Ramler inn i bøker. Ring letemannskapene om dere ikke ser meg på noen timer. Sitter da antakelig fast i en fortelling.

All posts by Stine Friis Hals

Prisdryss: Årets vakreste bøker

Onsdag kveld ble Årets vakreste Bøker kåret på Sentralen i Oslo. Aschehougbøker tok med seg tre priser. Det er Grafill som står bak utdelingen.

– Årets vakreste Bøker har en 500 år gammel tradisjon å ta vare på. Med Bokåret 2019 og feiringen av trykkekunsten som bakteppe, er det ekstra gledelig å løfte frem formgivere og forlag som bidrar til at det fortsatt skapes ny kvalitetslitteratur, sier daglig leder i Grafill, Lene Renneflott.

– Jeg er optimist for boken som fysisk objekt, og nyere forskning viser også at lesere foretrekker tekst på papir. Men uansett om boken i fremtiden blir fysisk eller digital, design og illustrasjon vil fortsatt være viktige elementer for å lede gamle og nye lesere inn i bøkenes verden. Og det er alle våre dyktige formgivere og den viktige jobben de gjør som hvert år feires med Årets vakreste Bøker.

COMPis av Hasse Hope er en scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Diplom til Rune Markhus for Compis

«Compis» er noe så sjeldent som en science fiction-komedie. Forsiden viser Compis, en robot som ikke ser ut som en robot, men som en kjekk, ung mann. Det økonomiseres med virkemidlene. Det er farger, tegnestil og typografi som indikerer science fiction-sjangeren. Tittelen/logoen Compis er snedig utformet i spotlakk i form av de futuristiske brillene til den frontalt midtstilte hovedpersonen. Handlingen er tid- og stedfestet i et skilt på baksiden av boka, plassert i et byprospekt fra Rådhuset i Oslo; «Veiarbeid pågår t.o.m 2061». Bokryggen viser overdrevne høyhus og refererer til superheltserier og science fiction-filmer. Effektivt, fantasieggende omslag som signaliserer det boka handler om.

Sølv til Magnhild Winsnes for Syden

En overlegen komposisjon skiller denne boken fra røkla! Plasseringen av motivet nede i venstre hjørne er spenstig og iøynefallende. Tittelen brukt som solstol spiller direkte på bokas handling om å lage sitt eget Syden. Den diagonale lyskjeglen knytter elementene perfekt sammen, og det gule lampelyset harmonerer flott med bakgrunnsfargen. Streken er veltegnet og sjarmerende.

Diplom til Eivind Stoud Platou i Handverk for Verdens beste pappa

Til en bok som handler om en noe ulykkelig gutt som har en pappa som ikke alltid er verdens beste, er bruken av den klassiske Verdens beste pappa-koppen et godt valg. Koppen har tydelige skår i seg og viser dermed bokens tittel på en enkel, lett og tegneserieaktig måte, samtidig som den med en klar ambivalens illustrerer fortellingens mørkere innhold. Den balanserer dermed fint mellom det lette og det alvorlige.

Se alle vinnerne her.

Bli kjent med Lucy Diamond: forfatter av årets sommerbok

Denne sommeren ser vi fram til å skru av mobilen, finne fram badehåndkleet, en god solfaktor, og en skikkelig stor solhatt. Alt dette skal vi stappe i en kurv, kjøre sporenstreks til nærmeste strand og slå rot i finkornet sand – med en stabel bøker. Øverst på sommerens leseliste står Strandkafeen av Lucy Diamond. Vi tok en nærmere prat med forfatteren av årets sommerbok.

Hvor finner du ideene til bøkene dine?

Det korte svaret er: over alt! En artikkel i et magasin, en samtale med en venn, å se noe utenom det vanlige og lure på «hva om..?» – og selvsagt: å overhøre andre mennesker på kafé, på toget og slikt.

Hva som helst kan sette i gang den første tanken, og få meg til å lure på hvordan jeg ville reagert i en situasjon.. og så: hva om det skjedde? Hvordan ville jeg følt meg?

