Ramler inn i bøker. Ring letemannskapene om dere ikke ser meg på noen timer. Sitter da antakelig fast i en fortelling.

All posts by Stine Friis Hals

Jeg forstår ikke konseptet gjeng

Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv. Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe. 

Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe.
De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler – særlig hvis man er jente. Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp?

Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.

Utdrag fra påstander om meg i tilfeldig rekkefølge av Liv Marit Weberg

Jeg forstår meg ikke på konseptet gjeng

Noen mennesker henger sammen og tenker at de er en del av et fellesskap. De er villige til å se bort fra egne behov og ønsker til gode for fellesskapet, og det aller viktigste er å ikke være alene. Selv synes jeg at andre mennesker ofte er en klamp om foten, og jeg skjønner ikke hva de har å gi meg som er så jævla viktig at jeg skal støtte dem i ett og alt, og det kan av enkelte bli oppfatta som illojalitet.

Da Annika dumpa en fyr fordi han var deprimert, og sa: «Jeg trenger noen som er i godt humør hele tida for at jeg skal være glad», syntes derfor både Tine K. og Tine S. at det var helt på sin plass, og Silje ville sagt det samme om hun ikke hadde vært på mobilen akkurat da, og Hanne ville sagt det samme om hun ikke hadde vært på do.

Jeg fikk selvfølgelig litt lyst til å skrike i trynet hennes, men den ene gangen jeg gjorde det, fungerte det dårlig, for hun mente at jeg spytta og jeg fikk mye kritikk for det i ettertid. Og jeg påpekte at det med spyttinga var en avsporing, men hele poenget med avsporinger er jo at man ikke skal snakke om det som faktisk er verdt å snakke om, så Annika fortsatte å snakke om spytt og hyperaktiv spyttproduksjon og ga meg mange, ifølge seg selv, gode tips for å gjøre noe med den.

Så jeg skreik ikke. Jeg sliter vanligvis ikke med depresjon og kunne sånn sett ikke snakke den deprimerte guttens sak utfra egen erfaring, men jeg sa at det i hvert fall måtte være godt for han å komme seg ut av en sånn toxic situasjon.
Annika så på meg. «Hvem sin side er du egentlig på?» sa hun.
«Hans», sa jeg.
Og det ble et stort problem.

Og litt seinere, da Siljes familie pussa opp hjemme, det var nemlig et par år siden sist, så det var på tide å bytte ut hele kjøkkenet og badet og generelt bare male litt og skaffe noen nye møbler, da var det blant annet noen malere som ikke gjorde jobben ordentlig. For foreldrene til Silje ønska selvfølgelig ikke å betale malerne så mye, de ville bare betale dem bitte litt, og svart, men de ville ha helt perfekt resultat, og det fikk de ikke.

Så Silje kom på skolen og var fryktelig provosert over de dårlige malerne, som blant annet hadde ødelagt den hvite veggen på rommet hennes så hvordan skulle hun sove om natta egentlig med skjolder på veggen? Og alle rista medfølende på hodet, for det eksisterte full enighet om at uansett hva man betaler for noe, må jobben gjøres helt perfekt, og Annika sa: «Så hva gjør dere da?»

Silje sa veslevoksent, som om familiens økonomi var hennes problem, at de selvfølgelig ikke kunne betale hele summen, så mora hennes hadde sagt fra til malerne om det, og da hadde de blitt sure, og de ville komme tilbake og fikse det så de kunne få hele summen, men nei, sa mora til Silje, det får være grenser for hvor lenge dere skal holde på, det er overhodet ikke aktuelt, vi betaler ikke, ha det.

Alle syntes det var en god løsning, og selvfølgelig skulle ikke malerne få lov til å komme tilbake og fikse det, for det handla ikke om penger eller gjerrighet på noen som helst måte, Siljes familie kunne jo selvfølgelig betale for seg, men det var en prinsippsak, og hvorfor skal folk egentlig få flere sjanser enn én, hvordan ville verden liksom sett ut da?
Alle var så provoserende enige at jeg gjespa litt for å markere kjedsomhet og prøvde å planlegge neste move. Til slutt kom jeg på en genistrek, og jeg sa: «Fransken i dag var dårlig ass.»

