Kategori: Romaner & noveller

Du er mer enn det verste du har opplevd

Romanen Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er en rå og nådeløs oppvekstskildring. Den har nettopp kommet ut og har fått en enestående mottakelse, anmelderne er både begeistret og rystet – og klokere enn de var før.

Tekst: Benedicte Treider

Kinderwhore er ikke en roman som går stille i dørene, tittelen i seg selv roper på oppmerksomhet, innholdet ber om å bli debattert. Boka har en eiendommelig kraft, den er inn til margen rå – blottet for sentimentalitet og forskjønnende omskrivinger.

Les mer om boka her

Det handler om Charlotte. Vi følger henne fra hun er sju til hun er tjue år. Hun vokser opp i et dysfunksjonelt hjem med en mor som er ute av stand til å ta vare på noen. En rekke midlertidige fedre kommer og går. Og når Charlotte er tolv, er det én av disse som forgriper seg på henne og misbruker henne over tid.

Forsvarsmekanismer og angrepsmetoder

Hvis det finnes et begrep som en normal barndom og ungdom, kan det legges til side her. Ingenting er konformt eller alminnelig i Charlottes liv. For henne handler livet om å bygge forsvarsmekanismer – og angrepsmetoder – sterke nok til å orke å leve med smerter, traumer, et svakt selvbilde og en ødelagt kroppsforståelse. Hun havner etter hvert i rus og i psykiatrien, samtidig tar hun selv skånselløst og hardt igjen på omgivelsene sine.

En låt av Courtney Love er sitert flere ganger, og den klinger med som et slags refreng i romanen:

I love you so much it just turns into hate/Someday you will ache like I ache.

Ordene speiler Charlottes egne følelser, for hun bærer ikke bare på en knusende forakt rettet mot seg selv, men også et hat rettet utover. I tenårene faller hun inn i en selvdestruktiv spiral nedover, der hun også lokker andre med seg inn i ødeleggelsen.

Charlotte er ikke et offer det er lett å få sympati med, hun kan være utagerende og hensynsløs. Det rammer de fleste rundt henne – medelever på skolen, datteren i fosterhjemmet hun bor i, og også moren. Som det står i brevet Charlotte etterlater til moren før et selvmordsforsøk som 15-åring: «Kjære mamma, ikke vær redd for at det er din skyld, det er det.»

Vendingen

Blant de mange drastiske scenene, finnes det også uendelig såre og skjøre tekstpartier. Det skjer en vending underveis. Charlotte kommer inn på et nytt spor, det finnes håp. Det gjør meg underlig rørt, at Charlotte etter å ha vært gjennom neglisjering, seksuelle overgrep, rus, prostitusjon, innleggelser, barnevernstiltak, avrusning, diagnostiseringer og feildiagnostiseringer – på slutten av tenårene og i slutten av romanen kan se fremover mot noe som kanskje kan bli et nytt og godt liv.

Hun får en kjæreste, og forholdet mellom henne og Christine er i seg selv en slags omvendelse til noe nytt:

Vi pustet like stille som blader som falt mot bakken. Ingen måtte høre oss, ikke engang veggene. Vi hvisket uten ord om det vi hadde lært hverandre: At man kunne bli et menneske. At det fantes et vindu å se ut av, at vi kunne reise oss opp, sette den ene foten foran den andre og gå.

Når dette er blitt en så drastisk og kompromissløs, men samtidig vakker og sår fortelling, er det ikke minst på grunn av formen og tonen i romanen. Den framstår som autentisk og ærlig. Den er ladet med sterke, intense øyeblikk. Den har overskudd og et skarpt blikk. Grunntonen er verken smertelig, sår eller vemodsfylt, men fandenivoldsk. Det finnes hele tiden et vittig, frekt og galgenhumoristisk toneleie. Inntil det snur –  for tonen endrer seg etter hvert. Det er fremdeles et bitt i setningene, men mot slutten er det større rom for tristhet, åpenhet og følelser.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har. Den lar oss komme tett innpå en person få kjenner, og den lar oss oppleve et menneskelig mørke vi har mye å lære av. Det er som Kjetil Røed skriver i en anmeldelse i Vårt Land: «Det blir både ­vakkert og forferdelig. (…) Maria Kjos Fonn må aldri slutte å skrive.»

