Kategori: Romaner & noveller

13 bøker du kanskje gikk glipp av i 2018

Vi nærmer oss slutten på nok et bokår. Herlighet så fort det går. Mange bøker blir lest bredt og får masse oppmerksomhet, mens andre går mer under radaren. De er allikevel gode bøker som fortjener å bli lest, og vi har funnet fram til noen av dem vi skulle ønske enda flere fikk lese. 

Romaner

Jeg har mer jeg vet du vil like av Marte Magnusdotter Solem

Silje har flytta fram og tilbake mellom foreldrene siden hun var liten og har måttet tilpasse seg to ulike hjem. Nå har hun omsider blitt voksen og opplever sin første store forelskelse i Eirik. Med ham forestiller hun seg at hun kan bli den hun ønsker å være. Hun tar ham med til familiens sommerhus og tror de skal ha noen dager helt for seg selv. Men etter ett døgn kommer faren med ny kone, barn og svoger. En rekke anstrengende, morsomme og såre situasjoner utspiller seg fortløpende i noen intense sommerdøgn. Ingenting blir slik Silje planla, og gradvis svekkes forestillingen om at hun kan frigjøre seg fra den rollen hun alltid har hatt.

Kjøp «Jeg har mer jeg vet du vil like» her

Natt av Edgar Hilsenrath

«Noen ganger så han et lik liggende i søla og tenkte : det var uflaks, gutten
min. Han tenkte det uten å føle annet enn en slags triumf uten glede : av å
kunne si at det ikke var han som lå der.» Sånn er livet i ghettoen. En syns
ikke synd på folk i denne boka, en verken gråter eller ber. Setningene er
korte og scenene ubarmhjertige og korthugde.

«Det er få bøker som har gjort så dypt inntrykk, få bøker jeg har slitt så mye med å lese ferdig, samtidig med at jeg absolutt ikke ville legge den til side.»
– Bokas redaktør.

«Storslagen roman om en jødisk odysse gjennom krigens helvete. Endelig er hovedverket til den tyske kultforfatteren Edgar Hilsenrath ute på norsk.»
– Fredrik Wandrup, Dagbladet, terningkast 6

Kjøp Natt her

De fortapte av Adelheid Seyfarth

Tredje bok om menneskene i Svullrya-samfunnet i dypeste Finnskogen tett på grensen mot Sverige. En fraflyttingsbygd preget av arbeidsledighet og langpendling og med familien Langberget i sentrum av handlingen. Pendleren og anleggsarbeideren Robert Langberget er skilt fra Siw, og bor hjemme hos moren Maren-Anna. Han lever i fattigdom, og tar strøjobber for svarte penger og skyter elg og ulv, men i denne boka er det Siw som er hovedpersonen. Akkurat når Siw Langberget er i ferd med å forstå at slike som henne ikke er noe verdt i vår tid finner hun en svart mann i skogen. Siw er arbeidsledig og ubemidlet og tør ikke lenger stole på noe annet enn ukas horoskop. Likevel bestemmer hun seg for å redde mannen.

«Den norske hillbillykulturens forfatter. Der Kjell Aukrust hadde Flåklypa og Levi Henriksen har Skogli har Adelheid Seyfarth finnskogbygda Svullrya. «De fortapte» er tredje bok fra det som begynner å bli et komplett univers.
– Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

Kjøp «De fortapte» her
 

Steinauge av Oda Malmin

Dei seier at ein ikkje kan velja familien sin, men på stadar som Jæren er det ikkje stort anna ein kan velja heller.

Syskenbarna Ingeborg og Randi har vore venninner sidan barndommen, men valde dei eigentleg kvarandre? Ingeborg skulle ikkje bli bonde, men det blei slik. Randi skulle aldri venda heim, men det blei slik. Då Randi blir alvorleg sjuk, er dei begge tvinga til å sjå seg tilbake, og forholdet mellom dei blir med eitt endevendt og blottstilt.

Å vera avhengig kan både knyta oss til andre og øydelegga oss. Nokre gongar kan det vera vanskeleg å vita forskjell.

«Heilt frå første setning kjenner ein seg i trygge hender, for Malmin skriv godt på ein ujålete måte, med naturleg autoritet (…) Malmin innleiar boka med eit sitat av den største Jæren-forfattaren av alle, Arne Garborg. Men den kontante stilen i dei nynorske setningane hennar og den knappe, men poetiske måten å vise indre stemningar på, får meg også til å tenkje på Olav Duun.»
– Merete Røsvik, Klassekampen Bokmagasinet

Kjøp «Steinauge» her
 

Den gamle av Erling Kittelsen

Den gamle føler han skal dø og at han har mistet noen ualminnelige evner. I ¿dødsøyeblikket¿ skjer det noe, og den gamle lever videre både med sine vanlige og uvanlige sider.
Den fortellende jeg-stemmen er en tidligere narkoman, som den gamle tok seg av en gang.
Fabelen Den gamle står alene, likevel gir den nøkler til andre av Erling Kittelsens tidligere fabler, hans poesi, dramaer og samtaler med gammelt mytestoff.
Fabelen kommer fra oss selv, sier Erling Kittelsen. Alt dette fins her. Å mangle noe er like viktig som å ha noe; det å miste, sette i pant, gi fra seg er like viktig som heltens evner.

