Kategori: Krim & spenning

Øystein Wiik med ny helt!

Barskt fra en dyktig krimhåndverker, skriver anmelderen i Fædrelandsvennen og triller en femmer på terningen. Øystein Wiik er tilbake med en helt ny helt i Tredje gang du dør. Les utdrag her.

I et desperat forsøk på å sikre sin døvblinde datter Maries fremtid, presser den fallerte skuespilleren Hauk Alving sin rike elskerinne for millioner. Det blir skjebnesvangert.

I stedet for penger får Alving torpedo Kalle Helgesen på nakken, og i et brutalt angrep dreper Alving torpedoen i selvforsvar. Han kvitter seg liket, og skjuler drapet ved selv å utgi seg for å være Helgesen. Slik blir han involvert i et hemmelig nettverk ledet av en viss Mentor Ferrara, som tjener store penger på illegal organhandel og etnisk rensing på et svært utspekulert vis. Hauk Alving bestemmer seg for å ta kampen opp mot den hensynsløse Ferrara. Men er det en kamp han kan ha noen sjanse til å vinne?

«Med små skritt kan du snuble inn i massemordene.»
Robert Kempner

Tar man gleden på forskudd, vet man at man får den

Ettermiddag, onsdag 27. februar, i en leiebil

Det lønner seg å selge skinnet før bjørnen er skutt. Da er du nødt til å skyte. Og du må treffe blink. Jeg hadde leid en Mercedes, et råskinn av et kjøretøy, i tolv hele timer. Jeg skulle gjerne ha hatt den lenger, men det var alt min blodfattige økonomi tillot. Skjønt dette var i ferd med å endre seg. I løpet av kvelden kom jeg til å bli rik, stinkende rik.

Mannen bak skranken kikket på signaturen jeg hadde satt på leieavtalen.

«Hauk Alving? Skuespilleren?»

Jeg nikket så vidt. Gned meg i nakken som med ett ble fuktig, børstet slagene på den ene kule dressjakken jeg eide. Var det skadefryd i stemmen hans? Husket han meg for rollene mine, eller var det nedturene han hadde bitt seg merke i?

Jeg tok nøkkelen og gikk mot døren. Luften i utleiekontoret var blitt kvelende.

«Ikke glem å levere i tide», ropte han etter meg. «Du har fått en jævlig god deal, og jeg får pes av sjefen min om du blir for sein.»

Jeg hadde et svar, men bet det i meg. Innen leietiden var omme, hadde jeg råd til å cashe ut ti slike biler. Det gadd jeg ikke å fortelle ham.

Det beklemmende møtet bleknet betraktelig da jeg satte meg i den dyrekjøpte ekstravagansen, og turen opp til Skådalen var uforfalsket kjøreglede. Da jeg svingte inn på området til Steinstua, som skolen for døvblindfødte ble kalt, var jeg bare en pappa på vei for å hente datteren sin.
Jeg trillet sakte forbi administrasjonsbygget, håndballbanen og svømmehallen. De lave bygningene i rød teglstein, tegnet av Sverre Fehn, lå idyllisk til, og typisk nok ønsket myndighetene å slå kloa i eiendommen. Penger og profitt, det var det det handlet om. De tidligere internathusene lå som trapper mot selve Steinstua øverst oppe.

Marie satt og ventet i fellesrommet. Hun så ut som en helt vanlig jentunge på syv år. Spedbygget, med slanke lemmer, som om de var kodet med morens ballettgener. Men Marie kom aldri til å danse. Lyst, nesten glassaktig hår. Jeg så mange av mine trekk i ansiktet hennes, og likevel var det Stine hun lignet på. Vakker, slik moren var det.

En utenforstående ville sikkert trodd at hun sov der hun satt med lukkede øyne, sammensunket i stolen. En av de yngre lærerne sto ved siden av henne, nikket da hun så meg. Idet jeg gikk over gulvet mot henne, skjedde det som alltid fikk meg til å lure på om datteren min hadde en ekstra sans, en måte å ta inn signaler fra omverdenen på som forskerne ikke var i stand til å kartlegge. Det rykket i kroppen hennes, hodet gikk fra side til side og hun hektet hendene sammen foran brystet, som var tegnet på at hun var glad. Var det vibrasjonene i gulvet når jeg kom gående hun registrerte? Var hun i stand til å skille mellom mine skritt og hvordan gulvet vibrerte når andre gikk?

