Kategori: Romaner & noveller

Ah look at all the lonely people

Eleanor Rigby av the Beatles og Eleanor Oliphant har mer til felles enn fornavnet. Begge er kjent for utenforskap og ensomhet. Begge går ut i verden med en form for maske eller rustning som gir dem et vern mot verden.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Eleanor Rigby «setter på seg et ansikt» når hun går ut – Eleanor Oliphant forsøker å være så anonym som mulig, for å beskytte seg selv og sine følelser. Hun søker også trygghet i rutiner: Hver fredag etter jobb går hun på butikken og kjøper tre liter vodka, drikker jevnt gjennom helgen – før arbeidsuken starter igjen. Det er lett å føle sympati med henne, spesielt når fortiden hennes avsløres. Samtidig blir jeg litt imponert over hvor kompromissløs og usentimentalt hun møter folk hun må forholde seg til. Det er tragisk og det er komisk – noen ganger på samme tid. Dette er også en sterk historie om hvor avgjørende vennskap kan være. Eleanor har ikke hatt noen venner tidligere, men så traff hun heldigvis en som ikke lot henne forbli anonym, men som «så» henne – og som derved gjorde fortiden og nåtiden lettere å håndtere.

Boka om Eleanor Oliphant kom på norsk rett før TV-Aksjonen nå i oktober, og det slår meg at timingen tilfeldigvis var perfekt. Hennes historie kunne vært en av fortellingene som ble løftet fram den dagen, under overskriften å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Hun selv hadde nok vært ganske motvillig til dette. Hvertfall i utgangspunktet. Hun hadde det jo helt fint, og trengte ingen. Hun ville bare være helt i fred og leve et anonymt liv.

Ideen til boka er ikke hentet fra fantasiens verden, men tvert imot fra en artikkel om en dame som ikke snakket med et levende menneske fra arbeidsdagens slutt på fredag til påfølgende mandagen. Kanskje er det på grunn av dette utgangspunktet, og koblingen til virkeligheten, at boka berører så mange? At mange som leser sier de har fått et litt annet blikk på menneskene omkring seg – og at de er litt vennligere og smiler til sidemannen på bussen eller personen foran i køen på butikken? Uansett motivasjon er det en fin tanke at en bok kan gjøre en liten forskjell i folks liv.

Eleanor Oliphant har det helt fint

Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.

Kjøp Eleanor Oliphant har det helt fint her

Bak Børs Café

Møt Faren til Ivar, Erik Vea, nittimetersbakken, Børs Café og Gunn på nytt i Rumba med Gunn og andre tekster. I boka snakker Jo Nesbø med Hallgeir Opedal om Di Derres univers og Per Dybvig har illustrert. En nydelig bok om låtskriving, rytmeforståelse, kompiser, avstandsforelskelse og fotball.

Børs Café

Okei, jeg veit det meste
er sagt om Bergen by;
Grieg og Wessel, Fisketorget
Brann og paraply.
De har vel fått det meste med.
Enig for så vidt det er bare det,
det er litt vanskelig å
la den byen i fred
før noen har sagt noe om Børs Café.

Når køen tetter seg
foran Opera og Cafe Galleri,
og musikken dundrer innafor
så ingen hører det du prøver å si,
da trekker jeg lett på skuldrene
og trekker ned mot vågen igjen.
Kursen er stø, det er aldri kø,
og du blir tatt imot som en gammal venn.

Gi meg et bord innerst i hjørnet,
og la meg sitte i fred,
for varmen er på en måte litt varmere
på Børs Café.

Navnet skjemmer ingen som kjent,
men likevel: Børs Café.
Det høres nærmest ut som en framtidssynt
person
hadde moro av å kalle det nettopp det.
Her omsettes lite materiell verdi,
men kanskje har folk desto bedre tid.
Ingen travle japper stopper,
ingen business-topper tapper
sin halvliter her, de bare hopper forbi.

