-antologien "Å kysse en ørken. Å kysse en myr."

«Det har alltid plaget meg at sannheten ikke får plass i ett hjerte, i ett sinn, at sannheten er splintret. Det finnes mye av den, den er mangfoldig, og den er spredt rundt om i verden», sa den tidligere fribyforfatteren Svetlana Aleksijevitsj under nobelforedraget i 2015.

Tekst: Johanne Fronth-Nygren

Boka du holder i hånda er en samling sånne splinter. De er mangfoldige og kommer fra ulike steder. Lest sammen og opp mot hverandre, gir disse tekstene et bilde av verden i dag. Ikke et tabloid og entydig, men et sammensatt, sprikende, ofte vondt, ofte godt bilde. De tretten forfatterne som her presenteres på norsk har kun to ting til felles, og selv disse skjuler store forskjeller: De har alle opplevd å bli forfulgt i hjemlandet på grunn av det de skriver, og de har alle som følge av dette kommet til Norge som fribyforfattere. De er iranske, irakiske, eritreiske, libyske, bangladeshiske, aserbajdsjanske, syriske og tsjetsjenske forfattere – men de er også norske forfattere nå. Denne antologien er også en samling splinter av sannhet om Norge i dag.

Det er bare drøye sytti år siden Norge manglet ytringsfrihet. De eldste blant oss husker det fortsatt, for de yngre av oss er det en generasjon eller to unna. Selv vokste jeg opp med en far som hadde måttet flykte til Sverige da jobben med illegale aviser ble for farlig. Sensuren under krigen er del av den historien vi kan lese fribyforfatternes arbeid inn i. Under den tyske okkupasjonen fantes det ingen fri presse eller forlagsdrift. Usensurerte nyheter og litteratur ble skrevet og spredt i illegale aviser – og i eksil. Den gang, som nå, var sannheten splintret over landegrenser. Fra Storbritannia og Island skrev Nordahl Grieg til folket i det okkuperte hjemlandet, til ungdommen som ventet i Sverige, og til alle som kjempet i utlendighet. Han skrev om «smertens og fengslenes Norge» og den «angiverangst og terror» som er «verre enn brennende byer». Friheten ble først utgitt i Reykjavík i 1943. I diktet «På Tingvellir» skriver han om eksilet hos islendingene: «Dog, – var de utenfor krigen, gikk folkets sinn mot det fjerne / til hver som kjempet for frihet; og hjelp ga de aldri vår fiende. / Slik følte vi at vi møtte en fred som var ikke forgiftet.» 

Nå er det vår oppgave å la forfattere som søker tilflukt hos oss møte en fred som ikke er forgiftet. Her skal det være mulig å skrive om krig og undertrykkelse som denne gang foregår utenfor Norges grenser. Her skal det også være mulig å skrive om det hverdagslige, om kjærlighet, seksualitet, familieliv, kunst eller gudstro. Om hva man vil, i hvilken form man vil. Det er det som er ytringsfrihet.

Fribyene er ment å bidra til dette. I Norge ble ordningen opprettet på midten av 1990-tallet, og teller i dag sytten byer, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Byene forplikter seg til å være vertskap for en forfulgt skribent eller kunstner med eventuell familie i to år. Forfatteren får bolig og livsopphold, og fribyen skal legge til rette for at hun kan utøve yrket sitt. De norske fribyforfatterne kommer som kvoteflyktninger, og har rett til å bli boende i landet etter at den første toårsperioden er over. Så langt har over sytti forfattere fra mer enn tjue land kommet til Norge gjennom ordningen. Fra 2006 har de norske fribyene vært med i det internasjonale fribynettverket ICORN (International Cities of Refuge Network), som har sekretariat i Stavanger og består av mer enn sytti byer i Europa, Nord- og Sør-Amerika. Norsk PEN har siden starten fungert som rådgiver for de norske fribyene. Organisasjonen har i dag en egen fribykoordinator med ansvar for å følge opp forfatterne og bidra til at arbeidet deres blir formidlet til publikum.