Kunne hun til og med gjenkjenne dem, når flere gikk over gulvet samtidig? Jeg likte å tenke at det var slik. Marie strakte hendene frem, deretter ut til siden, og smilte. Det var slik hun definerte verden. Universet hennes rakk bare til fingertuppene. For en som er født døvblind har ikke mulighet for å forstå begrepet avstand. Hun åpnet ikke øynene. Hvorfor skulle hun det? Lyset trengte uansett ikke inn.

«Har hun hatt en fin dag?» spurte jeg.

Læreren, en ung og blid jente jeg ikke husket navnet på, svarte: «Hun har sittet her siden klokka tolv og nektet å flytte seg. Hun må ha ant at du skulle hente henne i dag.»

Jeg satte meg på huk ved stolen, og strøk en finger langs Maries kinn. På det taktile tegnspråket de lærte på skolen, betød en finger mot kinnet «pappa».

Hun lo, og jeg fikk en lang og god klem av henne.

«Da går vi», sa jeg.

«Ha en fin ettermiddag», sa læreren.

Jeg løftet Marie opp fra stolen. Hun var ikke tung, og jeg var vant til å bære henne. Hun kunne stå på beina, med støtte, men hun ville ikke gå. Det er ikke uvanlig for barn som henne. Det er forskjell på å være født uten øyne og hørsel, og det å bli blind og døv etter å ha kunnet se. Å forestille seg hvordan det er å ha det slik er like umulig som å forestille seg evigheten.

I de få stundene jeg fikk ha med Marie, var mitt eneste fokus å glede henne. Kunne hun kjenne hjertet mitt, hvordan det hamret av fryd, da jeg bar henne nedover veien mot bilen? Marie elsket å kjøre bil, og var det én dag jeg hadde grunn til å slå på stortromma, så var det nettopp i dag. Min kommende tilværelse som mangemillionær skulle feires med Marie, i en Mercedes SL 500.
Jeg berørte dørhåndtaket lett med pekefingeren og bilen var åpen. Jeg satte jenta mi varsomt fra meg på passasjersetet, trakk i bilbeltet og festet det. Hun ga fra seg et lite gledeshyl. Hadde hun bare kunnet se bilen, de vakre linjene, felgene, dimensjonen på dekkene, den skinnende lakken, det fete displayet. Men det hun ikke så, følte hun desto sterkere gjennom berøring. Jeg småløp rundt bilen og satte meg i førersetet, trykket på startknappen og så at hun reagerte på vibrasjonene i motoren. Likte hun det? Hun strakte hendene frem og berørte det blankpolerte treverket i dashbordet. Jeg satte på setevarmeren, visste at hun elsket å kjenne varmen stige opp. Hendene hennes søkte etter knappene på instrumentpanelet. Hun ville ha på anlegget. Kjenne musikken gjennom høyttalerne. Det var det nærmeste hun kom det å oppleve musikk.
Legene hadde forsøkt å gi henne en slags hørsel med et Cochlearimplantat, men det hadde ikke funket.

Jeg skrudde på stereoen, hadde Nøtteknekkeren liggende klar på Spotify. Av en eller annen grunn elsket hun den over alt annet. Hun hørte jo ikke musikken, så det var utslagene i høyttalermembranene hun likte, rytmen, vibrasjonene, taktartene i de forskjellige numrene, som hun registrerte når hun la hendene på høyttalerne. Det var nesten skummelt, for det var i rollen som Clara i Nøtteknekkeren at Stine hadde hatt sitt gjennombrudd. Hun danset den til og med de første månedene hun gikk gravid med datteren vår.

Jeg svingte ut i Skådalsveien og satte kursen for Ullevål Hageby, via Røa og Vækerøveien, så turen skulle vare lengst mulig for Marie. Avtalen var at Helle, min nåværende, skulle passe henne mens jeg møtte «sponsoren» min.

