All posts by Gjesteskribent

Bli med inn i barnas lekeverden

Jeg sitter på gulvet sammen med barna. Det er første gang boken skal fremføres for publikum, og jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå. Kommer de til å skjønne hvem Lisa og Kaktusaurus Rex er? Jeg blar i boken, og viser frem tegningen av karakterene, og begynner å lese høyt.

Tekst: Trine Mangersnes

Med sjarm i blikket lister Lisa seg forbi pappa, som sover. Hun kan ikke vente med å feire bursdag. «Skynd deg», hvisker hun til bestevennen Kaktusaurus, for nå er det endelig bursdag! Selv om det er midt på natten.

Endelig kan jeg puste lettet ut, for barna følger med fra første sekund. De trenger ikke forklaring, som de voksne gjør. Barna går rett inn i leken. Alle skjønner at Lisa er en jente omtrent på deres alder, ingen spør hvem Kakusaurus er. De er fornøyd med informasjonen om at han er søskenbarnet til en drage, eller kanskje har en tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar som er en dinosaur. Kaktusaurus er en Kaktusaurus Rex, han er grønn og har piggene litt på utsiden. Og han er bestevennen til Lisa. Sånn er det.

I boka ser vi verden slik den fortoner seg for Lisa. Vi er inne i leken med henne. Både teksten og illustrasjonene har dette perspektivet; det er leken som framstilles, ikke virkeligheten.

Derfor har jeg tegnet at Lisa turner inn i sitt eget lekeunivers ikledd rosa sko og en blå kjole med gule stjerner på. Og gjennom leken omformes rommet til den virkeligheten Lisa og Kaktusaurus til enhver tid ønsker seg. Det er de som bestemmer! Ting kan være større eller gå fortere enn de gjør i virkeligheten. Perspektivet kan forvrenges og vris på. Bamser blir levende og får plutselig roller i leken. De kjefter og maser om plikt og rettferdighet, akkurat når Lisa og Kaktusaurus er travelt opptatt med å finne pakkene.

På denne måten oppdager, utforsker og lærer Lisa om tingene og verden rundt seg. For i leken er det plass til å uttrykke alle følelser – også sinne, skuffelse og frustrasjon.
For når både pakkene og godteriet er borte, blir ikke bursdagen som Lisa og Kaktusaurus hadde tenkt, og de blir nødt til å legge ut på jakt etter en godtesyk piñata, som ikke gir seg uten kamp.

På matta rundt meg sitter barna, og jeg tenker at de kjenner godt igjen det som skjer i leken, og alle følelsene man kan ha når man er liten og bare venter på at det endelig skal bli bursdag. Og jeg tror at også vi voksne kan huske gleden og magien i leken, om vi bare setter oss ned på gulvet og tenker oss litt godt om.

Følg Trine på Instagram: @trinemangersnes_childrensbooks

Lisa og Kaktusaurus Rex feirer bursdag midt på natten

I dag har Lisa bursdag, men pappa ligger fortsatt og sover. Det skulle han aldri ha gjort! For Lisa lister seg inn i stua, og der har Kaktusaurus Rex gjort alt klart til feiring midt på natten. Men de må jo ha pynt! Og kaker! Og godteri! Og gaver! Men hvor er gavene? Og hvem skal åpne dem? Og hva gjør en levende piñata i stua midt på natten? Når Lisa og Kaktusaurus Rex feirer bursdag, kan alt skje!

Dette er den første boka i den morsomme serien om den sjarmerende Lisa og hennes høyst levende venn Kaktusaurus Rex.

Kjøp Lisa og Kaktusaurus Rex her

Julehefte fra @renpoesi

Dette juleheftet er til alle dem som ikke fikk til kalendergavene i år heller. Til dem som brenner ribba, aldri helt finner takten, ble for full på julebordet igjen. Til dem som sitter alene med kjærlighetssorg eller bare skulle ønske jula snart var ferdig fordi ungene i år feirer julaften hos eksen. Kort sagt: Til alle dem som synes nettene kan bli litt for lange.