Erling Kittelsen har fått mange priser og utmerkelser langt utover Norges grenser.

Kjøp «Den gamle» her
 

Livet i luftene av Arild Vange

«Livet i luftene» er en original og annerledes fortelling, biografi og poetikk. Vi møter en talefør svarttrost, og gjennom ham og andre fugler synges fem ulike anefortellinger fram. Anene springer tilbake til fem tyske forfattere og tenkere fra 1700-tallets opplysningstid og romantikk. Vi får kjennskap til bruddstykker av deres liv, men aller mest kommer vi i kontakt med deres tanker om kunst og litteratur.

Parallelt løper fortellingen til Clara Wieck (1819-1896). Hun skriver om sitt liv som pianovirtuos, komponist og om livet med Robert Schumann, som var far til hennes åtte barn.

Bruddstykker av forfatterbiografier og fuglebøker blir satt sammen til en helhet av fiksjon og faksjon. Samtidig flettes det inn nyoversettelser av tyskspråklige tekster, blant annet fra Robert Walser, Robert Musil og Heinrich von Kleist.

Kjøp «Livet i luftene» her
 

Poesi

Farvel alle hemmeligheter av Helene Guåker

Hva vil det si å være feminist i dag? Er det at mannen deep throater en dildo for å kjenne på hvordan kvinnen har det? At kvinnen gjør og fører seg som en mann, hva nå det egentlig innebærer? Og hva skjedde med kvinnesolidariteten fra 70-tallet? Med hardtslående, rytmiske, uromantiske, aggressive, humoristiske, ironiske og sårbare dikt stiller Helene Guåker alle disse spørsmålene, og utforsker på uredd vis samfunnets forventninger til hvordan kvinner skal oppleve sex, og om det fortsatt eksisterer «sømmelighetskoder» i språket.

Underveis kommer tanker om kroppen: den som aldri skal bli eldre. Om barn: kvinnekroppen som har kort utløpsdato. Om dating: det mekaniske ved måten vi finner hverandre. Om seksualitet: forventning, porno, grensesetting. Og om kjærlighet: den som dukker opp når man minst venter det.

Farvel alle hemmeligheter er en modig lyrikksamling som borer i temaer som er brennaktuelle i vår tid.

«Rått, godt og pågående. Med sitt røffe språk understreker diktene hvordan det har blitt en helt annen åpenhet om det som tidligere ikke kunne snakkes om. Og det er nettopp denne åpenheten som er styrken ved boka.»
– Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

Kjøp «Farvel alle hemmeligheter» her
 

Det er berre eit spørsmål om tid av Eldrid Lunden

Dialog har alltid vore eit sentralt motiv hos Eldrid Lunden. I «Det er berre eit spørsmål om tid» møter vi ei rekke samtalepartnarar, frå neolittiske relieff og Seneca d.y. til eit knippe forfattarar i nyare tid. Tekstane kombinerer uventa synsvinkel med intenst nærvær på ein måte som er typisk for dette forfattarskapet – kanskje klårare og meir effektivt enn nokon gong tidlegare.

«Dette er ein meister i arbeid.»
– Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen

Kjøp «Det er berre eit spørsmål om tid» her
 

Tidslys av Helge Torvund

TIDSLYS er nettopp det – dikt om tida sitt lys. Om samspelet mellom desse grunnleggjande elementa i kvardagen. Samtidig er det ei bok om livsalvoret. Det har vorte sagt om Helge Torvund at han skreiv mindful poesi lenge før omgrepet vart introdusert her i landet. Også i denne samlinga er ei slik vaken merksemd sentral.

Lesaren får leva med i det å vakna på Jæren eller i Yorkshire, og i det å velja livet, – igjen og igjen. I dikt fulle av ro, – og av uro. Dikt med pågangsmot – og avmakt.
Fleire dikt er studiar nettopp i det som er i live; dyr, plantar og ikkje minst poeten sjølv. Kvardagssyn og søndagssansingar, tidsoppleving og lyserfaring.

Vel har dei fleste åra kome og gått, men våren er jammen frekk nok til å dukka opp her på ny. Ja, ja, kva gjer vel det? Poeten er jo ennå i live – i livet. Alt det som spelar seg kring han og i han, i moll og i dur.

