All posts by Gjesteskribent

Om arbeidet med Leksikon om lys og mørke

Det finnes noen få øyeblikk der jeg kommer over en situasjon, en bilde, et fragment, og kjenner at det ligger en kompleksitet der som rommer nok til å sette av tre år for å skrive en roman.

Av: Simon Stranger

Med «Leksikon om lys og mørke» kom øyeblikket ganske overraskende, da svigermoren min fortalte at hun hadde vokst opp i Bandeklosteret. At hun, som kom fra en jødisk familie, hadde vokst opp i et av byens sterkeste symboler på ondskap. Bildet som ble inngangen til romanen, var da hun fortalte om forestillingene de hadde hatt for unger i nabolaget. At hun hadde stått og delt ut håndtegnede billetter til små teaterforestillinger i kjelleren, i den samme kjelleren som få år tidligere hadde fungert som fengsel og torturkammer: I det øyeblikket visste jeg at det lå en roman der.

Så begynte jeg å lese, ha samtaler, reise. Jeg dro til Falstad, der tippoldefaren til barna mine ble skutt. Jeg besøkte han som bor i Bandeklosteret nå. Jeg reiste til Levanger, der Rinnan vokste opp, og opplevde gang på gang hvordan denne historien ikke er over. At krigen fremdeles er levende. Jeg visste at det lå en roman der, men hvor, og hvordan skulle den utformes?

Jeg skrev et år, prøvde meg frem, fikk det ikke til, men det var et parti på midten av denne skissen som jeg likte. En passasje som var formet som et leksikon om livet til Hirsch Komissar i fangeleiren på Falstad. Jeg begynte å se på hva som ville skje om jeg utvidet dette grepet til å gjelde hele romanen. Plutselig var det som om alle brikkene dro seg på plass, nesten magnetisk. A for avhør passet jo. Det samme gjorde A for anklagen, A for Arrestasjonen. B for Bandeklosteret og for barndom. Hva med de vanskeligere bokstavene, tenkte jeg, som C? Med det samme kom svaret. Carl Fredriksens Transport. Dekknavnet til de fire nordmennene som smuglet motstandsfolk og jøder ut av landet. En av dem var min kones mormor. Uten dem hadde ikke min svigermor blitt født. Heller ikke min kone, Rikke, og heller ikke mine to barn.

Fra da av falt alt på plass. Jeg brukte to år til på å skrive om hele. Nå er den snart ute blant leserne, og er allerede på vei utenfor Norges grenser.

Nå gleder jeg meg til å fortsette på neste bok, og oppleve det som mer enn noe annet gjør at jeg skriver. Det magiske øyeblikket da mennesker, steder og følelser fremkalles på skjermen like foran meg.

Les også: Utdrag fra Leksikon om lys og mørke

Leksikon om lys og mørke utgis 27. juli

Foto: André Løyning

Simon Stranger (f. 1976) er fra Oslo. Han har siden debuten i 2003 utgitt en rekke bøker for barn, ungdom og voksne, og ble i 2014 nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for De som ikke finnes. Bøkene har høstet svært gode kritikker og er oversatt til femten språk. Leksikon om lys og mørke er hans femte roman for voksne.

Klassisk sommer?

Hjertet er en ensom jeger

16 grader, overskyet. Sykkelsetet fortsatt vått etter forrige regnskur, og paraplyen går ikke å lukke på grunn av en sprikende spile. Plutselig sol og stekende varme, tropenetter og kald pils. Motvind i motbakke, et gufs av oktober i august. Nei, jeg skal ikke skrive om det vi kanskje snakker mest om, men sommeren som den beste årstida for å lese!

Av: Vegard Bye

Vi er bortskjemte med lange ferier, og så fort juli er her fylles sørlandsperler, byparker, fjell og greske øyer med solsultne og horisontalt anlagte nordmenn. Men hva skal vi lese? Kritikerfavoritter, krimbestselgere eller en sær, fransk postmodernist?

Du, som jeg og mange andre, er sikkert overachievers når det kommer til leseplaner. Absolutt alt du burde ha lest siden nyttårsforsettene 31.12 skal med, stabelen på nattbordet, manusene på lesebrettet, og så MÅ du jo en liten tur innom bokhandelen også, bare for å kikke.

