All posts by Mette Solberg Fjeldheim

5 grunner til å lese Paasilinna

Paasilinna

[dropcap custom_class=»normal»]A[/dropcap]v og til finnes det ikke noe bedre enn å lese en helt absurd, morsom bok – som for eksempel finnen Paasilinnas unektelig humoristiske bøker. «Alle elsker Paasilinna» sier vi i forlaget – og det må jo stemme, når hele 7,5 millioner lesere har funnet frem til dette universet!

[spacer]

Humor til tross: «Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Paasilinna», skrev Anne-Lise Johnsen i sin anmeldelse av Kollektivt selvmord i Fredrikstad Blad. Nå er fem av bøkene kommet ut i ny og fargerik design. Flere kommer. Og designet – det er det Nils Olsson som står for!

[spacer]

De hengte revenes skog

EDe hengte revenes skogn fantastisk historie om en offiser og en forbryter som gjemmer seg i dypet av de finske skoger, og hvor en eldgammel skoltesamekjerring og to svenske luksus-prostituerte spiller viktige roller. 

Oiva Juntunen er yrkesforbryter og for øyeblikket den lykkelige innehaver av et titalls kilo gull. Etter et vellykket kupp ble Hemmo Siira, hans medsammensvorne, fengslet – men selv lever han et bekymringsløst luksusliv. Det nærmer seg imidlertid dagen for frifinnelse og Oiva kjenner at han begynner å bli engsteldig. Hvordan vil Hemmo Siira, som allerede har drept flere mennsker, reagere når han skjønner at han har gått glipp av sin andel?

Juntunen flykter til den finske ødemarken, som viser seg å slett ikke være så helt øde. Men er Hemmo Siira på sporet?

Herlig finsk røverhistorie – Anne-Lise Johansen i Fredrikstad Blad

[spacer]

[spacer]

Verdens beste bygd

Verdens beste bygdEn fantasifull og humoristisk historie om kirkebrenneren som bygger kirker for å gjøre bot.

Asser Toropainen ligger på dødsleiet med dårlig samvittighet etter å ha satt fyr på flere kriker. Nå vil han at barnebarnet Eemeli skal gjøre opp for hans synder ved å grunnlegge Dødskirkestifelsen og bygge en kirke som kompensasjon for de som er brent. Den fantastiske kirken i Sotkamos utmarker lokker til seg alle slags mennesker, og etter hvert utvikler det seg et underlig lite samfunn der.

… slår et slag for folk som tør tenke selv – KK

[spacer]

 

[spacer]

Harens år

Harens årSjarmerende historie om journalisten Vatanen og om hvordan en liten hare kan redde et helt liv.

Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag et eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet, og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.

Dette er starten på et vanvittig eventyr, med bl.a. en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann og en blodtørstig bjørn.

Et humoristisk mesterverk – Fredrik Wanderup i Dagbladet

[spacer]

[spacer]

Kollektivt selvmord

Selvmordskandidatenes vanvittige reise, i luksusbuss, på vei mot «dødsriket». 

Det hele begynner en midtsommeraften da den mildt sagt deprimerte direktør Rellonen etter ytterligere en konkurs (den fjerde) er på vei inn i en låve for å skyte seg.
Der oppdager han offiseren Kemppainen, som er ute i samme ærend, og allerede er i ferd med å feste repet sitt til en bjelke. De blir begge distrahert fra sine planer. Etter en lang nattlig diskusjon
med sprit og badstue, konkluderer de med at det sikkert er mange andre som også tenker det samme. De legger en plan, de vil samle alle selvmordskandidatene fra hele landet til et stort seminar.

Etter det særdeles vellykkede seminaret planlegger de sitt livs (siste) reise.

Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Paasilinna – Anne-Lise Johnsen i Fredrikstad Blad

[spacer]

[spacer]

Den elskelige giftblandersken

Den elskelige giftblanderskenEn søt og herlig historie om damen som en dag får nok, og bevæpner seg med en giftsprøyte … 

Hun er en fin dame, den 77-årige oberstinnen Linnea Ravaska. Rolig, snill og litt sprø lever hun et tilbaketrukkent liv på sitt lille røde torp i skogen. Men idyllen er falsk, livet hennes er et mareritt. Hver måned når pensjonen utbetales, kommer hennes kriminelle fostersønn og hans kompiser for å hygge seg med hennes penger. De drikker og spiser, tar badstue, slår i stykker ting, dreper smågriser og katter.

