Kategori: Møt forfatterne

Jussi Adler-Olsen: danskenes yndlingsforfatter

Jussi Adler-Olsen

Jussi Adler-Olsen er dansk krims fremste eksportvare. Forfatteren har tre år på rad fått hedersbetegnelsen Danskenes Yndlingsforfatter» av danske lesere. Nå er han straks klar med sin nye roman Selfies, som handler om overfladiskhet og selvopptatthet.

Hvor henter du inspirasjon til bøkene dine?

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt. Det kan være når noen oppfører seg merkelig, eller tar en gal avgjørelse. Alt kan bli til byggeklosser i en større fortelling. Det er likevel viktig når fortellingen begynner å ta form, at forfatteren spør seg selv: Hvorfor vil jeg skrive denne boka? Hovedplottet står sterkere når man kan gi et svar på dette spørsmålet.

Hvordan utviklet du Carl Mørck-karakteren?

Carl Mørck og jeg har noen fellestrekk. Jeg heter Carl Valdemar Henry Jussi Adler-Olsen. For eksempel er vi begge egentlig svært late. Mens jeg har litt vanskelig for å akseptere akkurat det, er Carl tilfreds med å slenge beina på bordet og ta seg en lur. Carl Mørck er en kompleks type forsynt med en god porsjon ironi – satire og selvironi kombinert med sans for humor. Men ikke bare disse sidene ved ham, i tillegg til en svært omfattende profesjo­nell politikompetanse og et komplisert privat­liv, bør stå igjen som det gjengse bildet av Carl Mørck; han har også arvet noen trekk fra en av min fars pasienter som faktisk het Mørk (uten «c»). Jeg lærte å kjenne denne Mørk som barn og var veldig glad i ham. Faren min fortalte meg at Mørk hadde tatt livet av sin kone, og slik lærte jeg at det gode og det onde er grunnleg­gende elementer i oss alle. Mine minner om denne pasientens kamp med det gode og det onde inni ham selv har vært en viktig drivkraft i utformingen av hovedkarakteren, etterfor­skeren Carl. Det er også grunnen til at han til slutt fikk navnet Carl Mørck.

Hvordan vil du definere den ondskapen som bøkene dine handler om?

Vi kjenner alle til konseptet. Først og fremst som en villet handling som alle mennesker under de riktige (eller kanskje snarere de gale) omstendighetene er i stand til å utføre i en gitt situasjon, ofte med overdreven bruk av fysisk eller psykisk vold som resultat. Min oppfatning er likevel at ondskap vel så mye er påvirket av rett og slett et fravær av bevissthet. Politikerne som starter kriger, holder dette i gang, offentli­ge personer som sprer rasistiske holdninger. Det er selvfølgelig forskjell på typer av ondskap, på om du er en som egenhendig kapper av noens hode, eller en som, i ytringsfrihetens hellige navn, øver press mot en annen slik at hun eller han blir stående igjen som et mulig, framtidig offer. Men resultatet er ofte det sam­me. Ingen kan gi en eksakt definisjon av ond­skap, og ingen vet om det er noe vi er født med. Det er bl.a. derfor jeg finner dette begrepet så fascinerende og en evig kilde til underholdning i litteraturen på så mange ulike måter.

-> Les også dette intervjuet med Jussi Adler-Olsen 

Hva liker du best med å være forfatter?

Jeg setter pris på friheten det gir meg. Jeg kan jobbe når og hvor jeg vil, og jeg kan ta fri når jeg vil. På en måte. Med det mener jeg at med den suksessen jeg har oppnådd, betyr det at jeg ikke lenger har den samme friheten som da jeg begynte, fordi mange vil ha tak i meg. Det er også en av de tingene jeg virkelig liker: å være en forfatter som blir lest av mange mennesker. Det er for meg det fineste kompliment en forfatter kan få.

Hva er mest utfordrende med å være forfatter?