Les også: Slik når du lesemålene dine i 2018

Men hva med å bruke de lange dagene på en klassiker? En som har støvet ned i bokhylla, et ambisiøst kjøp på Mammut, eller en antikvariatskatt fra sommeren ’97?

Ifølge Wikipedia er en klassiker et begrep som enten refererer til et kunstverk av en viss alder som er banebrytende og verd å huske, eller en framstående forfatter eller kunstner som har skapt verker av varig verdi.

Og vi har vel alle våre påbegynte ambisjoner på ca 450 sider russisk mesterverk, tysk etterkrigsdrama eller amerikansk Nobelprisvinner.

Her er noen klassiske tips for sommeren, enten du låner på bibliotek, saumfarer antikvariater og bokhandler eller finner dem hjemme:

  • Først og fremst: Carson McCullers
  • Stefan Zweig «Verden av i går». Livet i Wien før, under og etter 1. verdenskrig. Gnistrende og mørk om et Europa ikke helt ulikt i dag. Leses med lindress, stråhatt og et glass sherry.
  • Virginia Woolf «To the lighthouse». Bli med familien Ramsay på tur til sommerhuset deres som ligger på en øy på Hebridene i Skottland. En flerstemt drøm av en bok! Bør leses i skyggen, med lyden av bølgesus.
  • Sabahttin Ali «Madonna i pels». En tyrkisk skatt av en roman om ensomhet, kunst og kjærlighet.
  • Ernest Hemingway ”Og solen går sin gang”. Fra Paris til Pamplona. Tyrefekting er best på bok.
  • Marguerite Duras ”Moderato Cantabile”. Hovedpersonen heter Anne Desparesdes. Hun følger sønnen sin til pianotimer hver dag, og så skjer det noe.

Synes du dette høres litt i overkant ut, kan du sjekke ut den nydelige lille gaveboksen med klassikere fra Heinesen forlag, «Fire britiske klassikere». Her får du Woolf, Lawrence, Mansfield og Wells på knappe 40 sider hver, og til prisen av én.

Ha en klassisk god sommer!

En avgjørende bok

Jeg fikk nylig gleden av å få lese «Vi skulle vært løver» skrevet av Line Baugstø. Boken handler om 12 år gamle Malin som blir kjent med den nye jenta i klassen, Leona. De blir gode venner, men det blir raskt tydelig at Malin ikke vet så mye om Leonas fortid.

Av: Thomas Westervoll Hansen, Transtastisk

Gjennom flere ubehagelige situasjoner og konflikter med de andre jentene i klassen, står Malin ved Leona sin side, helt til en hendelse forandrer alt: det blir avslørt at Leona er transkjønnet. Boken skildrer mange ulike sider ved å være ung, samtidig som den tar opp kjønnsidentitetstematikk. «Vi skulle vært løver» viser fordommene som mange sitter med og hva disse, sammen med uvitenheten, kan føre til. Boken skildrer også betydning av støtte og samhold, som viser seg å være nøkkelen til aksept. Det blir også forklart hva det vil si å identifisere seg som et annet kjønn enn det man ble tildelt ved fødselen, samt hva av eventuell behandling man kan gå igjennom.

Betydningen av en slik bok er stor, og det er det flere grunner til. Det er essensielt at unge klarer å kjenne seg igjen i karakterer fra bøker, tv og nyhetsartikler. Det at vi får reflektert virkeligheten i forskjellige miljøer er så utrolig viktig, for samfunnet vårt er mangfoldig, og det må vises. Det å ha karakterer i bøker, og det å ha rollemodeller som man kan se seg selv i, er for unge viktig da man trenger å se at man kan leve som seg selv, oppnå ting og leve lykkelig.

Det å vise ulike situasjoner som en transperson går igjennom, hvordan vi blir møtt av familie, venner og omverden, er vesentlig. Ikke bare er dette viktig for unge transpersoner å se og lese om, men også for de som ikke identifiserer seg på denne måten. For dem er det kanskje enda viktigere med en bok som denne. Jeg mener at man bør bruke enhver sitasjon der man møter noen som identifiserer seg på en ulik måte enn seg selv, til å lære av.

