Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

Vårblomster i Norge

Hestehov, blåveis og hvitveis. Våren er endelig her! I boken Ville blomster i Norge får du en vakkert illustrert flora med 800 av våre viltvoksende planter.

Hva heter blomsten? Hvilken familie tilhører den? Denne floraen er illustrert med flotte og fargelagte tegninger for best å få frem plantenes kjennetegn. I tillegg beskrives familienavn, latinsk navn, utbredelse, biologi og hvilken nytte og bruk vi har og har hatt av plantene. Ta gjerne boken med på turer i skog og mark, ved stranden eller på fjellet som en veiviser i naturen og i den rike norske blomsterverdenen.

Ville vårblomster

Liljekonvall Convallaria majalis
10‑25 cm. Flerårig, opprett urt med vannrett jordstengel. Bladene er bredt lansettformete. De velduftende, hvite blomstene er 5‑9 mm lange. Klasen er ensidig med 6‑12 blomster. De svært giftige bærene er skinnende røde. Liljekonvall har bl.a. vært brukt mot hjertesykdommer. Vokser i løvskog, skogbryn og kratt. Mai–juni. Vanlig i Sør-Norge og Nordland.

Maiblomst Maianthemum bifolium
5‑20 cm. Flerårig, opprett urt med trådaktig, vannrett jordstengel. Bladene er stilkete og hjerteformete. De stjerneformete blomstene er hvite. Klasen er opprett og har blomster til alle sider. De giftige bærene er høyrøde. Vokser i skog, skogbryn, kratt og enkelte ganger i tørreng. Mai–juni. Vanlig i Sør-Norge, sjeldnere nordpå.

Sverdlilje Iris pseudacorus
40‑100 cm. Flerårig, opprett urt med kraftig jordstengel. Bladene er grønne og sitter kant mot kant. De gule blomstene med røde tegninger i midten er 70‑100 mm brede. Griflene er gule og minner om kronblad. Kapselen er 4‑5 cm lang. Vokser på innsjøbredder, i myr, grøfter og dammer. Juni–juli. Forholdsvis vanlig i Sør-Norge og Nordland.

Les mer i Ville blomster i Norge

Kjøp boka her

Les også

Plukk ville matvekster – dette kan du spise om våren
Redd en humle
Ord om våren
Fem bøker for deg som lengter etter vår og sommer  
Si det med blomster

 

En kulturell ødemark uten stjernehimmel

Byen Piombino i Toscana er så forskjellig fra postkortene som overhodet mulig. Her er ingen olivenlunder, vinmarker eller fargerike restauranter, men et stålverk som har slukt byens menn i uminnelige tider. I trappeoppgangene til de forfalne høyblokkene langs via Stalingrado deales det heroin og andre stoffer. Demian Vitanza skriver om Silvia Avallones roman, Stål.

Anna og Francesca vokser opp i et nedslitt boområde i den toscanske kystbyen Piombino. I horisonten kan man skimte Elba, men på Via Stalingrado er det stålverket alt dreier seg om.

Jentene er 13 år og på vei til å ta steget inn i voksenverdenen. De er gjenstand for mennene og guttenes hete blikk. De er prinsesser i et falleferdig kongedømme og fantaserer om et liv langt borte fra foreldrene og stålverket. Anna har store planer, hun skal studere og bli dommer eller politiker. Francesca drømmer om jobb på TV eller å bli modell.

Stål er en gripende skildring av to jenters vennskap, og hvordan de sammen møter omgivelsenes krav og forventninger. Det handler om både å gjøre sitt beste og å mislykkes, å ville men ikke alltid kunne, å kjempe uten egentlig å vite hva man kjemper for. Samtidig gir romanen et sterkt nåtidsbilde av livet på Italias bakside.

EN KULTURELL ØDEMARK UTEN STJERNEHIMMEL

Tekst: Demian Vitanza

Allerede mens jeg leser første side av Silvia Avallones roman Stål, kommer jeg på en hel bukett av grunner til at jeg ikke bor i Italia, selv om jeg føler meg like mye italiensk som norsk. Boka åpner med en beskrivelse av tretten år gamle Francesca, sett gjennom en kikkert. Kikkeren, får vi så vite, er jentas far. Han står på balkongen i leiligheten sin og holder «oppsyn» med datra som bader i havet sammen med bestevenninnen Anna. For ikke bare er dette en fengende og forstyrrende åpningsscene, det er også et ganske presist bilde på noen av grunnproblemene i det italienske samfunnet: generasjonskonflikt, sex-fiksering, og overvåkning.

