All posts by Gjesteskribent

Et lesetips fra svigerfar

Det var min svigerfar som sa jeg måtte lese Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen. Han er en og leser og han gir meg gode lesetips. Jeg leste – og ble begeistret.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Min utgave av boka hadde gulnede sider og bokstaver som fløt utover arkene – det gjorde nesten vondt å lese. Men, historien steg opp fra boksidene og det var ikke vanskelig å føle nærhet og slektskap med familien på Bjørndal. Og aller mest Dag. Den staute, sterke familiefaren som «vekker menns misunnelse og kvinners lidenskap». Han taler ikke i utrengsmål og det er ofte handlingene som taler sterkere enn ordene. Dette er en type vi kjenner godt til, vi som kommer fra landet. Det er den sterke arbeidskaren, som imponerer med arbeidet sitt på gården og i skogen, snarere enn velartikulert konversasjon. Dette er både til fascinasjon og frustrasjon.

Dag snakker ikke så mye om følelser, men han griper inn når det trengs. Men, han søker også til naturen, til skogen og til stillheten. Og naturen selv er en person i teksten, naturen som foredler karakteren.

Kjøp boka her

Det er mange fascinerende tema i boka – tradisjon og framtidstro, hevnlyst mot kristen humanisme – men det er karakterskildringene som gjør sterkest inntrykk. Temaene manifestert gjennom møte mellom personer, og deres liv – i hverdag og i møte med livets store hendelser griper også den moderne leseren.

Dette er virkelig en strålende klassiker, og det har jo vært en fryd å snakke med flere kollegaer i arbeidet med utgivelsen. En av dem ble helt mo i knærne første gang vi begynte å snakke om Dag, og en annen har begeistret vært med i arbeidet med omslag og baksidetekst. Aschehoug hadde også et nært samarbeid med Gulbranssen-selskapet og med forfatterens datter Ragna Gulbranssen. Denne utgaven ble lansert i samarbeid med dem og med Norli Mysen. På lanseringen var det også et strålende foredrag av Hans Rasmus Glomsrud.

Boka er fra 1935 og har solgt i 12 millioner eksemplarer verden over. Den har skapt debatt og kontroverser, men mest av alt har den begeistret lesere gjennom mange tiår – og er like aktuell fremdeles. Herved sterkt anbefalt!

Den avgjørende fortellingen

På et fly fra London til Oslo, juni 2015, satt jeg i seterekken bak to menn det var umulig å ikke overhøre samtalen til.

Av: Taran L. Bjørnstad

– De skyller passene sine i toalettet før de kommer til grensen, sa mannen med den tette hårmanken. Han snur hodet mot mannen i nabosetet. – De kvitter seg med alt som kan knytte dem til landet de kommer fra. Så søker de om asyl. Triksene lærer de av hverandre, eller av menneskesmuglerne underveis. Og vi er bundet til internasjonale avtaler som tvinger oss til å bruke millioner av kroner på å finne ut av identiteten deres for å avgjøre om de er reelle flyktninger eller ikke. Det er ren og skjær galskap. Og mye av dette drives av menneskesmuglerne. Det er blitt en lønnsom industri for dem.

– Det er vel kanskje litt av forklaringen, svarer mannen i nabosetet. Taklyset i flyet reflekteres i den blanke issen hans. – Mange har vel ikke mer enn de står og går i, og er villige til å gjøre hva som helst for å overleve. Så må de gjennom den lange søknadsprosessen. Det må være fryktelig ikke å bli trodd, også. Vi får bare håpe mottaksapparatet er bra nok. At de er kompetente og har de ressursene de trenger til å gjøre en ordentlig jobb. Det er katastrofalt om vi avviser noen hvis liv er i fare.

– Det blir nok servert en god del røverhistorier, skyter mannen med håret inn. – Og alderen juges det også selvfølgelig om. Jeg leste om en som hevdet han var 16 og forlangte å bli behandlet som mindreårig asylsøker med de privilegiene det innebærer, men etter kliniske undersøkelser viste det seg at han var over 20.