Kjøp Vi skulle vært løver her

Gjennom boken ser vi hvordan hovedkarakteren klarer å endre, og på et vis ignorere, sin egen uvitenhet, fordommer og det enorme presset fra de andre jentene i klassen, til fordel for venninnen sin. Det er så fint å se at Malin til slutt klarer å se Leona som den hun var da de ble kjent, og at hennes kjønnsidentitet ikke har noe å si. For til syvende og sist så er Leona en helt vanlig jente, de har mye til felles og trives godt i hverandres selskap – uavhengig at Leona sin fortid.

Selv er jeg trans. Jeg ble tildelt kjønnet kvinne ved fødsel, men i dag lever jeg, og identifiserer jeg meg, som mann. Jeg «kom ut skapet» da jeg var 17/18 år, og har siden det levd som mann i alle aspekter av livet mitt. Jeg ble svært positivt overrasket da jeg fikk lese denne boken. For første gang greide jeg å kjenne meg igjen i en bok som reflekterte mine utfordringer og følelser. Det skal sies at jeg ikke var like ung da jeg «kom ut», og har ikke opplevd nøyaktig de samme situasjonene, da karakterene går på ungdomskolen, og Leona er en transjente. Men jeg kjente igjen flere hendelser og følelser som blir beskrevet veldig godt. Måten historien er fortalt er på en god og balansert måte der det Leona og Malin går gjennom verken blir for dramatisk eller for bagatellisert. Boken var et friskt pust som jeg skulle ønske jeg hadde fått lese da jeg var på den alderen.

Jeg arbeider sammen med Noah Lind for å fremme åpenhet og synlighet i samfunnet rundt transtematikken, gjennom virksomheten vår Transtastisk. For oss er det viktig å normalisere det å være trans og vise at man kan leve lykkelige og autentiske liv. Men det er også vesentlig at vi viser de vanskelige, og kanskje ofte glemte situasjonene, flere av oss gjennomgår. Det å identifisere seg som trans, har ført til at vi begge har møtt mye motgang og motstand i livet vårt. Nesten daglig møter vi mennesker som ikke respekter oss, og som rett og slett skulle ønske vi ikke eksisterte. Så for oss personlig, føler vi at en bok som «Vi skulle være løver» er nesten avgjørende for å åpne samfunnet vårt mer, og for å gi mer plass til ulike erfaringer og identiteter.

Det er også forfriskende for oss at boken, etter mange utfordrende hendelser, fremdeles klarer å ha en positiv og samtidig lærerik fremtoning, der det blir snakket om hva det vil si å være trans, og hvordan det hele til slutt ordner seg. Dette betyr ikke at en slik bok, vil endre verden over natten, men vil helt klart åpne øynene til flere, og det er til slutt dette som skal til for å vise frem mangfoldet vårt.

Les mer om arbeidet Transtastisk gjør her.

En milepæl i alle mine år med lesing og forlagsarbeid

Til høsten kommer en av de bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg ut i Sidespor.

Av: Asbjørn Øverås, redaktør for Sidespor-serien

Natt av Edgar Hilsenrath har vært en milepæl i alle mine år med lesing og forlagsarbeid. Det er få bøker som har gjort så dypt inntrykk, få bøker jeg har slitt så mye med å lese ferdig, samtidig med at jeg absolutt ikke ville legge den til side. Da jeg leste den for noen år siden, snakket jeg med alle om den, jeg hadde en følelse av å være en kikker inn i en forbudt verden, men likevel ville jeg fortsette. Det føltes riktig og viktig. Håper mange får den samme følelsen.

Og for de som vil vite mer med en gang, les videre:

Til høsten kommer altså Natt ut i Sverre Dahls oversettelse. Hvordan får en leseren til å ta fatt på denne dystre fortellingen. For ved siden av De velvillige av Jonathan Littell, som jeg arbeidet med for noen år siden, har jeg knapt lest noe så mørkt.

