Ramler inn i bøker. Ring letemannskapene om dere ikke ser meg på noen timer. Sitter da antakelig fast i en fortelling.

All posts by Stine Friis Hals

Nye bøker: Uke 35

Nasjonalromantiske mord, Svalbard-thriller, noveller og kjøretøy preger ukas nye bøker.

Jeg har ennå ikke sett verden av Roskva Koritzinsky

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.
Jeg har ennå ikke sett verden er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Kjøp boka her

Fyrste gong me møtest som snø av Sondre H. Bjørgum

Boka er ei nedteljing. 60 sekundar. 60 tankar. 60 dikt. Tankar, minne, fantasiar, sansningar og drømmebilete frå diktarens umedvitne fér gjennom han der han hastar gjennom eit snøvêr på veg til stemnemøte. For den nyforelska mannen står sjølve kjærleiken på spel og alskens tankar om kva som kan gå gale dreg han inn i stadig villare mentale tilstandar. Boka blir etterkvart til ein slags krimhybrid der poesien møter Twin Peaks. Ein nasjonalromantisk mordhistorie.

Kjøp boka her

Dødsrytteren av Øystein Wiik

Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon.

Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.

På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.

Kjøp boka her

Det norske folkemord av Herman Willis

Det norske folkemord var et resultat av Hitlers forrykte jødehat, som bunnet i en oppfatning av verdenshistorien som et skjebnedrama der jødene var roten til alt ondt, i helt konkret og bokstavelig forstand.

Det var ikke snakk om en rangering der nazistene hatet jøder mest, afrikanere litt mindre, indere og kinesere enda litt mindre – jødene var rett og slett ikke-mennesker. Og farlige.

Tanken om jødene som en kosmisk fiende ble aldri forstått i Norge. Quisling og hans hjelpere hadde ikke engang noen grunnleggende ideologi å gjemme seg bak når de lot de norske jødene sendes i døden. Det trengte de ikke. Det var nok med en velutviklet sans for eget beste, en evne til å se en annen vei, til å late som ingen ting – en evne til ikke å føle noe.

Hitlers innerste krets kunne ikke satse på at det fantes mange nok som delte deres ideologiske overbevisning til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa. Det de satset på, var at det fantes mange nok som delte deres mangel på medfølelse og moral til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa.

Disse fant de, også i Norge.

Kjøp boka her

Kjærestehjerte av Unni Lindell

Ingen kan skrive om forelskelse i denne aldersgruppen, som nettopp det Unni Lindell gjør i sine bøker om Ella. Til høsten kommer en ny, herlig bok for alle Ella-fans der ute.

Kjærestehjerte er den syvende boken om Ella. Denne gang handler det om hvordan vi er mot hverandre – men aller mest handler boka om å være forelsket.

Kjøp boka her

Den kjempestore boka om kjøretøy av Anne-Sophie Baumann

Her kan du hjelpe en kran med å løfte lasten, åpne skroget på et fly og sjekke hvordan det ser ut
inni en fisketråler. I denne boka finnes kjøretøy i alle størrelser og fra hele verden – fra slåmaskiner til feiebiler, ambulanser til ferger og raketter til sykkeldrosjer.

En forseggjort og detaljerte klaffebok som garantert vil falle i smak hos barn som er opptatt av kjøretøy. Se også Den kjempestore boka om Byggeplassen. Begge bøkene har mer enn 60 bevegelige deler!

Kjøp boka her

Den kjempestore boka om byggepasser av Anne-Sophie Baumann

Hvordan bygger man et hus eller en vei eller en berg-og-dalbane? Hva trenger man for å sette sammen et fly eller et skip? Og hvordan i alle dager slår man opp et sirkustelt? I denne boka finnes svarene på dette – og veldig mye mer.

En forseggjort og detaljerte klaffebok som garantert vil falle i smak hos barn som er opptatt av byggeplasser. Se også Den kjempestore boka om kjøretøy. Begge bøkene har mer enn 60 bevegelige deler!

Kjøp boka her

Takk for festen

Er det en ting vi vet er det at det blir fest, og god stemning, uansett vær. Det var årets hagefest beviset på.

Er det en ting vi vet er det at det blir fest, og god stemning, uansett vær. Det var årets hagefest beviset på.

