Kategori: Barn

Supertips til høstferien

Visste du at verdens kuleste bibliotek ligger på Tøyen og at du som voksen ikke har adgang? La barna sjekke ut Biblo i høstferien.

Biblo Tøyen er et bibliotek for barn mellom 10-15 år. Hit kan barna dra alene eller med venner og boltre seg i det eventyrlige biblioteket. Her finnes gondolbanevogner å sitte i, lekserom, legovegg, databord for programmering, scene, digitale og analoge verktøy og selvfølgelig mengder av bøker, tegneserier og filmer. Her kan barna lese lekser, lage mat, låne bøker, oppleve forfatterbesøk, filmkvelder, konserter og teater, eller utforske og uttrykke seg gjennom kunst, mekking og digital teknologi. Tilbudet er gratis. Et bibliotek som tar barn og unge på lekende alvor og som ønsker å inspirere til kunnskapsbyggende aktiviteter. Et bibliotek du skulle ønske fantes da du var liten → les mer

Et nydelig alternativ til nesten alt!

5 tips til hvordan du blir en boksluker

  • Lag en lesehytte av et pledd over to stoler eller et bord. Husk lommelykt!
  • Hvilke hobbyer har du? Det finnes bøker om alt. Finn en bok som handler om ting du liker, feks om hester, lego, dinosaurer eller fotball.
  • Les en bok høyt for deg selv, bytt mellom flere stemmer. Les med skummel stemme, pipestemme eller syng det du leser.
  • Les for andre. Kanskje har du en oldefar, en lillesøster, en hund eller en bamse som liker å høre på?
  • Det er gøy å snakke om bøker med andre. Fortell om bøker du liker til vennene dine og spør hva de har lest.

5 tips til hvordan du får en boksluker

  • Gi barnet tidlig leseglede. Start med å lese høyt for barnet. Leser dere på senga hver kveld, skaper du gode rutiner for videre lesning.
  • Når barnet skal lese selv, er det lurt å velge bøker med mye bilder og lite tekst. Det er viktig at barnet føler mestring.
  • Ha tålmodighet. Ingen lærer i samme tempo. Det skal øvelse til for å bli en god leser. I starten kan dere bytte på å lese annenhver side.
  • Finn bøker om temaer barnet er opptatt av. Ikke bli skuffet om barnet ikke vil lese det du leste da du var liten.
  • Finn en serie. Les den første boka sammen med barnet. Når barnet har fått smaken på boka og blitt kjent med karakterene er det lettere å lese selv.

(Tipsene er fra Tanums lesekampanje 2017, men funker superbra – alltid)

Vinterferie er skapt for gode lesestunder

 

Fjerde bok om William Wenton er ute

Fjerde bok om William Wenton, Apokalypsegeneratoren er nå ute

I fjerde bok om William Wenton, Apokalypsegeneratoren blir William og Iscia sendes til Sahara for å hjelpe Avdeling for Umulig Arkeologi med en utgraving. En mystisk kule har landet midt i ørkenen, og bare William kan løse koden som åpner den. Men hva skjer hvis han klarer det? Kan kula utløse en katastrofe?

Gamle familiehemmeligheter og koder fra verdensrommet setter William på sporet av en dommedagsmaskin av apokalyptiske dimensjoner. 

Utdrag fra William Wenton 4: Apokalypsegeneratoren

«Hva er det som skjer?» sa William og kikket på Benjamin.
«Det har dukket opp noe», hvisket Benjamin tilbake.
«I Sahara. Vi vet ikke hva det er, men det er en gjenstand full av koder.»
Stemmen hans skalv litt. Han var tydelig preget av situasjonen. Han så både redd og begeistret ut på samme tid.
«I Sahara?» gjentok William. «Hva slags koder?»
«Vet ikke. De ville ikke vise det til oss før du var til stede», fortsatte Benjamin.
«De oppfører seg veldig merkelig.»
«Hvem?» sa William.
Benjamin skulle til å svare, men ble avbrutt av en skurrete damestemme gjennom en veldig dårlig forbindelse.
«Kan dere høre meg?» «Ja», sa bestefar.
«Men vi har ikke bilde.» Plutselig dukket et gulbrunt ørkenlandskap opp på den enorme skjermen foran dem.
«Nå, da?» sa damen.
«Vi har bilde», ropte bestefar.
«Bra», sa damen.
«Vi må skynde oss. Aldri godt å vite når forbindelsen bryter. Gjenstanden der nede slår ut alt elektronisk utstyr når det kommer for nær.»