Selv sier Hilsenrath at det var denne boka som fikk ham ut av en voldsom depresjon. Han skrev seg på et vis ut av egne opplevelser. Og han brukte over ti år på å skildre dette dypdykket ned i en jødisk ghetto, et slags medmenneskelig sammenbrudd, en ferd inn i et egoistisk helvete.
Ranek er romanens hovedperson. Han er i ghettoen fra begynnelsen av, og opplever hvordan forholdene bare blir verre og verre. Vi følger ham der han virrer rundt mellom hus i ruiner, på evig jakt etter en brødskalk eller noe man kan bytte til seg noe spisende for. Vi er vitner til grufulle scener, som da broren Fred dør og han gjør seg klar til å hamre ut Freds eneste gulltann. Han vet at andre vil gjøre det så fort de oppdager dødsfallet, og han vet at han kanskje kan bytte den bort mot litt ost.

All tid går med til å lete etter mat i et nærmest apokalyptisk landskap, der man svindler folk, stjeler eller utnytter den som er svakere enn en selv. Alt sammen for å overleve litt til. Og aller verst er kanskje jakten på et sted å sove, inne i en av sovesalene, der det alltid er for lite plass. Om nettene plukkes alle som befinner seg ute opp av vaktene og sendes ubønnhørlig videre til tilintetgjørelsesleirene.

Det finnes selvfølgelig andre mennesker i denne romanen – gamle Sigi, hans syke bror, Deborah, svigerinnen Ranek alltid har vært hemmelig forelsket i, Rødtoppen og frisøren Moïshe. Og så er det jo dørvakta på bordellet og paret som driver den lokale baren!

Alle lever de i en verden der medmenneskelighet, empati, nestekjærlighet og medlidenhet, er borte. Hele boka er som et slags negativ av den verden vi ønsker oss. Og forfatteren forsterker hele tiden denne følelsen ved å lukke oss inne i denne verden og gjenta skildringen av mørkets handlinger på stadig nye måter, slik at vi vil ut, men ikke klarer å stikke av.

I motsetning til mange andre kjente bøker om dette temaet, som er skrevet ut fra personlige opplevelser, er det ikke snakk om verden utenfor. Mennesket blir ikke satt inn i noe større perspektiv. Det er og forblir en slags kirurgisk skildring av den menneskelige elendigheten.
Natt er ingen roman full av intriger, her er ingen dramatiske helomvendinger, ingen overraskende slutt, bare en lang og vond litani fra den fiktive ghettoen Prokov. Det finnes ikke tyske nazister her, bare rumenske soldater som rensker gatene for alt som rører seg om natta. Først og fremst er Natt en skildring av hva mennesket kan nedverdige seg til å gjøre mot sine egne, når absolutt alt står på spill over lang tid.

En bipolar pappa

Ideen til Lucas Jackson kom på en tur i skogen med bikkja. Hadde tenkt på det en stund da, å skrive en bok om en forelder som var bipolar, vet litt om det fra slekta, men jeg hadde ikke tenkt på Lucas Jackson og faren hans. Men da de dukket opp, løste alt seg på en måte. Gjensto bare å skrive ned i historien deres.

Tekst: Karin Kinge Lindboe

Faren til Lucas er mye opp og ned. Det er ikke alltid like lett å ha ham som far. Lucas er så fryktelig glad i faren sin, særlig når han spiller gitar og synger I am sailing for ham på sengekanten. Han synger nesten bedre enn Rod Stewart, synes Lucas. Det var yndlingssangen til mammaen til Lucas. Hun døde da Lucas var ganske liten. Nå er det blitt sangen til ham og pappa. Noen ganger er pappa slitsom, skal gjøre alt på en gang, male alle bokhyllene blå, dra til København og kjøpe ny frakk. Enda han har åtte frakker fra før.

Kjøp Lucas Jakcson her

Men så, så hender det at pappa ligger i senga og ikke orker å stå opp. Da er det ikke så kult å være Lucas. Han er elleve år og går i sjette klasse og må gjøre det meste hjemme. Han har ikke tenkt på at det kan bli litt for mye, men det gjør læreren hans, Lucinda Bakkejord Berlusconi. Hun dukker opp hos dem en kveld uten å si fra på forhånd. Lucas har ikke så veldig lyst til å slippe henne inn. Lucinda B har grønne øyne, som en katt, og hun tar grep, for å si det sånn. Lucas er ikke sikker på om han liker det. Han forteller alt til bestevennen sin, Gustav. Han er god til å høre på.