På slaget 16.00 gikk de hvite portene opp, og køa utenfor Drammensveien 99 stimet inn mot hagen. Inngangspartiet likner en gjenforeningsfest hvor forfattere, forlagsansatte, bokhandlere, kjente og kjæres møtes på kjent grunn. Klemmer, håndtrykk, smil og varme utveksles. Ingen hadde øyne for regnet som piplet ned fra himmelen.

Hagefestens store høydepunkt er utdelingen av Aschehougprisen, som i år gikk til Øyvind Rimbereid. Les jurybegrunnelsen her.

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med.

Festen varer i fire timer til ende. Det er fire timer med samtaler, nye bekjentskaper, mat og drikke. Stemningen er avslappet, musikken ligger som et behagelig teppe over plenen og gjestene er like fornøyde hele kvelden.

Før vi vet ordet av det har det gått nok et år, og vi skal igjen treffes i hagen. Frem til da: takk for i år.

Anton og andre flokkdyr nominert til ARKs Barnebokpris

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting er nominert til ARKs barnebokpris 2017

En pris kåret av de ærligste leserne henger høyt for landets barnebokforfattere, og listen over de nominerte til ARKs barnebokpris 2017 er nå klar. Tusenvis av barn går i disse dager i gang med å lese de nominerte for å kåre en vinner.

ARKs barnebokpris er en litterær pris for årets beste barnebok. Juryen består av 10 000 femte-, sjette- og syvendeklassinger fra skoler over hele Norge. At juryen kun består av barn, gjør det desto mer verdifullt å motta prisen, noe flere av vinnerne kan skrive under på.

Stolte prismottakere

Iben Akerlie vant fjorårets barnebokpris med sin bok Lars er LOL.
– Tanken på at noen har lest det jeg har skrevet og likt det så godt at de har valgt å gi ‘Lars’ og meg sin stemme, er beærende og rørende og gjør meg skikkelig glad, sa hun da. – Det har vært skikkelig fint og motiverende for videre skriving når man får så mye positiv tilbakemelding, og spesielt ARKs barnebokpris er et stort klapp på skulderen.

Bobbie Peers vant barnebokprisen i 2015 med sin bok Luridiumstyven. – Å vinne denne prisen må være noe av det gjeveste som kan skje en norsk forfatter som skriver for denne målgruppen, sa Bobbie Peers da han vant prisen.

Populært blant skoleelever

Barnebokprisen til ARK er et populært arrangement blant norske skoleelever. Pågangen har vært stor, og juryen har økt fra 2 500 barn til hele 10 000 barn på de femten årene litteraturprisen har blitt delt ut.

ARKs barnebokpris deles ut første uken i desember på ARK Egertorget i Oslo. Vinneren mottar 25 000 kr, et litografi og selvsagt store mengder heder og ære.

– Kvaliteten på de påmeldte titlene var høy, og det var utfordrende å stemme frem de fem nominerte. Vi har i år fått en liste som inneholder en god kombinasjon av humor, alvor, realisme og fantasy. Det er veldig givende å jobbe med en pris som det er så stor pågang fra skolene om å få være en del av som jury, og som henger så høyt for landets barnebokforfattere. Vi ønsker alle de nominerte lykke til, sier Maria Granli-Brekke, kategorisjef for barne- og ungdomsbøker i ARK, når kåringen nå sparkes i gang.

Årets nominerte til ARKs barnebokpris er:

Ingunn Thon Ollis (Samlaget)
Maria Parr Keeperen og havet (Samlaget)
Eldrid Johansen Faraos forbannelse (Mangschou)
Gudrun Skretting Anton og andre flokkdyr (Aschehoug)
Siri Pettersen Bobla (Gyldendal)

Anton og andre flokkdyr av Gudrun Skretting er nominert til ARKs Barnebokpris 2017.

Anton og andre flokkdyr

Anton Albertsen har planen for ungdomsskolen klar: Han skal bare gli inn, ikke skille seg ut, bare være en del av flokken. Sånn blir det selvfølgelig ikke.

Anton blir helt ufrivillig tatt for å være en kul fyr, og må prøve å leve opp til sitt nye image. Kampen for tilværelsen på ungdomsskolen er som i dyreriket, og Anton må finne ut hvem han vil være – en vanlig gnu blant gnuer, eller en løve som spiser gnuer til frokost.

