Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

24 dikt i desember

24 dikt i desember som sier at jeg savner deg. Ren poesis julehefte er et litt annerledes julehefte. For deg som ikke fikk til kalendergavene i år heller, alltid brenner ribba, eller som synes nettene kan bli litt for lange. I heftet finner du også en nydelig julekalender og herlige til og fra-lapper.

Kjøp årets fineste julegave her

Dette juleheftet er til alle dem som ikke fikk til kalendergavene i år heller. Til dem som brenner ribba, aldri helt finner takten, ble for full på julebordet igjen. Til dem som sitter alene med kjærlighetssorg eller bare skulle ønske jula snart var ferdig fordi ungene i år feirer julaften hos eksen. Kort sagt: Til alle dem som synes nettene kan bli litt for lange, skriver Ellen Wisløff i forordet til årets julehefte. Som bonus får du både julekalender og til og fra-lapper.

Til og fra-lapper

Kjøp årets fineste julegave her

Bedrøvet fugl

I biografien André Bjerke – i kampens glede byr forfatteren Peter Normann Waage på en rekke morsomme fortellinger om den stilsikre språkkunstneren. Som den gangen da Bjerkes kone fikk ham til å justere diktet «Bedrøvet fugl».

Fra André Bjerkes ABC

 

Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia – Pampistiko – Pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farve mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl.

Den er nok svært tungsindig, ja.
Men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
som aldri sang i India,
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Da André Bjerkes kone Mette fikk diktet opplest, svarte hun: «Nei, nei! Det der kan du ikke lese for barn. Det er altfor trist. Barna vil begynne å gråte. Du må finne på noe annet.» Bjerke tenkte litt, og føyde til et siste vers:

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si da, mon,
at vi har laget Pindia –
Pampistiko – Pampibanon?
Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!

Forræderens guide til Nord-Korea

– Morten Traavik med morsom og kreativ reisebok om Nord-Korea. Gir deg en følelse av å være i verdens mest lukkede land, skriver Aftenposten om Forræderens guide til Nord-Korea. Traavik har skrevet en reiseguide og en psykologisk bruksanvisning til en av verdens mest fryktede, men også mest misforståtte, nasjoner.

Morten Traavik var i sju år autorisert kulturattaché for «verdens mest lukkede land», med ansvar for nord-koreanernes kulturutvekslinger med omverdenen. Mot alle odds klarte han å vinne regimets tillitt og bygge nære vennskap. En storpolitisk krise, en atomprøvesprengning og en drapstrussel fikk ham til å avslutte forholdet høsten 2017. Dermed kan han endelig fortelle åpent og ærlig om sine unike erfaringer og inntrykk fra Nord-Korea.

Med Forræderens guide åpner Traavik en hittil stengt dør på gløtt og bringer oss tett inn på livet til dagens nord-koreanere, fortelle historiene om andre uredde nordmenn som har knyttet nære bånd til landet, og gir en enestående innføring i den historiske og politiske bakgrunnen til vår tids spennende storpolitiske spill.

(Relativt pålitelige) LANDFAKTA

Tekst: Morten Traavik

Flagg: Rødt, hvitt og blått

Den røde fargen i DPR Koreas flagg representerer
de revolusjonære pionérenes og våpenbrødrenes
blod, det hvite den rene lojaliteten til våre tropper
og de som støtter vårt parti, og det blå våre storslagne
drømmer og høye målsettinger.
KIM JONG UN

NAVN: DEN DEMOKRATISKE FOLKEREPUBLIKKEN KOREA (DPRK)

Grunnlagt av Kim Il Sung den 9. september, Juche 37 (1948), en uavhengig sosialistisk stat som ivaretar det koreanske folkets interesser, der massene er alle tings herskere og alle ting tjener dem. Selv om han var konstant opptatt etter frigjøringen, viet Kim Il Sung spørsmålet om den nye statens navn stor oppmerksomhet. Enkelte mente at navnet var for langt, og at andre land ikke hadde så lange navn. Presidenten svarte imidlertid at vi selv skal bestemme hva landet vårt skal hete, slik folket som er landets sanne herskere krever.

Dette noe påståelige navnet forkortes oftest, både i og utenfor Nord-Korea, med de engelske initialene DPRK (Democratic People’s Republic of Korea).

