Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

Edward Snowden Systemfeil

– Mitt navn er Edward Joseph Snowden. Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg nesten 30 år å skjønne forskjellen, og da det skjedde, fikk jeg visse problemer på jobben.

I 2013 sjokkerte dataeksperten og etterretningsagenten Edward Snowden verden ved å hoppe av fra de amerikanske hemmelige tjenestene. Snowden avslørte at National Security Agency i all hemmelighet hadde skaffet seg mulighet til å lagre hver eneste epost, tekstmelding og telefonsamtale verden over til evig tid – en form for universell masseovervåkning som ga myndighetene mulighet til å spionere på alle sider av privatlivet til hvert eneste menneske på kloden.

Boken har en driv som snur sidene.
Asle Toje, Aftenposten

I Systemfeil forteller Snowden for første gang den dramatiske historien om hvordan han selv var med på å utvikle dette systemet, om samvittighetskvalene som førte til at han tok avstand fra det, og om hvorfor han til slutt gikk til det skritt å varsle pressen om de amerikanske myndighetenes massive, ulovlige brudd på personvernet, nasjonalt som globalt.

Utdrag fra forordet

Mitt navn er Edward Joseph Snowden. Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg nesten 30 år å skjønne forskjellen, og da det skjedde, fikk jeg visse problemer på jobben. Derfor bruker jeg tiden min nå på å prøve å beskytte allmennheten mot den jeg var før – agent for Central Intelligence Agency (CIA) og National Security Agency (NSA), en helt vanlig ung datatekniker som var med på å bygge opp det jeg var sikker på skulle bli en bedre verden.

Karrieren min i de amerikanske hemmelige tjenestene, det såkalte etterretningsfellesskapet (Intelligence Community – IC), varte bare i sju korte år, og jeg ble overrasket da det gikk opp for meg at det bare er ett år lenger enn tiden jeg har levd i eksil i et ikke selvvalgt land. I løpet av de sju årene tok jeg imidlertid del i den viktigste endringen i amerikansk etterretningshistorie – overgangen fra målrettet overvåking av enkeltpersoner til masseovervåking av hele befolkninger. Jeg bidro til å gjøre det teknisk mulig for myndighetene i ett eneste land å innhente all digital kommunikasjon i verden, lagre den i all evighet og søke gjennom den etter forgodtbefinnende.

Etter 11. september hadde IC sterk skyldfølelse for at de ikke hadde klart å beskytte USA, for at de hadde latt det mest omfattende og ødeleggende angrepet på landet siden Pearl Harbor skje på deres vakt. Derfor ville lederne få på plass et system som skulle hindre at de ble tatt på sengen igjen. Grunnlaget skulle være datateknologi, et fremmed fenomen i dette miljøet med sin hær av folk med høyere utdannelse innen statsvitenskap og ledelsesfag. Dørene til de mest hemmelighetsfulle etterretningsbyråene ble åpnet på vidt gap for unge teknofriker som meg. Og nerdene arvet jorden.

Hvis det var noe jeg kunne noe om den gangen, var det datamaskiner, og dermed steg jeg raskt i gradene. Som 22-åring fikk jeg min første topphemmelige sikkerhetsklarering fra NSA og gikk inn en stilling helt nederst på organisasjonskartet. Under et år senere var jeg i CIA, som systemanalytiker med utstrakt tilgang til noen av verdens mest sensitive nettverk der jeg satt ved pulten min. Den eneste «voksne» som hadde oppsyn med meg, var en fyr som satt og leste pocketbøker av Robert Ludlum og Tom Clancy. Byråene brøt alle sine egne regler i jakten på folk med IT-kunnskaper. Vanligvis ville de aldri ha ansatt noen uten bachelorgrad, eller i det minste noe tilsvarende, og det hadde ikke jeg. Jeg burde egentlig ikke ha sluppet inn i bygningen engang.

Fra 2007 til 2009 jobbet jeg på den amerikanske ambassaden i Genève som en av de få datateknikerne som var stasjonert der, under dekke av å være diplomat. Oppgaven var å føre CIA inn i fremtiden ved å få landets utestasjoner i Europa på nett og digitalisere og automatisere amerikanske myndigheters etterretningsnettverk. Min generasjon gjorde mer enn å omstrukturere virksomheten – vi omdefinerte fullstendig hva etterretning var. For oss handlet det ikke om hemmelige møter eller døde postkasser, men om data.

Da jeg var 26 år gammel, ble jeg formelt ansatt i Dell, men jobbet igjen for NSA. På papiret var jeg innleid som konsulent, i likhet med nesten alle de teknisk anlagte agentene i min aldersgruppe. Jeg ble sendt til Japan, der jeg var med på å designe det som skulle bli byråets globale backup – et enormt, hemmelig nettverk som skulle sikre at data ikke ville gå tapt om så NSAs hovedkvarter ble til aske i en atomeksplosjon. Den gangen skjønte jeg ikke hvor forkastelig det var å konstruere et system som skulle overvåke alles liv i all fremtid.