Jeg er alltid spent på hvor­dan en ny bok blir mottatt, ikke så mye av anmelderne, men av den vanlige leser. Liker de det jeg skriver? Eller vil de vende tommelen ned? Jeg skriver jo først og fremst for å bli lest, så det betyr også mye for meg at mine trofaste lese­re liker mitt nye materiale. Det er alltid en utfordring for meg å forene behovet for utvikling som forfatter med det å opprettholde støtten fra leserne mine.

 

Hvilke forfattere inspirerer deg?

John Steinbeck, Charles Dickens, Victor Hugo, absurde verk av forfatte­re som Peter Bischel, Jerzy Kosinsky og dessuten den snåle nordmannen Erlend Loe. Originale forfattere med et originalt språk og plot som får tåre­kanalene til å briste og lattermusklene til å vri og vrenge seg. Mange forskjel­lige og i ulike sjangre.

Finnes det spesifikke emner du ønsker å ta opp i thrillerne dine?

Jeg hater maktmisbruk og urettferdighet, og i alle romanene mine forteller jeg om en form for maktmisbruk og viser måter man kan bryte med den på. Jeg er overbevist om at leserne mine ikke bare ønsker å bli underholdt – de vil selvsagt det også – men de vil også lære noe som de kan ta med seg videre, noe som inviterer til refleksjon. En av grunnene til at jeg valgte å skrive krimthrille­re er at jeg på den måten kan ta opp ethvert tema. Ondskap er et nyttig verktøy, og når man beskriver kontrasten mellom godt og ondt, kan man samtidig formidle et budskap.

Hvilke tema mener du er mest sentrale i din nye bok Selfies?

Overfladiskhet og selvopptatthet.

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt.

Bestill Selfies her

Dette intervjuet sto første gang på trykk i Krimmagasinet

Møt debutant Christian Løchstøer

Christian Løchstøer

 

[dropcap custom_class=»normal»]C[/dropcap]hristian Løchstøer er tekstforfatter og har skrevet for TV i flere år. Han er kjent som den tredje Ylvis, og var medforfatter for Hva sier reven? sammen med Ylvis-brødrene. Nå debuterer han med sin egen barnebok, Rim det har rablet for.
[spacer]

I dette intervjuet får vi vite mer om hva han liker å lese og hvorfor.

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]Rim det har rablet for

Møt en debutant: Christian Løchstøer

[spacer]

Derfor skriver jeg

Det har jeg spurt meg selv om flere ganger, men jeg har enda ikke fått noe svar. De to enkleste grunnene: Fordi det er jobben min og fordi det er gøy.

[spacer]

Selv leser jeg mest

Det er dessverre nettaviser. Men heldigvis også noen romaner og dikt.

[spacer]

Min favorittforfatter

Romaner: Per Petterson. Lyrikk: Robert Frost.

[spacer]

Den første boka jeg leste

Det husker jeg ikke, så dette blir ren tipping. Jeg svarer Kapitalen i det 21. århundre av Thomas Piketty.

[spacer]

Boka jeg husker best

Akkurat nå er det «Vinternoveller» av Ingvild Rishøi, som jeg nettopp har lest ferdig. Med litt lengre tidshorisont er det nok (klisjéalarm!) Catcher in the rye av J.D Salinger.

[spacer]

Jeg elsker å lese fordi

Ord som er satt i riktig rekkefølge er bedre enn andre ord.

[spacer]

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Aldri stol på skrivetips.

[spacer]

[spacer]

Møt flere lesere her:

Møt bokblogger Elisabeth Bakken 

 Møt debutant Einar Wist Øien

Møt bokhandler Norunn Valderhaug

Hva om det er vi som må flykte?

Håvard Syvertsen

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap] en ikke veldig fjern framtid blir Norges regjering styrtet, Oslo satt i brann og folket tvunget til å flykte på grunn av borgerkrigslignende tilstander. Håvard Syvertsen har skrevet en dystopisk roman fra Oslo i nær fremtid: Hva om vi må flykte? Hva om vi blir «de andre»? Her forteller forfatteren selv historien bak boka Et uoverskuelig mørke.

