Åttitallet – jappetida og idealene som forsvant

Grosvold og Bjørnstad

– Er det bare meg eller et det et mørkere skjær over åttitallet, spør Anne Grosvold i samtalen med Ketil Bjørnstad. Bjørnstad er nådeløs ærlig om sitt eget liv i romanen Åttitallet.

– Det er et merkelig mørke. Det er lett å skylde på den kalde krigen og det storpolitiske, men det handler også om meg selv og om hvem jeg var i den perioden, svarer Ketil. – Det er et mye mer dramatisk tiår enn jeg husket før jeg begynte å skrive om det.

Tredje bind i Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike om vår nære fortid handler om jappetidas tiår og opprørsidealene som forsvant. Ulykker, attentater og hendelser i forfatterens eget liv, gir ham personlige problemer, både i forhold til sin egen kropp, sitt kunstneriske arbeid og til menneskene rundt ham. Den kalde krigen blusser opp igjen, og mareritthøsten 1983 står verden nok en gang på randen av atomkrig. Året etter arresteres byråsjef Arne Treholt, siktet for spionasje. Bjørnstads engasjement i saken får etter hvert konsekvenser for hans eget liv, og den idyllen forfatteren dyrket og trodde på gjennom store deler av syttitallet, er nå fullstendig forsvunnet. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i en fortelling som igjen ligger tett opp til historiske hendelser, blant annet Berlin-murens fall. I enda større grad enn i de to første bindene, kretser forfatteren rundt både verdens og sine egne, moralske dilemmaer.

Nådeløst ærlig

– Du viser en nådeløshet i beskrivelsen av ditt eget liv i denne romanen, sier Anne. – Jeg ønsker ikke beskrive meg selv som et offer, for jeg hadde så mange svin på skogen på den tiden. Det er lett å tenke at det er et sammenfall med tidsbildet. At jappetidens promiskuøse lefling med våre svakeste sider – forfengeligheten og kjøpelyst – kunne plassere seg i et menneske nærmest som en form for umoral.

Klikk her for å lytte i iTunes Klikk her for å lytte i Soundcloud

Les også:

Sekstitallet er gult

Det er konflikt som skaper kunst