Johannas åpenbaringer

Aasne Linnestå skriver med et viljesterkt eksistensiet-politisk driv, skriver Klassekampen om Johannas åpenbaringer. En lavmælt og elegant roman om verdenssmerte, privat sorg og kjærlighet, mener Dagsavisen. Les utdrag fra romanen og hør den fine samtalen med Linnestå i Åpen bok.

Johanna jobber som sykepleier i Juba, i Sør-Sudan. En dag kommer hun over ei lita jente som gjør et veldig inntrykk på henne, og som utløser den brå beslutningen om å bryte opp fra feltarbeidet. Hun reiser fra Juba, fra jenta, og kjæresten Ermias, og drar rett hjem til Norge, og familiens hytte oppe i fjellene. Men møtet med jenta har festet seg. Johannas forestillingskraft er stor, og de mørke vinternettene blir krevende å håndtere. Farmoren dukker også opp, i form av sterke minnebilder, men det er særlig den vare og følsomme storebroren Tord som opptar tankene hennes, han som bare fikk ro når han befant seg ute i naturen.

Johanna er alene i vinterfjellet, omringet av et mektig landskap. Hadde det ikke vært for familievennen Eivind som frakter henne til butikken annenhver uke, og den milde og litt konfliktsky faren som iblant kommer på besøk, ville hun ikke hatt noen å dele tankene sine med. Men Eivind og faren bærer også på hemmeligheter, og midt i alt krever plutselig en liten hund hennes oppmerksomhet.

«Aasne Linnestå skriver med et viljesterkt eksistensielt-politisk driv. (…) Johannas åpenbaring (er) skrevet med en nærhet jeg ikke kan beskrive som noe annet enn gripende. Leseren suges inn mellom veggene i hytta og fjellufta, ned i ullsokkene og lyngen. Man får kjenne at noe står på spill, men enda mer kjenner man at noe ER – og det er ikke så trivielt som det høres ut.» Sandra Lillebø, Klassekampen

«En lavmælt og elegant konstruert roman om verdenssmerte, privat sorg og kjærlighet til naturen. Store temaer som Aasne Linnestå har ikledd form og struktur, med sans for språklig måtehold og finslipt ordkunst.» Turid Larsen, Dagsavisen

« … en finkontruert roman.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Jeg nyter språkbruken, refleksjonene, observasjonene, følelsene og fortellingens alle lag. … Linnestå balanserer fint. Gjennom en nesten saktmodig stil, vart og skjørt, i vekslingen mellom tid og sted, mellom handling og poetiske beskrivelser av natur og følelser, setter hun ord på følelser knyttet til angst, sorg, tilhørighet. Og identitet.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

 

Møt Aasne Linnestå i Åpen bok på NRK

Utdrag av Johannas åpenbaringer 

Tord, broren min, sa iblant at blomstene oppe på vidda er forma som klokker og stjerner fordi de vokser så nær himmelen, og jeg tror han hadde rett i det. En del av meg savner våren, en annen tviholder på vinteren, de knirkete lydene fra snøen når jeg går til utedassen, snøfnuggene som daler og daler og pakker verden inn i hvite, myke dyner.

Vintertida kan bli streng i fjellet, så snøfallet og vindbygene som meldte seg for en ukes tid siden, hadde sannsynligvis stengt meg inne hvis ikke Eivind hadde tatt turen til Kvann. Jeg falt til ro det døgnet været sto på som verst, fortrengte hvor store snømengder som kan komme i løpet av noen timer, og da pappa innså at både mobilen og det trådløse nettverket var slått av, sørga han for at Eivind kom innom hytta. Den visitten endte med at den gamle karen måtte spa seg helt fram til den nedføyka inngangsdøra, men omfanget av det hele innså jeg ikke før jeg så ham stå der og hive etter pusten. Vi unnlot å snakke om det jeg nå bare kaller «utgravinga», men da Eivind endelig fikk satt seg ned og jeg bød på kaffe og havrekjeks, ble vi raskt enige om at vi heretter skulle ta handleturen ned til bygdesenteret annenhver uke. Jeg begriper fremdeles ikke hvor han får all denne krafta si fra.

Det er bare pappa og jeg som har brukt Kvann de siste årene. Vinteren er pappas årstid, han lengter alltid etter de snødekte myrene og vintertrukne fjella, men jeg har bedt ham om å få være alene en stund til, og han har motvillig gått med på det. Det som var tyngst for ham, var nok da jeg meldte at jeg ville tilbringe julehøytida på egen hånd også, og da jeg ringte ham i femtida på julaften, hørtes det nesten ut som om han gråt. I det siste har han allikevel ikke virka fullt så bløthjerta når vi har snakka sammen, og at han overlot til Eivind å sjekke hvordan det var fatt med meg det nedsnødde døgnet, er vel et tegn på det.

