All posts by Aschehoug

Øyloffing i Oslofjorden

Bor du i Oslo eller skal du en tur til Oslo i sommer? Hvorfor ikke dra på øyloffing i Oslos skjærgård. Øyene er vårt nære paradis, først og fremst som et sted for badeliv, sol og fritid hele sommeren igjennom.

Oslos nærmeste øyer er vårt felles sommerparadis. Geografisk så utrolig nær byen, men med en idyllisk ro som får dem til å virke uendelig langt borte fra storbyens kjas og mas. Den gang Oslo het Kristiania og var en båtenes by var denne sommeridyllen en del av byens utvikling med industri, militæranlegg og flyplass. Leif Gjerland har skrevet en rekke bøker om Oslo og er av byens mest anerkjente byvandrere som virkelig evner å formidle øyens fortid og nåtid både humoristisk og spennende. Boken har gode turforslag, er rikt illustrert med gamle og nye bilder.

Oslos øyrike før og nå

Hovedøya

Som en inngangsport til Oslos øyrike ligger den 400 mål store Hovedøya bare 400 meter fra Vippetangen. Den 49 meter høye kollen nærmest byen har navngitt øya, for det norrøne «hofud» betyr høyde. Hovedøya er Oslofjordens største historiske skattekammer, der spennet mellom middelalder og vår tid blant annet rommer barokk båtbygging, 1800-talls forsvarsbygg og et nedlagt lasarett.

Mariaklosteret ved verdens ende

Cisterciensernes Mariakloster på Hovedøya må ha vært et mektig byggverk. Den som vil oppleve ruinen, bør respektfullt gå den i møte. Gå inn der det en gang var en dør, bruk trappene der de fortsatt står, vandre stille rundt i klostergangen og ta en hvil ved brønnen. Inne i klosterkirken står restene etter søylene som en gang bar taket og ga det sjeldne todelte kirkerommet.

Da bad var kultur

Fra midt på 1800-tallet kom det badeanlegg i Kristianias indre havnebasseng. Da var allerede svømmekunsten en etablert kultur, i alle fall blant kondisjonerte. Og så tidlig som i 1802 krevde man svømmerferdigheter av soldatene på Akershus festning. 50 år senere vrimlet det av annonser for svømmeundervisning. Ved overgangen til 1900-tallet begynte man å fokusere på vannets kvalitet, og skjønte snart at Akerselvas mange forurensende industrier hadde gjort indre havnebasseng svært lite egnet til bading. Da en stadig økende skipstrafikk i tillegg trengte stadig mer plass, forsto Kristianias ledelse at badevirksomheten måtte flyttes ut fra indre by.

Fra 1914 leide Kristiania kommune hele den sørlige stranden på Hovedøya, der hvor cisterciensermunkene hadde hatt sin brygge 900 år tidligere. Nå kunne ingen festningskommandant kreve adgangsbevis og regulere besøkstiden, for i ekte sosialdemokratisk ånd skulle det være gratis adgang til de kommunale badene på Hovedøya. Kommunen sørget også for fri båtskyss. Det ble bygget et storslått badeanlegg med sand fra Larkollen og separate avdelinger for herrer og damer. Dette ble raskt populært, og to år etter åpningen var det årlige besøkstallet på over 120 000. Årsrekorden kom i 1925 med det utrolige antallet 336 000 badende!

Men byens forurensning innhentet etter hvert også badeanlegget på Hovedøya, og etter krigen sank vannkvaliteten merkbart. Da myndighetene i 1951 fant det uforsvarlig å fortsette det kommunale badeanlegget på grunn av den dårlige vannkvaliteten, kunne Hovedøya Friluftsbad se tilbake på et eventyrlig antall besøkende i løpet av sine 37 års levetid: Rundt åtte millioner mennesker, en nesten ufattelig mengde i løpet av så få år! Det er ellers et tankekors at da kommunen endelig fikk kjøpt Hovedøya av staten, ble det kommunale badet stengt. Da ble det i stedet satset på Langøyene som det nye store badestedet, lenger ute i fjorden og derfor med renere vann. Tilbake ved Sørstranden ligger nå kun noen pilarer og andre murrester samt noen få badebygg som ikke ble revet.