Boka handler altså om å ha en bipolar far. Men den handler også om vennskap og om gleder og muligheter i en litt umulig verden.

En helt spesiell og intens skriveuke i Italia

«Etterdønningene fra kurset er fortsatt sterke. Takk for en fantastisk opplevelse», skriver kursdeltaker Fredrik Tambs tilbake i Norge. En uke med påfyll i et italiensk kloster setter spor. Få innblikk i en vanlig dag på skrivekurs med Demian Vitanza på Il Convento.

Av: Eli Frøvoll Thoresen

Vi er i den vakre Umbriaregionen, tre timer nord for Roma. Bygget vi befinner oss i skriver seg helt tilbake til 1158, da det ble reist som et abbedi viet sankt Peter. Ved ankomsten vår tok Live, ildsjelen bak dette som i dag er et studiested, oss med på omvisning i dette eldgamle komplekset. Allerede da vi rundet hjørnet inn på plassen utenfor klosteret kunne vi høre klokkene kime oss velkommen. Vi skulle snart erfare at de slår hvert femtende minutt -heldigvis kun fra soloppgang til solnedgang. Live viste oss klokketårnet, klosterhagen, søylegangene, det gamle silkefargeriet, olivenpresseriet, vinkjelleren, praktfulle fresker og takmalerier, og sist men ikke minst den frodige åpne hagen med utsikt over landskapet. For et fantastisk sted å være!

Det er den femte av i alt syv morgener i klosteret. Mange er på morgenyoga under de vakre takmaleriene på rommet som pleide å tilhøre abbeden selv. Andre igjen svømmer, mens noen hardt prioriterer å få en ekstra time på øyet etter en intens dag i forveien, og lang kveld med gode samtaler. Etter frokost er det igjen tid for skriveseminar. I går øvde deltakerne seg på «å se» gjennom praktiske øvelser sammen med kursholder Demians gode venn og yogalærer Prem. Dagens seminar starter som de fleste andre av kursdagene i forelesningsform.

Lærdommen gitt av Demian Vitanza har farga mine tanker og jeg håper de snart blir banka ned på papir. Takk for en begivenhetsrik og fin tur.
– Nesteren Hasani

Demian forteller oss om hvordan alle fortellinger er bygd rundt ulike vendepunkt. Det være seg noe så konkret som det å få et barn, å begynne i ny jobb, eller i en mer abstrakt form, som det å få en spesiell innsikt. Videre ønsker han at alle skal notere ned tre vendepunkt fra eget liv. Selv forteller han med innlevelse om scenen som utspilte seg i kulissene for hans eget valg om å begynne å skrive for alvor. Det viser seg nemlig at det var en helt spesiell katalysator som skapte dette vendepunktet hos ham. Noen deltakere deler også viktige hendelser fra eget liv, og gruppa dikter i fellesskap videre på scenene som blir fortalt.

Etter en intens økt er alle klare for lunsj; den blir som vanlig nytt på plassen i ly av de gamle ruinene, like utenfor kjøkkenet. I dag som alle dager her er det rikelig med god lokalprodusert mat: to retter, og hvitvin for dem som ønsker det. Deltakerne diskuterer dagens tema, og noen sier lattermildt at de tror dette kurset er deres viktigste vendepunktet hittil i livet. I dagene etter kurset skriver Kristine på Facebook at hun kjenner hjertet hennes har blitt større innenfor klostermurene, og takker for dette vendepunktet.

