Kategori: Møt forfatterne

Novellen og andre fremmede jeg forelsket meg i

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden

En gang forelsket jeg meg i en mann jeg møtte på et tog mellom Istanbul og Budapest.

Tekst: Roskva Koritzinsky

Jeg var enogtjue år gammel og hadde nylig gjort det slutt med kjæresten min, og i stedet for å møte opp på universitetet den høsten, reiste jeg på tvers av Europa fra august til oktober.

Nå, syv år senere, husker jeg ikke stort av hva vi pratet om. Bare at han spurte om å få sette seg, og at vi satt sånn, tvers over for hverandre, i flere timer. Jeg husker at han ga meg hodetelefonene sine og spilte noe musikk for meg som jeg ikke hadde hørt før. Jeg husker at han fortalte om studiene sine, om livet han levde i Østerrike, han delte noen morsomme historier fra reisen sin. Og så gikk han av toget og vi så hverandre aldri igjen. Resten av turen var jeg skjelven.

Dette var selvfølgelig verken første eller siste gang jeg forelsket meg i en fremmed som jeg ikke kom til å treffe igjen. Det skjedde på leirskolen i syvende klasse, på seminar i Danmark, på fester jeg tilfeldigvis havnet på uten å ha noen tilknytning til dem som bodde der. De fleste av oss har opplevd slike møter og kjent den intense følelsen av å befinne seg i kjernen av eksistensen, der hvert ord og hvert blikk dirrer av mening.

Samtidig hører disse opplevelsene – for de fleste av oss – sjeldenheten til. Livet består stort sett av hverdager, for å bruke et forslitt uttrykk. Derfor blir det så tydelig når enkelte mennesker ser ut til å leve av disse tilfeldige møtene. Det er noe mistenkelig ved mennesker som konsekvent unnviker forpliktende relasjoner, som foretrekker å være på loffen heller enn å pleie langvarige vennskap eller stifte familie, disse typene som plutselig bare er der en sommer, før de forsvinner igjen, for så å dukke opp på facebook-bilder ved leirbål, under italienske oliventrær eller på strender i Sør-Amerika, mysende og solbrune og med armen rundt et menneske som tilsynelatende er deres beste venn, men som h*n etter all sannsynlighet møtte kvelden før.

Så, hvorfor skriver jeg om alt dette? Kanskje fordi tilfeldige møter mellom mennesker som aldri kommer til å møte hverandre igjen, har noe akutt ved seg – de oppleves som hyper-virkelige og derfor litt uvirkelige – og på samme måte som jeg retter et mistenkelig blikk mot mennesker som tilsynelatende lever hele livet sitt slik, hastende fra det ene intense, forgjengelige møtet til det neste, ser jeg tidvis på min egen novelleskriving med den samme mistenksomheten.

Fornemmelsen av at noe har unnsluppet

I et essay om billedkunst skriver Siri Hustvedt:

I have never loved a painting I can master completely. My love requires a sense that something has escaped me.

Jeg synes den er så vakker, den setningen. Og ikke bare beskriver den Hustvedts opplevelse av å betrakte kunst, den fanger også noe grunnleggende ved det å lese – og skrive – noveller.

For to og et halvt år siden ferdigstilte jeg min første roman, Flammen og mørket. Og kanskje skrev jeg en roman etter å ha debutert med noveller fordi jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne bli i én fortelling uten å stikke av. Når jeg skriver noveller, hopper jeg fram og tilbake mellom tekster, eller så skriver jeg som en galning i en uke eller en måned eller hvor lang tid det tar å ferdigstille en tekst. Når jeg har skrevet på lange tekster derimot, får jeg ofte en guffen følelse av å være fastlenket, som om personene jeg skriver om er fanget i en loop.

Da Flammen og mørket var levert til korrektur, var jeg allerede i gang med det jeg trodde at kom til å bli en ny roman. Etter et halvt års tid stagnerte den. Det var som om teksten, eller jeg, eller begge to, manglet surstoff. Som et slags pedagogisk tiltak bestemte jeg meg for å legge manuset på is og skrive noveller.

Misforstå meg rett, jeg skulle ikke skrive noveller igjen, ikke på ordentlig; jeg kjente en sterk motvilje mot å legge romanprosjektet på hylla. Jeg likte å tenke på skrivingen som et arbeid, og som vi alle vet, er et skikkelig stykke arbeid både tungt, monotont og litt kjedelig. Å skrive noveller kjentes for mye som å forelske seg i en fremmed nettopp fordi han er fremmed; det lignet for mye på flukt.

