Kategori: Bokstoff

Psykologisk terror i solveggen

Elsker du et skikkelig påskegys? Disse fem leseropplevelsene føles som å sette seg i en litt for skummel berg-og dal-bane. Men du overlever alltid.

Krypende uhygge i elegant innpakning

En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.

Mørket midt på dagen 

Gøhril Gabrielsen serverer krypende uhygge i elegant innpakning. … Med Ankomst viser hun hvilken stilsikker og treffsikker forfatter hun er blitt. … En intens thriller fra ødemarka.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Kjøp boka her

Like vakker som mørk

«Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.»

Slik starter historien om Liv, som vokser opp på en liten øy sammen med mor og far.

Mørk mester 

Mor er for stor til å komme seg ut av soverommet. Far fyller opp hjemmet med skrot, og melder sin levende datter død. At han også kveler sin egen mor virker helt naturlig for Liv, som i begynnelsen ikke setter spørsmålstegn ved den verden hun lever i. Hun tviler heller ikke på at hun er elsket av sin far, som holder henne skjult i en gammel container.

Harpiks er en sanselig vakker fortelling om kjærlighet, lojalitet og omsorg. Men det er også en gysende fortelling om angsten for å miste, om ikke å gi slipp, om splittelse og paranoia – og om utilsiktet ondskap.

Ane Riel gir leseren gåsehud i en grotesk roman som er like vakker som den er mørk, og som det er vanskelig å glemme. – Elin Brend Bjørhei, VG

Kjøp boka her

Ondskapens psykologi

Når arbeidsplassen blir det farligste stedet …

Iben og Malene er to av fire kvinner som jobber sammen på Dansk senter for informasjon om Folkemord. En dag mottar de dødstrusler, og mistenker umiddelbart en serbisk krigsforbryter som de tidligere har skrevet om. Etter hvert som spenningsnivået på kontoret stiger begynner kvinnene å mistenke hverandre.

Kontoret blir en kamparena hvor mobbing og mistenkeliggjøring utvikler seg til en heksejakt hvor det ikke lenger er mulig å se hvem som er venn eller fiende. Samtidig er den serbiske krigsforbryteren på vei til Skandinavia.

En gjennomført psykologisk thriller om folkemord rundt om i verden i fortid og nåtid, og mobbing på en dansk arbeidsplass i dag. Jungersens store fortjeneste er at han makter å påvise at de drivkrefter som ligger bak, er skremmende like, en slags ondskapens psykologi. – Aftenposten

Kjøp boka her

Intens, uhyggelig og besettende

Stella Widstrand er psykoterapeut, lykkelig gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden. Si at du er min er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse.

Hva skjer når barnet ditt plutselig blir sporløst borte?

God psykologisk grøssar. – Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Kjøp boka her

Mørkets mester

De dødes tjern … I seg selv klinger tittelen som et gisp av uhygge – ja, som et redselens skrik fra Østerdalens blådype skoger, skriver Tom Egeland i forordet til boka.

En gruppe ungdommer reiser til en hytte for å finne årsaken til at en god venn begikk selvmord.
I løpet av noen høstdøgn utsettes de for en rekke nervepirrende opplevelser: Alt beveger seg i
grenseland mellom drøm og virkelighet, i et slør av uhygge, inntil psykoanalytikeren Kai Bugge skjærer igjennom mystikken og presenterer løsningen.

Mørkets mester av Tom Egeland 

Du som nå går i gang med denne romanen for aller første gang, kan glede deg! Ja, og go’grue deg litt, også. – Tom Egeland

Kjøp boka her

Ut av skyggene

– For en penn hun fører, Shazia Majid! For en historie hun løfter fram! Her skildres flere generasjoner kvinner med pakistanske røtter, så ærlig og åpent at leseren gisper, både av sjokk og begeistring … Dette er en bok fylt av lojalitet og kjærlighet og ærlighet, som definitivt løfter innvandrerkvinnene ut fra skyggene. Bravo!, skriver Guri Hjeltnes i VG. I Ut av skyggene  –  den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, tar Shazia Majid oss med inn i fortellingen om en blind flekk i norsk historie.