Kameraet sveipet over ørkenlandskapet og stoppet ved ansiktet til damen som snakket. Huden hennes var solbrun. Det røde håret hennes hang i en lang hestehale. På hodet hadde hun en bredbremmet safarihatt. Hun kikket ned på dem med intense øyne.

«Gjenstanden er fremdeles stabil», sa hun alvorlig.
«Men teknikerne våre mener det ikke er trygt å flytte på den.»
«Kan vi få se den?!» sa bestefar utålmodig.
Damen flyttet blikket over på William.
«William Wenton», sa hun.
«Han burde jo egentlig bare komme seg ned hit. Dette overgår alt noen av oss har sett. Han kan hjelpe oss med å finne ut hva det er.»

«William har mer enn nok å gjøre med kodepyramiden akkurat nå», skjøt Benjamin inn.
«Vi ser helst at han ikke forlater senteret. Er du sikker på at denne gjenstanden ikke kan flyttes?»
«Ja», sa damen og nikket. «Jeg tror dette er mye større enn noen av oss kan ane.»
«La oss først se hva han får ut av det nå», sa bestefar utålmodig.
«Kan du vise oss hva det er vi egentlig snakker om her?»
«OK», sa damen. «Jeg går nærmere, så kan dere få se. Men sjansen er stor for at den slår ut forbindelsen.»
Det skurret kraftig fra høyttalerne før både lyd og bilde forsvant.
«Typisk», brummet bestefar og snudde seg mot en av teknikerne.
«Kan du gjenopprette forbindelsen?»
«Hvem er den damen?» sa Iscia.
«Det er Evie Floy», sa Benjamin. «Hun er sjefarkeolog for alle utgravingene vi gjør i Sahara.»
Benjamin skvatt til da det spraket høyt fra høyttalerne og bildet på skjermen kom tilbake.
«Ser dere noe?» sa den skurrete stemmen til Evie Floy.
Bildet på skjermen viste nå et stort krater i ørkensanden. Et par grønne lastebiler stod ved siden av det store hullet og så ut som lekebiler i forhold.
«Kan du gå nærmere?» sa bestefar. William kunne høre at stemmen hans dirret av nysgjerrighet.
Kameraet beveget seg nærmere krateret. William var så oppslukt av det som skjedde oppe på skjermen at han glemte alt rundt seg. Han tok et par skritt frem og gikk rett inn i en av teknikerne.
«Unnskyld», sa William uten å ta blikket fra skjermen. Hele kroppen hans kriblet av forventning – et krater kunne oppstå enten av en kraftig eksplosjon, eller hvis noe fra verdensrommet traff jorda. Kunne det være en meteor?

William holdt pusten da kameraet nærmet seg kanten av krateret og stoppet. Så tiltet det ned mot bunnen av det store hullet.
Det lød et gisp gjennom kontrollrommet.

Fjerde bok om William Wenton, Apokalypsegeneratoren er nå ute

Kjøp Apokalypsegeneratoren her

Første titt på COMPis av Hasse Hope

Compis av Hasse Hope

COMPis av Hasse Hope er scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Utdrag: COMPis

Det var første skoledag på Litago Tropical Høyskol.¹ Skoleområdet hadde tidligere vært Ullevål sykehus, men ble i 2024 gjort om til hovedstadens suverent største skole. Studenter stimlet sammen og gikk inn dørene til Blokk A, én av seks enorme bygninger, mens de gjorde det studenter gjerne gjør: snakke, stå inntil skapene sine, le, spørre hverandre hva de fikk på forrige prøve – du skjønner tegninga.

