Kategori: Ungdom

Boka du må lese sammen med tenåringen!

Et brev som aldri skulle vært lest av andre. En løgn som aldri skulle blitt fortalt. Et liv han aldri trodde han skulle få. Broadway-musikalen Dear Evan Hansen, er blitt roman. En varm og hjerteskjærende fortelling om å høre til. En roman om angst, ensomhet, selvmord – og håp!

«Kjære Evan Hansen, dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.»

Slik starter den angstrammede tenåringen Evan Hansen sine daglige brev til seg selv. Det har han fått i oppgave av psykologen sin. En dag havner et av brevene i gale hender, og blir funnet i lomma på avdøde Connor Murphy. Brevet blir tolket som et selvmordsbrev, adressert til Evan. Evan trekkes inn i en families sorg over tapet av sin sønn og plutselig ser han noen muligheter. En etterlengtet sjanse til å passe inn. Han må å bare late som at han var den hemmelige bestevennen til Connor. En liten løgn blir til kompliserte sannheter, og Evan konfronteres med sin verste fiende – seg selv.

Kjære Evan Hansen (utdrag)

Jeg forsvant.

Det er bedre å brenne ut enn å visne bort, ikke sant? Kurt Cobain skrev det i brevet sitt. Jeg så en video om alle de berømte. Ernest Hemingway. Robin Williams. Virginia Woolf. Hunter S. Thompson. Sylvia Plath. David Foster Wallace. Van Gogh. Jeg prøver ikke å sammenligne meg med dem – tro meg. Disse menneskene hadde virkelig innflytelse. Jeg gjorde ingenting. Jeg klarte ikke engang å skrive et brev.

Brenne er det riktige ordet. Man blir varmere. Dag for dag. Varmere og varmere. Til slutt blir det for mye. Selv for stjerner. På et eller annet tidspunkt freser de ut, eller eksploderer. Slutter å eksistere. Men hvis man kikker opp på himmelen, ser man det ikke på den måten. Man tror at alle stjernene fortsatt er der. Noen er det ikke. Noen er allerede forsvunnet. For lenge siden. Det er vel jeg også, nå.

Navnet mitt. Det var det siste jeg skrev. På gipsen til en annen gutt. Man kan vel ikke akkurat kalle det et avskjedsbrev, men jeg etterlot i det minste en slags signatur. På en brukket arm. Det virker ganske passende. Poetisk, når man tenker over det. Og å tenke på det er omtrent alt jeg kan gjøre nå.

Ingen bør noen sinne sitte med en følelse av at de må lide i stillhet. Vi blir nødt til å fortsette å prate om mental helse og fortsette med å rekke ut en hånd til de som kan ha det vanskelig. – Forfatterne

Kjøp boka her

You will be found

Denne sangen satte i gang en bevegelse som handler om at vi må huske å se hverandre. Rundt oss finnes det mennesker som føler seg ensomme – selv om det ikke ser sånn ut.

Les mer på www.dearevanhansen.com

Liv Marit Weberg nominert til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur

Til sammen 24 forfattere er nominert innenfor sju priskategorier. Liv Marit Weberg er nominert til litteraturprisen for boken Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge.

Tekst: Juryen

Weifa er ikke opptatt av å bli likt eller å være en del av fellesskapet. Venninnene påstår at hun er grenseløs, udemokratisk og en prinsippløs snylter. I hvert kapittel tar Weifa for seg påstandene, som hun enten bestrider eller bekrefter. Den tilsynelatende tilfeldige rekkefølgen viser seg å danne et kronologisk bilde av livet i den dysfunksjonelle gjengen.

På tross av develmente” påstandene er det kanskje ikke Weifa som trenger hjelp? Hun forteller om å velge å stå utenfor, heller enn å tilpasse seg. Hun er både sårbar og arrogant, men også selvsikker og kompromissløs.

