Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.

All posts by Mona Ek

Vindtorn-prisen til Eldrid Lunden

Eldrid Lundens dikt balanserer på grensa mellom det sansa, det tenkte og det som er kjent. Eit sterkt indre trykk – på minimalistisk vis. Dikta set difor merke i lesaren. Dei har ein retorisk snert, ofte med feministisk tilsnitt, sa juryen under kveldens utdeling. Les hele talen her.

Om å vere fylt til forstanden av gråt

Tale til utdelinga av Vindtorns Minnepris 2019

Det var ein gong at diktaren Gro Dahle gjekk på skriveskule. Læraren sa om Dahles dikt: “kast og begynn på nytt”! Gro Dahle mista motet og kasta dikta før gjennomgangen. Rett i søpla ved kopimaskina. Ikkje lenger etter fann læraren dikta i søpla, gjenkjente dei som Dahles, og gjekk til henne og sa “Her skal du begynne.”

Slik byrja Dahles diktarskap. Og i 2015 fekk ho Vindtornprisen. Det var berre eit spørsmål om tid før skrivelæraren skulle få prisen. Læraren får prisen for sitt kontrære, nyskapande, stundom rebelske, stundom naudsynte og essensielle forfattarskap. Men samtidig, med sin poetiske praksis, vart altså prisvinnaren den første professoren i sitt fag, og har betydd så mykje for så mange. Som til dømes Dahle, som seier:

Ordene hennes har blitt grunnloven min, mine bud.
Jeg kaster det meste jeg skriver og begynner på nytt og på nytt og på nytt.
Og så er det: “Gå dit det brenn», «Du må bryte meir stein», «Ikkje ver så flink og snill pike»
og ikke minst: «Du får vere den du er til det går over av seg sjølv!».

“Gå heim og skriv om mjølka, gut,” skal prisvinnaren ha sagt til ein annan elev. Denne direkte og kanskje småfrekke tonen har vore der i prisvinnarens over femti år lange forfattarskap. Då forfattaren i sitt åttiande år gav ut ei diktsamling som viste atter ei ny side, var juryen einstemmig i å innstille Eldrid Lunden som vinnar av Triztan Vindtorn Poesipris.

*

Tabu er område der vi ikkje vil vite om vi vil skade nokon, står det i Eldrid Lundens siste bok, Det er berre eit spørsmål om tid. Slike tvetydige fråsegner har vore med Lunden sidan oppveksten. Lunden kommenterer fenomenet i eit intervju (Vinduet 4-18): Eg vaks opp i eit bygdesamfunn som dyrka språkleg evne på sin måte, og då helst som forteljing eller ironi. Det siste kom gjerne til uttrykk som tvetydigheit. Eg har aldri vakse frå dette språket.

Lunden leitar såleis sjølv i heimen når ho skriv. Lunden diktar for tanken og kroppen – særleg i dei tre diktsamlingane som ho skreiv på søttitalet:

Har ho mørker i kroppen? skriv Lunden i samlinga hard, mjuk
Nei, ho har augnevipper
som stryk dagen over
i skugge.

“Hard i kantene og mjuk i fingertuppane,” skreiv poetkollega Liv Lundberg om Lundens poesi.
Ein kunne òg ha sagt om poesien det same som var sagt om Robert Frost ein gong: “Han var aldri nøgd med å si éin ting viss han kunne seie to eller fleire.”

Sidan 1968 har Lunden inviterert lesaren inn til fleirtydige, ureine poetiske univers. Då kom F.eks. juli. Lunden var då ein del av krinsen kring Profil. Sidan har ho gitt ut femten bøker. Fire av dei essays, resten dikt. Ho har fått Doblougprisen, Brages heiderspris og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Kanskje får Lunden Nordisk Råds litteraturpris for den siste boka si. Ho er iallfall nominert.

Lunden var med på å starte Forfattarstudiet i Bø, og var allereie i 1996 professor i skjønnlitterær skrivekunst. Ho veit kva ho gjer med teksten når ho gjer den både hard og mjuk og formidliande så mykje som muleg når den først skal trykkast.

