All posts by Gjesteskribent

André Bjerkes ABC til besvær

Da André Bjerkes ABC kom ut i desember 1959, vakte den voldsom debatt. Den ble til og med tatt opp i Stortinget og erklært uønsket i skolene. Den burde forbys – fordi den var på riksmål. Tannlege Neumann anklaget Bjerke for å sabotere kampen mot tannråte og mot de tiltakende røykeuvaner hos barn og ungdom.

Av: Peter Normann Waage

Bjerke selv mente at debatten om ABC–en sto i en særstilling blant alle dem han hadde deltatt i – «ved sin karakter av suverent, opphøyet gravalvorlig Dusteforbund. Den ble innledet i nevnte forbunds organ, Dagbladet, 11/1–60 med en kampartikkel av tannlege H. Neumann, formann i Norsk Tannvern.»

Han anklaget Bjerke for å sabotere kampen mot tannråte hos barn: «Visste ikke Bjerke at det raffinerte sukkeret, slik det forekommer i de mest spaltbare kullhydrater som sukkerbiter, slikkerier i alle avskygninger, er tennenes fiende nummer én?» spurte tannlegen og siterte følgende vers:

H. Neumann refset også diktet «Dukkehuset»:

Var Bjerke også uvitende om «kampen mot de tiltakende røykeuvaner hos barn og ungdom?» spurte han igjen.

Bjerke svarte: «Man forstår hva tannlege Neumann mener. Så snart 7-åringen har lest ovenstående, vil barnet styrte ut til nærmeste tobakksbutikk, og bruke alle lommepengene på sigarillos.

Men verst er altså ABC–ens lettferdige forhold til spaltbare kullhydrater. Verset om «sukkerungen» var fra min side riktignok ment som en rettsskrivningsregle; det viser at ord vi uttaler med «o» kan skrives med «u». Og det inneholder vel nærmest en advarsel mot overdreven sukkerspisning; det fremheves jo at et for stort konsum av spaltbare kullhydrater kan medføre at benklærne revner.»

Om André Bjerke I kampens glede

Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker, var André Bjerke en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter. I 2018 er det hundre år siden han ble født.

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie.

André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, og et talentfullt, humørfylt og lekende menneske som har satt sitt preg på norsk litteratur. Poesien er blitt folkelesning, kriminalromanene tilhører det ypperste innen sjangeren i Norge, og han har gledet flere generasjoner av barn med sin ABC og sine morovers.

Denne første, omfattende biografien gir et levende bilde av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

 

Godhetens språk

Engelske Christie Watson er forfatter og har også jobbet som sykepleier i mange år. Med boken Godhetens språk tar hun leseren inn i sykepleierens hverdag og skildrer sterkt og levende hvordan det er å utføre et av verdens eldste yrker.

Av: Synnøve Tresselt

Dette skriver hun selv om boken: «Bli med meg inn på avdelingene, fra fødsel til død, forbi nyfødtintensiven og de doble dørene inn til medisinsk avdeling, løp gjennom korridorene når traume-alarmen går, forbi apoteket og personalkjøkkenet og inn på akuttavdelingen… Vi møter mange mennesker på veien: pasienter, slektninger og ansatte – et persongalleri du kanskje allerede kjenner. For alle har blitt tatt vare på en eller annen gang i livet, og alle har vi tatt vare på andre. Vi er alle sykepleiere.

Vi skal utforske hele sykehuset og alt sykepleie innebærer – det jeg trodde sykepleie var da jeg begynte å studere: kjemi, biologi, fysikk, farmakologi og anatomi, og det jeg nå vet er sannheten om sykepleie: filosofi, psykologi, kunst, etikk og politikk.»

Watson skildrer den hektiske hverdagen, pasienter og kollegaer, gleden når det går bra med en pasient og sorgen over de som ikke klarer seg, og om sykepleien som profesjon. Dessuten får leseren også et interessant innblikk i sykepleiens historie, som går langt tilbake i tid – det første «sykehuset» man vet om ble bygget av kongen Pandukabhaya på Sri Lanka på 300-tallet.