Den kontrære fortellerstemmen er både sarkastisk og varm, med et autentisk og rått, men lettlest språk. Weifa tar et oppgjør med trender i tida, men uten å moralisere. Med sitt kritiske og syrlige skråblikk på falskheten rundt seg får hun oss ofte til å le. Som flere andre av årets utgivelser handler boka om utenforskap i venne- og skolemiljø, men skiller seg ut med språklig og komposisjonsmessig originalitet.

Prisen blir delt ut 14. mars av kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande, i Nasjonalbibliotekets Store auditorium.

Se de andre nominerte her

Kjøp boken her

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge:

Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv.

Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe.

Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe.
De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler ¿ særlig hvis man er jente.

Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp?

Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.

Liv Marit Weberg (født 1988) bor i Oslo. Hun har studert ved Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Hun debuterte i 2014 med «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til», som hun fikk Kulturdepartementets litteraturpris for. I 2016 kom «Det er heldigvis ingen som trenger meg», en roman med den samme særegne fortellerstemmen.

Bøkene hennes er solgt til Sverige, Danmark, Tyskland, Korea og Kina.

 

Sagt om Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge:

Liv Marit Weberg skriver både hysterisk komisk og sørgelig treffende om de absurde normene som dikterer et fellesskap. (…) Når Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge finner de riktige leserne sine, tror jeg imidlertid at den vil være akkurat det de har savnet i norsk ungdomslitteratur.
– Ingrid Senje, Barnebokkritikk.no

… befriende original. Den er morsom, pinlig, gjenkjennelig – og trist. (…) Forfatter Liv Marit Weberg har en forbløffende evne til å skildre situasjoner fra en uventet synsvinkel.
– Anne Cathrine Straume, NRK

Liv Marit Webergs Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge får meg til å lure på om jeg hadde vært en litt tøffere person om jeg hadde lest flere bøker som denne da jeg gikk på videregående.
–  Live Lundh, Periskop

Nærmere høst

Året er 1942. Den 26. november ble 532 norske jøder arrestert og sendt ut av landet med skipet Donau. I Nærmere høst av Marianne Kaurin møter vi en familie på fem. Det er en sterk, inderlig og poetisk roman om hva som skjedde med norske jøder under krigen. Det er en roman om å håpe og om å miste – om små tilfeldigheter og store drømmer.

Vi møter den 15-årige jenta Ilse og familien hennes i de skjebnesvangre ukene før Donau legger fra kai i november 1942. Ilse bor sammen med foreldrene og de to søstrene Miriam og Sonja i en bygård på Grünerløkka. Krigen er blitt en del av hverdagen, men pappa Isak merker for hver dag hvordan jødehatet brer seg. Butikken går stadig dårligere og hver morgen står han tidlig opp for å vaske ned de tilgrisede butikkvinduene.

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene kommer, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det. Han skvatt første gang: Jødeparasittene skaffet Norge 9. april. De store hvitmalte blokkbokstavene dekket hele utstillingsvinduet. Nå skvetter han ikke lenger, han henter bøtta ut av skapet, mekanisk, han tenker ikke, bare vasker; Jødepakk, han gnir til det forsvinner; en davidsstjerne, han heller såpe rett på kluten, gnikker, noen ganger må han bruke neglene, skrape på glasset.

Ilse bruker det meste av tiden sin med og rundt nabogutten Hermann, som hun er inderlig forelsket i. Men alle har hemmeligheter. Noe ondt er i gjære og tidlig en morgen blir Isak arrestert.

En dag sitter Sonja og venter på Ilse. Hun skulle ha vært hjemme for lenge siden. Ute faller årets første snø. Plutselig banker det på døren. Utenfor står tre politimenn.

Stille. Ingen rører seg. De har fått beskjed om å pakke, beskjed om å kle seg godt, beskjed om at de skal reise, men det er ingen som er i bevegelse, alt i rommet står stille. Mor på senga, Sonja og Miriam borte ved stuebordet, selv mennene ved døråpningen inn til stua står stille i noen lange sekunder. Det er så stille at de kan høre tikkingen fra vekkerklokka inne på soverommet, lyden av tett rom, pusting i stillestående luft, de kan høre duken som ligger over bordet, bøkene som står i hylla, teppet på gulvet.

