Alle elsket moren din

Da jeg skrev dette manuset, trodde jeg det skulle bli en bok om krig og fred. Jeg ville gjerne skrive en bok om krig og fred – jeg synes det er helt uhyrlig at menneskene fremdeles produserer atomvåpen i enorme mengder – seksti år etter Hiroshima. Jeg synes det er vanvittig at de statlige militærbudsjettene er enorme mens, mens barn sulter, mens millioner mangler vann …

Av: Toril Brekke

Og det fins en mormor i boka som en gang i blant sier ting jeg synes er klokt og fint om krig og fred. Som for eksempel: Krig er den største synd, mot unge menn og mødrene deres. På loftet har hun dessuten et gammelt kart over nazistenes bevegelser mot Stalingrad, og hun kan peke på kartet og snakke om verdens mest grusomme felttog.

Dessuten ville jeg gjerne skrive en bok med mye musikk. Jeg har med en pianostemmer. Han vet mye. Han kan si at musikk er fint når man er lei seg. Og han sier at musikk kan bygge bro over avgrunner, som avgrunner av krig. Og han kan fortelle at i gamle dager fantes klosterskoler for englesang.

Men da jeg trodde jeg hadde skrevet ferdig og lot en og venninne lese manuset, sa hun: Dette er jo en bok om et stakkars vanskjøttet barn!

Oi. Var det det jeg hadde gjort?

I sentrum er Agathe. Vi følger henne fra hun er fire til hun snart fyller fjorten. Av praktiske grunner lar jeg henne være født samme år som jeg selv og etter hvert flytte til samme strøk som meg og gå i den samme klassen på de samme skolene. Kampen og Hasle. Slik slapp jeg å drive research: Jeg vet hvordan det var i den skoleklassen. Jeg vet hvilke godtesorter som fantes på den tiden. Jeg vet hvor mye en barnebillett på bussen kostet. Da Frode og jeg tok trikken til skogen da vi var seks og åtte år gamle, kosta det ti øre. Da jeg begynte på skolen og dro til Deichmann for å låne bøker, var det steget til 25 øre.

I boka er det ikke Frode og Toril, men Tormod og Agathe som tar trikken til skogen og bader i Ulsrudvannet – uten at de kan svømme.

I boka er det Agathe som kommer hjem igjen uten at mora har savnet henne.

Mora til Agathe er en vakker pianistinne. Mora mi maler bilder.

Agathe vet ikke hvem som er faren hennes. Jeg vet veldig godt hvem som er min.

Slik er dette en fiksjon.

Og det handler altså om ei jente som ikke blir skikkelig sett av moren sin. Hun vokser opp i skyggen av pianistinnen, og det er tegn som tyder på mora ikke er riktig glad i datteren sin, at hun kanskje ikke engang liker henne. For det er Agathes bestevenninne Inger som etter hvert får lære å spille piano av pianistinnen. Agathe får ikke engang lov til å sette seg på pianokrakken. Da kvinker mora: Å, jeg orker ikke høre.

Heldigvis gifter mora seg med pianostemmeren da Agathe er fem. Han lærer henne om musikk, bak moras rygg.

Og en gang får de besøk av en gammel studiekamerat av mora og pianostemmeren, en cellist som bor i Berlin. Og det er han som sier til Agathe: Alle elsket moren din.

Bokas tittel.

Den gangen i studietiden elsket vi henne alle sammen, sier han. Hun var så vakker! Hun var så flott.

Men hun skulle aldri fått noe barn. Agathe skjønner det langsomt utover i boka. Mora ville ikke hatt henne. Mora ville vært ute i verden, på podier, og spilt.

Så er det kanskje dessuten også en bok om en stakkars mor?

Akkurat som ordene om krigen, ligger spørsmålet om hva som har skjedd med pianistinnen, under, gjennom fortellingen. Og kanskje svaret er et helt annet enn det venninnen Inger lanserer mot slutten av boka: Jeg tror Isak – pianostemmeren – er faren din. Jeg tror mora di lå med en hel haug, sånn at hun ikke visste, men at hun etter hvert mente det måtte være han, på grunn av det lyse håret og de blå øya.

Men kanskje likevel ikke.

Toril Brekke ville skrive en bok om krig og fred, men Alle elsket moren din endte opp med å handle om et barn som ikke blir sett.

Alle elsket moren din

Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn.

«Hvem er faren min?» Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil.

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.

Kjøp Alle elsket moren din her