Alle ble helt stille, for fransklæreren min var mora til Annika, noe som tidvis var kleint, og vanligvis uttalte jeg meg ikke om graden av kjedsomhet i fransken, men denne gangen var det for en god sak.
«Det er bra jeg ikke betaler for å gå her», sa jeg, «for den fransktimen der var ikke verdt en krone.»

Så for å gjøre en kort historie kort, var de forutsigbart sure en liten stund, for Annika var personlig såra og var ikke enig i at mora hennes var en dårlig fransklærer og dessuten var det helt tydelig at det ikke er de samme reglene som gjelder for malere og lærere.
Det var nok også veldig tydelig for alle at jeg ikke på noen måte var på Annikas side, i noen ting, og det burde jo være helt legitimt, spør du meg.

Kjøp Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge her

Eventyrlig fra Aslak Dørum

Dronningen vender tilbake av Aslak Dørum er en eventyrlig spenningsroman om en modig jente.

Tekst: Aslak Dørum

Bakgrunnen for Dronningen vender tilbake, var at jeg hadde lyst til å skrive en ungdomsroman med handling fra maidagene i Norge 1945. Den turbulente tiden fra 8. mai til 7. juni, da størstedelen av befolkningen var jublende glade og lettet over at krigen endelig var over, mens andre ble utsatt for overgrep og hevnaksjoner for valg da hadde tatt under okkupasjonen.

Samtidig var freden skjør; over 300.000 tyske soldater var fremdeles i Norge, og det fantes ingen garantier for at de ville forlate landet fredelig. Jeg ville skrive en roman om spenningene som oppsto i dette vakuumet, beskrevet gjennom blikket til en ung jente som plutselig befinner seg midt i en opprivende fred.

Men da jeg begynte å skrive, merket jeg raskt at all den kollektive kunnskapen om andre verdenskrig, og alle sterke meninger om landssvikoppgjøret i Norge, var langt mer begrensende enn berikende. Derfor ble handlingen lagt til øya Vitinia, beliggende på et ikke navngitt sted i en ikke angitt tid. Hovedpersonen ble Flavia, en ung jente som opplever at familien blir anklaget for landsforræderi, og som må legge ut på en livsfarlig reise for å renvaske faren og moren.

Kjøp Dronningen vender tilbake her

Aslak Dørum er bassist i DumDum Boys. «En flåte av gull» (2013) var hans første bok. Oppfølgeren «Et hjerte av glass» kom i 2014 og «Et slott av sølv» kom i 2016. «Dronningen vender tilbake» er hans første bok for ungdom.

Endelig får «tyskerjentene» en unnskyldning

Under arbeidet med romanen Mormor danset i regnet – som er inspirert av sanne livshistorier og faktiske historiske hendelser både i Norge og Tyskland – møtte jeg en kvinne som etter nesten 70 år i Tyskland hadde flyttet hjem til Norge. Det ble et møte som satte spor.

Hun følte ingen skam fordi hun giftet seg med en tysk soldat. Hun giftet seg med mannen hun elsket, og når hun snakket om ham, kunne jeg se 19-åringen i henne. Hun fortalte at mannen hennes kom til Norge på «Blücher». «Tenk så heldig for meg at han overlevde», sa hun og så på meg med et smil. Men det var ikke bare gleden i øynene hennes da hun viste meg det norske passet, som hun nylig hadde fått tilbake. Da så jeg mest sorg, avmakt – og en dose bitterhet. «Jeg er god nok nå», sa hun, før hun i neste øyeblikk spurte meg: «Hva betyr ordet tyskertøs? Betyr det virkelig hore?» Jeg nikket. «Men jeg er ingen hore», sa hun med fast stemme.

Dette skrev forfatter Trude Teige i en kronikk i Aftenposten i 2016.

«Tyskerjentene» får sin unnskyldning

I 2018 sier Erna Solberg at rettsstaten sviktet dem. 17. oktober fremførte statsministeren Statens offisielle unnskyldning til «tyskerjentene» under arrangementet De andres menneskerettigheter – kjønn og menneskerettigheter gjennom 70 år.

De såkalte «tyskerjentene» var kvinner som hadde et forhold til menn i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner det dreide seg om. Tallet varierer fra 30 000 til 100 000 norske kvinner. Det vi vet er at det ble født mellom 10 000 og 12 000 norsk-tyske barn, hvorav 8000 er reistrert i Lebensborns protokoll.