Generasjonskonflikt

I Avallones roman følger vi de to arbeiderklassefamiliene til Anna og Francesca som bor i samme blokk i industribyen Piombino. Fedrene i begge familiene jobber på Lucchini, et stålverk som i sin tid var arbeidsplass for tjue tusen arbeidere, men som nå har bare et par tusen ansatte igjen. Og det nedbemannes fortsatt:

Det var i ferd med å gå til helvete. Og likevel moret de, den sjuende generasjonen arbeidere, seg fremdeles med å ri på gravemaskinene som om de var okser, mens de lyttet til en reiseradio og lot amfetamintabletten smelte under tungen.

Det er mange som snakker om økonomisk krise i Italia. Jeg mener man like gjerne kan snakke om en kulturell krise. For ikke bare er en tredjedel av Italias unge voksne arbeidsledige, de (eller skal jeg si «vi») mangler også et språk for å møte framtiden. Gårsdagens drømmer hørte hjemme i gårsdagens økonomi, som nå er i ferd med å ruste bort, uten at nye drømmer avløser de gamle. Tomheten mellom det som ikke lenger er og det som ennå ikke har kommet, fylles med dop, sex og TV-underholdning. Vi kjenner alle til det livlige og lekne Italia. Det sjenerøse Italia. Men Avallone portretterer en annen side av landet. En kulturell ødemark uten stjernehimmel. Og jeg er enig med henne: Dette er også Italia. Jeg har italienske venner som har gått ut av universitetet med toppkarakterer i arkitektur, medisinsk biologi eller språk, og som må jobbe gratis i årevis. I beste fall tjener de småpenger, mens de fortsatt bor hjemme hos mor og far. Hvilke drømmer er det mulig å drømme da? Når man hver dag trasker rundt i foreldrenes hjem. Fanget av foreldrenes språk.

Sex-fiksering

Da jeg var femten år, reiste jeg for andre gang i mitt liv for å bo i Italia, hos en familie som gjestet meg. Da jeg ankom leiligheten, var det fullt av folk der: venner, slektninger, naboer. De var samlet av to grunner. Den ene var å ønske meg velkommen. Den andre var å se på finalen av Miss Italia 1999. De vekslet mellom å stille meg spørsmål om Norge og peke på TV-skjermen og kommentere hvem de syntes var heitest.

Det finnes en slags skjønnhetskult i Italia, som på sitt beste gjør verden vakrere, men som oftest smitter over i perversjoner. Den italienske skjønnhetskulten og fjernsynet som medium har selvfølgelig for lengst funnet fram til hverandre, og de forsterker hverandre gjensidig. I nesten hvert underholdningsprogram på TV, kommer det innslag av lettkledde jenter som danser rundt. Det er kanskje lett å tenke at det er bare menn som opprettholder denne skjønnhetskulten. Men det er snarere tvert om. Mødre er ofte med på å dytte fram døtrene sine på skjønnhetskonkurranser, med en drøm om at de skal bli en av de lettkledde pikene som danser rundt på TV-skjermene. Eller kanskje Miss Italia.

Det er sånne drømmer tretten år gamle Francesca i Avallones roman også bærer på. Drømmen om å bli sett. Av så mange som mulig. Kanskje er dette for å kompensere for at hun ikke blir sett der hjemme. Annet enn gjennom pappas kikkert naturligvis. Men Francescas uimotståelige skjønnhet hjelper henne ikke. Den sender henne snarere dypere og dypere ned i mørk ensomhet.

Sex-fikseringen er et viktig tema gjennom hele romanen, hvor stålarbeiderne på smelteverket har kalendere med nakne piker hengende over alt. Hvor arbeiderne bruker fritiden sin på sex-klubben Gilda. Hvor gamle menn diskuterer om de skal få seg unge russiske kjærester hvis konene deres dør en dag.

Overvåkning

Det er ikke bare Francesca som blir overvåket. Venninnen Anna blir også holdt øye med. Hun er klar for å finne noen å ligge med, og siden faren ikke er til stede, tar broren på seg oppgaven å vokte hennes jomfrudom. Men et øyeblikk glipper hun av syne og får utfolde seg

Å vokse opp i Italia handler om å lære seg å finne glippene. Øyeblikkene da overvåkeren er distrahert. Det gjelder på skolen, på arbeidsplassen, på gata, i hjemmet. Å underkaste seg reglementene på disse stedene er uholdbart. Ordet «livsutfoldelse» blir derfor nærmest synonymt med ordet «regelbrudd». Det interessante er alltid det som skjer når læreren snur seg bort, eller utenfor foreldres rekkevidde. Sprekkene i muren som slipper lyset gjennom.

I Stål må Anna og Francesca finne måter å unnslippe andres blikk på. Fedre og brødre som følger med. Men det er ikke bare tenåringsjentene som kontrolleres: Annas kriminelle far blir overvåket av politiet. Fabrikkarbeiderne overvåkes av avdelingsledere. Konene blir holdt øye med av sine ektemenn. Hele systemet er bygget opp på overvåkning, og livet befinner seg utenfor dette øyet.