Tekst: Håvard Syvertsen

Det er en slags krigstilstand i Oslo og på Østlandet. Ingen veit hva som skjer, internett ligger nede, TV og radio likeså. Det er hyppige eksplosjoner, skuddvekslinger i gatene og hele kvartaler står i brann. Fra tre ulike perspektiv, i tre fortellinger, følger romanen noen personer det første døgnet: Et eldre ektepar som må ta med seg barnebarnet og flykte ut av byen, Kaisa, en kvinne i tjueårene som jobber som sykepleier på Ullevål sykehus og den ganske nyansatte kultursjefen i Kongsberg kommune som hjelper en av sine ansatte og familien hans i midlertidig sikkerhet.

 

Hvorfor har du skrevet denne romanen? ble jeg spurt om for en tid tilbake av en som hadde lest boka. Det første svaret som slo meg var ”fordi jeg kunne”. I motsetning til personene det handler om, kunne jeg skrive den. Men når jeg ville og måtte skrive akkurat denne romanen, var det fordi det oppsto en akutt etisk impuls i meg mens jeg det siste halvåret i 2015 arbeidet med å oversette Carsten Jensens roman Den første sten. Jensens roman foregår i et krigsherjet Afghanistan, og i månedsvis satt jeg mange timer hver dag og lette fram et norsk språk for virkeligheten den beskriver. Samtidig foregikk den norske flyktningdebatten. Jeg opplevde avstanden mellom den kaotiske virkeligheten jeg prøvde å finne et språk for, som ligner den situasjonen mange flyktninger rømmer fra, og den norske debatten, som skrikende – med sin retorikk av ”lykkejegere” og ”båret på gullstol”, en generell mistenkeliggjøring av mennesker i dypeste nød.

 

I debatten er det blitt det skapt en avstand mellom ”oss” og ”de andre”, og man er så forbanna sikker på at det aldri kan ramme oss.

 

Et uoverskuelig mørkeHva er et menneske egentlig verdt? 

 

I denne boka finnes ikke ”de andre”. Det kan være deg. Det kan være søstra di, mora di. Eller barnet ditt. Slik hver eneste av de flyktningene som kommer, er noens barn, noens søsken. En gang har noen sunget godnattsanger for det mennesket som nå legger ut på en livsfarlig reise. Vi hører om båter som kantrer i Middelhavet. Enda et tall på omkomne, et altfor høyt tall, men altså: et tall. Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket. Hvordan kan vi greie å forstå det?08

Jeg veit ikke. Men vi gjør det i hvert fall ikke ved å gjøre flyktningene til ”de andre”. Derfor er det ingen ”de andre” i denne romanen, bare et uoverskuelig mørke.

[spacer]

Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket.

Stefan Ahnhem: Sveriges nye stjerneskudd!

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]tefan Ahnhem erobrer stadig flere lesere, og opplever stor suksess både hjemme i Sverige og i utlandet. Flere utroper han til å være Stieg Larssons og Henning Mankells etterfølger, og nylig gikk han rett inn på topplisten i prestisjetunge Der Spiegel i Tyskland. Mye av suksessen handler om karakteren Fabian Risk, en ganske vanlig fyr vi alle kjenner oss godt igjen i.

[spacer]

Tekst: Vidar Strøm Fallrø

[spacer]

Hvem er Fabian Risk?

Da jeg skapte Fabian Risk ville jeg ha en yngre og mer moderne mann enn mange av hans fiktive kollegaer. Han skulle ikke være alkoholiker, høre på jazz/opera og være helt alene. I stedet har han familie (som han virkelig må kjempe med) og hører på f.eks. Kraftwerk, Kate Bush og Radiohead (han har en veldig bra musikksmak, om jeg skal si det selv). Han går ikke til prostituerte, og til forskjell fra mange andre kommer han aldri til å bli vinekspert eller drikke stadig dyrere viner i takt med at salget av bøkene om han går til himmels. Han er alt annet enn en machomann og har nærhet til sine følelser. I blant litt for nære. Etterforskningen går som regel foran alt annet og han har en egen evne til å snuse seg fram til de rette sporene. Men han er langt ifra perfekt og gjør flere feil og har noen ganger vanskeligheter med å se konsekvensene av sine handlinger. Med andre ord er han som de fleste av oss.

