Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

Vipper deg av pinnen!

– Romanene og essayene til Thure Erik Lund vipper deg av pinnen og gir deg en utvidet forståelse av hva eller hvem du er, tiden du har havnet i, fremtiden du kan komme til å befinne deg i, språket du ikke vet at du behersker, verden du tror du ser og opplever, sier redaktør Mia Bull-Gundersen. 

– Med andre ord: Hvis du leser bøkene til Thure Erik Lund, blir du nødt til å justere omdreiningspunktet du mener du har kontroll på. I alle fall kan jeg love deg at du aldri blir helt deg selv igjen, fortsetter hun.

Thure Erik Lund (født 1959) debuterte i 1992 med Tanger, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Hans neste bok, Leiegården (1994), ble norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om beste samtidsroman. Senere bøker har befestet Lunds posisjon som en av vår samtids mest nyskapende forfattere. Lund er vinner av Sult-prisen (Grøftetildragelsesmysteriet), Natt&Dags Osloprisen og Kritikerprisen (Uranophilia). Han er også tildelt Doblougprisen og Aschehougprisen.

I august er Lund aktuell med essaysamlingen, Romutvidelser. Er Knut Hamsun egentlig en god forfatter? Kan man spå framtidas språk? Og klimakrisen – er den noe å bale med for skjønnlitterære forfattere? Er det forresten mulig for natur og teknologi å smelte sammen? Hvorfor er man nødt til å gå sine egne veier og oppsøke isolasjonen for å klare og skrive noe viktig? Og hvordan ble vi til et gigantisk «vi»?

Det er ingen overdrivelse å si at Thure Erik Lund ser på verden, kunsten og framtida med et friskt blikk. Essayene i Romutvidelser er både pågående og oppkjeftige, de sikter skarpt og treffer i tide og utide.

 

Brutalitetens og kjærlighetens tiår

I den femte boken i serien Verden som er min, tar Ketil Bjørnstad for seg de ti første årene av 2000-tallet. En uvirkelig optimisme i månedene etter tusenårsskiftet erstattes av frykt og trusler etter terrorangrepet 11. september, og USAs invasjon i Afghanistan noen uker senere skaper en destabilisering av verden.

Samtidig med alt dette, inntreffer det store forandringer i Ketil Bjørnstads liv. Samme år som USA går inn i Irak, blir han pappa. Etter alle årene som barnløs gir den nye familiesituasjonen perspektiver som også får konsekvenser for Bjørnstads egne prosjekter. Familien flytter til Nordstrand, der forfatteren tilbragte de første årene av sitt liv. Samtidig mister han sin nære venn og samarbeidspartner, Erik Bye.

Finanskrisen nærmer seg. Børsene kollapser. Island går konkurs. Bjørnstad merker også at noe er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge siden foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer.

Bli med inn i Tyvetallet

Det grensesprengende tiåret

Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden. Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat. EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter de seg i hjertet av Paris. Prinsesse Diana dør. President Clinton stilles for riksrett etter Lewinsky-skandalen. Norge slår Brasil i VM i fotball. Mobiltelefonen blir allemannseie, og når klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999, øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.

Mer om Bjørnstads nittitall 

Bli med inn i Nittitallet

Jappetidas tiår og idealene som forsvant

Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham. Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritthøsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall.

I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Det er konflikt som skaper kunst 

Bli med inn i Åttitallet

Det opprørske syttitallet og de nære vennskapene

Syttitallet handler om læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik.
I sin søken etter det nye og det radikale, innleder den unge Ketil sitt dype vennskap med den fem år eldre Ole Paus, som oppmuntrer den klassiske pianisten til å åpne seg mot litteraturen, jazzen og rocken. De politiske motsetningene blir enda tydeligere gjennom EEC-avstemningen, og terrorismen brer seg og kommer helt opp til Norge.

Bli med inn i Syttitallet

Det store sekstitallet og den lille familien

Sekstitallet er en fortelling om et tiår som forandret verden, 1960-1969, som starter med frykten for atombomben og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham.

Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ennå er det mye unge Ketil ikke skjønner. Han er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Han liker tapere bedre enn vinnere, og han er skeptisk til autoriteter. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.

Sekstitallet er gult 

Bli med inn i Sekstitallet

Skarpt og underholdende!