Flere tusen besøkte hver dag Hovedøyas friluftsbad, som oppnådde å ha rundt åtte millioner badende i løpet av de 37 årene badet eksisterte. (Foto: Oslo Bymuseum)

Gressholmen

Navnet forteller at Gressholmen var et sted hvor man en gang fant fôr. Men ingen ting varer evig, kaninene som skvatt omkring er borte, og serveringen på Gressholmen kro ble midlertidig avsluttet i 2015. Egentlig ligger det tre øyer her, et spennende trekløver der Heggholmen hadde oljemølle, Rambergøya var skyttermål og Gressholmen rommet både skytebane og landets første hovedflyplass.

Langøyene

Fra sjøen er det lett å se at den store sletten er som et fremmedlegeme mellom de to opprinnelige øyene. Sundet imellom ble fylt igjen fra 1910, men fortsatt lever navnet i flertall. Her venter historien på alle som går i land. Midt på 1800- tallet huset Langøyene Norges første sementfabrikk, og fikk senere småfine Kristiania-familier som sommergjester. Slikt setter spor.

Lindøya, Bleikøya og Nakholmen

I begynnelsen av 1920-årene fikk teltokkupanter lov til å bygge nesten 600 små trehytter på tre av Oslos nære øyer. Siden den gang har både prisene og eierfølelsen økt kraftig på de tre øyene. Og nå vil allmennheten ha friområde her.

Fem øyregler

  1. Nyt naturen på øyene uten å ødelegge den.
  2. Følg gjerne gamle stier, men uten å lage nye.
  3. Fryd deg over blomstene, men uten å plukke dem.
  4. Studer gjerne fuglene, men uten å forstyrre.
  5. Ha gjerne med hund, men hold den i bånd.

 

Aktuell klassiker endelig på norsk

D]ette er en bok som er vanskelig å glemme, skrev New York Times om Dola de Jongs Åkeren. Flere og flere oppdager den sterke og aktuelle historien hun har skildret, og romanen utgis nå for første gang på norsk.

Write me that book

Nederlandske Dola de Jong, forfatteren av romanen Åkeren, levde et dramatisk og innholdsrikt liv. Hun ble født i Nederland i 1911 og forlot hjemlandet før nazistene invaderte landet. Etter å ha oppholdt seg en tid i Tanger fikk hun plass på en båt til Amerika. Åkeren er basert på erfaringer fra hennes egen flukt og innsikten i andres flyktningetilværelse i Tanger.  Dola de Jong ble amerikansk statsborger i 1947. Faren, stemoren og broren ble igjen i Nederland, og alle tre døde under krigen.

Da Dola de Jong kom til New York i 1941, måtte hun bygge opp en ny tilværelse. Hos forlaget Scribners møter hun den berømte og genierklærte redaktøren Maxwell Perkins, som i sin tid oppdaget blant andre F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway. Hun forteller om oppholdet i Tanger og sier at hun vil skrive en roman om det. Perkins blir engasjert og sier: «Write me that book.» Han gir henne kontrakt på en roman og et forskudd på tusen dollar, en liten formue på den tiden. Dola kjøper en brukt Buick, lærer seg på egen hånd å kjøre bil, leier et lite hus på Long Island og skriver seg inn i verdenslitteraturen med Åkeren.

Boken utkom første gang på engelsk i 1945 og pressen var begeistret:

«Et praktfullt verk.» Associated Press

«Dette er en bok som er vanskelig å glemme.» New York Times

«Skrevet med dyp innsikt og nådeløs realisme» Saturday Review of Books

«En overbevisende anklage mot krigens redsler.» Publishers Weekly

Denne romanen kan fortelle oss mer om historien enn mange historiebøker gjør.
–St. Louis Globe-Democrat

Om Åkeren

Nederlandske Lies og Aart flykter i forkant av nazistenes okkupasjon av landet deres. De legger avgårde, og målet er Tanger i Marokko. Der håper de på å få visum og plass på en båt til Amerika. De har selv en liten gutt, og på veien plukker de opp andre foreldreløse barn. Når de kommer til Tanger, slår de seg ned i utkanten av byen. Hverdagen er preget av pengesorger og visumsøknader og avmakt. De prøver å dyrke grønnsaker på et lite jordstykke. Barna må hjelpe til, og de er de første til å kjenne på håpløsheten når de ser den tørre jorden og merker forakten til de innfødte. Men de opplever også et sterkt samhold seg imellom, og en ukuelig vilje til å klare seg, mot alle odds.