Selve julaften forløp omtrent som planlagt. Jeg tok på en knallrød leppestift, trakk farmors hvite silkekjole over ullundertøyet og åpna en italiensk rødvin som fikk lufte seg i et par timer, før jeg spiste nøttesteik med ovnsgrilla rosenkål. Da jeg etter middagen drakk kaffe og konjakk, åpna jeg den eneste julegaven av året, som besto av sju lyseblå bomullstruser, til og fra meg selv.

Nettene hadde noe befriende over seg i romjula. Jeg sovna i stillheten, tok den for gitt, som en utslått, innhenta av tung, befriende søvn. I det hele tatt var den siste delen av desember måned usedvanlig mild, selv ikke Sylvsjå hadde frosset til alle steder, og vinteren sleit rett og slett med å få lagt seg over rabbene og tuene og buskene som finnes overalt. Det virkelig store snøfallet kom først på nyttårsaften, etterfulgt av flere frostnetter, og jeg begynte å glede meg til skiturene ute på isen.

Gileads døtre – oppfølgeren hele verden har ventet på!

– Lovet være. Margaret Atwood med frydefull genistrek. Årets mest hypede roman er strålende i partiene der den skildrer makten innenfra, skriver Aftenposten. Gileads døtre er en sterk blanding av mesterlig historiefortelling og briljant samfunnsinnsikt. Les første kapittel her. 

Ardua Hall-håndskriftet

Det er bare de døde som får statuer, men jeg har fått en mens jeg fremdeles er i live. Jeg er allerede forsteinet.

Denne statuen var en liten symbolsk påskjønnelse for min allsidige innsats, ifølge begrunnelsen som ble lest opp av Tante Vidala. Hun var blitt pålagt oppgaven av våre overordnede, noe hun langt fra satte pris på. Jeg takket henne så beskjedent jeg kunne, før jeg trakk i snoren som løsnet tøystykket jeg var innhyllet i; det bølget ned på bakken, og så sto jeg der. Vi jubler ikke her i Ardua Hall, men det oppsto litt forsiktig klapping. Jeg bøyde hodet til et lite nikk.

Statuen av meg er større enn naturlig størrelse, slik statuer gjerne er, og fremstiller meg i en yngre, slankere og sprekere utgave enn hva jeg har vært på en stund. Jeg står der strunk og
rank, med leppene kruset i et stivt, men velvillig, smil. Jeg har blikket rettet mot et punkt i kosmos, noe som skal symbolisere min idealisme, min usvikelige plikttroskap, mitt pågangsmot,
alle hindringer til tross. Ikke at statuen min ser det minste glimt av himmel, plassert som den er i en dyster klynge av trær og buskas ved gangveien foran Ardua Hall. Vi Tanter får ikke
være for storforlangende, selv ikke i stein.

Med et godt tak i min venstre hånd står en pike på syv eller åtte år og ser tillitsfullt opp på meg. Min høyre hånd hviler på hodet til en kvinne som sitter sammenkrøpet ved min side, med slør over håret og oppvendt blikk og med et uttrykk som kan tolkes som enten underdanig eller takknemlig – en av våre Tjenerinner – og bak meg står en av mine Perlepiker, klar ti lå dra ut på misjonsmarken. I beltet jeg har rundt livet, henger elektrosjokkpistolen. Dette våpenet minner meg om min utilstrekkelighet: Hadde jeg vært fastere, ville jeg ikke ha trengt et slikt redskap. Overbevisningen i stemmen min ville ha vært nok.

Som skulpturgruppe er den ikke videre vellykket: for overbefolket. Jeg ville ha foretrukket en sterkere betoning bare av meg. Men jeg ser i det minste tilregnelig ut. Det kunne godt ha falt annerledes ut, for den tilårskomne billedhuggerinnen – en sann troende, senere avdød – hadde en hang til å påføre sine motiver bulende øyne, som et uttrykk for deres fromme glød. Bysten hennes av Tante Helena ser forrykt ut, den av Tante Vidala har struma, og den av Tante Elizabeth virker klar til å eksplodere.

Billedhuggerinnen var nervøs ved avdukingen. Var hennes gjengivelse av meg tilstrekkelig flatterende? Ville jeg like den? Kom det til å synes på meg at jeg likte den? Jeg lekte med tanken om å rynke pannen da tøystykket gled av, men lot det være: Jeg er ikke uten barmhjertighet. «Svært naturtro,» sa jeg. Det var for ni år siden. Siden da har statuen min vært utsatt for vind og vær: Duer har dekorert meg, mose har vokst frem i fuktige sprekker. De fromme har begynt å legge offergaver ved mine føtter: egg for fruktbarhet, appelsiner for svangerskapets fylde, croissanter som månesymbol. Brødmaten rører jeg ikke – den er som regel oppbløtt av regn – men appelsinene putter jeg i lommen. Det er forfriskende med appelsiner.