Gruppen Mary McCatrhy

Det finnes dem som mener at Mary McCarthys roman Gruppen fra 1963 er en forløper for Sex and the City. Det er kanskje ikke helt riktig. På den annen side er det heller ikke helt feil. Både Gruppen og Sex and the City kretser rundt unge amerikanske kvinner i New York med appetitt på livet, i særdeleshet shopping, ekteskapskandidater og sex, om ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Så det ligger nok noe i påstanden, skriver Sara Danius i forordet til Gruppen. Les utdrag fra forordet her.

Om Gruppen

Åtte unge kvinner uteksamineres fra eksklusive Vassar College i 1930-tallets New York. De er ulike, men de er smarte, ambisiøse og de har bestemt seg for å gjøre alt det mødrene deres ikke gjorde: Få en karriere, gifte seg av kjærlighet, engasjere seg politisk og alltid være venner. Virkeligheten – mannens verden – møter dem med et brak. For de forventes å gifte seg med Den Rette. Og hvem er han?

Gruppen gir en ramsalt beskrivelse av hvordan de åtte venninnene på ulikt vis tvinges som koner og mødre inn i små og ufrie liv.

Romanen utkom i 1963, solgte fem millioner eksemplarer og lå på New York Times bestselgerliste i to år. Boken er like skarp, aktuell og underholdende i dag og det er ingen overdrivelse å kalle Gruppen for selve urkilden til skildringen av unge urbane kvinners strev med sex, relasjoner og karriere.

Gruppen – forord av Sara Danius

McCarthys bok er noe så uvanlig som en kollektivroman. Hvor mye vi enn leter, finner vi ikke noen hovedperson. I stedet treffer vi åtte unge mennesker, alle kvinner, som nettopp har tatt eksamen ved Vassar College. Romanens handling utspiller seg i 1930-årene. På den tiden var Vassar et læresete bare for kvinnelige studenter. Da institusjonen ble grunnlagt i 1860-årene, var Vassar College det første læresetet i USA som tok imot kvinner til høyere utdannelse.

Åtte kvinner i synsfeltet altså, med et fokus som beveger seg fra den ene til den andre. Der er Kay, Libby, Lakey, Pokey, Dottie, Polly, Helena og Priss. Skjønt hvis man skal være nøyaktig, må man også ta med fortelleren, en person som av uviss årsak har unikt innblikk i de åtte kvinnenes indre. Det er nok ingenting hun ikke vet – familiehemmeligheter, slektslegender, spontantaborter, angst, drømmer, klassebevissthet, forhåpninger til fremtiden … Alt gestalter hun med en nøye avveid blanding av ømhet og ironi, like subtil som den er skarp. Tilføy til dette ytre ting som forlagsverdenen, New Yorks gatenett, stalinisme, utroskap, pessartesting, amming, moderskap, pottetrening, psykoanalyse, vold, skilsmisser …

Det er ikke alltid lett å holde de åtte kvinnene fra hverandre. Noen er fargerike og blir værende i erindringen som enkeltportretter, som Kay og Lakey, men de øvrige glir lett over i hverandre. Det gjør ingenting. Det viktige er gruppen som gruppe. Den står over enkeltmennesket. Det er i alle fall ett av McCarthys temaer i boken.

Romanhandlingen innledes i 1933, den store depresjonen ruver i bakgrunnen, de åtte kvinnene har likevel rikelig med forventninger til fremtiden, og mener seg i stand til å forandre verden til det bedre. Handlingen tar slutt ved begynnelsen av annen verdenskrig. Alle i gruppen er hvite kvinner med protestantisk bakgrunn. Enda en ting de har felles er at alle tilhører den øvre middelklassen.

En bok om den privilegerte klassen, altså?

Nja. Det dreier seg snarere om samfunnshistorie. Mary McCarthys gave til oss er en litterær studie av unge jenter i blomst med sosiologiske fortegn, forfattet av en av USAs store intellektuelle i etterkrigstiden. Den utkom altså i begynnelsen av 1960-årene og handler om perioden tretti år tidligere. Flere kritikere innvendte at tidsforskjellen var for merkbar, at det var uklokt av henne å blande sammen 1960-tallet med en tidligere epoke. Men det var samtidig et fortrinn. På den måten kunne hun bryte de moderne 1930-årene mot de mer radikale 1960-årene og betrakte fortiden i et lett satirisk lys. Jeg tenker fremfor alt på synet på jødedom, svarte og fattige. Med subtilt blikk avslører McCarthy de sannheter som ofte ble tatt for gitt av de unge New York-kvinnene, og vi aner relieffet mot hennes egen tid.

