All posts by Gjesteskribent

Strandkafeen: slik blir en bok til

Vi i oversattredaksjonen får tilsendt manus fra forlag og litterære agenter, vi siler og leser og sender manus til eksterne konsulenter. Noen ganger er vi i tvil, andre ganger vet vi etter første lesing at denne boken vil vi utgi. Dette var tilfelle da vi fikk inn manus av den engelske forfatteren Lucy Diamond.

Av: Synnøve Tresselt

Vi som leste, var enige om at dette forfatterskapet var perfekt for vår Lesegleder-portefølje. Så går prosessen videre – rettighetene til boken kjøpes og oversetter hyres. Når oversetteren er levert, blir teksten sendt til en manusvasker som går igjennom teksten for så å gå tilbake til oversetter for gjennomgang og oppretting.

Deretter blir manuset sendt til produksjonsavdelingen for setting og videre til korrekturleser og ny gjennomgang fra redaktørens side. Når alt er klart, blir den digitale filen sendt til trykkeriet, og omslaget ferdiggjøres.

Les også: Bli kjent med Lucy Diamond, forfatter av årets sommerbok

Det er alltid spennende når de første eksemplarene av den fysiske boken kommer fra trykkeriet. Endelig ser vi resultatet av arbeidet som ligger bak!

Begeistringen var stor da ferdig utgave av Lucy Diamonds Strandkafeen lå på pulten. Dette er en herlig feelgood om Evelyn Flynn som alltid har vært familiens sorte får. Hun har prøvd seg i en rekke yrker, men har aldri trivdes med noen av dem. Men da hun arver tantens strandkafe, må Evie bestemme seg. Er det dette hun vil, drive kafé og flytte til Cornwall? Hva så med kjæresten Matthew? Og hva med Ed, den kjekke og sjarmerende stamgjesten som åpenbart har mye å skjule?

God lesing!

Kjøp Strandkafeen her

LeseglederBøkene i Lesegleder-serien er for deg som elsker å bli oppslukt av en god bok. Vi utgir dem for å la deg drømme deg vekk til andre tider, eller andre liv. Unn deg selv egentid, trekk pleddet godt omkring deg – og les i vei. Følg @lesegleder på Instagram eller Facebook for flere boktips.

Aschehougs krimdronning

23 år etter debuten er Unni Lindell fortsatt på toppen.

Kjære Unni. Aschehougs krimdronning. Norges krimdronning. Vår krimdronning av aller ypperste klasse. At du nå får Rivertonprisen for andre gang kan ikke overraske noen. Og aller minst oss i Aschehoug.

Av: redaktør Mia Bull-Gundersen

For ikke bare nå, men helt siden Cato Isaksen-debuten i 1996, har du tronet helt øverst. 1996 – Da kom Slangebæreren og Berit Kobro i VG skrev: «Aldri har jeg lest en kriminalroman med dypere menneskeskildring, fornemmet et skarpere forfatterøye, opplevd en klokere forståelse av menneskelige ytterpunkter. Med denne boken tar Unni Lindell steget opp i norsk litteraturs elitedivisjon!»

Og nå 23 år senere, jeg gjentar det – 23 år senere, er du fortsatt der oppe på toppen etter 13 krimromaner. Vi snakker altså om Slangebæreren (Jo, jeg tar meg tid til alle titlene), Drømmefangeren som du fikk Rivertonprisen for, Sørgekåpen, Nattsøsteren, Rødhette (Å, gud hjelpe meg, Unni – da hadde du virkelig blod på tann, da brukte du Rødhette og Ulven-motivet for alt det var verdt, drepte menn i fleng, og Trygve og jeg måtte rett og slett be deg om å dempe deg litt. Et drap, to tre – men ikke 14!).

