Admiral-vendingen

Jan Kjærstad

[dropcap custom_class=»normal»]A[/dropcap]dmiral Carl Hammerichs minnelegat for 2016 er tildelt Jan Kjærstad og han introduserer oss her for et nytt begrep, av stor betydning, for dansk-norsk samarbeid, nemlig ADMIRAL-VENDINGEN.

[spacer]

Tekst: Jan Kjærstad

[spacer]

Det er ikke ofte man treffer en admiral, en sjøoffiser av høyeste rang. Men jeg ser av og til en admiral, sommerfuglen. Det sies at den i sin tid fikk navnet fordi den kunne føre tankene til admiraluniformens distinksjoner. Hvis jeg ser denne store, vakre sommerfuglen, er det når jeg oppholder meg i sommerhuset, ved havet.

Og her nærmer vi oss en historie. Jeg er forfatter, jeg er nysgjerrig på ord, på ords grunnbetydning, og jeg fant tidlig ut at ordet admiral har et arabisk opphav, amir al-bahr, som betyr «herskeren, eller høvdingen, på havet».

Som en liten takk for denne uventede oppmerksomheten, skal jeg fortelle om den eneste gangen jeg har vært «høvding på havet». Det skjedde i januar 1986, og jeg befant meg da om bord på danskebåten, jeg var på vei fra Oslo til København for å treffe dronningen av Danmark: Inger Christensen, som jeg skulle intervjue for tidsskriftet Vinduet.

For å varme opp, eller hva jeg skal si, sette meg i den rette stemning, lå jeg om kvelden i køya og leste Sju fantastiske fortellinger av en tidligere dansk monark: Karen Blixen. Jeg hadde aldri lest Karen Blixen, og jeg vet ikke om det var tilfeldig, men jeg begynte denne kvelden i Skagerak, midtveis mellom Norge og Danmark, å lese den novellen som heter «Drømmerne». Og jeg tør si, og det skyldtes ikke at jeg til middagen hadde tatt noen glass Jubilæums akevitt, at jeg etter endt lesing av denne fortellingen sto på en slags eksistensiell kommandobro og følte meg som en høvding på havet. Jeg så klart hvilken kurs jeg heretter ville velge på det litterære ocean. Jeg ville, som Karen Blixen, være en storyteller. Slik sett danner lesingen av «Drømmerne» et før og etter i mitt forfatterskap. Det er ikke for ingenting at min historie om Jonas Wergeland, blir fortalt som tre helt ulike historier av tre forskjellige kvinner, på samme måte som historien om Pellegrina Leoni i «Drømmerne» blir fortalt som tre ulike fortellinger av tre forskjellige menn.

Men akkurat i dag er ikke dette poenget. Mitt anliggende her er å peke på rammefortellingen i «Drømmerne», for historien blir fortalt om bord på en dhow, under en seilas utenfor østkysten av Afrika, fra Lamu til Zanzibar. Og her vi møter en annen admiral, eller høvding på havet – nemlig Mira Jama, den store eventyrfortelleren som på sine eldre dager har mistet evnen til å fortelle, og som nå hører på når Lincoln Forsner forteller historien om Pellegrina. Men da Lincoln er ferdig, sier Mira noe som så å si snur skuta 180 grader:

 

Jeg kjenner godt din historie, jeg har hørt den før. Nå er jeg ikke sikker på om jeg ikke selv har diktet den.

 

Det er en setning som problematiserer alt og som åpner et nytt dyp i fortellingen. Mira Jama gir oss noen ledetråder i sin avsluttende sekvens.

Jeg tenkte først at denne for imaginasjonen så opphissende vendingen kunne sammenlignes med en slik 180 graders vending man gjør på ski. Du står med samlede ski, hviler deg på stavene, løfter deretter den ene skien så den står i nitti grader mot bakken før du vrir skien rundt i motsatt retning og lar den andre skien følge etter. Dette kan være småskummelt i bratt terreng, og jeg tror dansker har visse problemer med å gjøre et slikt lappekast, som det heter. Det vil si: bortsett fra Niels Bohr, en annen dansk admiral, som ofte var på ski i Norge, ikke minst i mars 1927, ved Winge sanatorium i Gudbrandsdalen, da han i skiløypene på fjellet tenkte seg frem til sin berømte teori om komplementaritet. (Dette kan dere for øvrig lese mer om i min roman Erobreren.)

Men tilbake til den radikale vendingen – admiral-vendingen – i Karen Blixens tekst, den som gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Jeg tror vi like godt kan kalle det en forskyvning. En forskyvning av perspektivet. Når vi møter en slik forskyvning i en fortelling, blir vi skubbet ut av likevekt, ut av vår foreløpige og lettvinte forståelse av teksten. Vi blir simpelthen tvunget ut av vår vanetenkning. Hvilket er all litteraturs mål.

Det er også derfor Norge trenger Danmark. Vi trenger et land vi kan reise til, eller tenke på, og som er ganske likt vårt eget, men som allikevel gir oss en nødvendig forskyvning av perspektivet, en admiral-vridning, slik at vi ser vårt eget land fra en ny og mer original vinkel, ser vårt eget land med friske øyne.

En stor takk for legatet.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

 

Admiral Carl Hammerichs minnelegat

Teksten er talen Jan Kjærstad holdt etter å ha mottatt Admiral Carl Hammerichs minnelegat for 2016. Legatet deles ut av Fondet for dansk-norsk samarbeid som en hedersgave til personer som i sitt virke bidrar eller har bidratt til økt forståelse og samarbeid mellom Danmark og Norge på kulturelle eller andre områder.

Fondet for dansk-norsk samarbeid gir stipendet til Jan Kjærstad som anerkjennelse av den betydning hans forfatterskap har hatt og har for interessen i Danmark for norsk skjønnlitteratur.

Stipendet er på 50.000 kr og er innstiftet til minne om den danske admiral Carl Hammerich, som under 2. verdenskrig sammen med sin hustru, Borghild Hammerich, stiftet Norgeshjælpen, en av de største pengeinnsamlinger i dansk historie. Etter krigen var det 13 millioner kr tilbake fra innsamlingen. Disse pengene ble tilført Fondet for dansk-norsk samarbeid ved stiftelsen 1. mars 1946. Carl Hammerich ble arrestert av tyskerne ved slutten av krigen og omkom 21. mars 1945 under bombingen av Gestapos hovedkvarter i København.