Kategori: Bokstoff

Hederspris til Klaus Hagerup

Årets hedersprisvinner er først og fremst en fremragende forteller, uansett sjanger, uavhengig av form og format. En intens fortellerglede – og formidabel formidlingsevne er gjenkjennelig i tekstene, sa kulturminister Trine Skei Grande under utdelingen av årets Bragepris. Klaus Hagerup skriver fortellinger med undring, fantasi og energi og upåtvungen klokskap, og nesten alltid med en gjenkjennelig språklig lekenhet.

Forfatteren har uttalt følgende om seg selv: «Min mor var forfatter, min far skrev barnebøker og min bror debuterte med en samling skisser da han var femten år gammel. Med så mye skriving rundt meg, var jeg fast bestemt på at jeg i alle fall ikke skulle bli forfatter når jeg ble stor. Et treigere yrke kunne jeg vanskelig tenke meg.»

Årets hedersprisvinner er først og fremst en fremragende forteller, uansett sjanger, uavhengig av form og format. En intens fortellerglede – og formidabel formidlingsevne er gjenkjennelig i tekstene. Med en mildt insisterende stemme, gjenkjennelig og personlig med stor omsorg og raushet for karakterene sine. Karakteristisk for forfatteren er den uløselige blandingen av dypt alvor og ellevill humor. Og grunnlaget for humoren kan paradoksalt nok være at forfatteren tar sine karakterer, som ofte kan være outsidere, så grunnleggende på alvor. Vi har med en kunstner å gjøre som kan trylle frem latter – som gråtens forløsende tvillingsjel, og omvendt. Det er fristende å sitere Jens Bjørneboe: Hele kunsten å lære seg å leve betyr å holde fast på latteren.

Forfatteren har skrevet film, skuespill, fjernsynsserier, hørespill, romaner, noveller og dikt og har en imponerende produksjon bak seg, både som dramatiker og som skjønnlitterær forfatter. Fra slutten av 80-tallet har han først og fremst markert seg som romanforfatter og har mottatt flere litterære priser for bøkene sine, og er oversatt til flere språk. Forfatteren henvender seg til lesere i alle aldere, men det er spesielt med barne- og ungdomsbøkene han trer frem som en av våre aller største skrivekunstnere. Det er fortellinger med undring, fantasi og energi og upåtvungen klokskap, og nesten alltid med en gjenkjennelig språklig lekenhet.

Hedersprisvinneren er en av de få som skriver all alder-litteratur. Han har en unik evne til å formidle barne- og ungdomsperspektivet innsiktsfullt, troverdig, ømt, og veldig ofte vidunderlig humoristisk, og på en slik måte at fortellingene også treffer den voksne leseren midt i hjertet.

Teksten er fra juryens uttalelse.

Tre briljante leseropplevelser

Akkurat i dag har du en ypperlig anledning til å trekke deg tilbake og lese – et essay av Siri Hustvedt eller en novelle av Nordisk råd-nominerte Roskva Koritzinsky. Eller bli kjent med debutanten Therese Tungen. Her får du tre briljante leseropplevelser helt gratis.

Umulig å se verden som før

Det er umulig å se verden som før etter å ha lest Siri Hustvedts engasjerte og engasjerende, sterkt anbefalte, essays om kunst, kjønn og sinn, skriver Dagsavisen om Siri Hustvedts essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner. Last ned det første essayet i samlingen, Kvinne ser på menn som ser på kvinner.

«En skrivestil så lytefri at det av og til kan framstå som irriterende lekkert.» Cathrine Krøger, Dagbladet

Last ned essayet her

Modig og originalt

Therese Tungens debutsamling Ein gong var dei ulvar er en helt spesiell debut. Det sier anmelderne også. Ingen andre kan skrive så nervepirrende og pulserende om for eksempel geitekastrering, eller stalking – eller om flom.