Som besøkende er det denne formelle benevnelsen, i den engelske uttalen di-pi-ar-kei, du som oftest vil høre brukt av de statsansatte koreanske guidene som også er dine tolker, fiksere og ikke minst påpassere.

Ingen eller svært få tar imidlertid anstøt om du bruker det internasjonalt rådende – og ikke minst lettere å huske – North Korea. Du risikerer heller ingen straffetiltak eller ubehageligheter. Faktisk brukes både ≪nord≫ og ≪sør≫ om de to Koreaene også i den nordkoreanske offentligheten, eller statsfortellingen om du vil, men alltid med liten forbokstav, altså ≪north Korea≫ og ≪south Korea≫. Delingen av Koreahalvøya er nemlig ifølge statsfortellingen bare en midlertidig tilstand, og bruk av store initialer er derfor implisitt å godta den unaturlige oppsplittingen av ett og samme folk og land.

TIDSREGNING: JUCHE

Koreahalvøya ligger i samme tidssone som Japan, sju timer foran Norge. Nord-Korea kan derimot skilte med sin helt egen tidsregning: Juche (uttales tsjútsje) er oppkalt etter statsideologien og ble offisielt innført i 1997, da den tre år lange sørgeperioden etter Kim Il Sung var over. Juche begynner med Kim Il Sungs fødsel i 1912, som imidlertid ikke er år 0 siden det ville være upassende (og risikabelt) å betegne Den store leders fødselsår som et ingenting. Derfor er vårt gregorianske 1912 Juche 1, og 100-årsjubileet for Kim Il Sungs fødsel ble følgelig feiret i 2012 som Juche 101. Nord-Korea opererer imidlertid ikke med noe f.K. (for Kim) og e.K., og selv i Juchens hjemland har bruken av tidsregningen noe halvhjertet over seg.

Både i nasjonale medier og fremmedspråklige publikasjoner blir årstall som regel oppgitt med vestlig tidsregning i parentes, for eksempel Juche 107 (2018).

BELIGGENHET: I SENTRUM AV ØST-ASIA

I nord danner elvene Amnok (kinesisk: Yalu) og Tuman (Tumen) en knapt 140 mil lang naturlig grense mot Kina (Nord-Koreas lengste landegrense). Lengst i øst ender den i en treriksrøys der de to landene møter Russland. Mot vårt naboland i øst har Nord-Korea en 17 kilometer lang grensestubb – Russlands østligste og korteste landegrense. Den er uansett lang nok til å gi en nordmann full dekning for å kunne glede sine nordkoreanske verter med en vennskapsskål eller to for at vi kun har ett eneste land imellom oss. I øst ligger en annen regional stormakt, Japan, som koreanere både i nord og sør av gode grunner har et komplekst og historisk betent forhold til. Særlig Kina og Japan har i mange århundrer vekslet på å dominere, og i perioder har de kolonisert hele Koreahalvøya.

Fra skvisen mellom disse tre stormaktene kommer en rekke ulike variasjoner av det koreanske uttrykket ≪en reke blant hvaler≫ og ordtaket ≪Mellom hvaler som slåss, blir en reke knust≫.

Det er imidlertid den tredje grensen mange trolig har hørt mest om, nemlig den i sør mot ≪det andre Korea≫, verdenskjent som DMZ (De-Militarized Zone). Det er langs denne alt annet enn demilitariserte grenselinjen man forstår hva det faktisk innebærer at Nord-Korea har vært i krig i snart 70 år – ikke bare ideologisk, men rent fysisk og bokstavelig. Avtalen som ble undertegnet i 1953 av partene i Koreakrigen, og som markerte slutten på krigshandlingene, er kun en våpenhvile og ikke en fredserklæring. Altså er Nord-Korea formelt og teknisk sett fortsatt i krig med ikke bare erkefiendene Sør-Korea og USA, men også FN og dermed verden, deg og meg.

Fra verdensrevolusjon til de nære ting

“Arne Paasche Aasens mor lærte barna sine opprørets grunntanke: Slåss mot de rike som øder jorda og sulter ut arbeiderne!” Poeten forble lojal mot Arbeiderpartiet hele sitt liv. Journalist og forfatter Arild Bye løfter med denne biografien ”partidikteren” Arne Paasche Aasen opp og frem fra glemselen, skriver Brageprisjuryen.