Nordahl Griegs opplesninger i radiosendingene fra London samlet motstandsbevegelsen under krigen. Nå bidrar mange fribyforfattere til opposisjonen i hjemlandet via blogger, podcaster og sosiale medier. Kontakten mellom forfatterne og publikummet de har reist fra er fortsatt viktig. Men hva med publikummet de har kommet til? Den kontakten kan ikke oppstå uten oversettelse. Mange fribyforfattere lærer seg raskt norsk, for andre tar det lengre tid. Uansett er det vanskelig å få den språkfølelsen som trengs for å skrive litteratur på norsk. De fleste forfatterne fortsetter å skrive på morsmålet, og det er oftest et språk norske forlag ikke behersker. Forlagene leser engelsk og andre europeiske språk. Hos oversetterne er det mer variasjon, men ikke på langt nær nok. Resultatet har vært at fribyforfatterne i liten grad er blitt oversatt og lest av det norske publikummet. De har friheten til å skrive, men ikke friheten til å bli lest og delta i den litterære offentligheten de er omgitt av.

I 2015 organiserte Norsk PEN et verksted sammen med Norsk Oversetterforening på Kapittel-festivalen i Stavanger. Prosjektet fikk navnet «Tekst i flukt». Året etter tok oversetterforeningen over prosjektet og har drevet det siden. Hvert år møtes fire nye fribyforfattere og fire oversettere til samarbeid i to dager. Noen ganger må oversettelsene gå via engelsk, noen ganger direkte fra originalspråket. Tolker, ordbøker og nettsøk er til god hjelp, men det viktigste er møtet mellom forfatter og oversetter, som sammen snakker frem en norsk tekst på tvers av språkgrensene. Mange av oversettelsene du kan lese i denne boka har sin begynnelse i disse verkstedene. De er blitt lest opp for festivalpublikummet, men har ikke funnet et trykt hjem før nå.

Denne antologien, som Norsk PEN har tatt initiativ til i samarbeid med Aschehoug, viser noe av bredden hos fribyforfatterne. Det er likevel mange som ikke er representert. Fribyordningen har de senere årene inkludert musikere, karikaturtegnere og filmskapere. Dette er en skjønnlitterær utgivelse, som også betyr at bloggere og journalister ikke er med. Av de tretten som presenteres, er flesteparten poeter. Alle er distinkte stemmer, med ulike historier, fra forskjellige litterære tradisjoner. Utvalget er gjort med tanke på kontraster, overlappinger og helhet, med tanke på det Aleksijevitsj beskriver som den mangfoldige sannheten. Som leser bes du – med sluttlinjen fra et av Ahmedur Rashid Chowdhurys dikt – om å «se alt, vær så snill.»

Bokhandelens barne- og ungdomsbokstipend til Marianne Kaurin

Barn liker bøker de kjenner seg igjen i, og det gjør de i bøkene til Marianne Kaurin. I tillegg til en god dose humor balansert med litt alvor er dette bøker som treffer godt, sier Trine Stensen, direktør i Bokhandlerforeningen. Bokhandelens barne- og ungdomsbokstipend går i år til Marianne Kaurin

Tekst: Juryen

Marianne Kaurin er en forfatter som inviterer leseren til å føle med, og leve seg inn i, alle karakterene – ikke bare hovedpersonene. Kaurins bøker roper ikke høyt. Stilen er ofte varsom, forsiktig, antydende, men bøyer ikke unna for det vonde og vanskelige.

Om Bokhandelens barne- og ungdomsbokstipend

Stipendet er et samarbeid mellom Bokhandlerforeningen og NBU. Det er NBUs litterære råd som beslutter hvem som får stipendet, som er finansiert av Bokhandlerforeningens medlemmer. Stipendet er på 40.000 kroner.

Marianne Kaurin er født i 1974 og har gått forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Hun debuterte i 2012 med ungdomsromanen «Nærmere høst», som mottok strålende kritikker. For boka er hun tildelt «Debutantprisen» fra Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2012, og Uprisen – årets ungdomsbok 2013 (sammen med Ellen Fjestad). «Deres Majestet» (2016) er hennes første barnebok, illustrert av Ella K. Okstad. I 2018 utkom barneboka «Syden».

