Kategori: Poesi

Olav H. Hauge-stipendet til Erlend O. Nødtvedt

Eg er utruleg stolt og glad for å få dette stipendet. Olav H. Hauge er ein poet eg set veldig høgt og diktinga hans har vore ein viktig inspirasjon for meg som forfattar. Å bli tildelt eit stipend som ber den store diktarhovdingen sitt namn betyr særdeles mykje, sa Erlend O. Nødtvedt i forbindelse med utdelinga fredag kveld.

Erlend O. Nødtvedt blei tildelt det nyskipa Olav H. Hauge-stipendet under opninga av Ulvik poesifestival fredag 7. september. Den unge poeten frå Bergen får stipendet for å ha fornya det lyriske språket samstundes som han løftar fram fleire litterære uttrykk og tradisjonar.

Juryen grunngir tildelinga slik; Stipendvinnaren har i sine diktbøker skapt eit iøyrefallande lyrisk univers. Språket bevegar seg høgt og lågt i ei grenselaus blanding av gamle språkformer, moderne daglegspråk, nyord og lydord og fragment frå andre diktarar. Poeten smeltar dette saman til ei ny legering, til syner og musikk. Sjølv om diktbøkene inneheld mykje galskap, lått og humor, gir det medvitne spelet med den litterære tradisjonen og historia ei nerve av alvor under skrifta. Slik får poeten fram ei slags all-tid i sine dikt, der fortida framleis er levande i notida, og folkevisa og avantgard-lyrikk får klinge saman.

Det nyoppretta Olav H. Hauge-stipendet er på 150 000 kroner og er finansiert av Sparebanken Vest, Sparebankstiftinga Hardanger og Ulvik herad. Nynorsk kultursentrum og Hauge-senteret har etablert stipendet i samband med at Ulvik poesifestival blir arrangert for 10. gong i 2018. Stipendet blir tildelt ein norsk lyrikar, songar eller tekstforfattar under 40 år som har gitt ut inntil tre diktsamlingar eller eigne større songverk og med denne kunstnarskapen har vist eit særleg poetisk talent. Stipendet blir delt ut anna kvart år og skal over tid fordelast jamt mellom kvinner og menn som skriv på nynorsk og bokmål. Kunstnarar som nyttar dialekt, kan også få stipendet. Stipendvinnaren blir invitert til å presentere eit nyskrive verk til neste poesifestival som blir arrangert om to år.

En unik roadtrip

Ein poet som bryt med språklege konvensjonar

Erlend O. Nødtvedt er fødd 1984 i Bergen og oppvaksen i Fyllingsdalen. Han gjekk ut frå Skrivekunstakademiet i Bergen i 2007 og tok mastergraden i nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Bergen om Kristofer Uppdals dikting i 2012. Nødtvedt debuterte med Harudes i 2008, eit langdikt om Hordaland fylke der han kryssar ulike målformer. I Bergens beskrivelse frå 2011 held han fram i eit lydmålande språk der

notid og fortid smeltar saman i ei historierik diktfortelling om klassesamfunnet i Bergen by. I diktsamlinga Trollsuiten frå 2014 skriv han seg inn i folkedikting og naturmyter med det norske kulturlandskapet som bakteppe, også her i ei grenselaus blanding av språkformer. I romanen Vestlandet som kom i 2017 finn ein også stor språkleg rikdom.

Open utlysing

Olav H. Hauge-stipendet blei kunngjort som ei open utlysing i vår. Nynorsk kultursentrum fekk inn heile 23 nominasjonar på 13 ulike kandidatar. Stipendvinnaren blei kåra av ein

jury oppnemnd av styret i Nynorsk kultursentrum. Stipendjuryen består av Brit Bildøen forfattar og juryleiar, Sindre Ekrheim forfattar og bokmeldar, og Stein Erik Lunde forfattar og lærar.

– Vi meiner det er i Olav H. Hauge si ånd at stipendet har ei open utlysing der alle kan foreslå kandidatar. Vi fekk inn mange gode forslag på fleire markante poetar frå fleire miljø og ulike lyriske sjangrar. Det er difor godt å han ein kompetent stipendjury med brei litteratur- og tekstfagleg bakgrunn, seier dagleg leiar ved Hauge-senteret Geir S. Netland, som også er sekretær for juryen.

Besøk www.poesifestivalen.no

 

 

Junidikt

Like vakker som juni er diktene skrevet om måneden. Her er noen fine junidikt.

Like vakker som juni er diktene skrevet om måneden. Her er noen av våre favoritter.

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
– Hans Børli

Juni

Så skal ditt hjerte atter engang gå seg vill
under kastanjenes hvite, hovmodige ild.

Atter engang skal syrenene gi deg et tegn
når de står unge og dufter av juni og regn.

Atter engang skal en kongelig rytter i jern
gjøre din nutid uendelig fremmed og fjern.