Gi meg et bord innerst i hjørnet,
og la meg sitte i fred,
for ølet er på en måte litt kaldere
på Børs Café.

Okej, jeg veit det,
du likte ikke alt du så.
Duken var vel ikke helt rein,
et par av gutta var litt vel på’n.
Men du veit det går ikke bort
selv om du lukker øya igjen,
og det er nå slik det engang er
at det er mye du tilgir en gammal venn.

Gi meg et bord innerst i hjørnet
og la meg sitte i fred.
Bånn er nådd først når du er nekta
på Børs Café.

Gi meg et bord innerst i hjørnet
og la meg sitte i fred.
Bånn er nådd først når du er nekta
på Børs Café.

– Denne skrev du altså da du bodde i Bergen?
– Første året jeg studerte på Handelshøyskolen, bodde jeg i sentrum, og dette var like før kafékulturen eksploderte i Norge. Og da spiste jeg ofte dagens på Børs, og tok en halvliter. Det var et brunt, men fargerikt sted med misforståtte kunstnere, studenter og krigsseilere, og bortkomne menn med plastposer, ja, striler som ikke hadde rukket siste båt eller buss hjem. De hadde blitt værende i Bergen. Mellom bordene gikk bergenske kelnere med bart og korte røde og svarte kelnerjakker med slag på. Gjerne med brennemerker etter sigarettgloer. Det var en litt skeiv og forsoffen stil over dem, men de var profesjonelle. Og morsomme. På en gjennomført ironisk måte oppførte de seg som om de jobbet på Waldorf Astoria, men så jobbet de på Børs Café. Selv der skulle det være en viss stil, og det holdt de på, uansett.
– Med respekt for klientellet?
– Ja, men med en lett sarkastisk tone, uten at de gikk for langt.
Jeg likte dem jævla godt. De tilførte en brun hverdag en viss stil. Og innerst i det ene hjørnet satt det ofte en eldre dame, stivpyntet og tungt sminket, som sang tyske drikkeviser, akkompagnert av et piano. Hun var ikke alltid klink edru, og fortalte mellom låtene at hun hadde jobbet som gledespike på Reperbahn i Hamburg, skjønt det tror jeg egentlig bare var skryt.
– Hvor ligger Børs Café?
– Det er lagt ned nå, men det lå ned mot Vågen, i samme huset som Kløverhuset. Jeg var tilbake noen år etter at jeg hadde flyttet fra Bergen, og jeg tror jeg skulle spille et eller annet sted, for jeg hadde med meg gitar. Da kom en av kelnerne bort til meg, så gitaren og sa at «det er skrevet en radiosang om det stedet du sitter på nå.»
– Oi. Sa du …?
– Jeg skulle til å si at det var jeg som hadde skrevet den, men han sa det på en så høytidelig måte at jeg tenkte nei, det kommer til å høres ut som jeg kødder med ham. Så jeg sa bare: «Jøss!», og han gikk videre.

Kjøp Rumba med Gunn og andre tekster her

#sykehjemserfaringer II

Johan Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad. Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne sykehjemserfaringer.

#sykehjemserfaringer Fru Dahl

Det ene hjulet på serveringstralla har hengt seg opp. Nå piper og skjelver den bortover korridoren og gjør sannsynligheten for å bli oppdaget større.

Alle, med unntak av én beboer, har fått lunsj. Det har vært flere dobesøk, og så rakk jeg ti minutter for meg selv for å spise matpakken min. Nå må sistemann få lunsj, og da kan jeg ikke hjelpe noen andre. Derfor må jeg unngå å bli oppdaget. For ser de meg ikke, hører de meg ikke, roper de heller ikke. Å snike seg forbi de gamle uten å bli oppdaget, er som å være med i en zombiefilm. Når de ser deg, strekker de seg etter deg med sine langsomme og ukoordinerte bevegelser mens de med skurrende og rallende stemmer forsøker å få deg til å hjelpe dem. Jeg konsentrerer meg om å trille tralla forsiktig så de gamle ikke skal høre lyden av hjulene som piper, så ingen av dem skal strekke de krokete fingrene etter meg, våkne fra zombiedvalen og kreve at jeg hjelper dem. For jeg har ikke tid til det, ikke nå.