Marie strakte høyre hånd mot høyttaleren i døren. Akkurat nå spilte de Sukkerplommefeens dans. Tsjaikovskij og kompani måtte ha vært på en skikkelig syretripp da de skrev de greiene. Dansende kaffekanner, blomster, marsipan og pepperkaker, rørt sammen i en graut av en ubegripelig historie. Men Marie elsket den, som resten av verden, og hvem kan vel argumentere mot suksess? Blomstervalsen fløt ut i kupeen, og jeg fyrte av neste triks. Jeg kjørte vinduene opp og ned til tre fjerdedelstakten i musikken. Vinden utenfra, som kom og gikk i rytmiske drag, fascinerte henne, og hun fikk et ettertenksomt uttrykk i det lille ansiktet. Innertier før høydepunktet, akselerasjonsfelt der g-kraften lekte med henne. Ring 3 med høy fart var noe av det morsomste Marie visste om, og det handlet som sagt om å gjøre henne glad. Uttrykket i det lille ansiktet fortalte meg at det var full klaff, og jeg hadde allerede fått valuta for pengene. Vi gikk inn for «landing» ved Ullevål Stadion, «takset» mot Peer Gynts vei 3, der Helle bodde, og parkerte før innkjørselen. Hadde ikke lyst til å vise Helle bilen. Hun ville gått av skaftet over pengebruken. Og jeg hadde heller ikke fortalt henne noe om hva jeg hadde i vente. Ville aldri kunne fortelle det som det var, men foreløpig hadde jeg heller ikke klart å finne en bærekraftig løgn.

Det luktet Coc au vin i oppgangen, Helles spesialitet. Praktisk mat for denne dagen, ettersom jeg ikke helt visste når jeg var tilbake. Forholdet vårt var nedslitt og hadde lenge begrenset seg til å planlegge middager, med et nytt akkompagnerende vinmerke fra gang til gang.

Hun åpnet døren før vi var oppe på trappeavsatsen. Det lå omtanke i det, ettersom jeg alltid bar Marie.

Øynene var litt for store for det smale ansiktet og blikket hadde fått noe vedvarende bebreidende over seg de siste månedene. Hun hadde gått betraktelig ned i vekt som følge av intens trening, og strengheten, som jeg før syntes var en stabil akse å kretse rundt, var i ferd med å bli plagsom.

Jeg plasserte Marie i en polstret ørelappstol i stuen, strøk henne over håret. Med et «hallo-adjø»-kyss på kinnet til Helle, var jeg ute av leiligheten før hun rakk å starte en samtale. Ville unngå at hun spurte meg ut om hva jeg hadde fore. Og når jeg var tilbake igjen, ville vinen jeg hadde valgt ut, gjøre opp for det meste. En Chateau Latour av svært edel årgang. Jeg hadde gjemt på den en god stund. Aldri funnet en anledning som var spesiell nok, før nå. Jeg hadde fått flasken av Lillemor Bache, og det var antakelig moralsk sett forkastelig å bruke den på denne måten, men jeg unnet Helle opplevelsen uansett. Hun ville aldri selv noen gang finne på å kjøpe en så kostbar flaske med vin.

Vi skulle ha middag sammen så snart jeg var tilbake fra det jeg konsekvent kalte «uspesifiserte nødvendige gjøremål». Helle var som en selvpropellerende granskningskommisjon dersom hun først fikk en fot i døren. Det irriterte henne grenseløst at hun aldri fikk detaljerte opplysninger om hva jeg foretok meg. Hun var autorisert regnskapsfører og det preget hennes innstilling til alt som ikke hadde med tall å gjøre også. Selv var jeg allergisk for den type kontroll, og strittet imot. Perfect match.

Den sitrende følelsen av frihet og forventning fylte meg igjen så snart jeg var på plass bak rattet i Mercedesen. Ut igjen på Ring 3 nå, østover mot Kampen park. Det var der det store skulle skje. Jeg samlet meg om oppgaven, sjekket at harddisken jeg skulle levere lå i hanskerommet. Minnet meg selv om at dette var noe jeg gjorde for Marie. Jeg hadde store planer for datteren min. En sultefôret Timmy Gresshoppe gjenglemt i min samvittighets avstengte kjeller hvisket: «Blant annet …»

 

– Alle mine bøker er inspirert av sanne historier

Trude Teige er endelig tilbake med en ny sak for Kajsa Coren. I Aldri tilgi er det #metoo som danner bakteppet for plottet. Her får du alle bøkene om Kajsa Coren i riktig rekkefølge. 