Jeg skriver dette i mitt private lønnkammer i biblioteket i Ardua Hall – et av de få bibliotekene som er igjen etter all den begeistrede bokbrenningen som har funnet sted over hele vårt land. Fortidens fordervelige og blodige fingeravtrykk må fjernes for å gjøre rent og rydde plass for den moralsk plettfrie generasjonen som nå utvilsomt vil komme. Det var teorien.

Men blant disse blodige fingeravtrykkene er dem vi selv har avsatt, og disse lar seg ikke like lett tørke bort. Jeg har gravd ned en del bein i årenes løp; nå har jeg en trang til å grave dem opp igjen, om ikke annet så til opplysning for deg, min ukjente leser. Dersom du leser, har dette manuskriptet i det minste overlevd.Men kanskje jeg fantaserer: Kanskje jeg aldri får noen leser. Kanskje jeg bare snakker til veggen, på mer enn ett vis.

Det får være nok skriving for i dag. Jeg er av i hånden, og ryggen verker, og kveldens kopp med varm melk venter på meg. Jeg skal legge disse sidene vekk på deres gjemmested, og sørge for å unngå overvåkningskameraene – jeg vet hvor de er, jeg har selv satt dem opp. Til tross for disse forholdsreglene er jeg på det rene med risikoen jeg løper: å skrive kan være farlig. Hva slags forræderi og angiveri har jeg muligens i vente? Det finnes opptil flere i Ardua Hall som gjerne skulle ha fatt i disse sidene.

Vent, råder jeg dem i mitt stille sinn: Det vil bli verre.

Om Gileads døtre

15 år etter hendelsene i Tjenerinnens beretning er maktstrukturen i Republikken Gilead like fastlåst. Men visse tegn tyder på at regimet er i ferd med å råtne innenfra.

Tre vidt forskjellige kvinners liv berører hverandre i denne skjebnesvangre tiden. To har vokst opp på hver sin side av grensen: Agnes i Gilead som privilegert datter av en høytstående Fører, og Nicole i Canada, hvor hun deltar i protestmarsjer mot Gilead og ser rystende nyheter derfra tv. Vitnesbyrdene til disse to unge kvinnene flettes sammen med stemmen til en av regimets fremste håndhevere. Tante Lydia er nå en aldrende kvinne som avvender makt gjennom hensynsløs innsamling og bruk av informasjon. Gamle og dypt begravde hemmeligheter bringer til slutt de tre kvinnene sammen. Hver enkelt tvinges til å forsone seg med hvem hun er og hvor langt hun er villig til å gå for det hun tror på.

Staten Gilead – Margaret Atwoods fascinerende og skremmende dystopiske samfunn – vises fram i all sin hesligste prakt. Sammen utgjør de tre kvinnestemmene et eksplosivt kor. Gileads døtre er en sterk blanding av mesterlig historiefortelling og briljant samfunnsinnsikt.

Romanen er nominert til Booker-prisen 2019.

Boken er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik.

Øystein Wiik med ny helt!

Barskt fra en dyktig krimhåndverker, skriver anmelderen i Fædrelandsvennen og triller en femmer på terningen. Øystein Wiik er tilbake med en helt ny helt i Tredje gang du dør. Les utdrag her.

I et desperat forsøk på å sikre sin døvblinde datter Maries fremtid, presser den fallerte skuespilleren Hauk Alving sin rike elskerinne for millioner. Det blir skjebnesvangert.

I stedet for penger får Alving torpedo Kalle Helgesen på nakken, og i et brutalt angrep dreper Alving torpedoen i selvforsvar. Han kvitter seg liket, og skjuler drapet ved selv å utgi seg for å være Helgesen. Slik blir han involvert i et hemmelig nettverk ledet av en viss Mentor Ferrara, som tjener store penger på illegal organhandel og etnisk rensing på et svært utspekulert vis. Hauk Alving bestemmer seg for å ta kampen opp mot den hensynsløse Ferrara. Men er det en kamp han kan ha noen sjanse til å vinne?

«Med små skritt kan du snuble inn i massemordene.»
Robert Kempner

Tar man gleden på forskudd, vet man at man får den

Ettermiddag, onsdag 27. februar, i en leiebil

Det lønner seg å selge skinnet før bjørnen er skutt. Da er du nødt til å skyte. Og du må treffe blink. Jeg hadde leid en Mercedes, et råskinn av et kjøretøy, i tolv hele timer. Jeg skulle gjerne ha hatt den lenger, men det var alt min blodfattige økonomi tillot. Skjønt dette var i ferd med å endre seg. I løpet av kvelden kom jeg til å bli rik, stinkende rik.

Mannen bak skranken kikket på signaturen jeg hadde satt på leieavtalen.

«Hauk Alving? Skuespilleren?»