Anmelderne om Kinderwhore:

En bok alle bør lese
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet, terningkast 5

Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn.
– Trine Saugestad Hatlen, VG, terningkast 5

Det er rått. Det er sterkt. Det er inntrengende. (…) Ingen kan bli uberørt av å ha lest denne romanen.
– Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen, terningkast 5

Romanen slår hardt, den er velskrevet og griper rett inn i samfunnsdebatten. En av høstens viktigste utgivelser.
– Anne Schäffer, Tara, terningast 5

Løfter arven etter Herbjørg Wassmo. (…) Kinderwhore av Maria Kjos Fonn kan gå rett inn i norskundervisningen.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Å være ung er faktisk for jævlig, noe Maria Kjos Fonn beskriver med stor litterær kraft.
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

Knallsterk roman om kampen for – og mot – et levelig liv etter omsorgssvikt og overgrep.
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

 

#sykehjemserfaringer

Johan B. Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad.  – Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne #sykehjemserfaringer.

Tekst: Johan B. Mjønes

Meteorologen

I fire år var jeg pleieassistent på et sykehjem i Oslo. Jeg sitter igjen med mange fortellinger og minner derfra, gode og dårlige. La meg få dele en historien om en drømmebeboer, en historie som både er et godt og et vondt minne.

Om en mann som alltid var høflig og velvillig. Han gjorde som han ble bedt om, spiste når det var mat, lot oss gjøre skift og stell uten motstand, og sov rolig om natten. Han var dårlig til bens og pratet lite, så han satt som regel på rommet sitt, eller i stuen, stille, men sammen med andre beboere. Han hadde pårørende som var innom jevnlig, så han var ivaretatt. En drømmebeboer.

I journalen hans stod det at han likte å gå ut for å se på været. Og en dag jeg hadde litt ekstra tid, bestemte jeg meg for å følge ham ut. Været var fint, og det var forholdsvis rolig på avdelingen. Jeg spurte ham om han ville være med ut, og fikk et høflig nikk til svar. Sammen stavret vi oss mot verandaen, jeg åpnet døren og støttet ham ut.

Da vi kom ut, himmelen var høy og blå med noen mindre skyer her og der, var det noe som skjedde. En forandring. Han rettet seg opp. Slapp taket i meg og stod støtt for egne ben. Jeg så på ham, og i blikket hans var det plutselig noe som glødet, noe jeg ikke hadde sett hos ham før, det var liv og styrke og glede i blikket. Og han begynte å snakke.

Det viste seg at han hadde vært meteorolog, hadde jobbet på Blindern, og nå fortalte han meg om alt vi så, fortalte om vinden som strøk mildt over oss, fortalte om skyene som drev sakte over himmelen. Så løftet han hånden og pekte.

– Se der, sa han mens han pekte på en sky. – Under der ligger det et lite vann.

– Hvordan kan du se det? spurte jeg.

­– Se på undersiden av skyen, forklarte han, – der kan du se at det er en litt annen fargenyanse. Det skyldes fordampning fra vannet som ligger der.

Jeg så på ham, så på skyen, og så hørte jeg en alarm gå av inne på avdelingen, og jeg forstod at vår tilmålte tid var ute.

Om han ville være ute lenger, vet jeg ikke, for da jeg sa at vi måtte inn igjen, ble han med uten å protestere. Jeg støttet ham inn på rommet, hjalp ham ned i stolen, og så hvordan haka falt ned til brystet, så hvordan blikket ble tomt, hvordan han sank inn i sitt høflige ingenting igjen.

Jeg vet ikke hvor mange som hadde tid til å ta ham med ut. Jeg var ikke på vakt hele tiden. Men det jeg vet, er hvor ofte jeg hadde tid til å følge ham ut. Én gang. I løpet av mine fire år som pleieassistent, hadde jeg tid til å ta ham med ut én eneste gang.

Prioriteringene mine kunne vært annerledes, jeg kunne jobbet raskere og hardere, og jeg kunne tatt et kvarter på verandaen med ham etter vakt, jeg kunne det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Men det er også et annet element her, som handler om tid og penger og ressurser, og jeg vet, at på den avdelingen jeg jobbet, er bemanningen redusert siden jeg var der, samtidig som de eldre er blitt sykere, og eldre, og krever enda mer av den enkelte pleier.