En klassisk morgen på Høyskol. Det vil si, en klassisk morgen helt til Leo Kreutzberg meldte sin ankomst. Lenge før dørene åpnet seg og han spradet inn, visste folk at han var på vei. Sånt spredte seg kjapt via JungelTelegrafen,² og bevisst eller ubevisst, når folk visste at Leo Kreutzberg var i nærheten, sluttet de umiddelbart å være seg selv. De prøvde i stedet å være noe bedre. De som vanligvis var rake i ryggen, begynte å krumme den for å se mer avslappet ut, guttene la armene i kors og hevet en fot inntil skapet sitt, jentene sjekket sminken sin en siste gang i lommespeilet. Så var scenen satt. Døren åpnet seg, og inn steg Leo.


¹ Under Reform 27 ble alle videregående skoler i landet omdøpt til Høyskol for å
nærme seg den amerikanske institusjonen High School. Høyskoler skiftet samtidig
navn til Mini-universitet. Alle høyskoler var sponset da staten ikke lenger
hadde råd til å stå for all finansiering, på denne skolen hadde sponsoravtalen gått
til Litagos nye ananassmak «Tropical».

² Det soleklart mest populære sosiale mediet i Norge anno 2057. Ikke så ulikt Facebook
var før det imploderte på 2020-tallet, med statuser, bilder, videoer og altfor
mye reklame.

COMPis av Hasse Hope er en scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Compis av Hasse Hope

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

COMPis er scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Kjøp COMPis her

Syden finnes ikke på kartet

Syden finnes ikke på kartet. Men kanskje er den beste sommerferien den du trodde skulle bli den verste. Marianne Kaurin har skrevet en sjarmerende, morsom og rørende bok om det å ikke skulle på ferie, et uventet vennskap og en slitt vaktmesterleilighet. 

Udrag fra Syden:

– Kan vi ikke ta en runde i klassen så alle kan fortelle hva de skal i ferien? Det er flere som synes det er en kjempeidé virker det som. Mallorca, USA, Frankrike ropes ut i klasserommet. Mathilde har halvveis reist seg opp fra stolen og fekter med armene for å organisere denne runden som så mange tydeligvis vil være med på. Vigdis foreslår at kanskje ikke alle behøver å fortelle, men Mathilde er så oppspilt at hun ikke hører.
– Tuva begynner, roper hun og peker mot vindusplassen på første rad. Det dirrer i det ene beinet mitt, munnen er tørr. Og så begynner Tuva, som skal til Italia i tre uker, litt sør i landet.

Mathilde peker mot Teodor slik at alle skal skjønne at vi går bakover, pult for pult. Jeg teller til elleve. Legger hånda over beinet så det ikke skal dirre så fælt. Elleve pulter til det er min tur. Teodor skal til Kroatia. Selma skal til Spania i noen uker. Simen, som sitter bak Selma, skal til Florida. Han snakker med høy og tydelig stemme, flere sukker misunnelig. Una bak Simen sier at hun skulle ønske det var hun som skulle reise så langt som til Florida, men hun skal bare til Danmark.

– Men neste år, fortsetter Una, – da skal vi faktisk fire uker til Thailand.
Det er syv igjen til det er min tur. Mathias skal til Rhodos. Vilde til Dubai. Alle har planer for sommerferien, alle vil fortelle det til klassen. Alle reiser. Til utlandet. Folk i denne klassen er veldig opptatt av utland. Det har vært konkurranse om hvem som har vært i flest. Regine vant med tjuesju.

Jeg ser på Vigdis, og jeg ser på pulten mens jeg hører at Mathilde skal være to uker på en resort i Portugal. Og jeg vet ikke helt hva en resort er, men det høres fint ut. Snart er det min tur. Snart må jeg fortelle. Det dunker øverst i magen, nesten oppe ved hjertet.