Kjøp Anton og andre flokkdyr her

Nye bøker: Uke 34

Paul Auster har skrevet sitt hovedverk, og Lars Ove Seljestad skriver om sitt vennskap til Jan Roar Leikvoll.

4 3 2 1 av Paul Auster

4 3 2 1 er en uforglemmelig litterær kraftanstrengelse, selve kronen på Paul Austers ekstraordinære litterære livsverk.3. mars 1947, i New Jersey, blir Archibald Isaac Ferguson født, Rose og Stanley Fergusons eneste barn. Ferguson vokser ikke opp én, men hele fire ganger: Fødselen er den samme, hans DNA er det samme, men vi får fire parallelle versjoner av livet hans.

Familieformuer kommer og går. Forelskelser og vennskap og intellektuelle interesser stanger mot hverandre. Kapittel for kapittel danner de ulike fortellingene en dans der fire indre verdener innhylles i ytre historiske forhold. Raseopptøyer. Studentopprør. Vietnamkrigen. Mordet på Kennedy. Én etter én følger vi hver enkelt Fergusons fortelling gjennom midten av det tjuende århundres støyende og turbulente amerikanske virkelighet.

Paul Austers verk er en litterær bragd, en nytenkende, oppfinnsom og fingernem roman.

Les mer om 4 3 2 1 her

Ta hand om deg av Lars Ove Seljestad

Ta hand om deg er ein liten roman. Og ein stor tekst om dei viktige tinga.
Vi møter ein romanforfattar som strevar med liv og skriving. Som ikkje får det til.I eit fortvila forsøk på å blåsa nytt liv i tekst og tilvere, drar han attende til byen han levde i før han blei forfattar. På vandring i byen som ein gong var hans, blir han nådelaust konfrontert med det forgjengelege. Med tida som har gått frå han.

Men han finn også skinande minne om det som gjer det heile verdt.

Les mer om Ta hand om deg her

Dagbok fra norgesbesøk.

Denne uka har vi hatt storslagent besøk fra hele tre fantastiske utenlandske forfattere. Paul Auster, Siri Hustvedt og Chris Kraus har alle vært her, og på Bokrommet har oversatt-redaktørene loset oss trygt gjennom alle arrangementer og happenings i forbindelse med besøkene.

Asbjørn Øverås, Synnøve Tresselt, Gunn Reinertsen og Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl har vært i full sving for å gi oss rapport om hva som har foregått denne uka.

Chris Kraus på Litteraturhuset, søndag 20. august

Chris Kraus på Litteraturhuset. Salen er overfylt. Det er mange som vil høre henne snakke om I love Dick med Ane Farsethås.
– Hva er nå dette for slags bok, spør Ane Farsethås fra Morgenbladet.
– Det er blitt sagt at det er en selvbiografi, et feministisk geriljaskrift, et kunstessay, en roman, svarer Chris Kraus kontant. En komedie, faktisk.
– Og alle kjærlighetsbrevene til Dick, skrev du dem til ham i virkeligheten, spør Farsethås?
– Ja, alle sammen, svarer hun smilende.
Det er nok bare en mulighet til å finne ut av hva I love Dick er for en bok. Å lese den selv.

– Asbjørn

Sjeldent mestermøte på Litteraturhuset i Oslo, mandag 20. august

Det er blitt snakket mye om feminisme, litteratur, kunst og raseri på Litteraturhuset i Oslo de siste to dagene. Chris Kraus snakket om I love Dick på søndag, så var hun tilbake på mandag 22. august i samtale med Siri Hustvedt og Anne Hilde Neset. Salen var overfylt første kvelden, men på mandag måtte man fylle flere saler der folk kunne følge seansen om Kunst og raseri på skjerm.

Chris Kraus tok raskt opp tråden i det hun fortalte om sine møter med samtidige kvinnelige kunstnere på 70-tallet, som hadde sunket ned i fattigdom og mentale forstyrrelser. Hustvedts snakket bl.a. om hovedperson Harriet i Denne flammende veden, som er full av raseri og om hvordan det kanskje ikke er mulig å beholde raseriet når man synker ned i depresjonen.