Deretter Orkestergraven, Honningfellen (her dukket Marian Dahle opp første gang – til Cato Isaksens grådige irritasjon), så kom Mørkemannen, Sukkerdøden, Djevelkysset, Brudekisten, Jeg vet hvor du bor – og nå i fjor Dronen – som Rivertonjuryen har valgt ut som den aller beste norske krimromanen i fjor.

23 år etter debuten er Unni Lindell fortsatt på toppen.

Foto: Stine Friis Hals

Til sammen har du gitt ut et sted mellom 80 og 90 bøker i alle mulige og umulige sjangre. (Du kom til Aschehoug med en nydelig diktsamling i 1995, som du leverte under pseudonym) Bøkene dine er solgt i millionvis og oversatt til mange språk. Og lest av folk i absolutt alle aldre.
Kjære Unni – jeg har vært med deg i alle dine verdener i alle disse årene. Jeg vet naturligvis ikke akkurat, men jeg har en glassklar idé om hva det koster deg av krefter, bekymringer og hard arbeid å jobbe frem de presist gjennomtenkte krimplotene i de mørke menneskeuniversene vi skremt elsker å fordype oss i.

Og nå får du Rivertonprisen igjen – For DRONEN – bok nr to med Marian Dahle som hovedkarakter. Hun er Cato Isaksens drivende gode og forrykte kollega som er mer ute å kjøre psykisk enn hun kan la folk få vite. Men som ingen kan måle seg med. «En etterforsker i særklasse», som Ole Jacob Hoel i Adresseavisa kalte henne.

Og Mariann har det ikke godt – hun har det omtrent som du har det underveis i skrivearbeidet, er det lov å si det – jeg sier ikke at det handler om krim-virkelighetslitteratur, langt derifra, men du sier selv at du skriver på din egen angst – og det gjør du, Unni – så det dirrer i linjene, det er ingen som kan lage så ubehagelig levende karakterer som deg – så elegant og presist og med få linjer – der står de – rakt foran øynene på leseren og spaserer rett inn i hjertet og hodet på dem. Ikke en slapp linje. Ikke en forhastet skildring. Men presisjon. Det var det Berit Kobro mente da hun anmeldte Slangebæreren i 1996, og det gjelder i høyeste grad fortsatt.

Du er uovertruffen, Unni! Torbjørn Ekelund i Dagbladet har sagt det slik: «Hvis det finnes naturtalenter innen krimsjangeren, er Unni Lindell definitivt en av dem.»

Jeg kunne ikke vært mer enig! Gratulerer kjære Unni!

morsdagen

Kjøp Dronen her

Vil du lese for meg? Om barn og høytlesing

«Vil du lese for meg?» Jeg elsker den setningen! Man skal være forsiktig med å ta de sterke ordene i bruk. Elsker. Hater. Aldri og alltid. Ting er ikke svart eller hvitt. Det kan jeg være enig i. Men når det kommer til å bli spurt om å lese høyt for noen, ja da må jeg faktisk si at jeg elsker det. Nå er det noe år siden jeg hadde småbarn, for sønnen min har blitt 12 år. Fremdeles kan han spørre meg om jeg vil lese for ham, men absolutt ikke like ofte som før.

Av: Synnøve Bjørke / www.synnovebjorke.no/blogg

Da han var liten var det jeg som valgte bøkene vi skulle lese. Jeg valgte bøker som inviterte til høytlesing. Helst skulle bøkene ha et element av gjentakelse, de måtte ha humor, også måtte illustrasjonene gjøre det mulig å snakke om noe mer enn bare det som sto i teksten. De to første punktene var greie nok. Men å snakke om illustrasjonene, det syntes han ikke var så interessant. Der jeg ville ha en utforskende samtale, syntes han jeg bare ødela hvis jeg ville snakke og ikke lese. Siden jeg er pedagog, kan jeg en del om både lesing og lek. Og jeg foreslo ofte at han kunne leke noe av det vi hadde lest. Men det ville han ikke. Han ville leke andre ting, og jeg følte at det var noe jeg ikke helt fikk til når det gjaldt høytlesingen.