Barndomshjemmet til Arne Paasche Aasen på Grünerløkka var den reneste revolusjonssentral. Herfra ledet hans ultraradikale mor Augusta utgivelsen av syndikalistavisa Direkte Aktion. I årene før og under første verdenskrig ble kjente røde opprørere som Martin Tranmæl stadig observert gående inn og ut av leiligheten i Seilduksgata.

Den russiske revolusjon i 1917 måtte gjøre dypt inntrykk på en 16-årig gymnasiast og dikterspire med en slik bakgrunn. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev Arne Paasche Aasen harmdirrende tekster der han priste revolusjonen, fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp.

Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter.

«Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine verspetiter i Arbeiderbladet (underpseudonymet Dorian Red) og tekstene til Ønskekonsert-slagerne som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gangs. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri, men beholdt lojalt tilknytningen til Arbeiderpartiet livet ut. Ved inngangen til det nyrøde 1970-tallet valgte han – som i sine unge dager – å tale makten midt imot, i en strid som splittet partiet og folk.

Arbeiderklasse-bohemene

UTDRAG: Verken Arne Paasche Aasen eller Rudolf Nilsen tok seg fast arbeid idet de nå gikk inn i tjueårene. De prøvde å leve av ordet og la seg til en fri livsstil. Begge ville være «kunstnere» som tross sitt revolusjonære alvor også elsket å være morsomme. Så langt må Arne og Rulles «løsgjengerliv» ha gått at noen tok til å mene at de var noe i nærheten av døgenikter og dagdrivere. De drakk og ruset seg hver gang de hadde anledning, ofte til den lyse morgen. Ludvig Meyer påstod at Rudolf Nilsen var «fryktelig lat», og at det var grunnen til at han ikke søkte noe fast arbeid. Indolent og doven kunne man få inntrykk at han var, litt blekfet, men med en stillferdig sjarme, hevdet Meyer, som observerte de unge dikterne på svært nært hold i sin egen leilighet til ulike tider på døgnet.  Stilt overfor praktisk arbeid fant de to uten tvil gjerne noe annet å fordrive tiden med.

Reaksjonene på duoens livsstil var tydelige. I Samfundslaget ble det fleipet særlig med Paasche Aasens veldige dikteriske ambisjoner. Han fikk høre at han stilte for høyt når han drømte om å bli berømt. En arbeiderungdoms flamboyante opptreden kunne skape reaksjoner. Navnet hans ble vridd på av de ulike redaktørene av «Bikuben», den håndskrevne lagsavisa, det florerer med henvisninger til ham som «Påske» og «Pinse»-Aasen. De andre vitset med at han ønsket seg til «Olympen». I et smede-dikt «Påske Aasen tilegnet», ble han skildret som jålebukken som skilte seg ut fra den ellers nøkterne gruppen. Han burde helst fjerne seg fra «sjargongen til Wildenvey», ellers ville han selv vokse vekk fra dem, rimet ungdomslagets avis: «Opprinnelig er du jo en av våre, hvorfor da fare sådan av gårde.»  At han og Rulle, uteksaminert fra gymnaset, ikke gikk i gang med mer enn å skrive, ble kommentert. Det ble sarkastisk satt på trykk at «Det forlyder at Arne Paasche Aasen vil begynne med samfunnsnyttig arbeide».  Det fantes alltid dem som i misunnelse lo. De to dikterhåpene kunne le tilbake. For noe å gjøre ble de ikke i beit for. De gikk aktivt inn i teatervirksomheten i Arbeidersamfundets dramatiske klubb. Der skrev de tekster til revyene og opptrådte selv etter hvert også på scenen. Det sterkt politiserte teaterarbeidet skulle bringe kunsten ut til folket. Teatergjengen reiste på turné i hele Akershus med revyen «Den røde hane». De overnattet på spillestedene til neste dag, hvorpå de som hadde jobb i byen, måtte rekke toget tidlig om morgenen. Om kvelden bar det av sted til et nytt spillested og ny forestilling. Arnes søster Emmy var blitt med; hun arbeidet på et samvirkelag og var av dem som måtte inn til byen med toget. Enda om noe av innholdet i revyene var nokså lettbeint, var teaterarbeidet morsomt og fungerte som viktig politisk agitasjon. Noen ganger spilte de også seriøs dramatikk. En gang satte de opp Frøken Julie av August Strindberg. Men mest skrev og spilte de revy og lot latteren sitte løst.