Begrepet «adapted grandiosity» var også et tema, som begge mente var nødvendig for at kvinner skulle klare å synliggjøre seg i en kunstverden der det handler like mye om å kunne selge sine egne myter som sin kunst. Kathy Acker er en av de kvinnelige kunstnerne som klarte det. Men Chris Kraus, som nettopp har skrevet en biografi om Acker, mente det var en seier med bismak. Noe av det samme gjaldt kanskje også for Louise Bourgeois, som brukte mye krefter på å iscenesette seg selv og mørklegge visse sider av sitt liv. Alle må ha sett det for seg da Siri Hustvedt fortalte om en aldrende Louise Bourgeois som strenet inn på et stort galleri i svarte klær, fulgt av seks unge menn i svart, hvorpå hun kastet et blikk rundt på forsamlingen og strenet ut igjen med de seks mennene hakk i hæl.
– Asbjørn

 

Paul Auster på forlagsbesøk, tirsdag 22. august

Hele forlagshuset samlet seg for å høre Paul Auster lese utdrag fra boka 4 3 2 1.

Middag på litteraturhuset, tirsdag 22. august

Hva hvis min far ikke hadde spilt bort alle pengene? Hva hvis min mor ikke hadde satt seg i bilen den skjebnesvangre dagen? Hva om jeg ikke hadde gått på den festen, men ligget hjemme og syntes synd på meg selv? Da hadde jeg ikke møtt min kone, sa Paul Auster på Litteraturhuset tirsdag. Livet er fullt av slike valg og situasjoner. 4 3 2 1 handler i stor grad om konsekvensene av disse valgene. Noe å tenke på nesten gang du lurer på om du skal gå til høyre eller venstre …

Da Paul fikk bestemme menyen på Litteraturhuset var valget enkelt: Kjøttkaker med poteter, kålstuing og tyttebærsyltetøy.

– Mona, kommunikasjonssjef (i voldsom latter til høyre)

Paul Auster i samtale med redaktør Gunn, onsdag 23. august

Ja, Gunn er den aller beste intervjueren. Ever! Akkurat nå er det Paul Auster som må til pers. Han ser ut til å kose seg. Gunn likeså, og sannelig – det gjør smekkfulle Norli også! Gi’n inn, Gunn!
– Mia (som ikke er oversatt, redaktør, men norskredaktør. Du møter henne i Bokrommet neste uke)

Paul Auster på litteraturhuset, onsdag 23. august

Se her; lykkelige oss som var på Litteraturhuset i kveld og hørte Paul Auster lese om og fra Nathaniel Hawthornes fortelling Twenty Days With Julian and Little Bunny.
Rundt 1850 var nemlig knallpene, geniforklarte og asosiale Hawthorne (han med The Scarlet Letter, America’s most important novel, sier Auster) alene i 20 dager i det lille røde huset sammen med sønnen Julian på fem år, mens hans elskede kone Sophia var bortreist med datteren på to.
Og for en fortelling om når far steller hjemme! Så ømt, så kjærlig, så varm og humoristisk, så til tider desperat når guttungen spør og graver på tiende timen, så sårt han lengter etter kona; så nært, så gjenkjennelig, så tidløst og nydelig Hawthorne skriver!

At Twenty Days også forteller om Hawthorne og Herman Melvilles nære forhold (Melville dedikerte Moby Dick til Hawthorne, og ga sin venn et av de aller første eksemplarene; bare det er jo i seg selv stor litteraturhistorie!) er et rent bonusspor.

Paul Auster leser rett og slett som en gud. I kveld avsluttet han opplesningen med å bli så rørt at han måtte tørke tårene og ta et par minutter for seg selv på Litteraturhusets kjøkken.
Jøsses for en gyllen, uforglemmelig dag på redaktørjobben.
– Gunn

 

 

Nye bøker: Uke 33

Legg sammen to sidespor, vårt største organ, en vinner av nordisk råds litteraturpris og en barnebokfavoritt – så får du ukas utgivelser.

Mer av Hakan Gunday

Dette er historien om unge Gazâ og hans vei fra skolegutt til monster, en mørk og uforsonlig reise til nattens ende.

Gazâ vokser opp ved Egeerhavet. Han er ni år da han første gang blir med faren på menneskesmuglingen. Faren, som en gang ofret en eldre flyktning for å redde sitt eget liv. En dag får også Gazâ et annet menneskes liv på samvittigheten, afghaneren Cuma, som kanskje er den eneste som har vist ham litt medmenneskelighet. Gazâ glemmer det aldri, men det hindrer ham ikke å gå videre i farens fotspor. Etter hvert blir han en spesialist på undertrykkelsens dynamikk og egne torturmetoder.

