Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

Erik Bye – Norge på to bein

Erik Bye

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Les mer

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

 

Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre. Bye har fått sin bauta. Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.

Det er bare å gratulere!

– Sindre Hovdenakk, VG

En imponerende fortelling.

-Mari Grydeland, Aftenposten

Et stort stykke Norge.

-Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

Erik Bye

 

Bokhandlerfavoritt

Bokhandlerne har stemt og nominert frem ti av årets forfattere til den gjeve bokhandlerprisen. I år er Helga Flatland, Trude Teige, Maja Lunde, Jan Kjærstad, Carl Frode Tiller og Tom Egeland blant de ti nominerte.

Bokhandlerprisen er bokhandlernes egen pris og deles ut etter avstemming blant alle som arbeider i norsk bokhandel. Boka det stemmes på må være av årets bøker og av en norsk forfatter innenfor skjønn/generell litteratur, også barne- og ungdomsbøker.

Les mer om bøkene her

Helga Flatland En moderne familie

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon.

 

Carl Frode Tiller Begynnelser

Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

Trude Teige Pasienten

En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Maja Lunde Blå

I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.

Jan Kjærstad Berge

En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.Berge er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.

Tom Egeland Lasaruseffekten

Arkeologen Bjørn Beltø leter etter et babylonsk-egyptisk oldtidsverk kalt De dødes bok. Men han er ikke den eneste som jakter på det mystiske manuskriptet.

Kjærlighetssorg?

Høst. Regn. Kjærlighetssorg? Eller forelsket? Det finnes alltid et dikt som kan formilde, forsterke eller glede. Mer ren poesi og Skitten poesi er som skapt for å dele.

Diktene i bøkene til Ellen Wisløff er skrevet i fjor, i år eller for hundre år siden. Poetene er unge, eldre, punkere, psykologer. Men én ting har de til felles: evnen til å formulere fortettede kunstverk av ord. Poesi gjør verden litt nærere, litt lunere, litt mer ærlig og litt mer åpen.

Les mer om Mer ren poesi og Skitten poesi her. Følg Ellen Wisløff på @renpoesi . 

 

jag kommar vara full
så jävla full
på ditt bröllup
Robin Färdig (fra Mer ren poesi)

Fra Mer ren poesi

Ho tenkar at dersom han siterer Søren
Kierkegaard ein einaste gong til, tømmer
ho vinglasset i skrittet på han, pakkar og
kjem aldri tilbake.
Frode Grytten (fra Mer ren poesi)

Fra Skitten poesi

snart er jeg ikke ung og lovende lenger
det blir en lettelse
Ida Lórien Ringdal (fra Skitten poesi)

 

du drikker deg fullere
og hevder så med sikkerhet
at Norges nasjonaldyr må
være fossekalven
Kristian Bergquist (fra Skitten poesi)

 

og selv om livet føles best i medvind
blir sveisen kulere i motvind
@smakavpoesi (fra Skitten poesi)

 

Hva er det beste du har spist?

– Vi kan ikke alltid ha dårlig tid. Det er vårt ansvar å skape gode matminner for ungene våre, og det handler om mye mer enn at du skal bli mett, skriver Morten Schakenda i sin nye kokebok Smaker det er verdt å ta vare på.

Tekst: Morten Schakenda

Det er et spørsmål jeg får ofte, og som det er like umulig å svare på hver eneste gang. Jeg har spist mange ting, som akkurat der og da, har smakt så godt at jeg har tenkt at dette er noe av det beste jeg har spist. Men når jeg tenker tilbake, er det ikke mulig å velge én rett. Jeg tror vi ofte glemmer at en matopplevelse kan bli forsterket av følelser. Et måltid består ikke bare av retten, men også av alt som er rundt. Når du trives med menneskene du er sammen med, stemningen er god, og livet føles bra, smaker maten ofte ekstra godt. Da blir det sterke minner. For fine folk og god stemning kan få de merkeligste ting til å smake helt utrolig. Tenk etter, har du spist noe når du har vært skikkelig deppa og tenkt at dette var noe av det beste jeg har spist?

Ideen til denne boka startet med at jeg begynte å tenke på alt jeg har spist, og alt jeg har laget og bakt som kunne forsvare en plass blant mine favoritter. Det ble en overraskende lang og rar liste over mat, råvarer og smaker som har betydd noe for meg.

