Mysteriet på Magerøya

Mysteriet på Magerøya

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]et låter kanskje som en tittel fra Hardy-guttene, men Mysteriet på Magerøya er alt annet enn uskyldig tenåringsfiksjon: En mørk uværsnatt vinteren 1942 ble tre partisaner satt i land fra en russisk ubåt ved det forlatte utværet Opnan, rett ut mot Barentshavet nordøst på Magerøya i Finnmark. De tre skulle legge seg til der for å rapportere om bevegelsene til den tyske krigsflåten som passerte Nordkapp.

TEKST: Gunnar Myklebust

[spacer]

Allerede ved formuleringen ‘satt i land’ må vi ta forbehold. Det er aldri sikkert bevist at de tre – to nordmenn og en russer – kom seg inn til Opnan i live. Vi vet at to russiske marinesoldater som hadde tatt seg inn til land før dem og skulle hjelpe dem på plass med forsyninger og utstyr, overlevde. Og vi vet at disse to ble etterlatt der i det forrykende, stupmørke uværet da ubåtkapteinen fant at forholdene truet både fartøy og mannskap, og bestemte seg for å dykke og gå ut igjen i havet. Vi vet også at provianten forsvant.

Men hva skjedde med de tre partisanene? Klarte en eller flere av dem å berge seg opp av den voldsomme sjøen? Og hvordan overlevde de to marinesoldatene – og eventuelle partisaner – i Opnan, inntil de to ga seg utsultede til kjenne i det nærliggende Skarsvåg 6-7 uker senere.Var det hold i påstandene om at var blitt spist mennesker i det isolerte utværet? Dette var ‘mysteriet’.

[spacer]

Ødelagte liv

Men Mysteriet på Magerøya er enda mer en fortelling om hvordan krigen rammet et par fiskerfamilier som forsøkte å drive sitt daglige virke langt unna fronter og kamphandlinger, og som ved en tilfeldighet ble dratt inn i det store spillet: Gustav Søderholm som var ute og satte line ved Opnan, og hadde med seg sønnene Ragnar og Asbjørn og naboen Markus Karlsen, i båten, da de oppdaget russerne. Og ga dem mat.  Fiskerne som ble straffet med døden for å ha hjulpet mennesker i nød. Familiene som ble ødelagt av tragedien, og liv som gikk i oppløsning i tiår etterpå, fordi fiskerne hadde vist hjertelag.

Denne historien kom til meg gjennom en plastpose etter et av disse ødelagte livene. Gudrun Søderholm var ni år gammel da hennes far Gustav og eldste bror Ragnar ble henrettet sammen med Markus, og yngstebroren Asbjørn sendt i tysk tukthus. Brevene fra far og brødre var sirlig bevart.

Farvell Farvell Farvell for siste gang, på denne jord.

Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg åpnet posen og begynte å lese det de hadde skrevet på dødscellen:

(Fra Gustav:) Min Kjære Kone det er Søndag i dag jeg er ikke oplaget og skrive men jeg skal nu prøve om jeg ikke for til nogle ord til derre for siste gang Dommen fylbyrdes kloken 5 i morgen tili vi sporte om bsøk  men det fik vi ikke   saa di for nu ha det siste farvel alle samen…

(Fra Ragnar:) Farvell Mine Kjær Kjære Kjære Mor Gudrund og Lilly   Farvell for nu reiser vi den siste reis til Gud  Ja vi tror i Allefall at vi har fått benådning hoss Gud for Alt synn somm vi har gjort i mot Ham,  Stakkars Mamma  Gudrund og Lilly Klarer dere og stå det over Her på jorden, eller kansje dere føller med oss på den siste reis op til Gud i Himlen… Ja ja man hadde så masse og skrive men for ikke til  og det er vell ikke noe rart, nu som vi har bare seks timer og ti minutter igjen og leve her på jord. Kjære dere alle fire  vi kann ikke tenke oss vor grusomt det vill være for dere, vi møtes hoss Gud fader i Himlen….Farvell Farvell Farvell for siste gang, på denne jord.