[spacer]

Selv om han er en slags average Joe skaper han mye engasjement og frustrasjon, særlig på grunn av farsrollen?

Ja, det der er interessant. Det finnes ingen grenser for hva en fiktiv karakter kan og får lov til å gjøre. Han kan drepe, være en skikkelig mannssjåvinist, kjøpe sex og dop osv osv. Men å begå feil som går ut over sine egne barn blir betraktet som en dødssynd. Selv om det er noe de fleste av oss gjør hele tiden. Vi vil gjerne, men klarer ikke alltid å være nok tilstede. Vi har vanskeligheter med å se barnas problemer, fordi vi ofte har nok med våre egne. Vi velger altfor ofte den enkle veien og ser heller mellom fingrene og har det hyggelig enn å ta konflikten, hvilket for mange av oss ender med at vi står maktesløse foran våre barns tenåringsår. Det er blant annet det jeg vil skildre i Fabians privatliv. Derfor sender han f.eks. sms til sønnen sin i stedet for å banke på rommet hans, som kanskje er den enkeltstående episoden som har opprørt leserne mest. SKAM er for øvrig et annet bra eksempel på fraværende, men helt normale foreldre, der Fabian kunne passet fint inn.

[spacer]

Bøkene dine har blitt omtalt som «Nattsvermeren møter Seven, blandet med svensk familieangst» og beskrives som ulidelig spennende og underholdende page turnere. Hva slags krim skriver du?

Mange anser det som bøker med flere thrillerelement i seg. Selv prøver jeg bare å skrive så spennende som mulig. «Spennende» misforstås ofte som enkle b-filmløsninger. I selve verket er det strake motsetningen. Det holder ikke med biljakt og masse action for at det skal bli spennende. Man må bry seg om karakterene, overraskes og håpe at alt vil ordne seg. Gjør man ikke det kan det heller aldri bli veldig spennende. Mine lesere har dessuten lest det meste innen krim, og jeg ser på dem som skikkelige eksperter på området. Så for å få dem til trekke pusten, overraskes og føle at de bare må lese ett kapittel til for å se hvordan det går, krever det nye og stadig bedre løsninger. Dessuten skriver jeg tredimensjonalt, noe leserne får erfare i den nye boka Atten grader minus.

 [spacer]

Du har bakgrunn fra film og tv, hvor likt er dette å skrive bøker?

Atten grader minusForskjellen er milevid. Når jeg skriver bøker må jeg jo ikke bare skrive og finne på alt. Jeg må også være regissør, skuespiller, klipper, lyd- og musikkmann. Og jeg elsker det!

[spacer]

Vi føler som lesere vi vet akkurat det Fabian vet, men ikke mer. Er det inspirert fra film og tv, hvor det kanskje er mer vanlig?

Det er mulig, men det er ikke noe jeg tenker på. I stedet pleier jeg å kjenne på meg når historien er riktig oppbygget, når den sitter. Før det er det nesten alltid noe som skurrer og må skrives om og da blir det som oftest at vi og Fabian befinner oss på samme punkt i etterforskningen.

[spacer]

Som lesere blir vi skånet for de verste scenene; du fører oss fram til det brutale, men lar leseren måtte fantasere resten selv. Hvorfor gjør du det på denne måten?

Som regel er din egen fantasi veldig mye sterkere enn om du blir tvangsforet med detaljer. Det å selv måtte skjønne og finne ut hva som har hendt involverer også leseren på en helt annen måte. Vold i kriminallitteraturen er i det hele tatt en delikat balansegang. Flere av kollegene mine sier at de helst ikke vil ha vold med i bøkene sine og derfor holder det på et absolutt minimum. Det er en holdning jeg aldri har forstått. En kriminalhistorie handler om liv og død og hvordan du enn vrir og vrenger på det spiller volden en sentral rolle. Jeg hører til og med kolleger si at det ikke er selve forbrytelsen som er det viktige. For meg er det som å holde humoren på et absolutt minimum i en komedie og så si at det ikke er viktig at det er morsomt.