Kilde: Aftenposten 17. oktober 2018

Mormor danset i regnet

Det var med utgangspunkt i virkelige hendelser og historier fra «tyskerjenter» at Trude Teige skrev romanen Mormor danset i regnet, her møter vi

Juni har arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp. Hun rydder i huset, og kommer over et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev fra 1946. Dette er helt ukjent for Juni, og hun bestemmer seg for å nøste opp mormorens historie.

Jakten på sannheten fører Juni til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Etter hvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv.

«Mormor danset i regnet» handler om en kvinnes fortielse og dens følger for datteren og barnebarnet, men aller mest er dette en fortelling om kjærlighetens helbredende kraft.

Kjøp Mormor danset i regnet her

Lytt til Trude Teige og Trine Skei Grandes samtale om «tyskerjentene».

Høstbøker for småbarn

I høst lanserer vi to nye bokuniverser for småbarn, som gjør høstkveldene ekstra koselige.

Høsten er skapt for å krype opp i ei seng, holde de minste nært seg, og lese høyt for man skal sove. To nye bokuniverser for småbarn gjør det ekstra hyggelig å lese, for her kan dere bli kjent med helt nye karakterer og historier sammen.

Begge bøkene tar barnas lek og fantasi på alvor.

– Barns lek og fantasiverden er viktige, sier Trine Mangersnes – forfatter og illustratør av Lisa og Kaktusaurus Rex.

– Her går vi inn og ut fra lek til virkelighet, og tilbake til leken rett som det er.

– Men noen ganger kan leken ta helt av, eller virkeligheten for den saks skyld, og da må nok pappa komme til å sette grenser etterhvert.

– For en illustratør er barneboken en fantastisk lekeplass. Den gir tegningen rom og stor verdi, og en mulighet for å kjøre tandem med ord og bilder. De er like mye verdt, spiller på lag, snakker hver for seg og sammen.

– Det er nesten litt magisk å se når ideen som bare var i hodet, blir til ord og streker på papir, så til små scener som til slutt blir en historie og en ekte bok som kan leses høyt for barn.

Vi håper mange vil få glede av disse bøkene!

Lisa og Kaktusaurus Rex feirer bursdag midt på natten

I dag har Lisa bursdag, men pappa ligger fortsatt og sover. Det skulle han aldri ha gjort! For Lisa lister seg inn i stua, og der har Kaktusaurus Rex gjort alt klart til feiring midt på natten. Men de må jo ha pynt! Og kaker! Og godteri! Og gaver! Men hvor er gavene? Og hvem skal åpne dem? Og hva gjør en levende piñata i stua midt på natten? Når Lisa og Kaktusaurus Rex feirer bursdag, kan alt skje!

Dette er den første boka i den morsomme serien om den sjarmerende Lisa og hennes høyst levende venn Kaktusaurus Rex.

Kjøp Lisa og Kaktusaurus Rex her

B for bestevenn

I B for bestevenn møter vi Bea som tror hun er en superhelt. Nå er det utetid i barnehagen og Bea skal leke. Hun elsker utetid! Hun må bare skaffe seg en bestevenn først. Problemet er at det ikke er så lett, selv ikke for en superhelt som Bea. Da er det flaks at Adil også går i barnehagen!

Denne sjarmerende og morsomme bildeboken er den første i serien om Bea og Adil og livet i barnehagen.

Kjøp B for bestevenn her

Kunsten å lytte

Ved å lære sjiraffspråk kan vi bli bedre lyttere forteller Kathrine Aspaas i boka Raushetens tid.

Den første gangen jeg hørte om sjiraffspråket, var under en lunsj i Washington DC en varm dag sommeren 2011. Rundt bordet satt diplomater og ambassadefolk som leende forklarte at de lærte seg å kommunisere som sjiraffer. Hvorfor sjiraffer, ville jeg vite. Fordi de har store ører og verdens største hjerte, forklarte diplomatkorpset saklig, som om det var noe alle burde vite.

Utdrag fra Raushetens tid av Kathrine Aspaas

Et halvt år senere møtte jeg dette merkelige ordet igjen, denne gangen fra en dansk kvinne som arbeidet med å motta og behandle klager i den danske forvaltningen. Motta klager? For en fryktelig jobb! Ja, men den er blitt veldig spennende, forklarte kvinnen, etter at hun lærte seg språket med veldig lang hals.