I tiår etter tiår har innvandrerkvinner levd på utsiden av samfunnet, bortgjemt og glemt. Likevel har de oppfostret en generasjon med døtre som knuser patriarkat og glasstak. Hva har kvinnene vunnet og hva gikk tapt? Dette er kvinnenes fortelling – fra innsiden av patriarkatet.

Den 25. januar 1973 landet en ung pakistansk kvinne på Fornebu flyplass i Oslo. I ventehallen sto hennes ektemann, med både bolig og jobb ved Oslo Reiseeffektfabrikk. Kvinnen var spent, og lykkelig uvitende om livet som ventet henne i verdens mest likestilte land.

Hun var ikke alene, det er kommet tusenvis som henne til Norge. Men i tiår etter tiår levde innvandrer-kvinnene på utsiden av samfunnet, bortgjemt og glemt. Likevel har de oppfostret en generasjon med døtre som knuser patriarkat og glasstak. Den unge kvinnen som kom til Norge for snart femti år siden, skulle med tiden bli mor til fem jenter. En av dem er VGs profilerte kommentator Shazia Majid, som har skrevet denne boken.

FRA BOKA: Mødrene

Jeg har satt meg ved det hvite vinduet med sprosser innerst i Karlsborg spiseforretning, rett nedenfor Ekebergrestauranten. Her, fra stambordet mitt, har jeg orkesterplass til Oslo, som strekker seg som en lang skygge innover i Groruddalen. Jeg har nettopp slått ned lokket på pc-en. Lettelsen jeg trodde jeg skulle føle, er uteblitt. Nå som jeg endelig har funnet et falmet bilde av huset jeg og min storesøster ble født inn i, føler jeg bare vemod. 1973 har rykket nærmere. Min mor er ikke lenger bare min mor, men en overveldet 22-åring. Kvinnen til en fremmedarbeider.

En skje av fiskesuppen vokser i munnen min. Jeg tvinger den ned, ser meg rundt, kjenner på varmen i lokalet, varmen i suppen. Det føles feil. Omgivelsene, suppen jeg ikke engang har tatt meg bryet med å sjekke prisen på, kunsten på veggene og den enslige blomsten i vasen på bordet.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, jeg vet heller ikke hvorfor det var så viktig for meg å finne huset som ble min mors første ordentlige hjem i Norge. Men det var jo ikke vårt hus. Det var ikke oldefar som ryddet krattet for trær og ugress i 1896 og med sine robuste hender la den første steinen mens vinden blåste inn fra Oslofjorden. Ei heller var det slik at moren min ble født i det bakerste soverommet en julimorgen i 1950, i dette huset som ikke lenger eksisterer. På en adresse som ikke lenger finnes. Men akkurat her jeg sitter, ser jeg på helningen nedenfor Kongsveien, i direkte luftlinje knappe 20–30 meter unna. Om jeg strekker hånden ut av vinduet, kan jeg formelig ta på tretoppene som rager der huset en gang sto.

Jeg var på jakt etter kulissene i min mors første år i Norge, men fant et tomrom i meg selv som jeg frem til nå ikke visste fantes. Dette behovet for en begynnelse – kanskje er det de rotløses forbannelse å søke røtter der de ikke finnes. Ha noe som binder dem fast, et tau rundt livet, så de ikke faller utfor stupet mens de løper rundt og fanger sommerfugler. Så de kan løpe rundt og fange sommerfugler. Slik man i gamle dager bandt fast barn på gårdene langs Geirangerfjorden, utenfor de små husene som fortsatt klamrer seg fast til stupbratte fjellvegger, og som får deg til å lure på hvordan det er mulig å leve der. Så strevsomt, så isolert. Husene som forteller om vandrere som kom litt for sent til å sikre seg et jorde i flatt terreng der gresset var grønnere, forholdene enklere. Disse som ble forvist til en fjellhylle, men likevel klarte å skape seg et liv og et hjem.

Jeg vil gå opp fjellstien min mor gikk. Jeg vil finne lysningen min mor fant. Jeg vil løfte steinene min mor ryddet unna, så jorden kunne dyrkes. Men så er jeg altså blitt konfrontert med min egen privilegerte tilværelse. Hvordan er det mulig at jeg, datter av en pakistansk kvinne, sitter her i dag, som journalist i Norges største avis, i ly for vinden og kulden?