I novellen «Flaumen» møter vi Tor og dattera hans Inger-Marie. De er de eneste i den flomrammede bygda som ikke har latt seg evakuere til tørrere områder. Og snart er huset deres som en øy i landskapet. Da hører de desperat uling fra naboens hund. Naboen som Tor hater på grunn av en tapt rettssak om en vei. Men dattera hans er bekymret for bikkja – og Tor går for å se til den.

Selv om hunder, som han sier, klarer seg helt fint, for ein gong var dei ulvar. Men det er ikke bare en utmagra hund i naboens hus. Naboen er der også – så vidt i live under en sammenrast bjelke. – Hjelp meg, sier han svakt.

Så spørs det da, hva Tor gjør – hjelper fienden, eller ikke … Og jeg kan si så mye som at Tors medynk for naboen sitter langt inne – hvis den er der overhodet.

Les Therese Tungens noveller. De griper tak i deg. Garantert!

Therese Tungen debuterer med superaktuelle og skakande noveller.
Brynjulf Jung, VG

I Therese Tungens glimrende debut følger vi folk i ekstreme livssituasjoner. … Tankene i hjerner der det kognitive truer med å svikte er skrevet med et språk så friksjonsfritt og levende at jeg føler at det er mine egne tanker jeg leser.
Bjørn Hatterud, Hamar Arbeiderblad

Last ned Flaumen her

Presisjon av en annen verden

Ingenting om kjærlighet er den første novellen i Jeg har ennå ikke sett verden. Det er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Roskva Koritzinsky ble nominert til Nordisk råd for samlingen.

Presisjon av en annen verden … Koritzinsky har stålkontroll. Alt hun skriver oppleves som vesentlig, og ingen språklige bilder er forslitte eller klisjéaktige, men tvert imot like slående som de er mørke.
Vilde Imeland, Fædrelandsvennen

Skarpe observasjoner og kloke refleksjoner om sårbare skjebner.. Gjennom seks stilsikre historier portretterer Roskva Koritzinsky i sin andre novellesamling en rekke kvinner og menn som ikke makter det vanskeligste av alt, kanskje – å leve et lykkelig liv.
Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

→ Last ned Ingenting om kjærlighet her

 

 

 

Et sabla godt julegavetips!

Lurer du på hva du skal gi bort til jul i år? Hva med et vennebibliotek eller et familiebibliotek?

I år skal jeg gi bort et bibliotek til jul. Med ti av de beste bøkene jeg vet om. Bare det å gå innom bokhandelen, rusle rundt. Finne og gjenoppdage gamle favorittbøker. Huske hvor jeg leste dem. Boka jeg skrev hovedfagsoppgave om, boka jeg fremdeles grøsser av når jeg tenker på den, boka jeg måtte lese tre ganger og som jeg har tenkt til å lese på nytt. Den fineste boka jeg leste i fjor, den utrolig triste boka. Den morsomme. Bøkene som har tatt meg til steder jeg ikke visste om og fått meg til å kjenne på følelser jeg ikke visste jeg hadde. Bøker som minner meg på hvorfor jeg leser bøker. Og om hvorfor jeg skal fortsette med det. Dette tenker jeg er verdt å gi bort. Et venninnebibliotek. Et familiebibliotek. Et kollegabibliotek. Til utlån. Og neste år får jeg kanskje et bibliotek tilbake?

Tips til vennebibliotek

1. Sett av tid til å gå i bokhandelen – lag deg gjerne en liste, men vær forberedt på at du er på en gjenoppdagelsestur og at listen endrer seg underveis. En liste er alltid morsomt å diskutere med andre i forkant. Hvilke bøker har de på sin liste?

2. Skriv et lite brev eller kort og fortell to setninger om boka eller inviter gjengen på en frokost eller fest og presenter bøkene der. Se an publikum og tidspunkt – det er forskjell på lunsj og nachspiel. Her kan kanskje boka være bordkortet? Lag et system for sirkulering.

3. Har de heldige dårlig lesekondis? Her er en sak om hvordan de (lett) kan lese 40 bøker i året.

Julepizza

Dette er selve skoleeksempelet på en restepizza. Vi vet alle at det alltid er masse rester igjen etter julemiddagene, så hvorfor ikke bruke det på en pizza?