Novellen er forførende.

Den er også unnvikende.

Den fascinerer og irriterer meg. Kanskje skyldes denne dobbeltheten at novellen er et symbol – den har noe konkret og nesten tinglig ved seg. På samme måte som et bilde, er den helt konkret og helt abstrakt på samme tid. I et foredrag om novellesjangeren fra 1982, sammenligner den argentinske forfatteren Julio Cortazár novellen nettopp med et bilde, eller nærmere bestemt et fotografi:

Fine photographers define their art as an apparent paradox; that of cutting out a piece of reality, setting certain limits, but so that this piece will work as an explosion to fling open a much wider reality (..)

*

En venn av meg pleier å si at folk trekkes mot det de forstår minst av. Jeg vet ikke om det stemmer. I mange sammenhenger tror jeg tvert imot at vi trekkes mot det vi gjenkjenner, forstår og mestrer. Når det kommer til kunst tror jeg imidlertid at han har et poeng. Kunst som framstår som hemmelighetsfull, unnslipper tidvis den skarpeste kritikken, fordi selve mysteriet er tiltrekkende i seg selv.

I Norge har jeg inntrykk av at mange lesere, forfattere og kritikere opplever at nettopp det usagte – selve fornemmelsen av at noe er utelatt eller holdt tilbake – i seg selv blir ansett som en kvalitet når det kommer til novellesjangeren. Følelsen av at teksten rommer noe den ikke røper hva er, blir viktigere enn hva dette noe er. Undertekst er novellens adelsmerke.

Til tross for hederlige unntak, synes Askildsen-idealet å leve i beste velgående. Det er ikke helt uproblematisk. Misforstå meg rett: Kjell Askildsen er en strålende forfatter. All god kunst har undertekst, en slags ekstra dimensjon som trigger intuisjonen framfor intellektet vårt. Men når nye forfattere mer eller mindre ubevisst eller ukritisk ­kopierer en stil, risikerer vi en litterær sjanger på tomgang, at novellens kjennetrekk blir gimmick.

At fornemmelsen av noe usagt er viktigere enn det som faktisk skrives, der oppfyllelsen av formkonvensjoner blir viktigere enn språk og originalitet, der følelsen av at noe holdes tilbake blir viktigere enn det som står igjen.

Min første bok, Her inne et sted, føyde seg til en viss grad etter dette tradisjonelle novelleparadigmet. I arbeidet med min tredje bok, novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, har det vært nødvendig og befriende å lese bøker fra helt andre tradisjoner enn den ovennevnte. De kanskje viktigste «samtalepartnerne» har vært kortromaner av Georges Perec (En mann som sover) og Eduard Levé (Selvmord og Selvportrett), og novellesamlinger av blant annet tyske Judith Hermann (Sommerhus, senere) og østerrikske Jaeggy Fleur (Jeg er broren til XX),

Disse novellesamlingene bryter med det vi i Norge er vant til å tenke på som noveller. De er verken underspilte eller tilbakeholdne, de har ingen stram dramaturgisk oppbygning eller overraskende sluttpoenger, i Jaeggys tilfelle har de ofte ikke engang noen ytre handling å snakke om. Er de da noveller? Skal vi gidde å stille oss det forslitte spørsmålet hva er en novelle?

Kraften i det som snart skal dø

Det er noen faste karakteristika som går igjen når forfattere og litteraturforskere forsøker å fange novellen: Novellen er som et bilde, novellen er som en drøm. Novellen er undertekst. Kort fortalt: Novellen har noe ikke-helt-virkelig ved seg, noe magisk eller mystisk.

I essayet «Things out of words: Towards a poetic of the short story» skriver den amerikanske litteraturprofessoren Clare Hanson at novellen, på grunn av dens begrensede lengde, i større grad peker ut mot verden enn romanen som peker inn mot sin egen tekststrøm. Noen åpenbare eksempler er at personene i novellene gjerne dukker opp og forsvinner uten å komme tilbake igjen, at det sjeldent finnes gjentagelser eller speilinger av motiver, og slik blir  teksten stående som en portal ut mot verden. Dette gir novellen det drømmeaktige preget som mange opplever at kjennetegner sjangeren.