Sjiraffspråk er viktig

Jeg har en personlig regel: Hvis jeg hører om et merkelig fenomen to ganger i løpet av relativt kort tid, særlig med et Atlanterhav imellom, dreier det seg om noe viktig. Og sjiraffspråket er viktig. Det handler om evnen til å lytte bak ordene. Om å høre etter hva slags behov den andre personen faktisk har. Uten å gå i forsvar.

«Hver gang en annen tolker det du sier som kritikk, angrep, vurdering eller fordømmelse, er sannsynligheten for at vi får våre egne behov tilfredsstilt, nærmest lik null. Vi kan være nokså sikre på at den andres neste trekk er å forsvare seg eller gå til motangrep», sier den prisbelønte psykologen Marshall B. Rosenberg i boken Sjiraffspråk – et språk for livet.

Han vokste opp i et voldelig nabolag i Detroit, og ble allerede som liten gutt interessert i hva slags språkbruk som dempet gemyttene rundt ham. Denne interessen har han dyrket hele livet. Han er mannen bak Center for Nonviolent Communication eller Senter for Ikkevoldelig Kommunikasjon – en internasjonal organisasjon som trener ansatte i alle mulige slags bedrifter. Det de lærer er å snakke sammen på en fredelig måte.

Ord sårer

Det høres jo så selvsagt ut. Hvordan kan kommunikasjon være voldelig? Men vi vet jo at ordene vi bruker, kan såre dypt. De kan starte kriger. De kan så absolutt være voldelige. Så Rosenberg ønsker å lære oss hvordan vi kan lytte til andre med innlevelse i stedet for å vurdere, dømme og få dem til å skamme seg eller føle skyld.

Formålet er ikke å endre andre eller justere andres atferd for at vi selv skal få det som vi vil: Formålet er å etablere kontakt, basert på oppriktighet og innlevelse for dermed å kunne ivareta den andres og samtidig våre egne behov.

Rosenberg operer med to arketyper for kommunikasjon:

  • Sjiraffen, som symboliserer motet til å stikke frem halsen og å bruke sitt store hjerte; uttrykke det som er sant for seg og lytte til den andre med empati, det vil si uten å kritisere eller bedømme.
  • Ulven eller sjakalen, som representerer den måten vi vanligvis uttrykker oss på, ved å bedømme, dømme og kritisere. Ofte biter vi hodet av oss selv og andre med denne måten å snakke på.
    Gjett om jeg kjenner igjen min indre kritiske og effektive finansjournalistsjakal!

Ulveland

«Vi som lever i det vi kan kalle ’Ulveland’, går etter tanken. Vi lever i hodet når vi forholder oss til andre mennesker. Vi stempler raskt menneskene som hvem de er: Dum, snill, unormal, gal, hyggelig, omgjengelig, vanskelig», forteller den norske «sjiraffdamen» Elsa-Britt Enger i et intervju med journalisten Irene Marøy.

Vi setter en masse merkelapper og karakteristikker på andre mennesker, forteller Enger, og kommer med følgende eksempel: Hvis jeg stempler barnet mitt som lat fordi han kaster fra seg klær og sko alle steder, får jeg ikke noen løsning på rotet. Jeg oppnår antageligvis en konflikt. Men hvis vi snakker sammen og kan sette ord på hva som er hans behov, når han slenger jakka på ett sted og ranselen på et annet, og hva som er mitt behov, er muligheten mye større for at begges behov blir dekket.»

Vi ønsker å få dekket våre behov

En av Rosenbergs grunnregler er at alle menneskelige handlinger blir utført for å få behov dekket. Det finnes ikke noe vi mennesker gjør som ikke har det formålet. Så selv om noen sier til oss: «Du kommer aldri og besøker meg», så er det uttrykte behovet å få besøk. Vi kjenner en anklage mot oss og det trigger forsvarsmekanismene våre, og så begynner vi å argumentere: «Nei, vet du hva! Dette er jo ikke sant, jeg besøkte deg jo i forrige uke!» Slik rettferdiggjør vi oss selv, og dermed kommer vi ikke inn i en kontakt for å få behovene dekket, men vi kommer inn i en krangel om å kalle hverandre hensynsløs, krevende og lignende.

Ulven hører anklager, og tenker: «Hun skylder på meg.» Motreaksjonen blir: «Angrip, jeg hører kritikk, jeg hører fordømmelse, jeg hører krav, jeg må ta igjen!»
Sjiraffen stopper opp og spør: «Hva er det du trenger nå?»