Restepizza med rosenkål

bunn

Hvit saus (til 2 pizza)

75 g cremé fraîse
1 knivsodd hvitløk
1 ts fersk oregano
0,5 ts hvitvin
0,5 ts olivenolje

Finhakk hvitløksfedd, finhakk fersk oregano, ta cremé fraîse i en bolle og tilsett hvitvin og olje. Ha i hvitløk og oregano. Smak til med salt og pepper.

20 g mozzarella
20 g cheddar
20 g comté*
bacon
rosenkål
gouda
sitron
ruccola
salt og pepper

1. Lag bunn og hvit saus.
2. Kok rosenkål i lettsaltet vann i 2 minutter. Del kålen i to og la den renne av seg.
3. Forvarm ovnen til 250 grader eller maks varme.
4. Fordel saus, mozzarella, cheddar og comté på pizzabunnen.
5. Legg på tynne skiver med rå bacon, ca. 2 mm.
6. Legg på rosenkålen.
7. Ta pizzaen ut av ovnen når bunnen er gyllen, ca. 5 minutter på 250 grader.
8. Rasp gouda og riv litt sitronzest over pizzaen. Strø over litt ruccola.
9. Krydre med salt og pepper.

Drikketips: Blanc de Noirs champagne. Egly-Ouriet sin er helt fantastisk.

Fredagspizza med chorizo
Pizza Picante

Om Pizza

Med norske ingredienser som reinsdyr, Tingvollost og klippfisk har entusiasten Eirik Sevaldsen og Lofthus Samvirkelag L/L gjort verdens beste pizza norsk. Her får du alle hans beste oppskrifter, også de mest populære fra Lofthus Samvirkelag.

Her er noe for alle pizza-elskere, enten du har 20 minutter, hele formiddagen, vil lage glutenfri pizza eller hengi deg til pizza bakt med egenlaget surdeigsbunn. Og er tiden knapp eller butikken stengt, får du oppskriften på tidenes beste restepizza basert på hva du måtte ha i kjøleskapet.

Fire forskjellige deiger, røde eller hvite bunner, ingredienser som utfyller hverandre, er det du trenger for å utrette mirakler i kjøkkenet ditt. Til sammen over 60 forskjellige oppskrifter.

Festen kan begynne!

Kjøp boka her

Pizza av Eirik Sevaldsen fra Lofthus Samvirkelag

Årets beste bok!

Leksikon om lys og mørke er årets beste bok, mener landets bokhandlere. – Det er en svært personlig bok, og dessverre, en roman med en stadig mer aktuell klangbunn, også i vår tid, for fortiden finnes fremdeles, sa Simon Stranger under utdelingen av Bokhandlerprisen.

– Du er en modig forfatter, sa statssekretær Frida Blomgren da hun overrakte prisen. – Aller modigst er du når du skriver om det nære i det store. Med Leksikon om lys og mørke lykkes du med å gi oss noe nytt – både litterært og historisk.

Leksikon om lys og mørke har fått fantastiske anmeldelser: Oppsiktsvekkende vellykket (VG), Fulltreffer om smerte og tilgivelse (Dagbladet), Mesterlig og grufullt (Adresseavisen) – se anmeldelsene her. Romanen er hittil solgt til 11 land.

Om arbeidet med Leksikon om lys og mørke

Kjære bokhandlere

En stor takk til alle dere som jobber i bokhandlere! Fra Bokhuset i Tromsø, til Ark i Egersund. Fra Norli i Universitetsgata til Tanum i Bergen, og alle dere andre, på små og store steder over hele landet!

At dere har valgt Leksikon om lys og mørke som vinner av årets bokhandelpris, i konkurranse med alle årets bøker, gjør meg selvfølgelig svært rørt, og veldig, veldig takknemlig.

I en tid hvor lesing blir utfordret fra flere hold, er det godt å se hvor sterk bokhandelen fremdeles står i Norge, og hvor mange kvalitetsbokhandlere som finnes. Uten alle dere, som hvert år pløyer gjennom bunker av bøker, som møter lesere og forsøker å finne riktig bok til riktig leser, ville tekstene mine aldri nådd ut. Takk!