«Vil du lese for meg?» Spørsmålet kom ofte. Hver dag. Selv om vi ikke snakket om illustrasjonene, selv om han ikke lekte det vi hadde lest. Lesestundene var fine likevel, og jeg måtte legge bort pedagogen i meg og bestemme meg for å bare kose meg med selve opplevelsen av å få dele en bok med noen.

Noen ganger observerte jeg sønnen min leke. Enten alene eller med andre. Som oftest lekte han enten ting han hadde sett på TV, eller så lekte han å være voksen. Å være bussjåfør, å jobbe på hotell, å ha selskap eller andre ting han forbandt med det å være voksen. Dermed fulgte vi ikke oppskriften for hva høytlesing kan føre til. Vi hadde hverken samtaler om boka eller lek inspirert av historien. Var da all høytlesingen bortkastet? Det var den selvsagt ikke når vi tenker på utvikling av ordforråd. Det er det pedagogen i meg som sier. For like mye som jeg har kunnskap om lesing og lek, kan jeg også mye om barns språkutvikling. Og i den er høytlesing en viktig del.

Like fullt spør jeg meg selv om hva jeg egentlig vet om sønnen mins opplevelse av illustrerte bøker? Nei, vi snakket ikke sammen om illustrasjonene. Men han valgte de samme bøkene gang etter gang. Og noen bøker ville han bare lese den ene gangen. De bøkene som ble favoritter var gjerne de som speilet hans egen virkelighet. Og som tilførte noe nytt som kanskje hverken han eller jeg kunne sette ord på. En opplevelse av å kjenne en historie fortalt på en ny måte.

Jeg spurte sønnen min nå, hvorfor han så ofte ville bli lest høyt for da han var liten. «Fordi det var hyggelig å sitte på fanget», svarte han. «Det var ikke så mye mer enn det, mamma.» Da husker vi det samme, han og jeg. At lesestundene var fine selv om han ikke hverken snakket om boka eller lekte den etterpå.

«Skal jeg lese for deg?» Jeg spør ham selv om han sitter og leser selv. «Ok. Men jeg gidder ikke snakke om det vi leser, altså. Hvis du bare leser er det greit.» Ok. Jeg lover. Sett deg her, da.»

Hva skjer når barnet ditt plutselig blir sporløst borte?

Den svenske forfatteren Elisabeth Norebäck brakdebuterer med Si at du er min – en intens psykologisk thriller om en familie som er i ferd med å gå i oppløsning. Boken er allerede solgt for utgivelse i 33 land.

Av: Synnøve Tresselt

Boken skildrer alle foreldres store mareritt – at barnet ditt plutselig forsvinner sporløst. Det opplever Stella Widstrand. Hun er psykoterapeut, gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden.

Si at du er min er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse. Dette er en bok det er umulig å legge fra seg før siste side er vendt.
I vår var Elisabeth Norebäck på besøk i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo. Der deltok hun blant annet på programposten Nordisk mestermøte sammen med Camilla Läckberg, Gunnar Stålesen og Jan Erik Fjell.

Om boka:

Stella Widstrand er psykoterapeut, lykkelig gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden. Si at du er min er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse.

Kjøp Si at du er min

Fra anmelderne:

Intens, uhyggelig og smittende (…) Norebäck kan virkelig å skru sammen en historie.
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

God psykologisk grøssar.
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Vi rives mellom tvil og tro i denne intense psykologiske thrilleren, som fanger oss og holder oss i spenning helt til de siste sidene. Brakdebut av Elisabeth Norebäck!
– Liv Lysaker, NFF-magasinet

Si at du er min er oversatt av Lene Stokseth.

Fri din indre gamlis!

Mange sier at de har et indre barn. Det synes jeg er litt merkelig, for selv har jeg bestandig hatt en indre gamlis. En som roper ut alt det jeg aldri ville tørre å si selv.