Til slutt blir det for mye for oberstinnen. Hun tar saken i egne hender.

Elegant, burlesk og syrlig liten sak fra en av Finlands aller fremste humorister – Sindre Hovdenakk i VG

[spacer]

[spacer]

Vi gir bort fem eksemplarer av pockene!

Hvilken vil du ha? Vi trekker de heldige vinnerne blant de som legger igjen en kommentar under! 

Møt debutant Pia Edvardsen

Pia Edvardsen

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]ebutromanen Vi var aldri brødre er en vakker, liten roman om et søsterforhold som gjør inntrykk – og som man kan kjenne seg igjen i. Særlig om man har en søster. Her forteller forfatteren bak boka litt om sitt forhold til litteratur. 

[spacer]

Derfor skriver jeg

For å bli rik og berømt og kunne reise langt

 

Selv leser jeg mest

Vi var aldri brødreSluker flere kilo skjønnlitteratur hver uke. Leser romaner, noveller og poesi. Leser for lite nyheter og aviser – får håpe fiksjonen også kan lære meg noe om virkeligheten

 

Favorittforfatter

Tomas Espedal

 

Den første boka jeg leste

Tror det må ha vært Puttes eventyr i blåbærskogen av Elsa Beskow.

 

Boka jeg husker best

Jeg gleda meg mer til å bli stor nok til å lese Kafka enn jeg gjorde til å ta min første øl. Glemmer aldri første gang jeg leste Forvandlingen. Jeg var rysta. Og elska det. Jeg visste at litteraturen rommet uendelige muligheter og jeg ville så gjerne inn dit, lese det de voksne snakka om.

 

Jeg elsker å lese fordi

I litteraturen ser man kjente ting på en ny måte, eller nye ting på en kjent måte. Den lar deg utforske rom i deg selv og andre som ikke kan nåes på andre måter.

 

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Jeg synes Liesel i Alberte-triologien sier gir Alberte et viktig råd der hun sier at hun må være i kontakt med sitt stoff hver dag. Det tror jeg er viktig.

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

→ Møt flere som liker å lese her

[spacer]

Møt debutant Therese Tungen

Therese Tungen

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]herese Tungen er forlagsredaktør i Samlaget og debuterer no sjølv som forfattar med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Her fortel ho om kvifor ho skriv og hva ho helst les sjølv.

[spacer]

[spacer]

Derfor skriv eg

Det tok nokre år å få til denne første boka, og etter å ha fullført ei novellesamling sjølv, tenkjer eg at det er sprøtt at folk skriv. Det er hardt arbeid. Kvar bokstav, kvart komma skal hamrast ned, så skal kvar setning gjennom ei eller ti endringar, før dei kanskje til slutt blir stroke bort frå teksten. Det er jo noko sjukt over det å halde på med slikt.

Samstundes har skrivinga vore ein utruleg fin fristad, noko som er berre mitt og ingen andre sitt. Eg har sagt opp ein god jobb som redaktør for å skrive, eg har skrive i staden for å vere i hop med ungane mine i helgene, i staden for å møte venner. Og det har vore eit riktig val. Når eg kjenner at eg får det til, at det skjer noko i skrivinga, da er det ei revne inn i noko anna enn den litt skitne og stressa verda som eg trakker rundt i til dagleg. Stort sett blir det eg skriv ikkje så godt som eg gjerne vil, men alt er verdt det dei augeblikka og partia som eg merkar har eit løft i seg. Kvar setning treng heller ikkje å vere fullkommen, for det har ein verdi i seg sjølv å sleppe seg laus, og eg skjønte etterkvart at eg ikkje trengde å vere så redd for transportetappar, å forklare nokre samanhengar og den slags, dei fine tinga kan dukke opp på overraskande stader.

 

Sjølv les eg mest

Eg les mange bøker samstundes og fullfører altfor få av dei. Men det er nokre bøker eg må lese ferdig. Stoner av John Williams er ei av dei, tenk for eit tap det ville vore for oss i det 21. århundre om den romanen ikkje hadde dukka opp på nytt. Novellene til George Saunders tenkjer eg stadig på, dei er så skrullete og fine. Det same gjeld den siste boka til Dag Johan Haugerud, Små atonale stykker for barn. Verden av i går av Stefan Zweig er ei anna slik bok som ikkje slepper taket, men som eg heller ikkje vart heilt ferdig med. Eg tek ho alltid med i kofferten når eg dreg på ferie. Eg er open for alle sjangrar, men har lese for lite poesi dei siste åra, det skammar eg meg over.