Åkeren gir et sterkt innblikk i en virkelighet som altfor mange utsettes for – her og nå.

Les mer om Åkeren
Oversetter: Hedda Vormeland

Tsarens datter

Kari Brænne Himmelfall

I år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Fremdeles verserer det historier om at et eller flere av tsarbarna overlevde massakren i 1918. Slikt blir det gode romaner av.

Da tsar Nikolaj 2., tsarina Aleksandra, deres fire døtre – Olga, Tatjana, Maria og Anastasia – og deres sønn og tronarving Aleksej ble skutt en julinatt i 1918, hadde de måttet tåle måneder med fangenskap og skrekkelige ydmykelser. Fra å ha troen på at familien var utpekt av selveste Gud, fra å velte seg i grenseløs luksus forskånet fra synet av en fattigdom verden sjelden har sett maken til, var fallet enormt og ulidelig smertefullt. Og til slutt dødelig.

Den offisielle sannheten er at hele den russiske tsarfamilien ble henrettet natt til 17. juli 1918 i Jekaterinburg. I tiårene etter revolusjonen prøvde kommuniststyret å dysse ned det som hadde skjedd, og derfor var tsarfamiliens skjebne ukjent for mange frem til 80-tallet. Da ble de første levningene funnet, men to av barna manglet: Maria og tronarvingen Aleksej Romanov. Levningene etter disse to ble angivelig funnet i 2007, men det er det mange som tviler på.

Utpekt av Gud, henrettet av folket

I Himmelfall spiller Kari F. Brænne på disse mytene. I en leilighet i Barcelona lever gamle Maria, en kvinne som går i sitt 113. år. Ingen vet at hun er Maria Nikolajevna Romanova, den siste russiske tsarens nest yngste datter. En høstdag i 2012 møter hun en norsk forfatter som leier en leilighet tvers over gangen. Endelig får Maria en sjanse til å fortelle historien om tapet av sin familie, sin sorg og sin dramatiske flukt fra bolsjevikene i 1918. En flukt som brakte henne tvers gjennom Russland til Vladivostok og videre ut i verden.

Brænne har lest alt hun har kommet over om denne perioden i Russland. Hun har vært i tsarfamiliens palass i Tsarskoje Selo utenfor St. Petersburg. Gått gjennom rommene deres. Sett døtrenes soverom, tsarinaens budoir, tsarens arbeidsværelse, ikonene over Aleksejs seng. Hun har reist med Den transibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok og fulgt Marias fluktrute gjennom og ut av Russland. Hun har besøkt stedet i Jekaterinburg der familien ble henrettet. Nå står det en kirke der og familien har rett og slett blitt kanonisert. – Det som særlig opptar meg, er det voldsomme fallet tsarfamilien gjennomgikk. Fra å anse seg som nærmest guddommelige, utpekt av Gud til å styre det enorme Russland, til det ydmykende fangenskapet og til slutt henrettelsen. Og at de før, og også under revolusjonen kunne være så fullstendig blinde for det som foregikk rundt dem i landet. De så ikke folks lidelser. Fattigdommen. Tsarens styre var det siste store eneveldet, og det var overmodent. Det sto for fall, forteller Brænne.

Les mer om Himmelfall

Dette er eventyrlig god underholdning.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

Kan kjærligheten utholde alt?

I august 1914 blir offiseren Dmitri Malama skadet og sendt tilbake til Tsarskoe Selo der tsarens datter, Tatiana, pleier ham. De forelsker seg lidenskapelig. Russland er på sammenbruddets rand og tsarfamilien går en høyst usikker fremtid i møte. Situasjonen går fra vondt til verre, noe som setter kjærligheten – og livene deres – i fare.

Året er 2016. Kitty Fisher rømmer til bestefarens hytte i den amerikanske ødemarken, etter at en knusende avsløring får henne til å flykte fra London. Der, ved bredden av Lake Akanabee, finner hun et praktfullt juvelbesatt anheng som leder henne til en for lengst begravet familiehemmelighet.