Av: Ellen Wisløff

For når alt skal være på topp, blir fallhøyden lett for stor. Det er ikke det at jeg ikke elsker jula. Jeg er egentlig den aller mest juleglade jeg vet om. Men jeg synes ikke alltid jula er så enkel, og i romjulen i fjor fyrte jeg av gårde en mail til Aschehoug om et noe annerledes julehefte.

Da det viste seg at Aschehoug-gjengen også likte ideen om et mollstemt julehefte, skjønte jeg at det er flere av oss; at jeg ikke er den eneste som iblant må gå på do og puste på julaften, eller som Gro Dahle skriver i det nydelige diktet «God jul til jula»:

Det snille, vennlige badet,
som står der og er et tilfluktsrom
for alle som trenger det,
et sted å puste,
et sted å gråte,
et sted å tørke øynene, pusse nesa
og rette seg opp.
Et sted å sitte og vente
til det verste er over.
For badet er alles venn.
For her har alle et rom.

De fleste tekstene i dette juleheftet er helt nye, men noen eldre favoritter måtte med. Noe er trist, en del ler jeg høyt av.

Og hvis juledrømmen krasjer for mye med livet sjæl, skal jeg tenke: Det er bare jul. Og så lar jeg støvet ligge, tenner et stearinlys, og leser Ruth Lillegravens tekst:

og så, trass alt det skitne og skakke
og skeive, vil det vere jul igjen
slik det blir jul til sist
uansett

GOD JUL!

Kjøp Ren Poesi julehefte her

Hvilke fortellinger skal du fortelle om din far?

Min far fnøs av farsdag. Det var noe handelsstanden hadde funnet på for å selge flere slips, sa han. Og min far brukte ikke slips. Likevel ble han blank i øynene hver farsdag. For da fortalte han om farfar.

Av: Lasse Gallefoss

Han fortalte om da farfar ble Norgesmester i roing fordi Fredrikstad roklubb manglet en åttende mann til båten. Om da han kjempet for Norge, først i Valdres i 1940, deretter i Milorg. Om maskingeværene han hadde i kjelleren i tilfelle russerne kom. Og han fortalte om alle hemmelighetene fra krigen farfar aldri fortalte. Om spørsmålene pappa angret på at han aldri stilte.

Men viktigere enn det, han fortalte om farfars hverdager. Om da han flyttet fra Sunnfjord til Kråkerøy som tiåring og ingen forsto et ord av det han sa. Om å bo på to rom og kjøkken på Majorstua, men alltid ha plass til familiebesøk fra Troms og Sunnfjord, selv når de besøkende ble i månedsvis.

Foto: Marion Mühlburger

Og jeg, som aldri hadde møtt farfar, følte at jeg kjente ham. For han levde videre i pappas fortellinger. Og fortellingene levde videre i meg. De skapte en interesse for historie som resulterte i debutromanen min, Krigernes fred. Derfor er boken dedisert til min far og farfar.
Pappa døde i fjor vår. Da var min eldste sønn 11 måneder. Den yngste var ennå ikke født.
På farsdagene som kommer skal jeg fortelle dem om pappa. Om da han tok mot til seg og gikk bort til farmor for første gang. Om da han trente fotballaget mitt og lot alle spille like mye, selv når vi tapte. Om butikkturene som varte i timevis fordi pappa skulle prate med alle kjente og halvkjente. Om hvordan han angret på at han hadde takket nei til å skrive lærebok fordi han hadde trodd han ikke var flink nok.

Om hvordan han alltid fikk meg til å føle meg flink nok.

For farsdag er ikke bare en dag for kakao på sengen og nye slips. Det er en anledning til å hedre fedrene, bestefedrene og oldeforeldrene. Til å fortelle historiene som får dem til å leve videre.

Foto: Vegard Dale Bergheim

Lasse Gallefoss (f. 1980) er fra Bergen. Han har bakgrunn som journalist og dokumentarfilmskaper, og har regissert flere dokumentarserier for NRK, bl.a. Flukt, som vant Gullruten 2017 for beste regi. Krigernes fred er hans første roman.