Atter engang skal en blodbøk ved Bygdø Allé
løfte sin spøkelsesfakkel og minne om dét.
– Inger Hagerup

Junirose

Vi går i gyllen junisol
og prater løst om vær og vind,
og fra ditt lille pikekinn
slår ut en duft av blyg fiol –

Da streifer vi en busk som bær’
to kyske roser på en kvist.
De neier seg og rødmer visst
fordi vi går dem altfor nær!
– André Bjerke

I dag er Sigrid Undset død

I dag er Sigrid Undset død.
Ein junidag går stilt til ro
og kvelden stig inn, bleik og grå.
Ho er her ikkje, ho.

Sjå bakken ute lyser blått
av blomar mellom kjørr og stein.
Når ho stod over blomar bøygd
dei tunge auga skein.

Så stilt det blir. Enn fuglane?
Det er visst ikkje deira kveld.
Ho sa helst lite støtt. Men høyr
kor tung ei togn som fell.

Ein virrar rådlaus. Kva, ein mur
har reist seg brått? Og ingen port?
Ver still. Du høyrde rett. I dag
gjekk Sigrid Undset bort.
– Halldis Moren Vesaas

Dobloug-prisen til Helge Torvund.

Svenska Akademien har tildelt Dobloug-prisen for 2018 til Helge Torvund.

Tekst: Forfatterforeningen

Dobloug-prisen ble opprettet i 1938 på grunnlag av en testamentarisk gave fra den norske forretningsmannen Birger Dobloug til Svenska Akademien som opprettet et fond i hans navn. Prisen består av et kalligrafert diplom og et prisbeløp på 200 000 svenske kroner.

Den norske Dobloug-komiteen arbeider på vegne av Svenska Akademien, som godkjenner komiteens forslag til prismottakere. Den norske komiteen har i år bestått av forfatteren Mona Høvring, som representerer Den norske Forfatterforening, professor i nordisk litteraturvitenskap Per Thomas Andersen fra Universitetet i Oslo, og Hans H. Skei, pensjonert professor i litteraturvitenskap, som representerer Det norske Videnskaps-Akademi.

Juryen skriver følgende om Torvunds forfatterskap:

«Helge Torvund har gjennom nesten tretti diktsamlingar gjennom fire tiår frå slutten av 1970-talet, og gjennom stor aktivitet elles i teneste hos orda vist at han først og fremst er lyriker. Denne lyrikaren skriv i eit av sine tidlege dikt at han er «fylt til lippene av det verkelege», og det er ikkje tvil om at den unge lyrikaren høyrde til blant dei som skreiv konkrete dikt, som var til stades i verda. Samstundes visste han då og veit enno om avstanden mellom orda og verda, mellom dikta og livet, og er smerteleg klår over kor vanskeleg det er å fange augneblinken og samstundes sjå samanhengane dei små glimta går inn i. Erkjenninga av å måtte leve og dikte i ei slik spenning får ulik handsaming gjennom ein lang karriere som lyrikar, og i ettertid kan ein registrere at også han er «livsfasediktar» og at både det dikteriske uttrykket og haldningane som ligg under endrar seg med åra.

Elles har kritikarar og litteraturhistorikarar brukt omgrep som språkkritisk, minimalistisk, jordnær, kvardagsleg, heimsleg, naturdiktar og liknande om denne lyrikaren. Sjølvsagt må ein føye til nære menneskelege relasjonar, nærleik og kjærleik, for den enkle og direkte sansinga er med i heile forfattarskapen. Kjærleikslyrikken står sentralt – berre smak på tittelen på ei samling utvalde dikt: «Skal me leggje ein vedstabel saman?»

Torvund mottar prisen sammen med Vigdis Hjorth.

17. mai 1944

Les Inger Hagerups dikt 17. mai 1944 på nasjonaldagen. Opprinnelig utgitt i diktsamlinen Videre fra 1945.

Vi lever i et annet land
så rimelig og godt vi kan
vi norske emigranter.
Vi spiser og vi drikker bra.
Små sorger kan vi også ha
selv her på disse kanter.

Og dagene glir langsomt hen
mens sinnet snører seg igjen
om sine egne saker.
Det gjelder penger, hus og klær
og dagens arbeid, vind og vær
og hvordan maten smaker.

Men likevel, men likevel –
en vårlig og vemodig kveld
kan rare tanker nå oss.
Vi reiste engang fra et land
et sted bak horisontens rand,
det venter ennå på oss.

Det ligger bak oss der i vest.
Det skulle ha vært lys og fest
i dag i dette landet.
Det ligger, bittert, nakent, hardt,
et voldtatt land, et land i svart,
vårt Norge, fedrelandet.

Så mange ord var bare ord.
Nå føler vi at livet bor
i Fedreland og Lengsel.
Vi kunne gråte hjertet ut
mot fjord og fjell og fossesprut
og venner i et fengsel.