I gode og onde dager er en uforglemmelig, bevegende og praktfull fortelling om kjærlighet, tap og forsoning. Fortiden smelter sammen med nåtid i en historie som beveger seg sømløst over århundrene. –Romanen er basert på en sann historie. Jeg har forsøkt å forestille meg hva som kunne skjedd med Tatiana og Dmitri etter revolusjonen i 1917. Jeg kan rett og slett ikke tro at han sviktet henne, sier Gill Paul. – Dette er en roman om sorg og skyld, men det handler også om den sterke kraften i den aller første forelskelsen.

Les mer om I gode og onde dager

Gill Paul har åpenbart gjort grundig research til denne oppslukende historien som elegant forener fantasi med historisk fakta. Den lukkede og til slutt dømte Romanov-familien, har alltid vært fascinerende, spesielt de fire storhertuginnene. Tragisk, rørende og med en følelse av autensitet.
– Kate Riordan

SIGURD FÅR EN SJOKKNYHET

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]et Sigurd liker best av alt er dinosaurer. Det verste han vet er fugler. Hva skjer når han får vite at yndlingsdinosaurene hans egentlig hadde fjær?

[spacer]

Sigurd digger dinosaurer mer en noe annet, og bestekompisen hans er Lasse, en tøy-Velociraptor. Etter en dramatisk hendelse på badet, er Sigurd livredd for fugler. Hva skjer når guiden på Naturhistorisk museum forteller at yndlingsdinosaurene hans egentlig hadde fjær? Da faller Sigurds verden sammen.

Einar Wist Øien elsker science fiction, Frank Zappa og naturprogrammer. Nå debuterer han med den illustrerte barneboka Sigurd og de flyvende dinosaurene. 

[spacer]

Sigurd bor sammen med mammaen sin i fjerde etasje. Rommet hans er fullt av dinosaurfigurer. Det er det kuleste Sigurd vet om. Han har en Triceratops, en Diplodocus, en Tyrannosaurus Rex, en Brontosaurus, en Iguanodon, en Pachycephalosaurus, en Apatosaurus og så er det Lasse, som er en Velociraptor.

Sigurd og Lasse er bestevenner. Det har de vært helt siden seksårsdagen til Sigurd. Lasse lå inni en pakke som pappa hadde sendt hele veien fra Canada. Lasse er med uansett hva Sigurd gjør. Sammen finner de på mange sprell.

Noen ganger bader de i masse skum. En gang helte Sigurd så mye skumpulver i badekaret at det kom bobler opp av vasken. Da ble mamma sur, så nå er det bare hun som heller i pulver.

De spiller Vri-åtter sammen. Sigurd er flinkest, men det hender at han lar Lasse vinne, så det ikke skal være urettferdig. Sigurd liker de kortene med ruter aller best. Han syns ruter ligner på de store platene som sitter på ryggen til en Stegosaurus. Det var en planteeter som hadde veldig liten hjerne. Det hadde den sikkert fordi den bare spiste grønnsaker, tror Sigurd.

De leker gjemsel. Sigurd slipper Lasse ut av vinduet, og så må han løpe ned alle trappene og finne ham nede i bakgården. Av og til må han lete i en halvtime før han får øye på Lasse. Da blir han redd for at Lasse har gjemt seg for alltid.

En gang i uka får Sigurd og Lasse lov til å gå på internett. Da ser de alltid på bilder av dinosaurer, så Lasse ikke skal føle seg så ensom. Han stirrer på slektningene sine. De ser på bilder av en Argentinosaurus. Den ble oppdaget i Argentina av en mann som ikke var så flink til å finne på dinosaurnavn. Den var 35 meter lang, lengre enn en blåhval og allikevel kunne den gå.

Om kvelden må Lasse alltid ligge på puta ved siden av Sigurd. Da sover begge to veldig godt. «God natta, Lasse», sier Sigurd.

[spacer]

Illustrasjon: Johan Reisang

[spacer]

 

 

 

Et svart stjernemøte

[dropcap custom_class=»normal»]F[/dropcap]ør var vi freaks, i dag er vi helter, sa Jørn Stubberud, en av grunnleggerne av det legendariske black-metal bandet Mayhem til en fullsatt sal i Trondheim 18.august. Ved hans side satt den amerikanske rockelegenden Thurston Moore og nikket smilende.