Jeg nikket så vidt. Gned meg i nakken som med ett ble fuktig, børstet slagene på den ene kule dressjakken jeg eide. Var det skadefryd i stemmen hans? Husket han meg for rollene mine, eller var det nedturene han hadde bitt seg merke i?

Jeg tok nøkkelen og gikk mot døren. Luften i utleiekontoret var blitt kvelende.

«Ikke glem å levere i tide», ropte han etter meg. «Du har fått en jævlig god deal, og jeg får pes av sjefen min om du blir for sein.»

Jeg hadde et svar, men bet det i meg. Innen leietiden var omme, hadde jeg råd til å cashe ut ti slike biler. Det gadd jeg ikke å fortelle ham.

Det beklemmende møtet bleknet betraktelig da jeg satte meg i den dyrekjøpte ekstravagansen, og turen opp til Skådalen var uforfalsket kjøreglede. Da jeg svingte inn på området til Steinstua, som skolen for døvblindfødte ble kalt, var jeg bare en pappa på vei for å hente datteren sin.
Jeg trillet sakte forbi administrasjonsbygget, håndballbanen og svømmehallen. De lave bygningene i rød teglstein, tegnet av Sverre Fehn, lå idyllisk til, og typisk nok ønsket myndighetene å slå kloa i eiendommen. Penger og profitt, det var det det handlet om. De tidligere internathusene lå som trapper mot selve Steinstua øverst oppe.

Marie satt og ventet i fellesrommet. Hun så ut som en helt vanlig jentunge på syv år. Spedbygget, med slanke lemmer, som om de var kodet med morens ballettgener. Men Marie kom aldri til å danse. Lyst, nesten glassaktig hår. Jeg så mange av mine trekk i ansiktet hennes, og likevel var det Stine hun lignet på. Vakker, slik moren var det.

En utenforstående ville sikkert trodd at hun sov der hun satt med lukkede øyne, sammensunket i stolen. En av de yngre lærerne sto ved siden av henne, nikket da hun så meg. Idet jeg gikk over gulvet mot henne, skjedde det som alltid fikk meg til å lure på om datteren min hadde en ekstra sans, en måte å ta inn signaler fra omverdenen på som forskerne ikke var i stand til å kartlegge. Det rykket i kroppen hennes, hodet gikk fra side til side og hun hektet hendene sammen foran brystet, som var tegnet på at hun var glad. Var det vibrasjonene i gulvet når jeg kom gående hun registrerte? Var hun i stand til å skille mellom mine skritt og hvordan gulvet vibrerte når andre gikk?

Kunne hun til og med gjenkjenne dem, når flere gikk over gulvet samtidig? Jeg likte å tenke at det var slik. Marie strakte hendene frem, deretter ut til siden, og smilte. Det var slik hun definerte verden. Universet hennes rakk bare til fingertuppene. For en som er født døvblind har ikke mulighet for å forstå begrepet avstand. Hun åpnet ikke øynene. Hvorfor skulle hun det? Lyset trengte uansett ikke inn.

«Har hun hatt en fin dag?» spurte jeg.

Læreren, en ung og blid jente jeg ikke husket navnet på, svarte: «Hun har sittet her siden klokka tolv og nektet å flytte seg. Hun må ha ant at du skulle hente henne i dag.»

Jeg satte meg på huk ved stolen, og strøk en finger langs Maries kinn. På det taktile tegnspråket de lærte på skolen, betød en finger mot kinnet «pappa».

Hun lo, og jeg fikk en lang og god klem av henne.

«Da går vi», sa jeg.

«Ha en fin ettermiddag», sa læreren.

Jeg løftet Marie opp fra stolen. Hun var ikke tung, og jeg var vant til å bære henne. Hun kunne stå på beina, med støtte, men hun ville ikke gå. Det er ikke uvanlig for barn som henne. Det er forskjell på å være født uten øyne og hørsel, og det å bli blind og døv etter å ha kunnet se. Å forestille seg hvordan det er å ha det slik er like umulig som å forestille seg evigheten.

I de få stundene jeg fikk ha med Marie, var mitt eneste fokus å glede henne. Kunne hun kjenne hjertet mitt, hvordan det hamret av fryd, da jeg bar henne nedover veien mot bilen? Marie elsket å kjøre bil, og var det én dag jeg hadde grunn til å slå på stortromma, så var det nettopp i dag. Min kommende tilværelse som mangemillionær skulle feires med Marie, i en Mercedes SL 500.
Jeg berørte dørhåndtaket lett med pekefingeren og bilen var åpen. Jeg satte jenta mi varsomt fra meg på passasjersetet, trakk i bilbeltet og festet det. Hun ga fra seg et lite gledeshyl. Hadde hun bare kunnet se bilen, de vakre linjene, felgene, dimensjonen på dekkene, den skinnende lakken, det fete displayet. Men det hun ikke så, følte hun desto sterkere gjennom berøring. Jeg småløp rundt bilen og satte meg i førersetet, trykket på startknappen og så at hun reagerte på vibrasjonene i motoren. Likte hun det? Hun strakte hendene frem og berørte det blankpolerte treverket i dashbordet. Jeg satte på setevarmeren, visste at hun elsket å kjenne varmen stige opp. Hendene hennes søkte etter knappene på instrumentpanelet. Hun ville ha på anlegget. Kjenne musikken gjennom høyttalerne. Det var det nærmeste hun kom det å oppleve musikk.
Legene hadde forsøkt å gi henne en slags hørsel med et Cochlearimplantat, men det hadde ikke funket.