[spacer]

Har du planlagt mange bøker om Fabian Risk?

Det er uten tvil det vanligste spørsmålet jeg får – og det jeg aldri svarer på.

 

Vidar Strøm Fallrø er markedsansvarlig for skjønnlitteratur 

[spacer]

Møt debutant Einar Wist Øien

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]inar Wist Øien elsker science fiction, Frank Zappa og naturprogrammer. I vår er han bokaktuell med den illustrerte barneboka Sigurd og de flyvende dinosaurene. I dette intervjuet forteller han om hvorfor han elsker å lese. Og ikke minst: her får vi den nyslåtte forfatterens beste skrivetips! 

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, forfattere, bokbloggere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Møt debuant Einar Wist Øien

Derfor skriver jeg

Fordi jeg har lyst til å fortelle historier, og jeg opplever at skriving er den måten å formidle på som gir størst spillerom for mottakerens egen fantasi.

[spacer]

Selv leser jeg mest om dagen

Om Kina! (Har dilla). Ellers noveller.Sigurd og de flyvende dinosaurene

[spacer]

Min favorittforfatter

Raymond Carver

[spacer]

Den første boka jeg leste

Dinner Time (Jan Pieńkowski)

[spacer]

Boka jeg husker best

Vesle Virgil (Ole Lund Kirkegaard)

[spacer]

Jeg elsker å lese fordi

Du kommer aldri så nærme andres tanker som når du leser.

[spacer]

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv ut de tankene du egentlig ikke har troen på, også. Kanskje du endrer mening.

[spacer]

Om Einar Wist Øien

I de siste årene har han jobbet som regissør og redaktør innen TV-produksjon. Tidligere har han bodd i Los Angeles, og han har mange år som vokalist i ulike Osloband bak seg. Han dyrker grønnsaker i en parsellhage i Oslo på fritida, og drømmer om å bo et år i Japan.

Sigurd og de flyvende dinosaurene handler om Sigurd – som digger dinosaurer. Han får sjokk da læreren forteller ham at yndlingsdinosauren hans faktisk hadde fjær. Sigurd hater nemlig fugler.

[spacer]

Debutanter fra Aschehoug forlag våren 2017

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]n tekstforfatter, en regissør, en forlagskonsulent, en litteraturviter, en sosionom, en illustratør og en forlagsredaktør – dette er vårens debutanter på Aschehoug forlag! 

[spacer]

Alle har de varierte bakgrunner, men samtidig har de så mye til felles: de vet hvor mye arbeid som skal til for å utgi en bok. Nå er de alle klar med sin første:

Christian Løchstøer er tekstforfatter og har skrevet for TV i flere år, primært innenfor humorsjangeren. Han er kjent som den tredje Ylvis, og var medforfatter for Hva sier reven? sammen med Ylvis-brødrene. Til våren debuterer Løchstøer med Rim det har rablet for – ei bok med lekne dikt for alle som lurer, tenker, drømmer og innimellom går på en smell.

Les mer her

 

Einar Wist Øien elsker science fiction, Frank Zappa og naturprogrammer. I de siste årene har han jobbet som regissør og redaktør innen TV-produksjon. Tidligere har han bodd i Los Angeles, har i mange år vært vokalist i en rekke Osloband, dyrker grønnsaker i en parsellhage i Oslo og drømmer om å bo et år i Japan.

Øien debuterer med den illustrerte barneboka Sigurd og de flyvende dinosaurene

Les mer her

 

Pia Edvardsen har en master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og jobber som ekstern konsulent for ulike forlag.  I 2014 vant hun skrivekonkurransen arrangert av Bøygen og BokTorsdag på Chateau Neuf.

Hennes debutroman, Vi var aldri brødre, er en vakker, liten roman om et søsterforhold som gjør inntrykk – og som man kan kjenne seg igjen i. Særlig om man har en søster.

Les mer her

 

Tobias Nordbø har mastergrad i litteraturvitenskap og har jobbet fulltid som humortekstforfatter etter endt studium. Har skrevet for to sesonger av 5080 Nyhetskanalen (NRK) og Hallo i uken (NRK) og en rekke andre.