Når det kommer til Strandkafeen så dykket jeg inn i en liten drøm jeg alltid har hatt selv, om å drive en liten kafé ved havet. Jeg tror mange fantaserer om å leve et enklere livet ved havet (jeg gjør det ennå!). Jeg bor i Bath, som er cirka en time fra nærmeste strand, og ved å skrive denne boken kunne jeg late som drømmen min var ekte en stund, og nyte å leve gjennom denne livsendringen gjennom hovedpersonen Evie.

Hvordan ville det føles å starte på nytt, på et helt nytt sted, arve en bedrift og forsøke å gjøre den til en suksess? Hvordan ville jeg tilpasse meg et nytt lokalsamfunn, til frekke kunder, stresset som kommer med å drive en bedrift, og ha lagt alt annet bak meg?

Jeg ville også fange magien ved å bo ved havet. Det vakre lyset, følelsen av plass og frihet, følelsen av at hva som helst kan skje..

Du bruker navnet «Lucy Diamond» som forfatter, kan du fortelle hva som inspirerte navnet?

Mitt egentlige navn er Sue Mongredien, og jeg startet forfatterkarrieren min ved å skrive barnebøker under det navnet. Jeg skrev også noe av «Rainbow Magic»-serien som Daisy Meadows (jeg er usikker på om dere har serien i Norge, men den var veldig populær her!). Da jeg skrev min første roman for voksne, foreslo agenten min at det kunne være en god idé å bruke et pseudonym, for å understreke forskjellen mellom de ulike bøkene. Jeg hadde akkurat skrevet «Lucy the Diamond Fairy», og da foreslo han «Lucy Diamond»!

♥ Les også: Slik starter du en lesesirkel

Hvor i verden reiser du helst til?

Da jeg var i tjueåra brukte jeg 1,5 år på å reise rundt i verden alene, og jeg hadde en fantastisk tid med mange eventyr. Jeg falt spesielt for Thailand, New Zealand og Cookøyene.

Siden vi fikk oss hund for noen år siden, har de tre barna mine vært veldig interessert i å reise på ferie med hunden her i landet, og slik har vi fått utforsket noen nye steder (for oss!) i Storbritannia: the Lake District og Snowdonia i the North York Moors. I år reiser vi til Pembrokeshire sør i Wales, hvor vi praktisk talt skal bo på stranden, så det burde bli veldig fint.

Mitt favorittsted av alle må nok være er en by like ved sjøen i Dorset: Lyme Regis. Mannen min fridde til meg der, og jeg har mange gode minner derfra. Det er virkelig et spesielt sted.

Hvilken bok er en «must read» i sommer? Bortsett fra Strandkafeen, så klart.

Jeg ser fram til den nye boken til David Nicholls – Sweet sorrow. Han er virkelig en fantastisk forfatter! Etter at jeg møtte noen fra teamet til Aschehoug i London har jeg tatt til meg deres anbefalinger og kjøpt noen bøker av norske forfattere også. «Bienes Historie» av Maja Lunde og «Innsirkling» av Carl Frode Tiller, så de ser jeg fram til også.

Hvordan føles det at boken din nå er tilgjengelig for norske lesere?

Jeg er så utrolig glad for å ha en norsk forlegger, og elsker tanken på at boken blir lest i Norge. Det ser ut som et nydelig land, med rik historie og kultur, med progressive holdninger som jeg beundrer. Å vite at mennesker rundt omkring i verden leser bøkene mine gir meg skikkelig lykkefølelse. Jeg håper norske lesere nyter Strandkafeen!

Har du noen gang vært i Norge?

Nei! Men jeg hadde elsket å reise dit. Se fjordene, fjellene og nordlyset! Kanskje får jeg muligheten til å ta et cruise rundt noen av øyene, eller reise til Svalbard, eller nyte bylivet i Oslo og Bergen. Det er så mange muligheter! Hvor er passet mitt?

Strandkafeen av Lucy Diamond

Evie Flynn har alltid vært familiens sorte får. En drømmer uten store ambisiøse planer. Helt ulik sine perfekte søstre med sine perfekte barn og perfekte familier. Evie bor i London sammen med kjæresten Matthew. Han er en ryddige og organisert mann som får hennes rot til å virke verre og hennes manglende planer til å framstå enda mer svevende. Evie har ikke funnet en jobb hun trives med, så hun driver omkring i en rekke meningsløse vikariater.