Men en dag går alt galt og Gazâ må selv finne ut av hvordan han skal overleve.

Les mer om Mer her

Mudderhund av Inge Schilperoord

En solfylt morgen slipper Jonathan ut av fengselet. Han skal hjem til sin syke mor og huset hennes, som snart skal rives.

Det er mye som står på spill for denne middelaldrende mannen. Han har en nærmest ukontrollert tiltrekning mot barn. Jonathan er svært opptatt av å følge instruksene han har fått av psykologen om hvordan han skal jobbe med følelsene sine. Men så er det Elke, nabokvinnens niårige datter. Hun er så ensom.
Alt går bra så lenge de kan konsentrere seg om fisken i akvariet hans. Men etter som den sykner hen, sliter Jonathan mer og mer med sine følelser. Inge Schilperoord har skrevet en sterk, innsiktsfull roman, der leseren ikke kan unngå å rives med.

Les mer om Mudderhund her

Berge av Jan Kjærstad

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.

Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.

Tingrettsdommer Peter Malm lever et tilbaketrukket liv og sysler med sine små prosjekter på fritiden. Det siste han ønsker er å få oppmerksomhet på grunn av denne saken.

I flere lykkelige år var Nicolai Berge kjæreste med Gry, Arve Storefjelds datter. Så gjorde hun det slutt. Nå er hun død.

Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. Berge er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.

Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.

Les mer om Berge her

På smart og snedig vis åpner Jan Kjærstad opp samtalen om 22.juli.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Den som ikke blir grepet og rystet av denne beretningen, er enten fullstendig uinteressert i slik litteratur, eller på en eller annen måte emosjonelt avstumpet. Det er både ønskelig og fullt mulig at Kjærstad når sitt gamle tallrike publikum med denne utgivelsen.
– Espen Grønlie, Dagbladet

Jeg tar sats og utroper med dette «Berge» til en sikker vinner bokhøsten 2017!
– Sindre Hovdenakk, VG

Kjærstad på topp. Alt tyder på at Jan Kjærstad har skrevet årets vesentligste norske roman. «Berge» er også en av hans beste noensinne.
– Hamar Arbeiderblad

«Berge» er ein spennande og insisterande roman om tvil, håp og kjærleik under neokapitalismen. Eg er sanneleg ikkje sikker på kven som er størst av tre.
Men eg er sikker på at Kjærstad har skrive ei av sine viktigaste romanar.
– Marta Norheim, NRK

Huden av Yael Adler

Huden er vårt største organ og en barriere som omslutter og beskytter oss. Huden er også et viktig sanseapparat som hjelper oss å til oppfatte verden omkring oss og som er helt sentral i samspillet mellom mennesker. Huden røper hvordan vi egentlig har det. Den forteller mer om oss enn vi aner.Yael Adler er hudlege – og i denne boken tar hun deg med på en underholdende hudreisegjennom sex og cellulitter, samspillet mellom ytre og indre organer, kviser og hudsykdommer, mirakelkremer og dyre løfter, utseendefiksering og aldring. Hun forteller hvordan vi kommuniserer med kroppsdufter og rødming, hva huden egentlig syns om vask og hva vi kan gjøre for å beholde en elastisk og fin hud. Det og mye annet spennende kan du lese om i HUDEN.

Les mer om Huden her

Bestefar på rømmen av David Walliams

Bestefar på rømmen er både en vakker fortelling om forholdet mellom en liten gutt og bestefaren hans, og et actionfylt eventyr om ekspedisjoner med jagerfly over London.

Bestefaren til Jack

– Går med tøfler i butikken.
– Serverer hermetisk tunge til middag.
– Glemmer ganske ofte hva Jack heter.

Men bak spakene på sitt Spitfire jagerfly er han ustoppelig!
Under 2. verdenskrig var bestefaren til Jack jagerflypilot. Nå er han en litt forvirret, gammel mann som er blitt plassert på gamlehjem. Sammen planlegger Jack og bestefar en spektakulær flukt, uten å ane at den gale bestyrerinnen har tatt opp jakten på dem.