 

 

I 2018 gikk stipendet til Ingrid Ovedie Volden.

Vita og Wanda deler sine beste stylingtips

Har du stått foran garderobeskapet, svett og nedslått? Prøvd minst ti antrekk og forkastet dem alle? Aner du ikke hva som er rett stil på julebordet eller på jobbmiddagen? Kan du virkelig blande Cubus med Chanel? Ikke fortvil! La ekspertene Vita og Wanda hjelpe deg. 

Forkortet versjon av bokas innledning

Vi er tvillingene Vita og Wanda. Hele livet er vi blitt spurt: «Hvordan er det å være tvilling?» Vel, for oss har det aldri vært snakk om noe annet, det har alltid vært oss to, Vita og Wanda.

Vi ble født en påskedag, den 18. april 19992, på Kongsvinger sykehus. Vi vokste opp på Skotterud i Eidskog kommune, der vi bodde til vi var 15 år. Mamma og pappa har bakgrunn fra Iran. De kom til Norge som FN-flyktninger i begynnelsen av 1990-tallet. De var svært opptatt av å integrere seg. Men det viktigste for dem var at vi hadde det bra, og at Vita og Wanda skulle være nettopp Vita og Wanda. Vi skulle alltid få gjøre det vi ville, uten at de sto i veien.

Vi hadde en enormt fin oppvekst med mamma og pappa, men det var ikke alltid like lett å være oss to. Mobbingen statet på barneskolen, der vi åpenbart skilte oss ut. Eidskog er en liten kommune, og Skotterud er et lite sted. Da vi gikk på barneskolen, var vi de eneste med mørk hud, mørke øyne og svart hår i et typisk norsk lokalsamfunn.

Vi fortalte aldri mamma og pappa om mobbingen. Vi to snakket heller aldri om det. Midt oppi all dritten på skolen gikk nemlig foreldrene våre igjennom en skilsmisse. Vi følge at de hadde mer enn nok å tenke på.

Tiden gikk, og livet ble ikke akkurat bedre, men vi holdt ut, så vidt, sammen. Hver gang noe skjedde, lot vi som ingenting. Vi løp gråtende hjem, men vi snakket aldri om det. Det var grusomt, skummelt og sårt, men vi dro på skolen hver dag og holdt humøret oppe.

Det eneste som var gøy, var å leke sammen – og pynte oss. Vi fant stor glede i å style hverandre med klær, smykker, sko og hårpynt. Da følte vi at vi fikk til noe. Det var ingen som blandet seg inn.

Mamma var alltid opptatt av å kle oss likt da vi var babyer. Det varte helt til vi klarte å kle på oss selv. Vi mener og tror at det var derfor vi fikk en så brennende interesse for klær og mote. Hadde det ikke vært for mamma, hadde vi aldri matchet skoene med blusen, eller buksen med hårpynten.

Nå har ikke mamma lenger et behov for å mene noe om innkjøpene våre, og hun ser at vi bruker penger på klær, vesker og sko som vi bruker mye. Hun får dessuten ofte klær av oss hvis vi er lei av dem. Som du skjønner, har mamma spilt en stor rolle for vårt karrierevalg. Hun er vårt forbilde. Vi lærer støtt og stadig noe nytt av både henne og pappa.

Vi er så heldige at vi jobber i en spennende og kreativ bransje der vi får inspirasjon til å eksperimentere med klesstilen vår. Bildene vi har samlet i boken er en samling av antrekk vi liker og som vi mener kan inspirere andre. Vi har satset på en miks av hverdag og fest – her er det endeløse muligheter.

Selv det mest kjedelige antrekket kan forvandles til noe kjempekult. Husk at mote handler ikke om penger, men om fantasi. Å finne sin egen stil er skikkelig gøy. Det handler ikke om kroppsform, men om å lete fram klær og farger som man elsker selv.

Vi håper boken inspirerer deg til å finne den stilen som passer for deg!

Bli med på vårens store reading challenge

Her er bildene vi skal lese i vårens reading challenge

Seks uker, seks pocketbøker, en kjempefin bokpakke i premie. Bli med på vårens reading challenge.