Det forjettede land

Drømmen er å komme seg bort fra det hele. I hvert fall ut til Elba. Den ligger bare noen få kilometer ut i havet som et forjettet land. Ja, alle drømmer om å dra dit, men ingen kommer seg av sted. Dette er turistenes Italia. Det Italia man reiser til for å kose seg. For innbyggerne i Piombino blir øya liggende som noe nært og fjernt på én gang. Og det er nettopp i denne dobbeltheten mellom drøm og virkelighet, det nære og det fjerne, at boka er på sitt sterkeste. For den italienske virkeligheten Avallone beskriver, kan ikke overleve uten en illusjon, et Elba, et fjernsyn, et Miss Italia, som igjen blir en del av virkelighetsmaskineriet. Når Annas storebror får vite at fabrikkens tidligere navn, Ilva, var det etruskiske navnet på Elba, bryter han ut: «I helvete! Det er som å si at paradis og dritt har samme navn.»

Det er dette Avallone avslører – hvordan paradis og dritt er pakket sammen i Italia. For er det ikke nettopp derfor det ble mulig for Berlusconi å komme til makten? Evnen til å selge befolkningen dritt og kalle det paradis. Evnen til å skjule urettferdighet under en klovneaktig figur. Det å gjøre hele statsapparatet og domstolen til en spøk, og få befolkningen til å le av den. Eller rett og slett bedøve befolkningen med lettkledde jenter på en av TV-kanalene sine.

Men ingenting varer evig. Stålfabrikken vil rustne en dag. Berlusconi kommer før eller senere til å dø, akkurat som fedrene til Francesca og Anna en dag vil forsvinne. Og kanskje er de to ungjentene i Silvia Avallones roman nettopp et lite framtidshåp for Italia. Anna og Francesca som holder hender. Som øver på å strippe på baderommet hver mandag. Som tiltrekkes av hverandre, men hindres i å være sammen av både fedrene og sine egne tanker. De er midt i puberteten, midt i overgangen mot noe nytt. Jo, jeg tror Italias framtidshåp best kan beskrives som pubertale tenåringsjenter som finner ut at de ikke vil være sammen med menn.

Demian Vitanza er en norsk-italiensk forfatter, samfunnsviter og scenekunstner. Han debuterte høsten 2011 med romanen Urak. Nå er han aktuell med romanen Dette livet eller det neste.

 

Paul Beatty i Norge

Paul Beatty ble i 2016 første amerikaner som vant den prestisjetunge The Man Booker Prize for sin roman The Sellout. Onsdag kan du møte ham på Litteraturhuset i Oslo.

Kjøp billetter her

I romanen er hovedpersonen Meg i høyesterett, tiltalt for å ha gjeninnført slaveriet og agitert for å innføre rasesegregering som et sosialt tiltak. En urovekkende og skrudd forhistorie rulles opp parallelt med at rettssaken går sin gang: en svart gutt (Meg) som mishandles av sin far etter modeller fra psykiatrisk forskning for å være forberedt på den harde verdenen som venter ham der ute i det rasistiske Amerika. En far som samtidig tilkalles av det lokale politiet for å få svarte selvmordskandidater i akutte situasjoner på bedre tanker med spørsmål som «Hvem er jeg? Og hvordan kan jeg bli meg selv?»

«Meg mot røkla er en vanvittig morsom og absurd historie fra ghettoen i LA.» Thomas Seltzer

Det handler om et Amerika så gjennomsyret av sin rasistiske historie at rase blir umulig å komme utenom, men ingen vil snakke om det, og der menneskelig historieløshet, dumskap og ondskap ingen ende tar. The Guardian har betegnet Beatty som Amerikas morsomste forfatter. Teksten er imidlertid minst like preget av en vanvittig språklig presisjon og et stort alvor.

Blant forfatterens norske fans er Thomas Seltzer, som vil innlede om sitt forhold til Beattys forfatterskap. Den norske utgaven, Meg mot røkla (Eller Amerikas forente stater) er ved Vibeke Saugestad. På scenen møter Beatty Dan Andersen, som er forfatter, poet og redaktør.

Tekst: Litteraturhuset

Foto: Hannah Assouline

Meg mot røkla

En bitende satire over en ung svart manns oppvekst og hans forsøk på å gjeninnføre slaveriet. Den utfordrer alle de sentrale grunnsetningene i den amerikanske konstitusjonen, folkerettsbevegelsen, far-sønn-forholdet og sist men ikke minst det aller helligste: likhet mellom rasene. Hovedpersonen, Meg, er vokst opp i den troen at alt skal bli bra når faren får utgitt sitt pionerarbeid om rasespørsmål. Så dør faren og Meg står alene uten både penger og familie. Inspirert av desperasjonen i hjembyen Dickens, som er hvisket vekk fra kartet, bestemmer han seg for å gå drastisk til verks. Planene hans er like vanvittige som de er kontroversielle og hans aller første medhjelper blir Hominy Jenkins, den aller siste gjenlevende Rakkerungen.