Min oppfatning er at du aldri skal spise det du syns er det beste du har smakt, mer enn en gang. Det tryggeste er å la disse måltidene få være i fred som de beste minnene. Likevel er det helt naturlig at vi ønsker å gjenskape gode smaker, men det kan fort bli skuffende og langt fra den opplevelsen vi husker.

Selv om det er skummelt å ta sjansen på å gjenskape mine største kulinariske øyeblikk, falt jeg for fristelsen og startet jakten på smakene jeg mener det er verdt å ta vare på. Starten på denne boka var enkel, jeg måtte ta dere med dit alt startet. Til barndommens Gjerdsvika. På trappen hjemme hos mor med småflyndre fanget i fjæra og brakt sprellende fersk hjem. Stekt i panna med godt smør og spist i sola med skrubbsår på knærne og saltvann som langsomt tørket i håret. Det er mitt først matminne.

Da jeg skulle velge ut uforglemmelige matopplevelser, fant jeg raskt ut at det var både vanskelig og veldig personlig. Det slo meg at de sterkeste matminnene overraskende ofte handler om enkel mat eller enkle rene smaker, og sjeldnere om at en rett var avansert eller råvarene eksklusive. Jeg har valgt å systematisere bokens innhold rundt fire livsfaser. I kapitlet «Gjerdsvika» deler jeg matminner fra barndommen, det trygge kjøkkenet til mor, besøk hos besteforeldrene i Danmark, ferier og de første møtene med nye smaker fra andre land. «Underveis» handler om matopplevelsene fra årene på kokkeskole, i læretid og de første kokkejobbene hvor jeg måtte forholde meg til en ny og grunnleggende forståelse for råvarer, mat og kokkefaget. Det var fortsatt mye tradisjonell mat, men også de første smakebitene fra et mer avansert kjøkken. I «Kokkeår» har jeg blitt kjøkkensjef og tar dere med på restauranter med og uten Michelin-stjerner, på kokkelandslaget eller på oppdrag jorden rundt med Gastronomisk Institutt for å vise verden hvilken fantastisk råvare norsk laks er. Det siste kapitlet, «Bakeren i Lom», er naturlig nok fra tiden i Lom. Her finner du maten jeg lager når jeg ikke står i bakeriet og snurrer kanelboller.

Jeg har spist og laget mye mat, og dette er min reise i smaker som har betydd noe for meg. Mange kommer nok til å riste litt på hodet over det jeg har valgt ut, men hver eneste oppskrift og historien knyttet til den har fortjent sin plass i denne boka. Jeg har ikke laget boken alene. Vi har vært en liten gjeng som har jobbet tett sammen om mat, bilder og oppskrifter.

Oppskrift på brennsnut finner du her

Foto: Lars Petter Pettersen

 

Schakendas brennsnut

En klassisk Vestlandsrett, som alle familier har sin egen variant av. Brennsnut ble som regel laget når det var en knoke fra et fenalår tilgjengelig. Mamma lagde aldri Brennsnut uten både fenaknoke og salta kjøtt.

Det er en vanlig misforståelse, særlig blant østlendinger, at det heter Brennsnut fordi den er sterk, men det er fordi den er varm. Kanskje også fordi det er så godt at du ikke klarer å vente med å spise til du ikke brenner deg på tunga. Det er nå min teori.

Barndom handler om å få lov til å gjøre ting som kanskje ikke er helt trygge, men alltid å ha en nødhavn. For meg var det kjøkkenet hos mamma.

BRENNSNUT

1 kg lettsaltet fårekjøtt med bein eller fenaknoke
2 røkte kjøttpølser
2 gulrøtter
¼ kålrot
½ kg faste poteter
½ sellerirot
3 staver stangselleri
1 purreløk
persilledryss til pynt
salt og pepper

La fårekjøttet ligge i kaldt vann natten over, hell av vannet og kok opp fårekjøttet med usaltet vann. Skum av etter noen minutter. La kjøttet småkoke et par timer, eller til kjøttet er mørt og slipper beinet. Ta opp kjøttet med en hullsleiv og la det avkjøle på et fat. Skjær grønnsakene i terninger og kok dem møre i kraften. Rens kjøttet og del opp pølsene i fine skiver. Ha alt opp i gryta og la det trekke på svak varme i 10 minutter.

