Kategori: Krim & spenning

Helene Flood om prosessen bak Terapeuten

Krimdebutant Helene Flood

Terapeuten av Helene Flood er en av sommerens store snakkis-bøker, den utgis 26. juli, og er allerede solgt til 23 land før utgivelse.

Tekst: Helene Flood

Jeg fikk ideen om å skrive i denne sjangeren da jeg leste Gillian Flynns Flink pike. Den er en psykologisk thriller, men også en spennende historie om et parforhold der det går stadig dårligere, og den fikk meg til å se et potensial i denne sjangeren. Thrillere er jo veldig plotdrevne, og når man kombinerer det med gode fortellinger om relasjonene mellom folk, kan det bli en skikkelig potent blanding. Da kruttet som ligger i den miksen ble tydelig for meg, fikk jeg lyst til å prøve meg i sjangeren.

Mye av plottet ble faktisk tenkt ut i forbindelse med legging av en baby som ikke ville sove alene. Det blir fort litt kjedelig å sitte og stirre ut i mørket i en time hver kveld, så det gjelder å finne en måte å underholde seg selv på. Jeg holdt det gående ved å planlegge plottet til Terapeuten i hodet. Når jeg tenker på det nå, er det kanskje litt underlig å tenke ut en thriller mens man venter på at en baby skal sove – det høres litt makabert ut, kanskje? Samtidig er det jo sånn at når man har små barn, er man hele tiden superfokusert på hva som kan gå galt – det gjelder å forutse alle mulige ulykker, så man kan forhindre dem. Så kanskje katastrofetenkningen falt meg spesielt naturlig akkurat i den perioden.

Ideen dreide seg om hva som skjer med et menneske når hun havner i en skremmende, potensielt farlig situasjon. Sara, den unge terapeuten i tittelen til boka er en person som er fornuftsbasert, som jobber med å tenke klart rundt problemene andre mennesker har i livene sine. En dag blir Sigurd, mannen hennes, borte. Når det så begynner å skje merkelige ting i huset hennes – gjenstander som forsvinner og dukker opp igjen, fottrinn om natten – blir det stadig vanskeligere for Sara å forstå hva som hender, og å skille det hun frykter fra det som faktisk skjer.

Boka er også historien om Sara og Sigurd, mannen hennes, fra de treffes som studenter, og til Sigurd en morgen går ut av huset og forsvinner. Kanskje finnes svaret på hva som har skjedd med Sigurd i det som har hendt mellom disse to i de årene de har kjent hverandre. Ideen var at boka skulle være en thriller, med alt det innebærer, men at den også skulle fungere som historien om et ekteskap.

Selve skrivingen gjorde jeg ved siden av full jobb. Den eneste måten å få til det på, er å bli god til å finne små rom i hverdagen til å skrive; et par timer på kvelden, en togtur hjem fra en hyttetur, på flyplassen på vei til jobbreise, eller en time eller to i helgen når familien har dratt på besøk til venner. Hvis man skal orke det, må man synes det man skriver er gøy, hvis ikke tror jeg man går på veggen, eller gir seg og finner på noe annet. Så på den måten var Terapeuten et overskuddsprosjekt for meg – jeg koste meg skikkelig med å skrive denne boken.

Les utdrag fra boka her

Terapeuten av Helene Flood

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd.

Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.

Mesterlig psykologisk thriller!

Terapeuten Helene Flood

– Jeg er utrolig imponert over denne mesterlige og ekstremt velskrevne psykologiske thrilleren med en historie og romanfigurer som blir værende lenge i leserens bevissthet. Slutten både sjokkerte og imponerte meg, og jeg kan knapt vente til hele verden leser denne boka, sier den italienske forleggeren Donatella Minuto om Helene Floods debutroman, Terapeuten. Her kan du lese et lite utdrag. Vi lover at du kommer til å ønske deg mer!

Psykologisk thriller tar verden med storm 

Om Terapeuten – årets psykologiske thriller

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går ihop, og er solgt til 21 land før utgivelse i Norge.

Kjøp Terapeuten her 

Terapeuten Helene Flood psykologisk thriller

Det er sikkert bare en misforståelse

UTDRAG: Jeg sitter på T-banen hjem da telefonen ringer. T-banevognen bukter seg opp fra Ullevål med skranglende ledd, det er mørkt ute, og gult lys her inne, det sitter noen slitne arbeidskvinner og -menn med dokumentmapper og smarttelefoner her, en og annen skifantast som vil tyne vinteren ved å reise ut i marka, og ellers bare meg, svett så det dugger på ruta ved siden av meg, det er mutt og stille foruten vognas skrangling, og så bryter den durende vibrasjonen fra telefonen i vesken min tausheten, og Jan Eriks navn lyser fra skjermen.