Tusen takk for en helt spesiell og intens uke. Kommer til å savne dere alle sammen.
– Irene Myrbostad

Like etter lunsj går mange tilbake til skrivestedene sine. Skjønt ikke alle. I dag har nemlig Live fikset en bil som kjører de som ønsker det til Asissi for å oppleve og hente ny inspirasjon i middelalderbyen der den hellige Frans levde. De som er igjen på klosteret arbeider videre med skrivingen, forbereder seg på personlig veiledning med Demian, eller bare nyter stillheten og de frodige omgivelsene. Slik er det etter lunsj hver dag; det finnes ulike tilbud, som utflukt til en kashmir-fabrikk like i nabobyen, man kan nye massasje av en lokal massør, ta en spasertur til middelalderbyen Trevi, bare tusle rundt i olivenlundene som omkranser klosteret, eller gå opp bakken til landhandelen på jakt etter lokale spesialiteter.

Noen timer senere kommer Asissi-delegasjonen tilbake til klostret -gjennomvåte. Uflaks nok skulle det komme et vanvittig regnskyll akkurat i det de skulle ta fatt på byen. De rekker heldigvis en god og varm dusj før middag (fem-retter!), og muligheten til å ta med varm kamille-te og rødvin inn i det lune biblioteket, en ombygd stall, for kvelden.

Aschehoug Akademi har arrangert mange skrivekurs, men dette er første gang vi har vært hos Live og Il Convento i Umbria. Deltakerne, kursholder Demian Vitanza og undertegnende er takknemlig for de fredelige dagene vi har fått her. Alle deltakerne lyder også samstemte i at Demians kurs var utrolig gjennomarbeidet og inspirerende. I tillegg må ikke hver enkelt av kursdeltakernes innsats undervurderes for helhetsinntrykket av kurset. Både de som lever i litteraturen hele tiden, og de som så seg selv som nye skribenter, utfordret og utfoldet seg til det fulle. Så mye engasjement og inspirasjon på et sted skal man lete lenge etter!

Misunnelig på alle som ikke har lest Philip Roth

Skal Philip Roth endelig få nobels litteraturpris?

Forfatteren Philip Roth er død. – Jeg er misunnelig på alle som ennå ikke har lest ham. Store oppdagelser er i vente, skrev Gabi Gleichmann i 2013 i en tekst om Philip Roth og Nobelprisen.

Gi Nobelprisen til Philip Roth

Tekst: Gabi Gleichman

Skal endelig riktig forfatter årets nobelpris i litteratur? Jeg stiller gjentatte ganger dette spørsmålet mens jeg leser Philip Roths roman Indignasjon.

Her raser nemlig den 80-årige amerikaneren med frekk skaperlyst videre mot tilværelsens begrensninger. Liksom for å utfordre døden som nærmer seg, har han i sin alders høst fått en febrilt oppdrevet produksjon.

I beretningens sentrum står Marcus Messner, en 19 år gammel jødisk student i Ohio, som blir innkalt til forhør hos fakultetslederen for å svare på spørsmålet om hvordan han klarer å tilpasse seg det sosiale livet på college. Krigen raser i Korea og høster mange liv. Marcus vet at høyere studier kan avverge en innkallingsordre, og derfor forsøker han å framstå som en mønsterelev. Men en erotisk drevet kvinnelig student leder den seksuelt uerfarne gutten inn i fordervelsen.

Med bare den letteste bevegelsen av pennen åpner Roth her døren til 1950-årenes amerikanske myter så vel som til USAs historie, filosofi og hverdag. Utvungent vever han sammen temaet og ledemotivet, lar høyt og lavt flyte sammen, setter freidig opp mot hverandre en kosherslakterbutikk i Newark og slagfeltene i Korea-krigen, og han stiller seksuelle, politiske og sosiale spenninger opp mot hverandre. I hans speil framtrer et undertrykkende tiår, med selvsensur, streng puritanisme, konformisme og heksejakt på kommunister. Men hentydninger til George Bush og det kristne høyres USA mangler heller ikke.

Skal Philip Roth endelig få nobels litteraturpris?

II

Roth har en særstilling blant dagens prosaister. Han er en pessimistisk dikter som gjennom den vreden og den humoren som gjennomgående farger hans teksters diksjon, bestandig holder fast ved sitt engasjement. Hans intellektuelle kompass slutter aldri å vise ham den riktige retningen gjennom sjelens, historiens og samtidens skoger. Sitt svartsyn skjuler han i komiske opptog og i en blendende verbal fantasi. Både hans diktning og hans motstand står for en heroisk moral.