«Ein kan lese Tidslys som ein lyrisk freistnad på å drive det umoglege sin kunst. (…) Ein finn så mykje her. Ein finn glede, sorg og innlysande, enkle vers som dette: «å kunne letta / og la tyngda falla».
– Sindre Ekrheim, Dag og Tid

Kjøp «Tidslys» her
 

Melanin blekere enn hvitemiddel av Sumaya Jirde Ali

Melanin hvitere enn blekemiddel handler om det å bære en annen historie med seg overalt. Den handler om burkakjerringa og om en mamma som vil hjem igjen, om opprør og skjønnhet, og om morsmålets vokaler.

Men hvem er egentlig burkakjerringa? Er hun deg – eller kanskje meg? Eller oss begge?
Sumaya Jirde Alis lyriske stemme er direkte og antisentimental. Innimellom temmelig rå. Hun lager også fine, snodige poetiske bilder som røsker i etablerte leseblikk.

Kjøp «Melanin blekere enn hvitemiddel» her

HU av Aasne Linnestå

HU er en diktsyklus, der de tre delene (Opphav / Sorgtavler / Oppløpen) er gjennomsyra av nettopp HU; jentungen og jenta. HU er en frittgående og egenrådig karakter som fyrer opp sidene med sin intense tilstedeværelse i verden, på godt og vondt.

Diktsyklusen gjennomstrømmes av de landskapene som omgir og borer seg inn i denne jentekarakteren; gress og fjell, vidde og trær, myrer og brådjupe innlandssjøer.
Alle landskapene speiler også de emosjonelle berg- og dalbanene jenta, eller jentungen eller Hu, utsettes for eller setter seg selv i.

Fortid flettes til nåtid, og midt i den pulserende tidsstrømmen inntreffer også døden, og med den de utfordringene små og store mennesker kommer til å møte i løpet av et liv.
Det er mange iboende krefter i HU, i jenta og jentungen. Hu trekker seg tilbake, trekker seg opp, tar seg til rette når det trengs.
Kanskje finnes det en konstant oppdrift i HU, ei kraft som i liten grad lar seg overstyre av andre.

Kjøp «HU» her
 

Fra virkeligheten

Operasjon Gamma av Ståle Økland

I 2017 beordrer politimesteren i Oslo en operasjon for å knuse et brutal kriminelt miljø som bevæpner seg, selger narkotika, kidnapper folk og tjener penger på illegal gambling. Gjengen bak kriminaliteten har forbindelser til mafiaen på Balkan. Den innerste kjernen står med mer enn 200 uoppgjorte saker.

Politiet foretar massive arrestasjoner, beslaglegger penger, narkotika og våpen, men strever med å få tak i bakmennene. Så blir en ung mann skutt på Holmlia.
Hvordan kan et slikt miljø vokse frem i fredelige Norge? Forfatteren fulgte politiets Operasjon Gamma som flue på veggen i et år. Han trenger bak politiets avmålte kommentarer og møter de kriminelle ansikt til ansikt. Det ble en reise dypt ned i Oslos kriminelle underverden der penger, makt og hevn utgjør hverdagen.

Kjøp «Operasjon Gamma» her
 

Skogens historie av Reidar Müller

Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det – å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?

Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

«Medrivende og spenningsfylt om skogen.»
– Arne Dvergsdal, Dagbladet, terningkast 5

Kjøp «Skogens historie» her
 

Årets beste bok!

Leksikon om lys og mørke er årets beste bok, mener landets bokhandlere. – Det er en svært personlig bok, og dessverre, en roman med en stadig mer aktuell klangbunn, også i vår tid, for fortiden finnes fremdeles, sa Simon Stranger under utdelingen av Bokhandlerprisen.

– Du er en modig forfatter, sa statssekretær Frida Blomgren da hun overrakte prisen. – Aller modigst er du når du skriver om det nære i det store. Med Leksikon om lys og mørke lykkes du med å gi oss noe nytt – både litterært og historisk.

Leksikon om lys og mørke har fått fantastiske anmeldelser: Oppsiktsvekkende vellykket (VG), Fulltreffer om smerte og tilgivelse (Dagbladet), Mesterlig og grufullt (Adresseavisen) – se anmeldelsene her. Romanen er hittil solgt til 11 land.

Om arbeidet med Leksikon om lys og mørke

Kjære bokhandlere

En stor takk til alle dere som jobber i bokhandlere! Fra Bokhuset i Tromsø, til Ark i Egersund. Fra Norli i Universitetsgata til Tanum i Bergen, og alle dere andre, på små og store steder over hele landet!

At dere har valgt Leksikon om lys og mørke som vinner av årets bokhandelpris, i konkurranse med alle årets bøker, gjør meg selvfølgelig svært rørt, og veldig, veldig takknemlig.

I en tid hvor lesing blir utfordret fra flere hold, er det godt å se hvor sterk bokhandelen fremdeles står i Norge, og hvor mange kvalitetsbokhandlere som finnes. Uten alle dere, som hvert år pløyer gjennom bunker av bøker, som møter lesere og forsøker å finne riktig bok til riktig leser, ville tekstene mine aldri nådd ut. Takk!

