En intens tilstedeværelse

Det er fart i den nye diktsamlingen til Aasne Linnestå. HU heter den og ungjenta i den farer fra bokside til bokside, opp i heiene og nedover bakkene. Det handler om et jenteliv, dette – og om naturen hun inngår i, omgir seg med og beveger seg i:

Tekst: Mia Bull-Gundersen

 

og blåtoner skalv i gresset
og blått reiste seg i grønnskjæret
overalt

Og om menneskene hennes. Mormora, lillesøstera, mor og far. De hører sammen. Det er slekta. Så kommer døden inn i alt det livfulle og åpne, og verden blir plutselig annerledes for jenta:

det kokes og helles i farens sovende drømmende døende munn
før han bæres ut av alle hus

En far som dør mens jenta ennå er ung, så ung. Hun sørger, men hun er også oppløpen og eies ikke av noen. Kanskje heller ikke av sorgen. Hun brøyter seg ut i lanskapet igjen og jakter på noe. Hva jakter hun på? En gutt. Hun er klar for ham. Kanskje mer klar enn han er for henne:

snart skrevera over ei grense
og han ligger igjen
omgjort til kalv
den stuten

Ja, jenta vet å ta for seg. Han blir omgjort til kalv. Den stuten. Hu har møkk under neglene etter lyng og myr og hun har krefter i seg som ikke kan styres. Som ikke skal styres. Bare slik blir hun fri:

det er drøyt
det er fritt
det er nytt
det er jenta
si

HU er en diktsyklus, der de tre delene (Opphav / Sorgtavle / Oppløpen) er gjennomsyra av nettopp HU; jentungen og jenta. HU er en frittgående og egenrådig karakter som fyrer opp sidene med sin intense tilstedeværelse i verden, på godt og vondt.