Ett kriterium på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å gå utenfor meg selv. Et annet er å se hvilken litterær innsats som får sansene å hoppe og danse, ordfantasien til å skjerpe seg og tankene til å søke seg mot et uventet verdenshjørne. Jeg foretrekker tekster som motvirker samtidens hukommelsestap, som framstår som om minnet er herjet av en epidemi. Dessuten er mitt krav til stor litteratur at den skal være en formidler av indre stridigheter, og at den skal sabotere leserens bekvemmelighet.  Og alt dette eksisterer for meg hos Roth.

Får han ikke snart nobelprisen, kan medlemmene i Svenska Akademien i skam begrave sine hoder i den ertesuppen de spiser etter torsdagsmøtene.

Med bare den letteste bevegelsen av pennen åpner Roth her døren til 1950-årenes amerikanske myter så vel som til USAs historie, filosofi og hverdag.

 

III

Hovedpersonene i Roths romaner er ofte jevngamle med forfatteren, som hele tiden graver i eget materiale og låner fra sin egen biografi. Men det private har aldri fått noen plass i hans verk. Lager Roth mat, kjører han bil, eller har han noen laster? Vi vet ikke. Han lever som en eneboer og viser seg aldri i kulturlivets mer verdslige sammenhenger. Derimot er hans avsky for skjønnlitterære tekster som fordekte selvbiografier alminnelig kjent.

Hans hovedpersoner, som ofte er forfattere, er modeller som han bruker som litterære bed til å rendyrke livsholdninger, tendenser og fobier. Vi ser dem stadig fra forskjellige hold, i ulike belysninger.  De prøver ut jegets grenser, viser lidelse og lede, engasjement og humor, fortvilelse og løssluppenhet i en blanding som på leseren kan virke iblant nedbrytende, iblant oppbyggelig.

Roths romaner er replikker i en dialog med seg selv og med oss om kollektivisme og individualisme, om kapitalisme og humanisme, om frigjøring og fangenskap, om bigotteri og skyld, om likestillingens og fantasiens vilkår. Denne dialogen rommer både Jobs klage og lykksaligheten vi finner i Salomos høysang. Romanene passer til hverandre og henger sammen som brikkene i et puslespill. Det siste ordet blir aldri sagt, og av hver bok får man det største utbyttet dersom man har lest noen av de foregående. Hans mangedimensjonale verk, der listighet og naivitet, trøst og fortvilelse gnistrer mot hverandre og tenner ens fantasi, byr på et følelsenes og intellektets storslåtte eventyr.

Skal Philip Roth endelig få nobels litteraturpris?

IIII

Da Roth meldte seg til litteraturen, tidlig i 1960-årene, var overraskende mange av USAs fremste forfattere av jødisk opprinnelse. De var spesielt våkne og bevisste om verden omkring seg og følsomme overfor alle former for overgrep, med minoritetens skjerpede innsikt i de sosiale mekanismene.

Han hadde ikke Norman Mailers briljant spekulative og aggressive legning, han manglet Sauls Bellows ømskinnede medfølelse, og han var ikke som Bernard Malamud det avvikende mindretallets talsmann. Roth var en ny type forfatter.

Men det tok rundt ti år før hans egenart manifesterte seg for fullt.  Da framsto han som en sta og heftig, motsetningsfull, uegennyttig, utrettelig oppfinnsom og konfrontasjonsvillig forteller med et stormpisket hav av sterke følelser.

Portnoy’s Complaint (Portnoys besværlige liv) traff USA som en eksplosjon av vilt obskøn satire og svart humor.  Dessverre skjulte dette et viktig forhold, selv om den notorisk onanerende Portnoys svimlende utgytelser på psykoanalytikerens sofa ikke på noen måte handler bare om den seksualnevrosen han har fått i gave av sin dominerende jødiske mor. Den viktigste blinken for Roths satire er den moderne tilværelsens evne til å stikke kjepper i hjulet på alle forsøk på å bli et helt og sannferdig menneske.

Romanene passer til hverandre og henger sammen som brikkene i et puslespill.