Hansons poeng er interessant, og står i tydelig slektskap til Cortázars. Samtidig er det åpenbart at denne definisjonen på langt nær favner alle noveller. Selv blant våre største novellister er det flere som vil falle utenfor. Se på så ulike forfattere som Alice Munroe og Kjell Askildsen, for eksempel. Alice Munroes noveller er som korte romaner, Askildsens er underspilte og knappe. At vi kan lese så forskjellige tekster med en distinkt følelse av å lese en novelle, betyr at det kan være fruktbart å se på hva slags modus leseren befinner seg i når hun setter seg ned for å lese en novelle.

En av dem som var tidligst ute med å definere novellen, var 1800-tallsforfatteren Edgar Allan Poe. Poe skriver  et sted at den korte fortellingen gjør det mulig for forfatteren å utfolde sin intensjon på en fullkommen måte – for under den korte, men konsentrerte lesningen er leserens sjel under forfatterens kontroll.

I ettertid har denne definisjon møtt  kritikk, blant annet fordi Poe kun fokuserer på novellens lengde, og ikke på hvilke språklige og formmessige konvensjoner som preger sjangeren. Men i forkastelsen av Poes definisjon, overser man kanskje også en helt grunnleggende implikasjon ved hans argument: at det skjer noe helt bestemt med en leser som setter seg ned og leser en kort historie. Man kan selvfølgelig innvende at noveller ikke nødvendigvis leses i ett strekk og at Poes litteratursyn er i overkant instrumentalistisk og i verste fall bare kaster lys over hans egne noveller. Likevel synes jeg det er interessant at Poes tekst, i så stor grad vektlegger hva som skjer med leseren, hvilken tilstand vi går inn, når vi vet at det er en kort tekst vi skal lese. Kanskje vissheten om at vi skal lese noe som snart er over, forandrer moduset vi går inn i teksten med. Og at denne tilstanden av akutthet må tas med i regnestykket når vi skal forstå hvordan en novelle virker, hva den gjør med oss.

La oss gå tilbake til mannen på toget, til kraften i de flyktige møtene med mennesker man aldri kommer til å møte igjen. På samme måte som disse fremmede ikke er distinkt annerledes enn andre venner eller bekjente jeg måtte ha, er heller ikke novellen, for meg, noe distinkt annet enn romanen. Men følelsen jeg har når jeg leser eller skriver en novelle, er annerledes – den ligner den opplevelsen av å møte noen for en kort stund og vite at det er disse timene, denne kvelden man får.

Jeg tenker at det å trekkes mot novellen som sjanger, handler om å være tiltrukket av en bestemt form for konsentrasjon. Slik møtet på toget ikke først og fremst handler om hva slags samtaler som utspilte seg eller hva slags menneske jeg møtte, men om en bestemt måte å sortere informasjon på, en bestemt måte å lete etter mening på. En bestemt måte å vise seg fram på og skjule seg på. Det handler om å komme helt inntil og gi slipp på noe samtidig.

 

Les novellen INGENTING OM KJÆRLIGHET gratis

 

Om Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky (f. 1989) utga sin første bok i 2013, novellesamlingen Her inne et sted. For denne boka ble Koritzinsky nominert til Tarjei Vesaas´ debutantpris og hedret med Aschehougs debutantpris. For sin neste bok, romanen Flammen og mørket (2015), fikk hun også strålende anmeldelser. I 2016 ble Koritzinsky valgt ut av NORLA til første pulje av yngre forfattere til å representere Norge og ny norsk litteratur på internasjonale bokmesser og seminarer. Jeg har ennå ikke sett verden (2017) er Roskva Koritzinsky andre novellesamling.

Bli bøssebærer

Årets TV-aksjon går til UNICEFs arbeid for å gi skolegang til barn rammet av krig og konflikt.

Denne helga er det TV-aksjon, og et knippe Aschehoug-forfattere jobber frivillig hos Eldorado Bokhandel søndag kveld – for å organisere bøsser og bøssebærere. Årets TV-aksjon går til UNICEFs arbeid for å gi skolegang til barn rammet av krig og konflikt.

Når barn i krig og konflikt ikke får utdanning, står et helt lands framtid på spill. Årets TV-aksjon skal gi skolegang og håp til barn der krigen raser.