Server rykende varmt i dype skåler med flatbrød til.

Oppskriften er hentet fra Morten Schakendas nye bok, Smaker det er verdt å ta vare på. Morten tar oss med til barndomshjemmet i Gjerdsvika på Sunnmøre, der hans interesser for mat og sak blir vekket. Siden har det blitt mange gode smaker og matminner fra utallige reiser og opphold rundt i verden som kokk og baker i verdensklasse. I denne boken har han samlet 50 av sine favoritter. Her finner du smakene og rettene som har gjort størst inntrykk og som han synes det er verdt å ta vare på.

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen

Idrett og fysisk fostring var viktige elementer i nazistisk ideologi. Allerede i 1940 gikk Nasjonal Samling, med okkupasjonsmaktens velsignelse, inn for å nyordne idretten i Norge. Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning om norsk idrett under okkupasjonen.

Heretter skulle den tjene NS-staten og styres etter førerprinsippet. Fremstøtet vakte sterk motstand og boikott av offentlige idrettsarrangement. Slik ble idretten tidlig en viktig arena for sivil motstand. Det var duket for en skjebnekamp av dimensjoner.

Skøyteboikotten på Hamar

UTDRAG: Skøytesporten var Norges nasjonalidrett når det gjaldt publikumsoppslutning og medieinteresse. Norske skøyteløpere var i 1930-årene best i verden (unntatt når det var fellesstart eller bløt is), og de beste av dem var helter og forbilder. Tyskerne var selvsagt klar over dette. Det var om å gjøre å få skøytesporten i gang og i hvert fall få arrangert noen store stevner.

Ingen løpere stilte opp til det terminfestede norgesmesterskapet i januar 1941. Men det fantes en del kjente skøyteløpere som ville fortsette å gå under det nye regimet: Hans Engnestangen, Finn Hodt, Edward Wangberg og Arve Sinnerud. Engnestangen var den eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken. I 1940 var han over toppen, men var tross alt tidligere verdensmester sammenlagt og regjerende verdensrekordholder på 500 og 1500 meter.

Et stort skøytestevne med hurtigløp for menn og kunstløp for kvinner ble lagt til Hamar 8.–9. mars 1941. Mjøsbyen Hamar var fra gammelt av et skøytesentrum. Det var der den moderne formen for skøyteløp, der løperne vekslet mellom indre og ytre bane, var oppfunnet («Hamar-systemet»). Stadig sto skøytesporten sterkt i byen. Engnestangen, Wangberg og Sinnerud var alle medlemmer av Hamar Idrettslag. Hodt representerte Drammens Skøiteklub. Lederen for skøytegruppen i Hamar Idrettslag, Aksel Dæhli, gikk også inn for å fortsette med aktiv idrett og arrangere stevnet på Hamar. Senere ble han skøyteleder i Norges Idrettsforbund (NS).

Skøyteløperen Hans Engnestangen var det eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken.
Her blir han intervjuet av radioreporter Storm Sørlie på Frogner stadion i desember 1941.

Motstanden var imidlertid kompakt. Hovedstyret i Hamar Idrettslag avslo å arrangere noe skøyteløp. Da tok Norges Idrettsforbund (NS) selv på seg arrangementet. Men banen måtte leies av Hamar IL. Hovedstyret i klubben avslo med en finurlig begrunnelse: «Da sesongen for året har vært kortere enn vanlig, finner hovedstyret det ønskelig å holde banen oppe 8. og 9. mars for idrettslagets medlemmer og avslår derfor Norges Idrettsforbunds andsøgende om leie av banen i disse dage.»

Dette var knapt i tråd med prinsippene og maktforholdene i det nye Norge. Norges Idrettsforbund (NS) lot seg ikke stoppe og arrangerte likevel stevnet. Hamar Idrettslags hovedstyre og gruppestyrer ble av generalsekretær Kaare Methi i NIF (NS) pålagt møteforbud i tiden fram til 8. mars – «og den som på noen som helst måte gjør forsøk på å omgå dette forbud, må være forberedt på å bli rammet av de aller strengeste konsekvenser». Rammet ble i hvert fall de to styremedlemmene som sendte ut en stensilert redegjørelse til medlemmene om klubbens holdning til stevnet. De måtte bøte med to måneder i fengsel.