Imponerende gjennomført

Brageprisen 2018. En av Norges viktigste litterære prisen deles ut 22. november i Dansens hus. Nå er de nominerte klare og bøker som Kinderwhore, Det største mysteriet, André Bjerke – i kampens glede og Arne Paasche Aasen – fra verdensrevolusjonen til de nære ting kjemper om den gjeve prisen. Med god grunn.

Her finner du alle de nominerte

Imponerende gjennomført

Det kan være fristende å si at hovedpersonen i Maria Kjos Fonns roman Kinderwhore ikke er et klassisk overgrepsoffer. Men hva er «et klassisk overgrepsoffer»? Kanskje har litteratur og film bidratt til en forestilling om offeret som svakt og av ulike årsaker tvunget til taushet. I motsetning til dette er Charlotte tøff i trynet, sarkastisk og kvikk i replikken. Likevel tar det tid før innsikten om hva hun egentlig har vært utsatt for kommer. Dette framstilles på mesterlig vis – det er som om leserens erkjennelse vokser i takt med hovedpersonens. Skildringen av å være innlagt i psykiatrien er tilsvarende overbevisende. Romanen setter her ord på en ungdoms erfaring med psykiske problemer og med behandlingsapparatet, uten at det føles som at et oppdragende budskap står i veien for den nådeløse nakenheten i beskrivelsene. Charlotte er utvilsomt et skadd menneske, men ikke et svakt et. Hun takler omgivelsene på en kald og hard måte, men holdningen er også preget av en fandenivoldsk galgenhumor. Personskildringen er kompleks og original. Med flere innslag av barnlige, og senere ungdommelige uttrykksmåter, bidrar språket i romanen til karaktertegningen, og illustrerer hovedpersonens utvikling på en imponerende gjennomført måte. Kinderwhore er et rystende, men også håpefullt portrett av et barn med ekstreme erfaringer.

Du er mer enn det verste du har opplevd

En vitenskapelig pageturner

Det første mysteriet er fortellingen om ni måneder som forandrer ditt liv, fra første celledeling etter befruktning, til fødsel. Men det er også fortellingen om evolusjon, cellebiologi, hjerneutvikling og genetikk, vitenskapshistorie og fostermedisin, alt sammen forklart på en lettfattelig og klar måte. Teksten fremstår uformell og personlig, selv når man lærer om komplekse vitenskapelige sammenhenger, og bygger på den måten ned udemokratiske barrierer mellom forskere og allmennheten. Biokjemiker Katharina Vestre skriver med en tydelig stemme som henvender seg direkte i du-form til en leser som får se livet utfolde seg i all sin mirakuløse skjørhet. En enkel, men genial idé til en bok i nydelig utførelse, skrevet med et driv som gjør dette til en vitenskapelig «pageturner».

La meg fortelle deg om begynnelsen av livet ditt

Strålende fortellerteknikk og solid overblikk

“Arne Paasche Aasens mor lærte barna sine opprørets grunntanke: Slåss mot de rike som øder jorda og sulter ut arbeiderne!” Poeten forble lojal mot Arbeiderpartiet hele sitt liv. Journalist og forfatter Arild Bye løfter med denne biografien ”partidikteren” Arne Paasche Aasen opp og frem fra glemselen. På bakgrunn av et omfattende kildemateriale plasserer Arild Bye poeten Paasche Aasen inn i hans samtid og skildrer på levende vis de politiske strømningene som skulle prege Arbeiderpartiets radikale fløy de første tiårene i det 20. århundre. Resultatet er en original fremstilling av norsk og internasjonal arbeiderpolitikk med Arne Paasche Aasen plassert som en av de mer betydningsfulle skikkelsene gjennom sine petiter, dikt og paroler der han maner arbeiderne til kamp. Med folkekjære sangtekster om Blåveispiken og De nære ting, ble radikaleren Paasche Aasen uomtvistelig en populær poet. Likevel kom han aldri egentlig inn i varmen. «Han diktet for mye parole og han diktet for raskt, sa kritikken, og venner ba ham stadig om å bruke lengre tid, finarbeide mer». Paasche Aasen måtte kjempe med mangelen på litterær anerkjennelse livet ut. Ved hjelp av strålende fortellerteknikk og et solid overblikk mestrer Arild Bye å gi poeten nytt liv.

