Aschehougprisen til Rimbereid

Foto: Nikita Solenov

«Faen ta diktet», messet årets vinner av Aschehougprisen fra scenen på Bergens-festivalen Audiatur for omtrent et tiår siden. I et dryppende ironisk dikt fikk poesien gjennomgå.

Den vender seg bort, den vil være seg selv, den vil ikke snakke som oss andre. Men som vi vet: Den som vender seg bort fra oss, vender seg samtidig mot noe annet. Den som ikke vil snakke som oss, lager seg nye språk, nye måter å se på, nye måter å tenke på.

Årets prisvinner har vendt poesien sin i overraskende retninger, og han har funnet øyeåpnende måter å bruke språket på. Faktisk har han stilt grunnleggende spørsmål ved den romantiske tenkningen som ligger til grunn for så å si alt som er skrevet i moderne norsk litteratur. I et essay fra 2006 argumenterte han for at vi burde lese den førromantiske poesien med større nysgjerrighet, og i brorparten av det han har skrevet de siste 15 årene, har han vist hva som vinnes på en slik nysgjerrighet. For å låne en formulering fra en av prisvinnerens sterkeste lesere: Denne poeten har gjort diktet til et verktøy i det store fremtidslaboratoriet, han har sørget for at «litteraturen har funnet veien inn i eksperimentariet».

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med.

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med. Diktet kan ta for seg intellektuelle problemkomplekser, politiske omkalfatringer, materielle realiteter – og forsyne oss med erkjennelsesredskaper. Med en forbløffende evne til idévekkende bilder, kan årets vinner slå opp døren for en diktsamling med følgende strofe: «Verdens største golv /dekket av seksti millioner år / gamle filleryer. / Om morgenen: like nye.» Og det svimlende lerretet får sine første farger og streker når han fortsetter: «Men det er belgen under / som får alt til å røre seg. / Den sløser med hele sin lunge / og blåser i ventiler / mennesket ikke kan telle.» Hvem andre enn årets prisvinner er i stand til – i poesiens form! – å spille et Bach-partitur på det gigantorgelet som utgjøres av den norske kontinentalsokkelen?

Nettopp kontinentalsokkelen er åstedet for det diktet som vi våger å hevde at er blant de sterkeste skrevet i Norge overhodet. Fylt av en Olaf Bullsk nysgjerrighet griper diktets forteller ordet med et spørsmål som vår litteraturhistorie aldri vil glemme: «WAT vul aig bli / om du ku kreip fra / din vorld til uss?» Mesterverket Solaris korrigert fra 2004 har allerede funnet seg en trygg plass i kanon, og er et av flere eksempler på at forfatteren skaper et poetisk språk med tid og sted som byggesteiner. I andre diktsamlinger har denne viljen gitt stavangerdialekten vidunderlig luft under vingene.

En forfatters betydning kan blant annet måles på hans eller hennes innflytelse. Årets prisvinner har, både gjennom den uanstrengte dialektbruken og utvidelsen av poesiens intellektuelle aksjonsradius, satt et oppsiktsvekkende sterkt preg på generasjonen etter ham.

Fra juryens begrunnelse ved Bernhard Ellefsen

Rimbereid

Om Aschehougprisen

Aschehougprisen deles hvert år ut av Aschehoug forlag. Prisen ble innstiftet i 1972 til Aschehoug 100-års jubileum. Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til. Utdelingen skjer etter bindende innstilling fra seksjonsutvalget for Litteratur i Norsk kritikerlag. Les mer om Aschehougprisen og tidligere vinnere.