Denne våren har vi plukket ut seks kjempegode pocketbøker, som du kan bli med å lese i løpet av seks uker. Her er det krim, underholdning og romaner – så alle burde finne minst ei bok de liker. Du velger selv hvor mange av bøkene du vil være med å lese.

For at det skal være enkelt å delta har vi laget en leseplan for hver bok, hvor det står hvor mye du må lese per dag. Noen bøker har et jevnt antall sider gjennom uka, noen varierer mer.

Slik deltar du i konkurransen:

For å være med i trekningen må du legge ut et bilde på Instagram av boka du leser, og tagge bildet med #acoreadingchallenge. 1 bilde = 1 lodd.

Etter seks uker kårer vi en vinner av vårens reading challenge som får en helt nydelig bokpakke tilsendt i posten. Scroll helt ned i artikkelen for å se hvilke bøker du kan vinne.

Vinneren kontaktes via direktemelding på Instagram i uke 27.

Følg @Aschehoug på Instagram for å holde deg oppdatert på challengen.

Her er bøkene vi skal lese

  • Uke 21: Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
  • Uke 22: Dronen av Unni Lindell
  • Uke 23: Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman
  • Uke 24: Macbeth av Jo Nesbø
  • Uke 25: En kongelig affære av Gill Paul
  • Uke 26: Motiv X av Stefan Ahnhem

Kjøp/forhåndsbestill bøkene her
Alle leseplanene postes på Instagram gjennom de seks ukene med reading challenge. Eventuelle etterord er ikke inkludert i leseplanen.

Leseplan for Leksikon om lys og mørke (392 sider)

  • Mandag: Kapittel A til og med C (68 sider)
  • Tirsdag: Kapittel D til og med G (54 sider)
  • Onsdag: Kapittel H til og med K (76 sider)
  • Torsdag: Kapittel L til og med M (70 sider)
  • Fredag: Kapittel N til og med R (66 sider)
  • Lørdag: Kapittel S til og med U (27 sider)
  • Søndag: Kapittel V til og med Å (32 sider)

morsdagen

Leseplan for Dronen (376 sider)

  • Mandag: Kapittel 1 til og med 15 (59 sider)
  • Tirsdag: Kapittel 16 til og med 31 (57 sider)
  • Onsdag: Kapittel 32 til og med 47 (52 sider)
  • Torsdag: Kapittel 48 til og med 63 (61 sider)
  • Fredag: Kapittel 64 til og med 78 (54 sider)
  • Lørdag: Kapittel 79 til og med 92 (55 sider)
  • Søndag: Kapittel 93 til og med 104 (36 sider)

Leseplan for Eleanor Oliphant har det helt fint (415 sider)

  • Mandag: Kapittel 1 til og med 7 (79 sider)
  • Tirsdag: Kapittel 8 til og med 13 (72 sider)
  • Onsdag: Kapittel 14 til og med 20 (62 sider)
  • Torsdag: Kapittel 21 til og med 25 (55 sider)
  • Fredag: Kapittel 26 til og med 30 (40 sider)
  • Lørdag: Kapittel 30 til og med 34 (48 sider)
  • Søndag: Kapittel 35 til og med 41 (47 sider)

Oversatt av Cecilie Winger

Leseplan for Macbeth (573 sider)

  • Mandag: Kapittel 1 til og med 6 (117 sider)
  • Tirsdag: Kapittel 7 til og med 13 (82 sider)
  • Onsdag: Kapittel 14 til og med 19 (77 sider)
  • Torsdag Kapittel 20 til og med 24 (67 sider)
  • Fredag: Kapittel 25 til og med 30 (74 sider)
  • Lørdag: Kapittel 31 til og med 37 (66 sider)
  • Søndag: Kapittel 38 til og med 44 (79 sider)

Leseplan for En kongelig affære (503 sider)

  • Mandag: Kapittel 1 til og med 10 (75 sider)
  • Tirsdag: Kapittel 11 til og med 21 (86 sider)
  • Onsdag: Kapittel 22 til og med 29 (57 sider)
  • Torsdag: Kapittel 30 til og med 39 (70 sider)
  • Fredag: Kapittel 40 til og med 49 (65 sider)
  • Lørdag: Kapittel 50 til og med 61 (84 sider)
  • Søndag: Kapittel 62 til og med 72 (57 sider)