Tekst: Nazneen Khan Østrem Foto: Rikke Langø/Rockheim

– Å få besøk på Rockheim av en så innflytelsesrik musiker som Thurston Moore, er en begivenhet. Når han i tillegg kommer sammen med Jørn ”Necrobutcher” Stubberud for å samtale om sin begeistring for Mayhem og «Dødsarkiv», er det en utrolig anledning til refleksjon og diskusjon om norsk black metals pionertid, sier Sissel Guttormsen, direktør for Rockheim. – I intervju med nylig med Adresseavisen hevder Moore at black metal neppe ville ha eksistert uten Mayhem, forteller Guttormsen, og legger til stolt at det nasjonale rockemuseet har et eget Mayhem-rom, der det myteomspunnede hønsehuset som fungerte som øvingslokale for bandet i starten er gjenskapt.

Det er ikke hverdagskost at de internasjonale rettighetene til norske musikkbiografier blir kjøpt av amerikanske rockeartister med eget forlag. Men i juni ble Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994 lansert i London på den anerkjente platebutikken Rough Trade øst i London sammen med Thurston Moore, kjent fra det innflytelsesrike rockebandet Sonic Youth.

I tillegg til å være en aktiv musiker driver Moore og hans samboer Eva Prinz forlaget Ecstatic Peace Library, et musikk- og kunstforlag. Og da The Thurston Moore Band skulle spille på Pstereo-festivalen i Trondheim 19.august var det lite tvil fra Rockheim om at et mestermøte måtte finne sted.  Moore har i flere år snakket om sin kjærlighet for norsk svartmetall og Mayhem især.

– Jeg hørte om boken gjennom en journalist i Bergen og etter at Eva fant den til meg i Stavanger ble jeg helt fascinert. Da Aschehoug tok kontakt måtte jeg bare benytte sjansen til å sikre meg boken og få den oversatt, egentlig av helt egoistiske grunner, sier Moore. Boken er nå lansert i Europa og i 2017 blir den klar for det amerikanske markedet.

Det var ingen som trodde på oss i starten,

men vi ga aldri opp

Latteren og de kjappe replikkene satt løst på scenen da Moore og Stubberud begynte samtalen sin, og de snakket begge mye om å være kompromissløs. Selv om det er langt mellom Ski og New York har begge artistene et felles utgangspunkt i punken og sjangerens insisterende vilje til å pløye nytt terreng. Dannelsen av Mayhem kan sies å være selve arnestedet for en norsk ungdomskultur som vokste frem med enorm styrke, og har inspirert unge mennesker fra Mexico City til Shanghai til å drømme om Norge og black-metal. Thurston Moores eksperimentelle gitarspilling i Sonic Youth har på sin side gitt han kultstatus internasjonalt, og i 2008 ble han kåret til den 34. mest innflytelsesrike gitaristen gjennom tidene av musikkmagasinet Rolling Stone. – Det var ingen som trodde på oss i starten, men vi ga aldri opp, vi visste at vi hadde funnet noe helt unikt musikalsk, fortalte Stubberud. Mayhem har nå holdt på i over 30 år og turnerer fremdeles over hele verden.

Bokbad på Rockheim Bokbad på Rockheim

Bokbad på Rockheim

Mayhem er et historisk band som man bare må like

Etter samtalen var det signering i hønsehuset, og Moore gikk entusiastisk rundt for å studere alt som var stilt ut – blant annet en gammel blå sofa (som stinket hønsedritt og måtte renses i flere omganger før den kunne stilles ut på museet). – Øvingslokalet er bygget som en «kopi» av Mayhems øvingslokale på Langhus i Ski, med mange av gjenstandene og effektene fra det opprinnelige rommet. Hit kommer fans som sitter i timevis i Mayhems sofa og ser musikkvideoer av flere av Norges fremste svartmetall-band. I rommet står også Pearl-trommesettet til Jan-Axel «Hellhammer» Blomberg. Det opptrer allerede  i et videoopptak fra 1989, filmet i det samme øvingsrommet og som ble brukt under innspillingen av det legendariske albumet De Mysteriis Dom Sathanas (1994), forteller Guttormsen.

– This is amazing, sa Moore mens han kikket på alt med voldsom interesse. Ivrige fans stilte opp for å sikre seg autografene til begge rockelegendene. – Jeg synes det var artig å høre historier fra begge parter, og ikke minst hvordan de to ulike musikksjangrene de representerer, faktisk har mye til felles, jeg må innrømme jeg var litt overrasket over hvordan de to bandene hadde funnet sammen, sa Lars Skaug som hadde sikret seg et eksemplar av Dødsarkiv. – Mayhem er så brutalt og helt unikt. Det var morsomt å høre på Moore og Stubberud i dag, og det er suverent at Moore har utgitt boken på engelsk. Mayhem er et historisk band som man bare må like, sa Kurt Helge Vassås, og beveget seg mot sofaen der Moore og Stubberud satt og signerte med stor glede.

