All posts by Gjesteskribent

Om hvorfor jeg har skrevet Det Sara skjuler

Jeg fikk ideen til ungdomsboka Det Sara skjuler, underveis i arbeidet med den forrige voksenboka mi, Forvandlinga. Sistnevnte handler om voldtekt fra offerets perspektiv. Den var basert på personlige opplevelser. Selvfølgelig vekker seksuelle overgrep sterke følelser hos den som er direkte berørt. Men det som overraska meg, var hvor sterke følelser det også vekka hos de som var rundt offeret. Foreldre, venner, søsken.

Av: Kathrine Nedrejord

Det var mye sinne og fortvilelse.
Det var så mange som ønska å gjøre noe.

Det er derfor hovedpersonen i Det Sara skjuler, ikke er Sara sjøl, men venninna Lajla. Jeg ønska å vise at et overgrep går utover flere enn de direkte involverte. Jeg ønska å vise hvordan det kan ramme de rundt. Lajla observerer og ser hvordan voldtekta endrer Sara. Og Lajla klarer ikke la det ligge. Lajla kjenner på sinne, fortvilelse og maktesløshet. Hun vil gjøre noe. Lajlas behov for å handle er bokas motor.

Jeg har kunnet kjenne på den følelsen sjøl.

Ikke egentlig angående min egen erfaring, men når jeg har fått betroelser fra andre. Jeg ante ikke omfanget. Jeg ante ikke at så mange mennesker rundt meg hadde hatt lignende opplevelser. Det ante meg at de færreste anmeldte. Og det gjorde meg sint og fortvila, sånn som jeg hadde sett familie og venner være rundt meg.

Jeg ville også gjøre noe.

Omtrent halvparten av seksuelle overgrep begås mot mindreårige, som Sara. Det er ikke bare et problem for dem det angår, det er et samfunnsproblem. Sara mister konsentrasjonen og går fra å være toppelev, til å gjøre det dårlig i samtlige fag. Saras liv er snudd på hodet. Det snur også på hodet livet til hennes nærmeste. Det er klart Lajla blir sint for at han som gjorde det mot Sara lever videre som før, mens Sara er den som straffes.

Jeg kunne kanskje lagt handlinga i Det Sara skjuler hvor som helst, men jeg valgte Karasjok. En bygd i hjertet av Sápmi. Det er ikke tilfeldig.

Det har de seineste årene kommet frem at samiske kvinner er spesielt utsatt for vold og overgrep. Faktisk har så mange som en av to samiske kvinner vært offer for dette. Ettersom jeg sjøl er samisk, berører dette meg i høy grad. Det burde også berøre flere.

Hvorfor er samiske kvinner spesielt utsatt? Jeg veit ikke om det finnes noe entydig svar på dette. Jeg trur det er flere faktorer som spiller inn. En ting er at man i mange samiske samfunn har hatt en tendens til å fortie det vonde. Det er heldigvis i ferd med å endres. I kjølvannet av #MeToo, har bevegelsen #SápmiToo vokst frem. Jeg håper det kan gjøre det lettere for samiske kvinner å sette ord på det vonde.

Jeg håper også at Det Sara skjuler kan være en samtaleåpner. At boka kan gjøre det lettere å snakke om overgrep, og ikke minst hvem som forgriper seg. Som regel er det ikke en ukjent, men noen som offeret kjenner. Det gir en ekstra byrde når man skal fortelle det i et lite samfunn. Det letteste valget kan synes å være å holde inne med overgrepet, men det gjør det også vanskeligere å få bukt med problemet. Skal noe endres, må holdninger endres. Og overgripere må se at handlinger får tydelige konsekvenser.

Det Sara skjuler

Etter en fest blir alt annerledes. Lajla merker det med en gang. Sara er tom i blikket, redd for mørket, redd sin egen skygge. Og selv om Lajla lover å ikke blande seg, klarer hun ikke la være. Hun må finne den som har gjort det, han skal ikke slippe unna.

I sin tredje ungdomsroman skriver Kathrine Nedrejord om et lite miljø i Karasjok der en voldtekt setter alle relasjoner på prøve. Og selv om dette er en oppdiktet historie, er statistikken for overgrep i Karasjok rystende. Nedrejords roman setter ord på en frykt, et sinne og en fortvilelse altfor mange unge jenter opplever.

Å leve med Sommertid

Romanen Sommertid ble til mens jeg hvilte ut fra det virkelige livet.

Av: Hilde Rød-Larsen

For lenge siden slo jeg øynene opp en lørdag morgen og hadde dette i hodet: To mennesker våkner i et lyst rom, med et vindu som står på gløtt. Kvinnen smyger seg lydløst ut av senga for ikke å vekke mannen. Han er våken, men later som han sover. Mannen og kvinnen beveger seg rundt i huset, fra rom til rom, og utfører de faste morgenrutinene sine, fortsatt uten å snakke sammen.

Jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og skyndet meg å skrive ned akkurat dette, og så våknet barna mine.

Denne lille teksten ble liggende på datamaskinen min i mange år, i et dokument som stort sett forble lukket, selv om jeg av og til åpnet det og la til en setning her og strøk en setning der.

Årene gikk uten at teksten vokste, og jeg levde godt med det, så travelt som jeg hadde det med å leve livet mitt, med barna mine, med huslånet mitt, med det vekselvis jublende og sorgtunge hjertet mitt. Dette var ikke lette år. Men jeg fortsatte å tenke på mannen og kvinnen, Ingrid og Peter, kalte jeg dem, og lurte: Hvem er de? Hvorfor snakker de ikke sammen?

Jeg har funnet hvile fra det virkelige livet ved å spinne fiksjonen om dette mutte ekteparet inni mitt eget hode.

I tankene plasserte jeg dem i et gammelt hus i en stor eplehage, og utstyrte dem med vidt forskjellige oppvekster. Peter fikk en ekskone og to voksne døtre, mens hun må ta seg av en sykelig mor. Ingrid ble utstyrt med en jobb som gjør at hun må ta morgenbussen til Oslo, Peter gjorde jeg til en nyslått pensjonist. Jeg manet fram dagen deres i detalj, slik jeg selv maner fram detaljerte dager når jeg flykter inn i dagdrømmer om mitt eget liv. Dagen ble til et døgn, og døgnet ble varmt, det første varme sommerdøgnet.

Slik hadde jeg, nesten uten at jeg registrerte det selv, lagd et reisverk til en roman. Jeg visste hvilke rom og landskaper de to skulle bevege seg i, i hvilken rekkefølge de skulle gjøre det, men ennå visste jeg ikke hva som ville skje i dem og rundt dem mens de gjorde det.

For å finne ut det, måtte jeg begynne å skrive. Og for hver scene jeg skrev, som fulgte den fysiske løypa jeg hadde lagt i tankene, lot jeg meg overraske over hvem de var, Ingrid og Peter. Både i det de sanser og gjør, her og nå, på sin ferd gjennom sommerdagen, og i bruddstykkene fra fortiden som dukker opp i dem underveis.  Og så ble det natt, og jeg hadde skrevet en hel roman.

Nå gleder jeg meg til at leserne av Sommertid skal treffe dette ekteparet som jeg vet ganske mye om nå, men som jeg ikke slutter å være nysgjerrig på. Boka mi er et nedslag i én dag i deres liv.

Om Sommertid:

Årets aller første varme sommerdøgn. Ingrid og Peter våkner sammen, men dagen fører dem hver til sitt. Ingrid er på vei til jobb, men når aldri fram. Lyset er så sterkt, sola så varm og lengslene etter det som har vært og det som ikke ble, tar henne bort fra det vante og dypere inn i byen. Peter går langs stier han kjenner og alltid har gått, men likevel er noe annerledes.

Sommertid er en roman som utforsker tid, nærhet og ensomhet, og i hvilken grad det er mulig for oss menneskene å se oss selv og hverandre. Den viser hvordan to liv som en gang slo samme takt, faller inn i ulike rytmer, slik at det som en gang var sant, kanskje ikke er det lenger. En klok og fengslende fortelling som blir lenge hos leseren.

Om skrivingen av Delt omsorg

Da jeg var i starten av tjue-årene gikk foreldrene mine plutselig og overraskende fra hverandre, og jeg opplevde at alt jeg trodde var sannheter om livet, kjærlighet, samliv og familieliv, viste seg å ikke stemme

Tekst: Helga Feiring

Ti år senere gikk jeg selv gjennom et samlivsbrudd, og jeg opplevde det igjen som om selve grunnlaget, rammene, for hvem jeg var plutselig var borte, og jeg måtte finne alle sannheter på nytt. I Delt omsorg utforsker jeg nettopp denne formen for krise; å ikke lenger vite hvem man er fordi fundamentet for den du var ikke finnes lenger.

Jeg er også opptatt av andre temaer knyttet til identitet og roller; morsrollen og seksualitet.

Bokens hovedperson, Norunn, er en motvekt til sosiale mediers fortellinger om hvor fantastisk det er å være mor. Selvsagt er det fantastisk, men det er også det motsatte, innimellom er det helt jævlig. Jeg savner en ærligere fremstilling av alt det morsrollen inneholder, både i litteraturen og i samfunnet generelt, og Delt omsorg er et forsøk på å utvide rommet for å snakke om dette.