Les mer om Bestefar på rømmen her

Ein liten roman, og ein stor tekst

Ta hand om deg av Lars Ove Seljestad

Ta hand om deg er ein liten roman. Og ein stor tekst om dei viktige tinga.

Av: Lars Ove Seljestad

Vi møter ein romanforfattar som strevar med liv og skriving. Som ikkje får det til. I eit fortvila forsøk på å blåsa nytt liv i tekst og tilvere, drar han attende til byen han levde i før han blei forfattar. På vandring i byen som ein gong var hans, blir han nådelaust konfrontert med det forgjengelege. Med tida som har gått frå han. Men han finn også skinande minne om det som gjer det heile verdt.

Utdrag

Det første utrdraget er opninga av romanen og handlar om skrivebyen min Bremen. Og heiter, rett og slett Om skrivebyen min Bremen.

Det andre utdraget handlar om skriveprosessen min, metaforisk om skrivemetoden min, og om kva eg søker etter/opplever i skriveprosessen. Eg har kalla det Om  å skriva.

Det tredje utdraget handlar om den konkrete framskrivinga av diktet Ta hand om deg, min ven. Minnediktet som eg starta på natta etter at eg fekk veta at Jan Roar var død.

Eg har kalla det: Om å skriva diktet Ta hand om deg, min ven.

Om skrivebyen min Bremen

Eg vaknar tidleg om søndagsmorgonen. Det er

stillare i dag enn elles. Arbeidarane som driv og

renoverer gateløpet tvers overfor rommet mitt,

har tatt fri. Ingen motorar rusar på gata. Ingen

iltre pip frå ryggande gravemaskiner og lastebilar.

Men trikken kjem, bremsar ned ved haldeplassen

med eit langsamt, grovt, hakkande kvin.

   Og eg forstår no, når eg er tilbake, at det er ein

lyd eg har sakna.

   Det er den same lyden som eg har høyrt i eit

tidlegare liv. Den første gongen eg bur i Bremen.

Den gongen eg framleis er familiemann og bur i

universitetet sitt gjestehus i nabogata Hastedter

Heerstraße.

   Det er den einaste gongen eg har levd like ved

ei trikkeskjene, kjent korleis støyen og vibrasjo-

nane frå trikken som fer forbi, først er framande

og invaderande, men så, etter ei tid, blir vane, blir

noe ein kan stø seg mot.

   Først vaknar vi av morgontrikken som fer

forbi i halvfemtida. Ligg vakne og ventar på at

den siste regulære trikken skal kjøra forbi i halv

eitt-tida. I helgene vaknar vi av natt-trikken til

Sebaldsbrück, på veg opp til dei digre Mercedesfabrikkane.

   Sidan blir det noe vi knapt høyrer, anna enn

når vi sit på kjøkkenet, nærmast skjenene. Lyden

av metall mot metall blir kvardag. Blir slik det

skal vera. Som fuglesongen om våren når trea

hentar songfuglane sine heim etter ein lang vinter

I dei åra eg har brukt Bremen som skriveby,

har eg alltid budd i Viertel. Eg elskar den lange

gata som går gjennom det viltre kvartalet, Ostertorsteinweg,

som begynner oppe ved den gamle

bygrensa, ved den gamle byvekta, ved vollgravene

og restane etter dei gamle forsvarsverka og

Kunsthalle, og som sidan svingar seg nedover

forbi Sielwall, der junkiane og pønkarane ein

gong regjerte, til dei blei bytte ut med dei meir

tidsmessige afrikanske dopseljarane, før den rettar

seg ut og byter namn til Vor dem Steintor.

På skrivereisene mine har eg brukt å bu i Gästehaus

Peterswerder. I tolv år var eg stamgjest hos

Marion. Alltid på det same rommet. Alltid til

same tid. Skrivereisene til Gästehaus Peterswerder

var det kompasset eg navigerte livet mitt etter.

Der kleine Olymp var min heim borte frå heimen.

No bur eg, igjen, i ei gate der trikken går forbi

rett utom huset. Eg trur først at lyden av trikken

kjem til å bli ei plage. Støyen frå trikken kjem til

å forstyrra meg både i skrivinga om dagen og i

svevnen om natta, tenker eg.