Syden av Marianne Kaurin

Ina skal ingenting i sommerferien. Plutselig hører hun seg selv lyve foran hele klassen, og si at hun skal tre uker til Syden. Hun vet ikke helt hvorfor hun gjør det, men løgnen vokser og vokser, og Markus smiler når hun forteller og ingenting er bedre enn når Markus smiler. Det er bare det at den nye gutten i klassen har flyttet til borettslaget til Ina, og han kan se at hun ikke er i Syden.

Syden finnes ikke på kartet. Kanskje er den beste sommerferien den du trodde skulle bli den verste.

Kjøp Syden her

Verdens beste pappa

I Verdens beste pappa av Endre Lund Eriksen møter vi Mads, som er så ensom at han begynner å skrive brev til en gutt han aldri har møtt: En presidentsønn. 

Utdrag

Torsdag 12. januar 2017

Kjære herr presidentsønn William,

Du kjenner ikke meg, og jeg kjenner ikke deg. Men selv om vi bor i hvert vårt land på hver vår side av jordkloden, er vi to ganske like.

Vent! Ikke kast brevet i søpla! Jeg er ikke ute etter pengene dine eller å bli berømt eller noe sånt. Du får sikkert brev fra barn over hele verden som plutselig vil bli kjent med deg, bare fordi faren din er blitt president i verdens mektigste land. Det ringer sikkert på døra hvert femte minutt og er et uendelig mas om å få være inne hos deg. Og hvis du prøver å være grei og lar noen komme inn til deg, går de sikkert rundt fra rom til rom og roter og gjør narr av de gamle lekene dine. Eller ødelegger legobyen din med vilje. Og etterpå sier de til alle de andre at du er en skikkelig raring, og at det ikke er rart at ingen vil være venn med deg!

Men ta det helt med ro: Jeg er ikke sånn. Jeg er som deg. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Den ene dagen er alt fint. Du går på skolen, du har venner og et fint hjem.

Men så plutselig finner faren din ut at dere skal flytte til en annen by, i en helt annen del av landet. Du må bytte skole og forlate alle vennene dine. Og selv om du synes at frisyren din er fin og at klærne dine er kule, kan du ikke vite om de andre synes det på det nye stedet. Kanskje begynner de å mobbe deg fordi du snakker en annen dialekt, til og med!

Du er heldig som har fått lov til å bli boende med mammaen din i huset deres i New York. Synd det bare er til slutten av skoleåret. Da vi måtte flytte, prøvde jeg å si at mamma og jeg kunne fortsette å bo hjemme, men pappa sa: – Nå, nei, du, det går ikke!

Pappa er ikke så rik som faren din, så vi kan ikke ha hus både her og der vi bodde før. Men siden jeg alt har flyttet, kan jeg gi deg noen råd om hva du bør gjøre når du må flytte.

For eksempel: Du bør sjekke hva slags klær som er populære på skolen din FØR første skoledag. Da slipper du alle de stygge blikkene. Jeg gjorde ikke det, og det viste seg at skjorte og duffelcoat er veldig komisk her vi bor nå. (Jeg tør ikke tenke på hva de ville sagt hvis jeg brukte dressjakke sånn som du …)

Og du bør heller ikke henge jakka di på knaggen ute i gangen, for da risikerer du bare at noen stikker av med den og «mister den» i snøen.

Du kan lære av mine feil. Jeg er en venn i nøden.

Med vennlig hilsen Mads

PS: Beklager hvis det er feil i engelsken. Jeg har brukt Google translate, og det ble noen rare setninger som jeg måtte rette opp. «Legoby» ble «legacy». «Du er en skikkelig raring» ble «you’re a real raring». Men heldigvis er jeg god i engelsk og fikk rettet alle feilene. Tror jeg.