Hun ble av og til kalt en dronningkobra. Det var ikke nødvendigvis en kompliment.

Resten av forordet til Sara Danius kan du lese i Gruppen.

Gruopen

Les også Hjertet er en ensom jeger 

Mesterlig psykologisk thriller!

Terapeuten Helene Flood

– Jeg er utrolig imponert over denne mesterlige og ekstremt velskrevne psykologiske thrilleren med en historie og romanfigurer som blir værende lenge i leserens bevissthet. Slutten både sjokkerte og imponerte meg, og jeg kan knapt vente til hele verden leser denne boka, sier den italienske forleggeren Donatella Minuto om Helene Floods debutroman, Terapeuten. Her kan du lese et lite utdrag. Vi lover at du kommer til å ønske deg mer!

Psykologisk thriller tar verden med storm 

Om Terapeuten – årets psykologiske thriller

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går ihop, og er solgt til 21 land før utgivelse i Norge.

Kjøp Terapeuten her 

Terapeuten Helene Flood psykologisk thriller

Det er sikkert bare en misforståelse

UTDRAG: Jeg sitter på T-banen hjem da telefonen ringer. T-banevognen bukter seg opp fra Ullevål med skranglende ledd, det er mørkt ute, og gult lys her inne, det sitter noen slitne arbeidskvinner og -menn med dokumentmapper og smarttelefoner her, en og annen skifantast som vil tyne vinteren ved å reise ut i marka, og ellers bare meg, svett så det dugger på ruta ved siden av meg, det er mutt og stille foruten vognas skrangling, og så bryter den durende vibrasjonen fra telefonen i vesken min tausheten, og Jan Eriks navn lyser fra skjermen.

– Hallo, sier jeg, spørrende, som om jeg ikke vet hvem det er.

– Ja, hallo, Sara, det er Jan Erik her, svarer han.

Stemmen hans er underlig ustødig, fleipende, buktende som vogna jeg sitter i, og jeg kveler et sukk, er de fulle allerede, har de sunket enda lenger ned i barnslighetene enn de pleier, driver de faktisk med tulleringing?

– Ja, sier jeg, skarpt, som i, ja, kom til poenget.

– Ja, vi, bare, vi lurer på, Thomas og jeg, om du har hørt fra Sigurd?

– Hvordan det? spør jeg.

Ute blir stigningen brattere, vi nærmer oss Berg nå, bare to stasjoner igjen. Husene likner modeller, sorte klumper med lysende firkanter på, det ser ikke ekte ut, jeg kan ikke tro at det bor folk i dem.

– Nei, vi bare … Vi lurer på …

Han kremter, og jeg tenker, dette er da uvanlig sausete, selv for ham.

– Hva lurer dere på, Jan Erik?

– Nei. Når han kommer.

– Når han kommer?

Det banker i tinningene, først Trygve, så spinning, så Jan Erik. Det eneste jeg ønsker, er en dusj, et glass hvitvin og kyllingsalaten min.

– Ja. Jeg mener, han sa at han skulle være her i femtiden, og nå er klokken over syv, og vi, bare, vi får ikke tak i ham, så, hehe, ja, så vi visste ikke, vi tenkte kanskje du gjorde det? Visste? Eller. Har hørt fra ham.

Det mumles noe bak ham, Thomas’ stemme. Jeg retter meg opp i setet.

– Ja, det er sikkert ikke noe i veien, sier Jan Erik nå, nesten skingrende, forekommer det meg, – vi bare ville høre.

Thomas er mer fornuftig enn Jan Erik, jeg vet ikke om jeg liker Thomas, men jeg foretrekker ham fremfor Jan Erik.

– Hør her, sier jeg, så lavt jeg kan så ikke resten av T-banevogna skal høre meg, men høyt nok til at de gjør det likevel, selvsagt. – Sigurd ringte meg i halv ti-tiden på formiddagen og sa at dere allerede var oppe. Jeg har ikke hørt fra ham siden.

Det blir helt stille i den andre enden. Så mumles det noe igjen, hva de sier, kan jeg ikke høre, men de snakker seg imellom, jeg hører dem begge, de nærmest hvisker.