Trude Teige – slik skriver du romaner av virkelige hendelser 

#6 Aldri tilgi

Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding.

Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra?

Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.

Trude Teige om Aldri tilgi

#5 Pasienten

En fortelling om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Trude Teige om historien bak fiksjonen 

#4 Jenta som sluttet å snakke

En kvinne blir funnet drept i sin egen stue i den idylliske kystbygda Losvika. Hun sitter i en stol ved vinduet med utsikt til alle som kommer og drar. Hun er sminket og kledd i en lang, sort silkekjole.

Kvinnen er datteren til en predikant som ble funnet drept i det samme huset ett år tidligere. Drapet er ikke blitt oppklart, og folk i bygda er redde for at det går en drapsmann løs.

Journalisten Kajsa Coren begynner å grave i drapsofferet fortid. Folk omtaler kvinnen som ensom og annerledes; hun hadde nesten ingen kontakt med andre mennesker, og hun snakket aldri. Kajsa skjønner at kvinnen tilbragte dagene i stolen ved vinduet, og at hun visste mye om mange. For mye?

Da en ung jente forsvinner, øker folks frykt i takt med stormen som er på vei inn fra havet.

#3 Svik

En idyllisk bygd på Sunnmøre blir åsted for drap. Liket av en eldre mann blir funnet i en båt som driver på fjorden. Mannen viser seg å være en tysk turist som har feriert i bygda i mange år.

Kajsa Coren er tilbake i Losvika på Sunnmørskysten, der hun bodde som barn. Hun arbeider med en bok om kvinnene under andre verdenskrig og kommer over en historie om en tyskerjente som sporløst forsvant fra bygda i 1942. Kajsa oppdager etter hvert flere ukjente historier og mørke hemmeligheter fra både nær og fjern fortid. Er det hennes undersøkelser som fører til at det skjer et nytt drap?

Svik er en kriminalroman som handler om hvordan gamle løgner og fortielser hjemsøker nåtiden og får uhyggelige konsekvenser.

#2 En hjelpende hånd

TV-journalisten Kajsa Coren lager en dokumentarfilm om moren som bor på et sykehjem. Hun får høre rykter om feilmedisinering og mistenkelige dødsfall. Hva er det som foregår?
Hvorfor får ingen kontakt med den pliktoppfyllende sykepleieren Ingrid da hun uteblir fra jobb? Og hva har skjedd med tiåringen Erlend, som ble meldt savnet etter å ha trent på fotballbanen ved sykehjemmet?

Verken Kajsa eller politietterforsker Karsten Kjølås ser en åpenbar sammenheng mellom de ulike sakene. Når det viser seg at det er en forbindelse, står det om livet – ikke bare for Kajsa.

#1 Noen vet

TV-journalisten Kajsa Coren lager en dokumentarfilm om moren som bor på et sykehjem. Hun får høre rykter om feilmedisinering og mistenkelige dødsfall. Hva er det som foregår?
Hvorfor får ingen kontakt med den pliktoppfyllende sykepleieren Ingrid da hun uteblir fra jobb? Og hva har skjedd med tiåringen Erlend, som ble meldt savnet etter å ha trent på fotballbanen ved sykehjemmet?

Verken Kajsa eller politietterforsker Karsten Kjølås ser en åpenbar sammenheng mellom de ulike sakene. Når det viser seg at det er en forbindelse, står det om livet – ikke bare for Kajsa.

Med #metoo som bakteppe – Trude Teige om Aldri tilgi

Hver gang jeg går i gang med et nytt bokprosjekt, stiller jeg meg de samme spørsmålene: Hva kan jeg noe om? Hva ønsker jeg å si noe om? Kajsa Coren-bøkene har tatt for seg skjebnen til barnehjemsbarna, eldreomsorg, tyskerjentene, overgrep i både kristne miljø og i psykiatrien. I Aldri tilgi er det #Metoo som danner bakteppet for plottet.