Hovedstyrets formann, lærer Bjarne Røhne, var også i forhør, men ble sluppet ut etter 24 timer. Han dro til Oslo og Drammen for å få fram Hamar ILs standpunkt «og hvordan Hamar som første idrettslag måtte tjene de nye herrer». Samtidig ble den stensilerte redegjørelsen spredt til klubber og enkeltpersoner på Hedmarken.

Løpene var av god kvalitet, het det i Aftenposten dagen etter. Det var imidlertid bare fire startende: Engnestangen, Hodt, Wangberg og Sinnerud. Det ble ingen junior- eller gutteklasse, slik det visstnok hadde vært meningen. Kunstløpet ble avholdt som norgesmesterskap for juniorer med fire deltakere. For jentene ble det også arrangert en klubbkonkurranse mellom Hamar og Drammen med fem deltakere.

Publikum boikottet stevnet, og det var forsøk på sabotasje. Det går også fram av interne tyske kilder: Under trening i Hamar ble søstrene Helland-Bjørnstad, som skulle holde kunstløpoppvisning, pepet og buet ut. Kona til skøyteløperen Wangberg ble truet, angrepet og slått ned. Natten mellom stevnedagene strødde ukjente gjerningsmenn sand på isen. Ifølge en rapport fra Sikkerhetspolitiet til Reichskommissariat hadde det da skøyteløpet startet, samlet seg en stor mengde som åpenbart bare var kommet for å se hvem som gikk inn. At det ikke kom til uroligheter, skyldtes at «sterke politikrefter» var til stede.

Aftenposten meldte at «en mengde tilskuere» var møtt fram, med en «interessert og begeistret» idrettsfører Reichborn-Kjennerud i spissen. Ifølge hjemmefronten var sannheten en annen: Hele den tyske garnison på Hamar – 2000 mann – hadde fått innbydelse til å overvære stevnet, men bare 70 kom. I tillegg var det tolv betalende tilskuere. Det var naturligvis et partsinnlegg. Men øyenvitner sier omtrent det samme: «‘Vi bodde nær Hamar stadion og kunne følge med i at Engnestangen og Hodt gikk sine runder i flomlys. Ellers var det komplett boikott av bana, også av vanlige unger. Før krigen var det ofte et yrende liv der når det var musikk i høyttalerne, men da idrettsstreiken satte inn i 1941, ble det full stopp. Bana lå død’, forteller Tor Fuglseth.»

Bokhøsten rett på øret – bli med på podcastfestival!

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Hver lørdag frem til jul kan du møte våre forfattere her i Aschehougs podcastfestival. Vi lover at det blir morsomme og spennende samtaler! Lisa Tønne snakker med Carl Frode Tiller om livet. Kristin Halvorsen snakker med Maja Lunde og klima og miljø. Sjekk ut hele festivalprogrammet her.

Hvorfor podcastfestival?

Et ganske fint ord som i bunn og grunn betyr at du ikke trenger å være på et spesielt sted til en spesiell tid, men kan delta på festivalen når som helst og hvor som helst. Iført hva som helst. På tur i skogen, under et pledd. I bilen. Mens du smører matpakke eller venter på bussen. Genialt!

Episode 1: En moderne familie: Sissel Gran i samtale med Helga Flatland.

Episode 2: Begynnelser: Carl Frode Tiller i samtale med Lisa Tønne + bonusspor: Ankomst av Gøhril Gabrielsen.

Episode 3: Knut – Nobody’s baby: Unni Lindell i samtale med sønnen Fredrik.

Episode 4: Blå – Maja Lunde i samtale med Kristin Halvorsen

Episode 5: Åttitallet – Ketil Bjørnstad i samtale med Anne Grosvold

Episode 6: Høstens krimbøker – Trude Teige, Tom Egeland, Øystein Wiik og Aslak Nore om livet, døden, sjelen og researchen

Festivalmote

Finn frem nærmeste pledd, eller alt du eier av regntøy. Festivalmoten på podcastfestival er akkurat like variert som episodene vil være.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.

Bokhøsten rett på øret med Aschehoug Podcastfestival. Møt våre forfattere i spennende samtaler. Hver lørdag frem til jul lanserer vi nye episoder.