Motpolane i Lundens dikt er der både i form og i motiv. Lundens krasse ironi blir elegant kontrastert av store, sentrallyriske motiv og naturtablå. Dei er skrive fram med ei hand som er stø men likevel kjenner skjelva av motpolenes møte. Retorisk fast, men språkleg vart og nyansert.

Og så dette fantastiske: AT motpolar møtest! Lundens dikt balanserer på grensa mellom det sansa, det tenkte og det som er kjent. Eit sterkt indre trykk – på minimalistisk vis. Dikta set difor merke i lesaren. Dei har ein retorisk snert, ofte med feministisk tilsnitt.

(Kvinnelege subjekt møter mannen. Det kvinnelege subjektet møter mannen i seg, og ho møter andre jenter/ kvinner. Dei tøtsjar ikkje alltid tabu, men noko står alltid på spel, for diktarsubjektet.

“Eg tenkjer meg sjølv som halvt skuggelagt. Så er diktinga eit forsøk på å få lys inn på alle område, ei insistering på at alle område tel.” sa Lunden til Arild Stubhaug i 1978, på den tida då ho skreiv desse dikta. Lundens poesi er like insisterande. Temperaturen er høg. Nervene er nakne.

Kritikk og sorg

Vil du bli ei undertrykt jente/ skal du seie at du er ei undertrykt jente/ du vil ganske enkelt bli tatt/ på ordet, skriv Lunden i eit mykje sitert dikt frå Gjenkjennelsen, 1982.

Tematikken er eksplisitt, som naudsynt kanskje var på den tida. Lunden var tidleg ute med å skrive om kvinner sine doble posisjonar i samfunnet. Dualiteten finst også i Lundens form. Ho kan vere eksplisitt, men samtidig sober.

Ho kan vere kritisk, ja. Men formidlar òg sorg. Diktet eg las peiker fram mot Det er berre eit spørsmål om tid.

((Lundens dikt gjer vondt, og er personlege, eksistensielle og politiske på same tid. Dikta skriv oss inn i ein sosial, kulturell, eksistensiell og politisk samanheng. Slik blir den individuelle røynsla politisk: Individets utfordringar er kollektive. Dei er brotne gjennom prismet til individet.
Det er sjølvsagt ikkje enkelt, hos Lunden. For Lunden gjer diktet klokare enn både seg sjølv og alle oss andre. Hennar slentrande og cool måte til tross: Innst inne har nok Lunden vyrdnad for diktet. Ho tar det på den største alvor fordi diktet gir innsikt i mørkret i menneska.

Tilsynelatande cool og liksom tilbakelent har ho aldri slutta å vere. Frå ei styla rufsetheit i tidlege samlingar, har sisteboka tilsynelatande likeframme – men varme dikt.))

I livsveven til eit menneske kan det vere slått inn
trådar med stor nødvendigheit. Det hende du redda
meg frå meg sjølv. Siste gongen det skjedde var
lyset i ferd med å bli oppslukt av mørkret
Du sat så roleg resten av kvelden
Varmen slo ut av kroppen din som frå ein glødeomn

Lunden skriv, I det er berre eit spørsmål om tid, slik at ein kjenner varma i veven, altså varma i teksten. Ordet vev betyr tekst, og Lunden kjem særleg nært innpå forteljinga om å leve.Her blir det å skrive like sjølvsagt som å puste. Og puste, det gjer desse dikta.

Gjennom femti år har Lunden stått utanfor tradisjonane, og slik stått i tradisjonen av dei som Steinar Opstad (i Himmelretninger) kallar dei ekte geni. Men éin tradisjon blir Lunden, etter si siste bok, henta inn av: Forfattarskapa som begynner som eksperimentelle og nyskapande, og som blir formmessig enklare, men innhaldsmessig meir kompliserte. Slik finn ein motpolar også i det overordna nivået, mellom bøker: mellom dei rebelske førstedikta og dei, på sitt vis endå meir opne – forsonande – nye dikta. Motpolane finst òg i setningsnivået. Ein kan vere fylt til forstanden av gråt. Det er for alt dette, for den skarpe tanken og det store, bankande, sterke hjartet at Eldrid Lunden får Triztan Vindtorn Poesipris 2018.