Om man ikke skal bli helt utkjørt, kan man ikke hjelpe alle. Det gjør vondt å prioritere. Én beboer har ennå ikke fått lunsj. Så er det vaktskifte. Det er ikke tid til mer enn det. Og rekker jeg ikke vaktskifte, må jeg finne og rapportere direkte til den som skal følge opp beboerne mine videre. Det tar tid. Og tid er penger, også i denne jobben. Så da følger jeg klokka, trekker pusten og sniker meg bortover korridoren. Jeg gjør den jobben jeg får betalt for, og jeg gjør den så godt jeg kan, men jeg kan ikke jobbe gratis, ikke når det de betaler meg er så lite som det er.

Hjulene skriker fortsatt når jeg nærmer meg døren til fru Dahl. Jeg stanser. Var hun på fellesrommet? Jeg husker ikke. Fru Dahl pleier alltid å rope om hjelp til å gå på do. Hele dagen. Vi kan ikke nekte dem å gå på do. Og det vet fru Dahl.

Jeg har fulgt henne på do, igjen og igjen og igjen, selv om hun ikke trenger det, selv om det bare blir ekstraarbeid, har jeg holdt ut og fulgt henne på do. Igjen og igjen og igjen. Har fått høre at jeg er for snill for denne jobben.

Jeg merker hvordan jeg har endret meg, hvordan jeg fylles av irritasjon hver gang fru Dahl roper etter meg nå. Kjenner sinnet vokse i meg mens jeg tenker på alle de gangene hun har ropt og bedt meg følge henne på do, alle minuttene jeg har stått utenfor og ventet, arbeidet med å tørke henne, stelle henne, følge henne tilbake og så, like etterpå, hvordan hun på nytt ber meg om å følge henne på do. Jeg kan ikke la meg utnytte av noen som bare ønsker oppmerksomhet.

Jeg setter tralla inntil veggen. Vakten er snart slutt. Bare én igjen å mate. Kan ikke bruke tid på noen som likevel ikke trenger å gå på do. Med brettet i hendene kan jeg løpe forbi døren til fru Dahl uten at hun ser meg. Jeg trekker pusten, griper brettet, snur meg, og der sitter hun. Rett foran meg. Jeg skvetter så jeg nesten mister brettet, og et øyeblikk forstår jeg ingenting av hvordan hun har greid å trille rullestolen ut i gangen, rett foran meg, uten at jeg merket det? Hun ser rasende ut.

– Jeg har ikke vært på do i hele dag, sier hun og ser på meg med et blikk som er fullt av sinne, sorg og lidelse. Hun vrir ansiktet til siden, fordreier ansiktet i en grimase så jeg skal forstå at hun har smerter. Jeg greier ikke avgjøre om det er virkelig eller tilgjort. Jeg har sett ansiktet hennes vri seg sånn så mange ganger før. – Det er ingen som hjelper meg, sier hun, og nå er det rett før hun begynner å gråte. På nytt vrir hun ansiktet som om hun er i store smerter. – Ingen hjelper meg. Ingen.

– Er du sikker på at du må på do nå da? spør jeg og blir skremt av hennes reaksjon. Hvordan hun greier å sette opp et ansikt så fullt av sorg og skuffelse og smerte på samme tid, er mer enn jeg kan forstå, og langt mer enn jeg er i stand til å stå imot. Jeg sukker. Ser meg om etter noen andre pleiere, ser om jeg ikke kan se hun som har ansvaret for fru Dahl i dag. Hun er sikkert inne hos en annen beboer, og jeg står alene i gangen, med fru Dahl som ser opp på meg, bebreidende og sørgende på en gang. Griper rundt brettet så neglene hvitner før jeg irritert svarer. – Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal følge deg på do. La meg bare sette fra meg brettet først. Jeg løper forbi henne, løper ned korridoren mens jeg banner for meg selv.