Har noen i dag tid til noen annet enn neste skift, neste måltid, neste livsnødvendighet?

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

 

Aschehougprisen til Liv Køltzow

– Årets prisvinnar betraktar, sansar og tenker på tinga i denne verda med uvanleg sterk intensitet. Det gir opphav til tekstar med eit unikt temperament, og til erkjenningar og innsikter som ikkje berre er for tanken, men også for kroppen, kjenslene og blikket, sa Eivind Myklebust under utdelingen av Aschehougprisen.

Aschehougprisen 2018 juryens grunngjeving

«Den brennande kontemplasjonen over tinga i denne verda» – slik har Gustave Flaubert karakterisert forfattargjerninga. Årets Aschehougprisvinnar sluttar seg til dette kunstnariske credoet i eit essay om si eiga debutbok, og har halde fast ved det gjennom ei forfattargjerning som strekk seg over snart femti år.

Årets prisvinnar betraktar, sansar og tenker på tinga i denne verda med uvanleg sterk intensitet. Det gir opphav til tekstar med eit unikt temperament, og til erkjenningar og innsikter som ikkje berre er for tanken, men også for kroppen, kjenslene og blikket.

Sidan debuten i 1970 har prisvinnaren skrive noveller, essay, ein eigenarta biografi, og ei rekkje romanar – sju i talet. Gjennombrotet kom parallelt med kvinnerørsla sitt gjennombrot, og synet på forfattarskapen var lenge merka av det feministiske utgangspunktet. Men som bøkene til prisvinnaren lærer oss i praksis: Det ligg mykje i blikket som ser. Mange lesarar har fått førestillingar om programmatiske og påståelege 70-talsbøker revidert i møte med tekstane til prisvinnaren frå denne tida. Skildringane av kvinners strev med å bryte ut av buret og frigjere seg frå kvelande familieforhold, ekteskap eller samfunnsnormer, høyrer tydeleg til tida si, men strekk seg også utover den tronge ramma ein del bøker frå denne tida har blitt lesne inn i.

Utviklinga i forfattarskapen er prega av både kontinuitet og fornying. Årets vinnar har skrive viktige romanverk i kvart einaste tiår sidan 70-talet. Romanane handlar om kjærleik og sorg, om samliv og seksualitet, ekteskap og ekteskapsbrot, om kunst og verkelegheit og om handling og forandring. Slike tema utforskar årets vinnar med ein sjeldsynt autoritet – ein autoritet som tillèt seg å nøle og tvile.

Denne tvilande autoriteten kjem til uttrykk i romanar som er stilistisk beherska og avstemte, men overraskande bevegelege og opne. Lesaren kan følgje nyansane i medvitet og sansane, utan at den ytre verda forsvinn ut av biletet – sjølv ikkje i romanen frå 1997 som i tittelen påstår nettopp at verda er i ferd med å forsvinne. For, som prisvinnaren sjølv formulerer det, så frekt og fint, i samtaleboka Å forsvinne i teksten frå 2015: «Mye av modernismen beskriver bare følelsen og ikke dens opphav. Og det blir jo helt høl i huet». Vi har med andre ord å gjere med ein realistisk modernisme: «Jeg tror ikke man kan få sagt alt om å være menneske uten å plassere folk i konkrete situasjoner. Du må ha en vegg å spille mot, en motspiller, for å få framkalt hva som er problemet, hvorfor de og de følelsene springer opp i noen».

Prisvinnaren har verkeleg funne ein slik forløysande motspelar, og ein hard vegg å spele mot, i sin siste roman, som kom ut i 2015, tretten år etter den førre romanen og om lag tretten år etter at ho fekk diagnosen Parkinsons sjukdom.

«Du skulle ha hørt livshistoria mi, du, så hadde du fått noe å skrive om!», seier Vegard Vinsnes, som hovudpersonen i romanen møter på eit rehabiliteringssenter. Forfattaren Kaja Baumgarten har også Parkinsons, og ho er inne i ei langvarig skrivetørke. Møtet med denne Vinsnes’n set noko i gang.