«Når vi hører den andre personenes følelser og behov, erkjenner vi vår felles menneskelighet», sier opphavsmannen Rosenberg, og forklarer sjiraffspråkets enkle firetrinns modell slik:

  1. Høre på fakta uten kritikk og bedømmelse.
  2. Kjenne på følelsene som trigges av faktaene som legges frem.
  3. Lytte etter behovene hos den andre.
  4. Be om det som gjør livet bedre akkurat nå (ikke endelig løsning).

Kilde: Forum for Ikkevoldskommunikasjon, Elsa-Britt Enger og Jan Sjøberg hos sjiraff.org

Hvem skulle ha gjettet at vår beste venn på veien mot dødssyndenes forlatelse har lang hals og bor i Afrika?

Ved å lære sjiraffspråk kan vi bli bedre lyttere forteller Kathrine Aspaas i boka Raushetens tid.

Raushetens tid

«Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.»
– Kathrine Aspaas

Etter 20 år som finansjournalist ble Kathrine Aspaas lei av kritikk og kontroll. Hun la ut på en lang reise for å utforske rausheten.

Reisen gikk gjennom forskning, næringsliv og privatliv – ute og hjemme – og nå er hun ikke i tvil: Omtanken er den nye effektiviteten. Vi er på vei mot en fredeligere og rausere tid.

I denne boken møter du forskere og forretningsfolk – unge og voksne – bedrifter og gründerne som gjør det mulig for oss å lære tilliten og åpenhetens kunst. Og for deg som er opptatt av bunnlinje: Det lønner seg.

Velkommen inn i raushetens tid.

Kjøp Raushetens tid her

Anton får smaken på det gode liv

I Anton den store blir Anton Albertsen blir kjent med en jente med svømmebasseng. Innendørs svømmebasseng. Kan man ønske seg mer? tenker Anton, og får plutselig smaken på det gode liv. Dessverre bruker pappa de få pengene han har på bryllupet sitt, og Anton må finne kreative måter å bli rik på. Lufte hunder, gamle menn og barnebarna deres, for eksempel. Men et liv i jakt på luksus har sin pris, og Anton må velge mellom venner, kjærester og brusmaskiner i denne tredje boka om Anton Albertsen.

Utdrag: Anton den store av Gudrun Skretting

Jeg tenker stort

«Men hvorfor går du ikke på samme skole som oss, når du bor i nærheten?» sier jeg, da vi står utenfor Sofias hus noen minutter senere.
«Privatskole», forklarer Sofia. «Mamma er skeptisk til sånne offentlige greier.» Hun åpner hageporten, før hun legger til: «Og pappa bor i Sveits.»
Innenfor porten, langs den smale hellegangen opp mot huset, står små skulpturer på rekke og rad. Men det er heldigvis vanskelig å si om de er nakne eller ikke, siden de er halvveis nedsnødd.
Vi går til en inngangsdør som er dobbelt så stor som den hjemme, og Sofia legger tommelen på en plate. I det samme klikkes låsen opp.
«Her bor jeg», sier hun.
«Ja», konstaterer Ole.
Så henger vi av oss jakker, og ser oss rundt. Altså, ikke Sofia, selvfølgelig, hun er jo kjent her. Og nå, når hun går foran oss gjennom en lang gang, føles det nesten som om vi er turister.

«Liker dere biljard?» Hun peker mot venstre. «Ellers så har vi svømmebasseng i kjelleren. Og filmrom.»
Ole og jeg ser på hverandre. Med øyeepler som nesten faller ut av hodeskallen. Svømmebasseng? INNENDØRS?!
«Men her er altså bordtennisrommet.»
Sofia åpner en dør og viser oss inn. «Jeg er ikke særlig god», legger hun til, «Joyce slår meg alltid.»
Jeg kremter litt, mest av sjokk, tror jeg. For jeg er ikke vant til så mye luksus på én gang.
«Joyce – er det søsteren din?» harker jeg omsider.
«Aupairen», svarer Sofia. «Men hun har ferie. Og mamma jobber med noen svære greier som haster veldig, så vi drar ikke på vinterferie i år. Dessuten er alle vennene mine bortreist», sukker hun. «Det er dødskjedelig.»
«Men … du… du er jo på ferie allerede!» glipper det ut av meg. «Dette er jo finere enn et høyfjellshotell!»

