All posts by Gjesteskribent

Ære

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste romanforfattere og en av de fremste talsmennene for ytringsfrihet i landet. Hun er blitt truet på livet av tyrkiske nasjonalister og blitt stilt for retten for å ha krenket den tyrkiske nasjonens ære. En av hennes romaner har nettopp tittelen Ære.

Av: Synnøve Tresselt

Moren min døde to ganger. Jeg lovet meg selv at jeg ikke ville la historien hennes bli glemt.

Med disse orden begynner Esma, en ung kurdisk kvinne, å fortelle historien om familien sin. De bodde ved bredden av Eufrat og emigrerte til London i 1970. Boken handler først og fremst om bestemoren hennes. Hun kom fra den lille landsbyen Mala Car Bayan, og var fortvilet over at hun bare fødte jenter. Hun visste hvor nådeløs tilværelsen deres ville bli. Det er også historien om den overtroiske moren og den opprørske tanten, tvillingsøstre med helt forskjellige skjebner.  Dessuten forteller hun om familiens menn – om faren som kan være både kjærlig og voldelig, om broren Yunus, en drømmer, og Iskender, den yngste, morens øyensten.  Romanen skildrer møtet mellom to religioner og to kulturer, og handler også om forbudt kjærlighet og æresdrap.

Forfatteren skriver med dyp innsikt i menneskesinnet. Dette er en sterk, klok, vakker og fargerik roman.

Ære er oversatt av Bente Klinge.

Muskler skal brukes til å løfte andre

Gudrun Skretting stakk av med ARKs barnebokpris for boka Anton og andre flokkdyr! Men hva ville Anton selv sagt, hvis han skulle sagt noen ord under dagens prisutdeling? Les Antons fine tale her!

Tekst: Anton Albertsen

Tusen takk! Så kult at denne prisen IKKE går til en superhelt! Men til en sånn som meg, en ganske ukul fyr med veldig store ører og veldig små muskler. En fyr som ikke akkurat er noen ekspert på livet (det tror jeg ikke at voksne er, heller).

Det er fint at man kan få en pris for å gå skikkelig på trynet. Det gjør nemlig alle i blant. Før man vet ordet av det danser man for eksempel ballett for hele skolen, med to appelsiner i bokseren. Eller blir jaget rundt på et kjøpesenter av en mann med en baguette.

Jeg kan love at man ikke føler seg som noen verdensmester akkurat da.

Men egentlig er jeg ikke sikker på om man trenger å være verdensmester hele tiden. Eller om det egentlig går an. Jeg tror det beste er å finne ut om man er bra nok, akkurat som man er. For da blir det kanskje ikke så viktig å sloss og konkurrere, finne ut hvem som er på topp eller hvem som er i bånn. Da skjønner vi kanskje bedre at muskler skal brukes til å løfte andre. Og så blir vi flinkere til å gjøre som elefantene: plassere de minste og svakeste innerst i flokken vår, for å passe best mulig på dem.

Jeg håper dere som har vært med på å gi prisen til denne boka, kan fortsette med å gi priser til folk som går på trynet, ikke bare i en bok, men i det virkelige livet også. En tommel opp og en klapp på skuldra til dem som har en dårlig dag. Det hadde vært fint.

I tillegg håper jeg dere leser masse bøker. Jeg tror nemlig at man blir ganske klok av det.

Beste hilsener,

Anton Albertsen

Folket på Innhaug må leses minst tre ganger i livet

Folket på Innhaug må leses minst tre ganger i livet

Bøkene om Folket på Innhaug bør man lese minst tre ganger i livet; når man er ung, når man har blitt voksen, og når man har blitt gammel. Jeg leste dem første gang da jeg var 14, og nå har jeg lest for andre gang. Historien gjør sterkt inntrykk.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Ved å lese på ulike tidspunkt i livet, vektlegger man ulike perspektiv i fortellingen. Jeg synes jo også at romanen ganske tydelig skisser opp tre ulike faser i karakterens liv. Barndom og ungdomstiden karakteriseres av nysgjerrighet og store forventninger. Så er det ekteskap. Man blir jo gift – enten man har lyst eller ikke. Og naturligvis er det store følelser og ønske om romantikk, men ekteskap er kanskje mest tydelig som samfunnsstruktur og institusjon. Ekteskapet definerer tydelig hva slags voksenliv man får, med barn og ikke minst mye arbeid. Det er store kontraster mellom storgårdsfruer og husmannskoner. For ikke å snakke om kontrasten mellom de som får sine barn i eller utenfor ekteskapet. Det er vanskelig for moderne lesere å fatte rekkevidden av det. I alderdommen er det tydelig at man blir satt litt på siden, og må se neste generasjon gjøre sine valg. En stor styrke ved beskrivelsen i denne fasen er de fine refleksjonene omkring hvordan det ble, dette livet – og hvordan forventningene ble til virkelig liv.


