Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

Supertips til høstferien

Visste du at verdens kuleste bibliotek ligger på Tøyen og at du som voksen ikke har adgang? La barna sjekke ut Biblo i høstferien.

Biblo Tøyen er et bibliotek for barn mellom 10-15 år. Hit kan barna dra alene eller med venner og boltre seg i det eventyrlige biblioteket. Her finnes gondolbanevogner å sitte i, lekserom, legovegg, databord for programmering, scene, digitale og analoge verktøy og selvfølgelig mengder av bøker, tegneserier og filmer. Her kan barna lese lekser, lage mat, låne bøker, oppleve forfatterbesøk, filmkvelder, konserter og teater, eller utforske og uttrykke seg gjennom kunst, mekking og digital teknologi. Tilbudet er gratis. Et bibliotek som tar barn og unge på lekende alvor og som ønsker å inspirere til kunnskapsbyggende aktiviteter. Et bibliotek du skulle ønske fantes da du var liten → les mer

Et nydelig alternativ til nesten alt!

5 tips til hvordan du blir en boksluker

  • Lag en lesehytte av et pledd over to stoler eller et bord. Husk lommelykt!
  • Hvilke hobbyer har du? Det finnes bøker om alt. Finn en bok som handler om ting du liker, feks om hester, lego, dinosaurer eller fotball.
  • Les en bok høyt for deg selv, bytt mellom flere stemmer. Les med skummel stemme, pipestemme eller syng det du leser.
  • Les for andre. Kanskje har du en oldefar, en lillesøster, en hund eller en bamse som liker å høre på?
  • Det er gøy å snakke om bøker med andre. Fortell om bøker du liker til vennene dine og spør hva de har lest.

5 tips til hvordan du får en boksluker

  • Gi barnet tidlig leseglede. Start med å lese høyt for barnet. Leser dere på senga hver kveld, skaper du gode rutiner for videre lesning.
  • Når barnet skal lese selv, er det lurt å velge bøker med mye bilder og lite tekst. Det er viktig at barnet føler mestring.
  • Ha tålmodighet. Ingen lærer i samme tempo. Det skal øvelse til for å bli en god leser. I starten kan dere bytte på å lese annenhver side.
  • Finn bøker om temaer barnet er opptatt av. Ikke bli skuffet om barnet ikke vil lese det du leste da du var liten.
  • Finn en serie. Les den første boka sammen med barnet. Når barnet har fått smaken på boka og blitt kjent med karakterene er det lettere å lese selv.

(Tipsene er fra Tanums lesekampanje 2017, men funker superbra – alltid)

Vinterferie er skapt for gode lesestunder

 

Oppskrift på pizza picante

Inviter noen på pizza i kveld! Lofthus Samvirkerlag lager Norges beste pizza. I boka Pizza deler Eirik Sevaldsen sine oppskrifter med oss.

Dette er en variant som vi i Norge liker å kalle Pepperoni. Vi bruker salami picante fra Italia. Her finnes det flere typer sterke salamier. Sjekk i butikken og se hva de har. Blant de røde pizzaene er denne en favoritt. Den passer også godt med et glass øl til. Vi finkutter chili som vi har på før vi steker i ovnen. Det er også mulig å legge chilien ved siden av, slik at du selv kan bestemme styrkegraden. Noen liker også å ha på chiliolje.

Dette trenger du:

Slik gjør du det:

  1. Lag bunn og saus. Forvarm ovnen til 250 grader,eller maks varme.
  2. Fordel saus og ost på pizzabunnen.
  3. Skjær salamien så tynn som mulig, ca. 1–1,5 mm og fordel denne utover.
  4. Legg på tynne ringer av rødløk og finkuttet chili.
  5. Ta pizzaen ut av ovnen når bunnen er gyllen,ca. 5 minutter på 250 grader.
  6. Krydre med salt og pepper, og pynt med timian.

*salami picante
Er picante salami vanskelig å finne er de fleste pepperonivariantene en mulig erstatning. Finn den du synes smaker best. Vi legger picanten på før den går inn i ovnen. Det kan hende at andre varianter blir best når de legges på etterpå.

Pizza av Eirik Sevaldsen fra Lofthus Samvirkelag

Kjøp boken her

Fredagspizzaen

Lofthus Samvirkerlag lager kanskje Norges beste pizza. I boka Pizza deler Eirik Sevaldsen sine oppskrifter med oss. Ukens fredagspizza: Chorizo

Dropp dyrt og fancy utstyr – legg heller pengene i toppingen eller osten
– Eirik Sevaldsen

Flere oppskrifter finner du i Pizza

Chorizo er en sterk pølse som har sin opprinnelse fra Den iberiske halvøy. Den er også utbredt i Latin-Amerika. Den er et sterkere alternativ til pepperoni og enda mer smakfull. Det vil sive rød væske ut av pølsen når du steker den. Det skyldes paprikaen den er krydret med. Vi har valgt å balansere krydderet med tomater som er friske og med masse sødme.