Så dør plutselig hennes kjære tante Jo. Til familiens store overraskelse er det Evie som arver strandkafeen hennes i Cornwall. Evie må bestemme seg. Er det dette hun vil? Drive kafé og flytte til Cornwall? Hva så med kjæresten Matthew? Og hva med Ed, den kjekke sjarmerende stamgjesten som åpenbart har mye å skjule.

Boken er oversatt av Lene Stokseth.

Kjøp Strandkafeen her
Foto: Alexander James Small Lucy Diamond er født i Nottingham, men bor nå i Bath med sin mann og tre barn. Hun har skrevet 13 bøker som har solgt i flere millioner eksemplarer, og ligget på britiske bestselgerlister.

 

 

 

 

LeseglederBøkene i Lesegleder-serien er for deg som elsker å bli oppslukt av en god bok. Vi utgir dem for å la deg drømme deg vekk til andre tider, eller andre liv. Unn deg selv egentid, trekk pleddet godt omkring deg – og les i vei. Følg @lesegleder på Instagram eller Facebook for flere boktips.

Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Erlend Elias Bragstad har kapret mange hjerter med sin smittende latter og smil i realityserier som Farmen Kjendis, og er mest kjent som glamorøs stylist og kjendis. Han ble kåret til landets mest innflytelsesrike homofile i 2015, og har vært en frontfigur i det samiske miljøet der han har kjempet mot fordommer både utenfra og innad. Engasjementet skyldes en sammensatt og krevende oppvekst.

I ung alder opplevde han å bli seksuelt misbrukt som førte til at han fikk psykiske problemer. Overgrepet forårsaket flere turbulente perioder gjennom livet, men i stedet for å la seg knekke har Erlend Elias vendt det negative til det positive, og viser at det finnes håp. Her forteller han åpent om livets utfordringer, både om de store og de små, i håp om å hjelpe andre som også sliter.

Forord fra boken Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Den 28. august 2018 stod jeg foran graven til min far. Det var den tyngste dagen i mitt liv. Roser og liljer dekket jorden over pappas kiste. Flere blomsterhilsener med kondolanser lå rundt. Jeg gråt og gråt. Min kjære pappa. Han var min klippe i livet, men den 21. august 2018 gikk han bort.

Jeg ville så gjerne at han skulle ha lest denne boka, og at vi sammen skulle ha snakket om alle de gode minnene jeg har fra oppveksten. Om alt det vanskelige. Men slik ble det ikke. Jeg hadde så vidt kommet i gang med arbeidet med denne boka da pappa ble lagt inn på sykehuset i Bodø.

Han var så begeistret da jeg fortalte at jeg var blitt oppfordret til å skrive om livet mitt, og gledet seg til å bidra med historier fra min barndom og oppvekst. Pappa husket mange flere detaljer enn vi andre i familien. Jeg hadde så inderlig håpet at han skulle overvinne kreftsykdommen, og få noen ekstra år. Slik ble det ikke. Den allsidige kunnskapen hans er noe av det jeg vil komme til å savne aller mest. Hele livet har jeg lent meg på ham og hans klokskap. Det er så mye jeg ikke har brydd meg om å lære, for jeg kunne jo bare ringe ham, enten jeg skulle lage fårikål eller sitere en kjent filosof som jeg ikke husket navnet på. Pappa hadde alltid svar og gode forklaringer.

Han var et levende leksikon. Jeg trengte ikke google. Jeg så på mamma, Ann Irene, der jeg stod ved graven. Hun har alltid vært der for meg. Alltid. Sammen med pappa. Nå er det henne jeg må lene meg på. Jeg er sikker på at det går bra. Jeg har vært heldig som har hatt både en omsorgsfull mor og en omsorgsfull far.