Tekst: Elin Hansson

Jeg husker ikke helt når Hjørdis på 73 år flyttet inn i hodet mitt. Men jeg kan huske at jeg som tiåring drømte om å være pensjonist. Jeg var nesten litt misunnelig på farmor og farfar som kunne gjøre akkurat som de ville. De måtte ikke høre på foreldrene sine, gå på skolen eller gjøre ting de ikke hadde lyst til. De var frie. Jeg synes livet deres virket så sykt chill. Så slik startet idéen om en indre gamlis, slik som Liv, hovedpersonen i boka mi har.

Jeg visste at jeg ikke kunne skrive en A4 barnebok. Jeg har bestandig vært litt kantete og rar. Men det pleier som regel folk å synes at er morsomt. Så jeg håper de som leser boka både ler av den og med den. For når du setter en gammel dame på et rullebrett, vel, da kan alt skje.

Når det er sagt synes jeg det egentlig er mange likheter mellom ungdommer og seniorer i dag. I USA har de et begrep som de kaller «seenagers» som handler om at moderne pensjonistene lever livet og ikke bryr seg så mye om «act their age.» Det synes jeg er helt fantastisk.

Men det er også mye ensomhet blant ungdom og seniorer i dag, og det skal tas alvorlig. Etterhvert som jeg jobbet med Liv og temaet for boka ble det helt klart for meg at hun måtte ha noen eldre venninner. «De gamle venninnene» som egentlig var hennes farmors tidligere vennegjeng, blir hennes venninner i løpet av boka. Det liker jeg. Barn i dag har alt for lite kontakt med seniorer, og visa versa. Og så får hun jo også venner på sin egen alder, når hun bare tør å vise verden hvem hun er.

Jeg har en teori om at alle egentlig har en indre gamlis. En som synes det er helt topp å spise napoleonskake på Bristol, eller som hamstrer Lohengrin-sjokolade i smug. Ved et hvert menneske er det noe litt rart og gammelmodig, tror jeg. Og etter man har lest min bok er det ingen grunn til å holde det tilbake. Fri din indre gamlis!

Kjøp Blyanthjerte her

Blyanthjerte:

Den første store forelskelsen treffer Liv som en blyant i hjertet.

Liv er 12 år, men skulle ønske hun var en gammel dame. Ungdomsskolen frister ikke, aller helst vil hun sitte inne med farmor og spille kort eller tegne. Men farmor er her ikke lenger, og inn i Livs sommerferie suser Frans med skateboardet sitt og verdens grønneste øyne. Liv innser at hun må prøve å være litt mer på sin egen alder og bestemmer seg for å lære å skate.

Elin Hansson (f 1985) bor på Kongsberg og har gått Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Blyanthjerte er hennes første bok. Hun er fotograf, og spiller fele. Har jobbet som journalist i Dagbladet Magasinet, jobber nå som journalist og fotograf i Fjell og Vidde.

– Det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst. Jo Nesbø om Politi.

«Det er kjærligheten, ikke hatet som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst,» sier Harry Hole i Jo Nesbøs roman Politi. Det slår meg som en presis oppsummering av motivene til de fleste hovedpersonene i Nesbøs forfatterskap, enten de er skurker eller helter.

Av: Aslak Nore

Men hva mener Harry Hole egentlig? 

Jeg tror han mener – og ja, jeg sier tror fordi det må være opp til leseren å tolke – er at hat forutsetter kjærlighet, at det er to sider på samme mynt. At et sjalusidrap er en skrudd kjærlighetserklæring. At kjærligheten mellom mann og kvinne i sin natur ofte er egoistisk, det handler om hva vi vil ha, ikke hva den andre trenger.