Like forbitret og drepende fortsetter Roth gjennom de neste tre tiårene å la sine hovedpersoner protestere mot de urimelige vilkårene den amerikanske hverdagen påtvinger individene som lever i dette samfunnet.

Den fremste av disse er Nathan Zuckerman, den dypt seksfikserte forfatteren som blir hjemsøkt av psykiske problemer, som blir isolert og hele tiden er plaget, og som fra The Ghost Writer i 1979 og i de neste åtte romanene fungerer som hans talerør. En annen er David Kepesh, en brystelskende litteraturprofessor som i The Breast blir utsatt for en Franz Kafka-inspirert narrestrek ved at han en natt blir forvandlet til objektet for sin åttrå – et 70 kilo tungt kvinnebryst.

Med sin raffinerte komposisjon, legeringen av de forskjellige elementene – farse, dannelsesroman, burleske eventyr, metaroman, samtidsreportasje, samfunnskritikk – speiler de frittstående, men likevel sammenhengende, romanene om Zuckerman og Kepesh livets kaos og er et kaleidoskop som viser USA. Roth ser amerikanerne utlevert til en destruktiv frihet de ikke kan klare vekten av. Selv om han skriver om enkeltmennesker, er det menneskeartens skjebne han skildrer, menneskeartens gåtefulle plass i menneskemengdesamfunnet.

I disse romanene råder motsetningenes spill: tvang og frihet, nødvendighet og tilfeldighet. Hvilket liv ønsker man å leve, og hvorfor er det ikke mulig?

Ett kriterium på et forfatterskaps storhet er for meg at det bryter ned mine grenser og får meg til å gå utenfor meg selv.

V

I hans senere bøker, som inntar en framtredende plass ikke bare i Roths forfattarskap, men til og med i hele vår tids litteratur, går han til rette med den amerikanske samtidshistorien og døden, men det siste er slett ikke så dystert som det kan virke.

Roths alter ego, Nathan Zuckerman, opptrer som fortelleren i den trilogien som ble påbegynt i 1997 med American Pastoral (Amerikansk pastorale), et skjebnedrama med utgangspunkt i 1960-årenes eksplosive omveltninger, og som ble avsluttet i 2000 med The Human Stain (Menneskemerket), om en rakrygget man som bygde hele sitt liv på en løgn. Mellom disse kom boken I Married a Communist (Gift med en kommunist), en opprivende beretning fra McCartyhy-perioden om grusomheter, svik og hevn.

Samtidig som Roth med en sjelden sans for historiens ironier framkaller minner og bilder fra en tidligere tid, virker han med sitt klare blikk like saklig som redaktøren av telefonkatalogen.

Den eiendommelig hysteriske skinnhelligheten som ser ut til å ha truffet den amerikanske nasjonen, iakttar Roth med ironi og bitende velformulert avsmak. En spesiell avsky kjenner han overfor rettssystemets og de moderne medienes ritualer, framfor alt meningskonformismen og den nasjonale offentlighetens løgner og bedragerske spillfekteri. Men han blir drevet av en sterk medfølelse som gjør sitt til at han ikke blir hovmodig og heller aldri triumferende.

The Plot Against America (Konspirasjonen mot Amerika), en roman om nazistenes forsøk på å gripe makten i Washington, kan man gjerne lese som en historisk allegori, en advarsel mot tendenser i den aktuelle politikken. Men romanen er også en påminnelse om USAs motstandskraft mot politisk fanatisme.

Med sin omsorg for detaljene blander Roth tetthet og luftighet, konsentrasjon og letthet på en måte som gjør hans romaner originale. Den som elsker det engelske språkets fineste nyanser, vil lett bli begeistret for hans bøker.

Selv om Roths verk er en sinnrik helhet, er det samtidig som få andre egnet til å bli åpnet like gjerne her som der. Man kan lese en side på måfå og flire eller synke hen i tanker.

Jeg er misunnelig på alle som ennå ikke har lest ham. Store oppdagelser er i vente.

Gabi Gleichmann er skribent, litteraturkritiker og forlegger. Han debuterte i 2012 med romanen Udødelighetens elixir. Denne saken ble først publisert i Aschehoug Litteratur, våren 2013.