Kjøp boka her

Jeg tror at en av grunnene til at den har berørt så mange lesere, er de troverdige karakterene hun beskriver og nærheten til dem. Det er klart at det er vanskelig å forstå hva det vil innebære å være Oline og få barn utenfor ekteskapet, der hun lever med slekta si på en gård i Trøndelag i 1818. Men likevel morsfølelse, sterke forventninger og tapt kjærlighet kan mange relatere seg til.

Elstad forteller om sterke kvinner – om deres kjærlighet, ekteskap og kampen for tilværelsen. Om opposisjon mot tradisjon; både prest og øvrighet. Kvinnene beskrives på en levende måte, så det er lett å få empati og føle med dem – samt bli fascinert for en tid som er så annerledes enn vår; spesielt med tanke på ekteskap, arbeid og velstand.

Bøkene følger Gertrud, hennes barn, barnebarn og oldebarn og tippoldebarn – og er en fantastisk flott slektsfortelling, som jeg anbefaler på det varmest.

1000 dagar pause

Kva ville du ha gjort om du ein dag var berre deg  sjølv, og neste dag vart sett på som nokon heilt andre? Johanna løyser det med å velje bort den beste venen ho har. Eg trur ikkje ho vil tilrå nokon andre å gjere det same.

Av: Inger Johanne Sæterbakk

Det er fint å ha ein ven du kjenner like godt som du kjenner deg sjølv. Ein ven som har ein liten flik av din hjerne inni sin hjerne, og som du har så mykje til felles med at han er som ein del av kroppen din. Som ei blodåre eller eit anna indre organ. Ein ven som alltid berre er der, og som du kan stole på i alle situasjonar. Uansett.

Johanna har det sånn. Ho har kjend Georg heile livet sitt. Georg som bur to hus bortanfor ho, som også elskar skolen, og som er ekspert på alt som har med naturen å gjere. Georg som ho går til skolen i lag med kvar einaste dag og som ho kan snakke med om alt. Men når dei begynner på ungdomsskolen, kan ho plutseleg ikkje seie alt til Georg lenger. Ho kan ikkje seie kor ekkelt og flaut ho synst det er at han snakkar høgt i klassen om at kattene deira knulla i ferien. Ho kan heller ikkje seie kor pervers og dum dei kule jentene i klassen synest at han er som snakkar om sånt. Og ho kan iallfall ikkje fortelje han kva Sarah med h, den nye jenta i klassen spurde ho om. At ho spurde Johanna om ho var kåt på Georg. Det ordet blir ho svimmel og kvalm og får hjartebank berre av å tenkje på.

I staden seier Johanna til Georg at dei må sette venskapen på pause. I 1000 dagar, til ungdomsskolen er ferdig. Ho er redd han ikkje er kul nok, og at det vil vere mykje enklare for ho å virke interessant for dei andre jentene i klassen når ho ikkje er ven med Georg.

Det er ein kjempebra ide. 1000 dagar går jo fort. Men eigentleg gjer det berre alt mykje verre. For plutseleg er Johanna ganske aleine i ei litt uoversiktleg verd der ingen deler interessene hennes for skole, der ingen synst ho er fantastisk fordi ho kan å løyse dei vanskelege mattestykka eller har lese så mange bøker, der ho ikkje har nokon å snakke med om opplevingane og tankane sine. Og der alt ho kan om kjærleik som ho har lært av å lese yndlingsboka si, Victoria av Knut Hamsun, er null verd når dei andre veit korleis det er å vere forelska og kåt på ordentleg.

Det hjelper heller ikkje at ho påstår at  ho er forelska i ein som heiter Johannes, når dei andre spør ho om det. Særleg ikkje når dei finn ut like etterpå at han ikkje finst, iallfall ikkje på ordentleg. Han finst berre i ei over 100 år gammal bok som er skrive av ein mann som no er daud.