Kjøp boka her

Hvitmannsshuffle

Gunnar Kaufman bor sammen med mor og søstre i multikulturelle og politisk korrekte Santa Monica, helt til mor finner ut at ungdommene mister sin kulturelle og etniske sjel hvis de ikke kommer under en mer enhetlig innflytelse. Dermed ender de i Hillside, selve urbildet på den svarte ghettoen, og frontkolliderer med seriemorderen Psycho Loco og Betty og Veronica, Hillsides svar på Pippi Langstrømpe og Modesty Blaise.

En original og oppfinnsom litterær situasjonskomedie om en uvanlig afroamerikaners søken etter identitet i et glimrende karikert amerikansk kulturelt og etnisk landskap.

Kjøp boka her

 

Om Liberty av Jakob Ejersbo

Ser du på den danske dramaserien Liberty på NRK? Serien er basert på en roman av Jakob Ejersbo med samme tittel. Ejersbo døde for ti år siden, bare 40 år gammel. Serien er en hyllest til hans verk. Her forteller Johannes Riis – litterær direktør i dansk Gyldendal – om arbeidet med romantrilogien.

Liberty er annen bok i en frittstående trilogi – første bok, Eksil, kom på norsk i 2010. Bøkene henter handling fra Tanzania, der Ejersbo selv bodde i flere år. Liberty er en barsk, tøff og dønn ærlig roman om to unge menn på vei inn i voksenlivet. Christian er hvit sønn av danske bistandsarbeidere. Marcus er svart og jobber som tjener hos en svensk familie. Man vil aldri se på Afrika på samme måte etter å ha lest denne romanen.

Kjøp boken her

Obligatorisk oppgave

Av Johannes Riis

Et stykke ute i 2003, da dønningene var i ferd med å legge seg etter Nordkraft, som hadde gitt sin forfatter et solid kritiker- og publikumsgjennombrudd og innbrakt ham Bokhandlernes gylne laurbær, samt sendt ham landet rundt for å fortelle om boken og hva som fikk ham til å skrive den, tok Jakob Ejersbo fatt på sitt neste prosjekt.

Han hadde debutert fem år tidligere med romanen Fuga, som han skrev sammen med Morten Alsinger, og ga i 2000 ut novellesamlingen Superego. Han så på Nordkraft som en slags svenneprøve han måtte avlegge, før han gikk løs på det han betraktet som sin store livsoppgave, et verk som skulle beskrive det Afrika han var blitt kjent med som barn og ung, da han i to omganger bodde noen år i Tanzania sammen med foreldrene sine, som hadde jobb der som bistandsarbeidere.

Jeg hadde vært redaktøren hans i siste fase av arbeidet med Nordkraft; et til tider høyrøstet, men konstruktivt samarbeid. Vi snakket ikke så mye om hva han var i gang med nå, han fortalte bare at han skrev, at det handlet om Afrika, at det ble en stor bok, at det gikk fremover, om enn langsommere enn han hadde trodd. Jeg visste også at han dro på en del research-turer til Afrika, USA, Finland, og når han kom hjem fra Tanzania, syntes det tydelig hvor rystet og trist han var over hva som var skjedd med Tanzania og med venner han hadde fra den tiden, som han nå traff igjen der nede eller hvor de ellers måtte ha havnet i verden.

Men han skrev og skrev altså, på dette nye manuskriptet sitt, uten riktig å ha oversikt over omfanget. «Skriv fritt, les ikke,» sto det ifølge vennen Christian Muff på en gul post it-lapp klistret til skrivebordslampen hans, og det rådet fulgte han.

Skrivebordet sto på soverommet hans. Han satt og skrev med ryggen til sengen og ansiktet vendt mot et vindu med nedrullede persienner. Skrivebordet besto av en gul sponplate på bukker, med en gul skuffeseksjon til høyre. Her satt han og skrev fra morgen til kveld, syv dager i uken, skrev helt til alle rundt ham så at han knapt hang sammen og venner bønnfalt ham om å ta litt ferie. Det var han ikke særlig for, men en sjelden gang lyktes det likevel å få ham av gårde, ut til sommerhuset han hadde kjøpt på Nordsjælland. Her slappet han av i noen dager, før det bar hjem igjen til PC’en.

For å holde overblikk over teksten laget han store skjemaer og diagrammer for personer og den historiske rammen: Her ble de født, her begynte de på skolen, her giftet de seg, samt andre for personen sentrale, og også historiske hendelser.