Vindtorn Poesipris’ jury – Birgit Hatlehol, Carina Beddari, Fredrik Høyer, Mette Karlsvik og Stein Versto

Verdens poesidag

Går verden under i morra, kan du utsette støvsuginga til en annen dag. Elske må du gjøre nå. Det som er verdt å vente på venter ikke, skriver poeten Joakim Kjørsvik. I dag er det Verdens poesidag og vi feirer med et lite knippe vårdikt. Bra for sjela og humøret.

Går verden under i morra,
kan du utsette støvsuginga
til en annen dag. Elske
må du gjøre nå. Det
som er verdt å vente på
venter ikke.

Kom deg ut døra, beinfly
til stasjonen, kast fra deg
bagasjen, hopp på toget
i fart! Finn

kupéen din. Spør hun
som sitter der, med øyne
som lyser slik furutrær
dufter om våren: -Hvor

går dette toget, egentlig?

– Det er det ingen som vet.
– Er det vakkert der?
– Det kommer an på.
– An på hva da?
Oss.

Joakim Kjørsvik (Mer ren poesi)

Der ute sopar dei gatene for støv til våren.

Dei tek minna med seg
når dei dreg vidare for å klargjere andre gater,

andre somrar.

Kanskje er du der

Oddbjørn Birkeland (Eurydike snur)

Byrje på ny

av og til får eg
lyst til å vere
ny i verda

ikkje sakne, sørgje
eller skamme seg

men vere som våren

vere ei lita spire
som ligg nede i jorda
strekkjer seg oppover

gjennom mørke molda

ei lita spire som bryt
skorpa og kikar opp

faldar seg ut og
seier hei, verda

her er eg

Ruth Lillegraven (Mer ren poesi)

Morgen

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

Kolbein Falkeid (Mer ren poesi)

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke (Samlede dikt)

Lauvet

Under lauvet som stilt fall ned
bad eit hjarte om dødens fred.
Ville aldri sjå sola snu.
Aldri elske meir. Aldri tru.

Våren kom til den nakne skog.
Hjartet inn i si natt seg drog.
Fjorårs lauvham låg kald og død,
kvilte tungt over kim og frø.

Aldri stansar ein vår for godt.
Gjennom lauvlaget tært og grått
friske spirer bryt fram og gror.
Hjartet finn att si grøne jord.

Får sin sommar. – Men når det ser
bleike fjorlauv som enno tér
skuggelett over frodig grunn
gløymer hjartet den lyse lund.

Halldis Moren Vesaas (Dikt i samling) 

Se alle våre diktsamlinger her 

Naturen til salgs

«Selv hovedstadsavisene skriver om det, jeg har lest artiklene igjen og igjen, kan ikke tro på ordene. De henter ut is fra breen, ren, hvit is fra Norge, og markedsfører den som det mest eksklusive man kan ha i drinken sin, et flytende mini-isfjell, omkranset av gyllen sprit, men ikke til norske kunder, nei, til dem som virkelig kan betale.» Sitatet er ikke hentet fra debatten om isbiter fra Svartisen, men fra romanen Blå av Maja Lunde.

Blå starter i en vestlandsk fjordarm med en isbre som stadig blir mindre. 67 år gamle Signe provoseres av at isbiter fra breen skal eksporteres til Dubai for å serveres i drinkene til rikfolk.