Vil du møte Christie Watson? Bli med på Temakveld: Godhetens språk på Aschehoug forlag 19. september 2018. Les mer her.

Kjøp Godhetens språk

Olav H. Hauge-stipendet til Erlend O. Nødtvedt

Eg er utruleg stolt og glad for å få dette stipendet. Olav H. Hauge er ein poet eg set veldig høgt og diktinga hans har vore ein viktig inspirasjon for meg som forfattar. Å bli tildelt eit stipend som ber den store diktarhovdingen sitt namn betyr særdeles mykje, sa Erlend O. Nødtvedt i forbindelse med utdelinga fredag kveld.

Erlend O. Nødtvedt blei tildelt det nyskipa Olav H. Hauge-stipendet under opninga av Ulvik poesifestival fredag 7. september. Den unge poeten frå Bergen får stipendet for å ha fornya det lyriske språket samstundes som han løftar fram fleire litterære uttrykk og tradisjonar.

Juryen grunngir tildelinga slik; Stipendvinnaren har i sine diktbøker skapt eit iøyrefallande lyrisk univers. Språket bevegar seg høgt og lågt i ei grenselaus blanding av gamle språkformer, moderne daglegspråk, nyord og lydord og fragment frå andre diktarar. Poeten smeltar dette saman til ei ny legering, til syner og musikk. Sjølv om diktbøkene inneheld mykje galskap, lått og humor, gir det medvitne spelet med den litterære tradisjonen og historia ei nerve av alvor under skrifta. Slik får poeten fram ei slags all-tid i sine dikt, der fortida framleis er levande i notida, og folkevisa og avantgard-lyrikk får klinge saman.

Det nyoppretta Olav H. Hauge-stipendet er på 150 000 kroner og er finansiert av Sparebanken Vest, Sparebankstiftinga Hardanger og Ulvik herad. Nynorsk kultursentrum og Hauge-senteret har etablert stipendet i samband med at Ulvik poesifestival blir arrangert for 10. gong i 2018. Stipendet blir tildelt ein norsk lyrikar, songar eller tekstforfattar under 40 år som har gitt ut inntil tre diktsamlingar eller eigne større songverk og med denne kunstnarskapen har vist eit særleg poetisk talent. Stipendet blir delt ut anna kvart år og skal over tid fordelast jamt mellom kvinner og menn som skriv på nynorsk og bokmål. Kunstnarar som nyttar dialekt, kan også få stipendet. Stipendvinnaren blir invitert til å presentere eit nyskrive verk til neste poesifestival som blir arrangert om to år.

En unik roadtrip

Ein poet som bryt med språklege konvensjonar

Erlend O. Nødtvedt er fødd 1984 i Bergen og oppvaksen i Fyllingsdalen. Han gjekk ut frå Skrivekunstakademiet i Bergen i 2007 og tok mastergraden i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Bergen om Kristofer Uppdals dikting i 2012. Nødtvedt debuterte med Harudes i 2008, eit langdikt om Hordaland fylke der han kryssar ulike målformer. I Bergens beskrivelse frå 2011 held han fram i eit lydmålande språk der

notid og fortid smeltar saman i ei historierik diktfortelling om klassesamfunnet i Bergen by. I diktsamlinga Trollsuiten frå 2014 skriv han seg inn i folkedikting og naturmyter med det norske kulturlandskapet som bakteppe, også her i ei grenselaus blanding av språkformer. I romanen Vestlandet som kom i 2017 finn ein også stor språkleg rikdom.

Open utlysing

Olav H. Hauge-stipendet blei kunngjort som ei open utlysing i vår. Nynorsk kultursentrum fekk inn heile 23 nominasjonar på 13 ulike kandidatar. Stipendvinnaren blei kåra av ein

jury oppnemnd av styret i Nynorsk kultursentrum. Stipendjuryen består av Brit Bildøen forfattar og juryleiar, Sindre Ekrheim forfattar og bokmeldar, og Stein Erik Lunde forfattar og lærar.