Ett av fem barn i krigs- og konfliktområder står i dag uten skolegang. UNICEF jobber hardt og målrettet for at barn ikke skal få ødelagt framtiden på grunn av voksnes kriger og konflikter.

TV-aksjonen 2017 skal gi utdanning til barn i Colombia, Mali, Syria, Pakistan og Sør-Sudan.

Årets TV-aksjon går til UNICEFs arbeid for å gi skolegang til barn rammet av krig og konflikt.

Bli bøssebærer

Målet er at alle husstander skal få besøk den 22. oktober. Til det trengs vi 100 000 bøssebærere.

Tidspunktet for bøssebæringen er mellom klokken 16.00-18.00 søndag 22.oktober.

  • Er du under 18 år, må du gå i følge med en som er voksen.
  • Ønsker du å gå sammen med en venn, holder det at én av dere registrerer seg som bøssebærer.

Har du spørsmål om det å være bøssebærer eller hva som skjer rundt TV-aksjonen der du bor? Ta kontakt med din lokale TV-aksjonsleder.

Meld deg som bøssebærer på blimed.no

Støtt TV-aksjonen ved å kjøpe ei bok

Eldorado donerer 50% av boksalget som gjøres hos Eldorado Bokhandel lørdag og søndag doneres til TV-aksjonen. Dermed kan du støtte TV-aksjonen, og samtidig få lese en av høstens romaner.

Årets TV-aksjon går til UNICEFs arbeid for å gi skolegang til barn rammet av krig og konflikt.

Plukk for eksempel med deg Pasienten av Trude Teige, Lasaruseffekten av Tom Egeland, Superbitchenes Hemmelighet av Audhild Solberg, Skorpionen av Øystein Wiik eller Klovnejakten av Christian René Wold.

«Tiller har skrevet en av høstens beste romaner»

Kun et døgn etter at Begynnelser ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

Etter suksessen med Innsirkling virker det som om Carl Frode Tiller har gjort det igjen. Kun et døgn etter at Begynnelser ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

I Begynnelser møter vi miljøverneren Terje, som ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Vi følger han bakover i tid, først som voksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjent med en sår familiehistorie, Terjes glødende kjærlighet til naturen og alle valgene han ikke tok. Hvorfor blir egentlig livet som det blir, og hva er sammenhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er en del av? Begynnelser er en vakker og svært aktuell roman om den komplekste menneskenaturen og naturen vi er i ferd med å ødelegge.

Intens og troverdig.
– Guri Hjulstad, Trønder-Avisa, terningkast 6

Sterk roman fra trøndernes største dikter siden Olav Duun (…) Romanen er vakker, tragisk og tankevekkende. Psykologisk sett er den sylskarp og nådeløs. Men den er samtidig varm og poetisk.
– Fredrik Wandrup, Dagbladet, terningkast 5

Tillers bøker er like sosiologisk som psykologisk samansette, og på den måten gode (…) Dei naturmytiske scenene kan minne om Jon Fosses språk og bildebruk (…) utvidar og fortettar skildringar av arv, miljø og slekters gang i en roman på heilt øvste hylle i forfattarskapen.
– Margunn Vikingstad, Morgenbladet

Hjerteskjærende og psykologisk skarpt (…) Det er knapt noen annen forfatter her i landet som så overbevisende bruker den trivielle og banale dagligtalen til nådeløst å avdekke mellommenneskelige relasjoner.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Svartglødande romankunst (…) Tiller er noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske.
– Marta Norheim, NRK

Blå-dyster og god (…) både morer og rystar.
– May Grethe Lerum, Bok365, terningkast 5

Tiller har skrevet en av høstens beste romaner.
– Bergens Tidene, 6 hjerter

En sår og beinhard fortelling.
– Stein Roll, Adressavisen, terningkast 5

Krypende desperasjon (…) hjerteskjærende og eksistensielt opprivende.
– Sindre Hovdenakk, VG, terningkast 5

Denne romanen har alt. Det virker som om Ibsen lusker rundt i kulissene.
– Ingunn Økland, Aftenposten

Carl Frode Tiller beskriver naturens og enkeltmenneskets sårbarhet uten å bli sentimental. Derfor er «Begynnelser» en roman som gjør inntrykk.
– Susanne Hedemann Hiorth, DN

Kun et døgn etter at Begynnelser av Carl Frode Tiller ble publisert er ni anmeldelser trykket, og de forteller om en roman av aller høyeste kvalitet.