Les også: Maja Lunde frykter romanen hennes kan bli realitet

NRK melder at Svaice AS skal hente ut is fra Svartisen for å selge eksklusive isbiter til rike kunder og gourmetrestauranter over hele verden. Isbitene skal også selges til cruise- og underholdningsbransjen. Meløy kommune har støttet et forprosjekt med 380 000 kroner. Prosjektet har møtt mye motstand, men nylig snudde fylkesmannen og gir likevel grønt lys for Svaice. – Dette er ikke bare en isbit. Det er en opplevelse, et lite stykke Norge, sier Geir Olsen i Svaice til NRK. – Denne er 1000 år gammel, og har en fantastisk struktur med innkapslete bobler av luft og vann.

Maja Lunde er ikke like begeistret: –  Jeg leste om dette første gangen høsten 2015. Jeg var faktisk i tvil om jeg skulle ta det med i Blå, selv om det passet godt inn i handlingen. Det virket for langt ute at det føltes mer som fiksjon enn som virkelighet. Og flere av leserne mine påpekte det samme.  → Hør Maja Lunde i Østlandssendingen 

Om Blå

Selv om Signe er snart 70 år, lar hun seg ikke skremme av havet. Folk med motorsag skjærer i isen og transporterer den over hele kloden og Magnus – Signes store, men tapte kjærlighet – har godkjent prosjektet og er blant dem som tjener penger på galskapen. Alene seiler hun tilbake til hjembygda for å konfrontere mannen hun en gang elsket.

UTDRAG: Selv hovedstadsavisene skriver om det, jeg har lest artiklene igjen og igjen, kan ikke tro på ordene. De henter ut is fra breen, ren, hvit is fra Norge, og markedsfører den som det mest eksklusive man kan ha i drinken sin, et flytende mini-isfjell, omkranset av gyllen sprit, men ikke til norske kunder, nei, til dem som virkelig kan betale. Isen skal fraktes til ørkenlandene, oljesjeikens hjemsteder, og der skal den selges som om den var gull, hvitt gull, til de rikeste av de rike.

Det begynner å snø, en siste krampetrekning av vinter, aprils måte å peke nese på, da jeg klatrer mot fjellet. Små dammer av frossent vann på veien, kantet av krystaller, jeg setter foten mot den tynne overflateisen på en liten pytt, knuser den, hører den briste, men det er ikke morsomt lenger,
ikke som det var.

Jeg blir andpusten, det er bratt, og lenger enn jeg husket. Men endelig når jeg frem, endelig ser jeg breen, kjære, kjære Blåfonna.

Alle breer smelter, jeg vet det jo allerede, men likevel er det noe annet å se det. Jeg stanser, puster bare, isen ligger der fremdeles, men ikke der den pleide å være. Da jeg var liten, nådde breen nesten helt frem til fjellstupet hvor fossene forsvant ned, der hvor breen og fossene hang sammen. Men nå ligger breen høyt i dalsiden, det er langt, hundre meter, kanskje to hundre, mellom stupet og den blå tungen. Breen har beveget seg, som om den forsøker å komme seg unna, vekk fra menneskene.

Signes skjebne knyttes til den andre delen av fortellingen, historien om spanske David. David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Godt nytt for klimasaken og for litteraturen

Maja Lundes nye roman er godt nytt for klimasaken og for litteraturen, skriver Marie Kleve i Dagbladet. Blå er den andre boken i klimakvartetten som starter med Bienes historie.

Verdens insekter vil være utryddet innen et århundre om insektdøden fortsetter i samme takt, viser global rapport. Biens historie går rett inn i dette skremmende scenariet. Les mer her.

I disse dager sitter Maja Lunde hjemme og jobber med sin tredje klimaroman. Den handler om utrydningstruede dyrearter.

Hør Maja Lunde selv fortelle om den nye boka her 

Kjøp Blå som e-bok her

Bondevett

– Alle drømmer om et småbruk, men ingen vil være småbruker. I Bondevett skriver Erik Stenvik om hva han har lært av forgjengerne sine og om livet på gården. Samtidig er boka et personlig vitnesbyrd om avfolkinga av norske bygder. Til syvende og sist handler det om det vi skal leve av. Her får du en liten smakebit! 