– Hallo, sier jeg, spørrende, som om jeg ikke vet hvem det er.

– Ja, hallo, Sara, det er Jan Erik her, svarer han.

Stemmen hans er underlig ustødig, fleipende, buktende som vogna jeg sitter i, og jeg kveler et sukk, er de fulle allerede, har de sunket enda lenger ned i barnslighetene enn de pleier, driver de faktisk med tulleringing?

– Ja, sier jeg, skarpt, som i, ja, kom til poenget.

– Ja, vi, bare, vi lurer på, Thomas og jeg, om du har hørt fra Sigurd?

– Hvordan det? spør jeg.

Ute blir stigningen brattere, vi nærmer oss Berg nå, bare to stasjoner igjen. Husene likner modeller, sorte klumper med lysende firkanter på, det ser ikke ekte ut, jeg kan ikke tro at det bor folk i dem.

– Nei, vi bare … Vi lurer på …

Han kremter, og jeg tenker, dette er da uvanlig sausete, selv for ham.

– Hva lurer dere på, Jan Erik?

– Nei. Når han kommer.

– Når han kommer?

Det banker i tinningene, først Trygve, så spinning, så Jan Erik. Det eneste jeg ønsker, er en dusj, et glass hvitvin og kyllingsalaten min.

– Ja. Jeg mener, han sa at han skulle være her i femtiden, og nå er klokken over syv, og vi, bare, vi får ikke tak i ham, så, hehe, ja, så vi visste ikke, vi tenkte kanskje du gjorde det? Visste? Eller. Har hørt fra ham.

Det mumles noe bak ham, Thomas’ stemme. Jeg retter meg opp i setet.

– Ja, det er sikkert ikke noe i veien, sier Jan Erik nå, nesten skingrende, forekommer det meg, – vi bare ville høre.

Thomas er mer fornuftig enn Jan Erik, jeg vet ikke om jeg liker Thomas, men jeg foretrekker ham fremfor Jan Erik.

– Hør her, sier jeg, så lavt jeg kan så ikke resten av T-banevogna skal høre meg, men høyt nok til at de gjør det likevel, selvsagt. – Sigurd ringte meg i halv ti-tiden på formiddagen og sa at dere allerede var oppe. Jeg har ikke hørt fra ham siden.

Det blir helt stille i den andre enden. Så mumles det noe igjen, hva de sier, kan jeg ikke høre, men de snakker seg imellom, jeg hører dem begge, de nærmest hvisker.

– Hva sier dere, sier jeg, nå snakker jeg høyt nok til at de som sitter rundt meg, helt åpenbart får det med seg, – jeg hører ikke hva dere sier.

Det blir stille igjen, og så mumler Thomas noe, og så sier Jan Erik:

– Jeg forstår ikke helt, Sara, for Thomas og jeg kom opp først rundt ett. Sigurd sa han skulle kjøre selv og komme etter.

Det knepper i hodet mitt, hodepine, seig og sviende.

– Han ringte halv ti, ti, sier jeg, trett, lei av dem og banen og hele denne dagen. – Han sa at dere var fremme, han sa …

Jeg husker kjapt tilbake, Jan Erik, vedkubbene.

– Han sa at du drev og tullet med noen vedkubber.

Så er det helt stille. T-banevognen er på en rett strekning, selv ikke den bråker. Jan Erik sier:

– Men klokken ti kjørte Thomas og jeg ut av Oslo.

Det finnes inkonsistenser i menneskers historier, små usannheter, ikke egentlig løgner, heller snarveier, som gjør at et menneske på ulike tidspunkter, eller flere mennesker på samme tidspunkt, forteller historier som ikke går hundre prosent opp. En person tok bussen til et sted det ville ha vært enklere å nå med T-banen. Man var på sommerferie i Danmark, men måtte forklare seg på tysk på et apotek. Hvis man ikke tar dem for bokstavelig, er det ikke så farlig. Kanskje man hørte feil, det var kanskje ikke snakk om den kafeen ved den T-banestasjonen, men en med et liknende navn som ligger ved et busstopp. De skulle kanskje ikke med danskebåten, men med Kielfergen. Det finnes som regel tilforlatelige grunner. Nei, vi var i Danmark, men vi tok en dagstur til Tyskland. Det var bare enklere å ikke fortelle hele historien.