Ebok kun 49,-

Boken er belønnet med Debutantprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur og Uprisen – årets ungdomsbok. Marianne Kaurin fikk også Aschehougs barnebokpris 2018.

Gjennom et språk med usedvanlig god flyt og med mange nyanser klarer Kaurin å lage en politisk fortelling som har aktualitet langt utover andre verdenskrig. Hennes velformulerte språk og godt timede skifter av synsvinkel mellom romanens personer bidrar til å blåse nytt liv i den historiske romanen for ungdom.
– Juryen, Kulturdepartementet

Det er en god debut – velskrevet, følsom, veldreid. (…) Det er tøft og brutalt, men formidlet i et språk og med en innlevelse som gjør Nærmere høst til en god leseopplevelse.
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Les denne boken for å få et lite blikk inn i hverdagen til jødene i Norge under andre verdenskrig. Les den for å gi krigens ofre et ansikt. Det er en mørk bok, mye vondt skjer, men fortellingen er ikke bare om å miste, men også om og håpe.
– Bjørn Veen, Gjesdal folkebibliotek

Historien som Marianne Kaurin forteller, beveger. Den er vond, smertefull, uten de sterke formuleringer, men likevel intens nok til å bli et stykke høyst leseverdig litteratur, ikke minst for ungdom, som muligens ikke kjenner denne delen av okkupasjonshistorien så godt som foreldre- og besteforeldregenerasjonen.
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

Aschehougs barnebokpris til Marianne Kaurin

Med høstens roman,Syden, bekrefter Marianne Kaurin sin posisjon som en av våre aller mest lovende forfattere, som overbeviser stort i møte med stadig nye sjangre. 

Marianne Kaurin (født 1974) debuterte med ungdomsromanen Nærmere høst i 2012. Handlingen er lagt til 2. verdenskrig og vi møter den 15-årige jenta Ilse og familien hennes i de skjebnesvangre dagene før Donau legger fra kai i november 1942. Nærmere høst er en usedvanlig ambisiøs debut, den går inn i flere av de mørkeste kapitlene i norsk historie og gir dem nytt liv for ungdom i dag. Boka fikk strålende kritikker og vant både Uprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Juryen for sistnevnte skriver blant annet: «Gjennom et språk med usedvanlig god flyt og med mange nyanser klarer Kaurin å lage en politisk fortelling som har aktualitet langt utover andre verdenskrig. Hennes velformulerte språk og godt timede skifter av synsvinkel mellom romanens personer bidrar til å blåse nytt liv i den historiske romanen for ungdom.» Boka er solgt til utlandet og utkom senest i USA i 2017 på det anerkjente forlaget Scholastic.

Med sin andre bok, Deres majestet, som kom i 2016, overbeviste Kaurin i en helt annen sjanger. Deres majestet er en enestående kjærlighetshistorie for barn fra 6 til 9 år, og skiller seg fra det meste som skrives for denne målgruppen i dag; det er en inderlig, nær fortelling om Ivers første forelskelse, formidlet i et presist og litterært sterkt språk. Den henvender seg direkte til barna, og møter den første forelskelsen med det største alvor. Men den er også humoristisk. Kaurin har en helt særegen stemme, et blikk for detaljer og stemninger som blåser de fleste av banen.

Høstens roman, Syden, markerer enda en ny retning i forfatterskapet: Kaurin skildrer sommeren til 11-årige Ina som ikke blir som de andres. Ina og moren har ikke råd til å dra på ferie, men Ina lyver foran hele klassen og sier hun skal tre uker til Syden. Da Vilmer i klassen oppdager at hun likevel bare er hjemme, bestemmer de seg for å lage sitt eget Syden, i vaktmesterleiligheten i kjelleren. Kaurin tar opp et aktuelt og sårt tema og skaper en overbevisende roman om vennskap, forelskelse og utenforskap. Nok en gang evner hun å formidle en særegen omtanke for karakterene, med en nerve og en språklig overlegenhet som plasserer norsk barnelitteratur i verdensklasse.