   Men slik blir det ikkje. Trikkelydane fyller eit

sakn eg ikkje har visst at eg ber i meg. Eg nyt

å ligga vaken og lytta til den siste trikken som

fer forbi på veg attende til byen klokka halv eitt

om natta. Eg vaknar av den første trikken som

dundrar forbi på veg opp frå byen klokka halv

fem om morgonen. Der er morgontrikken, tenker

eg med svevnsmil, snur meg under dyna og søv

tilfreds vidare.

Om å skriva

Det å starta ein ny tekst er alltid eit usikkert tiltak.

Eg veit jo noe om det å skriva. Har gjort det

før. Eg har gitt ut fleire bøker, men samstundes

veit eg jo ikkje om eg kjem til å få det til igjen.

Kvart nytt skriveprosjekt ber i seg si eiga innebygde

muligheit for havari.

Eg har båt. Eg har fangstreiskap. Eg kan noe

om det å fiska. Har min eigen teknikk. Og likevel,

når eg ror ut på havet, veit eg aldri kva som

vil bita på kroken. Eg kan ligga der og duva i

båten, tenka at eg er på ei djupn som passar for

å få ein torsk, eller kanskje djupt nok til å få ei

lange eller ein uer. Men eg veit det ikkje. Det kan

vera andre ting som bit på også. I det mørke,

djupe vatnet kan det røra seg ukjende fiskar som

eg ikkje kjenner namnet på. Kanskje bit dei på?

Kanskje er det ingenting som bit på? Kanskje

set eg meg fast i botnen og alt eg drar opp, er

drit?

Eg tar med meg den lette, smekre ultrabooken.

Eg tar med meg noen bøker eg kan lesa i for å

finna inspirasjon. Eg tar med meg gamle tekstar

som eg ikkje har fullført, som eg kan arbeida vidare

med dersom eg står fast.

Men eg veit ikkje om eg kjem til å lykkast.

Fisk har sine faste plassar i havet. Ofte står dei

over grunner der det er meir mat å finna. Andre

stader får du ikkje eit napp. Heime i fjorden har

far lært meg kor dei gode fiskeplassane er. Eg har

lært kva med, kva for siktepunkt og merke i landskapet

eg skal styra etter for å få lagt båten på

akkurat den rette plassen.

Tårnrommet i Bremen er også eit med, inneheld

noen kjennemerke som gjer det lettare for meg å

finna staden der teksten nappar.

Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!

 

Det er denne kjensla eg leitar etter når eg skriv,

denne energien som driv meg bort frå det eg trur

eg skal skriva. I teksten kan det brått dukka opp

ei kraft – ein vind, ein energi, ein tanke eller ein

emosjon som eg ikkje veit eg har i meg. Det vaknar

eit begjær i teksten, ein tvang, ein straum. Eg

vil følgja med. Eg vil finna ut kva som skjer. Eg

vil driva inn på ein våg eg ikkje har visst om.

Det er det beste med skrivinga. Når min eigen

tekst overraskar meg og tar meg med bort til

plassar eg ikkje veit at eg har i meg, eller som eg

ikkje klarer å få kontakt med på annan måte enn

gjennom skrivinga. Dei gongene er eg, for ei lita

stund, fullt og heilt heime. Når teksten losnar,

drar i veg og tar meg med til stader eg ikkje visste

om, då er eg eit lykkeleg barn som skaper min

eigen stad i verda.

Om å skriva diktet Ta hand om deg, min ven

Då morgonsola gyller tretoppane, har eg fylt ut

fleire sider med tankar, kjensler og minne på

notatfunksjonen på iPhonen. Eg må gripa stunda,

ta tak i det som rører seg i meg, det som flyttar

seg i meg. Gjer eg ikkje det, vil det berre flyta

forbi. Lik tidas ustoppelege elv vil det som kjem

til meg om natta, bli borte, løysa seg opp. Bli til

ingenting. Gli, dag for dag, år for år, meir og meir

inn i gløymsla. Bli borte i det store rommet ingen

nokosinne kjem attende frå.

   Det er jobben min å halda det fast. Å fanga

augneblinken og skapa han om til tekst. Enno er

ikkje dei skrivne orda blitt tekst, men eg ser at det

er noe der inne, noe eg kan bruka, utvikla vidare.

Det er eit stoff som har potensial til å bli pusta

liv i.