 

Favorittforfattaren min

Dei siste åra har eg ikkje hatt éin favorittforfattar, eg er nok litt for rastlaus av meg for tida. Eg har ei dragning mot noveller, og høyrer på The New Yorker: Fiction-podcasten, kor ulike forfattarar vel ei novelle frå arkivet, og snakkar om den med Deborah Treisman, litterær redaktør i New Yorker. Ikkje alle novellene er heilt fantastiske, men nokre er det, og samtalene er nesten alltid fruktbare, underhaldande og smarte.

 

Den første boka eg las

Det veit eg ikkje, men når eg plukkar fram gamle bøker og les for ungane mine, opnar det seg verder som eg heilt har gløymt, men som tydelegvis har sett spor. Det kan vere Serafin og hans makeløse mesterverk. Den miniatyrverda som Plym, Serafin og Herkules lever i, er heilt magisk. Det same skjer med bøker av Astrid Lindgren, særleg dei om Lisabet og Marikken, som er meg og storesyster mi (sjølvsagt). Historiene  bringer barndommen attende til meg, og får meg til å forstå at den gongen var røynda og den litteraturen vi las blanda på eit vis som gjer at dei ikkje kan løysest opp att heilt. Eg kan sitte i senga og grine når eg les, dottera mi lurer iblant på om det har klikka for meg.

 

Boka eg hugsar best

Eg hugsar ikkje så mykje av kva vi las, eigentleg, men eg trur vi vart lest mykje for. Fornemmelsen av den kvite steinen i boka som heitte nettopp det, Den hvite stenen. Eventyra med dei grusomme detaljane, at dei skar render i ryggen og strødde salt i. At heksa i Hans og Grete faktisk skulle ete ungane, og sjølv vart drepen på grufullt vis. Alt det mørke der, det tenkjer eg òg høyrer barndommen til.

 

Eg elskar å lese fordi

Eg har sjeldan tid til å sette meg roleg og lese ei bok meir enn ti minutt. Livet med små barn fangar. Men når eg gjer det og ikkje klarar å legge boka frå meg, kan eg få ei kjensle av å bli sugd ut av rommet eg sit i. Både verkeleg god skjønnlitteratur og sakprosa kan ha denne verknaden, og på ulike vis kan bøker endre litt på kva eg tenkjer, korleis eg ser meg sjølv og andre, korleis eg tenkjer på språket. Men eg elskar og å sjå ein god tv-serie, å søkje på lampar på Finn og å sove, så draget mot litteraturen har harde konkurrentar.

 

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv så mykje du kan. Finn eit fellesskap, ein eller fleire lesarar. Om du har dårleg med tid, ikkje tenk at du er ein som treng dagar og veker for å kome inn i stoffet, berre skriv, på kafé, i eit kott, på bussen. Skriv dagbok, notat, kva som helst. Finn ein måte å redigere eiga skriving på. Teksten er formbar, han blir ikkje øydelagt om du gjer han om. Det er mange som har noko eigenarta ved skrivinga si, men det er også mange som gir opp, kanskje fordi det for dei fleste krev mykje tid, mange rundar, store endringar undervegs før det verkeleg blir til noko. Om du vil skrive, men ikkje finn tid til det: Bu billeg, ikkje ha gjeld, ikkje jobb deg i hel med andre ting. Kort sagt: Gjer skrivinga di så viktig at du berre må fortsette. (Men få deg ei utdanning i tillegg.)

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Møt fleire som les 

Med Sidespor til Amerika

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]kjønnlitteraturen hjelper oss å forstå vår egen historie. Men av og til er det også behov for å forstå vår egen samtid. Her er tre bøker som bør leses om du ønsker en dypere innsikt i amerikansk kultur, litteratur, samtid og historie.

[spacer]

Jeg tror mennesket har et iboende behov for å forstå. Når vi ikke forstår, kan kunsten ha uttrykksformer som formidler det vi ikke skjønner i verden. Skjønnlitteratur kan være en slik kilde.  Gjennom en forfatters språk, virkemidler og iscenesettelse forflytter vi oss i tid og sted, vi omgir oss med andre mennesker, trosretninger og politiske standpunkt. Vi beveger oss i en fiktiv verden, som vel så gjerne kan ha paralleller til den virkelige verden. Gjennom å lese andres tekster kan vi lære, føle, erfare, hvordan det er å være menneske bortenfor der vi selv befinner oss.