Jeg skrudde på stereoen, hadde Nøtteknekkeren liggende klar på Spotify. Av en eller annen grunn elsket hun den over alt annet. Hun hørte jo ikke musikken, så det var utslagene i høyttalermembranene hun likte, rytmen, vibrasjonene, taktartene i de forskjellige numrene, som hun registrerte når hun la hendene på høyttalerne. Det var nesten skummelt, for det var i rollen som Clara i Nøtteknekkeren at Stine hadde hatt sitt gjennombrudd. Hun danset den til og med de første månedene hun gikk gravid med datteren vår.

Jeg svingte ut i Skådalsveien og satte kursen for Ullevål Hageby, via Røa og Vækerøveien, så turen skulle vare lengst mulig for Marie. Avtalen var at Helle, min nåværende, skulle passe henne mens jeg møtte «sponsoren» min.

Marie strakte høyre hånd mot høyttaleren i døren. Akkurat nå spilte de Sukkerplommefeens dans. Tsjaikovskij og kompani måtte ha vært på en skikkelig syretripp da de skrev de greiene. Dansende kaffekanner, blomster, marsipan og pepperkaker, rørt sammen i en graut av en ubegripelig historie. Men Marie elsket den, som resten av verden, og hvem kan vel argumentere mot suksess? Blomstervalsen fløt ut i kupeen, og jeg fyrte av neste triks. Jeg kjørte vinduene opp og ned til tre fjerdedelstakten i musikken. Vinden utenfra, som kom og gikk i rytmiske drag, fascinerte henne, og hun fikk et ettertenksomt uttrykk i det lille ansiktet. Innertier før høydepunktet, akselerasjonsfelt der g-kraften lekte med henne. Ring 3 med høy fart var noe av det morsomste Marie visste om, og det handlet som sagt om å gjøre henne glad. Uttrykket i det lille ansiktet fortalte meg at det var full klaff, og jeg hadde allerede fått valuta for pengene. Vi gikk inn for «landing» ved Ullevål Stadion, «takset» mot Peer Gynts vei 3, der Helle bodde, og parkerte før innkjørselen. Hadde ikke lyst til å vise Helle bilen. Hun ville gått av skaftet over pengebruken. Og jeg hadde heller ikke fortalt henne noe om hva jeg hadde i vente. Ville aldri kunne fortelle det som det var, men foreløpig hadde jeg heller ikke klart å finne en bærekraftig løgn.

Det luktet Coc au vin i oppgangen, Helles spesialitet. Praktisk mat for denne dagen, ettersom jeg ikke helt visste når jeg var tilbake. Forholdet vårt var nedslitt og hadde lenge begrenset seg til å planlegge middager, med et nytt akkompagnerende vinmerke fra gang til gang.

Hun åpnet døren før vi var oppe på trappeavsatsen. Det lå omtanke i det, ettersom jeg alltid bar Marie.

Øynene var litt for store for det smale ansiktet og blikket hadde fått noe vedvarende bebreidende over seg de siste månedene. Hun hadde gått betraktelig ned i vekt som følge av intens trening, og strengheten, som jeg før syntes var en stabil akse å kretse rundt, var i ferd med å bli plagsom.

Jeg plasserte Marie i en polstret ørelappstol i stuen, strøk henne over håret. Med et «hallo-adjø»-kyss på kinnet til Helle, var jeg ute av leiligheten før hun rakk å starte en samtale. Ville unngå at hun spurte meg ut om hva jeg hadde fore. Og når jeg var tilbake igjen, ville vinen jeg hadde valgt ut, gjøre opp for det meste. En Chateau Latour av svært edel årgang. Jeg hadde gjemt på den en god stund. Aldri funnet en anledning som var spesiell nok, før nå. Jeg hadde fått flasken av Lillemor Bache, og det var antakelig moralsk sett forkastelig å bruke den på denne måten, men jeg unnet Helle opplevelsen uansett. Hun ville aldri selv noen gang finne på å kjøpe en så kostbar flaske med vin.

Vi skulle ha middag sammen så snart jeg var tilbake fra det jeg konsekvent kalte «uspesifiserte nødvendige gjøremål». Helle var som en selvpropellerende granskningskommisjon dersom hun først fikk en fot i døren. Det irriterte henne grenseløst at hun aldri fikk detaljerte opplysninger om hva jeg foretok meg. Hun var autorisert regnskapsfører og det preget hennes innstilling til alt som ikke hadde med tall å gjøre også. Selv var jeg allergisk for den type kontroll, og strittet imot. Perfect match.