Det ble referert til et beløp, et estimat på hva flyktningene kom til å koste Norge fremover. Vi er ikke i stand til å håndtere det, sa den ene og beskrev endeløse køer utenfor politiet på Tøyen. Den andre var imponert over de frivillige som kom med klær og restauranter i Oslo som donerte mat. Mannen til høyre nevnte politikere som advarte mot terrorister blant flyktningene. Den andre var sjokkert over barn som kom barbeinte over grensen i Kirkenes.

Alle fortellingene

De to karene fortsatte å diskutere situasjonen en god stund, så ble det stille. Meningene deres var kanskje for langt fra hverandre, og samtalen opphørte.

Jeg ble sittende å tenke på at hver eneste flyktning kommer med sin egen historie, og at fremtiden deres kan være avhengig av om de blir trodd eller ikke.

Jeg tenkte på flyktningens evne til å formidle en historie, og mottaksapparatets evne til å ta i mot den. Hva vi, ut fra våre krav til logikk og sammenheng, kan tro på, og hva som fremstår som usannsynlig. Jeg tenkte også på hvor langt fra hverandre referansene våre kan være. De to i setene foran meg tilhørte middelklassen i et av verdens rikeste land. De så nokså like ut, men hadde helt forskjellig syn på hva som var sant og hva som var usant. Hva som forventes av oss som mottakere av flyktninger, og hva som må forventes av flyktningene selv. De hadde sterke meninger, og representerte motsetningene i debatten som preget nyhetsbildet på den tiden.

Sommer i Norge handler om krysningspunktet mellom avsender og mottaker. Flyktningen som forteller, og mottaksapparatet som lytter, bedømmer og avgjør.

Kjøp Sommer i Norge her

Sommer i Norge

Da jeg gikk av flyet hadde kimen til Sommer i Norge slått rot.

Jeg så for meg en roman om en enslig, mindreårig asylsøker. Fokuset skulle være på selve fortellingen – evnen til å formidle den, og evnen til å ta imot.

Debatten om flyktningsituasjonen var konfronterende. Den var preget av motsetninger og skråsikkerhet. Og jeg tenkte at romanen har plass til all denne undringen og usikkerheten.

Hvordan er det når fortellingen om hvor du kommer fra, og hva du har opplevd, ikke er til å bære? Ikke er til å leve med? Men bare må glemmes for at du i det hele tatt skal kunne forholde deg til din egen identitet og historie.    

Fortellingen er det eneste beviset på identitet

For flyktninger uten identitetspapirer, og kun fortellingen som bagasje, kan evnen til å formidle en troverdig historie være avgjørende for skjebnene deres. Likeledes vil vår evne til å bedømme historiene som sanne eller falske, være tilsvarende avgjørende for asylsøkernes skjebne.

Arbeidet med denne romanen krevde mye researcharbeid. Jeg fikk hjelp av transittmottak, flyktningmottak, Politiets utlendingsenhet på Tøyen og UDI. Det norske mottaksapparatet var imøtekommende, transparente og hjelpsomme.

Jeg har også snakket med flyktninger på vent i transittmottak – med en drøm om å få bli, og frykt for å bli avvist. Jeg har hørt historier det er vanskelig å begripe kan være sanne.

Sommer i Norge handler om krysningspunktet mellom avsender og mottaker. Flyktningen som forteller, og mottaksapparatet som lytter, bedømmer og avgjør.

Vi møter Nokokure, en 16-åring som har flyktet gjennom Afrika og Europa, og havnet på et flyktningmottak et sted på Sørlandet, sommeren 2015. Boka handler om å vente på å bli trodd, og om fortellingen som ikke kan fortelles, men som må fortelles. Nokokure må lyve for å bli trodd når sannheten fremstår som ubegripelig, og uhåndterlig. Dagene, ukene og månedene utgjør tomrommet mellom det som var – og det som skal komme; innvilgelse eller avslag.

Sommer i Norge handler om menneskets unike evne til å tilpasse seg og overleve. Til å finne et mestringsrom i ventetiden, i det ukjente, med de fremmede, for igjen å kunne bli noen sammen med andre.

Mer Ren Poesi

Min morgen starter ofte slik: Rett før jeg vet at to karer på 7 og 11 straks skal dumpe oppi senga mi, går jeg inn på Instagramkontoen min @renpoesi. I løpet av kvelden og natten har det fylt seg opp med meldinger i innboksen.