På 1970-talet tar den unge veterinæren Erik Stenvik og kona over en gård i Trøndelag, med fjøsstell og skogsdrift om vinteren og jordbruk sommerstid. Uansett naturens luner må avlingene i hus til rett tid, og dyre krever omsorg året rundt. At paret velger å satse på miljøvennlige driftsformer, gjør ikke utfordringene mindre, men gleden når de lykkes, er desto større.

UTDRAG: Svarta kunne jobben og holdt stø kurs og rett avstand slik at ytterste hjul traff der det indre hjulet gikk i forrige runde. Hester kommuniserer med kroppsspråk, blant anna ved hjelp av ørene. De kan beveges uavhengig av hverandre i alle retninger. Det er naturligvis en stor fordel når de lytter, men samtidig brukes de til å sende ut signaler til omgivelsene. Nå hadde Svarta heile tida minst det ene øret vendt bakover, og det fortalte at hun var oppmerksom og fulgte med meg som gikk bak. Lydhørt etterkom hun det jeg ønska når det av og til var nødvendig med litt korrigering av retninga via tømmene eller justering av hastigheten ved hjelp av stemmen. Fra min posisjon kontrollerte jeg samtidig at det gikk en jamn strøm av korn, erter og vikker fra utmatingsapparatet over i teleskoprørene ned til sålabbene som lagde render i jorda der frøene ble lagt igjen. Med jamne mellomrom måtte jeg også etterfylle med frø. Å kjøre med tom såmaskin fører til såstriper i åkeren. Det reduserer avlinga og avslører en likeglad bonde. I alle fall var det slik før i tida, da aktpågivenhet og nøyaktighet ble verdsatt som gode egenskaper. Det estetiske inntrykket av en jamn, fin kornåker tjente bonden til ære, den måtte ikke se ut som den var «strikka rett og vrang».

Det var tidkrevende å så med hest. For hvert dekar tilbakela vi bortimot en kilometer, og gode sko var viktig for både Svarta og meg. I løpet av en dag kunne det bli et par mils vandring fram og tilbake over åkeren. Når jeg dro ut selepinnene og spente fra til kvelds, var vi støvete og svette begge to. Det første Svarta gjorde, etter at jeg hadde sela av og sluppet henne på beite, var å rulle seg. Så reiste hun seg og rista seg kraftig før hun begynte å ete. Jeg satte også pris på en dusj og mat og kvile etter en slik dag. Likevel er dette den arbeidsoperasjonen jeg savner mest når jeg tenker tilbake på tida som bonde, og jeg forbinder den først og fremst med Vesterliflata.

Du kan ikke så når det regner. Da blir det sleipt og glatt, og den våte jorda klistrer seg til hjul og sålabber og hindrer frøet i å komme ut. Derfor var været alltid godt når såinga foregikk. På Vesterliflata, som lå skjerma for sivilisasjon og biltrafikk, kjentes det som om tida var skrudd minst femti år tilbake. Svake lyder fra de bevegelige delene i maskina, knirking i seletøy og et og anna prust fra Svarta i skjækene var alt jeg hørte. Ja, bortsett fra fuglekvitter fra lauvskogen langs åkerkantene og kan hende en hund som bjeffa langt borte et sted. Snart dukka duer og kråker opp og gjorde krav på sin del av erter og korn. De kunne ete trygt, for alt var giftfritt. Her fantes ikke noen av de kjemikaliene som var ansett som nødvendige i moderne jordbruk, verken beisa såvarer, kunstgjødsel eller sprøytemidler. Jeg må innrømme at det ergra meg litt når de i skarer forsynte seg av de kostbare såvarene, men fugleskremsel viste seg å være av liten verdi, fuglene lot seg ikke lure.