Men fundamentalt forskjellige historier. Gjensidig utelukkende faktabeskrivelser. Det er ikke så ofte. Selv ikke i terapiens verden er det vanlig, ja, mamma sier at jeg var full, men jeg hadde bare drukket en øl eller to, det var bare det at jeg var trett, jeg snakket slørete, det kan jeg være med på, men jeg var ikke overstadig beruset. Man tøyer strikken. Man pynter på historien. Man drar i forskjellige retninger. Men man sier ikke A når B er sant og B utelukker A. Man sier ikke, jeg var i bilen ved Sinsenkrysset, hvis man i virkeligheten krysset et hyttetun på Norefjell med en stabel vedkubber i armene. Man sier ikke, Jan Erik krysser tunet, hvis man i virkeligheten stirrer på et helt forlatt, tomt tun, hvis Jan Erik ikke engang er i samme fylke.

Slike motsigelser er ikke tilforlatelige, er ikke et resultat av en misforståelse eller inkonsistens. Her er kun ett av to mulig; Jan Erik var på Norefjell klokken litt over halv ti, og lyver nå, eller Jan Erik var i bilen på vei ut av Oslo klokken ti, og Sigurd løy da.

Men jeg orker ikke tenke på det. Jeg kan ikke annet enn å tro at Jan Erik tuller med meg. Jeg har aldri forstått humoren hans. En gang lo han så øl kom ut av nesen hans fordi han hadde lurt Sigurd til å ta en bit av en chilipepper ved å si at det var søt paprika. Når jeg legger på, vil han ligge tvekroket på hyttegulvet og hikste av latter fordi han har lurt meg. Sigurd vil komme inn fra utedoen og se på ham, smile uforstående og si hva er det som er så morsomt?

– Det er sikkert en naturlig forklaring, sier jeg. – Hør her, jeg sitter på T-banen, jeg er på vei hjem fra trening. Kan vi ikke. Kan vi ikke prøve å ringe ham igjen? Både jeg og du? Ok? Og så snakkes vi litt senere i kveld når vi får tak i ham.

– Jo, ok, sier Jan Erik, ivrig, nesten, – jo, det kan vi godt si, ja, hehe, det er sikkert bare en misforståelse. Men. Ja. Vi ville bare si ifra.

Ok. Vi snakkes, da. Hils.

Vi legger på. Jeg ringer Sigurd, og lar det ringe til svareren kommer på. T-banen kjører inn på Berg stasjon. Jeg ser ut av vinduet, ser speilbildet mitt i ruta, fortsatt rød i ansiktet etter spinningen, og tenker, det var da likevel underlig.

 

Husbytte med grøss

Det nærmer seg sommerferie og høysesong for husbytte. Men er det egentlig et litt rart konsept? Rebecca Fleet er inspirert av dette i debutromanen Husbytte – en svært urovekkende psykologisk thriller. Perfekt sommerlektyre! Hvis du ikke skal bytte hus med noen… 

Her finner du flere psykologiske thrillere 

Vær forsiktig med hvem du slipper inn

Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker.

Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom. Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.

Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne – og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet …

En fantastisk thriller. (…) full av spenning og overraskelser. Jeg elsker den! Lee Child

Utdrag fra Husbytte av Rebecca Fleet:

Nøkkelen glir inn i låsen og vrir seg like mykt og glatt som et sølvkre. Da jeg lå i sengen i går kveld og stirret på de skjelvende skyggene fra greinene som skrapte mot vinduet, og tenkte på dette øyeblikket, trodde jeg at det ville være vanskeligere. Jeg forestilte meg skjærende metall. Skurrende motstand. Etter alt som har ført meg hit, føles det som om det burde vært en større anstrengelse. Men det er lett. Et antiklimaks til og med. Et eggeskall som blir knust i hånden og slengt til side.

Døren sklir opp, og de blankpolerte og rene furugulvbordene i entreen viser vei innover. Opp av en prydvase like innenfor stikker stive, grønne greiner, som er overstrødd med strålende, plastlignende bær. I speilet ser jeg gjenskinnet av en rad med innrammede fotografier på veggen helt innerst. Jeg tar et skritt til siden og lukker døren forsiktig bak meg før jeg beveger meg fort gjennom entreen med ryggen mot veggen. Jeg vil ikke se på dem, ikke ennå. Snart.

Det landlige kjøkkenet, som ser malplassert ut i denne byleiligheten i fjerde etasje, er malt i en lys grønn farge, med kasseroller og buketter med tørkede urter som henger kunstnerisk på veggene. På eikebordet ligger en avrevet papirlapp som det er rablet noe på med svart blekk. Velkommen! står det. Bruksanvisninger til alle maskiner ligger i den grønne permen på kjøkkenet. Brød, melk etc. i kjøleskapet – forsyn deg. Bare ring hvis det er noe du trenger. Ha et fint opphold og føl deg som hjemme! Caroline. Jeg stirrer lenge på navnet hennes. Den selvsikre buen på C-en, blekkflekken der prikken over i-en har rent utover. Jeg legger tommelen på den flekken og tar nesten for gitt at den vil sette merke på huden, men den har selvsagt tørket for lenge siden.