Det er mørkt inne på rommet til han som ennå ikke har fått mat. Jeg setter fra meg brettet og smyger meg ut. Han må vente litt til. Maten blir kald, men det er ikke noe å gjøre med det nå.

Fru Dahl smiler når hun ser meg løpende mot henne. Hun er alltid så trivelig når hun får viljen sin, er en av få beboere det faktisk går an å snakke med. Det er derfor jeg har gitt henne ekstra tid og oppmerksomhet så lenge. Men hun må forstå, fru Dahl må forstå at det går utover andre, hun må forstå at den tiden vi bruker på henne, tar hun fra noen andre beboere, eller, det er ikke helt riktig, for jeg kan ikke droppe han som ikke har fått mat, han må ha maten sin, og jeg skal gi den til ham, så hun stjeler ikke tid fra beboerne, ikke egentlig, hun stjeler tid fra meg. Det er min tid dette går ut over, og det er ingen som kommer til å kompensere meg for min ekstra bruk av tid.

– Så, fru Dahl, da var det oss, sier jeg og presser frem et stivt smil. Hun smiler mot meg som mot en hun var forelsket i, som om jeg var elskverdigheten selv og hun aldri hadde trengt å manipulere meg til å følge henne på do. Nå er vi de beste, mest fortrolige venner. Jeg bøyer meg ned mot henne, tar tak i rullestolen og begynner å trille mot do. Hun lukter av løk og Spenol.

– Jeg venter utenfor, sier jeg til fru Dahl som ser opp på meg med stor takknemlighet.

Tiden går. Fem minutter. Ti. Jeg gikk vekk fra henne én gang, jeg måtte hjelpe en annen beboer, da jeg kom tilbake hadde hun dratt i alarmsnora og noen andre hadde løpt til for å hjelpe. Hun ga meg en skyllebøtte da hun så meg igjen. I tillegg fikk jeg påpakning for å ha etterlatt noen alene på toalettet. Det var ikke trygt, fikk jeg høre, de kunne forsøke å reise seg selv, falle, og, ja, jeg får bare bli stående. Femten minutter. Fortsatt er det ingen tegn til at hun er ferdig. Det begynner å koke i brystet på meg. Jeg kan fortsatt rekke vaktskiftet om hun blir ferdig nå, og om jeg bare greier å gi maten til han som ikke har fått mat ennå, fort nok.

Jeg åpner døren forsiktig selv om hun ikke har ringt. Hun rykker forskremt til. Jeg vekket henne. Her har jeg stått utenfor, uten mulighet til å flytte meg, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på henne, så har hun satt seg til å sove på do. Jeg trekker pusten, teller til ti, hjelper henne som jeg skal, puster ut, og løper videre.

Jeg lukker døren etter meg. Alle mine beboere har fått mat. Endelig. Det er langt på overtid. Vaktskifte har vært. Jeg stirrer ned i gulvet mens jeg raskt går mot kjøkkenet som er forbundet med den ene stuen. Setter fra meg brettet og går mot vaktrommet. Idet jeg skal forlate stuen ser jeg fru Dahl strekke seg mot meg, hører det knirke i rullestolen som er på vei mot meg.

– Jeg må på do, hører jeg henne si på sitt tiggende, skurrende og inntrengende vis. Jeg later som om jeg ikke ser henne, later som om jeg ikke hører henne.

Hun må ikke på do, sier jeg til meg selv.

Hun er bare ensom.

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

 

Den gamle

Du kan si at det er ikke mange fabeldiktere i Norge, i betydningen en som dikter kortere fortellinger med en egen livslærdom – og gjerne ved hjelp av fantasifulle, «kittelsenske» mytiske figurer. Men vi har altså én – nemlig Erling Kittelsen.