   Før eg legg meg om morgonen, sender eg ein

e-post til redaksjonssekretæren i Klassekampen

og til illustratøren, Knut Løvås, fortel dei at eg,

like etter at eg sende den nye Paradoks-teksten

min, fekk veta at venen min Jan Roar Leikvoll

døydde same dagen.

   Eg ber dei om å venta med den første teksten,

skriv at eg er i gang med eit minneord som eg

håpar å bli ferdig med i løpet av helga.

Eg går og legg meg før Ane og ungane står opp.

Har ikkje lyst til å prata med noen. Vil berre

kvila, tenka, føla. Sova.

   Eg søv eit par timar. Ane og ungane er ferdige

med frukosten då eg står opp. Maten står framleis

på bordet. Eg kjenner inga matlyst. Drikk

noen koppar kaffi.

   Eg går inn på soverommet og grev fram den

berbare pc-en som ligg nedst i den grøne ryggsekken.

Vil vera i fred. Vil arbeida med orda eg

har skrive ned i løpet av natta. Eg har prøvd å

ordna dei på notatfunksjonen til mobilen, men

får inga oversikt.

   Ane og ungane går for å bada. Eg blir igjen

åleine oppe ved hytta. Hentar fram tankane og

kjenslene frå natta. Skriv dei om.

   Det blir eit dikt. Eit langt dikt om venskapen

mellom oss to forfattarspirene som møttest på

Skrivekunstakademiet for så lenge sidan. Dei to

gamle mennene, som jamvel om Jan Roar er tretten

år yngre enn meg, likevel er jamgamle.

   Eg skriv om nærleiken mellom oss. Dei frie,

uendelege samtalene som gir og tar alt ein har i

seg i stunda. Eg hentar fram galskapen, evna til

å flytta grenser, til å våga seg utanfor det som er

tillate. Låner orda til Jan Roar:

   Vi er ikkje heilt gode, vi to. Det er difor vi skriv.

   Eg skriv om kor modige vi er saman. Om Jan

Roar som gjer meg modig, hjelper meg til å tru på

mitt eige forfattarskap, styrken i det, viljen. Får

meg til å bli tryggare i å tenka at eg har noe i den

litterære hagen å gjera.

   Eg skriv om idyllen eg er i, sommarparadiset ute

på øya der ein ikkje kunne tru at noe vondt kan

ramma ein. Og så slår tora. Hausten og frosten

kjem. Med eitt slag er idyllen broten. Sommaren

er slutt. Eg sit åleine att, frysande og skrivande

gjennom natta.

   Eg sluttar diktet slik vi brukte å avslutta e-postane

våre:

   Ta hand om deg.

   Eg ser på det eg har gjort. Er usikker. Kan det

stå slik? Det er blitt eit langt dikt. Mange vers.

Kanskje for langt? Kanskje det er feil?

   Eg saknar skrivaren som står heime på soverommet

i Hagabråten. Ingenting er som kvitt

papir med svarte bokstavar på når ein skal vurdera

eigen tekst. Eg er avhengig av å sjå orda og

setningane mine på trykk, sitta med ein kulepenn,

ein tynn tusj eller ein blyant i handa når eg ryddar

i eigne tekstar.

   No må eg klara meg utan. Eg les det nye diktet

høgt for meg sjølv. Tar orda, prøvande, i munnen,

kjenner på klangen, flyt i rytmen. I mangel

av utskrift må tunga, stemma og pusten vera det

som avgjer om det er godt nok. Utan trykte ord

må kroppen min vera det som validerer og kvalifiserer

den nye teksten.

   Fleire gonger les eg teksten høgt. Fjernar eit

ord der det luggar, legg til eit nytt der det manglar,

stryk noen liner som ikkje fungerer, skriv inn

nye, byter om på rekkefølgja.

   Då eg synest at det høyrest riktig ut, lagrar eg

det nye diktet. For å vera sikker lagrar eg det

både på harddisken og på ein minnepinne som eg

stikk ned i den venstre bukselomma.

   Eg går inn på soverommet og legg meg. Prøver

å sova, men får det ikkje til. Eg står opp igjen.

   Dei andre kjem opp frå badinga. Drypande

våte. Glade kroppar etter friske sjøbad.

   Eg går ned på brygga. Vil vera åleine. Orkar

ikkje å vera omgitt av glede.