Selv har jeg slitt med panikkangst i mange år. Da pappa lå på sykehuset før han døde, fikk også han panikk på grunn av pustebesvær. Sykepleieren forsøkte å roe ham ned og forklare at det ikke var noe å engste seg for. «Du må bare slappe av og puste med magen», formante hun. «Det finnes ingen logikk i panikk, og det må dere forstå som jobber med folk som ikke får puste», svarte pappa med svak stemme fra sykehussengen. En stund senere kom den samme pleieren tilbake til oss og takket for kommentaren. «Den lærte meg mye», sa hun alvorlig. «Det er jo helt sant at det ikke er noen logikk i panikk. Jeg skal huske på det når jeg møter nye pasienter i en slik situasjon.»

Min søster og jeg har snakket en del om at vi kanskje ville ha vært andre personer enn i dag dersom vi i barndommen ikke hadde flyttet tilbake til Storjord hvor pappa bodde. Pappa hadde strenge rutiner for familielivet. Der ble middagene servert til faste tider. Det var forventet at vi samlet oss rundt bordet og snakket om det vi hadde opplevd i løpet av dagen. Pappa opererte med et strengt regime for når vi skulle komme hjem og når det var leggetid. Helt fra barndommen har han vært en klippe i mitt kronglete og ustabile liv.

Da jeg kom ut av skapet som homofil, skjønte jeg at min oppfatning av ham som litt streng og konvensjonell ikke stemte. Han var den av mine foreldre som tok betroelsen med størst fatning. «Jeg elsker deg fordi du er min sønn. Hvem du vil leve livet sammen med, er ikke min sak.»

Pappa tok alltid godt imot meg og mine kjærester. Mamma kunne derimot mase litt om «søte jenter» på stranda når vi var sammen på ferie i Syden. Mamma har alltid akseptert min legning. Hun har bare vært bekymret for hvordan mitt liv ville bli som homofil. Men nå har hun slått seg til ro.

Pappa snakket aldri om at jeg hadde vært på TV og var blitt en slags «kjendis». Han hadde nok sett programmene, men han ville ikke at jeg skulle vite det. Reality-TV var ikke hans greie. Samtidig var han veldig stolt av meg. Jeg oppdaget at han hadde klippet ut og tatt vare på de fleste av sakene som er blitt skrevet om meg i avisene i årenes løp. Noe av det fine med pappa var at han var så fordomsfri.

Han dømte ingen, og særlig hadde han blikk for skolebarn som slet litt. Han tok gjerne ekstratimer på skolen på kveldene og var i det hele tatt levende opptatt av lærerjobben sin. Dette gikk virkelig opp for oss den formiddagen i august da han ble begravet i Korsnes kirke.

Mange hadde kommet for å takke ham for det han gjorde for dem i oppveksten. Jeg er lei meg for at jeg ikke oppdaget – og skjønte – hvilken ressurs min pappa Per var før jeg ble godt voksen. Heldigvis fikk vi noen gode år sammen før han døde. Jeg kan takke både mamma og pappa for at jeg er blitt så opptatt av identitet, av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Som same og homofil tilhører jeg to minoriteter. Jeg har dessuten opplevd mye vondt og vanskelig som jeg selv ikke har hatt noen skyld i. Heldigvis valgte jeg livet da alt var på det mørkeste. Derfor er dette blitt en bok om ikke å legge seg ned, men å møte utfordringer med humor og pågangsmot. Og aldri gi seg.

Kjøp boken her

Ytringsfrihetspris til Sumaya Jirde Ali

Den norske forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2018 går i år til den den norsksomaliske forfatteren Sumaya Jirde Ali.

Tekst: Den norske forfatterforening

Sumaya Jirde Ali er født i Somalia i 1997 og kom til Bodø i 2005. Hun har gitt ut to skjønnlitterære bøker: Kvinner som hater menn (2017) og Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) og er spaltist i Morgenbladet og Klassekampen. På svært kort tid har hun etablert seg som en av de viktigste stemmene i sin generasjon.

Vi har i dag en helt ny situasjon i Norge når det gjelder meningsdannelse. I løpet av få år har framveksten av sosiale medier og avisenes kommentarfelt skapt en uhyggelig effektiv arena for kringkasting og spredning av hat og sjikane. Mens folk tidligere satt på hver sin isolerte tue og freste sin eder ut, kan de nå delta i et nettverk som er tilgjengelig med et par tastetrykk. Dette maskineriet truer ytringsfriheten i Norge. Sumaya Jirde Ali har de siste to årene mottatt så mange alvorlige trusler, særlig via nettet, at hun i dag går med voldsalarm.