Resultatet er romanen Melding til alle reisende, som står for ei overraskande og svært vellukka fornying i prisvinnarens forfattarskap. Det handlar framleis om ei kvinne som kjempar for å bryte ut av eit bur. Men der prisvinnarens tidlegare kvinnekarakterar – Eli og Nina, Helen og Hanna, Bjørg og Unni – har vore stengt inne i forventningar og krav frå andre, er det den aldrande og sjuke kroppen som held Kaja fanga. Sjukdommen er lammande, men det viser seg at tvingande nødvendigheit også kan gi skapande, forandrande kraft: Den rufsete stilen og råbarka humoren i romanen tok mange trufaste lesarar på senga.

Som prisvinnarens tidlegare bøker er Melding til alle reisende skrive med stort mot. Den representerer ei stor estetisk endring, tvunge fram av vilkåra som sjukdomen stiller for både skrivinga og livet, men er samtidig heilt gjenkjenneleg som forfatta av Liv Køltzow. Det er ei stor ære å gratulere Liv Køltzow som årets vinnar av Aschehougprisen.

Juryen har i år bestått av Bernhard Ellefsen, Eivind Myklebust, Hilde Slåtto og Janneken Øverland (arbeidsutvalet for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag)

Hjertene

Jeg husker første gang jeg var i Aschehougs lokaler. En redaktør hadde likt et tidlig utkast av Krigernes fred og ville ta en prat, men jeg var langt fra antatt. Selvfølgelig var jeg ekstremt nervøs.

Av: Lasse Gallefoss

Venteværelset til Aschehoug er en trappeavsats. Der sitter man og biter negler under et maleri av forlagets nobelprisvinner, Sigrid Undset. Hadde hun også vært nervøs første gang hun satt på forlaget og ventet?

Hennes mest kjente sitat er: ”Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres, og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” Mens jeg satt og studerte det allvitende blikket hennes, husket jeg bare den siste setningen. Den om at menneskenes hjerter ikke forandres alle dager.  Og jeg tenkte: Nobelprisvinneren tar feil.

For menneskenes hjerter endrer seg. De kan være varme som leirbål, og de kan være kalde som betong. I løpet av en generasjon kan hjertene i et land endre seg så mye at de unge menn som bærer dem ender som mordere.

Og det er derfor jeg skriver om krigen.

Under krigen var norske hjerter villige til å dø for sine idealer. Og de var villige til å torturere og drepe sine naboer. Krigens grusomheter ble ikke bare begått av tyskere mot nordmenn. De ble begått av nordmenn, mot nordmenn.

Det er også derfor jeg skriver om etterkrigstiden. Om da norske hjerter begynte å slå i takt for å bygge opp landet, men også da gamle venner plutselig ble fiender.

Jeg skal ikke hevde at Krigernes fred er en dyp historisk analyse. Som alle krimforfattere ønsker jeg  å underholde. Få sidene til å fly av gårde. Men da jeg regisserte NRK-serien Flukt, reiste jeg langs flyktningenes ruter i Europa og Midt-Østen. På veien møtte jeg mennesker som var villig til å drepe utlendinger. I Norge er disse menneskene heldigvis en ekstrem minoritet, men 22. juli viste hvordan ett norskt hjerte på villspor kan være nok til å forårsake en tragedie.

Menneskenes hjerter forandrer seg, og de hjertene som skal slå for framtidens Norge, formes i dag.  Derfor må vi fortsette å lære av krigen. Både av heltene og skurkene. I Krigernes fred møter du begge.

Krigernes fred

Uansett hvilken side du står på, jobber du alene.

Annen verdenskrig er over, og seierherrene styrer landet. Under okkupasjonen var Storm Steinset dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Organisasjonen han spionerte for, er fortsatt hemmelig, så kollegene ved Oslo politikammer tror han var nazist. Når flere politimenn som jobbet for tyskerne blir funnet drept med samme torturmetoder de selv benyttet under krigen, havner Storm på drapsmannens dødsliste. Men han blir også involvert i saken som etterforsker.

Storms makker er politiets yngste fullmektig, Robert Rødberg, som alltid har drømt om å bli en helt. Under krigen vervet han seg til de norske styrkene, men havnet aldri i kamp. Så kom freden, og freden tilhører krigerne. Nå får Robert en ny sjanse til å kjempe for Norge.
Jakten på morderen tar Storm og Robert inn i hemmelighetene i Norges nye maktsirkler. En ny krig står i fare for å bryte ut, en krig der hemmelighetene fra den forrige kan få deg drept.