– Vi meiner det er i Olav H. Hauge si ånd at stipendet har ei open utlysing der alle kan foreslå kandidatar. Vi fekk inn mange gode forslag på fleire markante poetar frå fleire miljø og ulike lyriske sjangrar. Det er difor godt å han ein kompetent stipendjury med brei litteratur- og tekstfagleg bakgrunn, seier dagleg leiar ved Hauge-senteret Geir S. Netland, som også er sekretær for juryen.

Besøk www.poesifestivalen.no

 

 

Dans med meg

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Dans med meg er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok.

Dansebandkulturen har lenge levd sitt eget liv. Verken forfattere eller fotografer eller andre som dokumenterer norsk og skandinavisk kultur har interessert seg særlig for den. Men til tross for et liv i oppmerksomhetens skygge, er dansebandkulturen høyst levende. Hvert år møtes tusenvis av dedikerte dansebandfans og dansere på store dansefestivaler til fest, kos og campingliv. Dansebandene gir stadig ut plater med ny dansebandmusikk, samtidig som de opprettholder en utstrakt turnévirksomhet. Hvem er dansebandfolket? Hva gjør de når de samles til fest og dans? Og hvordan er livet som dansebandmusiker, på scenen og i turnébussen?

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Vi som står bak denne boka har gjennom mange år latt oss begeistre av den understuderte, men fascinerende dansebandkulturen. Vi har tilbrakt timer, dager og uker sammen med dansebandfolket. Vi har vært ute på dansegulvet, inne på festivalcampingen, i turnébussen – og på bakrommet med de store danseband- stjernene. Vi har festet, danset og pratet med folk. Gjennom tekst og bilder tar vi dere med inn i en verden fylt av musikk, dans, kos og fellesskap. Det handler om festivallivets sorger og gleder, om dansebandfansens dedikasjon, om danse- bandmusikernes vagabondliv, om dansens betydning og om dansebandkulturens innhold og status. Og om det som skjer når musikk og danseglede forenes, på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Som amerikansk dokumentarfotograf og norsk kulturforsker har vi ulik bak- grunn og ulike blikk på det vi ser og hører. Men vi deler ambisjonen om å komme tett på, om å dokumentere det som skjer med både ydmykhet og respekt. Vi deler også interessen for det vanlige og uvanlige som foregår i den anerkjente kulturens grenseland. Selv om danseband er et utbredt og populært kulturfenomen, er det også utskjelt og omdiskutert. Dette skaper en tvetydighet som interesserer alle: For noen er danseband hverdagskultur, for andre er det eksotisk og ekstraordinært. Danseband er like fullt et kulturfenomen, en musikksjanger og en del av den norske og skandinaviske samtidskulturen som fortjener å bli dokumentert og diskutert.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Denne boka er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok. Til musikerne som får det til å koke i salen, med låter som oser av folkelighet, glede og samhold. Til alle de vanlige og uvanlige menneskene, som koser seg på fest i et avslappet og humørfylt dansebandfellesskap.

Vi vil takke alle de som har stilt opp for oss, til prat og til fotografering. Alle de som velvillig har latt oss få innblikk i musikken og dansen, i sitt liv og sine campingvogner. Uten dere hadde det ikke blitt noe bok. Så tusen takk! Og god lesning.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Dans med meg

Dans med meg! er en unik dokumentasjon av det norske dansebandmiljøet, og handler om de herlige møtene mellom stolte dansebandmusikerne, trofaste fans, og fanger energien som råder når dansegleden forenes på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen.

Stappfulle campingplasser, feststemte mennesker og livlige dansebandfestivaler er selve sommerdrømmen for titusener av nordmenn. Lukta av grillmat siver ut sammen til tonene av veteranene Ole Ivars eller dansebanddronningen Anne Nørdsti, og alle smiler over livet. Danseband er et kulturfenomen og musikksjanger de fleste har et forhold til, og her kommer vi tett på moroa og entusiasmen gjennom Peter Bestes fantastiske bilder og Heidi Stavrums lune observasjoner. Her blomstrer den norske folkesjelen!

Kjøp Dans med meg her

Kroppens erindringer

Den fiktive fortelleren i Heim er på mange måter den rake motsetningen til hovedpersonen i Ketil Bjørnstads selvbiografiske romanserie Verden som var min. Likevel tangerer romanene hverandre fordi de begge handler om å gjøre opp status for levd liv.