Hjerteskjærende brev fra menn som skulle skytes om noen timer, rørende hjelpeløse i sine skrivefeil. Fortvilte, famlende ord på gammelt, brunt skrivepapir, ført med skjelvende hender som straks skulle inn i evig hvile. Og sammen med dette en egen liten vokset konvolutt med påskriften: «Pappa og Ragnar’s hårstrå – Klippet av i fengslet før de måtte dø».

[spacer]

De siste dagene

I Gudruns omstendelig sorterte, lille plastposearkiv lå det også en utgave av Griniposten med henvisning til en dagbok fra dødscellen på Vollan i Trondheim. Skrevet av en femte fange, som også skulle henrettes, og som kom til å dele celle med fiskerne. Dagboken etter Tønnes Kvendbø fra Surnadal var som en gave, og helt avgjørende for å kunne skrive en helhetlig fortelling om det som skjedde på Magerøya, og følgene det fikk for familiene Søderholm og Karlsen.

Takket være Kvendbø kunne jeg følge de dødsdømte gjennom dagene fram mot henrettelsene, og få en historie bak de bevegende brevene.

Søndag 9. august 1942 var alt håp om benådning ute for fiskerne. Gustav, Ragnar og Markus fikk beskjed om at dommen skulle fullbyrdes neste morgen, mens 17 år gamle Asbjørn og Tønnes Kvendbø ble flyttet ut fra nr. 8, ‘dødscellen’. For Tønnes var det et smertelig paradoks at han, som også var dødsdømt, måtte være vitne til det han selv antakelig skulle gjennom få dager etter.

Gjennom gluggen i nabocellen fulgte Tønnes og Asbjørn med i de tidlige morgentimene mandag. Og med sitt kraftfulle, nordmørske nynorsk gjenga Tønnes det i dagboka – sammen med sine egne tanker der han så kameratene ble ført vekk for å skytes:

Dei tri på «otta» vert henta i 5-tida om morgonen. Dei kjem ut or sella. Dei er rolege og med fatning ser eg. Dei får armbanda på. Gustav og Markus bak. Ragnar framme. Dei står etter kvarandre i rekkje beint framføre sella vår. Rundt omkring står det soldatar i full uniform. Asbjørn skrik: «far, far!» Sjølv er eg og opprørt til det yttaste. Eg ser direktøren lyfter ei hond i veret og ber Asbjørn vera still så vi får høre kva dei seggjer. Då snur Ragnar seg mot døra og seggjer: ”Farvel Asbjørn, farvel Tønnes, gode kamerat”. Dei andre seggjer det same. Asbjørn er frå seg sjølv og sig ned på brisken. Nokre låge kommandoord høyrer eg. Og dei tri går mot døra. Det er det siste eg ser av dei. Asbjørn er hysterisk. Eg skal prøva trøysta men det lukkast så dårleg. Asbjørn legg seg så i senga og gret. Sjølv ligg eg i senga i grålysinga med klokka i handa. Dette skulde henda kl. 6,- no er ho ½ 6. Å kor fort dei går desse minutta. No vantar 10 min. No er det det gjeld. Endeleg er ho 6, no må alt vera over. Eg legg klokka frå meg. Kvifor fekk ikkje eg og vera med denne same gongen? Å vera i lag med desse som eg før hadde vore i lag med. Men eg skal vel pinast meir. Venta enno ein dag før eg fær gå, men åleine, det vert mykje verre. Ja, Tønnes, du må enno greida det. Det er noko bortfrose med meg no, eg er så merkeleg roleg. Hev nok gått forbi den staden då ein reddast for noko lenger. Asbjørn er hysterisk stakkar. Eg set meg på briskekanten. Eit tårevått andlet ser på meg. «Trur du det er over no?» spør han. «Ja», svarar eg, «no er det slutt, dei hev det godt no der ute». Asbjørn skrik.

Tønnes Kvendbø ble benådet fire dager senere, og ble i likhet med Asbjørn sendt til Tyskland for å tilbringe de siste tre årene av krigen som fange. Begge overlevde krigen, men fikk en svært ulike etterkrigstid. De møttes aldri igjen.

[spacer]

[spacer]