Og at når drivkraften for å oppnå noe, er frykten for ikke å få det, begynner kjærligheten og hatet å ligne veldig på hverandre. Og, ja, jeg synes at den type hat eller kjærlighet fungerer som motiv fordi de av oss som har kjent på de følelsene, vet at de kan gi støtet til ekstreme handlinger, ting vi ikke hadde vært i stand til å gjøre ellers. Så det gir oss en mulighet til å forstå og identifisere oss med en drapsmann. Og det gjør selvfølgelig fortellingen mer interessant, rikere, gir den flere fasetter og muligheter for flere emosjonelle forløp.

Et sted i boka skriver du: «En vill og helt uakseptabel tanke selvfølgelig, men hjernen er dårlig på sensur.» Når jeg leser Politi og de andre bøkene dine, tenker jeg at ville og uakseptable tanker uten sensur kanskje er en måte å forstå hvordan du jobber på. Kjenner du deg igjen i det?

Ja. Ta noe ekstremt. Ta dyresex og tenk på det å bli penetrert av en hest. Alle har tenkt tanken et stykke, men så grøsset og avvist resten. Sannsynligvis hadde du måttet tvinge deg selv om du skulle tenke tanken helt ut i alle dens detaljer og konsekvenser. Og det er kanskje der forskjellen ligger, at jeg ikke behøver å tvinge meg. Jeg kjenner motstand, men samtidig er jeg nysgjerrig på hva som er på den andre siden av den tanken. Noen dykker etter hai eller går til Sydpolen, jeg dykker i utedoer og tenker på detaljene rundt hestepuling.

En tryllekunstner er ekspert på å lede bort publikums oppmerksomhet. Leserne av Politi vil også få seg noen betydelige overraskelser underveis. Har krimforfattere og tryllekunstnere flere fellestrekk enn vi tror? Hvordan jobber du med illusjonskunsten?

Mest instinktivt. Men det er fint å vite et par ting om hvordan en leser oppfatter teksten, hvilke forventninger som skapes. Jeg har et eksempel fra den forøvrig glimrende boka The Conversations, hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde.

Hvis den som snakker, er midt i bildet, oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver.

Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren til senere i boken å tenke «a-ha!» Og så: «Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!» På en god dag funker det i alle fall sånn …

Poly betyr mange, skriver du. «Altså poly-ti. Som i politi.» Tittelen er både enkel og deskriptiv, men hva er det som ligger under her?

Det var en arbeidstittel som jeg så tvilte meg frem til som endelig tittel. Siden den er så enkel og direkte, både har og har den ikke undertekst, du kan velge selv. Jeg vurderte «Åsted» som har mer språklig undertekst i seg, men det ble så blast, så ordinært. Så i stedet for å gå for noe mer litterært tenkte jeg at vi kan kalle den noe mer «in your face» som er en på sett og vis dårlig tittel, men likevel har noe insisterende, bråkete og kantete i seg. Jeg synes Politi har det. Det høres ut som en lurvete, dritkommersiell paperback på 120 sider med halvnaken dame på coveret. Jeg kuttet imidlertid ut utropstegnet den da burde hatt: Politi!

Jeg blir ikke helt klok på perspektivvalgene dine. Mange tradisjonelle spenningsforfattere (tenk Follett eller Forsyth) kjører ofte et todelt perspektiv. The hunter and the hunted, liksom. Er du ikke redd for at mange perspektiver skal forvirre og ødelegge framdriften?

Jo, det er jeg redd for. Og jeg ser fordelene ved å være streng på synsvinkler. Men det gir flere kameravinkler, en karakter kan belyses bedre når han eller hun sees gjennom flere par øyne. Det handler som regel om hvor fort du greier å tegne en karakter og gjøre leseren villig til å se handlingen gjennom vedkommende øyne.

I am the world’s greatest living crime writer. Jo Nesbø is a man who is snapping at my heels like a rabid pitbull poised to take over my mantle when I dramatically pre-decease him. – James Ellroy

Når jeg leser bøkene dine, kommer tydelige faser til syne: De to backpackerkrimmene fra 90-tallet, Oslo-trilogien (eller kanskje kvartetten?), horror-vendingen i Snømannen og Panserhjerte, mer realistisk The Wire-inspirert narkokrim i Gjenferd. Hvor vil du plassere Politi i dette landskapet?