Endelig en heldekkende biografi om tusenkunstneren André Bjerke

«André Bjerke ruver i Norges moderne kulturhistorie.» Slik slutter Peter Normann Waages nyskapende og velskrevne bok om en av våre viktigste forfattere i forrige århundre. Waage har sine ord i behold: Endelig en heldekkende biografi om tusenkunstneren André Bjerke, den folkekjære rimsmeden og krimforfatteren, som også̊ var avispolemiker, gjendikter, vitenskapskritiker, riksmålsforkjemper og spøkelsesjeger – foruten å være en habil sjakkspiller. Boken renvasker Bjerke for anklagene om kollaboratørvirksomhet under krigen, men viser godt hvordan beskyldningene slet på̊ dikteren i ettertid. Waage har hatt tilgang til privatarkiver og gjort intervjuer med gjenlevende, men skriver populært og forståelig selv om de vanskeligste emner. Biografien balanserer fint mellom vederheftig kildearbeid og en medrivende fortelling om et menneskeliv som spenner fra triumf til tragedie.

En ABC til besvær

Tekst: juryens begrunnelse

Fra venstre: Peter Normann Vaage, Maria Kjos Fonn, Arild Bye og Katharina Vestre

Elefantens ellevte time

«Tøff thriller med fascinerende bakteppe,» skriver Gjengangeren om Kin Wessel og Kurt Austs Udyr. Her forteller forfatterparet fra researchturen til Kenya. Om skruppelløse krypskyttere, om den sårbare naturen og om vår fremtid. Dessverre er boka høyaktuell.

Elefantens ellevte time

Tekst: Kin Wessel og Kurt Aust

En bøling elefanter kommer rolig marsjerende over Maasai-Maras savanne, rett imot oss der vi sitter i bilen. Varmedisen får flokken til å dirre som om dyrene vandrer ut av en drøm. «Som den spanske armada,» hvisker en av oss. De digre ørene brer seg og vifter i vinden som grå seil, støttennene likner baugspryd.

Sjåføren hvisker at den gamle førerhunnen korrigerer kursen, like etter vandrer dyrene forbi bilen vår med tjue-tretti meters klaring, i en lang, støvete og leken rekke.

Paradis med mørk side

Vi reiste til Kenya med ideen om å skrive en thriller fra Maasai Mara, dro naturligvis på safari og opplevde paradiset: løver som slumret bare meter fra bilen, hyener og ugler i tussmørket, ballongferd over neshorn og vannbøfler, frokost ved elvebredden hvor flodhester hadde seg i vannet. Og en bøling elefanter på vandring over savannen.

Om få år kan en slik opplevelse være noe du bare finner i litteraturen eller på ‘gamle’ filmer.
For paradiset har en mørk side: Krypskyting på elefanter og neshorn – det som ble temaet for Udyr, boka vår.

I Afrika blir det drept 20.000 elefanter i året. For ti år siden var det 3000 elefanter i Maasai Mara, nå er det 1000. Nabolandet Tanzania har mistet 65 % av elefantbestanden siden 2010. Nylig fant man nitti massakrerte elefanter i Botswana, støttennene var saget av.

For neshorn er situasjonen om mulig enda verre. I mars døde den siste hvite neshorn-hannen, og spissneshornet som i sin tid var på 850.000 dyr, består nå av mindre enn 5000 individer.

Ikke nevn oss i boka!

Under arbeidet skjønte vi raskt at research om krypskytteri i Kenya medførte en streng instruks: ikke nevn oss ved navn! Nesten alle vi snakket med uttrykte ønske om å få være anonyme, uansett om de jobbet innen etablerte dyrevernsorganisasjoner eller var privatpersoner.
Grunnen er like enkel som den er trist: Kenya sliter med korrupsjon, hvilket betyr at våre kilder frykter represalier hvis de står fram med navns nevnelse – represalier fra bakmennene som styrer krypskytteriet. Det ble sterkt antydet at disse gjerne kunne være embetsmenn, eller politikere. Man vet ikke, og tar derfor ingen sjanser.