Vi er uløselig knyttet til våre mødre. Deres innvandringshistorie er vår norske historie. Deres fortid er vår arv. Deres valg vår bane. Derfor var det viktig å finne huset hun bodde i, finne begynnelsen, finne kvinnen bak rollen. For med henne starter en historie knapt noen har hørt, men som har bidratt til å forme Norge til det landet det er i dag.

Når jeg nå vil fortelle om mamma, er det fordi hun er regelen, snarere enn unntaket, for sin generasjon innvandrerkvinner. Kvinner som kom til Norge som unge voksne på 1970-tallet. Kvinner som kanskje kom fra dårlige økonomiske kår og et strengt patriarkat i sine opprinnelsesland, men som forlot en rikdom av sosiale relasjoner de aldri fikk erstattet.

Mødrene våre har levd vanskelige liv. Likevel har de oppfostret en generasjon døtre som i dag topper utdanningsstatistikker og blir leger, dommere, advokater, lærere, psykologer, journalister, forfattere, aktivister, debattanter, stortingsrepresentanter og ministre. En ny generasjon norske kvinner som i stadig større grad bryter lenker, utdanner seg utradisjonelt, gjør karriere, gifter seg med den de ønsker, taler patriarkatet midt imot og definerer sin egen kvinnekamp.

Min mor, og kvinner som henne, har kjempet en tøff kamp, dratt mellom rigide, mannsdominerende tradisjoner og kulturer på den ene siden, og den moderne velferdsstatens krav på den andre. Vi som er så heldige å ha hatt slike mødre, bærer i oss deres dype fortvilelse og gnistrende håp. Deres liv har formet våre liv. Og deres blikk har formet vårt i møte med det norske samfunnet, feminismen og patriarkatet. Derfor må vi tilbake i tid før vi kan gå fremover.

Kjøp boka her

Vil du lese for meg? Om barn og høytlesing

«Vil du lese for meg?» Jeg elsker den setningen! Man skal være forsiktig med å ta de sterke ordene i bruk. Elsker. Hater. Aldri og alltid. Ting er ikke svart eller hvitt. Det kan jeg være enig i. Men når det kommer til å bli spurt om å lese høyt for noen, ja da må jeg faktisk si at jeg elsker det. Nå er det noe år siden jeg hadde småbarn, for sønnen min har blitt 12 år. Fremdeles kan han spørre meg om jeg vil lese for ham, men absolutt ikke like ofte som før.

Av: Synnøve Bjørke / www.synnovebjorke.no/blogg

Da han var liten var det jeg som valgte bøkene vi skulle lese. Jeg valgte bøker som inviterte til høytlesing. Helst skulle bøkene ha et element av gjentakelse, de måtte ha humor, også måtte illustrasjonene gjøre det mulig å snakke om noe mer enn bare det som sto i teksten. De to første punktene var greie nok. Men å snakke om illustrasjonene, det syntes han ikke var så interessant. Der jeg ville ha en utforskende samtale, syntes han jeg bare ødela hvis jeg ville snakke og ikke lese. Siden jeg er pedagog, kan jeg en del om både lesing og lek. Og jeg foreslo ofte at han kunne leke noe av det vi hadde lest. Men det ville han ikke. Han ville leke andre ting, og jeg følte at det var noe jeg ikke helt fikk til når det gjaldt høytlesingen.

«Vil du lese for meg?» Spørsmålet kom ofte. Hver dag. Selv om vi ikke snakket om illustrasjonene, selv om han ikke lekte det vi hadde lest. Lesestundene var fine likevel, og jeg måtte legge bort pedagogen i meg og bestemme meg for å bare kose meg med selve opplevelsen av å få dele en bok med noen.

Noen ganger observerte jeg sønnen min leke. Enten alene eller med andre. Som oftest lekte han enten ting han hadde sett på TV, eller så lekte han å være voksen. Å være bussjåfør, å jobbe på hotell, å ha selskap eller andre ting han forbandt med det å være voksen. Dermed fulgte vi ikke oppskriften for hva høytlesing kan føre til. Vi hadde hverken samtaler om boka eller lek inspirert av historien. Var da all høytlesingen bortkastet? Det var den selvsagt ikke når vi tenker på utvikling av ordforråd. Det er det pedagogen i meg som sier. For like mye som jeg har kunnskap om lesing og lek, kan jeg også mye om barns språkutvikling. Og i den er høytlesing en viktig del.