Sjølv om tida kan gå veldig fort når du går på ungdomsskolen, og humøret og sinnsstemninga og venane din kan skifte frå friminutt til friminutt eller frå dag til dag, kan også tida gå veldig sakte. 1000 dagar med ein besteven som ikkje lenger er ein vanleg besteven, men ein bestevn på pause, går veldig sakte. Sjølv om nokre av minutta går ganske fort når du grublar på kvifor han som eigentleg er bestevenen din, oppfører seg så surt og rart mot deg

Det er vanskeleg å vere seg sjølv når alle andre rundt deg definererer deg som nokon annan enn det du sjølv gjer. I møte med det ukjende kan du bli så usikker at du gjer utruleg dumme val. Sånn som å velje bort den personen du er mest glad i, for å bli likt av nokon folk du ikkje liker litt ein gong. Johanna veit alt om det. Derfor bestemmer ho seg for å ta pause frå pausen. Og bli besteven med Georg på ordentleg igjen. Men då er det ikkje sikkert at Georg vil, iallfall ikkje om Johanna ikkje gjer seg fortent til å vere bestevenen hans igjen.

1000 dagar er boka eg skulle ønskje at eg hadde lese då eg var 12 år. Det er over 8000 dagar sidan eg var 12, og framleis kan eg bli usikker av å gå inn på ein ny stad med folk eg ikkje kjenner, framleis kan eg lure på kva folk tenkjer om meg eller om eg har sagt noko teit,  og framleis kan eg kjenner meg utilpass i ein del situasjonar. Men no veit eg at det er vanleg. Og eg har blirr mykje betre på alt dette. Eg har rett og slett mykje meir mengdetrening i å vere menneske. Det hadde eg ikkje då eg var 12, og derfor kjendest også alt meir komplisert.

Eg skulle ønskt at eg visste at det ikkje berre var eg som hadde det sånn. At det satt ei jente som heitte Johanna ein annan stad og bala med sine små og store, gode og dårlege idear og tankar.

Og at ho faktisk hadde det litt verre enn meg.

Bestill boka her

Vanter – tryll med hekling og tradisjoner

Tiden sitter fast i håndarbeidet. Hver maske du hekler blir en del av tiden du lever. I et håndarbeid ligger det ettertanke og flid. Å fordype seg i masker og garn er et sjelelig botemiddel, en meditering over livet du lever og arbeidet du utfører. Nålens bevegelse har sin egen poesi, en ro idet heklenlen berører garnet. Det er tid for å lage noe som har varig verdi.

Av: Monica H. Bjørnvold

Jeg har vokst opp i et hjem med sterke håndarbeidstradisjoner, der min mor og mine tanter delte sin store kunnskap og rike erfaring med søsteren min og meg. Min mor behersker alle håndarbeidsteknikker: hun strikker, syr klær og broderer bunad. Hun vever alt fra de fineste skjerf til store åkleer, og hun vever de flotteste duker i damask. Jeg lærte å hekle da jeg var rundt ti år. Det første håndarbeidet jeg husker at jeg heklet, var en skilpadde i flere grønnfarger.

Da tanten til mamma døde, arvet jeg hennes gamle Milward og Boye heklenåler, så tynne som synåler, som hun hadde heklet de fineste blonder med. De ble min største skatt. Det er ikke den ting jeg ikke har heklet opp gjennom årene: sengetepper, store duker, klær, blonder, kosedyr … alt mulig.

I dag lever og ånder jeg for tekstil, håndarbeid og håndverk. Hele tiden utvikler jeg meg og lærer noe nytt. Vantene mine er unike i form og fasong, ingen par er like: detaljer, broderier, mansjetter og farger kan varieres i det uendelige. Jeg blir inspirert av alt det vakre jeg ser, av garnet jeg bruker, blomstene i hagen min og naturen rundt meg.

Jeg så Flesbergvanten første gang for over 30 år siden, på Husfliden i Kongsberg. Det var kjærlighet ved første blikk, og jeg visste at jeg måtte lære å hekle disse vakre vantene. Jeg kom i kontakt med Anna Bakken, som var en av de få som kunne hekle Flesbergvanten på den tiden. Hun var en meget gammel dame, og etter mye om og men fikk jeg komme hjem til henne. Hun viste meg hvordan maskene ble heklet og ga meg en håndskrevet oppskrift.

Flesbergvanten har et karakteristisk utseende fordi den hekles med fastmasker og kjedemasker (pjoning) i bakre maskeledd. Fargene blir lagt inn i maskne, på en slik måte at trådene ikke synes på vrangen. Vantene er i vakre farger og mønstre, og den ble brukt som stasplagg i kirken og til andre høytideligheter fra midten av 1800-tallet.