Til slutt reiser jeg meg for å lage meg en kopp kaffe. Jeg vil gjøre det Caroline har bedt meg om å gjøre: føle meg som hjemme. Jeg drikker kaffen sittende ved bordet, mens jeg ser for meg rommene jeg ennå ikke har utforsket. Hemmelighetene som kanskje ligger gjemt der, som er stuet sammen blant tingene hennes og klare til å trekkes ut. Jeg tenker på reven jeg så sitte sammenkrøkt langs veien da jeg kjørte forbi i dag morges, mens den gravde seg inn i et udefinerbart kadaver – det skarpe glimtet av blod på klørne da den fikk ut det den ville ha. Det er slik dette vil være. Skittent, ubehagelig. Det er slik det må være. Slik jeg vil ha det. Det er den eneste måten å komme under huden på.

Ebok kun 149,-

Knivskarp Nesbø på sitt beste!

Endelig er boka her! – Nesbø har gjort det igjen. Hans nye roman Kniv, er en fabelaktig og forrykende spenningsroman. Og en krim på høyt nivå, skriver Dagbladets Fredrik Wandrup.

Les første kapittel her!

Jo Nesbø er i storform i blanding av thriller og mordmysterium, fortsetter Wandrup. Les hele anmeldelsen her: Knivskarp Nesbø på sitt beste!

Også VGs anmelder, Sindre Hovdenakk, er begeistra: Knivskarp spenning!

Den skarpeste kniven skuffer ikke! (…) Jo Nesbø viser seg igjen å være i en egen divisjon når det kommer til fortellerteknikk, i miljøskildringer og detaljbeskrivelser. Nesbøs 12. roman om Harry Hole tar godt vare på mannen og myten. 
Geir Rakvaag, Dagsavisen

Visst er det spennende. Og underholdende. På sitt aller nedrigste er Harry Hole omtrent på linje med det verste og beste i de fleste av oss. 
Atle Christiansen, Aftenposten

Her kan du møte Jo Nesbø

Snart braker det løs. 6. juni lanseres Kniv av Jo Nesbø og her får du en oversikt over hvor du kan møte Jo Nesbø i dagene som kommer. 

Les første kapittel her 

Torsdag 6. juni fra kl 16:00 ARK Egertorget → Se arrangementet her 

Harry Hole har mistet alt. Han har begynt å drikke igjen, Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben på Politihøgskolen, men får, som avdanket legende, aller nådigst jobbe som papirflytter på Politihuset. Når han tror det ikke er mer å tape, starter han en ensom jakt på en gammel fiende. Harry stilles overfor to valg: å gå under med en gang. Eller å reise seg og gå under senere. Kan hevntørsten redde Harry?

Torsdag 6. juni lanseres endelig Kniv, Jo Nesbøs nye bok om Harry Hole – og vi håper DU også tar deg turen til Egertorget i Oslo sentrum for verdenslansering av boken!

Huk av for at du kommer eller er interessert i dette arrangementet her på Facebook, så kan du VINNE KULE PREMIER frem mot selve lanseringen!

Vi kan love mye moro utenfor ARK Egertorget denne dagen:

  • Bli blant de første i verden til å lese «Kniv» – Den siste boken om Harry Hole!
  • Hør hva Jo Nesbø har å fortelle oss om boken
  • Få bøker signert av Jo Nesbø
  • Overraskelser til alle som møter opp

Og du, arrangementet er selvsagt gratis!

Her kan du møte Jo Nesbø:

  • Fredag 7. juni kl. 12.00 – signering Norli Nye Sandvika 
  • Fredag 7. juni kl. 13.00 – signering Tanum CC Vest 
  • Fredag 7. juni kl. 14.30 – signering Norli Kolbotn 
  • Fredag 7. juni kl. 16.00 – signering ARK Strømmen 
  • Onsdag 12. juni kl. 16.00 – signering Norli Universitetsgaten 
  • Torsdag 20. juni kl. 15.30 – signering Tanum Byporten 
  • Torsdag 20. juni kl. 17.00 – signering Tanum Gardermoen 

Kniv – les første kapittel!

Snart klart for lanseringen av Jo Nesbøs nye Harry Hole-thriller, Kniv. For å korte ned ventetiden, gir vi deg en smakebit.