Like fullt spør jeg meg selv om hva jeg egentlig vet om sønnen mins opplevelse av illustrerte bøker? Nei, vi snakket ikke sammen om illustrasjonene. Men han valgte de samme bøkene gang etter gang. Og noen bøker ville han bare lese den ene gangen. De bøkene som ble favoritter var gjerne de som speilet hans egen virkelighet. Og som tilførte noe nytt som kanskje hverken han eller jeg kunne sette ord på. En opplevelse av å kjenne en historie fortalt på en ny måte.

Jeg spurte sønnen min nå, hvorfor han så ofte ville bli lest høyt for da han var liten. «Fordi det var hyggelig å sitte på fanget», svarte han. «Det var ikke så mye mer enn det, mamma.» Da husker vi det samme, han og jeg. At lesestundene var fine selv om han ikke hverken snakket om boka eller lekte den etterpå.

«Skal jeg lese for deg?» Jeg spør ham selv om han sitter og leser selv. «Ok. Men jeg gidder ikke snakke om det vi leser, altså. Hvis du bare leser er det greit.» Ok. Jeg lover. Sett deg her, da.»

Hva skjer når barnet ditt plutselig blir sporløst borte?

Den svenske forfatteren Elisabeth Norebäck brakdebuterer med Si at du er min – en intens psykologisk thriller om en familie som er i ferd med å gå i oppløsning. Boken er allerede solgt for utgivelse i 33 land.

Av: Synnøve Tresselt

Boken skildrer alle foreldres store mareritt – at barnet ditt plutselig forsvinner sporløst. Det opplever Stella Widstrand. Hun er psykoterapeut, gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden.

Si at du er min er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse. Dette er en bok det er umulig å legge fra seg før siste side er vendt.
Forrige uke var Elisabeth Norebäck på besøk i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo. Der deltok hun blant annet på programposten Nordisk mestermøte sammen med Camilla Läckberg, Gunnar Stålesen og Jan Erik Fjell.

Om boka:

Stella Widstrand er psykoterapeut, lykkelig gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden. Si at du er min er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse.

Kjøp Si at du er min

Fra anmelderne:

Intens, uhyggelig og smittende (…) Norebäck kan virkelig å skru sammen en historie.
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

God psykologisk grøssar.
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Vi rives mellom tvil og tro i denne intense psykologiske thrilleren, som fanger oss og holder oss i spenning helt til de siste sidene. Brakdebut av Elisabeth Norebäck!
– Liv Lysaker, NFF-magasinet

Ytringsfrihetspris til Sumaya Jirde Ali

Den norske forfatterforenings Ytringsfrihetspris for 2018 går i år til den den norsksomaliske forfatteren Sumaya Jirde Ali.

Tekst: Den norske forfatterforening

Sumaya Jirde Ali er født i Somalia i 1997 og kom til Bodø i 2005. Hun har gitt ut to skjønnlitterære bøker: Kvinner som hater menn (2017) og Melanin hvitere enn blekemiddel (2018) og er spaltist i Morgenbladet og Klassekampen. På svært kort tid har hun etablert seg som en av de viktigste stemmene i sin generasjon.

Vi har i dag en helt ny situasjon i Norge når det gjelder meningsdannelse. I løpet av få år har framveksten av sosiale medier og avisenes kommentarfelt skapt en uhyggelig effektiv arena for kringkasting og spredning av hat og sjikane. Mens folk tidligere satt på hver sin isolerte tue og freste sin eder ut, kan de nå delta i et nettverk som er tilgjengelig med et par tastetrykk. Dette maskineriet truer ytringsfriheten i Norge. Sumaya Jirde Ali har de siste to årene mottatt så mange alvorlige trusler, særlig via nettet, at hun i dag går med voldsalarm.

Det å stå i slike stormer er en voldsom belastning, spesielt dersom du er ung og fersk på ytringsfrihetens arena. Når noen likevel velger å stille seg til hugg på denne måten, er det både beundringsverdig og veldig viktig. Det handler ikke bare om dem som blir hetset, men om hele vårt nasjonale debattklima, om vår selvsagte rett til å artikulere våre tanker i det offentlige rom.