Bra analyse. Den har vel skrekkelementer fra Snømannen, men slekter kanskje mer på Marekors og Frelseren.

I den sammenheng: Gjenferd har en nesten direkte homage til The Wire, når politi og lokalpolitikere manipulerer overdosestatistikken med dopet «fiolin». I Politi finnes også et komplisert lokalpolitisk bakteppe, samtidig som boka er mer av en grøsser enn den forrige. Hva er artigst å skrive – urban sosialrealisme eller skrekkfilm i bokform fra mørke skoger?

Det er ikke så viktig, det viktige er at jeg tror på idéen, at jeg våkner hver dag og kan tenke: nu, jävlar. At jeg ikke må overbevise meg selv hver dag om at dette er bra greier. Det skjedde med en bok som jeg heldigvis til slutt skjønte jeg måtte delete.

Oslo som by har forandret seg siden Harry Hole vendte hjem i Rødstrupe. Byen har vokst, nye høyhus er reist i Bjørvika, det er ingen som raner banker lenger, og gamle gjengmedlemmer har blitt med i Profetens Ummah. Hva tenker egentlig Harry om den byen han ser? Er han optimist eller pessimist?

Harry er pessimist. Alltid pessimist.

Hvordan ville egentlig Tom Waaler og Mikael Bellman kommet overens?

Interessant. Som rumblefish, kanskje. Nei, jeg tror de begge er tilpasningsdyktige, vet sitt eget beste og ville jaget i flokk.

Både Harry og Bellman (og Truls Berntsen) kommer fra Østensjøområdet. Er det noe der oppe som passer i en kriminalfortelling?

Tilfeldig.

Bellman klatrer, får vi vite. Er det et tegn på at du har begynt å identifisere deg mer med antagonisten enn med Harry?

Jeg må alltid identifisere meg med begge. Ofte sier antagonistene ting jeg er hjertens enig i. Noen ganger ikke helt bra ting, antar jeg.

Er det noen av personene i de tidligere bøkene dine du angrer på å ha tatt livet av? Og hvem synes du mest synd på?

Tatt livet av, aldri. Det eneste jeg har angret på, er at jeg i Panserhjerte tok volden og sadismen et knepp for langt i to konkrete scener.

Det ses mye på TV-serier i Politi. Gjelder det samme forfatteren? Hva slags ting leser du? Hva ser du egentlig på?

Jeg ser mye TV-serier. Kan ikke se at noen har klådd Mad Men ennå. Homeland er bra, jøsses, men litt tydelig og opplagt i dramaturgien. Sømmen synes, om du skjønner. Det er der Mad Men er så bra, den bryter så mange regler at man ikke vet hva man kan vente. Selv ikke etter fem sesonger.

The Wire eller Breaking Bad?

Liker begge, men velger The Wire.

Stephen King eller Dennis Lehane?

Dennis Lehane, selv om Stephen King foreløpig har et viktigere forfatterskap bak seg.

Sitter som et bitt. Om Jo Nesbøs Tørst
Et streif gjennom Harry Holes musikksmak 
Harry Hole sier 
I Harry Holes fotspor 

Hvordan bruke (den perfekte) høytlesingsboka

#denfølelsen når hele klassen sitter stille og forventningsfulle og venter på at du skal lese videre i høytlesingsboka. #denfølelsen når du kjenner at boka bringer elevene tettere sammen fordi vi er sjokkerte, triste, glade eller fulle av latter sammen. #denfølelsen når du vet du har funnet den perfekte høytlesingsboka!

Tekst: Camilla Rist, lærer i Skien kommune

Når jeg leser bildebøker eller romaner for mine elever, er det helt avgjørende for både læringsutbyttet og opplevelsen hvilke bøker jeg plukker ut.