Det første yrket jeg ønsket å bli, var forfatter, og lesingen og skrivingen har vært noe av det kjæreste jeg har hatt, helt fra barndommen av, for litteraturen har en egen kvalitet som ikke finnes noe annet sted. Som Schopenhauer sa:  «Å lese er som å tenke med et annet menneskes hode.»

En stor takk til Aschehoug, som allerede fra første stund har utvist en så enorm entusiasme for manuset til «Leksikon om lys og mørke»

Det er spesielt hyggelig å få prisen for denne romanen, som ikke bare er et prosjekt jeg har jobbet mye med rent formmessig, men som også er en svært personlig bok, og dessverre, en roman med en stadig mer aktuell klangbunn, også i vår tid, for fortiden finnes fremdeles.

Fremdeles finnes det folk som vil forenkle tilværelsen ved å dele inn mennesker i kategorier. Som vil se forbi det personlige, det unike ved hvert enkeltindivid, og gjøre dem om til grupper.

For å si det med ordene til en av hovedpersonene i romanen, Gerson Komissar, som var oldefaren til mine to barn: «Vi er ikke jøder. Vi er mennesker.»

Hatet mot minoriteter gikk dessverre ikke opp i røyk i pipene i konsentrasjonsleirene. Det ble ikke bombet vekk, og kan det heller ikke, for denne frykten for det fremmede, og denne hangen til forenkling, den ligger latent i oss alle. O for ordene.

Med ordene skapes verdensbilder. Forestillinger som til syvende og sist fører til handling. Gjennom trangen til å skape skiller mellom oss og dem, dannes grunnlaget for vold. Enten i liten skala, som i en skolegård, eller i stor skala, som i Bosnia, Rwanda, Auschwitz. Det er vårt ansvar å gjenkjenne dette mørket, både i oss selv og i kulturen.

En stor takk til Komissarene, min kones familie, som har delt sine historier. En særlig takk til Rikke, Grete og Jannicke, som generøst har delt av sine minner, tanker, følelser, bilder. Som har hjulpet å meg å løfte fortidens hendelser ut av glemselen, og skrive om dem. Som det står i Talmud, dør vi mennesker to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å slå. Den andre er når navnet vårt sies for siste gang. Med denne romanen forlenges noen få av de livene som krigen avsluttet.

Hvorfor skriver jeg? Fordi det å trekke meg tilbake fra verden, på merkelig vis er den måten jeg kan være mest tilstede.

Hvorfor leser vi? Fordi det å lese er å få muligheten til å tenke med et annet menneskes hode. Fordi det å lese, er å unnslippe seg selv, unnslippe ensomheten som lurer under ethvert menneskes liv, og innse at vi aldri er alene. Vi leser fordi litteraturen er et sted der vi kan møtes, på tvers av tid og rom. Et sted der vi blir minnet på det vi hadde glemt at vi visste. Et sted der alt av menneskelig erfaring finnes. Et sted der ingenting av det menneskelige er fremmed. Et sted der vi får anledning til å vokse, til å utvides, advares.

Iblant skulle jeg ønske at jeg kunne reise gjennom tid og rom, og at jeg kunne gripe fatt i meg selv i de øyeblikkene der alt har virket håpløst, og at jeg kunne vise livet slik det er nå. Takk!

En stor takk til alle dere som vier tiden til å formidle bøker, både i forlag, i bokhandlere og i bibliotekene. Og til alle dere som har stemt på Leksikon om lys og mørke. Alle dere som har latt dere berøre og begeistre: Hundre, tusen takk!

– Simon

Om Leksikon om lys og mørke

Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

Kjøp Leksikon om lys og mørke her

Våre favorittsitater fra Eleanor Oliphant har det helt fint

Fra første til siste side var jeg fullstendig besatt av Eleanor Oliphant har det helt fint. Jeg kan ikke huske sist jeg falt så pladask for en karakter, hvordan jeg hele tida heiet på henne – og bare ønsket at hun skulle få et godt liv. Jeg ville bare ta Eleanor under mine vinger, og bli den venninna som ringer for å sjekke om det går greit med henne, potteplanten og huskatten.

Eleanor Oliphant har det helt fint er en utrolig sitatvennlig bok. Den er fullspekket av morsomme setninger og avsnitt, klokskap og til tider noe litt tungt. Jeg husker jeg satt i sofaen hjemme hos mamma da jeg leste den første gang, og jeg måtte stadig lese høyt for henne – så vi begge kunne le til vi begynte å grine, også var det tilbake til boka – med nesa først.

Her er våre favorittsitater fra Eleanor Oliphant har det helt fint

«Jeg har alltid satt stor ære i å klare meg alene. Jeg er en uovertruffen overlever – jeg er Eleanor Oliphant. Jeg trenger ingen andre – det finnes ikke noe tomrom i livet mitt, ingen puslespillbit som mangler. Jeg er en selvstendig enhet.»