Den norske Forfatterforening kan ikke løse disse problemene rundt ytringsklimaet på egen hånd, men ved å tildele en pris til en forfatter som har tatt opp kampen mot vandalenes overtakelse av den offentlige arena, kan vi gi et bidrag til motkreftene.

Sumaya Jirde Ali er spaltist i Morgenbladet og Klassekampen, tenker og skriver svært nyansert og går inn i saker med en åpen og imøtekommende holdning. Hun ser det som sin oppgave å utforske hva som skjer med henne når hun blir konfrontert med verdier, fenomener og hendelser i det norske samfunnet. Dessuten skriver hun også om saker som ikke nødvendigvis har med hennes etniske utgangspunkt å gjøre.

Melanin hvitere enn blekemiddel

Melanin hvitere enn blekemiddel handler om det å bære en annen historie med seg overalt. Den handler om burkakjerringa og om en mamma som vil hjem igjen, om opprør og skjønnhet, og om morsmålets vokaler.
Men hvem er egentlig burkakjerringa? Er hun deg – eller kanskje meg? Eller oss begge?
Sumaya Jirde Alis lyriske stemme er direkte og antisentimental. Innimellom temmelig rå. Hun lager også fine, snodige poetiske bilder som røsker i etablerte leseblikk.

Sumaya Jirde Ali

Sumaya Jirde Ali (f. 1997) kom til Norge som 7 åring. Siden har hun og familien bodd i Bodø.

Sumaya Jirde Ali har markert seg som en tydelig samfunnsdebattant. Hun er spaltist i Klassekampen og redaksjonsmedlem i tidsskriftet VOKS.

I 2017 ga Jirde Ali ut diktsamlingen «Kvinner som hater menn». Samme år ble hun kåret til Årets Bodøværing, og hun vant NATT & DAG-prisen Årets stemme.
I 2018 fikk hun Zola-prisen, og hun ga ut pamfletten «Ikke vær redd sånne som oss».
I 2018 ble Sumaya Jirde Ali også tildelt litteraturprisen Ord i Grenseland.

Den perfekte påskebok

Gleder du deg til å sette deg i godstolen og lese bok i påsken? Få poden til å gjøre det samme! Innfør dagens lesestund med hyttegjengen. Det er fantastisk å koble av med en perfekt påskebok.

Med barna i armkroken

I påsken har du tid til å sette av en halvtime mellom skitur og middag. Skli ned i sofaen med barna i armkroken, enten med hver sin bok eller med en bok til høytlesning. Herlig kvalitetstid!

Høytlesning gir barna bedre fantasi og skaper nysgjerrighet, de får bedre lese- og skriveferdigheter, bedre språkutvikling og ikke minst bedre sosiale ferdigheter. For ikke å glemme hvor innmari hyggelig det er å lese sammen. Som et Kinderegg, altså – det er bare gode ting med høytlesning.

Ofte er bøker et godt utgangspunkt for å snakke om det barna er opptatt av, og ting de har erfart. La dem være med å velge bøkene selv. Da er de som regel mer interessert i å lese dem.

En perfekt påskebok!

David Walliams bok Gangsterbestemor er en sånn bok – perfekt å lese sammen med barna.

«Ben hater å være hos bestemor. Det er dørgende kjedelig. Bestemor vil bare spille Scrabble, all maten hun lager smaker kål, og hun promper for hvert skritt hun tar. Men en kveld oppdager Ben at bestemor lever et dobbeltliv: Hun er en av verdens mest fryktede smykketyver! Og hun drømmer om å stjele kronjuvelene. Fra da av blir det alt annet enn kjedelig å være sammen med bestemor …»

Bare se hva anmelderne sier:

«Dette er virkelig bra saker. Og vanvittig morsomt. Komikeren Walliams har fått til den vanskelige balansekunsten å skrive humor for barn som også treffer voksne.»
Cathrine Krøger, Dagbladet

Boken er full av ellevill situasjonskomikk og absurde personer, strålende gjenskapt av illustratør Tony Ross.»
– Kristine Isaksen, VG (terningkast 5)

I tillegg til å underholde barnet, så underholder den også voksne. Illustrasjonene er utrolig morsomme, og får fram karakterene i boka nøyaktig slik jeg så de for meg mens jeg leste. (…) En av de bedre bøkene for barn!
– Eivor Evenrud, Oppland Arbeiderblad

David Walliams bok er både knallmorsom og skikkelig spennende på samme tid.
– Telemarksavisa

Dette er den perfekte boka for påskeferien!