Med sine tre utgivelser for barn og unge har Marianne Kaurin markert seg som en av de aller sterkeste, mest talentfulle forfatterne vi har i dag. Hun skriver romaner som oppleves viktige, aktuelle og tidløse på samme tid. Hun løfter norsk barnelitteratur!

 

Ta vel i mot …

… Dyrehagedetektivene, Blyanthjerte, Rør ikke de som sover og Rot og Bjørne. Sjekk ut den spennende debutantlista for barn og unge – fra de aller minste til unge voksne. 

For dyrekjære smådetektiver

Mona Grivi Norman har skapt en helt ny serie for ferske lesere som byr på både spenning og kunnskap. I bøkene møter vi Hanna og Theo som bor i Lindegård dyrehage. I Lindegård dyrehage samarbeider forskere og dyrepassere fra hele verden om å ta vare på sjeldne og truede dyrearter. Alle skal trives i dyrehagen – enten de har to eller fire bein, fjær eller finner.

I første bok, Den hvite løven, forsvinner den hvite løveungen Elsa. Politiet tar ikke saken på alvor. Hanna og Theo tar saken. Hvem har tatt Elsa og hvor lenge kan hun overleve uten mat.

Det er planlagt flere bøker i serien, og Panda på rømmen kommer nærmere sommeren. I bøkene er det også egne faktasider om dyrene det handler om. Dyrehagedetektivene passer for lesestjerner fra 6 år.


Original debutroman om overgrep, utenforskap og vennskap

Emmi våkner opp og skjønner at hun er død. Hun oppdager at hun kan gå ut av kisten sin, og finner en verden under jorda der de døde lever videre. Men Emmi må finne ut hvordan hun døde og hvorfor. Ellers kan hun ikke finne fred.

I denne originale debutromanen foregår handlingen både i Emmis dagbok og under jorda, etter at hun er død. På imponerende vis spinner N.K Lillebo en sterk fortelling rundt Emmis historie. Samtidig tematiserer hun overgrep, utenforskap og vennskap.

Rør ikke de som sover passer for unge voksne fra 16 år.

Den første forelskelsen treffer som en blyant i hjertet

Liv er 12 år, men skulle ønske hun var en gammel dame. Ungdomsskolen frister ikke, aller helst vil hun sitte inne med farmor og spille kort eller tegne. Men farmor er her ikke lenger, og inn i Livs sommerferie suser Frans med skateboardet sitt og verdens grønneste øyne. Liv innser at hun må prøve å være litt mer på sin egen alder og bestemmer seg for å lære å skate.

Blyanthjerte handler om å tørre å være den man er, når man egentlig skulle ønske man var en annen. Det handler om savn og å miste noen man er glad i. Og kanskje også litt om å finne tilbake til seg selv, hvis man skulle ha glemt hvem man er på veien.

Elin Hansson har skrevet en morsom og hjertevarm roman for lesestjerner fra 9 år. Boken lanseres i mars.


Morsomt og gjenkjennelig for de aller minste

Hils på Rot og Bjørne. Rot og Bjørne er bestevenner, men med to vidt forskjellige personligheter. En dag vil Rot tegne veldig mange tegninger. Bjørne vil også tegne, men Rot har brukt opp alle arkene. Hva skjer når Bjørne tegner på et av Rot sine ark? Rot og Bjørne tegner er en varm og humoristisk bok om å være venner selv når man ikke alltid er enige om alt.

Hege Østmo-Sæter Olsnes har skapt noe aldeles nydelige karakterer som vi gleder oss til å møte igjen.

Første boken i serien om Rot og Bjørne lanseres i mai.