Møt Jo Nesbø på Ark Egertorget 6. juni kl. 16.00

Kapittel 1 av Kniv

En fillete kjole vaiet fra en grein på et råttent furutre. Det fikk den gamle mannen til å tenke på en sang fra ungdommen, om en kjole på en tørkesnor. Men denne kjolen vaiet ikke i sønnavinden som i sangen, men i den iskalde strømmen av smeltevann i en elv. Det var helt stille her nede på bunnen av elva, og selv om klokka var fem på ettermiddagen, det var mars og det ifølge værmeldingen var skyfri himmel der oppe over vannflaten, var det ikke mye igjen av sollyset etter at det hadde blitt filtrert gjennom et lag med is og fire meter vann. Derfor lå furua og kjolen i et underlig, grønnaktig halvmørke. Det var en sommerkjole, hadde han slått fast, blå med hvite prikker. Kanskje hadde kjolen en gang hatt en farge, han visste ikke, det kom vel an på hvor lenge kjolen hadde vært fanget der på greinen. Og nå vaiet sommerkjolen i strømmen som aldri stoppet, som vasket den, strøk den når elva hadde lav vannføring, rev og dro i den når elva gikk stri, men like fullt slet den i stykker bit for bit. Sånn sett var den fillete kjolen som ham selv, tenkte den gamle. En gang hadde den kjolen vært noe for noen, for en pike eller en kvinne, for en annen manns blikk eller et barns armer. Men nå var den, som ham, tapt, mistet, uten noen funksjon, fanget, stoppet, stum.Det var bare et spørsmål om tid når strømmen og tiden hadde revet bort den siste fliken av det som en gang var.

«Hva er det du ser på?» hørte han en stemme si bak stolen han satt i. Han trosset muskelsmertene, vred på hodet og så opp. Og slo fast at det var en ny kunde. Den gamle glemte mer enn før, men aldri et ansikt som hadde vært innom Simensen Jakt & Fiske. Denne kunden skulle ikke ha våpen eller ammo. Med litt trening kunne man se det på blikkene deres, hvem som var drøvtyggere, som tilhørte den delen av menneskeheten hvor drapsinstinktet var gått tapt, som ikke delte hemmeligheten til den andre delen: at det er ingenting som får en mann til å føle seg mer intenst levende enn å sette en kule i et stort, varmt pattedyr. Den gamle tippet at kunden var ute etter en av slukene eller fiskestengene som hang på reolene over og under den store TV-skjermen på veggen rett foran dem, eventuelt et av viltkameraene i den andre enden av butikken.

«Han ser på Haglebuelva.» Det var Alf som svarte. Svigersønnen hadde kommet bort til dem. Han sto og vippet på hælene med hendene i de store lommene på den lange skytevesten av skinn som han bestandig gikk med på jobb. «Vi satte opp et undervannskamera der i fjor sammen med kameraprodusenten. Så nå har vi fireogtjue timers livesending fra rett over laksetrappa forbi Norafossen og kan følge med akkurat når fisken begynner å vandre opp i elva.»

«Som er?»

«Noen slengere i april og mai, men storinnrykket starter ikke før i juni. Ørreten skal gyte før laksen.»

Kunden smilte til den gamle. «Du er litt tidlig ute, er du ikke? Eller har du sett noe fisk?»

Den gamle åpnet munnen. Han tenkte ordene, han hadde ikke glemt dem. Men det kom ingenting. Han lukket munnen igjen.

«Afasi,» sa Alf.

«Hva?»

«Slag, han snakker ikke. Ute etter fiskeutstyr?»

«Viltkamera,» sa kunden.

«Så du er jeger?»

«Jeger? Nei, takke meg til. Jeg fant noe ekskrementer rett utenfor hytta mi oppe i Sørkedalen, og det så ikke ut som noe jeg hadde sett før, så jeg tok bilde av det og la det ut på Facebook
og spurte hva det var. Fikk svar fra fjellfolk med én gang. Bjørn.

Bjørn! I skauen tjue minutters kjøring og en halv times gange fra her vi er nå, i sentrum av Norges hovedstad.»

«Det er jo fantastisk.»

«Spørs hva du mener med fantastisk. Jeg har som sagt hytte der. Jeg tar med familien dit. Jeg vil at noen skal skyte dyret.»

«Jeg er jeger, så jeg skjønner akkurat hva du mener, men du veit at selv i Norge, hvor du ikke skal mange år tilbake før det var mye bjørn, så er det knapt registrert bjørneangrep med dødelig
utfall de siste par hundre åra.»

Elleve, tenkte den gamle. Elleve mennesker siden 1800. Den siste i 1906. Han hadde kanskje mistet taleevne og motorikk, men ikke hukommelse. Og han var klar i tanken. Stort sett, da. Det var enkelte ganger han ble litt forvirret, og av og til kunne han se svigersønnen Alf og datteren Mette veksle blikk, og da skjønte han at han hadde surret. Den første tiden etter at de hadde overtatt butikken han hadde startet og drevet i femti år, hadde han gjort nytte for seg.Men nå, etter det siste slaget, satt han bare der. Ikke at det var så ille. Nei, etter at Olivia døde, satte han i grunnen ikke så store krav til det som var igjen av livet. Det var nok å få være i nærheten av familien, få en varm middag hver dag, få sitte i denne stolen i butikken og se på en TV-skjerm, på et evigvarende program uten lyd og hvor ting foregikk i hans tempo, hvor det mest dramatiske som skulle skje, var at den første gyteklare fisken på et tidspunkt skulle forsere
laksetrappa.

«På den annen side betyr ikke det at det ikke kan skje igjen.» Den gamle hørte stemmen til Alf som hadde tatt med kunden bort til hylla med viltkameraer. «Om det dyret aldri så mye ser
ut som en teddybjørn, så vil alle kjøttetere drepe. Så det er klart du bør anskaffe deg et kamera, så får du på det rene om dyret har slått seg ned i nærheten av hytta di eller bare streifet forbi.
Brunbjørnen kommer forresten ut av hiet omtrent nå, og de er sultne. Så sett opp et kamera der du fant ekskrementene, eller ved hytta.»

«Så kameraet er inni den fuglekassa der?»

«Fuglekassa, som du kaller det, beskytter mot vær og vind og nærgående dyr. Dette her er et enkelt, rimelig kamera. Det fungerer sånn at det har en Fresnel-linse som registrerer den infrarøde strålingen som varmen fra dyr, mennesker og alle andre ting avgir. Når den avviker fra omgivelsene, settes filmingen automatisk i gang.»

Den gamle lyttet halvt til samtalen, men noe annet hadde fanget oppmerksomheten hans. Noe som skjedde på TV-skjermen. Han kunne ikke se hva det var, men det grønne mørket hadde fått et lysere skjær.

«Filmen lagres på en minnebrikke som sitter i kameraet – du kan spille den av på PC-en din etterpå.»

«Det er fantastisk.»

«Ja, men du må fysisk dra dit og sjekke kameraet for å se om det har kommet bilder. Om du går for denne litt dyrere modellen, vil du motta tekstmelding på telefonen din hver gang det har tatt bilder. Alternativt har du toppmodellen her som også har minnebrikke, men som i tillegg sender opptaket rett til telefone eller mailadressen din. Da kan du sitte i stua og behøver bare å dra ut til kameraet for å bytte batteri i ny og ne.»

«Hva om bjørnen kommer om natta?»

«Kameraene har Black LED-light eller White. Usynlig lys som betyr at dyret ikke blir skremt vekk.»

Lys. Den gamle så det nå. Det var en lyskjegle som kom oppstrøms fra høyre. Den boret seg gjennom det grønne vannet, traff kjolen, og i et grøssende øyeblikk fikk det ham til å tenke
på en pike som endelig var vekket til live igjen og danset av glede.

«Det er jo rene science fiction!»

Den gamle mannen åpnet munnen da han så et romskip komme inn i bildet.Det var opplyst på innsiden og svevde halvannen meter over elvebunnen. Der støtte det mot en stor stein i strømmen, og som i sakte kino dreide det rundt mens lyset fra frontlyktene sveipet over elvebunnen og et øyeblikk blendet den gamle da det traff kameralinsen. Så ble det svevende fartøyet fanget av de tjukke greinene på furutreet og stoppet helt opp. Den gamle kjente hjertet banke i brystet. Det var en bil.

Kupélyset var på, og han kunne se at innsiden var fylt med vann nesten helt til taket. Og det var noen i kupéen. En person som halvt satt, halvt stod i førersetet mens han desperat presset hodet mot innsiden av taket, åpenbart for å få luft. En av de råtne greinene som holdt bilen, brakk og drev vekk med strømmen.

«Du får ikke så skarpe og tydelige bilder som i dagslys, og de er i svart-hvitt. Men hvis det ikke er dugg på linsa eller noe annet i veien, får du nok sett bjørnen din, ja.»

Den gamle trampet i gulvet i et forsøk på å påkalle Alfs oppmerksomhet. Personen i bilen så ut som han trakk pusten dypt og dukket under. Det korte, strittende håret bølget, og kinnene hans stod ut. Han slo begge hendene mot sidevinduet som vendte mot kameraet, men vannet på innsiden gjorde slagene kraftløse. Den gamle hadde satt hendene mot armlenene og prøvde å løfte seg opp fra stolen, men musklene ville ikke gjøre det han ba dem om. Han registrerte at mannens ene hånd hadde en gråfarget langfinger. Mannen sluttet å slå og stanget pannen mot glasset. Det virket som han ga opp. Enda en grein brakk, og strømmen halte og dro for å få bilen løs, men furua ville ikke gi slipp ennå. Det gamle stirret på det herjede ansiktet som presset mot innsiden av bilruta. Bulende, blå øyne. Et arr som tegnet en leverfarget bue fra munnviken opp mot det ene øret. Den gamle hadde kommet seg opp av stolen og gikk
to vaklende skritt mot hylla med viltkameraer.

«Unnskyld,» sa Alf lavt til kunden. «Hva er det, far?»

Den gamle gestikulerte mot TV-en bak seg.

«Virkelig?» sa Alf vantro og gikk med raske skritt forbi den gamle og bort til TV-en. «Fisk?»

Den gamle ristet på hodet og snudde seg mot skjermen igjen. Bilen. Den var borte. Og alt var som før. Elvebunnen, den døde furua, kjolen, det grønne lyset gjennom isen. Som om ingenting
hadde skjedd. Den gamle trampet i gulvet igjen og pekte mot skjermen.

«Rolig nå, far,» sa Alf og ga ham et vennlig klapp på skulderen. «Det er tidlig å gyte, vet du.» Han gikk tilbake til kunden og viltkameraene.

Den gamle så på de to mennene som sto med ryggen mot ham, og kjente fortvilelsen og raseriet skylle inn over seg. Hvordan skulle han få forklart hva han akkurat hadde sett? Legen
hadde sagt at når slag skader både fremre og bakre del av venstre hjernehalvdel, var det ikke bare taleevnen som ble rammet, men ofte den generelle evnen til å kommunisere, også med skriving eller gestikulering. Han stavret seg bort til stolen og satte seg igjen. Så på elva som rant og rant. Uforstyrrelig. Uanfektet. Uforanderlig. Og etter et par minutter kjente han at hjertet slo
roligere igjen. Hvem vet, kanskje hadde det ikke skjedd likevel. Kanskje hadde det bare vært et glimt av neste steg mot alderdommens totale mørke. Eller, i dette tilfellet, dens fargerike hallusinasjonsverden. Han så på kjolen. Et øyeblikk, da han hadde trodd at den ble lyst opp av billykter, hadde det vært som om han så Olivia danse i den. Og bak bilruta, inne i den opplyste
kupéen, hadde han fått øye på et ansikt han hadde sett før. Som han husket. Og de eneste ansiktene han fortsatt husket, var de han så her inne, i butikken. Og denne mannen hadde han sett her to ganger. De blå øynene, det leverfargede arret. Begge gangene hadde han kjøpt et viltkamera. Politiet hadde vært innom og spurt etter ham ganske nylig. Den gamle hadde kunnet fortalt dem at han var en høy mann. Og at han hadde hatt det blikket. Blikket som betydde at han kjente hemmeligheten. Som betydde at han ikke var en drøvtygger.

Kniv

Harry Hole har mistet alt. Han har begynt å drikke igjen, Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben på Politihøgskolen, men får, som avdanket legende, aller nådigst jobbe som papirflytter på Politihuset. Når han tror det ikke er mer å tape, starter han en ensom jakt på en gammel fiende. Harry stilles overfor to valg: å gå under med en gang. Eller å reise seg og gå under senere. Kan hevntørsten redde Harry?

Harry Hole – har du rekkefølgen inne? 

Harry Hole – kan du rekkefølgen?

Bøkene om Harry Hole er tilgjengelig i ny pocketserie fra 16. januae 2016

Det nærmer seg lanseringen av Kniv. Har du lest alle bøkene og Harry Hole og husker du rekkefølgen?

Bli med på lansering 6. juni! Meld deg på her.

1: Flaggermusmannen

De fleste seriemordere er som folk flest; de vil helst ikke bli tatt.

Handlingen i den aller første boka om Harry Hole er lagt til Australia og Harry må oppklare voldtekt og drapet på en ung, norsk jente. Han oppdager relativt raskt at det ikke bare er nattehimmelen som er snudd på hodet i Sydney.

2: Kakerlakkene

Skam skaper dyktige maskører.