Kjøp bok til knallpris med vipps – kun kr. 149,- inkludert frakt:

  1. Åpne Vipps-appen på din mobil og velg «kjøp og betal»
  2. Søk opp Aschehoug med Vipps-nummer 514131
  3. Velg boka du ønsker å kjøpe, legg i handlekurv og betal

Eller via våre hjemmesider:

Kjøp boka her

 

Påskekrim for barn

Nordmenn tilbringer påska på fjellet, i byen eller ved sjøen. Felles for enhver påskeferie er at den skal være skummel. Skikkelig skummel. Vi vil være med å løse drapsgåter og vi vil aldri komme oss i seng fordi hvert kapittel slutter med en sinnssyk cliffhanger. Det er en norsk tradisjon.

Men barna vil også ha påskespenning. De vil sitte på hytta mens vinden uler i veggene og lese om monstre. De vil ligge under dyna på rommet sitt med lommelykt og lese om zombier. De vil tenke at den britiske krimserien de voksne ser på er kjedelig, og sette seg på kjøkkenet med en bok om verdens beste kodeknekker. De vil spørre bestefar om å lese høyt videre for dem i et spesielt skummelt kapittel. De vil lese hele boka ferdig før de legger seg.

Snart er det påske. Her er tre tips til påskekrim for barn.

Påskekrim for barn:

Mumiens gåte:

Etter en regnfull natt oppstår et stort synkehull i Eldsala. Hullet avslører en gammel kjeller, men Herbert kan ikke huske at det noen gang har vært et hus der. Samtidig sprer en ulidelig stank seg i den lille byen, og på kirkegården blir det funnet to tomme kister i en av gravene. Hvor ble det av de døde? Og hva er det forferdelige som skjedde i den gamle kjelleren?
Herbert og Sally forstår at de er i stor fare. Skal de lykkes i å redde Eldsala en siste gang, eller er det allerede for sent?

«Mumiens gåte» er Kristina Ohlssons tredje bok om Eldsala og de to vennene Herbert og Sally. De to første er «Zombiefeber» og «Varulvens hemmelighet».

Boka passer for de mellom 9 og 12 år.

Dyrehagedetektivene 1

Når den hvite løveungen Elsa forsvinner fra Lindegård dyrehage, og politiet ikke tar saken på alvor, må Hanna og Theo løse mysteriet selv. For hvem har tatt Elsa? Og hvor lenge kan hun overleve uten å bli matet?

Boka passer for barn mellom 6 og 9 år.

Et høyst upassende mord:

Da Hazel finner frøken Bell død i gymsalen, tror hun først at det har skjedd en skrekkelig ulykke. Men da hun kommer tilbake med hjelp, har noen fjernet liket!

Sammen med venninnen Daisy i Detektivbyrået Wells og Wong, må Hazel finne morderen og samtidig bevise at det faktisk er et mord.

Men rekker de det før flere dør?

Boka passer for de mellom 9 og 12 år.

Arsenikken er servert:

Daisy Wells og Hazel Wong er hjemme hos Daisy på Fallingford i ferien. Den glamorøse moren til Daisy arrangerer et teselskap på bursdagen hennes, og hele familien er invitert, fra den eksentriske tante Saskia til den kjekke onkel Felix.

Så blir en av gjestene på mystisk vis dødelig syk. Alt tyder på gift.

Med ett kjennes Fallingford som et farlig sted å være. Jentene må avsløre sannheten, selv om morderen kan være noen som står dem nær.

Boka passer for de mellom 9 og 12 år.

Rumlerask:

Jeg vet da Rumlerask usett smatt
gjennom huset ditt en natt …

En bok full av spenning og mysterier fra forfatteren og illustratøren av Stormhvalen.

Boka passer for de mellom 3 og 6 år.