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Leseplan for Motiv X (572 sider)

  • Mandag: Prolog til og med kapittel 11 (80 sider)
  • Tirsdag: Kapittel 12 til og med 23 (82 sider)
  • Onsdag: Kapittel 24 til og med 37 (78 sider)
  • Torsdag: Kapittel 38 til og med 48 (80 sider)
  • Fredag: Kapittel 49 til og med 58 (81 sider)
  • Lørdag: 59 til og med 73 (86 sider)
  • Søndag: Kapittel 74 til og med 88 (81 sider)

Oversatt av Henning Kolstad

Dette kan du vinne:

  • Hengte hunder av Jens Henrik Jensen
  • Dødevaskeren av Sara Omar
  • Kinderwhore av Maria Kjos Fonn
  • Begynnelser av Carl Frode Tiller
  • Kvinner og barn først av Gill Paul
  • Sensommer av Anders de la Motte

Lykke til!

Prisdryss: Årets vakreste bøker

Onsdag kveld ble Årets vakreste Bøker kåret på Sentralen i Oslo. Aschehougbøker tok med seg tre priser. Det er Grafill som står bak utdelingen.

– Årets vakreste Bøker har en 500 år gammel tradisjon å ta vare på. Med Bokåret 2019 og feiringen av trykkekunsten som bakteppe, er det ekstra gledelig å løfte frem formgivere og forlag som bidrar til at det fortsatt skapes ny kvalitetslitteratur, sier daglig leder i Grafill, Lene Renneflott.

– Jeg er optimist for boken som fysisk objekt, og nyere forskning viser også at lesere foretrekker tekst på papir. Men uansett om boken i fremtiden blir fysisk eller digital, design og illustrasjon vil fortsatt være viktige elementer for å lede gamle og nye lesere inn i bøkenes verden. Og det er alle våre dyktige formgivere og den viktige jobben de gjør som hvert år feires med Årets vakreste Bøker.

COMPis av Hasse Hope er en scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Diplom til Rune Markhus for Compis

«Compis» er noe så sjeldent som en science fiction-komedie. Forsiden viser Compis, en robot som ikke ser ut som en robot, men som en kjekk, ung mann. Det økonomiseres med virkemidlene. Det er farger, tegnestil og typografi som indikerer science fiction-sjangeren. Tittelen/logoen Compis er snedig utformet i spotlakk i form av de futuristiske brillene til den frontalt midtstilte hovedpersonen. Handlingen er tid- og stedfestet i et skilt på baksiden av boka, plassert i et byprospekt fra Rådhuset i Oslo; «Veiarbeid pågår t.o.m 2061». Bokryggen viser overdrevne høyhus og refererer til superheltserier og science fiction-filmer. Effektivt, fantasieggende omslag som signaliserer det boka handler om.

Sølv til Magnhild Winsnes for Syden

En overlegen komposisjon skiller denne boken fra røkla! Plasseringen av motivet nede i venstre hjørne er spenstig og iøynefallende. Tittelen brukt som solstol spiller direkte på bokas handling om å lage sitt eget Syden. Den diagonale lyskjeglen knytter elementene perfekt sammen, og det gule lampelyset harmonerer flott med bakgrunnsfargen. Streken er veltegnet og sjarmerende.

Diplom til Eivind Stoud Platou i Handverk for Verdens beste pappa

Til en bok som handler om en noe ulykkelig gutt som har en pappa som ikke alltid er verdens beste, er bruken av den klassiske Verdens beste pappa-koppen et godt valg. Koppen har tydelige skår i seg og viser dermed bokens tittel på en enkel, lett og tegneserieaktig måte, samtidig som den med en klar ambivalens illustrerer fortellingens mørkere innhold. Den balanserer dermed fint mellom det lette og det alvorlige.

Se alle vinnerne her.