5 bokgaver til tenåringen

Jeg har alltid elsket å lese. Det å ligge i senga mi med ei bok, og drømme meg vekk fra den lille byen i utkant-Norge jeg vokste opp i, var sånn cirka det best jeg visste. Gjennom bøker fikk jeg innblikk i andre historier, andre verdener, andre mennesker. Her er fem bokgaver jeg vet tenåringen i huset vil sette pris på.

Klikk på omslagene for å komme til nettbutikken.

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv.
Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe.
Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe.
De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler – særlig hvis man er jente.
Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp?
Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.

Legendarisk

Velkommen til Caraval! Spillet har akkurat begynt.

Da søstrene Tella og Scarlett ble dratt inn i det magiske spillet Caraval, klarte de å flykte fra den onde faren sin. Søstrene burde feire, men Tella er ikke fri. Etter å ha inngått en pakt med en mystisk kriminell, må hun avsløre det ingen andre har klart tidligere: Legendens navn.
Den eneste måten å avsløret navnet på er ved å vinne Caraval. Hvis Tella ikke klarer oppgaven vil hun miste alt og alle hun er glad i – og kanskje dø. Men vinner hun blir Legenden og Caraval ødelagt for alltid.

Stephanie Garber vokste opp nord i California. Hun ble ofte sammenlignet med Anne fra Bjørkely, Jo March fra Småfrøkner og andre fiktive personer med vill fantasi og en god del stahet. Når hun ikke skriver, underviser hun i kreativ skriving.

Dronningen vender tilbake

Etter en lang krig er øya Vitinia endelig fri. Men for den unge jenta Flavia er det nå problemene begynner. Hun må finne Den gylne boken før soldagen, ellers er alt håp ute for henne og familien, og kanskje for hele Vitinia. Flavia legger ut på en farlig ferd. Hun vet ikke hvem som er venn og hvem som er fiende, og nye farer truer. For soldagen nærmer seg, og bak Flavia følger en mystisk mann med blodige, gule støvler.

Slepp meg

Anna og Amanda har alltid vært bestevenner. Amanda har bestemt, og Anna har fulgt etter.

Men når Anna prøver å finne ut av hvem hun er på egenhånd, står Amanda i veien. Og hun gjør alt hun kan for å holde Anna nede.

Nedrejords andre ungdomsroman handler om vennskap, ulikhet og tilhørighet.

Sola er også en stjerne

Nicola Yoon har tatt verden med storm. I hennes andre bok, «Sola er også en stjerne», møter vi to ungdommer med veldig forskjellig syn på livet.

Natasha forholder seg til vitenskap og fakta. Fakta: Familien hennes skal deporteres fra USA om få timer. Daniel er en evig romantiker som følger hjertet. Når de møtes i New York er Natasha, av åpenbare grunner, nokså distrahert. Daniel skjønner at dette er «koi no yokan» – japansk for følelsen av at du kommer til å bli forelsket. Han gjør derfor det han kan for at Natasha skal falle for akkurat ham, mens Natasha prøver å redde familien sin.

Jeg forstår ikke konseptet gjeng

Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv. Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe. 

Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe.
De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler – særlig hvis man er jente. Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp?

Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.

Utdrag fra påstander om meg i tilfeldig rekkefølge av Liv Marit Weberg

Jeg forstår meg ikke på konseptet gjeng

Noen mennesker henger sammen og tenker at de er en del av et fellesskap. De er villige til å se bort fra egne behov og ønsker til gode for fellesskapet, og det aller viktigste er å ikke være alene. Selv synes jeg at andre mennesker ofte er en klamp om foten, og jeg skjønner ikke hva de har å gi meg som er så jævla viktig at jeg skal støtte dem i ett og alt, og det kan av enkelte bli oppfatta som illojalitet.