Jeg ville også skrive frem en selvsagt kvinnelig seksualitet. Altfor ofte presenteres kvinnelig seksualitet som enten problematisk eller som noe som bevisst skal provosere. For Norunn er det ikke noe mindre selvsagt at hun er seksuelt aktiv enn at eksen hennes Endre er det. Det burde det ikke være for andre heller.

Og til sist: denne romanen er en kjærlighetserklæring til Oslo. Byen som konstant er i en slags identitetskrise, stygg og vakker på én gang.

Delt omsorg av Helga Feiring

Delt omsorg av Helga Feiring

Snart har Norunn levert masteroppgaven, og da er alt på plass: samboer, datter på tre, leilighet, venner, etter hvert kanskje også jobb.

Men så går Endre fra henne, og alt må tenkes på nytt. Norunn husker ikke hvem hun var før hun møtte Endre, oppgaven er bare rot, hun står i fare for å miste både leiligheten og støtten fra Lånekassen. Og når datteren slår og spytter, er det vanskelig å vite hva som er verst: å være alene eller å være alene med en treåring.

I et direkte og ujålete språk skildrer Helga Feiring hva vi trenger for å føle oss på plass i eget liv, og viser en kvinne som tvinges til ny forståelse om hvordan man viser omsorg for sine nærmeste, og seg selv.

I salg 2. august.

Helene Flood om prosessen bak Terapeuten

Krimdebutant Helene Flood

Terapeuten av Helene Flood er en av sommerens store snakkis-bøker, den utgis 26. juli, og er allerede solgt til 23 land før utgivelse.

Tekst: Helene Flood

Jeg fikk ideen om å skrive i denne sjangeren da jeg leste Gillian Flynns Flink pike. Den er en psykologisk thriller, men også en spennende historie om et parforhold der det går stadig dårligere, og den fikk meg til å se et potensial i denne sjangeren. Thrillere er jo veldig plotdrevne, og når man kombinerer det med gode fortellinger om relasjonene mellom folk, kan det bli en skikkelig potent blanding. Da kruttet som ligger i den miksen ble tydelig for meg, fikk jeg lyst til å prøve meg i sjangeren.

Mye av plottet ble faktisk tenkt ut i forbindelse med legging av en baby som ikke ville sove alene. Det blir fort litt kjedelig å sitte og stirre ut i mørket i en time hver kveld, så det gjelder å finne en måte å underholde seg selv på. Jeg holdt det gående ved å planlegge plottet til Terapeuten i hodet. Når jeg tenker på det nå, er det kanskje litt underlig å tenke ut en thriller mens man venter på at en baby skal sove – det høres litt makabert ut, kanskje? Samtidig er det jo sånn at når man har små barn, er man hele tiden superfokusert på hva som kan gå galt – det gjelder å forutse alle mulige ulykker, så man kan forhindre dem. Så kanskje katastrofetenkningen falt meg spesielt naturlig akkurat i den perioden.

Ideen dreide seg om hva som skjer med et menneske når hun havner i en skremmende, potensielt farlig situasjon. Sara, den unge terapeuten i tittelen til boka er en person som er fornuftsbasert, som jobber med å tenke klart rundt problemene andre mennesker har i livene sine. En dag blir Sigurd, mannen hennes, borte. Når det så begynner å skje merkelige ting i huset hennes – gjenstander som forsvinner og dukker opp igjen, fottrinn om natten – blir det stadig vanskeligere for Sara å forstå hva som hender, og å skille det hun frykter fra det som faktisk skjer.

Boka er også historien om Sara og Sigurd, mannen hennes, fra de treffes som studenter, og til Sigurd en morgen går ut av huset og forsvinner. Kanskje finnes svaret på hva som har skjedd med Sigurd i det som har hendt mellom disse to i de årene de har kjent hverandre. Ideen var at boka skulle være en thriller, med alt det innebærer, men at den også skulle fungere som historien om et ekteskap.

Selve skrivingen gjorde jeg ved siden av full jobb. Den eneste måten å få til det på, er å bli god til å finne små rom i hverdagen til å skrive; et par timer på kvelden, en togtur hjem fra en hyttetur, på flyplassen på vei til jobbreise, eller en time eller to i helgen når familien har dratt på besøk til venner. Hvis man skal orke det, må man synes det man skriver er gøy, hvis ikke tror jeg man går på veggen, eller gir seg og finner på noe annet. Så på den måten var Terapeuten et overskuddsprosjekt for meg – jeg koste meg skikkelig med å skrive denne boken.