Av: Ellen Wisløff

Så ligger jeg der og kjenner dagen komme mens jeg leser en mail fra Charlotte som sliter med anoreksi og som forteller at hjun hentet mot i gårsdagens dikt av Arnhild Lauveng. Og en fra Hanne, som spør om jeg har tips til et dikt hun kan lese i bestemorens begravelse.

Mer Ren poesi er en samling av de diktene som har berørt flest gjennom instagramkontoen @renpoesi det siste året.

Jeg startet Instagramkontoen @renpoesi en maidag for tre år siden. Planen var å dele ett dikt hver eneste dag. Hvis så mange som 100 ville følge meg, var det fint. Jeg var nyskilt, hadde en krevende jobb og aleneansvar for to små gutter halve tiden, og hadde det ikke så bra.

Å lese bøker hadde jeg gitt opp for lengst, men jeg oppdaget at dikt funka. En plutselig gjenkjennelse, litt innsikt – og en følelse av ikke å være helt alene.

I skrivende stund har @renpoesi 76 000 følgere. De er 15 år gamle gutter, 79 år gamle bestemøde, tv-kjendiser, skatere, alenefedre, forfattere og motebloggere. Her er alle vi som kjenner oss igjen når Kristian Bergquist skriver om angst og utaformennesker, eller som trenger Gro Dahles søsterdikt.

Mer Ren poesi er en samling av de diktene som har berørt flest gjennom instagramkontoen @renpoesi det siste året.

Diktene jeg deler er skrevet i fjor, i år eller for 100 år siden. Poetene som har begått dem, er unge, eldre, punkere, psykologer. Men én ting har de felles: evnen til å formulere fortettede kunstverk av ord. Og gjennom sosiale medier når diktene nye lesere. Det er fint å tenke på. For at poesi gjør verden litt nærere, litt lunere, litt mer ærlig og litt mer åpen, det er jeg sikker på, enten diktene er fandenivoldske, morsomme, ironiske eller varme.

@renpoesi er blitt en viktig innramming i mitt liv, og tenk nå er det også blitt tre bøker. Mer Ren poesi er en samling av de diktene som har berørt flest gjennom instagramkontoen det siste året.

Skitten Poesi

Noen dikt egner seg som opplesning i tante Astas 80-årsdag, andre på oppslagstavla på jobben. Noen dikt er perfekte til å skrives på kortet til et forelsket brudepar, mens andre igjen får deg til å føle deg litt mindre alene når du ligger fyllsjuk og stusselig i senga etter å ha blitt dumpa på byen kvelden før.

Skitten Poesi er en samling dikt som hyller den mørke, brutale poesien. Til den rå og upolerte delen av sjangeren. Den kan treffe deg i mellomgulvet så det svis. Eller gi deg en deilig latter. Leser du Skitten poesi, vil du uansett ikke forbli uberørt.

Dette er en bok jeg har drømt om å lage lenge. Blant annet for å gi mer kred til unge poeter, hovedsakelig fra Norden.

God lesning!

Paul Auster: 4 3 2 1

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme.

En forlagsredaktørs hverdag består av mye lesning, og ofte bare en smakebit her og en smakebit der på manus som kommer strømmende inn via epost fra den store verden der ute. Og så er det de dagene hvor man kan fordype seg i en roman som faktisk skal finne sin plass i den norske bokoffentligheten.

Av: Synnøve Tresselt

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme. Dette er fortellingen om Archie, som er født i 1947 i New Jersey. Det vil si, det er ikke én fortelling om livet til Archie – det er fire fortellingen om fire varianter av hans liv.

Kan fortellinger om en ung mann i USA som er en halv generasjon eldre enn meg finne gjenklang i mitt eget liv? Ja, absolutt. For en som har to gutter i tenårene, var det å lese om Archies overgang fra å være barn til ungdom som å få et slags indirekte innblikk i mine egne sønners liv. Skoledagens utfordringer og gleder, vennskap og uvennskap, tenåringstiden med forelskelse og skuffelser, strategier for å lure foreldrene, sportsaktiviteter og ambisjoner. Mye man kan kjenne igjen.