«Hvis noen spør deg hvordan du har det så er det meningen at du skal svare HELT FINT. Det er ikke meningen at du skal si at du gråt deg i søvn i går kveld fordi du ikke hadde snakket med noe menneske på to hele dager. FINT skal du svare.»

«Et filosofisk spørsmål: Hvis det faller et tre i skogen og det ikke er noen i nærheten som kan høre det, lager det da noen lyd? Og hvis en kvinne som er fullstendig alene innimellom snakker med en potteplante, er hun da helt sprø? Jeg er sikker på at det er helt vanlig å snakke med seg selv nå og da. Det er ikke slik at jeg forventer noe svar. Jeg er fullt og helt oppmerksom på at Polly er en potteplante.»

«Man kan aldri skrive inn for mye hund i en bok.»

«Det fantes tydeligvis ikke noe Eleanor-formet sosialt hull der jeg kunne passe inn.»

«Etter noen sekunder fikk jeg svar: 😃
Kommunikasjon i det tjueførste århundret. Jeg frykter for nasjonens lese- og skrivekunnskaper.»

«Telefonen min ringer ikke ofte – jeg hopper høyt når den gjør det – og det er vanligvis folk som spør om jeg er blitt lurt til å kjøpe en lånebeskyttelsesforsikring. Jeg hvisker jeg veit hvor du bor til dem, og legger veldig, veldig stille på røret.»

«Noen anger trengte man rett og slett å ha et snilt menneske i nærheten når man skulle gjøre vanskelige ting.»

«Selv om det er bra å prøve nye ting og ha et åpent sinn, er det også ekstremt viktig å forbli tro mot den du egentlig er.»

«Det eneste som i siste instans betyr noe, er dette: Jeg overlevde.»

Eleanor Oliphant har det helt fint

Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.

Kjøp Eleanor Oliphant har det helt fint her

Fullkommen feelgood (…) Både når boka får meg til å snøfte høyt av latter og når den får meg til å gråte, skjer det uten at jeg føler meg manipulert. Rett og slett et perfekt blandingsforhold mellom komedie og tragedie.
– Maria Årolilja Rø, Adresseavisen, terningkast 6

Mørkt, morsomt og medrivende om ensomhet …
– Trine Saugestad Hatlen, VG, terningkast 5

Vellykket sorgmunter tristesse (…) en trist og øm bok om ensomhet, som også er frisk og festlig.
– Mari Grydeland, Aftenposten

Ah look at all the lonely people

Eleanor Rigby av the Beatles og Eleanor Oliphant har mer til felles enn fornavnet. Begge er kjent for utenforskap og ensomhet. Begge går ut i verden med en form for maske eller rustning som gir dem et vern mot verden.

Av: Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl

Eleanor Rigby «setter på seg et ansikt» når hun går ut – Eleanor Oliphant forsøker å være så anonym som mulig, for å beskytte seg selv og sine følelser. Hun søker også trygghet i rutiner: Hver fredag etter jobb går hun på butikken og kjøper tre liter vodka, drikker jevnt gjennom helgen – før arbeidsuken starter igjen. Det er lett å føle sympati med henne, spesielt når fortiden hennes avsløres. Samtidig blir jeg litt imponert over hvor kompromissløs og usentimentalt hun møter folk hun må forholde seg til. Det er tragisk og det er komisk – noen ganger på samme tid. Dette er også en sterk historie om hvor avgjørende vennskap kan være. Eleanor har ikke hatt noen venner tidligere, men så traff hun heldigvis en som ikke lot henne forbli anonym, men som «så» henne – og som derved gjorde fortiden og nåtiden lettere å håndtere.

Boka om Eleanor Oliphant kom på norsk rett før TV-Aksjonen nå i oktober, og det slår meg at timingen tilfeldigvis var perfekt. Hennes historie kunne vært en av fortellingene som ble løftet fram den dagen, under overskriften å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Hun selv hadde nok vært ganske motvillig til dette. Hvertfall i utgangspunktet. Hun hadde det jo helt fint, og trengte ingen. Hun ville bare være helt i fred og leve et anonymt liv.

Ideen til boka er ikke hentet fra fantasiens verden, men tvert imot fra en artikkel om en dame som ikke snakket med et levende menneske fra arbeidsdagens slutt på fredag til påfølgende mandagen. Kanskje er det på grunn av dette utgangspunktet, og koblingen til virkeligheten, at boka berører så mange? At mange som leser sier de har fått et litt annet blikk på menneskene omkring seg – og at de er litt vennligere og smiler til sidemannen på bussen eller personen foran i køen på butikken? Uansett motivasjon er det en fin tanke at en bok kan gjøre en liten forskjell i folks liv.

Eleanor Oliphant har det helt fint

Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.