Bli kjent med Lucy Diamond: forfatter av årets sommerbok

Denne sommeren ser vi fram til å skru av mobilen, finne fram badehåndkleet, en god solfaktor, og en skikkelig stor solhatt. Alt dette skal vi stappe i en kurv, kjøre sporenstreks til nærmeste strand og slå rot i finkornet sand – med en stabel bøker. Øverst på sommerens leseliste står Strandkafeen av Lucy Diamond. Vi tok en nærmere prat med forfatteren av årets sommerbok.

Hvor finner du ideene til bøkene dine?

Det korte svaret er: over alt! En artikkel i et magasin, en samtale med en venn, å se noe utenom det vanlige og lure på «hva om..?» – og selvsagt: å overhøre andre mennesker på kafé, på toget og slikt.

Hva som helst kan sette i gang den første tanken, og få meg til å lure på hvordan jeg ville reagert i en situasjon.. og så: hva om det skjedde? Hvordan ville jeg følt meg?

Når det kommer til Strandkafeen så dykket jeg inn i en liten drøm jeg alltid har hatt selv, om å drive en liten kafé ved havet. Jeg tror mange fantaserer om å leve et enklere livet ved havet (jeg gjør det ennå!). Jeg bor i Bath, som er cirka en time fra nærmeste strand, og ved å skrive denne boken kunne jeg late som drømmen min var ekte en stund, og nyte å leve gjennom denne livsendringen gjennom hovedpersonen Evie.

Hvordan ville det føles å starte på nytt, på et helt nytt sted, arve en bedrift og forsøke å gjøre den til en suksess? Hvordan ville jeg tilpasse meg et nytt lokalsamfunn, til frekke kunder, stresset som kommer med å drive en bedrift, og ha lagt alt annet bak meg?

Jeg ville også fange magien ved å bo ved havet. Det vakre lyset, følelsen av plass og frihet, følelsen av at hva som helst kan skje..

Du bruker navnet «Lucy Diamond» som forfatter, kan du fortelle hva som inspirerte navnet?

Mitt egentlige navn er Sue Mongredien, og jeg startet forfatterkarrieren min ved å skrive barnebøker under det navnet. Jeg skrev også noe av «Rainbow Magic»-serien som Daisy Meadows (jeg er usikker på om dere har serien i Norge, men den var veldig populær her!). Da jeg skrev min første roman for voksne, foreslo agenten min at det kunne være en god idé å bruke et pseudonym, for å understreke forskjellen mellom de ulike bøkene. Jeg hadde akkurat skrevet «Lucy the Diamond Fairy», og da foreslo han «Lucy Diamond»!

♥ Les også: Slik starter du en lesesirkel

Hvor i verden reiser du helst til?

Da jeg var i tjueåra brukte jeg 1,5 år på å reise rundt i verden alene, og jeg hadde en fantastisk tid med mange eventyr. Jeg falt spesielt for Thailand, New Zealand og Cookøyene.

Siden vi fikk oss hund for noen år siden, har de tre barna mine vært veldig interessert i å reise på ferie med hunden her i landet, og slik har vi fått utforsket noen nye steder (for oss!) i Storbritannia: the Lake District og Snowdonia i the North York Moors. I år reiser vi til Pembrokeshire sør i Wales, hvor vi praktisk talt skal bo på stranden, så det burde bli veldig fint.

Mitt favorittsted av alle må nok være er en by like ved sjøen i Dorset: Lyme Regis. Mannen min fridde til meg der, og jeg har mange gode minner derfra. Det er virkelig et spesielt sted.

Hvilken bok er en «must read» i sommer? Bortsett fra Strandkafeen, så klart.

Jeg ser fram til den nye boken til David Nicholls – Sweet sorrow. Han er virkelig en fantastisk forfatter! Etter at jeg møtte noen fra teamet til Aschehoug i London har jeg tatt til meg deres anbefalinger og kjøpt noen bøker av norske forfattere også. «Bienes Historie» av Maja Lunde og «Innsirkling» av Carl Frode Tiller, så de ser jeg fram til også.

Hvordan føles det at boken din nå er tilgjengelig for norske lesere?