I slutten av januar 2007 fikk jeg en epost fra Jakob der han skrev at han nå snart hadde manus klart til levering, og at han skulle sende det over som vedlegg: en roman og en novellesamling.

Som sagt, så gjort. Manuskriptet kom, og jeg ble mildt sagt forbløffet. Jakob hadde sagt at det var stort, og at novellebindet lå på rundt 450 sider, men jeg hadde ikke drømt om noe i nærheten av den utskriften jeg hadde foran meg: cirka 1600 manussider.

Jeg ringte Jakob og overbrakte ham det glade budskap angående omfanget, og dagen etter fikk jeg følgende epost:

 

Hei Johannes

Det var da faen til stort tall du hadde lært deg i går. Jeg ble helt redd. Du må nok ta med deg den tykke, røde tusjen din på vinterferie og kline til med noen drastiske streker over alt av sider som lar tankene vandre til kaffe og kaker og nordisk kos.

Jeg håper du vil overbringe fru Vita min beklagelse for at hennes ektemann får sin vinterferie ødelagt av dette alvorlige angrepet av manuskriptose.

Mvh Jakob

Jeg leste manuset umiddelbart og ga Jakob en foreløpig tilbakemelding, og i løpet av våren 2007 snakket vi et par ganger kort om det. Først da vi i begynnelsen av juni hadde fått kontrakten på plass, tok vi for alvor fatt på redigeringsprosessen: I to dager satt vi overfor hverandre ved spisebordet i sommerhuset mitt og gikk igjennom de 1600 sidene. Vi ble, etter noe diskusjon og motvilje fra Jakobs side, enige om å skille ut den lengste historien av novellesamlingen og gi den ut som selvstendig roman, altså Eksil. Liberty skulle ut først, så Eksil, og til slutt Revolution, og de skulle komme med korte mellomrom. Eksil og Revolution var så godt som på plass allerede, det var primært Liberty han måtte få orden på.

Jakob elsket å få kritiske innspill. Redaktøren skulle ta i: «Du kan ikke mene at dette er bra nok,» kunne han si når han syntes jeg hadde bladd litt for lenge i manus uten å stryke noe eller foreslå omskrivninger.  Jo, det mente jeg jo for så vidt, men så fantes det jo selvsagt også avsnitt som han hadde lagt sin elsk på, og som jeg mente ikke holdt, og så kjeklet vi litt i all vennskapelighet om det, mens Jakob akket seg over tanken på det store arbeidet som ventet.

Men vi skiltes godt forlikte, og et par dager etter fikk jeg et lite brev fra Jakob:

 

Hei Johannes

Takk for sist. Jeg gruer meg til å begynne på disse omskrivningene, men skal gjøre mitt beste, og du skal få din nye versjon av Liberty innen 1. oktober.

God sommer.

Mvh Jakob

Han jobbet konsentrert på manuskriptet, og 31. juli, da jeg nettopp var kommet hjem fra ferie, skrev han:

 

Kjære Johannes

Velkommen tilbake til Klareboderne! Jeg håper du har hatt en fin ferie.

Jeg grudde meg som du vet for å gå løs på åpningen av Liberty, og det var fytte f… meg med god grunn. Det har vært et sant helvete. I ettermiddag har jeg overlevert en duggfrisk versjon av de første 120 sidene til herr Muff … så da er det bare å vente. Men jeg kan med sikkerhet si at det i hvert fall er bedre enn det som var.

Sommerhilsen

Jakob

I løpet av sommeren hadde han begynt å skrante litt, og 14. september fikk jeg en epost fra ham der det i emnefeltet sto: «Sett deg ned – potensielt dårlige nyheter», og han skrev at han hadde vært til time hos spesialist og sannsynligvis hadde fått kreft i spiserøret.

Det var en rystende nyhet, for ham og for menneskene rundt ham. Han jobbet videre med manuskriptet så lenge han overhodet klarte, men det gikk ikke lang tid før cellegiften og strålebehandlingen gjorde ham ute av stand til det. 6. november 2007 mottok jeg følgende epost med emne «En kopp te».

 

Kjære Johannes
Det er ikke for å være morbid, men jeg har investert så mye i disse bøkene mine og foretrekker å være forberedt på alle eventualiteter, nå med denne sykdommen. Vedlagt følger en bruksanvisning til deg, så du kan finne frem i Eksil, Liberty og Revolution, skulle jeg dra min vei før tiden.
Så sier vi ikke et ord mer om det.
Jeg satser på å stikke innom deg i morgen formiddag til en kopp te.

Hilsen Jakob

Vedlegget besto, foruten redigeringsinstrukser, av henvisninger til hotmailkontoen hans, der alt materialet lå samlet. Dokumentet avsluttet slik: «Så mange var ordene. Måtte de vise seg å være fullstendig bortkastet. Hilsen Jakob Ejersbo.» Jeg tok en utskrift av eposten og vedlegget, la det i saksmappen og håpet aldri å skulle få bruk for noen av delene.