Tekst: Mia Bull-Gundersen

Den gamle treffer vi den gamle mannen, han er på vei mot slutten av livet. Han sitter på kafé og skjønner at han er blitt gammel, og at det ikke nytter å blunke til damene som før i tiden. Nå planlegger den gamle sin egen død og vil gjerne gjøre det ved å samle alle sine venner til en stor fest.

Men det går ikke helt som planlagt, for den gamle forsvinner midt under festens forløp, og våkner opp på et hotellrom i Dubai. Sånt kan skje i en Kittelsen-fabel.

Vi traff Den gamle i boka Jeg, Jako også – der tok han vare på den narkomane gutten Jako som trengte beskyttelse og stell.

Det er den samme Jako som forteller historien i Den gamle. Han har fortellerstemmen.

I boka møter vi også igjen Erling Kittelsens fabeldyr, Solloene og Selkattene, som dukket opp i tidligere bøker av Kittelsen. Nå melder disse forunderlige vesener fra havet seg igjen. Disse som gir menneskene egenskaper, som nærmest tar bolig i enkelte mennesker. Og solloen, som  for eksempel ikke kan forstå hvorfor menneskene kriger med hverandre, når alle er så like. Og Den gamle er kanskje blitt en sollo-mann.

Den gamle er for folk som tør å kaste seg ut på dypt vann, sammen med solloer og selkatter og Erling Kittelsens fargerike karakterer.

Pakk lett med ebok i høstferien

Nå har vi høstferietilbud på noen skikkelig gode ebøker. Har du nettbrett, lesebrett eller smarttelefon kan du laste ned ei ebok, så er høstferien sikret!

Det er slutt på den tida der du må velge med omhu hvilke bøker som får lov til å bli med deg på tur! Med et lesebrett, et nettbrett eller en telefon har du en bokhylle som veier akkurat det samme uansett antall bøker. Nå har vi høstferietilbud på noen skikkelig gode ebøker.

Ei ebok har mange åpenbare fordeler. Umiddelbar tilgang, vekt og tilbud. Å gå fra hytte til hytte, blir straks en dans med lesebrett. Du går aldri tom for lesestoff!

Skal du kjøpe ebok til Kindle, finner du oppskriften her. På denne siden finner du de fleste svar angående kjøp og bruk av ebøker.

Du kan også lese ebok på telefonen. Det går overraskende bra. Og du har den alltid med deg. For å kunne lese bøker på telefonen trenger du et leseprogram og her er det flere å velge mellom. Har du en Android-telefon er Google Play Books mest vanlig, og for iPhone har du iBooks. Kindle får du både til Android-telefoner og iPhone.

Tilbud på ebøker finner du her

Nye ebøker finner du her

Ebok fra 49,-

Nye romaner

For lesestjerner. Egner seg perfekt for høytlesning!

 

Dokumentar

 

Du er mer enn det verste du har opplevd

Romanen Kinderwhore av Maria Kjos Fonn er en rå og nådeløs oppvekstskildring. Den har nettopp kommet ut og har fått en enestående mottakelse, anmelderne er både begeistret og rystet – og klokere enn de var før.

Tekst: Benedicte Treider

Kinderwhore er ikke en roman som går stille i dørene, tittelen i seg selv roper på oppmerksomhet, innholdet ber om å bli debattert. Boka har en eiendommelig kraft, den er inn til margen rå – blottet for sentimentalitet og forskjønnende omskrivinger.

Les mer om boka her

Det handler om Charlotte. Vi følger henne fra hun er sju til hun er tjue år. Hun vokser opp i et dysfunksjonelt hjem med en mor som er ute av stand til å ta vare på noen. En rekke midlertidige fedre kommer og går. Og når Charlotte er tolv, er det én av disse som forgriper seg på henne og misbruker henne over tid.