Kjøp Eleanor Oliphant har det helt fint her

Bak Børs Café

Møt Faren til Ivar, Erik Vea, nittimetersbakken, Børs Café og Gunn på nytt i Rumba med Gunn og andre tekster. I boka snakker Jo Nesbø med Hallgeir Opedal om Di Derres univers og Per Dybvig har illustrert. En nydelig bok om låtskriving, rytmeforståelse, kompiser, avstandsforelskelse og fotball.

Børs Café

Okei, jeg veit det meste
er sagt om Bergen by;
Grieg og Wessel, Fisketorget
Brann og paraply.
De har vel fått det meste med.
Enig for så vidt det er bare det,
det er litt vanskelig å
la den byen i fred
før noen har sagt noe om Børs Café.

Når køen tetter seg
foran Opera og Cafe Galleri,
og musikken dundrer innafor
så ingen hører det du prøver å si,
da trekker jeg lett på skuldrene
og trekker ned mot vågen igjen.
Kursen er stø, det er aldri kø,
og du blir tatt imot som en gammal venn.

Gi meg et bord innerst i hjørnet,
og la meg sitte i fred,
for varmen er på en måte litt varmere
på Børs Café.

Navnet skjemmer ingen som kjent,
men likevel: Børs Café.
Det høres nærmest ut som en framtidssynt
person
hadde moro av å kalle det nettopp det.
Her omsettes lite materiell verdi,
men kanskje har folk desto bedre tid.
Ingen travle japper stopper,
ingen business-topper tapper
sin halvliter her, de bare hopper forbi.

Gi meg et bord innerst i hjørnet,
og la meg sitte i fred,
for ølet er på en måte litt kaldere
på Børs Café.

Okej, jeg veit det,
du likte ikke alt du så.
Duken var vel ikke helt rein,
et par av gutta var litt vel på’n.
Men du veit det går ikke bort
selv om du lukker øya igjen,
og det er nå slik det engang er
at det er mye du tilgir en gammal venn.

Gi meg et bord innerst i hjørnet
og la meg sitte i fred.
Bånn er nådd først når du er nekta
på Børs Café.

Gi meg et bord innerst i hjørnet
og la meg sitte i fred.
Bånn er nådd først når du er nekta
på Børs Café.

– Denne skrev du altså da du bodde i Bergen?
– Første året jeg studerte på Handelshøyskolen, bodde jeg i sentrum, og dette var like før kafékulturen eksploderte i Norge. Og da spiste jeg ofte dagens på Børs, og tok en halvliter. Det var et brunt, men fargerikt sted med misforståtte kunstnere, studenter og krigsseilere, og bortkomne menn med plastposer, ja, striler som ikke hadde rukket siste båt eller buss hjem. De hadde blitt værende i Bergen. Mellom bordene gikk bergenske kelnere med bart og korte røde og svarte kelnerjakker med slag på. Gjerne med brennemerker etter sigarettgloer. Det var en litt skeiv og forsoffen stil over dem, men de var profesjonelle. Og morsomme. På en gjennomført ironisk måte oppførte de seg som om de jobbet på Waldorf Astoria, men så jobbet de på Børs Café. Selv der skulle det være en viss stil, og det holdt de på, uansett.
– Med respekt for klientellet?
– Ja, men med en lett sarkastisk tone, uten at de gikk for langt.
Jeg likte dem jævla godt. De tilførte en brun hverdag en viss stil. Og innerst i det ene hjørnet satt det ofte en eldre dame, stivpyntet og tungt sminket, som sang tyske drikkeviser, akkompagnert av et piano. Hun var ikke alltid klink edru, og fortalte mellom låtene at hun hadde jobbet som gledespike på Reperbahn i Hamburg, skjønt det tror jeg egentlig bare var skryt.
– Hvor ligger Børs Café?
– Det er lagt ned nå, men det lå ned mot Vågen, i samme huset som Kløverhuset. Jeg var tilbake noen år etter at jeg hadde flyttet fra Bergen, og jeg tror jeg skulle spille et eller annet sted, for jeg hadde med meg gitar. Da kom en av kelnerne bort til meg, så gitaren og sa at «det er skrevet en radiosang om det stedet du sitter på nå.»
– Oi. Sa du …?
– Jeg skulle til å si at det var jeg som hadde skrevet den, men han sa det på en så høytidelig måte at jeg tenkte nei, det kommer til å høres ut som jeg kødder med ham. Så jeg sa bare: «Jøss!», og han gikk videre.

Kjøp Rumba med Gunn og andre tekster her

#sykehjemserfaringer II

Johan Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad. Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne sykehjemserfaringer.

#sykehjemserfaringer Fru Dahl

Det ene hjulet på serveringstralla har hengt seg opp. Nå piper og skjelver den bortover korridoren og gjør sannsynligheten for å bli oppdaget større.