Og så blir Archie student, midt i en dramatisk periode i Amerikas historie. En periode som jeg som barn selvfølgelig ikke registrerte, men da jeg ble litt eldre og fikk kunnskap om mordet på Kennedy og Martin Luther King gjorde det dypt inntrykk. Her leser jeg om det – fra «innsiden» via Archies blikk. Og om raseopptøyer og deltakelse i studentprotester, om frykten for å bli sendt som soldat til Vietnam. Om hippietiden som jeg akkurat ikke fikk med meg.

Tidligere i år leste jeg Paul Austers opus magnum 4 3 2 1. Det var en av de leseopplevelsene jeg ikke vil glemme.

Så reiser Archie til Paris. Han har en bok på gang, og han skal bo i et chambre de bonne – tjenestepikerom – hos en venninne av moren for å skrive. Denne delen bare elsker jeg. Jeg har også bodd i et chambre de bonne. Austers beskrivelse av det lille rommet oppe på loftet i en stor parisisk bygård er akkurat som mitt eget var – en vask, en seng, et skråtak og et vindu. Og det beste av alt –  utsikt til Eiffeltårnet, selve symbolet på Frankrike. Så eksotisk, og plutselig en del av hverdagen. Jeg leser, og jeg er tilbake, jeg blir med Archie ut i gatene og på kafeene, og luktene og lydene dukker opp i bevisstheten min.

Men gjenkjennelsen er bare en del av leseopplevelsen. Store deler av det Auster skriver om som har hatt betydning for en generasjon amerikanere, visste jeg ikke om. Det gir meg ny innsikt og aha-opplevelser. Alt skildret så presist, med setninger som slynger seg sømløst nedover sidene. Noe oversetter Thorleif Sjøgren-Erichsen på utmerket vis har ivaretatt i den norske oversettelsen av denne store boken – stor i dobbelt betydning.

Mørket midt på dagen

Redaktør Benedicte Treider om Ankomst av Gøhril Gabrielsen

I går ankom vi hytta på svarte natta. Det siste stykket måtte vi i båt, og med en lommelykt sveipet vi en lysstripe inn i mørket, øynet konturene av land og fikk staket ut kursen. Ute på sjøen, hyllet inn i mørket, ble Gøhril Gabrielsens roman Ankomst plutselig fysisk nærværende –  den intense følelsen av forlatthet.

Av: Benedicte Treider

Å lese Ankomst er å tre inn i et utrygt rom. Den navnløse hovedpersonen oppholder seg i en hytte lengst nord i landet, milevis fra folk. Landskapet rundt er øde, vilt og vidt, og selv er hun lukket inne i fantasier, lidenskaper og drømmer.

Det er januar. Hovedpersonen har dratt fra sin lille datter, hun har flyktet fra eksmannen og venter på sin elsker. Hun skal forske på om klimaendringene påvirker sjøfuglbestanden. Ganske snart finner hun ut at det er færre fugler enn før, noen arter er nesten forsvunnet fra området. Fuglene er utsatte, og det samme er hun.

Her krisler og krasler det, og klyver og kniver – språket understreker kontinuerlig at det ikke er fred å finne, den store stillheten og ensomheten er ladet med anelser og forvarsler og trusler.

Les mer om Ankomst av Gøhril Gabrielsen her

Elskeren kommer aldri. Eksmannen ønsker hevn. Den tause kapteinen som har brakt henne til hytta, er ikke til å stole på. En artikkel i et gammelt blad forteller om en tragedie, familien som bygget hytta på stedet for årtier siden, mistet sitt yngste barn i en brann. Det tar ikke lang tid før hovedpersonen en natt våkner av barnegråt – men er det minnet om hennes egen datter som hjemsøker henne, eller er det barnet som omkom for mer enn 100 år siden?

Familien som bodde i hytta vil ikke gi slipp på hovedpersonen, hun ser eller dikter eller aner det som skjedde den gangen for lenge siden. Mannen Olaf kunne ikke tilgi kona Borghild at hun ikke passet godt nok på det vesle barnet og ble stadig mer uforutsigelig og brutal. Hovedpersonen ser eller dikter frem hvordan ekteparet var på jakt etter krykkjeegg i den bratte klippeveggen. Borghild dinglet i et tau som Olaf holdt, helt avhengig av ham balanserte hun på smale fjellhyller for å få tak i eggene, men med ett vet hun ikke om han vil slippe eller trekke henne opp.