Den sitrende følelsen av frihet og forventning fylte meg igjen så snart jeg var på plass bak rattet i Mercedesen. Ut igjen på Ring 3 nå, østover mot Kampen park. Det var der det store skulle skje. Jeg samlet meg om oppgaven, sjekket at harddisken jeg skulle levere lå i hanskerommet. Minnet meg selv om at dette var noe jeg gjorde for Marie. Jeg hadde store planer for datteren min. En sultefôret Timmy Gresshoppe gjenglemt i min samvittighets avstengte kjeller hvisket: «Blant annet …»

 

– Alle mine bøker er inspirert av sanne historier

Trude Teige er endelig tilbake med en ny sak for Kajsa Coren. I Aldri tilgi er det #metoo som danner bakteppet for plottet. Her får du alle bøkene om Kajsa Coren i riktig rekkefølge. 

Trude Teige – slik skriver du romaner av virkelige hendelser 

#6 Aldri tilgi

Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding.

Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra?

Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.

Trude Teige om Aldri tilgi

#5 Pasienten

En fortelling om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Trude Teige om historien bak fiksjonen 

#4 Jenta som sluttet å snakke

En kvinne blir funnet drept i sin egen stue i den idylliske kystbygda Losvika. Hun sitter i en stol ved vinduet med utsikt til alle som kommer og drar. Hun er sminket og kledd i en lang, sort silkekjole.

Kvinnen er datteren til en predikant som ble funnet drept i det samme huset ett år tidligere. Drapet er ikke blitt oppklart, og folk i bygda er redde for at det går en drapsmann løs.

Journalisten Kajsa Coren begynner å grave i drapsofferet fortid. Folk omtaler kvinnen som ensom og annerledes; hun hadde nesten ingen kontakt med andre mennesker, og hun snakket aldri. Kajsa skjønner at kvinnen tilbragte dagene i stolen ved vinduet, og at hun visste mye om mange. For mye?

Da en ung jente forsvinner, øker folks frykt i takt med stormen som er på vei inn fra havet.

#3 Svik

En idyllisk bygd på Sunnmøre blir åsted for drap. Liket av en eldre mann blir funnet i en båt som driver på fjorden. Mannen viser seg å være en tysk turist som har feriert i bygda i mange år.

Kajsa Coren er tilbake i Losvika på Sunnmørskysten, der hun bodde som barn. Hun arbeider med en bok om kvinnene under andre verdenskrig og kommer over en historie om en tyskerjente som sporløst forsvant fra bygda i 1942. Kajsa oppdager etter hvert flere ukjente historier og mørke hemmeligheter fra både nær og fjern fortid. Er det hennes undersøkelser som fører til at det skjer et nytt drap?

Svik er en kriminalroman som handler om hvordan gamle løgner og fortielser hjemsøker nåtiden og får uhyggelige konsekvenser.

#2 En hjelpende hånd

TV-journalisten Kajsa Coren lager en dokumentarfilm om moren som bor på et sykehjem. Hun får høre rykter om feilmedisinering og mistenkelige dødsfall. Hva er det som foregår?
Hvorfor får ingen kontakt med den pliktoppfyllende sykepleieren Ingrid da hun uteblir fra jobb? Og hva har skjedd med tiåringen Erlend, som ble meldt savnet etter å ha trent på fotballbanen ved sykehjemmet?

Verken Kajsa eller politietterforsker Karsten Kjølås ser en åpenbar sammenheng mellom de ulike sakene. Når det viser seg at det er en forbindelse, står det om livet – ikke bare for Kajsa.

#1 Noen vet

TV-journalisten Kajsa Coren lager en dokumentarfilm om moren som bor på et sykehjem. Hun får høre rykter om feilmedisinering og mistenkelige dødsfall. Hva er det som foregår?
Hvorfor får ingen kontakt med den pliktoppfyllende sykepleieren Ingrid da hun uteblir fra jobb? Og hva har skjedd med tiåringen Erlend, som ble meldt savnet etter å ha trent på fotballbanen ved sykehjemmet?

Verken Kajsa eller politietterforsker Karsten Kjølås ser en åpenbar sammenheng mellom de ulike sakene. Når det viser seg at det er en forbindelse, står det om livet – ikke bare for Kajsa.

Hjemlandet

– Boka til Kronprinsesse Mette-Marit er elendig norgesreklame, men glimrende reklame for norsk litteratur, skriver Dagbladet og gir boka en sekser. 

Les Dagbladet-anmeldelsen 

Hjemlandet og andre fortellinger

Hva vil det si å være norsk i dag? Kan vi definere noe som norsk, eller finnes det bare individuelle opplevelser av å tilhøre et fellesskap? Finnes det en norsk måte å oppleve verden på, og hva betyr det å være norsk for deg og meg?