Dette ser jeg etter i en god høytlesingsbok:

  • Boka inneholder temaer og hendelser som krever at vi stopper opp, snakker sammen, diskuterer og reflekterer
  • Boka engasjerer, overrasker og får frem ulike følelser hos elevene
  • Boka må ha et språk som gjør det lett for meg å lese høyt
  • Boka må appellere til både gutter og jenter

Er disse tingene på plass, har vi et godt utgangspunkt for en fin høytlesingsstund!

Jeg jobber med mange av kompetansemålene i læreplanen gjennom høytlesingen, og jeg bruker lesingen til å lære elevene å være oppmerksom mot både form og innhold. Jeg samtaler med elevene om selve handlingen, oppbygging av teksten, ord og begreper, illustrasjoner og forfatterens språklige virkemidler.

Jeg tar opp ulike emner før, under og etter lesingen:

  • Hvem er forfatter og ev. illustratør?
  • Hva er tittelen på boka?
  • Hva sier baksideteksten?
  • Hva synes du om omslaget?
  • Hvilket oppslag likte du best?
  • Forteller bilder og tekst det samme?
  • Hvem har fortellerstemmen?
  • Hva heter neste kapittel? Hva tror dere kommer til å skje?
  • Hvilke erfaringer og forkunnskaper har elevene om temaet?
  • Hva likte du spesielt godt i boka?

Gjennom hyppig høytlesing og litterære samtaler i klasserommet legger jeg til rette for at elevene skal utvikle et tankesett og et språk om litteratur. Jeg ønsker å være en god rollemodell for elevene også når det gjelder lesing. Jeg modellerer underveis i lesingen hvordan vi kan tolke, reflektere, hva vi kan se etter og når vi bør stoppe opp og «puste litt». Jeg viser dem gjennom felles leseopplevelser at det er verdifullt å bruke tid på litteratur, jeg gir dem tips til bøker, jeg gjør dem kjent på biblioteket og er bevisst hvordan jeg leser når det gjelder intonasjon, stemmebruk, pauser og innlevelse.

Gjennom mange år som lærer på barnetrinnet har jeg funnet et knippe bøker som passer til høytlesing for ulike alderstrinn. Noen er gamle klassikere, mens andre er utgitt i nyere tid. Ingenting er som å oppdage nye gode høytlesingsskatter. Jeg pleier å velge bøker som passer alderstrinnet, men som er for vanskelig for de fleste å lese selv. Da gir jeg dem noe de ikke kan skaffe på egenhånd. Jeg liker best å høytlese uten at vi gjør noe annet i tillegg. Da får boka full oppmerksomhet.

Her er noen tips til høytlesingsbøker (med forslag til trinn):

  • Tsatsiki og muttern (Moni Nilsson-Brännström) – 2. trinn
  • Georgs magiske medisin (Roald Dahl) – 3. trinn
  • Barna som forsvant (Lars Joachim Grimstad) – 4. trinn
  • Luridiumstyven (Bobbie Peers) – 4. trinn

Jeg er også glad i bildebøker – her er noen utvalgte:

  • Ordfabrikken (Agnés de Lestrade)
  • Den svarte hunden (Levi Pinfold)
  • Fugl (Lisa Aisato)
  • Venner/Uvenner/Fremmed (Kaia, Bendik og Trond Brænne)

Barn trenger å bli kjent med litteratur. De trenger å bli lest for. De trenger å bli presentert for ulike sjangre og forfattere. De trenger å få stimulert språket sitt og fantasien sin. Mange barn får ikke dette tilbudet hjemme. Det er deilig å vite at jeg som lærer kan bidra til dette.
Takk og lov for at det finnes folk som skriver gode bøker. Gode bøker kan skape gylne felles leseopplevelser.

#denfølelsen når du ikke har tid til å lese videre og alle elevene roper: «Nei, les mer!»