Tekst: Trude Teige

Som tidligere politisk journalist kjenner jeg media og norsk politikk godt, og jeg har sett hvordan mannsdominerte arbeidsmiljø kan skape et klima der kvinner ikke tør å melde fra om ulike former for trakassering.

Men det er også en annen historie i denne boka. I nesten 25 år har jeg jogget forbi en forlatt gård. Den ligger i vakre omgivelser, men for hvert år har den forfalt mer og mer, og jeg har undret meg over om det ikke er noen som eier den, noen som føler ansvar for den. I løpet av årene har historien om de som bodde her vokst i fantasien min. Og for litt over et års tid siden gjorde jeg det jeg hadde tenkt på lenge: Jeg gikk helt bort til gården. Et vindu var knust og jeg tittet rett inn i stua. Der sto alle møblene, en sofa, et bord, tepper og lenestoler. Det var som om folkene hadde dradd i all hast.

Aldri tilgi er min fortelling om hva som skjedde på gården. Og det er hendelser som sender sjokkbølger langt inn i maktens korridorer.

Jeg håper boka gir deg leseglede!

Besøk Trude Teiges hjemmeside

Om Aldri tilgi

Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding.

Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra?

Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.

En amerikansk forbrytelse – om drapene i Osage County

David Grann har skrevet den sjokkerende historien om drapene i Osage County og om etableringen av FBI. En fortelling som er langt mørkere enn det politiet kunne ane, da de først begynte å etterforske en rekke mystiske dødsfall i indianerreservatet.

David Granns bok har med god grunn ligget på bestselgerlisten i USA. Det er et mesterstykke av et detektivarbeid, der ikke alt er bevist, men der Grann sannsynliggjør at Osage-indianerne ble systematisk drept.
Berlingske Tidende

Kjøp boka her

Indianerkrigene er for lengst over. De overlevende er stort sett parkert i reservater der kulturen deres har dårlige kår. Det fins et unntak. Osage-indianerne ble forflyttet til et område alle trodde skulle være uten interesse, et område i Oklahoma, som skulle vise seg å inneha de største oljeforekomstene i USA.

Osage-indianerne er plutselig millionærer, kjører luksusbiler og sender barna sine til prestisjetunge skoler i Europa. Men for å beskytte indianerne – som myndighetene mener ikke er i stand til å beskytte seg selv – blir det innført en lov der indianerne blir tildelt en formynder som ikke er Osage-indianer. Mange av kvinnene gifter seg med hvite menn som automatisk trer inn i rollen som formynder.

En dag forsvinner to av stammens medlemmer. Den ene blir funnet med en kule i hode. Så blir et annet stammemedlem forgiftet, og så et til. En bolig sprenges i lufta.

Hvem står bak disse kriminelle handlingene? Den første etterforskningen er svært overfladisk. Men etter en ny serie mord, blir BOI (Bureau of Investigation), det som skal bli FBI under unge Edgar J. Hoover.

Forsvinningen

UTDRAG: I april sprer det seg millioner av ørsmå blomster over de eikekledde åsene og de enorme præriene i Oklahoma. Det er stemorsblomster og villportulakk og små knoppurter. Forfatteren John Joseph Mathews, som selv var osageindianer, skrev en gang at denne galaksen av kronblader får det til å se ut som om «gudene har etterlatt seg konfetti». I mai, når prærieulvene uler under en skremmende stor måne, begynner mer høyvokste planter som vandrejøder og lodnesolhatter å krype over de mindre blomstene – og stjeler deres lys og vann. Stilken på de mindre blomstene brekker og kronbladene blåser bort, og om ikke lenge er de begravd under bakken. Det er derfor osageindianerne snakker om mai som den tiden da månen dreper blomstene.