Dette trenger du:

  • Bunn → Se oppskrift
  • Rød saus (scroll ned for oppskrift)
  • 20 g mozarella
  • 20 g cheddar
  • 20 g gouda
  • Chorizo
  • Små, gule tomater (bruk røde hvis du ikke finner)
  • Koriander
  • Salt og pepper

Slik gjør du det:

  1. Lag bunn og saus.
  2. Forvarm ovnen til 250 grader eller maks varme.
  3. Kut chorizo i 0,5 cm tykke skiver. Legg til side.
  4. Kutt tomater i to og press ut saften. Salte og pepre. Sett til side.
  5. Fordel saus og ost på pizzaen.
  6. Fordel chorizo og tomater.
  7. Ta pizzaen ut av ovnen når bunnen er gyllen, ca. 5 minutter på 250 grader.
  8. Legg på koriander.
  9. Krydre med salt og pepper.

Oppskrift på rød saus

Det går ca. 80 g saus på en pizza. Ca. en stor amerikaskje! En boks hermetiske tomater à 250 g gir saus til 2 til 3 pizzaer avhengig av type tomater, og hvor mye væske det er i boksen. Mengden jeg oppgir her er basert på ferdig avrente tomater. 1 spiseskje tilsvarer ca. 3 teskjeer.

Ingredienser:

  • Hermetiske tomater
  • Soltørkede tomater i olje
  • Olivenolje
  1. Finn de hermetiske tomatene du liker best, og de beste soltørkede tomatene på glass i olje. Vi bruker «chopped» tomater, da får du mer saus ut av tomatene enn om du velger hele tomater. La tomatene renne godt av, gjerne over natten i kjøleskapet. Om du har det travelt, kan du hjelpe til med en skje og presse ut saften. Ta vare på juicen.
  2. Legg de soltørkede tomatene i en sil og la dem renne av seg.
  3. Finhakk eller kjør de soltørkede tomatene med en stavmikser til puré.
  4. Bland pureen med tomatene, i forholdet 12 deler tomat og én del soltørkede tomater.
  5. Tilsett en spiseskje olivenolje per 500 g ferdig saus.
  6. Det går ca. 80 g saus til en pizza med diameter 32 cm.

God fredag!

Kjøp Pizza her

Du er mer enn det verste du har opplevd

Romanen Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er en rå og nådeløs oppvekstskildring. Den har nettopp kommet ut og har fått en enestående mottakelse, anmelderne er både begeistret og rystet – og klokere enn de var før.

Tekst: Benedicte Treider

Kinderwhore er ikke en roman som går stille i dørene, tittelen i seg selv roper på oppmerksomhet, innholdet ber om å bli debattert. Boka har en eiendommelig kraft, den er inn til margen rå – blottet for sentimentalitet og forskjønnende omskrivinger.

Les mer om boka her

Det handler om Charlotte. Vi følger henne fra hun er sju til hun er tjue år. Hun vokser opp i et dysfunksjonelt hjem med en mor som er ute av stand til å ta vare på noen. En rekke midlertidige fedre kommer og går. Og når Charlotte er tolv, er det én av disse som forgriper seg på henne og misbruker henne over tid.

Forsvarsmekanismer og angrepsmetoder

Hvis det finnes et begrep som en normal barndom og ungdom, kan det legges til side her. Ingenting er konformt eller alminnelig i Charlottes liv. For henne handler livet om å bygge forsvarsmekanismer – og angrepsmetoder – sterke nok til å orke å leve med smerter, traumer, et svakt selvbilde og en ødelagt kroppsforståelse. Hun havner etter hvert i rus og i psykiatrien, samtidig tar hun selv skånselløst og hardt igjen på omgivelsene sine.

En låt av Courtney Love er sitert flere ganger, og den klinger med som et slags refreng i romanen:

I love you so much it just turns into hate/Someday you will ache like I ache.

Ordene speiler Charlottes egne følelser, for hun bærer ikke bare på en knusende forakt rettet mot seg selv, men også et hat rettet utover. I tenårene faller hun inn i en selvdestruktiv spiral nedover, der hun også lokker andre med seg inn i ødeleggelsen.