Å, kunne vi få lengtet frem
et lite håp, et smil hos dem
som er igjen i landet.
Og kunne vi strakt frem en hånd
og trykket deres hender sånn
som bare venner kan det.

Vi reiste engang fra et land.
Her bygger vi vårt liv på sand.
Det må vi aldri glemme.
Men la oss folde ut i dag
vår lengsel som det norske flagg
der hvor den hører hjemme.

Ord til konfirmanten

Det er de store talenes måned. Leter du etter noen oppmuntrende, bevingede og fine ord til talen din? Ta en titt her.

Konfirmasjonsgaver som åpner verden

En ny port mot det Utrolige, det Mulige, en ny dag hvor alt kan hende hvis man ikke har noe imot det.
– Tove Jansson

Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
– Halldis Moren Vesaas

Du vet når en tulipan henger med huet, og så trøkker man den inn blant de andre for at den skal stå oppreist. Et sånt samfunn vil jeg ha.
– Ingrid Ovedie Volden

Atter engang skal syrinene gi deg et tegn
når de står tunge og dufter av juni og regn.
– Inger Hagerup

De gamle tror alt, de middelaldrende tviler på alt, de unge vet alt.
– Oscar Wilde

Du kan ikke spare på ungdommens krefter
og ha dem til senere år.
Arne Paasche Aasen

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.
– André Bjerke

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.
– Tove Jansson

Ikke gå foran meg, kanskje følger jeg deg ikke. Ikke gå bak meg, for kanskje viser jeg ikke vei. Gå ved siden av meg og bare vær min venn.
– Albert Camus

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han.
Og det er
uråd og snu.
– Olav H. Hauge

Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.
– Astrid Lindgren

Der er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
– Arnulf Øverland

Ord om våren

Du legg handa di i mi. Verda tek ei pause, skriver Helge Torvund i diktsamlingen Opp i dagen. Les flere nydelige sitater om våren og en ny start.

Sagt om våren

Om alt annet i livet slår feil, vet du i alle fall med ganske stor sikkerhet at knoppene på epletrærne kommer i mai.
– Marianne Storberg (Eplehagen)

Nokre gongar snør det i april. Nokre gongar gjør det vondt i april. Nokre gongar blør det i april. Nokre gongar er det perfekt i april.
– Frode Grytten (@frodegrytten på Twitter)

En morgen våknet jeg helt av meg selv.
Her finnes en mulighet, tenkte jeg.
– Kim Hiorthøy (Mer ren poesi)

Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter.
– Bjørnstjerne Bjørnson (Arne)

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
– Kolbein Falkeid (Mer ren poesi)

Tross alt seirer våren og varmen og viljen,
tross alt seirer livet som grønnes og gror.
Og er du en slektning av blåveisfamilien
så har du en gjerning å gjøre på jord.
 – Arne Paasche Aasen (Blåveisfamilien)

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
 – Karin Boye (För trädets skull)

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
 – Inger Hagerup (Inger Hagerup Samlede dikt)

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 – Henrik Wergeland (Samlede skrifter, Dikt, 3. bind)

Skogen var i løvspretten; den sendte god lukt med vinden til alle sider, og minte en om liv i en løvsal.
 – Knut Hamsun

En intens tilstedeværelse

Det er fart i den nye diktsamlingen til Aasne Linnestå. HU heter den og ungjenta i den farer fra bokside til bokside, opp i heiene og nedover bakkene. Det handler om et jenteliv, dette – og om naturen hun inngår i, omgir seg med og beveger seg i:

Tekst: Mia Bull-Gundersen

 

og blåtoner skalv i gresset
og blått reiste seg i grønnskjæret
overalt

Og om menneskene hennes. Mormora, lillesøstera, mor og far. De hører sammen. Det er slekta. Så kommer døden inn i alt det livfulle og åpne, og verden blir plutselig annerledes for jenta:

det kokes og helles i farens sovende drømmende døende munn
før han bæres ut av alle hus

En far som dør mens jenta ennå er ung, så ung. Hun sørger, men hun er også oppløpen og eies ikke av noen. Kanskje heller ikke av sorgen. Hun brøyter seg ut i lanskapet igjen og jakter på noe. Hva jakter hun på? En gutt. Hun er klar for ham. Kanskje mer klar enn han er for henne:

snart skrevera over ei grense
og han ligger igjen
omgjort til kalv
den stuten

Ja, jenta vet å ta for seg. Han blir omgjort til kalv. Den stuten. Hu har møkk under neglene etter lyng og myr og hun har krefter i seg som ikke kan styres. Som ikke skal styres. Bare slik blir hun fri:

det er drøyt
det er fritt
det er nytt
det er jenta
si

HU er en diktsyklus, der de tre delene (Opphav / Sorgtavle / Oppløpen) er gjennomsyra av nettopp HU; jentungen og jenta. HU er en frittgående og egenrådig karakter som fyrer opp sidene med sin intense tilstedeværelse i verden, på godt og vondt.