Den 24. mai 1921 begynte Mollie Burkhart, innbygger i Gray Horse, Oklahoma, som er en av osagebosettingens små byer, å bli redd for at det hadde hendt noe med en av søstrene hennes, Anna Brown. Anna var trettifire år gammel, mindre enn ett år eldre enn Mollie, og hadde forsvunnet tre dager tidligere. Hun hadde ofte gått på rangel, som familien nedsettende hadde kalt det. Da danset hun og drakk med venner til det grydde av dag. Men denne gangen hadde det gått en hel natt, og så en natt til, uten at Anna hadde dukket opp på trappen foran huset til Mollie slik som hun pleide, med det lange, svarte håret litt tjafset og øyne som skinte glassaktig. Når Anna kom inn, likte hun å kippe av seg skoene, og Mollie savnet den beroligende lyden av Anna som beveget seg makelig gjennom huset. Nå var det i stedet en stillhet der som lignet den på slettene omkring.

Mollie hadde allerede mistet søsteren Minnie tre år tidligere. Dødsfallet var kommet sjokkerende raskt, og selv om legene hadde tilskrevet det en «særegen borttærende sykdom», hadde Mollie sine tvil: Minnie hadde kun vært tjuesju år gammel og bestandig hatt svært god helse. likhet med foreldrene hadde Mollie og søstrene navnene sine oppført i Osage-registeret, noe som betød at de hørte til blant stammens registrerte medlemmer. Det betød også at de eide en formue. Tidlig i 1870-årene hadde osagestammen blitt drevet ut fra områdene sine i Kansas til et steinete, formodentlig verdiløst reservat i det nordøstlige Oklahoma, bare for noen tiår senere å oppdage at det i bakken under dette området fantes noen av de største oljereservene i USA. For å få tak i denne oljen, måtte oljeleterne betale osagefolket leie og vederlag. I begynnelsen av det tjuende århundre begynte derfor hver av dem som sto i stammeregisteret å motta en pengesjekk hvert kvartal. Beløpet var innledningsvis kun på noen få dollar, men etter som tiden gikk og det ble pumpet opp mer olje, vokste utbyttet til hundrevis og deretter tusenvis av dollar. Og så godt som hvert eneste år økte utbetalingen, lik præriebekkene som rant sammen for å danne den brede, grumsete Cimarron-elven, helt til stammens medlemmer i fellesskap hadde spart opp millioner på millioner av dollar. (Bare i 1923 tok stammen inn mer enn 30 millioner dollar, som i dagens penger ville ha vært mer enn 400 millioner.) Osagefolket ble ansett som verdens mest velstående befolkningsgruppe per innbygger. «Har du sett!» sto det i den New York-baserte ukeavisen Outlook: «I stedet for å sulte i hjel … nyter indianeren godt av en fast inntekt som gjør bankfolk grønne av misunnelse.»

Allmennheten var blitt bergtatt av stammens velstand, som var stikk i strid med det bildet av amerikanske urinnvånerne som kunne spores tilbake til den første kontakten med hvite – selve arvesynden som landet ble født av. Journalister pirret sine lesere med historier om det «plutokratiske osagefolket» og de «røde millionærene» med deres herskapshus i murstein og terracotta hvor det hang digre lysekroner, og skrev at de pyntet seg med diamantringer, var kledd i pelskåper og hadde biler med egen sjåfør. En skribent så med forundring på osagejentene som gikk på de beste kostskolene og hadde på seg overdådige franske antrekk; det var som om «une très jolie demoiselle fra Paris’ bulevarder av vanvare hadde forvillet seg inn i denne lille reservatbyen.»

På samme tid kastet journalistene seg ivrig over ethvert tegn på at den tradisjonelle osagelevemåten fremdeles fantes. Ikke minst fordi denne lot til å mane frem et bilde av «ville» indianere i publikums sinn. En artikkel beskrev en «sirkel av dyre automobiler som omringet et åpent leirbål der de bronsebrune eierne i fargerike pledd sto og tilberedte kjøtt på den primitive måten». En annen dokumenterte en gruppe osageindianere som ankom en danseseremoni i et privatfly – en scene som «overgår de fleste romanforfatteres evne til å skildre». I det som kan stå som en oppsummering av allmennhetens holdning til osagefolket, skrev Washington Star: «Den gamle klagen: ‘Se, den stakkars indianeren’, kan nå mer passende omarbeides til: ‘Ohoi, den rike rødhuden’.»