Charlotte er ikke et offer det er lett å få sympati med, hun kan være utagerende og hensynsløs. Det rammer de fleste rundt henne – medelever på skolen, datteren i fosterhjemmet hun bor i, og også moren. Som det står i brevet Charlotte etterlater til moren før et selvmordsforsøk som 15-åring: «Kjære mamma, ikke vær redd for at det er din skyld, det er det.»

Vendingen

Blant de mange drastiske scenene, finnes det også uendelig såre og skjøre tekstpartier. Det skjer en vending underveis. Charlotte kommer inn på et nytt spor, det finnes håp. Det gjør meg underlig rørt, at Charlotte etter å ha vært gjennom neglisjering, seksuelle overgrep, rus, prostitusjon, innleggelser, barnevernstiltak, avrusning, diagnostiseringer og feildiagnostiseringer – på slutten av tenårene og i slutten av romanen kan se fremover mot noe som kanskje kan bli et nytt og godt liv.

Hun får en kjæreste, og forholdet mellom henne og Christine er i seg selv en slags omvendelse til noe nytt:

Vi pustet like stille som blader som falt mot bakken. Ingen måtte høre oss, ikke engang veggene. Vi hvisket uten ord om det vi hadde lært hverandre: At man kunne bli et menneske. At det fantes et vindu å se ut av, at vi kunne reise oss opp, sette den ene foten foran den andre og gå.

Når dette er blitt en så drastisk og kompromissløs, men samtidig vakker og sår fortelling, er det ikke minst på grunn av formen og tonen i romanen. Den framstår som autentisk og ærlig. Den er ladet med sterke, intense øyeblikk. Den har overskudd og et skarpt blikk. Grunntonen er verken smertelig, sår eller vemodsfylt, men fandenivoldsk. Det finnes hele tiden et vittig, frekt og galgenhumoristisk toneleie. Inntil det snur –  for tonen endrer seg etter hvert. Det er fremdeles et bitt i setningene, men mot slutten er det større rom for tristhet, åpenhet og følelser.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har. Den lar oss komme tett innpå en person få kjenner, og den lar oss oppleve et menneskelig mørke vi har mye å lære av. Det er som Kjetil Røed skriver i en anmeldelse i Vårt Land: «Det blir både ­vakkert og forferdelig. (…) Maria Kjos Fonn må aldri slutte å skrive.»

Anmelderne om Kinderwhore:

En bok alle bør lese
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet, terningkast 5

Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn.
– Trine Saugestad Hatlen, VG, terningkast 5

Det er rått. Det er sterkt. Det er inntrengende. (…) Ingen kan bli uberørt av å ha lest denne romanen.
– Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen, terningkast 5

Romanen slår hardt, den er velskrevet og griper rett inn i samfunnsdebatten. En av høstens viktigste utgivelser.
– Anne Schäffer, Tara, terningast 5

Løfter arven etter Herbjørg Wassmo. (…) Kinderwhore av Maria Kjos Fonn kan gå rett inn i norskundervisningen.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Å være ung er faktisk for jævlig, noe Maria Kjos Fonn beskriver med stor litterær kraft.
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

Knallsterk roman om kampen for – og mot – et levelig liv etter omsorgssvikt og overgrep.
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

 

Husker du? En liste til fortiden

Det er ikke så mye som skal til før vi rykker tilbake til start, skriver Finn Bjelke i Gammel for første gang. Din guide til middagshøyden. Bankfilial, Donald-brus, pariserloff. Ta en titt på lista til Finn – kjenner du igjen noe? Alle har sine lister, og denne er ment som en innledning til egen øvelse.

Tekst: Finn Bjelke

Oftest er det en lukt, eller noen strofer av en sang, men jeg våger påstanden om at den listen jeg har samlet efter hukommelsen og innfallsmetoden vil transportere dere til en tid hvor det meste var mulig, og vi hadde all verdens av den – tid altså.

Alle har sine lister, og denne er bare ment som en innledning til en egen øvelse. Men før du begynner på din egen liste: skum gjennom denne og se hvor mange eller mye du husker.

Er det ikke fortærende å ikke huske hva vi gjorde forrige uke og så kan vi samtidig briljere med armene på ryggen med ting og hendelser som fant sted over femti år tilbake.

Velkommen tilbake!