Jeg er så utrolig glad for å ha en norsk forlegger, og elsker tanken på at boken blir lest i Norge. Det ser ut som et nydelig land, med rik historie og kultur, med progressive holdninger som jeg beundrer. Å vite at mennesker rundt omkring i verden leser bøkene mine gir meg skikkelig lykkefølelse. Jeg håper norske lesere nyter Strandkafeen!

Har du noen gang vært i Norge?

Nei! Men jeg hadde elsket å reise dit. Se fjordene, fjellene og nordlyset! Kanskje får jeg muligheten til å ta et cruise rundt noen av øyene, eller reise til Svalbard, eller nyte bylivet i Oslo og Bergen. Det er så mange muligheter! Hvor er passet mitt?

Strandkafeen av Lucy Diamond

Evie Flynn har alltid vært familiens sorte får. En drømmer uten store ambisiøse planer. Helt ulik sine perfekte søstre med sine perfekte barn og perfekte familier. Evie bor i London sammen med kjæresten Matthew. Han er en ryddige og organisert mann som får hennes rot til å virke verre og hennes manglende planer til å framstå enda mer svevende. Evie har ikke funnet en jobb hun trives med, så hun driver omkring i en rekke meningsløse vikariater.

Så dør plutselig hennes kjære tante Jo. Til familiens store overraskelse er det Evie som arver strandkafeen hennes i Cornwall. Evie må bestemme seg. Er det dette hun vil? Drive kafé og flytte til Cornwall? Hva så med kjæresten Matthew? Og hva med Ed, den kjekke sjarmerende stamgjesten som åpenbart har mye å skjule.

Boken er oversatt av Lene Stokseth.

Kjøp Strandkafeen her
Foto: Alexander James Small Lucy Diamond er født i Nottingham, men bor nå i Bath med sin mann og tre barn. Hun har skrevet 13 bøker som har solgt i flere millioner eksemplarer, og ligget på britiske bestselgerlister.

 

 

 

 

LeseglederBøkene i Lesegleder-serien er for deg som elsker å bli oppslukt av en god bok. Vi utgir dem for å la deg drømme deg vekk til andre tider, eller andre liv. Unn deg selv egentid, trekk pleddet godt omkring deg – og les i vei. Følg @lesegleder på Instagram eller Facebook for flere boktips.

Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Erlend Elias Bragstad har kapret mange hjerter med sin smittende latter og smil i realityserier som Farmen Kjendis, og er mest kjent som glamorøs stylist og kjendis. Han ble kåret til landets mest innflytelsesrike homofile i 2015, og har vært en frontfigur i det samiske miljøet der han har kjempet mot fordommer både utenfra og innad. Engasjementet skyldes en sammensatt og krevende oppvekst.

I ung alder opplevde han å bli seksuelt misbrukt som førte til at han fikk psykiske problemer. Overgrepet forårsaket flere turbulente perioder gjennom livet, men i stedet for å la seg knekke har Erlend Elias vendt det negative til det positive, og viser at det finnes håp. Her forteller han åpent om livets utfordringer, både om de store og de små, i håp om å hjelpe andre som også sliter.

Forord fra boken Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Den 28. august 2018 stod jeg foran graven til min far. Det var den tyngste dagen i mitt liv. Roser og liljer dekket jorden over pappas kiste. Flere blomsterhilsener med kondolanser lå rundt. Jeg gråt og gråt. Min kjære pappa. Han var min klippe i livet, men den 21. august 2018 gikk han bort.

Jeg ville så gjerne at han skulle ha lest denne boka, og at vi sammen skulle ha snakket om alle de gode minnene jeg har fra oppveksten. Om alt det vanskelige. Men slik ble det ikke. Jeg hadde så vidt kommet i gang med arbeidet med denne boka da pappa ble lagt inn på sykehuset i Bodø.

Han var så begeistret da jeg fortalte at jeg var blitt oppfordret til å skrive om livet mitt, og gledet seg til å bidra med historier fra min barndom og oppvekst. Pappa husket mange flere detaljer enn vi andre i familien. Jeg hadde så inderlig håpet at han skulle overvinne kreftsykdommen, og få noen ekstra år. Slik ble det ikke. Den allsidige kunnskapen hans er noe av det jeg vil komme til å savne aller mest. Hele livet har jeg lent meg på ham og hans klokskap. Det er så mye jeg ikke har brydd meg om å lære, for jeg kunne jo bare ringe ham, enten jeg skulle lage fårikål eller sitere en kjent filosof som jeg ikke husket navnet på. Pappa hadde alltid svar og gode forklaringer.