Det første yrket jeg ønsket å bli, var forfatter, og lesingen og skrivingen har vært noe av det kjæreste jeg har hatt, helt fra barndommen av, for litteraturen har en egen kvalitet som ikke finnes noe annet sted. Som Schopenhauer sa:  «Å lese er som å tenke med et annet menneskes hode.»

En stor takk til Aschehoug, som allerede fra første stund har utvist en så enorm entusiasme for manuset til «Leksikon om lys og mørke»

Det er spesielt hyggelig å få prisen for denne romanen, som ikke bare er et prosjekt jeg har jobbet mye med rent formmessig, men som også er en svært personlig bok, og dessverre, en roman med en stadig mer aktuell klangbunn, også i vår tid, for fortiden finnes fremdeles.

Fremdeles finnes det folk som vil forenkle tilværelsen ved å dele inn mennesker i kategorier. Som vil se forbi det personlige, det unike ved hvert enkeltindivid, og gjøre dem om til grupper.

For å si det med ordene til en av hovedpersonene i romanen, Gerson Komissar, som var oldefaren til mine to barn: «Vi er ikke jøder. Vi er mennesker.»

Hatet mot minoriteter gikk dessverre ikke opp i røyk i pipene i konsentrasjonsleirene. Det ble ikke bombet vekk, og kan det heller ikke, for denne frykten for det fremmede, og denne hangen til forenkling, den ligger latent i oss alle. O for ordene.

Med ordene skapes verdensbilder. Forestillinger som til syvende og sist fører til handling. Gjennom trangen til å skape skiller mellom oss og dem, dannes grunnlaget for vold. Enten i liten skala, som i en skolegård, eller i stor skala, som i Bosnia, Rwanda, Auschwitz. Det er vårt ansvar å gjenkjenne dette mørket, både i oss selv og i kulturen.

En stor takk til Komissarene, min kones familie, som har delt sine historier. En særlig takk til Rikke, Grete og Jannicke, som generøst har delt av sine minner, tanker, følelser, bilder. Som har hjulpet å meg å løfte fortidens hendelser ut av glemselen, og skrive om dem. Som det står i Talmud, dør vi mennesker to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å slå. Den andre er når navnet vårt sies for siste gang. Med denne romanen forlenges noen få av de livene som krigen avsluttet.

Hvorfor skriver jeg? Fordi det å trekke meg tilbake fra verden, på merkelig vis er den måten jeg kan være mest tilstede.

Hvorfor leser vi? Fordi det å lese er å få muligheten til å tenke med et annet menneskes hode. Fordi det å lese, er å unnslippe seg selv, unnslippe ensomheten som lurer under ethvert menneskes liv, og innse at vi aldri er alene. Vi leser fordi litteraturen er et sted der vi kan møtes, på tvers av tid og rom. Et sted der vi blir minnet på det vi hadde glemt at vi visste. Et sted der alt av menneskelig erfaring finnes. Et sted der ingenting av det menneskelige er fremmed. Et sted der vi får anledning til å vokse, til å utvides, advares.

Iblant skulle jeg ønske at jeg kunne reise gjennom tid og rom, og at jeg kunne gripe fatt i meg selv i de øyeblikkene der alt har virket håpløst, og at jeg kunne vise livet slik det er nå. Takk!

En stor takk til alle dere som vier tiden til å formidle bøker, både i forlag, i bokhandlere og i bibliotekene. Og til alle dere som har stemt på Leksikon om lys og mørke. Alle dere som har latt dere berøre og begeistre: Hundre, tusen takk!

– Simon

Om Leksikon om lys og mørke

Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

Kjøp Leksikon om lys og mørke her

Våre favorittsitater fra Eleanor Oliphant har det helt fint

Fra første til siste side var jeg fullstendig besatt av Eleanor Oliphant har det helt fint. Jeg kan ikke huske sist jeg falt så pladask for en karakter, hvordan jeg hele tida heiet på henne – og bare ønsket at hun skulle få et godt liv. Jeg ville bare ta Eleanor under mine vinger, og bli den venninna som ringer for å sjekke om det går greit med henne, potteplanten og huskatten.