Det ga neppe noen økonomisk gevinst å gjøre ting på tungvint vis, men for meg ga det ei oppleving av kontinuitet og tilhørighet å gå der, i fotsporene til forgjengerne mine på gården. Hesten og mannen var bytta ut, men scenen og omgivelsene var uendra. Landskapet mellom de tre bergtoppene var navnegården Bjørg med tusenårig historie, og nå var det min tur, jeg var bonden som holdt tømmene. Time etter time vandra Svarta og jeg fram og tilbake. Hjulsporene etter såmaskina likna linjene på et noteark, og fotavtrykkene våre skreiv en monoton melodi i den brune åkerjorda. Øst for oss var Gammelgården og Hesttrøa på toppen av lia. Mot sør lå Sommarfjøsdalen, der bekken sildra og rant med bekkeblom langs kantene. Nordover så vi ut over Stormyra mot Fosslia og Øyenskavlen lengst bak. Vestafor lå elva Ferja og Bjørgfjellet på andre sida. Overalt var det liv av planter, insekter, dyr og fugler som hørte landskapet til. Jeg sådde uten maskinkraft og var på et vis både i fortida og nåtida samtidig. Framtida kjenner ingen, men jeg ante nok at jeg kom til å bli den siste til å ta del i dette.

Kjøp boka her

Boka du må lese sammen med tenåringen!

Et brev som aldri skulle vært lest av andre. En løgn som aldri skulle blitt fortalt. Et liv han aldri trodde han skulle få. Broadway-musikalen Dear Evan Hansen, er blitt roman. En varm og hjerteskjærende fortelling om å høre til. En roman om angst, ensomhet, selvmord – og håp!

«Kjære Evan Hansen, dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.»

Slik starter den angstrammede tenåringen Evan Hansen sine daglige brev til seg selv. Det har han fått i oppgave av psykologen sin. En dag havner et av brevene i gale hender, og blir funnet i lomma på avdøde Connor Murphy. Brevet blir tolket som et selvmordsbrev, adressert til Evan. Evan trekkes inn i en families sorg over tapet av sin sønn og plutselig ser han noen muligheter. En etterlengtet sjanse til å passe inn. Han må å bare late som at han var den hemmelige bestevennen til Connor. En liten løgn blir til kompliserte sannheter, og Evan konfronteres med sin verste fiende – seg selv.

Kjære Evan Hansen (utdrag)

Jeg forsvant.

Det er bedre å brenne ut enn å visne bort, ikke sant? Kurt Cobain skrev det i brevet sitt. Jeg så en video om alle de berømte. Ernest Hemingway. Robin Williams. Virginia Woolf. Hunter S. Thompson. Sylvia Plath. David Foster Wallace. Van Gogh. Jeg prøver ikke å sammenligne meg med dem – tro meg. Disse menneskene hadde virkelig innflytelse. Jeg gjorde ingenting. Jeg klarte ikke engang å skrive et brev.

Brenne er det riktige ordet. Man blir varmere. Dag for dag. Varmere og varmere. Til slutt blir det for mye. Selv for stjerner. På et eller annet tidspunkt freser de ut, eller eksploderer. Slutter å eksistere. Men hvis man kikker opp på himmelen, ser man det ikke på den måten. Man tror at alle stjernene fortsatt er der. Noen er det ikke. Noen er allerede forsvunnet. For lenge siden. Det er vel jeg også, nå.

Navnet mitt. Det var det siste jeg skrev. På gipsen til en annen gutt. Man kan vel ikke akkurat kalle det et avskjedsbrev, men jeg etterlot i det minste en slags signatur. På en brukket arm. Det virker ganske passende. Poetisk, når man tenker over det. Og å tenke på det er omtrent alt jeg kan gjøre nå.

Ingen bør noen sinne sitte med en følelse av at de må lide i stillhet. Vi blir nødt til å fortsette å prate om mental helse og fortsette med å rekke ut en hånd til de som kan ha det vanskelig. – Forfatterne

Kjøp boka her

You will be found

Denne sangen satte i gang en bevegelse som handler om at vi må huske å se hverandre. Rundt oss finnes det mennesker som føler seg ensomme – selv om det ikke ser sånn ut.