Og akkurat da forstår leseren at det kanskje ikke er Borghild som henger i det tauet, men hovedpersonen selv? Eller er det de utsatte fugleartene og den sårbare naturen? Kanskje det som alltid har holdt alt oppe, er i ferd med å slippe taket.

I natt da vi sveipet den spinkle lysstrålen inn det store mørket rundt oss, var det dette stedet i Gøhril Gabrielsens roman jeg tenkte på. Det tauet som holder oss forbundet til verden, hva skjer hvis det glipper?

Lasaruseffekten: På leting etter dødens mysterium

Hva skjer med oss når vi dør? Det er spørsmålet Tom Egeland stiller i sin nye krim: Lasaruseffekten

Hva skjer med oss når vi dør? Jeg er neppe den eneste som har stilt seg akkurat det spørsmålet. Siden jeg er forfatter, sendte jeg min albino arkeolog Bjørn Beltø ut på leting etter svaret. Og fordi Lasaruseffekten er en roman og verken sakprosa eller virkelighetslitteratur, ja, så fant han det.

Av: Tom Egeland

Tusen milliarder mennesker har dødd opp gjennom verdenshistorien. Hver eneste dag dør 150 000 mennesker – nesten to mennesker i sekundet.

Hva vil det si å dø? Religionene og filosofien har sine svar, legevitenskapen sine definisjoner, og jussen har sine.

Hva skjer med oss når vi dør? Det er spørsmålet Tom Egeland stiller i sin nye krim: Lasaruseffekten

Kjøp Lasaruseffekten her

Men tenk om det finnes helt andre muligheter? I Lasaruseffekten besøker Bjørn Beltø et amerikansk forskningsinstitutt der forskere utforsker begreper som død og sjel utfra et medisinsk, ikke metafysisk eller religiøst, perspektiv.

Å researche Lasaruseffekten var spennende. Overraskende nok oppdaget jeg at noen jødiske og tidlig-kristne sekter faktisk trodde på reinkarnasjon. Det jødiske begrepet «gilgul neshamot» betyr eksempelvis sjelenes syklus.

I Lasaruseffekten flytter jeg begreper som død og sjel ut av religionene og filosofien og inn i legevitenskapen. Det er ikke noe nytt. Tidlig på 1900-tallet mente legen Duncan MacDougall at han hadde klart å måle vekten til døende mennesker. Dermed kom han frem til at sjelen måtte veie 21 gram. Nå er det ikke mange medisinere som tar de spede forsøkene hans alvorlig, men tenk om moderne legevitenskap kunne klare å finne svar på disse mest grunnleggende spørsmålene.

Hva skjer med oss når vi dør? Det er spørsmålet Tom Egeland stiller i sin nye krim: Lasaruseffekten

I tidligere bøker har Bjørn Beltø avdekket hvem Jesus var, hvor det ble av Biblioteket i Aleksandria, hva som ligger i ruinene av Babels tårn i Irak og hvem som egentlig skjuler seg bak navnet Satan. Så hvorfor ikke la ham gå i gang med det største spørsmål med dem alle: Hva skjer med oss når vi dør?

Boken åpner med letingen etter et tapt oldtidsverk kalt De dødes bok. Men Bjørn har hele tiden fornemmelsen av at noe skurrer, og først da han kommer til USA og den farmasøytiske forskningsgiganten Xian Research Laboratories, oppdager han sammenhengen mellom De dødes bok og det topphemmelige forskningsprosjektet med kodenavn Lasaruseffekten.

Ikke uventet finnes det krefter som vil hindre Bjørn i å dele alt han finner ut med resten av verden. Men alle som kjenner Bjørn Beltø, vet at han er en stabukk som går sine egne veier.

Shakespeare i vår tid

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde. Kjente forfattere har skrevet hver sin roman med inspirasjon fra Shakespeares skuespill.

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde. Fortsatt spilles stykkene hans på scener rundt omkring i hele verden. Temaene den store dramatikeren tar opp er tidløse. I forbindelse med markeringen av de 400 årene som var gått siden Shakespeares død, har internasjonalt kjente forfattere skrevet hver sin roman med inspirasjon fra et av Shakespeares skuespill: Margaret Atwood, Jeanette Winterson, Tracy Chevalier, Anne Tyler, Howard Jacobsen, og sist, men ikke minst, vår egen Jo Nesbø.