Eleanor Oliphant har det helt fint er en utrolig sitatvennlig bok. Den er fullspekket av morsomme setninger og avsnitt, klokskap og til tider noe litt tungt. Jeg husker jeg satt i sofaen hjemme hos mamma da jeg leste den første gang, og jeg måtte stadig lese høyt for henne – så vi begge kunne le til vi begynte å grine, også var det tilbake til boka – med nesa først.

Her er våre favorittsitater fra Eleanor Oliphant har det helt fint

«Jeg har alltid satt stor ære i å klare meg alene. Jeg er en uovertruffen overlever – jeg er Eleanor Oliphant. Jeg trenger ingen andre – det finnes ikke noe tomrom i livet mitt, ingen puslespillbit som mangler. Jeg er en selvstendig enhet.»

«Hvis noen spør deg hvordan du har det så er det meningen at du skal svare HELT FINT. Det er ikke meningen at du skal si at du gråt deg i søvn i går kveld fordi du ikke hadde snakket med noe menneske på to hele dager. FINT skal du svare.»

«Et filosofisk spørsmål: Hvis det faller et tre i skogen og det ikke er noen i nærheten som kan høre det, lager det da noen lyd? Og hvis en kvinne som er fullstendig alene innimellom snakker med en potteplante, er hun da helt sprø? Jeg er sikker på at det er helt vanlig å snakke med seg selv nå og da. Det er ikke slik at jeg forventer noe svar. Jeg er fullt og helt oppmerksom på at Polly er en potteplante.»

«Man kan aldri skrive inn for mye hund i en bok.»

«Det fantes tydeligvis ikke noe Eleanor-formet sosialt hull der jeg kunne passe inn.»

«Etter noen sekunder fikk jeg svar: 😃
Kommunikasjon i det tjueførste århundret. Jeg frykter for nasjonens lese- og skrivekunnskaper.»

«Telefonen min ringer ikke ofte – jeg hopper høyt når den gjør det – og det er vanligvis folk som spør om jeg er blitt lurt til å kjøpe en lånebeskyttelsesforsikring. Jeg hvisker jeg veit hvor du bor til dem, og legger veldig, veldig stille på røret.»

«Noen anger trengte man rett og slett å ha et snilt menneske i nærheten når man skulle gjøre vanskelige ting.»

«Selv om det er bra å prøve nye ting og ha et åpent sinn, er det også ekstremt viktig å forbli tro mot den du egentlig er.»

«Det eneste som i siste instans betyr noe, er dette: Jeg overlevde.»

Eleanor Oliphant har det helt fint

Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse.
Bortsett fra, kanskje, alt.

Kjøp Eleanor Oliphant har det helt fint her

Fullkommen feelgood (…) Både når boka får meg til å snøfte høyt av latter og når den får meg til å gråte, skjer det uten at jeg føler meg manipulert. Rett og slett et perfekt blandingsforhold mellom komedie og tragedie.
– Maria Årolilja Rø, Adresseavisen, terningkast 6

Mørkt, morsomt og medrivende om ensomhet …
– Trine Saugestad Hatlen, VG, terningkast 5

Vellykket sorgmunter tristesse (…) en trist og øm bok om ensomhet, som også er frisk og festlig.
– Mari Grydeland, Aftenposten

Den gule veggen

Eventyrlige suksess. Sviende nederlag. I boka Nils Arne – et liv i svart og hvitt får du hele historien om mannen som bygde Norges største fotballag. Her kan du lese om da Rosenborg møtte Borussia Dortmund i 1999.