Inspirert av Flesbergvanten og fastmasketeknikken begynte jeg å utvikle mine egne fingervotter og designe egne mønstre. Det å finne samspill og sammenhenger i gamle teknikker, tradisjoner og materialer, og å bruke dette i en helt ny kontekst, gir meg inspirasjon og skaperglede. Alle mine vanter og pulsvanter er heklet i fastmaskehekling og pjoning som igjen kombineres med forskjellige mønstre, broderi, håndarbeidsteknikker og alle de fantastiske garnfargene som finnes i dag. Det er sjelden kjedelig å hekle et par av mine fingervotter.

Jeg har mange ønsker med denne boken. For det første er den et bidrag i arbeidet med å ta vare på vår kulturarv, gamle håndarbeidsteknikker og tradisjoner. Fastmaskeheklingen er en tradisjon og en kulturarv som vi må ta vare på. Men jeg har også et ønske om å dele vanteoppskriftene mine. Kanskje vil du bli inspirert til å lage dine egne unike vanter, enten ved å mikse mønstrene du finner i denne boken eller ved å designe dine egne mønstre. Kanskje har du et mønster du syns er vakkert eller et ord som inspirerer deg som du kan brodere eller applikere på vanten. Mulighetene er uendelige. Ha troen på deg selv og vær kreativ.

Det er viktig at vi lager noe som føles ekte og som kan brukes i mange år fremover.

Vanter med røtter i gamle håndarbeidstradisjoner

Med heklemasker og gamle håndarbeidsteknikker tryller kunsthåndverker Monica Bjørnvold frem de lekreste vanter. Grunnoppskriften er enkel fastmaskehekling, og det er de ulike mønstrene, broderiene og teknikken som gjør vantene originale og vakre. Du får mange oppskrifter på vanter og pulsvanter, i tillegg kan broderier, mansjetter og farger mikses og varieres i det uendelige. Boken gir deg gode råd og det du trenger for å komme i gang. Du får også tips til hvordan du kan designe dine egne personlige vanter.

Bli inspirert til å hekle herlige vanter i god gammel tradisjon.

Bestill boken her

Trude Teige – historien bak fiksjonen

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Han kalte seg Krøsus, og kom til Dikemark som pasient en gang på 1930-tallet. Der ble han værende helt til han døde vel femti år senere. Jeg har møtt tidligere ansatte der, som fremdeles husker ham. Men ingen vet hvorfor han kom dit. Hva feilte det ham? Hvor kom han fra? Hvorfor hadde han aldri besøk av familien – inntil en søster dukket opp like før han døde?

Av: Trude Teige

Det var nesten tre tusen mennesker på Dikemark da det psykiatriske sykehuset var i full drift. Rundt en tredel var pasienter. Blomsterbedene bugnet av farger, plenene var alltid nyklipte om sommeren. Veiene, som slynget seg mellom bygningene, var måket tidlig hver morgen om vinteren. Arbeidet ble utført av pasientene, og de var selvforsynte med absolutt alt. Til og med egne dikemarkpenger hadde de. De var et eget samfunn i samfunnet. Et organisert og velpleid område, der hovedtanken var at arbeid og vakre omgivelser var viktig for pasientenes psyke.

Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Men i tredje etasje i huset der Krøsus bodde de siste årene han levde, står alt som det var. Der er det gamle laboratoriet bevart, med utstyr som stammer fra tjue- og trettitallet. På legens kontor, helt innerst, får man en følelsen av at han bare har gått ut for å hente seg en kopp kaffe. Han er straks tilbake. Nei, forresten, skjønner man, han er for lengst død. For dødsmasken hans henger som et bevis på veggen.

På laboratoriet ble alt som gikk inn i og kom ut av en gruppe pasienter målt og analysert i flere år. Forskningen skulle løse gåten: Hvorfor blir mennesker psykisk syke? Fins det en biologisk forklaring?

Det første man ser når man åpner døren inn til laboratoriet er en tekst som er malt inn i skråtaket:

Hic est locus ubi sanguis urinaque arcana vitae aperient.
Her åpenbares livets gåte i blod og urin.

Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Det var historien om Krøsus som festet seg hos meg da jeg gjorde research om psykiatriens historie på Dikemark. En tidligere sykepleier nevnte at Krøsus hadde hatt sitt eget arbeidsværelse. Hvor hadde det vært? Jeg ruslet rundt bygget han bodde i, kikket inn gjennom skitne kjellervinduer. I ett sto det noen flasker, jeg skimtet flere på et bord der inne, noen kolber og noen slanger var det der også.