Aktuell
Apache-sykkel
Alle Kvinner
Arild Gulden
Babben Enger Damon
Bankfilialer
Bent Tomtum
Big City
Bjellands ketchup
Bonna
Botfor
BP
Brynilds 10 på topp
Buljong
Caltex
Caramello
Cooly
Donald-brus
En drøy halvtime
Falkeklubben
Farbror Melker
Farmand
Femøres banansjokolader
Femkroneseddelen
Finn Gustavsen
Flipper
Fornebu
Franklin W. Dixon
Fysikk på roterommet
Granatmannen
Greven av Monte Cristo
Gunnar Garbo
Harald Sunde
Hasla og Riegel
Heimkunnskap
Håkon Kyllingmark
Illustrert ukeblad
Illustrerte klassikere
Inge Thun
Inger Aufles
Ingrid Hadler
Irma
Ivanhoe
Jan Rodvang
Jarle Høysæter
Johs Harviken
Jordbærpinne
Jukan
KAMP-serien
Kaptein Miki
Kings Bay
Kjetil Hasund
Kriminaljournalen
Korak
Langpils
Langåsen Pensjonatskole
Liten Solo
Lorns Skjemstad
Magnar Lundemo
Magnar Solberg
Magne Thomassen
Moskwitch

Odd Borg
Odd Børre
Olav Nilsen
Opal
Pappsløyd
Pariserloff
Per Hafslund
PP pastiller
Præriebladet
Pølseboder
Pål Tyldum
Ragnar Baartvedt
Romeo Clive
Savoy
Skøyteløp
South State
Spiseplikt
Splitkein
Sven Låftman
Svenn Stray
Sweet Mint
Teem
Televimsen
Tenor
TEN-pluggen
Torkel Ravndal
Tos
Tusenfryd fruktpastiller
Tyrol smørmalt
View-Master
Wrangler
Ørnulf Fremming

Om Gammel for første gang

Du har rett – noe var bedre før. Musikken, politikerne, drosjesjåførene, bankene og manerene. Men det skal ikke stoppe oss som er i ferd med å bli gamle for første gang, sier Finn Bjelke (snart 60). Hvis dette er «siste runde» skal vi i hvert fall drikke opp.

Finn Bjelke har følt seg gammel og akterutseilt siden slutten av 30-årene og gjort en del observasjoner som han har nedtegnet for alle som er på vei mot toppen av middagshøyden. Dette er ikke en bok om ting du må gjøre før du går i pennalet. Derimot er det en underfundig, lite selvhøytidelig guide til middelaldrende som vil gjøre oppløpssiden så glatt og jevn som mulig.

Kjenner du at pusten blir kortere og lunta enda kortere? Og føler du for å gi litt blanke selv om du tilhører kategorien godt voksen? Da er dette boken for deg.

Kjøp boka her

 

Krypende uhygge i Dronen

Unni Lindell gjør det hun kan best i sin nye roman, Dronen: Lage krypende uhygge og karakterer på kanten av det meste, skriver redaktør Mia Bull-Gundersen.

Tekst: Mia Bull-Gundersen

Marian Dahle ble introdusert som Cato Isaksens nye makker i Honningfellen i 2007. Unni mente at Cato trengte en å spille ball med. Og det fikk han, kan man si – til gangs! Ikke bare viste det seg at Marian var en uhyre skarp etterforsker og kanskje til og med et halvt hode foran Cato, noe som irriterte ham mer og mer. Men hun hadde også et trøblete og utfordrende sinn som stadig måtte håndteres. Cato ble temmelig utmattet av henne, og det har han blitt i flere bøker siden den gang. Og Marian har fått – eller tatt – mer og mer plass. For Unni liker å skrive om henne og leserne liker å lese om henne, og i den forrige boka, Jeg vet hvor du bor, hadde Marian hovedrollen og Cato var trukket mer i bakgrunnen – enten han likte det eller ikke. Mest ikke, tror jeg. Fra da av het det en Marian Dahle-bok og ikke en ny Cato Isaksen-bok. I førsteutkastet av Dronen dominerte hun fullstendig og Cato var nesten ikke med, men jeg fikk lirket Unni til å trekke ham litt fram i ny og ne, for jeg liker fremdeles Cato, og Marians psykiske tilstand er temmelig på kanten, så han trengs.