 «Bunnsolid om trenerlegende som samtidig er så mye mer. Svært leseverdig og godt fortalt om en av våre største personligheter».
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

Kjøp boka her

Ingen visste at det la en udetonert bombe på Westfalenstadion i Dortmund da spillerne fra hjemmelaget, Ballspiel-Verein Borussia 1909, forkortet til BVB, oftest omtalt som Borussia Dortmund, og Rosenborg entret gressmatta den kalde oktoberkvelden i 1999. Tyskerne visste naturligvis at RBK hadde slatt portugiserne borte i den første kampen, men Boavista var ikke noe europeisk topplag, og at nordmennene hadde gjort om 0–2 til 2–2 i den første kampen mot BVB på Lerkendal, men det var sant som kunne skje.

Dette var på Westfalenstadion. Dette var den tyske serielederen. Dette var Borussia Dortmund, en europeisk storklubb, vinner av Champions League to ar tidligere. Det var kaldt, og det var kan hende nordmennene vant til, men kanskje ikke i samme grad som tyskerne når de spilte fotball. I Tyskland er fotball vinteridrett.

Knut Torbjørn var som alltid til stede sammen med kommentatorlegenden Knut Th. Gleditsch for a kommentere kampen. Han hadde som alltid hatt en lang kaffeprat med Nils Arne på ettermiddagen. Faren hadde forklart at de denne gangen hadde bestemt seg for å ≪være Rosenborg ≫, selv om det var på bortebane, og selv om de møtte den tyske serielederen.

– Men dere må spille med fem på midten i forsvar, vel? Knut Torbjørn var bekymret.

– Jada, men du skal få se kantspillere som flytter opp så snart vi vinner ballen, eller helst like for vi gjør det, og du skal få se en midtbane som vinner ballen ofte, og et Rosenborg-lag som tør a spille i vårt vanlige monster, forsikret Nils Arne.

Om han ikke helt klart å overbevise sønnen, så var ikke det noe problem i spillergruppa. De var tatt av den samme roen som ham. Nils Arne sa alltid at han var rolig. Denne gangen var han det. Rune Bratseth fortalte om hvordan det var å spille mot ≪Den gule veggen≫, hjemmefansen bak det ene målet. Det var noe å glede seg til. De gjorde det. RBK hadde tatt igjen 0–2 i den første kampen mot Dortmund, og følt seg som det beste laget. Det var ingen som skulle fortelle dem at tyskerne var sa mye bedre på hjemmebane.

Treneren avsluttet spillermøtet for kampen med å slå fast at ≪pari i dag, gutter – er seier≫. Ingen var uenige.

Knut Torbjørn var ikke like beroliget, og klarte ikke a dy seg like etter at han og Gle, som den legendariske medkommentatoren helst ble omtalt som, hadde gatt på lufta.

– Dette blir tøft.

Du kunne høre at han grudde seg.

– Men jeg er glad vi slipper Bobic, trøstet han seg med. Den tyske landslagsspissen, med kroatisk mor og slovensk far, ble sagt å være småskadet, og ble spart fra start. Det ble vel ikke ansett som nødvendig a ta noen sjanser i denne kampen. Knut Torbjørn var også bekymret for om det var nok gjennombruddskraft på Rosenborgs midtbane. Høyreback Christer Basma var skadet, Roar Strand var flyttet ned. Dermed ble den sentrale midtbanen bestående av Fredrik Winsnes, Bent Skammelsrud og Ørjan Berg, tre forholdsvis like spillertyper. Ingen av dem hadde de klassiske dybdeløpene i kroppen. Ørjan hadde kanskje hatt det en gang, men nå var også han blitt en mer allround midtbanespiller.

Knut Th. Gleditsch hadde gjort det til sin livsoppgave a vare evig optimist på TV. Som ekspertkommentator falt det i Knut Torbjørns lodd a bringe inn en porsjon nøkternhet, og å dempe forventingene. Han kunne ikke sitte her i Dortmund og fyre opp under Gles optimisme, selv om han også hadde lært seg at det ble best TV hvis de klarte å holde humøret oppe.

Det var spilt bare tre–fire minutter denne kvelden for Knut Torbjørn tørt kommenterte:

– Ingen skal i hvert fall beskylde Rosenborg for a legge seg bakpå …

Han hadde ikke drømt om at Borussia Dortmund ville finne seg i dette:

En Jan Derek Sørensen som tok ned ballen på brystkassa og satte i gang et dribleraid etter 20 sekunder. Frispark.