Den norske ambassadøren i Thailand blir funnet drept på et horehus i Bangkok, og i Oslo legges en plan for hvordan man skal unngå skandale. Harry Hole setter seg på flyet med fylleånde og B12-sprøyter …

3: Rødstrupe

Ved et uhell skyter politietterforskeren Harry Hole en amerikansk Secret Service-agent under president Clintons Norges-besøk. Saken dysses ned, og Harry overføres til Overvåkningspolitiet, hvor han må undersøke en attentatrifle som har havnet i Oslo. Tom Waaler – Harry Holes nemesis – dukker opp. I Rødstrupe møter vi også Rakel for første gang. Boka er kåret til tidenes beste krimroman av Nitimens lyttere.

4: Sorgenfri

Alle har noe de lever for.

Noe som kan tas fra dem.I et banklokale i Oslo sentrum får filialsjefen tjuefem sekunder på å tømme minibanken. Han bruker trettien. Raneren viser seks fingre i overvåkningskameraet og skyter en kvinnelig ansatt. Harry Hole våkner i leiligheten sin med en tolv timers blackout …

5: Marekors

Det finnes ikke noe sterkere afrodisiakum for en mann enn en kvinne som ikke er forelsket.

En hetebølge rammer et feriestille Oslo. I en leilighet ved Vår Frelsers Gravlund begynner det å dryppe små svarte klumper gjennom gulvet. Samtidig – i sin leilighet i Sofies gate – ligger Harry Hole på gulvet, forfyllet, forlatt og oppsagt. Harry har får en drapssak i hendene. Sammen med den eneste andre førstebetjenten som ikke er på ferie: Tom Waaler.

6: Frelseren

Men når Gud ikke gjør jobben sin, må noen andre gjøre den.

Under en førjulskonsert på Egertorget i Oslo blir en soldat i Frelsesarmeen drept. Mens Oslos borgere ønsker hverandre fredelig jul, forvandles byens forfrosne gater gradvis til et krigslandskap. Harry starter en jakt på liv og død – mest død.

7: Snømannen

Hva er ondest? Å ta livet fra et menneske som vil leve, eller døden fra et menneske som vil dø?

En rekke kvinner forsvinner mystisk. Gifte kvinner er blitt borte den dagen årets første snø har falt og det eneste vitnet er en snømann. En seriemorder er løs. Hvem blir den neste? Snømannen er boka som får deg til å låse døra på høylys dag …

8: Panserhjerte

Nok grining, tenkte han. På tide å dø litt nå.

Harry er permittert. Og på flukt fra seg selv og sine indre demoner. I Hong Kong driver han med aktiv selvmedisinering. To kvinner er funnet drept i Oslo, begge har druknet i sitt eget blod. Kaja Solness fra Voldsavsnittet blir sendt til Hong Kong for å oppspore mannen som er deres eneste spesialist på seriedrap.

9: Gjenferd

Spøkelser finnes bare om du lar dem finnes.

En hardt prøvet Harry er tilbake i Oslo. Oleg, sønnen til Harrys ekskjæreste Rakel, er mistenkt for et drap – et oppgjør mellom to narkomane. Samtidig svømmer Oslo over av det sterkt avhengighetsskapende dopet fiolin. Men det tilsynelatende oppklarte drapet får etter hvert et omfang Harry ikke hadde forutsett. Sporene fører ham langt oppover i samfunnsrekkene og avslører et skremmende og fascinerende system.

10: Politi

Det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst.

På et sykehus ligger en hardt skadet mann i koma. Rommet bevoktes av politiet, og ingen får vite hva den mystiske pasienten heter. Samtidig blir politimenn funnet drept på åsteder for gamle uoppklarte drap. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterforsker …

11: Tørst

Det er det som er forbannelsen når man er ikke er god til det man elsker og god til det man hater, ikke sant?

Harry våkner opp som en temmelig fornøyd mann som har funnet lykken et sted i slutten av førtiårene. Et godt ekteskap: «Det lød så banalt at han måtte le når han av og til formulerte det for seg selv eller – en sjelden gang – for de ytterst få menneskene han kalte venner og likevel knapt hadde omgang med: «Min kone og jeg har det fint sammen.» Men det er før vampyristen dukker opp.

Sitter som et bitt! 

12: Kniv

Harry våknet. Noe var galt. Han visste at han snart kom til å huske hva det var, at disse få velsignede sekundene i uvisshet var alt han ville få før realitetens knyttneve traff ham.

Harry Hole har mistet alt. Han har begynt å drikke igjen, Rakel har kastet ham ut, han har mistet jobben på Politihøgskolen, men får, som avdanket legende, aller nådigst jobbe som papirflytter på Politihuset. Når han tror det ikke er mer å tape, starter han en ensom jakt på en gammel fiende. Harry stilles overfor to valg: å gå under med en gang. Eller å reise seg og gå under senere. Kan hevntørsten redde Harry?