Med Hasj og høykultur gjør Tobias Nordbø en velkjent tematikk om studenter, dop og utagerende festing til en eksistensiell roman der latteren etter hvert blir ganske mørk.

Les mer her

 

Therese Tungen jobber som forlagsredaktør i Samlaget, og har tidlegere vært redaktør i Kagge forlag og Forlaget Oktober. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og på Aschehougs forfattarskole.

Ein gong var dei ulvar er ei samling noveller om menneske som på ulike vis møter noko nytt og ukjent i liva sine

Les mer her

 

Nora Brech arbeider som illustratør og grafisk designer, og er utdannet ved Westerdals.

Cornelia og den underlige skogen er ei nydelig bildebok som inspirerer barns fantasi og magiske tro på andre verdener.

Les mer her

 

Christian René Wold  er sosionom og jobber som bomiljøkonsulent  i NAV og miljøterapeut i Oslo Kommune. Her jobber han med forebyggende arbeid for ungdommer opp mot rus/kriminalitet.  Han har tidligere vært en del av kriminelle miljøer boka Klovnejakten er inspirert av.

Les mer her

Vil du lese mer om vårens bøker fra Aschehoug forlag? Klikk her!

Sofies verden 25 år

Sofies verden fyller i 2016 25 år

[dropcap custom_class=»normal»]«S[/dropcap]ofie Amundsen var på vei hjem fra skolen. Det første stykket hadde hun gått sammen med Jorunn. De hadde snakket om roboter. Jorunn hadde ment at menneskets hjerne var som en komplisert datamaskin. Sofie var ikke helt sikker på om hun var enig. Et menneske måtte da være noe mer enn en maskin?»

[spacer]

[spacer]


[spacer]

Sofies verden fyller i 2016 25 årHvor kommer dette utdraget fra? Jo, det er begynnelsen på romanen Sofies Verden av Jostein Gaarder. I år er det 25 år siden den kom ut på Aschehoug forlag. Ingen – og aller minst Jostein Gaarder selv – hadde den fjerneste anelse om at 50 millioner mennesker skulle komme til å kjøpe romanen hans om filosofiens historie. At den skulle havne på utallige bestselgerlister og oversettes til 63 språk. Og han ante selvfølgelig ikke at han en gang i Kina, skulle bøye seg ned mot en gammel kvinne som satt i en mørk undergang under en motorvei med en trekasse foran seg og solgte gamle bøker, og kjøpe en kinesisk piratutgave av Sofies Verden.

Sofie-familien

Tidligere i år møttes alle Jostein Gaarders forleggere fra hele verden til en reunionfest under bokmessa i Frankfurt. Som de gjorde i 1994, da Sofies verden hadde blitt en internasjonal bestselger. – Det var hele Sofie-familien som var invitert. Det var nesten som da jeg giftet meg. Jeg fikk en ny storfamilie. Jeg måtte si der som jeg sa da jeg giftet meg: Jeg gleder meg til å bli kjent med dere alle, men jeg klarer ikke besøke alle med én gang. I år besøkte jeg Romania for første gang. Nå har jeg gått hele runden. Det er nesten som et sølvbryllup. Men nå har vi hele forfatterskapet til felles. Ikke bare Sofie.

Superstar

I podcasten forteller Jostein om alle de små jentene som ble oppkalt etter Sofie og som nå har blitt voksne. Da boka kom ut i Tyskland, lå han på førsteplass på bestselgerlista til Der Spiegel i hele to år og fremdeles topper Sofies verden bestselgerlista i Kina. – Fremdeles – så mange år etter – er du en skikkelig superstar, fastslår redaktør Mia Bull-Gundersen.

Den 5. desember fyller Sofies verden altså 25 år og er nå en av verdens mest solgte og leste romaner. Og Sofie selv? Hun blir 40. Det må feires!

Hør om den eventyrlige reisen og om hva som skjedde da Jostein dro på utflukt og ikke ble trodd.

[spacer]

[spacer]