Av: Øyvind Pharo

Om Johan Mjønes: Heim

Heim, høstens roman fra Johan B. Mjønes, skildrer med stor intensitet og følsomhet det siste døgnet i livet til en mann alene i sykehjemssenga. Den døende mannen er romanens forteller. Alt leseren får vite går gjennom hovedpersonens bevissthet.

Jørgen Heim glir inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag. Han har store smerter og stemmen er så svak at pleierne ikke hører hva han sier. Istedenfor trekkes han mot minnene. Kroppsfunksjonene har begynt å gå i stå og prosessen mot døden begynner. Dette utløser kroppens erindringer gjennom en helt egen sanselighet i teksten. Hele livet i sin fylde foldes ut, og livet på slektsgården er en innvielse i en syklus av liv og død. Jørgen gjenopplever at storebroren omkommer i en ulykke. Og mot sin vilje må Jørgen overta odelen. Han lærer at odel er en plikt og et privilegium. Mens livet ebber ut betrakter han hendene sine.

«Hendene bærer minnet om alt jeg har berørt.»

Ketil Bjørnstad: Verden som var min. Nittitallet.

Den fiktive fortelleren i Heim er på mange måter den rake motsetningen til hovedpersonen i Ketil Bjørnstads selvbiografiske romanserie Verden som var min. Likevel tangerer romanene hverandre fordi de begge handler om å gjøre opp status for levd liv. I kraft av forskjellene kaster de lys over hverandre. Jørgen Heims verden har vært slektsgården.

Ketil Bjørnstad har bokstavelig tatt hatt hele verden som tumleplass

Bjørnstad skriver seg stadig nærmere vår egen tid. På tre år har han beveget seg fra Sekstitallet til årets utgave, Nittitallet, en epoke han karakteriserer som «ironiens og grusomhetens tiår», eksemplifisert med den nye TV-humoren til Harald og Bård Tufte Johansen. Bjørnstad er på den annen side ikke nådig mot seg selv heller. Når han og Ole Paus er i Marseille for å skrive Reisen til Gallia, boka om fotball-VM 1998, forlater de stadion når det står 0-0 ved pause i kampen Norge-Brasil. De er sultne og går på restaurant og må nøyese seg med Rekdals historiske vinnermål på TV. Dette kapitlet er et høydepunkt i selvpisking og Norges-betraktninger fra en erklært fotballhater. Og det finnes mange, mange andre høydepunkter. Under en jubileumsmiddag skal Bjørnstad ha Gro Harlem Brundtland til bords og får panikk ved tanken på å skulle konversere henne. Det går ikke bra heller. Dette må leses.

Nittitallet er ironiens og grusomhetens tiår. Men denne boka handler innerst inne om kjærligheten til C. og om musikkens betydning for begge to.  Grunntonen i romanen er dypt alvorlig og i Nittitallet transcenderer musikken det skitne og det løgnaktige, unnfallenheten og det ufullkomne som utgjør tidsånden.

Porselensmalerens hemmelighet

Den nederlandske forfatteren Simone van der Vlugt har med Porselensmalerens hemmelighet skrevet en dramatisk og romantisk historie som utspiller seg i et landskap mange kjenner fra Tracy Chevaliers roman Pike med perleøredobb. Dette er en historie om kjærlighet, ambisjoner og en ung kvinnes store drøm om å bli maler.

Av: Synnøve Tresselt

Catrijn er 25 år, gift og bor i en liten landsby. Når ektemannen plutselig dør, begynner ryktene å svirre, og Catrijn må forlate landsbyen i all hemmelighet. I Amsterdam får hun jobb som husholderske hos en velstående familie, og forelsker seg i broren til husets herre. Men fortiden fortsetter å forfølge Catrijn, og igjen må hun flykte hals over hode. I Delft får hun jobb som porselensmaler hos en kjent pottemaker. Der blir hun inspirert til å innføre nye motiv på glasuren, ikke bare blomster som det alltid har vært, men kinesiske mennesker og landskap. Det skaper ny giv for pottemakeriet, og Catrijn får stor anerkjennelse for sitt talent. Men etter hvert blir hun stilt overfor et vanskelig valg – skal hun vente på sin store kjærlighet, eller skal hun velge den mannen som kan gi henne trygghet?