[spacer]

Å lese en god roman kan meg innsikt i et lands kultur, historie og ofte samtid på en annen måte enn det nyhetsbildet eller fagbøker kan – den illustrer hvordan det er å være menneske på en måte annen litteratur ikke kan.

[spacer]

George Orwell skapte et dystopisk fremtidsscenario allerede i 1949 med romanen 1984. Selv gikk jeg på ungdomsskolen da den var pensum, etter tittelens årstall var passert. Men den har neppe vært mer aktuell enn det den er nettopp nå. Har du ennå ikke lest den, vet du hva du har å gjøre. Det samme kan sies om Aldous Huxleys roman, Fagre nye verden – som er like aktuell nå som for 80 år siden.

[spacer]

Skjønnlitteraturen har en egen evne til å sette ting i perspektiv, få oss til å reflektere over oss selv, vår verden og at ting kanskje kunne vært helt annerledes hvis bare …

[spacer]

En rekke romaner har gitt meg innsyn i kulturer både før, under og etter en reise, som et utfyllende supplement til møter med landet og menneskene jeg selv har erfart. Elif Shafak illustrerte hvordan det kan være å være kvinne i Istanbul, Vaddey Ratner tok meg tilbake til Røde Khmers herjinger i Kambodsja på 70-tallet og viste meg hvordan det er å være fire år på flukt i sitt eget hjemland.   Michael Ondaatje tok meg med til Sri Lanka før jeg selv reiste etter, og fikk der lese om hans families historie.

 

[spacer]

Nå er det et annet land jeg trodde jeg kjente ganske godt jeg trenger å lese meg mer opp på, før et nytt gjensyn. Asbjørn Øverås er redaktør for Sidespor-serien og anbefaler disse tre bøkene til de av oss som ønsker en litt dypere innsikt i amerikansk kultur, historie og samtid:

[spacer]

 

Med Sidespor til Amerika

[spacer]

Philip Roth: Konspirasjonen mot Amerika

Det er lett å trekke politiske paralleller til dagens USA i denne kontrafaktiske romanen, der den amerikanske flyverhelten Charles Lindbergh slår Roosevelt i presidentvalget. Den jødiske befolkningen frykter det verste og blir beskyldt av Lindbergh for å presse USA inn i en krig med Nazi-Tyskland. Samtidig inngår den nye presidenten en angrepspakt med Hitler og ser ikke ut til å ha problemer verken med å akseptere den tyske okkupasjonen i Europa eller jødeforfølgelse.

Konspirasjonen mot Amerika ble utgitt første gang i 2004 og har vel aldri vært så aktuell som nå. Men dette er også en sterk oppvekstskildring og en av Philip Roths mesterverk.

«Denne romanen er langt mer enn en politisk dystopi: Den er en utforskning av det som underminerer det amerikanske demokratiet» – Le Monde Diplomatique

[spacer]

[spacer]

Tristan Egolf: Kongen på fyllinga

Kongen på fyllinga er en burlesk og eksplosiv debutroman, gjennomsyret av hat til et dobbeltmoralsk Amerika representert ved en lite by i Midtvesten. Dette er historien om hvor langt et tilsynelatende sunt menneske kan gå når det i årevis kå leve med sin fortvilelse i taushet. Når kaoset endelig bryter løs, når de utstøtte og de undertrykte virkelig gjør seg gjeldende, er det som om verdens undergang står døren.

» … opprørsk og rå, burlesk og dypt, dypt menneskelig. En høytidsstund garanteres.» – Ole Jakob Hoel, Adresseavisen

[spacer]

[spacer]

Paul Auster: New York-trilogien

Paul Austers gjennombruddsroman New York-trilogien søker etter hva det vil si å være menneske. Og den handler om New York, denne uendelig store, uhåndgripelige byen der mennesker møtes og skilles ad. Romanen er en intens labyrintisk fortelling, som er blitt omtalt som «romanen som markerte en ny start for amerikansk romankunst» (Observer).

«New York-trilogien gjorde ham til den eneste forfatteren man kunne sammenlikne med Samuel Beckett.» – Guardian

[spacer]

[spacer]

Og du – følg gjerne Sidepor-serien på Facebook!