– Hva sier dere, sier jeg, nå snakker jeg høyt nok til at de som sitter rundt meg, helt åpenbart får det med seg, – jeg hører ikke hva dere sier.

Det blir stille igjen, og så mumler Thomas noe, og så sier Jan Erik:

– Jeg forstår ikke helt, Sara, for Thomas og jeg kom opp først rundt ett. Sigurd sa han skulle kjøre selv og komme etter.

Det knepper i hodet mitt, hodepine, seig og sviende.

– Han ringte halv ti, ti, sier jeg, trett, lei av dem og banen og hele denne dagen. – Han sa at dere var fremme, han sa …

Jeg husker kjapt tilbake, Jan Erik, vedkubbene.

– Han sa at du drev og tullet med noen vedkubber.

Så er det helt stille. T-banevognen er på en rett strekning, selv ikke den bråker. Jan Erik sier:

– Men klokken ti kjørte Thomas og jeg ut av Oslo.

Det finnes inkonsistenser i menneskers historier, små usannheter, ikke egentlig løgner, heller snarveier, som gjør at et menneske på ulike tidspunkter, eller flere mennesker på samme tidspunkt, forteller historier som ikke går hundre prosent opp. En person tok bussen til et sted det ville ha vært enklere å nå med T-banen. Man var på sommerferie i Danmark, men måtte forklare seg på tysk på et apotek. Hvis man ikke tar dem for bokstavelig, er det ikke så farlig. Kanskje man hørte feil, det var kanskje ikke snakk om den kafeen ved den T-banestasjonen, men en med et liknende navn som ligger ved et busstopp. De skulle kanskje ikke med danskebåten, men med Kielfergen. Det finnes som regel tilforlatelige grunner. Nei, vi var i Danmark, men vi tok en dagstur til Tyskland. Det var bare enklere å ikke fortelle hele historien.

Men fundamentalt forskjellige historier. Gjensidig utelukkende faktabeskrivelser. Det er ikke så ofte. Selv ikke i terapiens verden er det vanlig, ja, mamma sier at jeg var full, men jeg hadde bare drukket en øl eller to, det var bare det at jeg var trett, jeg snakket slørete, det kan jeg være med på, men jeg var ikke overstadig beruset. Man tøyer strikken. Man pynter på historien. Man drar i forskjellige retninger. Men man sier ikke A når B er sant og B utelukker A. Man sier ikke, jeg var i bilen ved Sinsenkrysset, hvis man i virkeligheten krysset et hyttetun på Norefjell med en stabel vedkubber i armene. Man sier ikke, Jan Erik krysser tunet, hvis man i virkeligheten stirrer på et helt forlatt, tomt tun, hvis Jan Erik ikke engang er i samme fylke.

Slike motsigelser er ikke tilforlatelige, er ikke et resultat av en misforståelse eller inkonsistens. Her er kun ett av to mulig; Jan Erik var på Norefjell klokken litt over halv ti, og lyver nå, eller Jan Erik var i bilen på vei ut av Oslo klokken ti, og Sigurd løy da.

Men jeg orker ikke tenke på det. Jeg kan ikke annet enn å tro at Jan Erik tuller med meg. Jeg har aldri forstått humoren hans. En gang lo han så øl kom ut av nesen hans fordi han hadde lurt Sigurd til å ta en bit av en chilipepper ved å si at det var søt paprika. Når jeg legger på, vil han ligge tvekroket på hyttegulvet og hikste av latter fordi han har lurt meg. Sigurd vil komme inn fra utedoen og se på ham, smile uforstående og si hva er det som er så morsomt?

– Det er sikkert en naturlig forklaring, sier jeg. – Hør her, jeg sitter på T-banen, jeg er på vei hjem fra trening. Kan vi ikke. Kan vi ikke prøve å ringe ham igjen? Både jeg og du? Ok? Og så snakkes vi litt senere i kveld når vi får tak i ham.

– Jo, ok, sier Jan Erik, ivrig, nesten, – jo, det kan vi godt si, ja, hehe, det er sikkert bare en misforståelse. Men. Ja. Vi ville bare si ifra.

Ok. Vi snakkes, da. Hils.

Vi legger på. Jeg ringer Sigurd, og lar det ringe til svareren kommer på. T-banen kjører inn på Berg stasjon. Jeg ser ut av vinduet, ser speilbildet mitt i ruta, fortsatt rød i ansiktet etter spinningen, og tenker, det var da likevel underlig.