Kjøp Begynnelser her

Les også:

Innsirkling-trilogien er fullført: Men hvem er David?

Avdeling Q-feber

Jussi Adler-Olsen kom rett fra Dronning Margrethes bord til Norge og øsende regn. Men dét plaget ikke krimkongen som er aktuell med den syvende boken om Avdeling Q.

Startet som en provokasjon

Jussi er Danmarks best selgende forfatter og har solgt 17 millioner bøker på verdensbasis. Tirsdag 15. mai mottok han prisen «Æreshåndværker 2017» utdelt av Haandværkerforeningen i København. H. M. Dronning Margrethe var blant de mange festkledde gjestene. – Jeg vant ikke bare den prisen for mine bøker, sier Jussi om den noe utradisjonelle prisen. Sammen med sin kone, Hanne, har han bygget og restaurert 16 hus, han har bygget opp firmaer og mener at det å fysisk bygge noe også styrker hodet. Samtidig er den lange fortellingen om Avdeling Q også litt av et byggverk. Hvordan startet det hele? – Det startet som en provokasjon. Jeg ble invitert til et møte med en produsent i Nordisk Film. Jeg var sikker på at vi skulle snakke om de bøkene jeg allerede hadde skrevet, og ble temmelig forbauset da de ville ha med til å skrive en politiserie. Nei, det vil jeg ikke, sa jeg. Jeg hadde til da skrevet internasjonale thrillere og hadde ikke noe ønske om å skrive om danske forhold. Det ville innebære altfor mange restriksjoner. Men så tenkte jeg at jeg kan jo oppfinne en person som er fullstendig likegyldig til jobben og bare venter på å bli kastet ut med full pensjon. I stedet blir han kastet ned i en kjeller og må begynne å jobbe. Planen min var å skrive 10 bøker på 10 år. Det krevde at jeg måtte oppfinne karakterer jeg liker å være sammen med. Personer med hemmeligheter. Personer som utfyller hverandre, men som samtidig er hverandres rake motsetning. Det ble Carl, Assad og Rose. Nå er jeg på 12 året og holder på med bok 8.

Planen min var å skrive 10 bøker på 10 år. Det krevde at jeg måtte oppfinne karakterer jeg liker å være sammen med.

Rettferdighetssans og oppriktig harme

Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den trøblete inspektør Carl Mørck. Mørck er en mann som har blitt utsatt for mye urettferdighet. Han er opprørsk og trakasserende, og han går på ingen måte tjenestevei. Men han har også en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme som han gir fantastisk godt uttrykk for. Sist, men ikke minst, er han en drivende god etterforsker. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad, den høyst motvillige sekretæren Rose og flinke, omsorgsfulle Gordon. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle.

Jussi har et godt hode for å utvikle spennende og intrikate plot. Han har én hovedregel: Hver historie skal være ny og annerledes. Han finner ofte stoff i avisene. Små historier kan få hjernen til å begynne å spinne. De kan være nokså uskyldige, men nok til å bygge videre på. Når han går i gang med å skrive, er hele historien allerede på plass. Bøkene spenner over mange temaer, men det er ett tema som går igjen: Maktmisbruk. Det skjer overalt. I familier, på arbeidsplasser og i politikken. Jussi har tidligere nevnt at han har alle synopsisene til de ti bøkene klare. Er han alltid like skråsikker? – Jeg er svært selvkritisk når jeg skriver. Men jeg får god hjelp. Man kan være bevisst selvkritisk eller ubevisst selvkritisk. Å være ubevisst selvkritisk er konstruktivt. Det er som i musikk. Jeg vet om jeg er på riktig sted. At det er balanse i det jeg gjør. Jeg merker med én gang om det fungerer eller ikke. I tillegg til en ny historie for hver bok, følger vi også Carl, Assad og Roses egne historier. Hva skjedde da Carl og makkerne ble utsatt for et bakholdsangrep? Hvorfor er Assad så hemmelighetsfull om sitt tidligere liv. Og hvem er egentlig Rose? Som personer blir de tydeligere for hver bok. – Kort oppsummert kan vi si at Carl søker etter fred fra fortiden, Assad innhentes hele tiden av fortiden. Og Rose? Rose fornekter fortiden.