Møt forfatter Tom Egeland

Tom Egeland, forfatter av ungdomsromanen Katakombens hemmelighet

Tom Egeland er nyhetsjournalisten som ble forfatter på fulltid. Hans bøker kommer i stadig nye opplag og er oversatt til en rekke språk. Her forteller Tom Egeland om hvorfor han skriver, hvilke bøker han husker best og hvorfor han elsker å lese. 

Derfor skriver jeg

Det enkle svaret: Det er jobben min. Men hvorfor? Helt siden barndommen drømte jeg om å kunne fortelle historier – slik noen bøker fenget meg – alt fra Hardyguttene til Jules Verne og «Frendeløs» av Hector Malot. Tenk å ha alle disse verdenene inni seg! Det høres banalt ut, men jeg elsker å dikte opp historier og å leke meg med språket for å fortelle disse historiene best mulig. Jeg skriver utelukkende om temaer som fengsler meg selv så grenseløst at jeg gjerne bruker et år eller mer på å dykke ned i dem.

Les også Tom Egelands takketale fra da han ble tildelt Riksmålsprisen

Selv leser jeg mest

Jeg leser nok mest krim og spenning, men jeg leser også allmenn skjønnlitteratur og sakprosa med begeistring.

Min favorittforfatter

Spørsmålet er så brutalt og nådeløst at det blir umulig å svare på.

Den første boka jeg leste

Det husker jeg ikke. Moren min leste mye for meg, så det må nok ha vært Vestly, Egner og Lindgren. Jeg husker jeg kastet meg over Pippi Langstrømpe da jeg hadde lært meg å lese, og senere Hardyguttene.

Boka jeg husker best

Fra barndommen av må jeg trekke frem «Frendeløs» av Hector Malot. Fra min voksne lesning er det umulig å hente frem én bok. Å be meg velge mellom Hemingway, Hamsun, Undset, MacCarthy, Eco, Garcia Marquez – og slik kan jeg fortsette og fortsette – er som å spørre: Hvem av barna dine er du mest glad i?

Jeg elsker å lese fordi

Gode bøker former en alternativ virkelighet i hodet mitt. Fantasi er en undervurdert evne og egenskap.

Du finner oversikt over Tom Egelands utgivelser her

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Les, les, les. Og skriv, skriv, skriv. De som lykkes, er de som aldri gir opp.

→ Flere skrivetips fra Tom Egeland finner du her

Tom Egelands Djevelmasken med Bjørn Beltø

Møt flere leseglade folk her

Møt en bokhandler: Lise Hansen

[dropcap custom_class=»normal»]L[/dropcap]ise Hansen er bokhandler og daglig leder i familiebedriften Bokhuset Libris sin avdeling Jekta Storsenter i Tromsø. Hun mener at enhver bok er en ny opplevelse som åpner nye verdener og lærer henne nye ting hver dag.

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

 

Møt bokhandler Lise Hansen

[spacer]

Jeg leser mest

Skjønnlitteratur, og er veldig glad i en god thriller eller egentlig enhver god roman. Jeg leser mye forskjellig, både barne- og ungdomsbøker, krim, fantasy og romaner. Jeg elsker å finne en ny forfatter som jeg kan anbefale til kundene. Hver gang jeg finner en ny favoritt merkes det på salget i bokhandelen.

 

Min favorittforfatter

Jeg har ikke en favorittforfatter, men det er flere forfattere som jeg leser bortimot alt av siden jeg liker å følge forfatterskapet. For eksempel Jo Nesbø, Jussi Adler-Olsen, Lars Kepler, Stefan Ahnhem, Hjorth og Rosenfeldt og Ken Follett – ja jeg ser det ble mye krim her. Men det er også mange forfattere jeg har lest tidligere som rett og slett er blitt for kjedelig eller ensformig til at jeg orker å følge dem opp. Det mest spennende er å finne nye forfatterskap som overrasker.

 

Den første boka jeg leste

Jeg ble lest mye til da jeg var barn, men jeg husker ikke hva som var den første boka jeg leste selv. Jeg kan huske min mor leste til oss hver kveld, og en av favorittene var H.C. Andersens eventyr, spesielt Fyrtøyet. Men jeg husker godt da Ronja Røverdatter kom ut. Jeg var vel rundt 10 år da, og den boka leste jeg selv. Den gjorde stort inntrykk. Ellers kom far hjem med mye leseeksemplarer siden han drev universitetsbokhandelen på den tiden. De så ofte veldig trasige ut med grått omslag og gjerne bilde av forfatteren. Jeg kan huske at jeg ikke hadde så lyst å lese dem siden de så veldig kjedelige ut, men de gangene jeg leste ble jeg ofte positivt overrasket. Både «Stine Stankelben» og «Gråt da vel» er to titler som rørte meg veldig.