Dronen: Marian bor i trehuset på Frogner som i forrige bok, og hun er blitt kjæreste med Heine i naboleiligheten. Hurra for Marian og Heine! Hun trenger en kjæreste. Men Marians nevroser får henne til å behandle Heine dårlig, og ikke rent sjelden har jeg lyst til å rope til henne at hun må da for fader ta seg sammen, ellers orker ikke Heine mer. Og så kommer drapet i teltet i Maridalen. På nøyaktig samme sted som en ung jente, Evie Thorn, ble hugget i hjel for fem år siden. Det drapet er ikke oppklart – er det kanskje samme gjerningsperson? Spørsmålstegn. Og hvem er han som holder til i den nedlagte militærleiren oppe ved Skar – der Maridalsveien slutter – han som årvåkent følger skogen og dem som beveger seg der med dronen sin? Studerer alt som skjer på Ipaden. Det er han vi møter først i boka, og det er han som ser teltet og jenta som kryper ut av det. Det er han som får hjertebank når han ser jenta, og det er han som spør seg hvordan hun kan tørre å slå opp telt på samme sted. Det er ekkelt, det er skikkelig ekkelt! Og når den lille gutten i etasjen under Marian forsvinner, han som hun er temmelig irritert på, da blir det enda eklere. Og når Marian begynner å lure på om Heine, kjæresten hennes, har noe med guttens forsvinning å gjøre, ja – da strammer det seg skikkelig til.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Dronen bør leses på høylys dag og ikke i senga med høstmørket bankende på soveromsvinduet, ja, jeg sier som Unnis svenske forlegger Anne-Marie Skarp i Piratforlaget: – Nu har jag läst Dronen som jag tyckte var mycket bra och oerhört otäck. Hon är bra på det, Unni!

For i Dronen gjør Unni det hun kan best: Lage krypende uhygge og karakterer på kanten av det meste.

#sykehjemserfaringer

Johan B. Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad.  – Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne #sykehjemserfaringer.

Tekst: Johan B. Mjønes

Meteorologen

I fire år var jeg pleieassistent på et sykehjem i Oslo. Jeg sitter igjen med mange fortellinger og minner derfra, gode og dårlige. La meg få dele en historien om en drømmebeboer, en historie som både er et godt og et vondt minne.

Om en mann som alltid var høflig og velvillig. Han gjorde som han ble bedt om, spiste når det var mat, lot oss gjøre skift og stell uten motstand, og sov rolig om natten. Han var dårlig til bens og pratet lite, så han satt som regel på rommet sitt, eller i stuen, stille, men sammen med andre beboere. Han hadde pårørende som var innom jevnlig, så han var ivaretatt. En drømmebeboer.

I journalen hans stod det at han likte å gå ut for å se på været. Og en dag jeg hadde litt ekstra tid, bestemte jeg meg for å følge ham ut. Været var fint, og det var forholdsvis rolig på avdelingen. Jeg spurte ham om han ville være med ut, og fikk et høflig nikk til svar. Sammen stavret vi oss mot verandaen, jeg åpnet døren og støttet ham ut.

Da vi kom ut, himmelen var høy og blå med noen mindre skyer her og der, var det noe som skjedde. En forandring. Han rettet seg opp. Slapp taket i meg og stod støtt for egne ben. Jeg så på ham, og i blikket hans var det plutselig noe som glødet, noe jeg ikke hadde sett hos ham før, det var liv og styrke og glede i blikket. Og han begynte å snakke.

Det viste seg at han hadde vært meteorolog, hadde jobbet på Blindern, og nå fortalte han meg om alt vi så, fortalte om vinden som strøk mildt over oss, fortalte om skyene som drev sakte over himmelen. Så løftet han hånden og pekte.

– Se der, sa han mens han pekte på en sky. – Under der ligger det et lite vann.

– Hvordan kan du se det? spurte jeg.

­– Se på undersiden av skyen, forklarte han, – der kan du se at det er en litt annen fargenyanse. Det skyldes fordampning fra vannet som ligger der.

Jeg så på ham, så på skyen, og så hørte jeg en alarm gå av inne på avdelingen, og jeg forstod at vår tilmålte tid var ute.

Om han ville være ute lenger, vet jeg ikke, for da jeg sa at vi måtte inn igjen, ble han med uten å protestere. Jeg støttet ham inn på rommet, hjalp ham ned i stolen, og så hvordan haka falt ned til brystet, så hvordan blikket ble tomt, hvordan han sank inn i sitt høflige ingenting igjen.

Jeg vet ikke hvor mange som hadde tid til å ta ham med ut. Jeg var ikke på vakt hele tiden. Men det jeg vet, er hvor ofte jeg hadde tid til å følge ham ut. Én gang. I løpet av mine fire år som pleieassistent, hadde jeg tid til å ta ham med ut én eneste gang.

Prioriteringene mine kunne vært annerledes, jeg kunne jobbet raskere og hardere, og jeg kunne tatt et kvarter på verandaen med ham etter vakt, jeg kunne det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Men det er også et annet element her, som handler om tid og penger og ressurser, og jeg vet, at på den avdelingen jeg jobbet, er bemanningen redusert siden jeg var der, samtidig som de eldre er blitt sykere, og eldre, og krever enda mer av den enkelte pleier.

Har noen i dag tid til noen annet enn neste skift, neste måltid, neste livsnødvendighet?

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.