Sofia ser rundt seg, før hun trekker på skuldrene. «Jeg synes det er tomt her», sier hun.
Da bare glaner jeg. Både på Sofia og på alt rundt oss. Tomt? Er hun sprø?
«Kan… jeg få… se på det svømmebassenget?» spør jeg, nesten i transe.
Vi ser og ser på svømmebassenget, Ole og jeg. Og på alt som er rundt! Et lite kjøleskap med noen flasker i et hjørne, kurvstoler med hvite puter i, og sånne planter som ligner palmer. På et lite bord ligger noen håndklær pent i bunker, og liksom venter på neste badegjest.
Jo, dette er det nærmeste jeg har vært Syden. Og himmelen, hvis den finnes.
«Kan du ta et bilde av meg?» hvisker plutselig Ole.
«Hvis det er greit for Sofia», svarer jeg.
Det er greit for Sofia. Det er til og med greit at Ole stiller seg ved siden av henne foran bassenget, slik at hun blir med på bildet. Og akkurat da smiler Ole bredere enn jeg har sett på lenge. Så han er visst skikkelig glad i svømmebasseng, han også.

«Hvis dere vil, kan dere ta med badetøy i morgen», sier Sofia etterpå.
I morgen? Nå gaper vi nesten, både Ole og jeg. Får vi virkelig komme hit da også?
Jeg roper et høyt JA på innsiden av meg, og nikker litt kulere på utsiden. For jeg ville vært her hver eneste dag om jeg hadde muligheten.
Sofia smiler. «Et glass brus før vi spiller?»
Hun putter en flaske i en maskin som bråker litt, og heller i et glass til hver.
Vi ser spørrende på henne.
«SodaStream», forklarer hun. «Man kan lage sin egen brus.»
Sin egen brus? Det er like før jeg besvimer. Finnes det ingen grenser?

I en kort stund står jeg der bare, nesten lamslått, mens jeg nikker og drikker brus. Men så går det plutselig opp for meg, som en åpenbaring eller hva det heter: Slik, akkurat slik vil jeg ha det i livet mitt. Som Syden. Og som himmelen, kanskje. Så fra nå av er det dette som skal være min interesse: Å tjene penger. Å tjene nok penger til svømmebasseng og bordtennisbord. Og til brusmaskin. Det er ikke så farlig at jeg taper bordtennismatchen mot Sofia. (Hun der Joyce må være veldig god.) Jeg er likevel skikkelig glad og opprømt da Ole og jeg går hjemover.
«Jeg har lyst til å bli rik», sier jeg til Ole. «Så rik som Yvonne.»
Han ser overrasket på meg. «Har du?»
«Ja», sier jeg.

Og jo mer jeg tenker over det, jo grundigere tenker jeg også. At jeg har lyst til å være både rik OG viktig. En sånn fyr som drar på seilbåttur med andre rikinger, og som snakker business.
«Jeg har lyst til å snakke som de rike også», legger jeg til.
Ole ser spørrende ut.
«Med sånne business-ord» forklarer jeg. Akjsefond og konjunkturer og sånt. Og innendørs svømmebasseng.
Ole rister sakte på hodet. Det er stille en stund før han sier: «Jeg har lyst til å snakke med jenter.»
Akkurat da må jeg nesten le. For Ole skjønner sjelden hva som virkelig gjelder. Mitt ønske er jo hundre ganger bedre enn hans.

Jeg mener, jenter er ganske vanlige. Svømmebasseng er det ikke.

Kjøp Anton den store her

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder kan for mange av oss fremstå som et «point of no return» – et stopp på reisen der begynnelsen er lengre borte enn slutten. Vår evne til å bekjempe biologiske, sosiale og psykologiske klokker har aldri vært større, og det har aldri eksistert en mer mangfoldig versjon av hva det innebærer å befinne seg midt i livet.