Da Annika dumpa en fyr fordi han var deprimert, og sa: «Jeg trenger noen som er i godt humør hele tida for at jeg skal være glad», syntes derfor både Tine K. og Tine S. at det var helt på sin plass, og Silje ville sagt det samme om hun ikke hadde vært på mobilen akkurat da, og Hanne ville sagt det samme om hun ikke hadde vært på do.

Jeg fikk selvfølgelig litt lyst til å skrike i trynet hennes, men den ene gangen jeg gjorde det, fungerte det dårlig, for hun mente at jeg spytta og jeg fikk mye kritikk for det i ettertid. Og jeg påpekte at det med spyttinga var en avsporing, men hele poenget med avsporinger er jo at man ikke skal snakke om det som faktisk er verdt å snakke om, så Annika fortsatte å snakke om spytt og hyperaktiv spyttproduksjon og ga meg mange, ifølge seg selv, gode tips for å gjøre noe med den.

Så jeg skreik ikke. Jeg sliter vanligvis ikke med depresjon og kunne sånn sett ikke snakke den deprimerte guttens sak utfra egen erfaring, men jeg sa at det i hvert fall måtte være godt for han å komme seg ut av en sånn toxic situasjon.
Annika så på meg. «Hvem sin side er du egentlig på?» sa hun.
«Hans», sa jeg.
Og det ble et stort problem.

Og litt seinere, da Siljes familie pussa opp hjemme, det var nemlig et par år siden sist, så det var på tide å bytte ut hele kjøkkenet og badet og generelt bare male litt og skaffe noen nye møbler, da var det blant annet noen malere som ikke gjorde jobben ordentlig. For foreldrene til Silje ønska selvfølgelig ikke å betale malerne så mye, de ville bare betale dem bitte litt, og svart, men de ville ha helt perfekt resultat, og det fikk de ikke.

Så Silje kom på skolen og var fryktelig provosert over de dårlige malerne, som blant annet hadde ødelagt den hvite veggen på rommet hennes så hvordan skulle hun sove om natta egentlig med skjolder på veggen? Og alle rista medfølende på hodet, for det eksisterte full enighet om at uansett hva man betaler for noe, må jobben gjøres helt perfekt, og Annika sa: «Så hva gjør dere da?»

Silje sa veslevoksent, som om familiens økonomi var hennes problem, at de selvfølgelig ikke kunne betale hele summen, så mora hennes hadde sagt fra til malerne om det, og da hadde de blitt sure, og de ville komme tilbake og fikse det så de kunne få hele summen, men nei, sa mora til Silje, det får være grenser for hvor lenge dere skal holde på, det er overhodet ikke aktuelt, vi betaler ikke, ha det.

Alle syntes det var en god løsning, og selvfølgelig skulle ikke malerne få lov til å komme tilbake og fikse det, for det handla ikke om penger eller gjerrighet på noen som helst måte, Siljes familie kunne jo selvfølgelig betale for seg, men det var en prinsippsak, og hvorfor skal folk egentlig få flere sjanser enn én, hvordan ville verden liksom sett ut da?
Alle var så provoserende enige at jeg gjespa litt for å markere kjedsomhet og prøvde å planlegge neste move. Til slutt kom jeg på en genistrek, og jeg sa: «Fransken i dag var dårlig ass.»

Alle ble helt stille, for fransklæreren min var mora til Annika, noe som tidvis var kleint, og vanligvis uttalte jeg meg ikke om graden av kjedsomhet i fransken, men denne gangen var det for en god sak.
«Det er bra jeg ikke betaler for å gå her», sa jeg, «for den fransktimen der var ikke verdt en krone.»

Så for å gjøre en kort historie kort, var de forutsigbart sure en liten stund, for Annika var personlig såra og var ikke enig i at mora hennes var en dårlig fransklærer og dessuten var det helt tydelig at det ikke er de samme reglene som gjelder for malere og lærere.
Det var nok også veldig tydelig for alle at jeg ikke på noen måte var på Annikas side, i noen ting, og det burde jo være helt legitimt, spør du meg.

Kjøp Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge her