Å leve med Sommertid

Romanen Sommertid ble til mens jeg hvilte ut fra det virkelige livet.

Av: Hilde Rød-Larsen

For lenge siden slo jeg øynene opp en lørdag morgen og hadde dette i hodet: To mennesker våkner i et lyst rom, med et vindu som står på gløtt. Kvinnen smyger seg lydløst ut av senga for ikke å vekke mannen. Han er våken, men later som han sover. Mannen og kvinnen beveger seg rundt i huset, fra rom til rom, og utfører de faste morgenrutinene sine, fortsatt uten å snakke sammen.

Jeg satte meg ned ved kjøkkenbordet og skyndet meg å skrive ned akkurat dette, og så våknet barna mine.

Denne lille teksten ble liggende på datamaskinen min i mange år, i et dokument som stort sett forble lukket, selv om jeg av og til åpnet det og la til en setning her og strøk en setning der.

Årene gikk uten at teksten vokste, og jeg levde godt med det, så travelt som jeg hadde det med å leve livet mitt, med barna mine, med huslånet mitt, med det vekselvis jublende og sorgtunge hjertet mitt. Dette var ikke lette år. Men jeg fortsatte å tenke på mannen og kvinnen, Ingrid og Peter, kalte jeg dem, og lurte: Hvem er de? Hvorfor snakker de ikke sammen?

Jeg har funnet hvile fra det virkelige livet ved å spinne fiksjonen om dette mutte ekteparet inni mitt eget hode.

I tankene plasserte jeg dem i et gammelt hus i en stor eplehage, og utstyrte dem med vidt forskjellige oppvekster. Peter fikk en ekskone og to voksne døtre, mens hun må ta seg av en sykelig mor. Ingrid ble utstyrt med en jobb som gjør at hun må ta morgenbussen til Oslo, Peter gjorde jeg til en nyslått pensjonist. Jeg manet fram dagen deres i detalj, slik jeg selv maner fram detaljerte dager når jeg flykter inn i dagdrømmer om mitt eget liv. Dagen ble til et døgn, og døgnet ble varmt, det første varme sommerdøgnet.

Slik hadde jeg, nesten uten at jeg registrerte det selv, lagd et reisverk til en roman. Jeg visste hvilke rom og landskaper de to skulle bevege seg i, i hvilken rekkefølge de skulle gjøre det, men ennå visste jeg ikke hva som ville skje i dem og rundt dem mens de gjorde det.

For å finne ut det, måtte jeg begynne å skrive. Og for hver scene jeg skrev, som fulgte den fysiske løypa jeg hadde lagt i tankene, lot jeg meg overraske over hvem de var, Ingrid og Peter. Både i det de sanser og gjør, her og nå, på sin ferd gjennom sommerdagen, og i bruddstykkene fra fortiden som dukker opp i dem underveis.  Og så ble det natt, og jeg hadde skrevet en hel roman.

Nå gleder jeg meg til at leserne av Sommertid skal treffe dette ekteparet som jeg vet ganske mye om nå, men som jeg ikke slutter å være nysgjerrig på. Boka mi er et nedslag i én dag i deres liv.

Om Sommertid:

Årets aller første varme sommerdøgn. Ingrid og Peter våkner sammen, men dagen fører dem hver til sitt. Ingrid er på vei til jobb, men når aldri fram. Lyset er så sterkt, sola så varm og lengslene etter det som har vært og det som ikke ble, tar henne bort fra det vante og dypere inn i byen. Peter går langs stier han kjenner og alltid har gått, men likevel er noe annerledes.

Sommertid er en roman som utforsker tid, nærhet og ensomhet, og i hvilken grad det er mulig for oss menneskene å se oss selv og hverandre. Den viser hvordan to liv som en gang slo samme takt, faller inn i ulike rytmer, slik at det som en gang var sant, kanskje ikke er det lenger. En klok og fengslende fortelling som blir lenge hos leseren.