Utdrag fra Hetetokt av Wenche Mühleisen

Til tross for at midtlivet for mange kvinner kan være fullt av muligheter, unngår likevel ingen å registrere at de kroppslige endringene ikke er knyttet til entusiasme i omgivelsene.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring

Overgangsalderens stigma skyldes at kvinners potensielle fruktbarhet er knyttet til forestillinger om seksuell attraktivitet. En selvsagt årsak til at klimakteriet er usynliggjort og et større tabu enn menstruasjonen – som tross alt også unge, pene og potensielt seksuelt attraktive kvinner blir rammet av – er at overgangsalderen berører de fleste kvinner mellom 40 og 45 år. Det vil si middelaldrende kvinner. Kvinner mellom 40 og 45 år er jo ikke gamle, men likevel er det mange som har en fornemmelse av å ha blitt usynlige som attråverdige mennesker.

Jeg tror ikke menn opplever dette på samme måte. Det er bare å ta en kikk på film, tv og litteratur, der det kryr av fremstillinger av menn et sted mellom 40 og 90 iscenesatt som seksuelt begjærlige med draget på kvinner som er 10, 20, 30 og 40 år yngre enn dem selv.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring og a-seksualitet – tilsynelatende den verst tenkelige synden i en hyperseksualisert tid. Dukker kvinner i overgangsalderen overhodet opp på diverse lerret og skjermer, spiller de som regel en birolle. En anonym, uttørket og tanke tragisk figur langt nede på rollelistene – noe som i liten grad svarer til mitt eller mine jevnaldrende venners liv. Det finnes imidlertid tegn til endring, blant annet fenomenet cougar, som er blitt en slags besettelse på amerikansk tv og på datingsider. En cougar er en kvinne over 50 år som er sammen med menn som er 20–30 år yngre enn henne.

Menns overgangsalder

Hvorfor er det forresten lite snakk om at menn også har en overgangsalder? Menns midtlivskriser er i og for seg et klassisk motiv, men de fysiske endringene får ikke samme (negative) oppmerksomhet som kvinners overgang. Selvsagt gjennomgår menns kropper mange endringer i midtlivet. De kommer bare ikke så brått på. Langsomt sniker de seg innpå menn til de en vakker dag, sånn en gang etter 40-årsalderen, står foran speilet og konstaterer til sin store forundring at de ikke får øye på de skulpturelle muskelgruppene. De har fått pupper, bilringer og brede hofter, og har mistet håret – og det aller, aller verste: Sexen er ikke helt den samme lenger, altså lysten og – prestasjonsevnen – som det så feilaktig heter. Det altavgjørende testosteronet tynes langsomt og over tid. Sånn er det. Da gjenstår treningsstudio, Viagra eller såkalte penispumper, hva nå enn det er. Det vil jeg helst ikke tenke på. Ja, eller de kan begynne å innta testosteron sammen med tran om morgenen. Men det er ikke menns overgang denne boken skal handle om.

Ikke noe å snakke om

Jeg tenker at det kan være gode grunner til at kvinner både før i tiden og i dag ikke snakker noe særlig om overgangsalderen. Det er noe med frivillig å sette seg selv inn i en lite attraktiv kategori og attpåtil gjøre seg til et slags offer. Min generasjons mødre var derfor nokså tause, eller muligens var det bare et særtrekk ved min mor, men jeg fikk i hvert fall ikke særlig mye ut av henne når det gjaldt dette med kvinner og kropp og sånn. Det var som om hun, legedatteren, satte sin ære i at «det hele» skulle gjøres til en rasjonell og nærmest sportslig affære – fremfor alt var det ikke noe å snakke om.

Jeg husker da jeg var gravid første gang og satt med mamma over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg er liten av størrelse, men magen min tronet likevel høy og bred rett nedenfor de forbausende store og oppsvulmete puppene mine. Min mors nette og langbente skikkelse satt rett ovenfor meg, en hjemmerullet sigarett av merket Eventyrblanding lå og ulmet i askebegeret. «Hadde du stor mage da du gikk gravid», spurte jeg henne, min firebarnsmor. Hun viftet kokett avvergende med hånden og slo stolt fast: «Nesten ikke synlig. Som en liten fotball.» Der fikk jeg den. Graviditetshormonene hadde vanskapt kroppen min til en slags oppsvulmet Venus von Willendorf-figur. All individualitet var fjernet, det eneste som sto igjen var markert med den kvinnelige fruktbarhetens tegn: overdimensjonerte bryst og mage.

Tabu?