Kjøp Krigernes fred her

Foto: Vegard Dale Bergheim

Lasse Gallefoss (f. 1980) er fra Bergen. Han har bakgrunn som journalist og dokumentarfilmskaper, og har regissert flere dokumentarserier for NRK, bl.a. Flukt, som vant Gullruten 2017 for beste regi. Krigernes fred er hans første roman.

Bjørnstads nittitall

Ketil Bjørnstad er klar med fjerde bok i sitt storverk, Verden som var min.

Den fjerde boken i Ketil Bjørnstads storverk, Verden som var min er klar. – Ketil Bjørnstad er ustoppelig ubeskjeden. Nittitallet byr på temperatur og engasjement, kjærlighetsrus, sorg og sinne. En av de beste bøkene i den foreløpige kvartetten, skriver Turid Larsen i Dagsavisen. Les utdrag fra boka her.

Befriende.
– Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad, terningkast 5

Imponerende trøkk.
– Guri Hjeltnes, VG

På sitt beste er det gripende og tankevekkende.
– Marius Wulfsberg, Dagbladet

Nittitallet er ironien og grusomhetens tiår. Gamle sannheter settes på prøve – både i storpolitikken og privat. Les det nydelige utdraget fra da Ketil besøkte Norli i Universitetsgata – på jakt etter den ene boka som kan forandre et liv.

Nittitallet

Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden. Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat. EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter de seg i hjertet av Paris. Prinsesse Diana dør. President Clinton stilles for riksrett etter Lewinsky-skandalen. Norge slår Brasil i VM i fotball. Mobiltelefonen blir allemannseie, og når klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999, øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.

Kjøp boka her
– Det er konflikt som skaper kunst. Ketil Bjørnstad i samtale med Anne Grosvold
Sekstitallet er gult

Ketil Bjørnstad er klar med fjerde bok i sitt storverk, Verden som var min.

Bestill Nittitallet her

Utdrag

Det var en iskald vårdag i Universitetsgaten. Jeg hadde stått utenfor Norli og nølt, slik jeg gjorde så ofte på den tiden. Uroen man alltid kan føle utenfor en bokhandel, at det er noe der inne som venter på en. Den ene boken, som kan forandre et liv.

Var det John Donnes kjærlighetsdikt som skulle velte alt?

Jeg hadde gått bort til Kari Grimnes som vanlig og spurt henne om det var noen nye norske utgivelser jeg burde lese. Men det var vår. Forfatterne skrev i sin ensomhet. De store utgivelsene hørte høsten til. Likevel stakk hun til meg en diktsamling av en ung debutant. Kari hadde alltid noe å anbefale.

Så gikk jeg videre til hun vakre, mørke i engelskavdelingen. Hun som brått skulle ta farvel med livet, få år senere. Hun leste tankene mine:

«Leter du etter tekster du kan skape musikk til?»

«Kanskje,» svarte jeg. «Uansett leter jeg etter noe.»

«Er ikke det et fint utgangspunkt her i livet,» smilte hun. «Å lete etter noe?»

«Jo,» smiler jeg tilbake. Noen år tidligere hadde jeg også lett etter noe. Da hadde hun gitt meg Alexandria-kvartetten til Lawrence Durrell. Krigsbøkene fra Egypt rundt andre verdenskrig handlet mye om moderne kjærlighet, om hvordan de individuelle synsvinklene kan endre seg, hvordan perspektivet er viktig for hva man tenker og føler, som alltid i livet ellers.

«Det er ikke dumt å gå tilbake til klassikerne,» sa hun. Jeg merket igjen at jeg ble nysgjerrig på hvem hun var. Hun sto der dag etter dag, på samme måten som Kari. Men Kari og jeg var venner. Vi hadde kjent hverandre siden den gangen faren hennes var rektor på Nansenskolen på Lillehammer. Vi delte gleden over kammermusikken. Mannen hennes spilte cello i en amatørkvartett. Vi kunne snakke i det uendelige om Brahms’ sekstetter eller Schuberts klavertrioer. Kari var en entusiast. Istedenfor å snakke nedsettende om de bøkene hun syntes var dårlige, anbefalte hun de bøkene hun likte. Hun kunne motsi kritikerne og få en bok som var slaktet i pressen til å selge, bare fordi hun selv stilte seg bak den og mente at anmelderne hadde misforstått.