Men i løpet av kort tid ble det klart at Jakob ikke kom til å klare seg, og på forsommeren 2008 så vi alle at det bare var et spørsmål om tid før det var slutt.

Den siste gangen jeg snakket med Jakob, var bare et par dager før han døde. Da ble vi enige om å endre utgivelsesrekkefølgen: Eksil skulle komme først, så Revolution, og til slutt Liberty. Det skyldtes selvsagt at vi – uten at det ble sagt – hadde et håp, om enn aldri så spinkelt, om at Jakob skulle rekke å oppleve at Eksil kom ut. Jakob foreslo også at jeg kunne kontakte en forfatterkollega av ham, Hans Lucht, hvis jeg skulle trenge assistanse i redigeringsfasen.

10. juli 2008 døde Jakob Ejersbo, 40 år gammel.

Et halvt års tid senere satt jeg og gjorde de tre bøkene klar til utgivelse. Som sagt var Eksil og Revolution så godt som ferdige fra Jakobs hånd, det var Liberty som krevde innsats.

Manuset var på 946 sider, og Jakob hadde rukket å renskrive cirka halvparten, fjernet og lagt til og byttet om, det gjensto bare et par mindre innstramninger, små justeringer. Andre halvdel, derimot, hadde han ikke fått bearbeidet, bare utstyrt med dels skissepregede, dels svært detaljerte anvisninger. I tillegg kom det han hadde skrevet på hotmailkontoen.

Jeg hadde lest manus to ganger før, så jeg kjente både handlingsgangen og personene godt. Oppgaven nå var å få form på det hele, få orden på proporsjonene, fjerne unødige gjentagelser, sjekke at personnavn og andre egennavn var konsekvente, sjekke swahilisitatene, sammenholde novellene og romanen for å forsikre seg om gjennomgående overensstemmelse i scener som ble gjentatt, alder og annet av personkarakteristika.

Det var mye å holde styr på:

Omslagsillustrasjonene hadde Jakobs søster, Ea Ejersbo, allerede levert og fått godkjent av Jakob, swahilien tok foreldrene hans seg av. Ikke rent få personer i verket hadde fått byttet navn og dukket opp under stadig nye. Det kunne være små avvik som skulle rettes i replikker der en og samme scene ble gjentatt fra forskjellige synsvinkler. Her gjorde assistenten min, Vibeke Majnlund, en stor innsats. Andre steder gikk handlingen i stå og/eller i ring, og i en passasje hvor et poeng nettopp ble tydeliggjort, kunne Jakob plutselig ha skrevet:

SKJÆR NED, MEN FÅ INN EN SORGMARKØR

eller

HELE FØLGENDE BARSCENE – STRAM OPP
HVA SKJER VIDERE HER – AVSLUTT SCENE
MUFF SIER GOD DIALOG, MEN FOR HESBLESENDE OG FOR DIREKTE … ER JEG ENIG?RIIS SIER: ALTFOR LANGT – FOKUSER PÅ ANDERS
LANG REISEBESKRIVELSE  – SKJÆR NED!
RIIS SIER CHRISTIAN-AVSNITT MÅ FORKORTES OG STRAMMES INN NESTE 20 SIDER FREM TIL «ELEKTRISITETENS PRIS», DET BLIR FOR MYE AV DET SAMME
MANGE GJENTAGELSER I DETTE AVSNITTET MED MARCUS, SIER RIIS

Jeg har selvfølgelig rettet tastefeil og språkfeil og unøyaktigheter i teksten, og det var mye å ta stilling til og mange avgjørelser å ta, ikke minst i Marcus-avsnittene, men jeg har lagt til så lite som mulig. Jeg har unngått å skrive inn helt nye scener, jeg har først og fremst forkortet og sammenfattet og overført nødvendige opplysninger fra avsnitt som var blitt strøket, til andre steder i teksten, enten i form av nye replikkvekslinger eller innlemmet i fortellende avsnitt.

Jeg har tatt ut enkeltsetninger, fjernet hele avsnitt, hele kapitler, hele episoder – enkelte ting endte jeg med å sette inn igjen fordi jeg følte at de av en eller annen grunn ikke kunne unnværes. Jeg har byttet om på rekkefølgen på avsnitt og kapitler, men jeg har ikke skrevet personer eller handlingsforløp ut av historien.