Leserrelasjoner

– Jeg tenker mye på leseren når jeg skriver. Samtidig merker jeg godt når en forfatter har meg som leser i tankene når han skriver. At fortellingen ikke bare er en eksponering av forfatterens interesser. Jeg har to prinsipper jeg har levd etter helt siden jeg jobbet i Bonnier. De kan høres banale ut, men de er viktige for meg: Du må regne med at leseren vet mer enn deg. Og du må regne med at leseren har lest flere bøker enn deg. Jeg er selvfølgelig opptatt av å holde på leserens oppmerksomhet. Å stjele timer fra nattesøvnen din.

Du må regne med at leseren vet mer enn deg. Og du må regne med at leseren har lest flere bøker enn deg.

Overfladisk og selvsentrert

I Selfies har Jussi tatt utgangspunkt i en samtale med en sosialarbeider. I København er det 800 spesielle kvinner mellom 25 og 35 år som går på sosialen. De kan ingen ting, men krever mye. Samtidig blir de ikke stilt krav til. De er på mange måter et symbol på vår tid. Og krimforfatteren har som oppgave å gjøre verdens tryggeste sted til verdens farligste. – Hva om sosialarbeideren, hun som har som jobb å hjelpe deg, blir den farligste personen i verden?

Selfies handler om det overfladiske og det selvsentrerte. – Jeg ville sette fokus på et stort problem som gjennomsyrer hele samfunnet. Et individualiserende, asosialt samfunn. De fleste – er jeg redd – vil oppleve en enorm ensomhet. Smarttelefonene har gjort det mulig å trekke seg tilbake. Barn er ikke lenger gode til å leke. De mobber hverandre på nettet og foreldrene lar dem gjøre det. De vokser opp uten behov for de tette relasjonene. Hvordan kan vi rette på dette? Ved å være sammen med barna våre fra de er små. Gi dem mer av vår tid enn vi gjør nå. Leke med dem. Lære dem at vi er sosiale vesener som trenger andre.

De fleste – er jeg redd – vil oppleve en enorm ensomhet.

I denne fortellingen kommer vi også tettere på Rose og hennes fortelling. Rose er sykemeldt og en dag er hun plutselig borte. Carl, Assad og Gordon gjør det de kan for å finne henne. Men Rose bærer på en forferdelig hemmelighet. – Rose er min favorittperson. Hun er den smarteste i Avdeling Q. Hun er energi og kaos, sier Jussi.

Den åttende boka om Avdeling Q er underveis, og Jussi røper at denne gangen er det Assad som står i sentrum. – Det kommer til å bli en veldig vanskelig historie å skrive, sier han.

Jeg kjenner at jeg gruer meg. Og gleder meg.

Bøker av Jussi Adler-Olsen

Kari Bøge – Viviann og jeg

Viviann og jeg har vært kompanjonger gjennom 43 år. Nå har jeg akkurat skrevet ferdig den sjette romanen om henne, «Viviann, fri». Jeg har definitivt formet henne, men når jeg ser tilbake, opplever jeg at hun har stått ved min side i alle disse årene – og også formet meg.

Tekst: Kari Bøge

Da jeg ga ut romanen ”Viviann, hvit” i 1974, var jeg sikker på at det ville bli en enkeltstående roman. Jeg ønsket å si noe om maskulin dominans og hvordan vår kultur syntes å bygge på ettkjønnstenkning og et mannlig virkelighetsbilde, med styrke, konkurranse, hierarki og selvrealisering som viktige hjørnesteiner. Jeg ville sette dette opp mot kvinners erfaringer, synsvinkler og gjennomførbare muligheter den gangen, og se hvordan det ene passet med det andre. Det lå i tiden på syttitallet, mange opplevde motsetningene som problematiske.

Da jeg var i tenårene tok lesning mesteparten av fritiden min, jeg slukte alt jeg kom over, og nesten alt jeg leste var skrevet av menn. Uten unntak levde jeg meg inn i de mannlige hovedpersonene, kvinnene var som oftest skildret på måter som ikke stemte med min egen oppfattelse av hva livet handlet om. Og da det en dag gikk opp for meg, at jeg faktisk kunne betrakte kvinner, mitt eget kjønn, som noe fremmed og litt mindreverdig, førte det til en gedigen opprydding og ny grenseoppgang.