Forsvarsmekanismer og angrepsmetoder

Hvis det finnes et begrep som en normal barndom og ungdom, kan det legges til side her. Ingenting er konformt eller alminnelig i Charlottes liv. For henne handler livet om å bygge forsvarsmekanismer – og angrepsmetoder – sterke nok til å orke å leve med smerter, traumer, et svakt selvbilde og en ødelagt kroppsforståelse. Hun havner etter hvert i rus og i psykiatrien, samtidig tar hun selv skånselløst og hardt igjen på omgivelsene sine.

En låt av Courtney Love er sitert flere ganger, og den klinger med som et slags refreng i romanen:

I love you so much it just turns into hate/Someday you will ache like I ache.

Ordene speiler Charlottes egne følelser, for hun bærer ikke bare på en knusende forakt rettet mot seg selv, men også et hat rettet utover. I tenårene faller hun inn i en selvdestruktiv spiral nedover, der hun også lokker andre med seg inn i ødeleggelsen.

Charlotte er ikke et offer det er lett å få sympati med, hun kan være utagerende og hensynsløs. Det rammer de fleste rundt henne – medelever på skolen, datteren i fosterhjemmet hun bor i, og også moren. Som det står i brevet Charlotte etterlater til moren før et selvmordsforsøk som 15-åring: «Kjære mamma, ikke vær redd for at det er din skyld, det er det.»

Vendingen

Blant de mange drastiske scenene, finnes det også uendelig såre og skjøre tekstpartier. Det skjer en vending underveis. Charlotte kommer inn på et nytt spor, det finnes håp. Det gjør meg underlig rørt, at Charlotte etter å ha vært gjennom neglisjering, seksuelle overgrep, rus, prostitusjon, innleggelser, barnevernstiltak, avrusning, diagnostiseringer og feildiagnostiseringer – på slutten av tenårene og i slutten av romanen kan se fremover mot noe som kanskje kan bli et nytt og godt liv.

Hun får en kjæreste, og forholdet mellom henne og Christine er i seg selv en slags omvendelse til noe nytt:

Vi pustet like stille som blader som falt mot bakken. Ingen måtte høre oss, ikke engang veggene. Vi hvisket uten ord om det vi hadde lært hverandre: At man kunne bli et menneske. At det fantes et vindu å se ut av, at vi kunne reise oss opp, sette den ene foten foran den andre og gå.

Når dette er blitt en så drastisk og kompromissløs, men samtidig vakker og sår fortelling, er det ikke minst på grunn av formen og tonen i romanen. Den framstår som autentisk og ærlig. Den er ladet med sterke, intense øyeblikk. Den har overskudd og et skarpt blikk. Grunntonen er verken smertelig, sår eller vemodsfylt, men fandenivoldsk. Det finnes hele tiden et vittig, frekt og galgenhumoristisk toneleie. Inntil det snur –  for tonen endrer seg etter hvert. Det er fremdeles et bitt i setningene, men mot slutten er det større rom for tristhet, åpenhet og følelser.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har.

Mer enn noe annet handler denne boka om å bli et menneske. Og den viser at det går an uavhengig av hvilke forutsetninger vi har. Den lar oss komme tett innpå en person få kjenner, og den lar oss oppleve et menneskelig mørke vi har mye å lære av. Det er som Kjetil Røed skriver i en anmeldelse i Vårt Land: «Det blir både ­vakkert og forferdelig. (…) Maria Kjos Fonn må aldri slutte å skrive.»

Anmelderne om Kinderwhore:

En bok alle bør lese
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet, terningkast 5

Mange har skrevet godt om at det er for jævlig å være ung. Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn.
– Trine Saugestad Hatlen, VG, terningkast 5

Det er rått. Det er sterkt. Det er inntrengende. (…) Ingen kan bli uberørt av å ha lest denne romanen.
– Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen, terningkast 5

Romanen slår hardt, den er velskrevet og griper rett inn i samfunnsdebatten. En av høstens viktigste utgivelser.
– Anne Schäffer, Tara, terningast 5

Løfter arven etter Herbjørg Wassmo. (…) Kinderwhore av Maria Kjos Fonn kan gå rett inn i norskundervisningen.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Å være ung er faktisk for jævlig, noe Maria Kjos Fonn beskriver med stor litterær kraft.
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

Knallsterk roman om kampen for – og mot – et levelig liv etter omsorgssvikt og overgrep.
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

 

#sykehjemserfaringer

Johan B. Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad.  – Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne #sykehjemserfaringer.