4. februar 2018 ble den kjente dyrevernsforkjemperen Esmond Bradley Martin (76) knivdrept utenfor sitt hjem i Nairobi. Martin hadde i mer enn tretti år arbeidet med å avsløre handel med elfenben og var den første til å føre systematisk, detaljert og global statistikk over kjøp og salg av elfenben og horn fra neshorn. For et år siden ble Wayne Lotter (51), også en kjent dyreverner, drept i Tanzania. Og de er ikke de eneste.

Dyr og «Udyr»

Hovedpersonen i thrilleren Udyr er legen og enkemannen Axel Anker, som nettopp har pensjonert seg og forært seg selv en safariferie til Maasai Mara. Ute på savannen opplever han et fascinerende dyre- og planteliv som han knapt kunne forestille seg.

En natt blir en ranger fra dyrevernsorganisasjonen RedList skutt av en krypskytter som stikker av. Axel blir bedt om å hjelpe til med å redde mannen, og plutselig er han involvert i en brutal krig mellom dyrevernere og krypskyttere. Snart møter han Big Man, sjefen for RedList som har en egen filosofi:

‘Bare mennesker kan være udyr. Intet annet dyr kan plage, bure inne, kutte deler av andre dyr bare for fornøyelsens skyld. Eller for profitt.

Kampen hardner til og tvinger Axel Anker til å forholde seg til en mørk fortid som han lovet sin avdøde kone å begrave for godt.

Skal våre barnebarn få oppleve elefanter og neshorn?

Prisen på elfenben og horn er høyere enn prisen på gull. Norge er ikke et mottakerland, og det synes kanskje fåfengt å arbeide for bevisstgjøring av problemet overfor nordmenn som tross alt ikke tror at horn kan hjelpe på potensen eller kurere kreft, slik mange øst-asiater mener.

Men nordmenn er et reisende folk og mange av oss besøker land i Østen som står for både legal og illegal import av elfenben og horn. Vi kan ta samfunnsansvar ved å gjøre hverandre og andre bevisst på problematikken.

Skal våre barn og barnebarn få oppleve synet av de store dyrene på savannen? Det er opp til oss og vår generasjon.

Les mer om Udyr 

Skogmoro

I Reidar Müllers Skogens historie utforsker han skogens og dens betydning som livsmiljø for planter og dyr. Boka byr på en hel rekke morsomme faktaopplysninger du kan briljere med i ulike sammenhenger. På neste skogstur for eksempel.

Visste du …

… at for 400 millioner år siden ruvet svære monstersopper, prototaxites, som var 8 meter høye?

… at den britiske Scott ekspedisjonen til Sydpolen i 1911 fant fossile rester etter en skog som dekket Antarktis for 280 millioner år siden?

… at verdens eldste tre er en bristlecone furu, kalt Metusalem, som er nesten 5000 år gammel?

… at for 9000 år var store deler av den i dag treløse Hardangervidda dekket av skog?

… at få arter vandrer så langt som ulven? Rekorden så langt, dokumentert, er nesten 1100 km i luftlinje.

… at den romerske keiseren Cæsar (som riktignok aldri hadde sett en elg) skrev at elgen var tvunget til å gå baklengs når den beitet for ikke å bli forhindret av den store nedhengende overleppen?

… at av de 44.000 dyreartene som lever i Norge, holder 60 prosent til i skogen?

… at Kina planter omtrent like mye skog hvert år som det forsvinner tropisk regnskog i Amazonas?

… at et eukalyptustre som sto bare 740 meter fra nedslaget til Hiroshimabomben overlevde? De kalles i dag overlevelsestrær, eller Hibaku Jumoku.

… at japanerne har et eget ord for å bade i skogsluft, Shinrin-yoku og at tur i skogen skal visstnok dempe stress, senke blodtrykket, øke antallet hvite blodlegemer og styrke immunforsvaret?

… at en av de første skogene som ble fredet av estetiske grunner var Fontainebleau-skogen utenfor Paris i 1861?

Om Skogens historie 

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

Les utdrag