Formen ble en utfordring, da det føltes nødvendig å skrive hva jeg tenkte om dette. Det virket alt for enkelt å skildre kjønnenes ulikheter ved å la en mann stå for det maskuline, og en kvinne for det feminine. Jeg tegnet opp en kvinne med maskulint virkelighetsbilde og selvfølelse, og plasserte henne i en kvinnelig erfaring: Jeg gjorde henne gravid. Dette ble Viviann.

 Det virket alt for enkelt å skildre kjønnenes ulikheter ved å la en mann stå for det maskuline, og en kvinne for det feminine.

Tanken var å tegne opp ulikhetene mellom en feminin virkelighet og et maskulint syn, og vise hvordan det ene ikke stemte overens med det andre. Men da romanen viste seg å skurre i forhold til det som den gangen ble oppfattet som viktig «kvinnelitteratur», at kvinneskikkelsene gjerne skulle opptre som forbilder, og Viviann var definitivt ikke tegnet etter en slik lest, føltes det nødvendig å skrive en oppfølger. Den fikk tittelen ”Lyset er så hvitt om sommeren” og kom ut to år senere i 1976. Etter det fulgte tre bøker til om Viviann. Nå kommer den siste boka om henne, «Viviann, fri».

Da jeg konstruerte Viviann, ga jeg henne også en fortid, tegnet opp et slektstre, bestemte alle tidligere bosteder, opplevelser – alt med tanke på å kunne fremstille henne så virkelighetsnært som mulig, og selv lettere kunne leve meg inn i karakteren. For å gjøre det enklere for meg selv, overførte jeg et par elementer fra eget liv: Oppvekst ulike steder (Vivianns barndom ble mer eksotisk enn min), en opptatthet av billedkunst, og endelig et keisersnitt. I den andre romanen om henne, kunne jeg trekke veksler på dette forarbeidet.

Det jeg tegnet opp den gangen, viste seg å bli sittende i min bevissthet, Viviann ble værende i meg som en slags tvilling, to skritt bak meg eller foran, og bortsett fra når andre romaner tok opp plassen og krevde tid og innlevelse, har jeg rettet en del av oppmerksomheten mot henne, som med en person man av ulike grunner bærer med seg i tankene, et barn man solidarisk føler med, prøver å forutse hvordan forskjellige hendelser vil påvirke.

Etter å ha lest tallrike romaner – mange skrevet av menn, slo det meg at dramaturgien ofte fulgte faste mønstre. Mange av fortellingene begynte for eksempel på et nullpunkt for så å stige mot et høydepunkt, og til slutt lande på et nivå i nærheten av begynnelsen. En slik oppskrift på en god fortelling føltes kunstig på meg, som en manér overført fra den gangen det var menn som styrte det meste, også pennen. Det virkelige livet fulgte ingen fastlagt dramaturgi. Jeg ønsket å bryte med forventningen om en slik oppbygging, og har eksperimentert med det i de fleste romanene mine. Romanene om Viviann prøvde jeg å utforme etter en rytme jeg syntes virket allmenngyldig: en pendling fra innadvendt til utadvendt, fra stillstand til bevegelse.

Det virkelige livet fulgte ingen fastlagt dramaturgi.

”Viviann, hvit” foregår mer eller mindre på ett sted. ”Lyset er så hvitt om sommeren” er en bevegelse, både mentalt og handlingsmessig. Den tredje romanen, ”Viviann og Lin” (1980) er et kammerspill. Da jeg skrev den fjerde, ”Søster, Viviann” (1988), tenkte jeg at romanene om Viviann i tillegg kunne si noe om tid, om utvikling og de nye perspektivene som følger med alderen, og det fulgte av seg selv å bygge på min egen aldring. Det er 43 år mellom første og siste roman i sekstetten. I denne siste, ”Viviann, fri”, blir stillstand og bevegelse, ettertanke og frigjøring knyttet sammen. Romanen er et slags minnearbeid. Av ulike grunner tvinges Viviann til å tenke igjennom hendelser hun inntil nå har skjøvet unna. Selvbildet rakner, men et nytt bygges langsomt opp, et selvbilde skapt av henne selv, mest mulig fri fra samfunnets forventninger.