Les utdrag fra boka her

Terapeuten av Helene Flood

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd.

Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.

Toril Brekke 70 år!

Forfatterfoto av Toril Brekke

Toril Brekke fyller 70 år i dag! Hun debuterte i 1976 og har gitt ut mer en tredve bøker siden den gang. Forfatterskapet hennes er rikt og allsidig, aller størst anerkjennelse har hun fått for sine historiske romaner.

Historien om den nære historien, om tilblivelsen av det moderne Norge, det er Brekkes felt. Hun har blant annet laget store fortellinger av vår industrihistorie, om utvandring og den sosialpolitiske utviklingen i landet. Hennes spesielle evne til å kombinere dokumentarisk stoff med levende person- og miljøskildringer har gjort mange av hennes romaner til folkelesning!

Gjennombruddet

Romanen Granitt (1994) ble en gjennombruddsroman. Familiekrøniken gir et bilde av steinhoggermiljøet rundt Iddefjorden for 150 år siden og fram mot vår tid. Med romanen Sara (2001), om Ålesunds første jordmor mot slutten av 1800-tallet, og fortsettelsen Brostein (2003), vant hun enda flere lesere. De tre bøkene om den første norske utvandringen til Amerika – Drømmen om Amerika (2006), Gullrush (2008) og Det lovede landet (2010) – bygger også på virkelige hendelser, og vi møter sterke menneskeskjebner. Romanene fikk en fantastisk mottakelse, her tar Brekke leseren med inn i et univers av sterke skjebnedramaer, heftig kjærlighet og mye dramatikk. Det er umulig ikke å la seg rive med.

Toril Brekke er en forfatter som tar hele livet, med lengsel og lidelser, begjær og drømmer, absurditeter og komikk, på dypeste alvor.
– Marta Norheim om Alle elsket moren din i NRK.

Ny trilogi fra Toril Brekke. De første to bøkene i serien er "Alle elsket moren din" og "Kobrahjerte"Ny trilogi

Nå skriver Brekke på en trilogi som handler om oppvekst i Oslo på 1950- og 60-tallet. Den vakre og såre oppvekstromanen Alle elsket moren din (2017) er første bind. Den andre boka i trilogien, Kobrahjerte, kom våren 2019 – og siste bind kommer til neste år. I Alle elsket moren din møter vi Agathe for første gang, et forsømt barn som vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne. I Kobrahjerte er Agathe blitt 16 år og kan ikke bli voksen fort nok. Hun møter de store politiske diskusjonene, kvinnefrigjøringen og Oslos nye utelivsmiljøer ivrig og nysgjerrig, men ønsket om å delta på alt nytt har også alvorlige konsekvenser.

Toril Brekke skriver med åpenhet, ærlighet og varme om liv vi kan kjenne oss igjen i. Hennes bøker griper, opprører og får oss til å kjenne deler av vårt lands historie på en egenartet nær og fortrolig måte.

Gratulerer med dagen!

Strandkafeen: slik blir en bok til

Vi i oversattredaksjonen får tilsendt manus fra forlag og litterære agenter, vi siler og leser og sender manus til eksterne konsulenter. Noen ganger er vi i tvil, andre ganger vet vi etter første lesing at denne boken vil vi utgi. Dette var tilfelle da vi fikk inn manus av den engelske forfatteren Lucy Diamond.

Av: Synnøve Tresselt

Vi som leste, var enige om at dette forfatterskapet var perfekt for vår Lesegleder-portefølje. Så går prosessen videre – rettighetene til boken kjøpes og oversetter hyres. Når oversetteren er levert, blir teksten sendt til en manusvasker som går igjennom teksten for så å gå tilbake til oversetter for gjennomgang og oppretting.

Deretter blir manuset sendt til produksjonsavdelingen for setting og videre til korrekturleser og ny gjennomgang fra redaktørens side. Når alt er klart, blir den digitale filen sendt til trykkeriet, og omslaget ferdiggjøres.

Les også: Bli kjent med Lucy Diamond, forfatter av årets sommerbok

Det er alltid spennende når de første eksemplarene av den fysiske boken kommer fra trykkeriet. Endelig ser vi resultatet av arbeidet som ligger bak!

Begeistringen var stor da ferdig utgave av Lucy Diamonds Strandkafeen lå på pulten. Dette er en herlig feelgood om Evelyn Flynn som alltid har vært familiens sorte får. Hun har prøvd seg i en rekke yrker, men har aldri trivdes med noen av dem. Men da hun arver tantens strandkafe, må Evie bestemme seg. Er det dette hun vil, drive kafé og flytte til Cornwall? Hva så med kjæresten Matthew? Og hva med Ed, den kjekke og sjarmerende stamgjesten som åpenbart har mye å skjule?