Han var et levende leksikon. Jeg trengte ikke google. Jeg så på mamma, Ann Irene, der jeg stod ved graven. Hun har alltid vært der for meg. Alltid. Sammen med pappa. Nå er det henne jeg må lene meg på. Jeg er sikker på at det går bra. Jeg har vært heldig som har hatt både en omsorgsfull mor og en omsorgsfull far.

Selv har jeg slitt med panikkangst i mange år. Da pappa lå på sykehuset før han døde, fikk også han panikk på grunn av pustebesvær. Sykepleieren forsøkte å roe ham ned og forklare at det ikke var noe å engste seg for. «Du må bare slappe av og puste med magen», formante hun. «Det finnes ingen logikk i panikk, og det må dere forstå som jobber med folk som ikke får puste», svarte pappa med svak stemme fra sykehussengen. En stund senere kom den samme pleieren tilbake til oss og takket for kommentaren. «Den lærte meg mye», sa hun alvorlig. «Det er jo helt sant at det ikke er noen logikk i panikk. Jeg skal huske på det når jeg møter nye pasienter i en slik situasjon.»

Min søster og jeg har snakket en del om at vi kanskje ville ha vært andre personer enn i dag dersom vi i barndommen ikke hadde flyttet tilbake til Storjord hvor pappa bodde. Pappa hadde strenge rutiner for familielivet. Der ble middagene servert til faste tider. Det var forventet at vi samlet oss rundt bordet og snakket om det vi hadde opplevd i løpet av dagen. Pappa opererte med et strengt regime for når vi skulle komme hjem og når det var leggetid. Helt fra barndommen har han vært en klippe i mitt kronglete og ustabile liv.

Da jeg kom ut av skapet som homofil, skjønte jeg at min oppfatning av ham som litt streng og konvensjonell ikke stemte. Han var den av mine foreldre som tok betroelsen med størst fatning. «Jeg elsker deg fordi du er min sønn. Hvem du vil leve livet sammen med, er ikke min sak.»

Pappa tok alltid godt imot meg og mine kjærester. Mamma kunne derimot mase litt om «søte jenter» på stranda når vi var sammen på ferie i Syden. Mamma har alltid akseptert min legning. Hun har bare vært bekymret for hvordan mitt liv ville bli som homofil. Men nå har hun slått seg til ro.

Pappa snakket aldri om at jeg hadde vært på TV og var blitt en slags «kjendis». Han hadde nok sett programmene, men han ville ikke at jeg skulle vite det. Reality-TV var ikke hans greie. Samtidig var han veldig stolt av meg. Jeg oppdaget at han hadde klippet ut og tatt vare på de fleste av sakene som er blitt skrevet om meg i avisene i årenes løp. Noe av det fine med pappa var at han var så fordomsfri.

Han dømte ingen, og særlig hadde han blikk for skolebarn som slet litt. Han tok gjerne ekstratimer på skolen på kveldene og var i det hele tatt levende opptatt av lærerjobben sin. Dette gikk virkelig opp for oss den formiddagen i august da han ble begravet i Korsnes kirke.

Mange hadde kommet for å takke ham for det han gjorde for dem i oppveksten. Jeg er lei meg for at jeg ikke oppdaget – og skjønte – hvilken ressurs min pappa Per var før jeg ble godt voksen. Heldigvis fikk vi noen gode år sammen før han døde. Jeg kan takke både mamma og pappa for at jeg er blitt så opptatt av identitet, av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Som same og homofil tilhører jeg to minoriteter. Jeg har dessuten opplevd mye vondt og vanskelig som jeg selv ikke har hatt noen skyld i. Heldigvis valgte jeg livet da alt var på det mørkeste. Derfor er dette blitt en bok om ikke å legge seg ned, men å møte utfordringer med humor og pågangsmot. Og aldri gi seg.

Kjøp boken her