Bestill Verdens beste pappa

Verdens beste pappa av Endre Lund Eriksen

Mads har en pappa som har laget sin egen lov: tøffing-loven. I den står det blant annet at man skal ta igjen med dobbel dose, og ikke ta dritt fra noen. Foreløpig har Mads nok med å tørre å skru av lyset når han skal sove.

Mads er ensom. Han føler seg så alene at han begynner å skrive brev til en gutt han aldri har møtt. I brevene forteller han om pappa som er altfor tøff og mamma som er altfor redd, og om alt det ikke går an å snakke høyt om.

Brevene kommer fram. Og de blir lest, men av noen helt andre enn de var ment for.

Altoppslukende sommerlesing!

Mina Lystad tar oss med til sommeren 1995 og til byen Ringaryd i Tordivelen flyr i skumringen. En bok for omtrent alle!

Sommeren 1995 var jeg mer i den fiktive byen Ringaryd i Småland, enn jeg var på hytta i Grebbestad. Da jeg lå på mormors gamle solseng kjente jeg gresset fra hagen i Selandergården under føttene mine, da pappa fortalte om krabbene ved brygga tenkte jeg mer på den siste telefonsamtalen fra Julia Andelius og da jeg pusset tennene så jeg for meg brevene fra Andreas til Emilie istedenfor mitt eget speilbilde. Jeg lette etter den blå Selandriaen i mormors blomsterbed, romsterte på loftet etter en egyptisk skulptur og myste konsentrert utover hagen når dagen dro seg mot kveld for å se om jeg kunne skimte en tordivel.

Tordivelen flyr i skumringen kun 49,- 

Med Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen åpnet det seg en ny måte å lese på for meg. Så altoppslukende, så drivende og så gripende var den at den festet seg i alt. Nesten seigt la den seg rundt alt jeg tenkte på, alt jeg så og alt jeg gjorde.

Sommeren 1995 var vevd sammen med Annika, Jonas og Davids sommer, uansett hva jeg fylte tiden med de åtte ukene ferien varte. Jeg ville bare være sammen med dem hele tiden, enda så ulidelig spennende og innimellom uutholdelig skummelt det var.  Boka var en av de aller første bøkene som festet seg og som sitter fast, fremdeles. På en sånn måte som bare de aller beste bøkene gjør.

Tordivelen flyr i skumringen anbefales varmt til alle som vil lese spennende bøker med tragiske kjærlighetshistorier og historiske detaljer med overnaturlige hendelser når de er på sommerferie. Som bør være omtrent alle, spør du meg.

God lesing og god sommer!

Mina

Nørd

Mina Lystad er aktuell med romanen Nørd.

Les mer 

Marie er klønete, og skulle ønske hun var like pen og kul som Heddy i klassen. Heddy har tusenvis av følgere, og vet hvordan man setter opp håret så det ser dødsfint ut. En dag bestemmer læreren at alle må prøve å skape et internettfenomen. Marie legger ut videoer av hvor klønete hun er, og gjør plutselig stor sukess. Alle ler av henne, men på en annen måte enn før – Marie har blitt populær. Men er det verdt det?

En avgjørende bok

Jeg fikk nylig gleden av å få lese «Vi skulle vært løver» skrevet av Line Baugstø. Boken handler om 12 år gamle Malin som blir kjent med den nye jenta i klassen, Leona. De blir gode venner, men det blir raskt tydelig at Malin ikke vet så mye om Leonas fortid.

Av: Thomas Westervoll Hansen, Transtastisk

Gjennom flere ubehagelige situasjoner og konflikter med de andre jentene i klassen, står Malin ved Leona sin side, helt til en hendelse forandrer alt: det blir avslørt at Leona er transkjønnet. Boken skildrer mange ulike sider ved å være ung, samtidig som den tar opp kjønnsidentitetstematikk. «Vi skulle vært løver» viser fordommene som mange sitter med og hva disse, sammen med uvitenheten, kan føre til. Boken skildrer også betydning av støtte og samhold, som viser seg å være nøkkelen til aksept. Det blir også forklart hva det vil si å identifisere seg som et annet kjønn enn det man ble tildelt ved fødselen, samt hva av eventuell behandling man kan gå igjennom.