Det å stå i slike stormer er en voldsom belastning, spesielt dersom du er ung og fersk på ytringsfrihetens arena. Når noen likevel velger å stille seg til hugg på denne måten, er det både beundringsverdig og veldig viktig. Det handler ikke bare om dem som blir hetset, men om hele vårt nasjonale debattklima, om vår selvsagte rett til å artikulere våre tanker i det offentlige rom.

Den norske Forfatterforening kan ikke løse disse problemene rundt ytringsklimaet på egen hånd, men ved å tildele en pris til en forfatter som har tatt opp kampen mot vandalenes overtakelse av den offentlige arena, kan vi gi et bidrag til motkreftene.

Sumaya Jirde Ali er spaltist i Morgenbladet og Klassekampen, tenker og skriver svært nyansert og går inn i saker med en åpen og imøtekommende holdning. Hun ser det som sin oppgave å utforske hva som skjer med henne når hun blir konfrontert med verdier, fenomener og hendelser i det norske samfunnet. Dessuten skriver hun også om saker som ikke nødvendigvis har med hennes etniske utgangspunkt å gjøre.

Melanin hvitere enn blekemiddel

Melanin hvitere enn blekemiddel handler om det å bære en annen historie med seg overalt. Den handler om burkakjerringa og om en mamma som vil hjem igjen, om opprør og skjønnhet, og om morsmålets vokaler.
Men hvem er egentlig burkakjerringa? Er hun deg – eller kanskje meg? Eller oss begge?
Sumaya Jirde Alis lyriske stemme er direkte og antisentimental. Innimellom temmelig rå. Hun lager også fine, snodige poetiske bilder som røsker i etablerte leseblikk.

Sumaya Jirde Ali

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) kom til Norge som 7 åring. Siden har hun og familien bodd i Bodø.

Sumaya Jirde Ali har markert seg som en tydelig samfunnsdebattant. Hun er spaltist i Klassekampen og redaksjonsmedlem i tidsskriftet VOKS.

I 2017 ga Jirde Ali ut diktsamlingen «Kvinner som hater menn». Samme år ble hun kåret til Årets Bodøværing, og hun vant NATT & DAG-prisen Årets stemme.
I 2018 fikk hun Zola-prisen, og hun ga ut pamfletten «Ikke vær redd sånne som oss».
I 2018 ble Sumaya Jirde Ali også tildelt litteraturprisen Ord i Grenseland.

Unni Lindell og Heine Bakkeid nominert til Rivertonprisen 2018

Rivertonprisen, «Den gyldne revolver», deles ut årlig av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur. Unni Lindell og Heine Bakkeid er begge nominert til Rivertonprisen 2018.

Nordic noir lever i beste velgående i den andre boken i denne lovende krimserien hvor Thorkild Aske tar på seg et potensielt dødelig oppdrag. Det gode og originale språket hever denne krimromanen over mange andre i samme sjanger. Et særdeles godt gjennomført krimplott holder leseren i ånde i en underholdende og spennende krim hvor det også har blitt plass til noe humor.
– Rivertonjuryen

Møt meg i paradis

Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir overtalt til å bistå den kjente krimforfatteren Milla Lind med research til hennes nye bok. Linds forrige konsulent, også en tidligere politimann, ble drept mens de jobbet med Millas krimfortelling, som skal ta utgangspunkt i en sak fra virkeligheten der to unge jenter på mystisk vis har forsvunnet fra en barnevernsinstitusjon. Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han første trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for …

Møt meg i paradis er andre bok om Thorkild Aske.