 

Altoppslukende sommerlesing!

Mina Lystad tar oss med til sommeren 1995 og til byen Ringaryd i Tordivelen flyr i skumringen. En bok for omtrent alle!

Sommeren 1995 var jeg mer i den fiktive byen Ringaryd i Småland, enn jeg var på hytta i Grebbestad. Da jeg lå på mormors gamle solseng kjente jeg gresset fra hagen i Selandergården under føttene mine, da pappa fortalte om krabbene ved brygga tenkte jeg mer på den siste telefonsamtalen fra Julia Andelius og da jeg pusset tennene så jeg for meg brevene fra Andreas til Emilie istedenfor mitt eget speilbilde. Jeg lette etter den blå Selandriaen i mormors blomsterbed, romsterte på loftet etter en egyptisk skulptur og myste konsentrert utover hagen når dagen dro seg mot kveld for å se om jeg kunne skimte en tordivel.

Tordivelen flyr i skumringen kun 49,- 

Med Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen åpnet det seg en ny måte å lese på for meg. Så altoppslukende, så drivende og så gripende var den at den festet seg i alt. Nesten seigt la den seg rundt alt jeg tenkte på, alt jeg så og alt jeg gjorde.

Sommeren 1995 var vevd sammen med Annika, Jonas og Davids sommer, uansett hva jeg fylte tiden med de åtte ukene ferien varte. Jeg ville bare være sammen med dem hele tiden, enda så ulidelig spennende og innimellom uutholdelig skummelt det var.  Boka var en av de aller første bøkene som festet seg og som sitter fast, fremdeles. På en sånn måte som bare de aller beste bøkene gjør.

Tordivelen flyr i skumringen anbefales varmt til alle som vil lese spennende bøker med tragiske kjærlighetshistorier og historiske detaljer med overnaturlige hendelser når de er på sommerferie. Som bør være omtrent alle, spør du meg.

God lesing og god sommer!

Mina

Nørd og Fake

Mina Lystad er aktuell med romanen Nørd og Fake. 

Les mer 

Marie er klønete, og skulle ønske hun var like pen og kul som Heddy i klassen. Heddy har tusenvis av følgere, og vet hvordan man setter opp håret så det ser dødsfint ut. En dag bestemmer læreren at alle må prøve å skape et internettfenomen. Marie legger ut videoer av hvor klønete hun er, og gjør plutselig stor sukess. Alle ler av henne, men på en annen måte enn før – Marie har blitt populær. Men er det verdt det?

Fake

Marie skjønner at det er det saftigste sladderet som funker i skoleavisen, og pynter på sannheten i intervjuet med skolens kjekkeste gutt, Tarjei. Også i skolegården blir fake news big news, og Marie må stå for valgene hun har gjort, samtidig som hun må tørre å tro på seg selv.

Les mer 

Det er lett å bli hekta på Mina Lystads barneroman om fake news og fjortiskjærlighet. Noen bøker er nesten umiddelbart vanskelige å legge fra seg. Du vet, når du blir liggende litt til, og bare litt til, og enda litt mer, selv om øyelokkene blir tyngre og tyngre, og du vet at du burde ha slukket lyset for lengst. Det er bare å la seg rive med.

Marie Kleve, Dagbladet

Husbytte med grøss

Det nærmer seg sommerferie og høysesong for husbytte. Men er det egentlig et litt rart konsept? Rebecca Fleet er inspirert av dette i debutromanen Husbytte – en svært urovekkende psykologisk thriller. Perfekt sommerlektyre! Hvis du ikke skal bytte hus med noen… 

Her finner du flere psykologiske thrillere 

Vær forsiktig med hvem du slipper inn

Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker.

Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom. Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.

Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne – og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet …

En fantastisk thriller. (…) full av spenning og overraskelser. Jeg elsker den! Lee Child

Utdrag fra Husbytte av Rebecca Fleet:

Nøkkelen glir inn i låsen og vrir seg like mykt og glatt som et sølvkre. Da jeg lå i sengen i går kveld og stirret på de skjelvende skyggene fra greinene som skrapte mot vinduet, og tenkte på dette øyeblikket, trodde jeg at det ville være vanskeligere. Jeg forestilte meg skjærende metall. Skurrende motstand. Etter alt som har ført meg hit, føles det som om det burde vært en større anstrengelse. Men det er lett. Et antiklimaks til og med. Et eggeskall som blir knust i hånden og slengt til side.