Betydningen av en slik bok er stor, og det er det flere grunner til. Det er essensielt at unge klarer å kjenne seg igjen i karakterer fra bøker, tv og nyhetsartikler. Det at vi får reflektert virkeligheten i forskjellige miljøer er så utrolig viktig, for samfunnet vårt er mangfoldig, og det må vises. Det å ha karakterer i bøker, og det å ha rollemodeller som man kan se seg selv i, er for unge viktig da man trenger å se at man kan leve som seg selv, oppnå ting og leve lykkelig.

Det å vise ulike situasjoner som en transperson går igjennom, hvordan vi blir møtt av familie, venner og omverden, er vesentlig. Ikke bare er dette viktig for unge transpersoner å se og lese om, men også for de som ikke identifiserer seg på denne måten. For dem er det kanskje enda viktigere med en bok som denne. Jeg mener at man bør bruke enhver sitasjon der man møter noen som identifiserer seg på en ulik måte enn seg selv, til å lære av.

Kjøp Vi skulle vært løver her

Gjennom boken ser vi hvordan hovedkarakteren klarer å endre, og på et vis ignorere, sin egen uvitenhet, fordommer og det enorme presset fra de andre jentene i klassen, til fordel for venninnen sin. Det er så fint å se at Malin til slutt klarer å se Leona som den hun var da de ble kjent, og at hennes kjønnsidentitet ikke har noe å si. For til syvende og sist så er Leona en helt vanlig jente, de har mye til felles og trives godt i hverandres selskap – uavhengig at Leona sin fortid.

Selv er jeg trans. Jeg ble tildelt kjønnet kvinne ved fødsel, men i dag lever jeg, og identifiserer jeg meg, som mann. Jeg «kom ut skapet» da jeg var 17/18 år, og har siden det levd som mann i alle aspekter av livet mitt. Jeg ble svært positivt overrasket da jeg fikk lese denne boken. For første gang greide jeg å kjenne meg igjen i en bok som reflekterte mine utfordringer og følelser. Det skal sies at jeg ikke var like ung da jeg «kom ut», og har ikke opplevd nøyaktig de samme situasjonene, da karakterene går på ungdomskolen, og Leona er en transjente. Men jeg kjente igjen flere hendelser og følelser som blir beskrevet veldig godt. Måten historien er fortalt er på en god og balansert måte der det Leona og Malin går gjennom verken blir for dramatisk eller for bagatellisert. Boken var et friskt pust som jeg skulle ønske jeg hadde fått lese da jeg var på den alderen.

Jeg arbeider sammen med Noah Lind for å fremme åpenhet og synlighet i samfunnet rundt transtematikken, gjennom virksomheten vår Transtastisk. For oss er det viktig å normalisere det å være trans og vise at man kan leve lykkelige og autentiske liv. Men det er også vesentlig at vi viser de vanskelige, og kanskje ofte glemte situasjonene, flere av oss gjennomgår. Det å identifisere seg som trans, har ført til at vi begge har møtt mye motgang og motstand i livet vårt. Nesten daglig møter vi mennesker som ikke respekter oss, og som rett og slett skulle ønske vi ikke eksisterte. Så for oss personlig, føler vi at en bok som «Vi skulle være løver» er nesten avgjørende for å åpne samfunnet vårt mer, og for å gi mer plass til ulike erfaringer og identiteter.

Det er også forfriskende for oss at boken, etter mange utfordrende hendelser, fremdeles klarer å ha en positiv og samtidig lærerik fremtoning, der det blir snakket om hva det vil si å være trans, og hvordan det hele til slutt ordner seg. Dette betyr ikke at en slik bok, vil endre verden over natten, men vil helt klart åpne øynene til flere, og det er til slutt dette som skal til for å vise frem mangfoldet vårt.

Les mer om arbeidet Transtastisk gjør her.