Herlig mørk fornøyelse. Merk deg navnet Heine Bakkeid først som sist. Hans andre krim er fascinerende nordic noir av høy kvalitet. Antihelten Thorkild Aske frembringer flere av de samme følelsene vi får av Jo Nesbøs Harry Hole der han strever mot menneskelig forfall og fordervelse. Plot og karakterer fascinerer så sterkt at boken er vanskelig å legge bort.
– Elin Brend Bjørhei, VG

Kjøp Møt meg i paradis
morsdagen

Forfatteren sier at denne romanen «først og fremst er et eventyr for voksne. Dernest er det en kriminalroman.» Det er Lindells andre roman der Marian Dahle har store utfordringer med å oppklare bestialske drap, men Cato Isaksen er også med selv om han er mer i bakgrunnen. Som lesere følger vi forbryteren på nært hold, og spenningen gjelder dermed først og fremst hvordan og når politiet løser sine oppgaver. En komplisert og intelligent intrige fremstilles i et rikt og variert språk.
– Rivertonjuryen

Dronen

En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.
Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.

På sitt beste! Dronen byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning. Her er krypende uhygge, skumle scener, en spennende krimgåte og godt utviklede karakterer som er mer enn det fasaden viser.
– Elin Brend Bjørhei, VG

Kjøp Dronen

Demian Vitanza mottok Ibsenprisen 2019

Demian Vitanza har mottatt Ibsenprisen 2019 for scenediktet Tyngde

Tekst: Juryen

Tyngde er et scenedikt med et sterkt og nært narrativ. I teksten taler to stemmer fra det hinsidige: Den ene på vegne av et ufødt barn, den andre på vegne av en avdød mann. Stemmenes opphav skaper et tekstlig spenn mellom den døde mannens tilværelse som frø dypt i jorden til det ufødte barnets tilværelse et sted i kosmos. Historien tar utgangspunkt i det dokumentariske og personlige, men er gitt en teatral forskyvning som gjør at stoffet oppleves allmennmenneskelig og gjenkjennelig. Tyngde er et nært portrett av en tapserfaring fortalt med den taptes stemme.

Vitanza skriver med poetisk kraft og høy kompleksitet om levd og ulevd liv. Språket er stringent, vitalt og billedrikt. Verkets gjennomgående bruk av botaniske referanser skaper en nærmest taktil språkopplevelse.

Tyngde hadde urpremiere i september 2018. Produsert av Nationaltheatret.

Tyngde

Tyngde er to scenedikt fra det hinsidige. Ett fra før livets begynnelse, det andre fra etter livets slutt. Det ene er sett fra plantenes perspektiv, det andre fra verdensrommet. Det er kjærlighet og lengsel som tvinger oss inn i disse perspektivene, fordi man aldri vil slutte å lete etter noen man har elsket og mistet.

Kjøp Tyngde her

Sagt om Tyngde:

Og jeg er blitt svært positivt overrasket – og dypt grepet – av Demian Vitanzas nyskrevne verk Tyngde. Tonesatt av Nils M. Larsen og Bendik Kjeldsberg og fremført av Terje Strømdahl og ti år gamle Oline Flæte Modalsli. Et fantastisk eksempel på hvor mye en god produksjon kan løfte et dramatisk verk.
– Per Christian Selmer-Andersen, Aftenposten

Tyngde setter seg i kroppen som en eksistensiell klo av sorg og ubehag. (…) Dette er en kraftanstrengelse av dimensjoner.
– Victoria Kielland, Klassekampen

Demian Vitanza har åpenbart en særegen evne til å få folk til å åpne seg og by på historier som er viktige, både i kraft av det individuelle og det allmenngyldige. Terje Strømdahls dypt personlige inngang til materialet, i kombinasjon med det overordnede kunstneriske prosjektet, gjør dette til en sjelden forestilling.
– Chris Erichsen, Scenekunst

Tenk deg at du blir kidnappet på gaten, midt på dagen

Tenk deg at du blir tatt på gaten, midt på dagen. En mørk varebil kjører opp ved siden av deg, døren rives opp og du blir dradd med inn. Du får en hette over hodet og er nå gissel hos en av verdens mest brutale terrororganisasjoner.

Av: Trygve Kalland

Du er livredd, men hvis dette skjer på gaten i Norge, kan du i det minste fortelle deg selv at terroristene vil måtte jobbe hardt for å ikke bli tatt. Snart vil politiet sette inn et massivt apparat i hele Norge, sikkerhetstjenesten vil bruke alle sine innhentingsmetoder, tradisjonelle og utradisjonelle, tekniske og menneskelige, for å finne ut hvem terroristene er og hvor de holder deg fanget. Det kan ta tid, men når de vel finner deg kommer landets beste spesialstyrker til å sparke inn døren, og i lys av sjokkgranatene kontant nedkjempe terroristene og dra deg ut i friheten.