«Porselensmalerens hemmelighet» er en roman som gjør at en få lyst til å reise til Delft, både på grunn av byens historie og på grunn av det vakre pottemakeriet byen er kjent for.

Kjøp Porselensmalerens hemmelighet her

Hjertene

Jeg husker første gang jeg var i Aschehougs lokaler. En redaktør hadde likt et tidlig utkast av Krigernes fred og ville ta en prat, men jeg var langt fra antatt. Selvfølgelig var jeg ekstremt nervøs.

Av: Lasse Gallefoss

Venteværelset til Aschehoug er en trappeavsats. Der sitter man og biter negler under et maleri av forlagets nobelprisvinner, Sigrid Undset. Hadde hun også vært nervøs første gang hun satt på forlaget og ventet?

Hennes mest kjente sitat er: ”Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” Mens jeg satt og studerte det allvitende blikket hennes, husket jeg bare den siste setningen. Den om at menneskenes hjerter ikke forandres alle dager.  Og jeg tenkte: Nobelprisvinneren tar feil.

For menneskenes hjerter endrer seg. De kan være varme som leirbål, og de kan være kalde som betong. I løpet av en generasjon kan hjertene i et land endre seg så mye at de unge menn som bærer dem ender som mordere.

Og det er derfor jeg skriver om krigen.

Under krigen var norske hjerter villige til å dø for sine idealer. Og de var villige til å torturere og drepe sine naboer. Krigens grusomheter ble ikke bare begått av tyskere mot nordmenn. De ble begått av nordmenn, mot nordmenn.

Det er også derfor jeg skriver om etterkrigstiden. Om da norske hjerter begynte å slå i takt for å bygge opp landet, men også da gamle venner plutselig ble fiender.

Jeg skal ikke hevde at Krigernes fred er en dyp historisk analyse. Som alle krimforfattere ønsker jeg  å underholde. Få sidene til å fly av gårde. Men da jeg regisserte NRK-serien Flukt, reiste jeg langs flyktningenes ruter i Europa og Midt-Østen. På veien møtte jeg mennesker som var villig til å drepe utlendinger. I Norge er disse menneskene heldigvis en ekstrem minoritet, men 22. juli viste hvordan ett norskt hjerte på villspor kan være nok til å forårsake en tragedie.

Menneskenes hjerter forandrer seg, og de hjertene som skal slå for framtidens Norge, formes i dag.  Derfor må vi fortsette å lære av krigen. Både av heltene og skurkene. I Krigernes fred møter du begge.

Krigernes fred

Uansett hvilken side du står på, jobber du alene.

Annen verdenskrig er over, og seierherrene styrer landet. Under okkupasjonen var Storm Steinset dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Organisasjonen han spionerte for, er fortsatt hemmelig, så kollegene ved Oslo politikammer tror han var nazist. Når flere politimenn som jobbet for tyskerne blir funnet drept med samme torturmetoder de selv benyttet under krigen, havner Storm på drapsmannens dødsliste. Men han blir også involvert i saken som etterforsker.

Storms makker er politiets yngste fullmektig, Robert Rødberg, som alltid har drømt om å bli en helt. Under krigen vervet han seg til de norske styrkene, men havnet aldri i kamp. Så kom freden, og freden tilhører krigerne. Nå får Robert en ny sjanse til å kjempe for Norge.
Jakten på morderen tar Storm og Robert inn i hemmelighetene i Norges nye maktsirkler. En ny krig står i fare for å bryte ut, en krig der hemmelighetene fra den forrige kan få deg drept.

Kjøp Krigernes fred her

Foto: Vegard Dale Bergheim

Lasse Gallefoss (f. 1980) er fra Bergen. Han har bakgrunn som journalist og dokumentarfilmskaper, og har regissert flere dokumentarserier for NRK, bl.a. Flukt, som vant Gullruten 2017 for beste regi. Krigernes fred er hans første roman.