Som hennes dager var

– Alle mennesker har sin skjebne. Og man kan skrive en roman om hver og en. Jeg synes ikke at et eneste menneskeliv er kjedelig, sa Anne Karin Elstad til VG i 2006. I Som hennes dager var, skriver Hilde Hagerup frem et portrett av den folkekjære forfatteren viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra – Nord-Møre.

I 1976 debuterte en 38 år gammel dame fra Nord-Møre med en historisk roman, Folket på Innhaug. Forfatteren var Anne Karin Elstad, trebarnsmor, lærer og husmor. Hun som skulle komme til å bli Norges mest folkekjære forfatter.

Anne Karin Elstad skrev historier om hverdagslivene til vanlige folk. Og det traff lesere over hele landet. Av det litterære Norge, derimot, fikk Elstads romaner mer lunken applaus. Selv om hun flere ganger mottok publikumspriser, uteble de seriøse litterære prisene. Hvorfor kom Anne Karin Elstad aldri riktig inn i den litterære varmen?

I Som hennes dager var skriver Hilde Hagerup frem et portrett av Anne Karin Elstad som viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra. Herfra hentet hun også stoff til romanene sine. Hagerup følger Elstad fra barndommen, der tapet av moren blir et vendepunkt, til lærerutdanning, tre barn, tre ekteskap og en eventyrlig suksess som forfatter.

Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.
Hilde Hagerup

Som hennes dager var – forord

Under Bjørnsonfestivalen i Molde i 2003 intervjuet Anne Karin Elstad forfatterkollega Thorvald Steen på scenen. De snakket om skriveprosess. Om den var de overraskende enige. Begge hadde flere historiske romaner bak seg, og begge la enorme ressurser i den undersøkende delen av forarbeidet. Det var der man matte begynne, og der matte man vare grundig. Spesielt var det viktig a vare oppmerksom på fordommer knyttet til den perioden eller de skikkelsene man ville skrive frem. Hvordan var historien fortalt tidligere, og hva og ikke minst hvem, var utelatt? Når researchen var over, skrev de begge ut ifra sannsynlighet. Hva kan ha skjedd? Til slutt, og aller sist i arbeidet, kom fantasien, selve diktningen. Slik ble Elstad mulighetenes forfatter. Med utgangspunkt i det hun visste, sa hun for seg hvordan en fiktiv fortid kunne ha vært.

Denne boken handler om personer som ikke er fiktive og hendelser som faktisk har funnet sted. Likevel har jeg lært av Anne Karin Elstads skrivemetode. Mitt portrett representerer ikke en absolutt sannhet, men en mulig og sannsynlig variant av den. Med unntak av faktiske og etterprøvbare opplysninger er alt vi sier om andres (eller eget) liv, tolkninger. Og var tolkning er avhengig av hvem vi er, og hva vi har med oss av erfaringer. I et slikt perspektiv er alle biografier ufullstendige. Naturligvis.

Jeg er verken journalist eller litteraturviter, men forfatter og leser. Det har nødvendigvis farget arbeidet mitt med denne boken, og påvirket hvilke spørsmål jeg har stilt underveis. Jeg har også med meg at jeg traff Anne Karin Elstad – en gang. Da visste jeg på ingen måte at jeg skulle få i oppgave å forsøke a skrive frem et portrett av den eldre, pent sminkede damen som ble hjulpet ut av drosjen foran Det Norske Teatret en senvintersdag 2007, på et tidspunkt da hennes timeglass allerede var i ferd med å renne ut, sandkorn for sandkorn, skritt for skritt, mens jeg var småbarnsmor og befant meg i voksenlivets startgrop, i hvert fall relativt sett. Jeg klarte ikke å ha noen samtale om litteratur med henne, i stedet mumlet jeg noe om at nå skulle norsklæreren min sett meg – her, sammen med selveste Anne Karin Elstad.

Jeg var nok i overkant ærbødig, for hun ble litt flakkende i blikket og noe overbærende i smilet, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg skjønte ikke at det implisitte stemplet bestselgerdronningen – selv om det var ærefullt – også var med på å plassere henne i en bås hun helt til det siste opplevde som trang.

Jeg husker henne som generøs. Hun hadde skrevet en tale som hun tok ut av vesken da hun skulle opp og snakke foran forsamlingen på teatret den dagen.

– For det har jeg lært, sa hun, – man skal alltid være forberedt når man møter sitt publikum. Det skylder man dem.

Senere den dagen fortalte hun meg at hun hadde en leilighet i Framnes Terrasse på Skillebekk.

– Det er sa fint, sa hun. – Jeg har utsikt og alt jeg trenger.

Jeg syntes likevel at jeg kunne fornemme at hun var litt ensom og tenkte på det etterpå, at jeg skulle ha tatt kontakt og kanskje møtt henne igjen. Det gjorde jeg aldri. Hadde jeg gjort det, ville mitt portrett av henne blitt et annet. Jeg har likevel forsøkt å skrive henne frem sann – som en venninne jeg nesten har hatt. Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.

Hilde Hagerup