 

Boka jeg husker best

Jeg tror de bøkene som har gjort mest inntrykk på meg, var de bøkene jeg leste som ungdom da jeg begynte med voksenlitteratur. Da var det første gang jeg leste krim, sterke romaner og sanne historier, og de bøkene husker jeg som store opplevelser. En av de jeg husker best er «Det angår også deg» hvor Herman Sachnowitz forteller sin historie fra Auschwitz, som eneste overlevende av en familie på ni.

 

Jeg elsker å lese fordi

hver bok er en ny opplevelse. Det beriker hverdagen, åpner nye verdener og lærer meg nye ting hver dag. Jeg ville føle det som et enormt tap hvis jeg ikke fikk lese bøker. Jeg mener det finnes en bok for enhver leser, og jeg tror de som ikke ønsker å finne sin bok mister store opplevelser. Jeg hørte nylig at barn som leser mye blir mer empatiske. Det trenger vi mer av i vår verden.

 

Det beste med å jobbe i bokhandel er

Bøkene og muligheten til å dele bokopplevelser med kunder og medarbeidere. Og så er det en veldig hyggelig bransje å jobbe i.

 

Møt flere leseglade

→ Elisabeth Bakken er bokblogger og liker hvordan bøkene lar henne prøve ut andre synsvinkler enn sin egen

→ Debutant Einar Wist Øien forteller hvorfor han er glad i å lese – og deler sitt beste skrivetips!

Norunn Valderhaug er bokhandler og synes noe av det beste med å jobbe i bokhandel er tilgangen til bøker og lesende mennesker.

Anders de la Motte og Stefan Ahnhem til Krimfestivalen

[dropcap custom_class=»normal»]9[/dropcap]. mars starter Krimfestivalen 2017 og i tre hele dager kan vi glede oss over 55 ulike programposter med store norske og internasjonale krimforfattere.  Foruten det beste laget av norske krimforfattere og nye spennende stemmer fra Aschehoug forlag, kommer også Stefan Ahnhem og Anders de la Motte – to av Sveriges mest hotte krimforfattere for tiden. 

[spacer]

Svensken Stefan Ahnhem erobrer stadig flere lesere, og opplever stor suksess både hjemme i Sverige og i utlandet. Flere utroper han til å være Stieg Larssons og Henning Mankells etterfølger, og nylig gikk han rett inn på topplisten i prestisjetunge Der Spiegel i Tyskland. Mye av suksessen handler om karakteren Fabian Risk, en ganske vanlig fyr vi alle kjenner oss godt igjen i.

[spacer]

Les mer om Sveriges nye stjerneskudd her

[spacer]

Anders de la Motte regnes som en av Sveriges aller beste krimforfattere og bøkene hans leses og elskes av tilhengere over hele verden. Ultimatum er en skarpladd thriller om et Stockholm og et Sverige der ingenting er som det ser ut, der makten kan nås med alle midler. Boka vant den prestisjetunge prisen «ÅRETS BESTE SVENSKE KRIM» i 2015.

[spacer]

Krimfestivalen 2017

[spacer]

 

Program Krimfestivalen 2017

Krimfestivalens nettside, blir programmet presentert slik:

Nesten hele den norske eliten kommer bl.a. Jørn Lier Horst, Unni Lindell, Anne Holt, Gunnar Staalesen, Hans Olav Lahlum, Hanne Kristin Rohde og Eystein Hanssen.

Det kommer også flere internasjonale stjerner enn tidligere bl.a. John Hart, Stefan Ahnhem, Yrsa Sigurdardottir, Peter Swanson og Juan Pablo Escobar. Som tidligere år blir det forfatterintervjuer, paneldiskusjoner, krimteatersport, quiz og mye mer.

Hver kveld avrundes programmene med en festkveld på Centralteatret der det både er «kryssforhør» med noen av de mest sentrale forfatterne og krimteatersport med noen av Norges dyktigste på improvisasjonsteater: Helen Vikstvedt, Jan-Paul Brekke og Kim Haugen.

Alle arrangementene er gratis.

Se programmene her:

[spacer]