Alle, med unntak av én beboer, har fått lunsj. Det har vært flere dobesøk, og så rakk jeg ti minutter for meg selv for å spise matpakken min. Nå må sistemann få lunsj, og da kan jeg ikke hjelpe noen andre. Derfor må jeg unngå å bli oppdaget. For ser de meg ikke, hører de meg ikke, roper de heller ikke. Å snike seg forbi de gamle uten å bli oppdaget, er som å være med i en zombiefilm. Når de ser deg, strekker de seg etter deg med sine langsomme og ukoordinerte bevegelser mens de med skurrende og rallende stemmer forsøker å få deg til å hjelpe dem. Jeg konsentrerer meg om å trille tralla forsiktig så de gamle ikke skal høre lyden av hjulene som piper, så ingen av dem skal strekke de krokete fingrene etter meg, våkne fra zombiedvalen og kreve at jeg hjelper dem. For jeg har ikke tid til det, ikke nå.

Om man ikke skal bli helt utkjørt, kan man ikke hjelpe alle. Det gjør vondt å prioritere. Én beboer har ennå ikke fått lunsj. Så er det vaktskifte. Det er ikke tid til mer enn det. Og rekker jeg ikke vaktskifte, må jeg finne og rapportere direkte til den som skal følge opp beboerne mine videre. Det tar tid. Og tid er penger, også i denne jobben. Så da følger jeg klokka, trekker pusten og sniker meg bortover korridoren. Jeg gjør den jobben jeg får betalt for, og jeg gjør den så godt jeg kan, men jeg kan ikke jobbe gratis, ikke når det de betaler meg er så lite som det er.

Hjulene skriker fortsatt når jeg nærmer meg døren til fru Dahl. Jeg stanser. Var hun på fellesrommet? Jeg husker ikke. Fru Dahl pleier alltid å rope om hjelp til å gå på do. Hele dagen. Vi kan ikke nekte dem å gå på do. Og det vet fru Dahl.

Jeg har fulgt henne på do, igjen og igjen og igjen, selv om hun ikke trenger det, selv om det bare blir ekstraarbeid, har jeg holdt ut og fulgt henne på do. Igjen og igjen og igjen. Har fått høre at jeg er for snill for denne jobben.

Jeg merker hvordan jeg har endret meg, hvordan jeg fylles av irritasjon hver gang fru Dahl roper etter meg nå. Kjenner sinnet vokse i meg mens jeg tenker på alle de gangene hun har ropt og bedt meg følge henne på do, alle minuttene jeg har stått utenfor og ventet, arbeidet med å tørke henne, stelle henne, følge henne tilbake og så, like etterpå, hvordan hun på nytt ber meg om å følge henne på do. Jeg kan ikke la meg utnytte av noen som bare ønsker oppmerksomhet.

Jeg setter tralla inntil veggen. Vakten er snart slutt. Bare én igjen å mate. Kan ikke bruke tid på noen som likevel ikke trenger å gå på do. Med brettet i hendene kan jeg løpe forbi døren til fru Dahl uten at hun ser meg. Jeg trekker pusten, griper brettet, snur meg, og der sitter hun. Rett foran meg. Jeg skvetter så jeg nesten mister brettet, og et øyeblikk forstår jeg ingenting av hvordan hun har greid å trille rullestolen ut i gangen, rett foran meg, uten at jeg merket det? Hun ser rasende ut.

– Jeg har ikke vært på do i hele dag, sier hun og ser på meg med et blikk som er fullt av sinne, sorg og lidelse. Hun vrir ansiktet til siden, fordreier ansiktet i en grimase så jeg skal forstå at hun har smerter. Jeg greier ikke avgjøre om det er virkelig eller tilgjort. Jeg har sett ansiktet hennes vri seg sånn så mange ganger før. – Det er ingen som hjelper meg, sier hun, og nå er det rett før hun begynner å gråte. På nytt vrir hun ansiktet som om hun er i store smerter. – Ingen hjelper meg. Ingen.

– Er du sikker på at du må på do nå da? spør jeg og blir skremt av hennes reaksjon. Hvordan hun greier å sette opp et ansikt så fullt av sorg og skuffelse og smerte på samme tid, er mer enn jeg kan forstå, og langt mer enn jeg er i stand til å stå imot. Jeg sukker. Ser meg om etter noen andre pleiere, ser om jeg ikke kan se hun som har ansvaret for fru Dahl i dag. Hun er sikkert inne hos en annen beboer, og jeg står alene i gangen, med fru Dahl som ser opp på meg, bebreidende og sørgende på en gang. Griper rundt brettet så neglene hvitner før jeg irritert svarer. – Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal følge deg på do. La meg bare sette fra meg brettet først. Jeg løper forbi henne, løper ned korridoren mens jeg banner for meg selv.

Det er mørkt inne på rommet til han som ennå ikke har fått mat. Jeg setter fra meg brettet og smyger meg ut. Han må vente litt til. Maten blir kald, men det er ikke noe å gjøre med det nå.