I beste fall. I Norge. Men hva hvis varebilen kjører opp på siden av deg mens du står på gaten i Aleppo, i Syria, og før noen hjemme vet at du er borte har terroristene tatt deg med dypt inn i hjertet av Kalifatet, Den islamske stat? Et kalifat som er langt utenfor rekkevidde for politiet, sikkerhetstjenestene og spesialstyrkene, et land skjult i mørke for resten av verden. Du er borte, forsvunnet, helt i terroristenes vold, terrorister som nyter å henrette gisler foran hele verden.

Scenarioet er dessverre ikke ukjent. Flere nordmenn har vært tatt som gisler de siste tiårene, noen av dem henrettet, den siste i 2015, av nettopp Den islamske stat.

Jeg vet ikke hvordan norske myndigheter jobbet eller hvilke muligheter de hadde i disse sakene, men den tilsynelatende håpløsheten og maktesløsheten i disse scenarioene, fikk meg til å gruble: så lenge ingen nordmann har enkel tilgang til den Islamske Staten, hva kan man gjøre hvis noen blir tatt der nede? Betale løsepenger? Gi opp?

Så slo det meg: det er jo ikke riktig at ingen nordmenn har tilgang til Den islamske stat. Tvert i mot, et hundretalls nordmenn har jo reist ned de siste syv årene, nettopp for å bosette seg og slåss for Kalifatet!

Riktignok er dette nordmenn som har forkastet det meste som det norske samfunnet står for, og kanskje ikke vil være de første til å melde seg frivillige til å samarbeide med norske myndigheter, men allikevel! Disse fremmedkrigerne, langt fra å være støpt fra en form, har alle sin unike historie, sin begrunnelse, mer eller mindre gjennomtenkt, for å være med på det forferdelige prosjektet som Den islamske stat er. Hva hvis en av dem kunne overtales til å…?

Og slik ble de født i hodet mitt, karakterene i «Hundene i Raqqa». Hege, bistandsarbeideren som belønnes for sine gode gjerninger gjennom å bli et grotesk verktøy i den Islamske Statens propagandakrig; Einar og Petter, de desperate PST-tjenestemennene som må finne en løsning på et umulig problem, og snart begynner å tøye strikken; Mariam, den ferske, idealistiske og nesevise etterretningsanalytikeren som så gjerne vil være en spiller i dramaet, men ikke blir tatt på alvor; og, ikke minst, Sjur, den stakkarslige, halvhjertede islamistiske ekstremisten, som bare prøver å finne mening i tilværelsen, men som, like halvhjertet, ender opp som den sentrale brikken i en internasjonal krise.

Jeg visste ikke hvordan det skulle gå med dem når jeg kastet dem inn i historien. Men det viste seg å bli like nervepirrende for meg som forfatter, som jeg håper det blir for dere som lesere.

Kjøp Hundene i Raqqa her

Hundene i Raqqa:

Når norske Hege Kvalvåg blir tatt som gissel av IS i Syria, blir det hett for PST og E-tjenesten. Og enklere blir det ikke når de får høre om et planlagt terroranslag mot Stortinget.
Når den ensomme unggutten Sjur Larsen møter somaliske Gaal, får han endelig en venn han kan stole på. Og når Gaal overtaler ham til å konvertere til Islam og joine brødrene De tålmodige på Grønland i Oslo, opplever Sjur kameratskap og tilhørighet for aller første gang i livet. Men når gruppa planlegger å utføre et kaldblodig terrorangrep i Oslo, blir det vanskelig å være Sjur. Men enda vanskeligere blir det når PST, i all hemmelighet, sender ham – av alle mennesker – til Syria for å redde Hege Kvalvåg.

Hundene i Raqqa er en nervepirrende og virkelighetsnær thriller om et gisseldrama i Raqqa i Syria – og om en redningsaksjon helt utenom det vanlige.