Jeg hadde lest at morens menopause kan være en indikasjon på datterens, så 25 år senere spurte jeg henne ut om hvordan overgangsalderen hadde vært for henne. Hun så overrasket på meg: «Overgangsalderen? Nei, den merket jeg ikke noe til.» Det kan godt hende at det stemmer. Det var alltid så mye annet å tenke på, ha ansvaret for og rydde opp i. Jobb, det konfliktfylte ekteskapet med min far, omsorg for fire barn og vår turbulente ungdomstid. Men utover det tror jeg hennes reaksjonsmåte er relativt typisk for mange i hennes generasjon.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump. Leger snakket dessuten faktisk om at klimakteriet kunne utløse både «frigiditet» og «sinnssykdom», så det kan jo være at våre mødre med sin taushet valgte ikke å repetere denne diskursen. En form for taktisk taushet snarere enn et tabu.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump.

Jeg tilhører imidlertid en annen generasjon. Jeg ble preget av feminismen på 1970-tallet og utover. Feminister var opptatt av å undersøke hvordan de personlige erfaringene alltid henger sammen med det samfunnsmessige og politiske, det som legger rammene for vår private og intime tilværelse og som bestemmer hvordan vi kan utfolde oss. Hva ble ansett som et godt og såkalt normalt liv? Jeg tror derfor at min generasjon og de som er yngre enn meg, nekter eventuelt å lide i stillhet og betrakte sine erfaringer bare som individuelle problem. I stedet insisterer vi på å finne et språk for overgangsalderens erfaringer som skiller seg fra hevdvunne klisjeer og kvinneforaktende stereotypier om at kvinners midtliv signaliserer begynnelsen på slutten.

Kvinners overgangsalder fortjener oppmerksomhet

Da jeg begynte å jobbe med denne boken og skulle fortelle hva jeg holder på med for tiden, var det som om jeg måtte ta sats. Det oppsto gjerne en liten kunstpause, før jeg ordla meg som om jeg måtte være klar til å forsvare meg, nesten klar til å unnskylde eller overforklare at jeg mener at temaet fortjener oppmerksomhet.

Jeg ble både flau og ille berørt over min egen reaksjon. De jeg snakket med, kunne reagere med en slags høflig undertrykket forbauselse, en anelse avsmak, eller også oppriktig overraskelse. En hel del kvinner som nærmet seg, var midt i, eller hadde lagt overgangsalderen bak seg, kunne reagere med entusiasme, et slags: «Ja! La oss snakke om dette!» De var klare til å legge ut om egne erfaringer og hadde sterke meninger om temaet.

Det er den siste responsen som har gitt meg mot og tålmodighet til å stå løpet ut. Å skrive om dette temaet har vært litt som å gå gravid – plutselig ser man gravide overalt og tenker: Hvor er egentlig de gravide vanligvis? Hvorfor ser jeg alle overgangskvinner først nå? Jo, overgangsalder er «plutselig» et tema det skrives om i aviser, snakkes om på radio, skrives og oversettes bøker om. Hvorfor nå? Jeg tror det er uunngåelig. Også denne erfaringen i kvinners liv krever sin plass, sine analyser og sine litterære og andre skildringer. At det har tatt så lang tid før også dette temaet ble behandlet som et allment interessant emne, må være et tegn på overgangsalderens sterke stigma.

Hør: Språket vårt er sexistisk – Wenche Mühleisen og Helene Uri i samtale.

Ikke visste jeg at det historisk sett bare er kort tid siden kvinner og menns kropper ble ansett som like, om enn ikke av samme verdi. Ei heller visste jeg at det er spekkhoggerne vi skal se til for en forklaring på mysteriet det kvinnelige klimakteriet utgjør i et evolusjonært perspektiv. Dette skal vi straks dukke ned i.

Hetetokt av Wenche Muhleisen

Aldri før har overgangsalderen vært gjenstand for en så gjennomtrengende analyse som i Hetetokter. Bevæpnet med skarpsindige, kloke refleksjoner og dødsforakt går Mühleisen løs på alle mytene og fordommene som på et eller annet tidspunkt sniker seg inn i et kvinnes liv. Hun erklærer friskt: «Ta overgangsalderen nysgjerrig til etterretning. Snakk om den!» Og hun stiller sentrale spørsmål: Er klimakteriet en hormonmangelsykdom, en naturlig forfallsprosess eller et snedig påfunn fra legemiddelindustrien? Eller en sexistisk konspirasjon mot middelaldrende kvinner?

Kjøp Hetetokt her