 

Krigernes fred av Lasse Gallefoss

Uansett hvilken side du står på, jobber du alene.

Annen verdenskrig er over, og seierherrene styrer landet. Under okkupasjonen var Storm Steinset dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Organisasjonen han spionerte for, er fortsatt hemmelig, så kollegene ved Oslo politikammer tror han var nazist. Når flere politimenn som jobbet for tyskerne blir funnet drept med samme torturmetoder de selv benyttet under krigen, havner Storm på drapsmannens dødsliste. Men han blir også involvert i saken som etterforsker.

Storms makker er politiets yngste fullmektig, Robert Rødberg, som alltid har drømt om å bli en helt. Under krigen vervet han seg til de norske styrkene, men havnet aldri i kamp. Så kom freden, og freden tilhører krigerne. Nå får Robert en ny sjanse til å kjempe for Norge.
Jakten på morderen tar Storm og Robert inn i hemmelighetene i Norges nye maktsirkler. En ny krig står i fare for å bryte ut, en krig der hemmelighetene fra den forrige kan få deg drept.

Kjøp Krigernes fred her

Ah look at all the lonely people

Eleanor Rigby av the Beatles og Eleanor Oliphant har mer til felles enn fornavnet. Begge er kjent for utenforskap og ensomhet. Begge går ut i verden med en form for maske eller rustning som gir dem et vern mot verden.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Eleanor Rigby «setter på seg et ansikt» når hun går ut – Eleanor Oliphant forsøker å være så anonym som mulig, for å beskytte seg selv og sine følelser. Hun søker også trygghet i rutiner: Hver fredag etter jobb går hun på butikken og kjøper tre liter vodka, drikker jevnt gjennom helgen – før arbeidsuken starter igjen. Det er lett å føle sympati med henne, spesielt når fortiden hennes avsløres. Samtidig blir jeg litt imponert over hvor kompromissløs og usentimentalt hun møter folk hun må forholde seg til. Det er tragisk og det er komisk – noen ganger på samme tid. Dette er også en sterk historie om hvor avgjørende vennskap kan være. Eleanor har ikke hatt noen venner tidligere, men så traff hun heldigvis en som ikke lot henne forbli anonym, men som «så» henne – og som derved gjorde fortiden og nåtiden lettere å håndtere.

Boka om Eleanor Oliphant kom på norsk rett før TV-Aksjonen nå i oktober, og det slår meg at timingen tilfeldigvis var perfekt. Hennes historie kunne vært en av fortellingene som ble løftet fram den dagen, under overskriften å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Hun selv hadde nok vært ganske motvillig til dette. Hvertfall i utgangspunktet. Hun hadde det jo helt fint, og trengte ingen. Hun ville bare være helt i fred og leve et anonymt liv.

Ideen til boka er ikke hentet fra fantasiens verden, men tvert imot fra en artikkel om en dame som ikke snakket med et levende menneske fra arbeidsdagens slutt på fredag til påfølgende mandagen. Kanskje er det på grunn av dette utgangspunktet, og koblingen til virkeligheten, at boka berører så mange? At mange som leser sier de har fått et litt annet blikk på menneskene omkring seg – og at de er litt vennligere og smiler til sidemannen på bussen eller personen foran i køen på butikken? Uansett motivasjon er det en fin tanke at en bok kan gjøre en liten forskjell i folks liv.

Eleanor Oliphant har det helt fint

Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.

Kjøp Eleanor Oliphant har det helt fint her

Fra groteske drap til honningkarameller

Å skrive for barn er det vanskeligste jeg har gjort. Det er også det morsomste.

Av: Ingar Johnsrud

Jeg sitter her, lunt dandert under min mors ullteppe i min fars lenestol i huset hvor jeg vokste opp. Foreldrene mine er pensjonister nå, friske heldigvis, og har tatt ferie fra høsten som endelig har kommet.

Så jeg er her alene.

Jeg ser på epletreet ved sandkassa i hagen. Så lite det virker. Så kjedelig det synes, arret i barken, som ligner en munn. Da jeg var barn gjaldt det bare å lytte til den munnen. Da delte treet sine tanker med meg.