Det vanskeligste av alt har vært å finne balansen mellom tydelighet og overtydelighet, mellom nødvendige og unødvendige gjentagelser, nødvendige detaljer, særlig i forbindelse med diskotekavsnittene i siste halvdel, og ikke minst her led jeg under det store handikapet det var ikke å kunne spørre forfatteren. Jeg hadde heldigvis jobbet med Jakob tidligere, i sluttfasen av Nordkraft, og hadde heldigvis gått nøye gjennom hele trilogien sammen med ham, så jeg mente å ha sånn noenlunde klart for meg hva Jakob selv ville ha gjort, og hva jeg ville kunne fått ham med på. Helt sikker kunne jeg aldri være, men jeg måtte gjøre mine valg, og jeg er fullt innforstått med at mye kunne vært gjort annerledes. Jeg er glad for Jakobs råd om å ta Hans Lucht med på laget; hans gjennomlesning av det opprinnelige manuset mot det endelige følte jeg meg svært trygg på og takknemlig for.

Jeg følte meg både stolt og beklemt over Jakobs tillitserklæring; at han kunne tiltro meg dette å skulle fullføre livsverket hans. Jeg kan ikke være sikker på at han ville vært fornøyd med alt sammen, men jeg har utført oppgaven etter beste evne og beste skjønn, og det har vært en stor glede for meg å se trilogien få slik overveldende kritikk – og så mange lesere. Og jeg gleder meg til å se den på sin ferd ut i verden i de mange oversettelsene som allerede er i gang.

***

Jakob Ejersbo (1968–2008) regnes som en av Danmarks store litterære stemmer, og hans bøker har fått fantastiske kritikker. Han ble første gang utgitt på norsk med den prisbelønte romanen Nordkraft (2003), som også ble filmatisert.

 

 

 

Ord om våren

Du legg handa di i mi. Verda tek ei pause, skriver Helge Torvund i diktsamlingen Opp i dagen. Les flere nydelige sitater om våren og en ny start.

Sagt om våren

Om alt annet i livet slår feil, vet du i alle fall med ganske stor sikkerhet at knoppene på epletrærne kommer i mai.
– Marianne Storberg (Eplehagen)

Nokre gongar snør det i april. Nokre gongar gjør det vondt i april. Nokre gongar blør det i april. Nokre gongar er det perfekt i april.
– Frode Grytten (@frodegrytten på Twitter)

En morgen våknet jeg helt av meg selv.
Her finnes en mulighet, tenkte jeg.
– Kim Hiorthøy (Mer ren poesi)

Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter.
– Bjørnstjerne Bjørnson (Arne)

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
– Kolbein Falkeid (Mer ren poesi)

Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
 – Arne Paasche Aasen (Blåveisfamilien)

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
 – Karin Boye (För trädets skull)

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
 – Inger Hagerup (Inger Hagerup Samlede dikt)

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 – Henrik Wergeland (Samlede skrifter, Dikt, 3. bind)

Skogen var i løvspretten; den sendte god lukt med vinden til alle sider, og minte en om liv i en løvsal.
 – Knut Hamsun

Gull av gråstein

Denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle den en pageturner, skriver Dagbladets anmelder om Henrik Svensens bok Stein på stein  – på sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie.

Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å fremstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

På sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie

Jorden for 252 millioner år siden: En planet i krise. Enorme vulkanutbrudd. Dyr og planter som bukker under, et ødelagt ozonlag og et surt og livløst hav. Slik har det vært her. På jorden. Før oss. Men hvordan vet vi det?

Kjøp boka her

Henrik Svensen samler stein, studerer steinene i mikroskop og leter etter noe som kan løse et av de aller største spørsmålene innen vitenskapen i dag: Hvorfor forsvant 90 prosent av livet på jorden den gangen, under den største av alle masseutryddelser? I sin jakt etter svar på store og små spørsmål møter forfatteren akademiske kjendiser og akademiske fiender, uforutsigbare russere, sørafrikanske gårdeiere og en pågående dobbeltgjenger. Fortidens hendelser nøstes opp, millioner av år komprimeres til noe håndgripelig, til noe som kan gi svar på hva som kan skje med en planet som står på terskelen til antropocen, vår egen tidsalder.

En svunnen tidsalder

UTDRAG: Jeg bøyde hodet ned mellom beina og spydde så stille jeg kunne. Et tårevått blikk mot mannen jeg delte sete med, men han hadde ikke merket noe, var altfor opp­tatt med geologien, så jeg snurpet igjen plastposen og la den forsiktig i ryggsekken. Gjennom bilvinduet skim­tet jeg størknet lava som benker i terrenget, som en sta­bel mørk sjokoladekjeks. I undergrunnen hadde lava­en fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker. På venstre side ruvet en bratt skrent med lavastrømmer. Til høyre lå det karrige ark­tiske landskapet, med lave busker, lyng, myr og en lang­strakt innsjø i det fjerne. Sommerlyset føltes drepende. Terrengbilene stoppet. De seks–syv personene om bord gikk ut og strakte på beina, gikk bort mot de andre bilene. Folk grupperte seg, pratet og fotograferte. Jeg snek meg unna, stakk plastposen under en busk og tok bilder av fjellsiden.