Les mer på www.dearevanhansen.com

Fem perfekte bøker for deg som lengter etter vår og sommer

Om alt annet i livet slår feil, så vet du i alle fall med ganske stor sikkerhet at knoppene på epletrærne kommer i mai, står det i Eplehagen av Marianne Storberg. Her har vi plukket ut fem perfekte bøker for dere som lengter etter lysere tider.

Bienes historie

Det finnes et sitat som er tillagt Albert Einstein: «Om biene dør ut, har menneskene bare fire år igjen å leve.» Bienes historie av Maja Lunde er en roman som utforsker hvor sårbare menneskene er, og hvor viktige biene er for oss. Gjennom fortellingene om William, George og Tao får vi innblikk i tre historier om bier, og menneskenes forhold til dem. Resultatet er en helt spesiell roman – en usedvanlig vellykket kombinasjon av det underholdende, det litterære og det viktige.

Bienes historie har nå vært på bestselgerlisten i Tyskland i et helt år.

Storslått fortelling om biers og enkeltmenneskers betydning.
– Marie L. Kleve, Dagbladet

Les mer

Hagen for små begynnelser

Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet. Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.

Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?

Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv – uten Dan.

En morsom, sjarmerende og optimistisk historie om hvordan det er mulig å komme seg videre etter et grusomt tap; om hvordan jord, stiklinger og grønnsaker kan gi ny næring til et liv som tilsynelatende hadde visnet.

Les mer

Blomstenes hemmelige språk

Victoria har tilbrakt hele barndommen i forskjellige fosterfamilier og har aldri latt noen få komme nær innpå seg. Blomstene og deres betydning er blitt hennes måte å kommunisere med verden på. Som 18-åring bor hun i en liten avsidesliggende park i byen, der hun har skapt sin egen hemmelige hage.

En dag møter hun blomsterhandleren Renata som blir imponert over Victorias kunnskaper om blomsterspråket og evnen til å sette sammen vakre og talende buketter. Hun tar Victoria med til blomstermarkedet, der Victoria møter en mystisk ung mann som skal vise seg å ha forbindelse med fortiden hennes. Snart må Victoria ta et farlig valg – tør hun å satse alt for å finne lykken? Vanessa Diffenbaughs roman er en rørende og medrivende historie om kjærlighet, håp, frykt og ufravikelig vilje – og den gir et fascinerende innblikk i det viktorianske blomsterspråket.

Hvis du liker blomster, vil du elske denne boken. En vakker og velskrevet bok som dufter av roser, jasmin og lavendel.
– Bokinspirator Liv Gade, Brabok

Les mer

Gaven

Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.

Anne har et sjeldent blikk for å stille riktig diagnose og helbrede sykdom på grunnlag av klarsynte iakktagelser og sunt folkevett og behandlingen besto av planter med helbredende kraft, magiske signeritualer blandet med folkelige, fornuftige råd.

Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er.

Min tipptippoldemors historie er for meg en historie om sannhet. Om mulighetene som åpner seg når vi våger å stå ved oss selv. Men det er også en historie om de sterke, og kanskje glemte, kloke kvinnene som brukte sin visdom og sin kunnskap om naturen til å hjelpe.
Ellen Vahr om sin tipptipp oldemor, Anne Brannfjell.

Les mer

Eplehagen

Det er sommeren 1814 og urolige tider i Christiania. Den unge enken og apotekerdatteren Maren vil ut av byen og har fått arbeid som guvernante på prestegården i Asker. Her holder den karismatiske og engasjerte presten Høegh til.

Kronprins Karl Johan har varslet en større premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge. Høegh har ansatt gartneren Carl til å anlegge en av de største eplehagene i landet og satser alt på å vinne konkurransen. Maren har stelt i apotekerhagen fra hun var liten og blir til uvurderlig støtte for Carl. Det vokser raskt fram sterke følelser mellom dem. Ikke alle liker dette, og de to møter etter hvert både motstand og illojalitet fra folk som burde være deres hjelpere. Maren får merke på kroppen hvordan livet brått kan ta nye retninger, og at ikke alt er slik det først ser ut. Men også at nye muligheter oppstår der man minst venter dem.