God lesing!

Kjøp Strandkafeen her

LeseglederBøkene i Lesegleder-serien er for deg som elsker å bli oppslukt av en god bok. Vi utgir dem for å la deg drømme deg vekk til andre tider, eller andre liv. Unn deg selv egentid, trekk pleddet godt omkring deg – og les i vei. Følg @lesegleder på Instagram eller Facebook for flere boktips.

Aschehougs krimdronning

23 år etter debuten er Unni Lindell fortsatt på toppen.

Kjære Unni. Aschehougs krimdronning. Norges krimdronning. Vår krimdronning av aller ypperste klasse. At du nå får Rivertonprisen for andre gang kan ikke overraske noen. Og aller minst oss i Aschehoug.

Av: redaktør Mia Bull-Gundersen

For ikke bare nå, men helt siden Cato Isaksen-debuten i 1996, har du tronet helt øverst. 1996 – Da kom Slangebæreren og Berit Kobro i VG skrev: «Aldri har jeg lest en kriminalroman med dypere menneskeskildring, fornemmet et skarpere forfatterøye, opplevd en klokere forståelse av menneskelige ytterpunkter. Med denne boken tar Unni Lindell steget opp i norsk litteraturs elitedivisjon!»

Og nå 23 år senere, jeg gjentar det – 23 år senere, er du fortsatt der oppe på toppen etter 13 krimromaner. Vi snakker altså om Slangebæreren (Jo, jeg tar meg tid til alle titlene), Drømmefangeren som du fikk Rivertonprisen for, Sørgekåpen, Nattsøsteren, Rødhette (Å, gud hjelpe meg, Unni – da hadde du virkelig blod på tann, da brukte du Rødhette og Ulven-motivet for alt det var verdt, drepte menn i fleng, og Trygve og jeg måtte rett og slett be deg om å dempe deg litt. Et drap, to tre – men ikke 14!).

Deretter Orkestergraven, Honningfellen (her dukket Marian Dahle opp første gang – til Cato Isaksens grådige irritasjon), så kom Mørkemannen, Sukkerdøden, Djevelkysset, Brudekisten, Jeg vet hvor du bor – og nå i fjor Dronen – som Rivertonjuryen har valgt ut som den aller beste norske krimromanen i fjor.

23 år etter debuten er Unni Lindell fortsatt på toppen.

Foto: Stine Friis Hals

Til sammen har du gitt ut et sted mellom 80 og 90 bøker i alle mulige og umulige sjangre. (Du kom til Aschehoug med en nydelig diktsamling i 1995, som du leverte under pseudonym) Bøkene dine er solgt i millionvis og oversatt til mange språk. Og lest av folk i absolutt alle aldre.
Kjære Unni – jeg har vært med deg i alle dine verdener i alle disse årene. Jeg vet naturligvis ikke akkurat, men jeg har en glassklar idé om hva det koster deg av krefter, bekymringer og hard arbeid å jobbe frem de presist gjennomtenkte krimplotene i de mørke menneskeuniversene vi skremt elsker å fordype oss i.

Og nå får du Rivertonprisen igjen – For DRONEN – bok nr to med Marian Dahle som hovedkarakter. Hun er Cato Isaksens drivende gode og forrykte kollega som er mer ute å kjøre psykisk enn hun kan la folk få vite. Men som ingen kan måle seg med. «En etterforsker i særklasse», som Ole Jacob Hoel i Adresseavisa kalte henne.

Og Mariann har det ikke godt – hun har det omtrent som du har det underveis i skrivearbeidet, er det lov å si det – jeg sier ikke at det handler om krim-virkelighetslitteratur, langt derifra, men du sier selv at du skriver på din egen angst – og det gjør du, Unni – så det dirrer i linjene, det er ingen som kan lage så ubehagelig levende karakterer som deg – så elegant og presist og med få linjer – der står de – rakt foran øynene på leseren og spaserer rett inn i hjertet og hodet på dem. Ikke en slapp linje. Ikke en forhastet skildring. Men presisjon. Det var det Berit Kobro mente da hun anmeldte Slangebæreren i 1996, og det gjelder i høyeste grad fortsatt.

Du er uovertruffen, Unni! Torbjørn Ekelund i Dagbladet har sagt det slik: «Hvis det finnes naturtalenter innen krimsjangeren, er Unni Lindell definitivt en av dem.»

Jeg kunne ikke vært mer enig! Gratulerer kjære Unni!

morsdagen

Kjøp Dronen her