I et blaff av munterhet og lettelse over å være på bedringens vei tok jeg opp kameraet, og knipset et par bilder av oppsprukne lavastrømmer før jeg lusket tilba­ke til bilen. Jeg tenkte på festen i går, der vodkaen gikk på rundgang og talene trillet som terninger, jeg tenkte på svovelrøyken som sved i øynene da jeg åpnet hotell­vinduet mot byen i dag tidlig. Fjellsidene omkring byen var dekket av et blast slør av røyk, fulle av sår etter gruvedrift. Tipphauger store som fjell gjorde det vanskelig å bedømme hvor mye av landskapet som var naturlig og hvor mye som var konstruert ved hjelp av bulldosere og dynamitt. Gruvedriften i Norilsk startet i slutten av 1930-årene og baserte seg på på arbeids­kraften til folkene som Stalin deporterte til Sibir. Mel­lom fjellene og byen lå et vidstrakt område med rør, hauger med skrapmetall, lagerhaller og fabrikker med rykende skorsteiner. Ute i de brede gatene gikk gule busser i skytteltrafikk til industrianleggene, busser pry­det med en gul og hvit logo tilhørende hjørnesteins­bedriften Norilsk Nickel, en av verdens største metall­produsenter. Norilsk er vanligvis lukket for besøkende, så det var ikke annet å gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk lov til å komme. Jeg var sammen med en stor gruppe geologer på ekskursjon. Malmforekomstene i Norilsk var verdenskjent i geologimiljøet, og mange av deltakerne hadde drømt i årevis om å besøke gruve­ne. Bare en håndfull utenlandske forskere hadde vært her tidligere.

Hele følget gikk tur oppover fjellsiden langs en liten bekk. Nederst i lia lå sandsteinen lagdelt, med linser av kull. Etter fem minutters gange sto jeg ved det vi hadde kommet for. Lava. Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på verdens stør­ste vulkanprovins. Flere millioner kubikkilometer med lava hadde rent ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein. De gamle lavastrømmene var rødlige på utsiden, rustne, men svarte på innsiden og hadde rent ut såpass tett på hveraandre at det ikke var nok tid til å danne jordsmonn mellom hvert utbrudd.

Jeg satte fingeren på toppen av den gamle landover­flaten, rett under lavastrømmen. Etter at lavaen rant utover landskapet, forsvant mer enn 90 prosent av livet på jorden. Vi befinner oss 252 millioner år tilbake i tid, akkurat på grensen mellom to tidsperioder som kal­les henholdsvis perm og trias. Livet i perm var kjen­netegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristis­ke artene forsvant. Etter massutryddelsen gikk livet på jorden inn i en kriseperiode som varte i hele ti millio­ner år. Da svingte klimaet kraftig, havet var surt, korall­revene forsvant, skogene døde. Slik var starten på jor­dens middeltid. Det nye livet som til slutt utviklet seg i trias-perioden, var helt annerledes enn livet i perm. Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen. Så mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spo­res tilbake til krisen. Men svaret på hva som egent­lig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvor­for ble utslippene i Sibir så katastrofale? Hva var det med den store vulkanprovinsen som var dødelig? Det er forskning in progress, det er en haug med løse trå­der, det er det jeg forsker på. Jeg drømmer om å samle trådene til en enhetlig hypotese som kan forklare det største vendepunktet i jordens historie.

Fra toppen av fjellet, med flere enn ti tykke lava­strømmer under føttene, skimtet jeg Øst-Sibirs hjerte: Putoranaplatået. Hundrevis av kilometer med tykke lag av størknet lava. Mørk lava. Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med en hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse.

Æsj, sier Nora

Grønnsaker er skikkelig vondt, syns Nora. Aldri om hun skal spise det!  Da vil hun heller være sulten.  Eller … går det kanskje an å øve på å like grønnsaker?  Irene Marienborg er klar med en ny bok om populære Nora.

Bli med Nora og farmor i butikken. Der finner de mange spennende grønsaker. Nora lærer at sitronen er sur selv om den ligner på en sol, at paprika nesten ser ut som godteri, at løk får deg til å gråte og at chili er skikkelig sterkt. Hun bestemmer seg for å prøve å like grønsaker, men på én betingelse: at farmor øver på å spise godteri.

Bildebøker er for mange barn inngangen til bøkenes verden. Og ofte tar de opp problemstillinger som barna har i sine egne liv. Fordi fortellingene er så gjenkjennelige, blir de også spennende. Serien egner seg fra barn fra to år.

Bøkene om Nora

Irene Marienborg skriver og illustrerer Nora-bøkene