Redaktørene H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit og Geir Gulliksen har invitert tolv forfattere, som begge verdsetter, til å bidra med nyskrevne noveller og essay med utgangspunkt i disse spørsmålene. Tekstene gir et interessant innblikk i noen av samtidslitteraturens sterkeste stemmer, samtidig som de til sammen tegner et litterært tidsbilde.

– Min første tanke var at dette kan jeg ikke være med på

– Da jeg spurte deg om du ville lage denne boka sammen med meg, begynte vi nesten umiddelbart å snakke om at vi ville invitere forfatterne til å skrive om det norske, om hva det norske er for dem. Men hva er det norske for deg, Geir? Og hvorfor sa du ja til å bli med på å lage denne boka?, spør H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit i forordet som er en samtale mellom de to redaktørene. – Min første tanke var at dette kan jeg ikke være med på, svarer Geir Gulliksen. Han forteller i forordet at han tenkte at det ville ødelegge ham litt som forfatter. – Jeg vil jo gjerne bli sett på som kontrær, eller litt vanskelig, eller som en forsøksvis kritisk stemme, og det å lage en bok sammen med deg er liksom det motsatte av det jeg hadde tenkt meg å gjøre. Men jeg kjenner deg som en veldig god leser, det er derfor jeg ville være med. Og det ville heldigvis forfatterne vi inviterte også. Dessuten prøver jeg å bryte med alt sånt, alle forestillinger jeg har hatt om hva slags forfatter jeg skal være, forteller Gulliksen.

Resultatet av samarbeidet er tolv helt forskjellige tekster fra Marit Eikemo, Tomas Espedal, Helga Flatland, Vigdis Hjorth, Siri Hustvedt, Karl Ove Knausgård, Wenche Mühleisen, Agnes Ravatn, Maria Navarro Skaranger, Dag Solstad, Ole Robert Sunde og Demian Vitanza.

Hva skjer i møte med teksten?

I forordet diskuterer H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit og Geir Gulliksen de ulike bidragene.
– Hva er det som skjer når en sjenert Geir fra Kongsberg leser skjønnlitteratur og finner ut at han kan endre seg? Hva skjer i møtet med teksten?, spør H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit.

– Jeg tror det ligner på det som utfolder seg i denne antologien. For eksempel hos Dag Solstad, eller Tomas Espedal, eller Wencke Mühleisen. Hos slike forfattere finner du en individuell og særegen klang, det er nesten som å høre noen synge. Når du møter så særpregete stemmer i litteraturen, kan det forløse noe eget og personlig hos deg selv. Og det har ikke bare med hva de skriver, jeg opplever at det iblant er litt uvesentlig hva de sier, men det er helt avgjørende hvordan det blir sagt. I litteraturens hvordan ligger det ofte en hel livsoppfatning, svarer Geir Gulliksen.

Syrlig, underfundig og overraskende

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger trekker frem Agnes Ravatns tekst, Olsok, som sin favoritt. «Teksten er Ravatn på sitt beste, syrlig, underfundig, overraskende. En karakteristikk som for så vidt gjelder samtlige av disse ganske suverene tekstene», skriver Krøger.

Kjøp boka her 

Med #metoo som bakteppe – Trude Teige om Aldri tilgi

Hver gang jeg går i gang med et nytt bokprosjekt, stiller jeg meg de samme spørsmålene: Hva kan jeg noe om? Hva ønsker jeg å si noe om? Kajsa Coren-bøkene har tatt for seg skjebnen til barnehjemsbarna, eldreomsorg, tyskerjentene, overgrep i både kristne miljø og i psykiatrien. I Aldri tilgi er det #Metoo som danner bakteppet for plottet.

Tekst: Trude Teige

Som tidligere politisk journalist kjenner jeg media og norsk politikk godt, og jeg har sett hvordan mannsdominerte arbeidsmiljø kan skape et klima der kvinner ikke tør å melde fra om ulike former for trakassering.

Men det er også en annen historie i denne boka. I nesten 25 år har jeg jogget forbi en forlatt gård. Den ligger i vakre omgivelser, men for hvert år har den forfalt mer og mer, og jeg har undret meg over om det ikke er noen som eier den, noen som føler ansvar for den. I løpet av årene har historien om de som bodde her vokst i fantasien min. Og for litt over et års tid siden gjorde jeg det jeg hadde tenkt på lenge: Jeg gikk helt bort til gården. Et vindu var knust og jeg tittet rett inn i stua. Der sto alle møblene, en sofa, et bord, tepper og lenestoler. Det var som om folkene hadde dradd i all hast.

Aldri tilgi er min fortelling om hva som skjedde på gården. Og det er hendelser som sender sjokkbølger langt inn i maktens korridorer.

Jeg håper boka gir deg leseglede!

Besøk Trude Teiges hjemmeside

Om Aldri tilgi

Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding.

Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra?

Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.