Men hun mørke i engelskavdelingen var mer innadvendt. Likevel lyttet jeg alltid til det hun sa. Hun hadde tipset meg om bøker jeg ikke ville komme til å glemme. Jeg våget aldri å snakke så fritt og åpent med henne som jeg snakket med Kari. Da hun fortalte meg om Alexandria-kvartetten, hadde hun ikke sett meg i øynene en eneste gang. Likevel hadde alt hun sa virket intimt og viktig. Kjærligheten var noe avgjørende i et menneskes liv. Jeg hadde lyttet til henne og sett til siden, jeg også. Vi stirret som regel mot universitetsbygningen på den andre siden av gaten hver gang vi viklet oss inn i slike dypere samtaler. Jeg visste ingenting om hva slags liv hun levde. Våget ikke spørre. Isteden kjøpte jeg bøkene hun anbefalte.

«Kanskje tiden er inne for John Donne,» sa hun plutselig.

«Donne?» svarte jeg.

«Det er kommet en ny Penguin-utgave av kjærlighetsdiktene,» sa hun og pekte innover i lokalet.

Om arbeidet med Leksikon om lys og mørke

Det finnes noen få øyeblikk der jeg kommer over en situasjon, en bilde, et fragment, og kjenner at det ligger en kompleksitet der som rommer nok til å sette av tre år for å skrive en roman.

Av: Simon Stranger

Med «Leksikon om lys og mørke» kom øyeblikket ganske overraskende, da svigermoren min fortalte at hun hadde vokst opp i Bandeklosteret. At hun, som kom fra en jødisk familie, hadde vokst opp i et av byens sterkeste symboler på ondskap. Bildet som ble inngangen til romanen, var da hun fortalte om forestillingene de hadde hatt for unger i nabolaget. At hun hadde stått og delt ut håndtegnede billetter til små teaterforestillinger i kjelleren, i den samme kjelleren som få år tidligere hadde fungert som fengsel og torturkammer: I det øyeblikket visste jeg at det lå en roman der.

Så begynte jeg å lese, ha samtaler, reise. Jeg dro til Falstad, der tippoldefaren til barna mine ble skutt. Jeg besøkte han som bor i Bandeklosteret nå. Jeg reiste til Levanger, der Rinnan vokste opp, og opplevde gang på gang hvordan denne historien ikke er over. At krigen fremdeles er levende. Jeg visste at det lå en roman der, men hvor, og hvordan skulle den utformes?

Jeg skrev et år, prøvde meg frem, fikk det ikke til, men det var et parti på midten av denne skissen som jeg likte. En passasje som var formet som et leksikon om livet til Hirsch Komissar i fangeleiren på Falstad. Jeg begynte å se på hva som ville skje om jeg utvidet dette grepet til å gjelde hele romanen. Plutselig var det som om alle brikkene dro seg på plass, nesten magnetisk. A for avhør passet jo. Det samme gjorde A for anklagen, A for Arrestasjonen. B for Bandeklosteret og for barndom. Hva med de vanskeligere bokstavene, tenkte jeg, som C? Med det samme kom svaret. Carl Fredriksens Transport. Dekknavnet til de fire nordmennene som smuglet motstandsfolk og jøder ut av landet. En av dem var min kones mormor. Uten dem hadde ikke min svigermor blitt født. Heller ikke min kone, Rikke, og heller ikke mine to barn.

Fra da av falt alt på plass. Jeg brukte to år til på å skrive om hele. Nå er den snart ute blant leserne, og er allerede på vei utenfor Norges grenser.

Nå gleder jeg meg til å fortsette på neste bok, og oppleve det som mer enn noe annet gjør at jeg skriver. Det magiske øyeblikket da mennesker, steder og følelser fremkalles på skjermen like foran meg.

Les også: Utdrag fra Leksikon om lys og mørke

Leksikon om lys og mørke utgis 27. juli

Foto: André Løyning

Simon Stranger (f. 1976) er fra Oslo. Han har siden debuten i 2003 utgitt en rekke bøker for barn, ungdom og voksne, og ble i 2014 nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for De som ikke finnes. Bøkene har høstet svært gode kritikker og er oversatt til femten språk. Leksikon om lys og mørke er hans femte roman for voksne.