En plastkasse står i gangen. Der ligger lekebilene. Jaguaren som du knapt aner fargene på, men som en gang var hvitere enn snø og rødere enn blod og som kunne frakte spioner fra Amerika til Sovjetunionen med et sveip. Som fløy med dørene åpne, og som dykket med dørene lukket.

I den kassen, i dette huset og i denne hagen ligger min barndom. Her er skygger av Ingar på fem, et snev av Ingar på sju og et avtrykk etter Ingar på ni. Det er en fyr jeg ikke lenger kjenner så godt, som jeg innimellom ikke kan forstå, men som jeg ofte lengter etter.

Å skrive bøker for voksne er jo egentlig bare å skrive bøker til seg selv. Å skrive en bok man selv godt kunne ha lyst eller nytte av å lese. Men da jeg skulle gå fra å skrive blodig asfaltkrim til å fortelle eventyret om Fargerne – de små skapningene som bor i Gammeltreet og som setter farge til verden, som du vet – da måtte jeg finne tilbake til han fyren på sju.

Jeg vil at Fargerne og den store Honningkrigen skal være en bok som prater til dem som fortsatt er velsignet med fantasien til å plassere en munn på et tre. Som fortsatt kan gjøre en metallboks til verdens kuleste bil. Til barna.

Jeg vil fortelle et klassisk eventyr, om det gode mot det onde, om betydningen av vennskap og fellesskap, og om det å ikke alltid tro på hva de som bestemmer sier – bare fordi de bestemmer.

Tar du på deg voksenbrillene, vil du kanskje tenke at Fargerne er en bok om å ta vare på naturen vår. Om å stille spørsmål ved autoriteter, ikke være redd for de som ikke er akkurat som deg selv, eller verdien av at unge og gamle står sammen om å løse våre felles utfordringer.

Men for barna skal det aller mest være et skikkelig spennende eventyr.

Det vet jeg at Ingar på sju ville likt.

Fargerne og den store honningkrigen

Hver natt, når klokken slår tolv, tennes lysene i Gammeltreet. Da kommer alle skogens fugler og insekter og smådyr dit, og Fargerne står i portalene i treet og pensler dem med fargestøv. Så sprer dyrene støvet over jorden, og når solen står opp, er det farger over alt.
Men noe er galt! For biene har begynt å sverme, enda det er midt på vinteren. Og uten bier ingen honning, og uten honning, ikke noe fargestøv, det er noe alle Fargere vet. Men ingen gjør noe med det! Ingen, bortsett fra en liten og lettskremt Farger som heter Gjert, og den ustyrlige lillesøsteren hans, Filur. Men hvorfor svermer biene? Og hva har to bittesmå Fargere å stille opp med i kampen mot de skumle og sleske Grårottene? I denne spennende høytlesingsboken for hele familien følger vi Gjert i hans livs kamp med seg selv og mot en altfor mektig fiende.

Fargerne er illustrert av John S. Jamtli.

Kjøp Fargerne her
 

Ingar Johnsrud (født 1974) vokste opp i Holmestrand og har studert journalistikk og filmvitenskap. Han startet sin yrkeskarriere i Jarlsberg Avis og NRK før han kom til samfunnsavdelingen i VG i 2001. Som avisens stringer i Stockholm dekket han Knutby-saken. Ingar Johnsrud var featurejournalist i VG Helg frem til 2015. i dag er han forfatter på heltid. «Wienerbrorskapet» (2015) er hans debut som forfatter. Boken, og de to neste i trilogien, er raskt blitt solgt til 20 land, deriblant Frankrike, Russland, Italia, Nederland og Tyskland. De to neste bøkene i serien, «Kalypso» (2016) og «Korset» (2018), har begge fått strålende mottakelse. Høsten 2018 lanserte Ingar Johnsrud sin første barnebok, «Fargerne».