Kari Bøge byr på mange og varierte refleksjoner og betraktninger over kvinneliv og samliv, hun fyller på med fine observasjoner av landskap og lys. Og hun er en skarp iakttaker av relasjoner mellom mennesker, her kan hun være brutalt ærlig. Kari Bøge frir ikke til sine lesere, men hun byr på innsikt og har en spørrende holdning til de sentrale spørsmålene i livet.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Møt debutant Pia Edvardsen

Pia Edvardsen

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]ebutromanen Vi var aldri brødre er en vakker, liten roman om et søsterforhold som gjør inntrykk – og som man kan kjenne seg igjen i. Særlig om man har en søster. Her forteller forfatteren bak boka litt om sitt forhold til litteratur. 

[spacer]

Derfor skriver jeg

For å bli rik og berømt og kunne reise langt

 

Selv leser jeg mest

Vi var aldri brødreSluker flere kilo skjønnlitteratur hver uke. Leser romaner, noveller og poesi. Leser for lite nyheter og aviser – får håpe fiksjonen også kan lære meg noe om virkeligheten

 

Favorittforfatter

Tomas Espedal

 

Den første boka jeg leste

Tror det må ha vært Puttes eventyr i blåbærskogen av Elsa Beskow.

 

Boka jeg husker best

Jeg gleda meg mer til å bli stor nok til å lese Kafka enn jeg gjorde til å ta min første øl. Glemmer aldri første gang jeg leste Forvandlingen. Jeg var rysta. Og elska det. Jeg visste at litteraturen rommet uendelige muligheter og jeg ville så gjerne inn dit, lese det de voksne snakka om.

 

Jeg elsker å lese fordi

I litteraturen ser man kjente ting på en ny måte, eller nye ting på en kjent måte. Den lar deg utforske rom i deg selv og andre som ikke kan nåes på andre måter.

 

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Jeg synes Liesel i Alberte-triologien sier gir Alberte et viktig råd der hun sier at hun må være i kontakt med sitt stoff hver dag. Det tror jeg er viktig.

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

→ Møt flere som liker å lese her

[spacer]

Møt forfatter Tom Egeland

Tom Egeland, forfatter av ungdomsromanen Katakombens hemmelighet

Tom Egeland er nyhetsjournalisten som ble forfatter på fulltid. Hans bøker kommer i stadig nye opplag og er oversatt til en rekke språk. Her forteller Tom Egeland om hvorfor han skriver, hvilke bøker han husker best og hvorfor han elsker å lese. 

Derfor skriver jeg

Det enkle svaret: Det er jobben min. Men hvorfor? Helt siden barndommen drømte jeg om å kunne fortelle historier – slik noen bøker fenget meg – alt fra Hardyguttene til Jules Verne og «Frendeløs» av Hector Malot. Tenk å ha alle disse verdenene inni seg! Det høres banalt ut, men jeg elsker å dikte opp historier og å leke meg med språket for å fortelle disse historiene best mulig. Jeg skriver utelukkende om temaer som fengsler meg selv så grenseløst at jeg gjerne bruker et år eller mer på å dykke ned i dem.

Les også Tom Egelands takketale fra da han ble tildelt Riksmålsprisen

Selv leser jeg mest

Jeg leser nok mest krim og spenning, men jeg leser også allmenn skjønnlitteratur og sakprosa med begeistring.

Min favorittforfatter

Spørsmålet er så brutalt og nådeløst at det blir umulig å svare på.

Den første boka jeg leste

Det husker jeg ikke. Moren min leste mye for meg, så det må nok ha vært Vestly, Egner og Lindgren. Jeg husker jeg kastet meg over Pippi Langstrømpe da jeg hadde lært meg å lese, og senere Hardyguttene.

Boka jeg husker best

Fra barndommen av må jeg trekke frem «Frendeløs» av Hector Malot. Fra min voksne lesning er det umulig å hente frem én bok. Å be meg velge mellom Hemingway, Hamsun, Undset, MacCarthy, Eco, Garcia Marquez – og slik kan jeg fortsette og fortsette – er som å spørre: Hvem av barna dine er du mest glad i?

Jeg elsker å lese fordi

Gode bøker former en alternativ virkelighet i hodet mitt. Fantasi er en undervurdert evne og egenskap.

Du finner oversikt over Tom Egelands utgivelser her

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Les, les, les. Og skriv, skriv, skriv. De som lykkes, er de som aldri gir opp.

→ Flere skrivetips fra Tom Egeland finner du her

Tom Egelands Djevelmasken med Bjørn Beltø

Møt flere leseglade folk her