Av: Synnøve Tresselt

Margaret Atwood lar seg inspirere av Stormen i sin roman Hekseyngel. I skuespillet blir Prospero, hertug av Napoli, avsatt av broren som sakte men sikkert har overtatt styringen av hans rike. I Atwoods roman blir teaterregissøren Felix, som har mistet kone og barn, til slutt sparket fra jobben som leder av en teaterfestival av sin egen bror. Både Prospero og Felix planlegger hevn, men vil det vise seg at det er veien å gå?

Det forlatte barnet er tema for Jeanette Wintersons Et gap i tiden. Hennes utgangspunkt er Vintereventyret – et av Shakespeares senere stykker. I originalen ris kongen av sterk sjalusi, noe som fører til hans vakre kones død og forvisningen av deres barn. I Wintersons roman blir dette en fortelling om London i 2008, en by som er rystet i grunnvollene etter finanskrakket. Og om en stormfull natt i Amerika, hvor en svart mann finner et forlatt hvitt barn i en babyluke ved et sykehus. Hvem er dette barnet, og hvor hører det hjemme? Winterson viser oss at uansett hvor langt vi er kommet bort fra hverandre, skal det som er tapt, bli funnet.

I Tracy Chevaliers roman Den nye gutten, er vi i USA på 1970-tallet. Her møter vi en ung svart gutt som begynner på en skole med bare hvite barn. Han er diplomatsønn, har flyttet mye og opplever nok en gang at de andre elevene ser på ham som en fremmed og stenger ham ute. Men mot alle odds blir han venn med den mest populære jenta i klassen. Det skal koste ham dyrt. Tracy Chevalier har valgt Othello som utgangspunkt for denne historien. Shakespeares Othello er en seierrik hærfører, men som maurer er han en outsider i det venezianske samfunnet. Othello er lidenskapelig forelsket i vakre Desdemona. Men sterkere enn kjærligheten er hans ærekjærhet, og blindet av forvridd æresfølelse ledes han mot sitt dobbelt tragiske fall.

Anne Tyler tar utgangspunkt i av en av Shakespeares komedier, Troll kan temmes: Vakre og vennlige Bianca mangler ikke friere, men faren vil vente med forlovelse til har får giftet bort sin eldste datter, «trollet» Katharina. I Tylers roman Eddikjenta er det Kate som er i Katharinas situasjon. Kates far er forsker, og har en assistent, Pjotr, som risikerer å bli kastet ut av landet. Hva om Kate kan gifte seg med Pjotr slik at han kan få lovlig opphold? Kate blir rasende, men klarer hun å stå imot disse to mennenes kampanje for å overtale henne? Dette er virkelig en komedie, og kaller på leserens latter gang på gang.

Shylock er mitt navn er Howard Jacobsens provoserende og dyptpløyende tolkning av Kjøpmannen i Venedig.  Jacobsen selv vurderer dette som et av de mest utfordrende av Shakespeares stykker, men, for en engelsk forfatter som selv tilfeldigvis er jøde, også et av de mest krevende. Her stilles spørsmålet om hva det vil si å være far og et barmhjertig menneske i dagens verden. Simon Struljovits, rik kunsthandler og filantrop, med en fraværende hustru og en datter som har gått av sporet, har behov for noen å snakke med. Så da han møter Shylock på en kirkegård i Chesires rimannnsstrøk, inviterer han ham med seg hjem. Det blir begynnelsen på et bemerkelsesverdig vennskap.

Kjøp bøkene her

I april 2018 kan vi glede oss til å lese vår egen Jo Nesbøs versjon av Macbeth. Shakespeares Macbeth holder til i overtroens Skottland, der høvdingen Macbeth blir spådd av tre hekser at han skal bli konge. Lady Macbeth nører opp under hans ambisjoner, og på deres vei mot makten går de også over venners lik. Hans motstandere samler seg etter hvert til opprør, mot en tronrøver som tror seg uovervinnelig. Vi kan love at Nesbøs roman også blir full av drama og spenning!