André Bjerkes ABC til besvær

Da André Bjerkes ABC kom ut i desember 1959, vakte den voldsom debatt. Den ble til og med tatt opp i Stortinget og erklært uønsket i skolene. Den burde forbys – fordi den var på riksmål. Tannlege Neumann anklaget Bjerke for å sabotere kampen mot tannråte og mot de tiltakende røykeuvaner hos barn og ungdom.

Av: Peter Normann Waage

Bjerke selv mente at debatten om ABC–en sto i en særstilling blant alle dem han hadde deltatt i – «ved sin karakter av suverent, opphøyet gravalvorlig Dusteforbund. Den ble innledet i nevnte forbunds organ, Dagbladet, 11/1–60 med en kampartikkel av tannlege H. Neumann, formann i Norsk Tannvern.»

Han anklaget Bjerke for å sabotere kampen mot tannråte hos barn: «Visste ikke Bjerke at det raffinerte sukkeret, slik det forekommer i de mest spaltbare kullhydrater som sukkerbiter, slikkerier i alle avskygninger, er tennenes fiende nummer én?» spurte tannlegen og siterte følgende vers:

H. Neumann refset også diktet «Dukkehuset»:

Var Bjerke også uvitende om «kampen mot de tiltakende røykeuvaner hos barn og ungdom?» spurte han igjen.

Bjerke svarte: «Man forstår hva tannlege Neumann mener. Så snart 7-åringen har lest ovenstående, vil barnet styrte ut til nærmeste tobakksbutikk, og bruke alle lommepengene på sigarillos.

Men verst er altså ABC–ens lettferdige forhold til spaltbare kullhydrater. Verset om «sukkerungen» var fra min side riktignok ment som en rettsskrivningsregle; det viser at ord vi uttaler med «o» kan skrives med «u». Og det inneholder vel nærmest en advarsel mot overdreven sukkerspisning; det fremheves jo at et for stort konsum av spaltbare kullhydrater kan medføre at benklærne revner.»

Om André Bjerke I kampens glede

Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker, var André Bjerke en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter. I 2018 er det hundre år siden han ble født.

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie.

André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, og et talentfullt, humørfylt og lekende menneske som har satt sitt preg på norsk litteratur. Poesien er blitt folkelesning, kriminalromanene tilhører det ypperste innen sjangeren i Norge, og han har gledet flere generasjoner av barn med sin ABC og sine morovers.

Denne første, omfattende biografien gir et levende bilde av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

 

Godhetens språk

Engelske Christie Watson er forfatter og har også jobbet som sykepleier i mange år. Med boken Godhetens språk tar hun leseren inn i sykepleierens hverdag og skildrer sterkt og levende hvordan det er å utføre et av verdens eldste yrker.

Av: Synnøve Tresselt

Dette skriver hun selv om boken: «Bli med meg inn på avdelingene, fra fødsel til død, forbi nyfødtintensiven og de doble dørene inn til medisinsk avdeling, løp gjennom korridorene når traume-alarmen går, forbi apoteket og personalkjøkkenet og inn på akuttavdelingen… Vi møter mange mennesker på veien: pasienter, slektninger og ansatte – et persongalleri du kanskje allerede kjenner. For alle har blitt tatt vare på en eller annen gang i livet, og alle har vi tatt vare på andre. Vi er alle sykepleiere.

Vi skal utforske hele sykehuset og alt sykepleie innebærer – det jeg trodde sykepleie var da jeg begynte å studere: kjemi, biologi, fysikk, farmakologi og anatomi, og det jeg nå vet er sannheten om sykepleie: filosofi, psykologi, kunst, etikk og politikk.»

Watson skildrer den hektiske hverdagen, pasienter og kollegaer, gleden når det går bra med en pasient og sorgen over de som ikke klarer seg, og om sykepleien som profesjon. Dessuten får leseren også et interessant innblikk i sykepleiens historie, som går langt tilbake i tid – det første «sykehuset» man vet om ble bygget av kongen Pandukabhaya på Sri Lanka på 300-tallet.

Vil du møte Christie Watson? Bli med på Temakveld: Godhetens språk på Aschehoug forlag 19. september 2018. Les mer her.

Kjøp Godhetens språk