Døren sklir opp, og de blankpolerte og rene furugulvbordene i entreen viser vei innover. Opp av en prydvase like innenfor stikker stive, grønne greiner, som er overstrødd med strålende, plastlignende bær. I speilet ser jeg gjenskinnet av en rad med innrammede fotografier på veggen helt innerst. Jeg tar et skritt til siden og lukker døren forsiktig bak meg før jeg beveger meg fort gjennom entreen med ryggen mot veggen. Jeg vil ikke se på dem, ikke ennå. Snart.

Det landlige kjøkkenet, som ser malplassert ut i denne byleiligheten i fjerde etasje, er malt i en lys grønn farge, med kasseroller og buketter med tørkede urter som henger kunstnerisk på veggene. På eikebordet ligger en avrevet papirlapp som det er rablet noe på med svart blekk. Velkommen! står det. Bruksanvisninger til alle maskiner ligger i den grønne permen på kjøkkenet. Brød, melk etc. i kjøleskapet – forsyn deg. Bare ring hvis det er noe du trenger. Ha et fint opphold og føl deg som hjemme! Caroline. Jeg stirrer lenge på navnet hennes. Den selvsikre buen på C-en, blekkflekken der prikken over i-en har rent utover. Jeg legger tommelen på den flekken og tar nesten for gitt at den vil sette merke på huden, men den har selvsagt tørket for lenge siden.

Til slutt reiser jeg meg for å lage meg en kopp kaffe. Jeg vil gjøre det Caroline har bedt meg om å gjøre: føle meg som hjemme. Jeg drikker kaffen sittende ved bordet, mens jeg ser for meg rommene jeg ennå ikke har utforsket. Hemmelighetene som kanskje ligger gjemt der, som er stuet sammen blant tingene hennes og klare til å trekkes ut. Jeg tenker på reven jeg så sitte sammenkrøkt langs veien da jeg kjørte forbi i dag morges, mens den gravde seg inn i et udefinerbart kadaver – det skarpe glimtet av blod på klørne da den fikk ut det den ville ha. Det er slik dette vil være. Skittent, ubehagelig. Det er slik det må være. Slik jeg vil ha det. Det er den eneste måten å komme under huden på.

Ebok kun 149,-

Det første mysteriet: Oppskriften på et menneske

Linnea Vestre

Hvordan kan en celle utvikle seg til et helt menneske? Hvordan vet cellene hva de skal gjøre? De skal jo lage noe de aldri har sett før. I denne episoden av Frokost for hjernen forteller Katharina Vestre oss om boka Det første mysteriet – historien om deg før du ble født. 

Hør på Frokost for hjernen: Det første mysteriet her 

I begynnelsen er du bare en knøttliten celle. Så deler den seg i to. To celler blir til fire. Åtte. Seksten. Snart dukker konturene av et menneske opp. En ryggmarg. Et hjerte som begynner å pulsere. Senere: lunger, øyne, munn. En hjerne. På noen magiske måneder blir en klump av celler forvandlet til en pustende, spisende og tenkende organisme. Hvordan er det egentlig mulig?

Les mer om Det første mysteriet 

Siden oppdagelsen av DNA-molekylet har biologien utviklet seg i en rasende fart. Vi kan i dag finne svar på spørsmål som tidligere virket umulige. Hvordan vet cellene at de skal forme et hjerte, og ikke en hånd eller et øre? Hvordan kan eneggede tvillinger ha like gener, men ulike fingeravtrykk? Og hva har vi egentlig til felles med en bananflue?

Kjøp boka her

Katharina Vestre har vært fascinert av denne fortellingen siden hun var liten og ventet spent på å få en lillebror. I dag er hun stipendiat ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har også skrevet populærvitenskapelige artikler for tidsskriftet Argument, Aftenposten Viten og Forskningsrådets nettsider for barn og unge (Nysgjerrigper.no). Det første mysteriet – historien om deg før du ble født er hennes første bok.

Spennende og visuell fortelling om vår tilblivelse. Katharina Vestre har en forbløffende evne til å formidle komplekse fenomen på en appetittvekkende måte.
– Cathrine Krøger, Dagbladet