Fru Dahl smiler når hun ser meg løpende mot henne. Hun er alltid så trivelig når hun får viljen sin, er en av få beboere det faktisk går an å snakke med. Det er derfor jeg har gitt henne ekstra tid og oppmerksomhet så lenge. Men hun må forstå, fru Dahl må forstå at det går utover andre, hun må forstå at den tiden vi bruker på henne, tar hun fra noen andre beboere, eller, det er ikke helt riktig, for jeg kan ikke droppe han som ikke har fått mat, han må ha maten sin, og jeg skal gi den til ham, så hun stjeler ikke tid fra beboerne, ikke egentlig, hun stjeler tid fra meg. Det er min tid dette går ut over, og det er ingen som kommer til å kompensere meg for min ekstra bruk av tid.

– Så, fru Dahl, da var det oss, sier jeg og presser frem et stivt smil. Hun smiler mot meg som mot en hun var forelsket i, som om jeg var elskverdigheten selv og hun aldri hadde trengt å manipulere meg til å følge henne på do. Nå er vi de beste, mest fortrolige venner. Jeg bøyer meg ned mot henne, tar tak i rullestolen og begynner å trille mot do. Hun lukter av løk og Spenol.

– Jeg venter utenfor, sier jeg til fru Dahl som ser opp på meg med stor takknemlighet.

Tiden går. Fem minutter. Ti. Jeg gikk vekk fra henne én gang, jeg måtte hjelpe en annen beboer, da jeg kom tilbake hadde hun dratt i alarmsnora og noen andre hadde løpt til for å hjelpe. Hun ga meg en skyllebøtte da hun så meg igjen. I tillegg fikk jeg påpakning for å ha etterlatt noen alene på toalettet. Det var ikke trygt, fikk jeg høre, de kunne forsøke å reise seg selv, falle, og, ja, jeg får bare bli stående. Femten minutter. Fortsatt er det ingen tegn til at hun er ferdig. Det begynner å koke i brystet på meg. Jeg kan fortsatt rekke vaktskiftet om hun blir ferdig nå, og om jeg bare greier å gi maten til han som ikke har fått mat ennå, fort nok.

Jeg åpner døren forsiktig selv om hun ikke har ringt. Hun rykker forskremt til. Jeg vekket henne. Her har jeg stått utenfor, uten mulighet til å flytte meg, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på henne, så har hun satt seg til å sove på do. Jeg trekker pusten, teller til ti, hjelper henne som jeg skal, puster ut, og løper videre.

Jeg lukker døren etter meg. Alle mine beboere har fått mat. Endelig. Det er langt på overtid. Vaktskifte har vært. Jeg stirrer ned i gulvet mens jeg raskt går mot kjøkkenet som er forbundet med den ene stuen. Setter fra meg brettet og går mot vaktrommet. Idet jeg skal forlate stuen ser jeg fru Dahl strekke seg mot meg, hører det knirke i rullestolen som er på vei mot meg.

– Jeg må på do, hører jeg henne si på sitt tiggende, skurrende og inntrengende vis. Jeg later som om jeg ikke ser henne, later som om jeg ikke hører henne.

Hun må ikke på do, sier jeg til meg selv.

Hun er bare ensom.

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

 

Den gamle

Du kan si at det er ikke mange fabeldiktere i Norge, i betydningen en som dikter kortere fortellinger med en egen livslærdom – og gjerne ved hjelp av fantasifulle, «kittelsenske» mytiske figurer. Men vi har altså én – nemlig Erling Kittelsen.

Tekst: Mia Bull-Gundersen

Den gamle treffer vi den gamle mannen, han er på vei mot slutten av livet. Han sitter på kafé og skjønner at han er blitt gammel, og at det ikke nytter å blunke til damene som før i tiden. Nå planlegger den gamle sin egen død og vil gjerne gjøre det ved å samle alle sine venner til en stor fest.

Men det går ikke helt som planlagt, for den gamle forsvinner midt under festens forløp, og våkner opp på et hotellrom i Dubai. Sånt kan skje i en Kittelsen-fabel.

Vi traff Den gamle i boka Jeg, Jako også – der tok han vare på den narkomane gutten Jako som trengte beskyttelse og stell.

Det er den samme Jako som forteller historien i Den gamle. Han har fortellerstemmen.

I boka møter vi også igjen Erling Kittelsens fabeldyr, Solloene og Selkattene, som dukket opp i tidligere bøker av Kittelsen. Nå melder disse forunderlige vesener fra havet seg igjen. Disse som gir menneskene egenskaper, som nærmest tar bolig i enkelte mennesker. Og solloen, som  for eksempel ikke kan forstå hvorfor menneskene kriger med hverandre, når alle er så like. Og Den gamle er kanskje blitt en sollo-mann.

Den gamle er for folk som tør å kaste seg ut på dypt vann, sammen med solloer og selkatter og Erling Kittelsens fargerike karakterer.