Tekst: Johan B. Mjønes

Meteorologen

I fire år var jeg pleieassistent på et sykehjem i Oslo. Jeg sitter igjen med mange fortellinger og minner derfra, gode og dårlige. La meg få dele en historien om en drømmebeboer, en historie som både er et godt og et vondt minne.

Om en mann som alltid var høflig og velvillig. Han gjorde som han ble bedt om, spiste når det var mat, lot oss gjøre skift og stell uten motstand, og sov rolig om natten. Han var dårlig til bens og pratet lite, så han satt som regel på rommet sitt, eller i stuen, stille, men sammen med andre beboere. Han hadde pårørende som var innom jevnlig, så han var ivaretatt. En drømmebeboer.

I journalen hans stod det at han likte å gå ut for å se på været. Og en dag jeg hadde litt ekstra tid, bestemte jeg meg for å følge ham ut. Været var fint, og det var forholdsvis rolig på avdelingen. Jeg spurte ham om han ville være med ut, og fikk et høflig nikk til svar. Sammen stavret vi oss mot verandaen, jeg åpnet døren og støttet ham ut.

Da vi kom ut, himmelen var høy og blå med noen mindre skyer her og der, var det noe som skjedde. En forandring. Han rettet seg opp. Slapp taket i meg og stod støtt for egne ben. Jeg så på ham, og i blikket hans var det plutselig noe som glødet, noe jeg ikke hadde sett hos ham før, det var liv og styrke og glede i blikket. Og han begynte å snakke.

Det viste seg at han hadde vært meteorolog, hadde jobbet på Blindern, og nå fortalte han meg om alt vi så, fortalte om vinden som strøk mildt over oss, fortalte om skyene som drev sakte over himmelen. Så løftet han hånden og pekte.

– Se der, sa han mens han pekte på en sky. – Under der ligger det et lite vann.

– Hvordan kan du se det? spurte jeg.

­– Se på undersiden av skyen, forklarte han, – der kan du se at det er en litt annen fargenyanse. Det skyldes fordampning fra vannet som ligger der.

Jeg så på ham, så på skyen, og så hørte jeg en alarm gå av inne på avdelingen, og jeg forstod at vår tilmålte tid var ute.

Om han ville være ute lenger, vet jeg ikke, for da jeg sa at vi måtte inn igjen, ble han med uten å protestere. Jeg støttet ham inn på rommet, hjalp ham ned i stolen, og så hvordan haka falt ned til brystet, så hvordan blikket ble tomt, hvordan han sank inn i sitt høflige ingenting igjen.

Jeg vet ikke hvor mange som hadde tid til å ta ham med ut. Jeg var ikke på vakt hele tiden. Men det jeg vet, er hvor ofte jeg hadde tid til å følge ham ut. Én gang. I løpet av mine fire år som pleieassistent, hadde jeg tid til å ta ham med ut én eneste gang.

Prioriteringene mine kunne vært annerledes, jeg kunne jobbet raskere og hardere, og jeg kunne tatt et kvarter på verandaen med ham etter vakt, jeg kunne det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Men det er også et annet element her, som handler om tid og penger og ressurser, og jeg vet, at på den avdelingen jeg jobbet, er bemanningen redusert siden jeg var der, samtidig som de eldre er blitt sykere, og eldre, og krever enda mer av den enkelte pleier.

Har noen i dag tid til noen annet enn neste skift, neste måltid, neste livsnødvendighet?

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.