Bokbad på Rockheim

Signering av boka Mayhem Thurston Moore og Jørn Stubberud Thurston Moore og Jørn Stubberud

[spacer]

Nazneen Khan Østrem er redaktør i Aschehoug Dokumentar

[spacer]

Et gladord om dagen

Bjørg Thoraldsdottir Livslykke

[dropcap custom_class=»normal»]L[/dropcap]ivet ditt er summen av dine valg. Velg alltid med hjertet og hjertekompasset vil vise deg veien til din livslykke. Lykke er å være tro mot seg selv, og stole på at livet vil deg vel, skriver Björg Thorhallsdottir innledningsvis i sin nyeste bok, Livslykke.

Den sprudlende og livsglade Björg Thorhallsdottir er en av våre aller mest folkekjære grafikere, kjent for si egen evne til å berøre og inspirere mennesker til å leve det livet de egentlig drømmer om.

Nå er hun igjen aktuell med en rikt illustrert bok som inspirerer til nettopp det: å være tro mot seg selv.  Alle vil vi oppleve motgang og medgang i løpet av livet. Som Thorhallsdottir skriver: – Vi opplever det fordi vi lever! Og legger til:

Dans når du tar oppvasken, tramp når du er sint, stå opp for fine deg, og ta en ekstra dans for dem som ikke lenger er her. Elsk, gråt, skrik og elsk, elsk!

Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke Bjørg Thoraldsdottir Livslykke

 

Hvor var du da du leste Brødrene Løvehjerte?

Lesestjerne

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]pørsmålet over er en vri på det berømte spørsmålet fra idrettens arena: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?» De sportsinteresserte blant oss vet hva jeg sikter til. Til hvilket øyeblikk jeg refererer til.

TEKST:  Evy Tillman Hegdal

Det var VM på ski i Holmenkollen. Det var stafett for herrer. Duell mellom Norge og Sovjetunionen. Oddvar Brå mot Aleksandr Zavjalov. Brå brakk staven på vei inn mot målområdet. Aldri har vi sett mer dramatikk i skisporet. Selv med fotofinish var det umulig å si hvem som passerte målstreken først, gullet ble delt. Phjuu! Hver gang jeg tenker på staven som brakk, blir jeg like svett som da jeg satt foran tv-en 24. februar 1982.

Så tilbake til spørsmålet mitt: «Hvor var du da du leste Brødrene Løvehjerte?» Jeg vet hvor jeg var. Du må også gjerne spørre meg hvor jeg var da jeg leste Tordivelen flyr i skumringen. Det husker jeg veldig godt. Jeg husker da jeg leste disse to bøkene for aller første gang.

Eller mer riktig, jeg leste ikke selv. Ikke første gangen. Når du spør meg om Brødrene Løvehjerte, hører jeg stemmen til frøken Anne Berit Jørgensen i klasse 3A, jeg kjenner smaken av brødskiva med trønderfår, og jeg kjenner den innestengte lukta i klasserommet på

Byåsen skole i Trondheim. Spør du meg om Tordivelen flyr i skumringen, er det sommer. Jeg ligger på magen på gulvet i stua og hører på radio. Det er den hellige timen hver lørdag kl. 17 med Barnetimen og høydepunktet: hørespill, radioteater.

Brødrene Løvehjerte og Tordivelen flyr i skumringen er noen av de sterkeste møtene jeg har hatt med litteratur. To bøker som virkelig gjorde inntrykk og som sitter i meg den dag i dag. For sånn er det med de virkelig gode bøkene. De treffer leseren rett i hjertet, eller i magen. Det er da disse magiske øyeblikkene skjer.

Og sånn skal det være for alle, tenker jeg. Sånn vil jeg at dagens barn skal oppleve at det er å lese bøker. Som forlagsredaktør leter jeg hele tiden etter de gode bøkene å tilby norske lesere. Bøker som blir sittende lenge etter at man har lest ferdig.