Om alt annet i livet slår feil, så vet du i alle fall med ganske stor sikkerhet at knoppene på epletrærne kommer i mai.
– Marianne Storberg

Les mer

Den andre kvinnen

Rosie lever lykkelig med familien sin i en liten by i Sør-England. Hun elsker sin mann og er stolt av de to jentene de har sammen. Dårlig økonomi og hverdagsutfordringer til tross – de har hverandre og kjærligheten. Tror hun.

En dag kommer mannen og sier at det er slutt. Han har truffet en annen. Den andre kvinnen er rik, pen og vellykket – alt Rosie opplever at hun selv ikke er. Rosies hjerte er knust. Hverdagen blir snudd opp ned, barna blir sendt hit og dit. Hun vokste selv opp uten en mor, og frykter nå for hvordan det skal gå med henne og barna.

Amanda Prowse er en internasjonal bestselgerforfatter som har skrevet 16 romaner, utgitt på en rekke språk. Den andre kvinnen er en av de som har ligget lengst på bestselgerlistene. Hun er en populær radio- og TV-personlighet i Storbritannia.

I drømmene gikk hun hånd i hånd med moren
– Amanda Prowse

Les mer

Mystikk og hemmeligheter i Skåne

Den tidligere politimannen Anders de la Motte bruker barndomsminner fra oppveksten i Skåne når han skriver. Den tredje boken i årstidskvartetten er klar.

Vinterild

Lucianatten 1987 brenner danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes – inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen.

Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.

Kjøp boka her

Høstdåd

En sensommerkveld i 1990 telter fem barndomsvenner ved sin hemmelige badeplass, et nedlagt steinbrudd i Skåne. Videregående skole ligger bak dem og voksenlivet venter. Stemningen er høy, men også vemodig, for vennene innser at kvelden både innebærer et farvel til ungdomstiden og til hverandre. Når morgenen gryr og det første høstregnet har falt, flyter det en kropp i det mørke stenbruddsvannet. En tragisk ulykke, slår politiet fast. Ikke alle er overbevist om det.

Sterk krim! Motte har skapt et intrikat plott som holder på leserens interesse gjennom den nennsomme spenningsoppbyggingen og helt frem til den sterke og svært overraskende oppklaringen. – Elin Brend Bjørhei, VG

… en krimroman med åpenbar og utvetydig merverdi (…) i strømmen av formelbaserte utgivelser, som får ufortjent mye oppmerksomhet av en litt tonedøv kriminallitterær offentlighet, er det på høy tid at norske krimlesere vender oppmerksomheten mot ham. – Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Kjøp boka her

Sensommer

En sensommerkveld i 1983 forsvinner Billy, fem år, fra en avsidesliggende gård på den skånske sletten. Det eneste sporet etter ham er en sko i den høye maisåkeren.

Tjue år senere leder Billys storesøster, Veronica, en gruppeterapisamtale i Stockholm. En ung mann forteller om en liten gutts uforklarlige forsvinning for mange år siden. Fortellingen er rystende velkjent og Veronica tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. Hun må tilbake til Skåne, til sin ødelagte familie. Hun må søke svaret på spørsmålet ingen lenger vil stille: Hva skjedde egentlig den sensommeren for så lenge siden?

Han leverer her en uventet melankolsk, saktegående kriminalroman med stor troverdighetsfaktor. – Jarle Natland, Stavanger Aftenblad

Mystikk og intriger i Skåne. – Fredrik Wandrup, Dagbladet

Fascinerende og intrikat – Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Dyptgående spenning som varer til siste slutt (…) Sensommer er et mollstemt familiedrama som har langt flere bein å stå på enn krimplottet. – Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Kjøp boka her