En Andre Bergdølmo som spilte kontrollert opp på John Carew, som snudde ut pa kanten til Derek, som spilte innover og fremover til en Ørjan Berg som ≪kom fra dypet≫, som svenskene sier.

– De har tydeligvis bestemt seg for å tørre å spille, konstaterte Knut Torbjørn – med noe som kunne ligne på skrekkblandet fryd. Han var imponert. Og han var betenkt. Kunne dette vare mulig, mot lederlaget i den tyske Bundesligaen, på bortebane?

Jørn Jamtfall kastet ut på Andre Bergdølmo, som spilte den innover til Ørjan, som hadde satt i gang det som i Rosenborg het ≪indreløperbevegelsen ≫ og som nok ingen i Tyskland hadde hørt om. Ørjan hadde først løpt mot Bergdølmo på venstre back, før han tversnudde og løp fremover i full fart, med en vinkel i forhold til vingbacken som gjorde det lett for Andre a spille til Ørjan.

Høyreback brøt høyt oppe i banen. Den lille vepsen Fredrik Winsnes vant ballen på tyskernes halvdel, og spilte opp på Carew, som fikk corner. Tyskerne prøvde seg på ei kontring. Borussia måtte kontre, på hjemmebane, mot Rosenborg fra Trondheim, men den ble løpt opp av Roar Strand, som nettopp hadde vart der kontringen startet, da den startet.

Nils Arne humret.

– Den skal stå opp tidlig, den som skal løpe fra Roar i dag.

Mini stjal ballen fra tyskerne og spilte den inn til Carew, som tok med seg Fredrik Winsnes. Mini og Carew spilte seg til en ny corner, og Jan Derek løp seg gjennom, spilte til Carew, som tvang stopperkjempen Jürgen Kohler til a gi enda en corner. Knut Torbjørn visste ikke lenger helt hva han skulle si:

– Det er i alle fall ingen tvil om hvilket lag som er kommet best i gang. Det var spilt nesten ti minutter, og Gle falt ut av rollen sin som evig optimist:

– Dette ser nesten litt for lovende ut …

Nils Arne tenkte ikke sånn. Det var etter planen at Rosenborg tok kommandoen på bortebane mot den tyske serielederen. Han hadde vent seg til at det kunne være sånn.

Han burde kanskje sittet der og tenkt ≪jøss, her spiller vi på bortebane mot den tyske serielederen, og vi spiller dem ut!≫, men han gjorde ikke det. Han registrerte knapt hvem de spilte mot. Han sa et RBK-lag folde seg ut på sedvanlig vis. Han var ikke tatt av stunden. Han var i kampen. Han sa det han alltid ventet a se; et RBK-lag som spilte i det innøvde mønsteret.

Resten av fortellingen kan du lese om i Nils Arne – et liv i svart og hvitt

Om boka

Nils Arne Eggen er Norges mestvinnende fotballtrener gjennom tidene. Den unge skihopperen fra Orkdal var blant landets beste, men valgte fotballen og fikk en lysende karriere med Rosenborg, Vålerenga og landslaget i 1960-årene. Nils Arne ble trener 30 år gammel, og her følger vi ham fra hans første triumfer med RBK i 1971 til siste gjesteopptreden i 2010.
Underveis blir vi med på treningsfeltet, i garderoben og på fotballbaner i inn- og utland der grunnlaget for all suksessen blir lagt, og vi gjenopplever store øyeblikk her hjemme og i Champions League.

Otto Ulseth skildrer en mann som er besatt av å lykkes, skråsikker på overflaten, men plaget av tvil og nervøsitet når presset er stort. Vi får del i hans tanker om lagbygging, fotballens rolle i samfunnet og hva som skal til for å lykkes sammen. Og vi kommer tett på privatpersonen Nils Arne, som både har fått støtte fra familien og opplevd å miste noen av sine kjæreste.