Vaktmesteren tok meg med innenfor, ned i kjelleren, gjennom en lang gang med mange dører, han lette seg fram til riktig nøkkel på et stort nøkkelknippe, tvilende til om det fantes noe som var verdt å se bakenfor døren. Men der var det: Krøsus’ rom, der han hadde tilbrakt dager og år med å lage parfyme. Jeg fant krydderposer og flasker, sirlig merket med vakker løkkeskrift: Karmosin og Mandelduft.

Mange flasker var fylte med en gul væske. Kunne det være parfyme? Eller var det urin? Jeg var blitt fortalt at Krøsus brukte å tilsette parfymen ”sin egen dufttone”; Noen dråper av sin egen urin. I det ene hjørnet var det en diger haug med tøyposer, fylte med små og store sorte steiner. Det var diamanter, hadde Krøsus hevdet. Tøyposene hadde damene på systuen sydd til ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Jeg fant også ting han hadde skrevet og signert. Jo, visst fantes det spor etter ham, det var ikke tvil om at dette var hans arbeidsværelse.

Det hadde stått urørt i tretti år.

Jeg får aldri svar på alle min spørsmål om denne underlige mannen. Ingen vet. Ingen kan fortelle. Journalen hans er sperret for innsyn i 100 år. Sannsynligvis ble han gravlagt i en fellesgrav på Asker kirkegård. Ingen er riktig sikker på det.

Men jeg trenger ikke å vite hva slags diagnose han hadde, eller hvor han kom fram, hva som hadde hendt ham, hva han hadde tenkt og følt.

I min fantasi har jeg alle svarene, og jeg kan fortelle historien om en mann som het Krøsus, som bodde på Dikemark hele sitt voksne liv, som laget parfyme og samlet på ”diamanter”. Han som ingen tok notis av, han som hørte og så og observerte. Så mye visste han, at det ble farlig for ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman?

Blant de få opplysningene som finnes om ham, er et brev fra Aschehoug, der det framgår at han har sendt inn et manuskript og blitt refusert. Kanskje var det en drøm han ikke fikk realisert; å bli forfatter.

Men så skulle han altså inspirere en forfatter flere tiår etter sin død.

Jo, det tror jeg han ville likt.

Kjøp Pasienten av Trude Teige her

Pasienten er en krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Anmeldelser av Pasienten:

Psykiatri på ville veier i stilren og velturnert krim (…) tilfredsstillende krim og vel så det.
– Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Spennande og velskriven.
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Et lesetips fra svigerfar

Det var min svigerfar som sa jeg måtte lese Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen. Han er en god leser og gir meg mange gode lesetips. Jeg leste – og ble begeistret.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Min utgave av boka hadde gulnede sider og bokstaver som fløt utover arkene – det gjorde nesten vondt å lese. Men, historien steg opp fra boksidene og det var ikke vanskelig å føle nærhet og slektskap med familien på Bjørndal. Og aller mest Dag. Den staute, sterke familiefaren som «vekker menns misunnelse og kvinners lidenskap». Han taler ikke i utrengsmål og det er ofte handlingene som taler sterkere enn ordene. Dette er en type vi kjenner godt til, vi som kommer fra landet. Det er den sterke arbeidskaren, som imponerer med arbeidet sitt på gården og i skogen, snarere enn velartikulert konversasjon. Dette er både til fascinasjon og frustrasjon.

Dag snakker ikke så mye om følelser, men han griper inn når det trengs. Men, han søker også til naturen, til skogen og til stillheten. Og naturen selv er en person i teksten, naturen som foredler karakteren.

Kjøp boka her

Det er mange fascinerende tema i boka – tradisjon og framtidstro, hevnlyst mot kristen humanisme – men det er karakterskildringene som gjør sterkest inntrykk. Temaene manifestert gjennom møte mellom personer, og deres liv – i hverdag og i møte med livets store hendelser griper også den moderne leseren.

Dette er virkelig en strålende klassiker, og det har jo vært en fryd å snakke med flere kollegaer i arbeidet med utgivelsen. En av dem ble helt mo i knærne første gang vi begynte å snakke om Dag, og en annen har begeistret vært med i arbeidet med omslag og baksidetekst. Aschehoug hadde også et nært samarbeid med Gulbranssen-selskapet og med forfatterens datter Ragna Gulbranssen. Denne utgaven ble lansert i samarbeid med dem og med Norli Mysen. På lanseringen var det også et strålende foredrag av Hans Rasmus Glomsrud.

Boka er fra 1935 og har solgt i 12 millioner eksemplarer verden over. Den har skapt debatt og kontroverser, men mest av alt har den begeistret lesere gjennom mange tiår – og er like aktuell fremdeles. Herved sterkt anbefalt!