Mollie Burkhart – bokens hovedperson og heltinne

Helene Flood om prosessen bak Terapeuten

Krimdebutant Helene Flood

Terapeuten av Helene Flood er en av sommerens store snakkis-bøker, den utgis 26. juli, og er allerede solgt til 23 land før utgivelse.

Tekst: Helene Flood

Jeg fikk ideen om å skrive i denne sjangeren da jeg leste Gillian Flynns Flink pike. Den er en psykologisk thriller, men også en spennende historie om et parforhold der det går stadig dårligere, og den fikk meg til å se et potensial i denne sjangeren. Thrillere er jo veldig plotdrevne, og når man kombinerer det med gode fortellinger om relasjonene mellom folk, kan det bli en skikkelig potent blanding. Da kruttet som ligger i den miksen ble tydelig for meg, fikk jeg lyst til å prøve meg i sjangeren.

Mye av plottet ble faktisk tenkt ut i forbindelse med legging av en baby som ikke ville sove alene. Det blir fort litt kjedelig å sitte og stirre ut i mørket i en time hver kveld, så det gjelder å finne en måte å underholde seg selv på. Jeg holdt det gående ved å planlegge plottet til Terapeuten i hodet. Når jeg tenker på det nå, er det kanskje litt underlig å tenke ut en thriller mens man venter på at en baby skal sove – det høres litt makabert ut, kanskje? Samtidig er det jo sånn at når man har små barn, er man hele tiden superfokusert på hva som kan gå galt – det gjelder å forutse alle mulige ulykker, så man kan forhindre dem. Så kanskje katastrofetenkningen falt meg spesielt naturlig akkurat i den perioden.

Ideen dreide seg om hva som skjer med et menneske når hun havner i en skremmende, potensielt farlig situasjon. Sara, den unge terapeuten i tittelen til boka er en person som er fornuftsbasert, som jobber med å tenke klart rundt problemene andre mennesker har i livene sine. En dag blir Sigurd, mannen hennes, borte. Når det så begynner å skje merkelige ting i huset hennes – gjenstander som forsvinner og dukker opp igjen, fottrinn om natten – blir det stadig vanskeligere for Sara å forstå hva som hender, og å skille det hun frykter fra det som faktisk skjer.

Boka er også historien om Sara og Sigurd, mannen hennes, fra de treffes som studenter, og til Sigurd en morgen går ut av huset og forsvinner. Kanskje finnes svaret på hva som har skjedd med Sigurd i det som har hendt mellom disse to i de årene de har kjent hverandre. Ideen var at boka skulle være en thriller, med alt det innebærer, men at den også skulle fungere som historien om et ekteskap.

Selve skrivingen gjorde jeg ved siden av full jobb. Den eneste måten å få til det på, er å bli god til å finne små rom i hverdagen til å skrive; et par timer på kvelden, en togtur hjem fra en hyttetur, på flyplassen på vei til jobbreise, eller en time eller to i helgen når familien har dratt på besøk til venner. Hvis man skal orke det, må man synes det man skriver er gøy, hvis ikke tror jeg man går på veggen, eller gir seg og finner på noe annet. Så på den måten var Terapeuten et overskuddsprosjekt for meg – jeg koste meg skikkelig med å skrive denne boken.

Les utdrag fra boka her

Terapeuten av Helene Flood

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd.

Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.

Mesterlig psykologisk thriller!

Terapeuten Helene Flood

– Jeg er utrolig imponert over denne mesterlige og ekstremt velskrevne psykologiske thrilleren med en historie og romanfigurer som blir værende lenge i leserens bevissthet. Slutten både sjokkerte og imponerte meg, og jeg kan knapt vente til hele verden leser denne boka, sier den italienske forleggeren Donatella Minuto om Helene Floods debutroman, Terapeuten. Her kan du lese et lite utdrag. Vi lover at du kommer til å ønske deg mer!

Psykologisk thriller tar verden med storm 

Om Terapeuten – årets psykologiske thriller

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går ihop, og er solgt til 21 land før utgivelse i Norge.

Kjøp Terapeuten her 

Terapeuten Helene Flood psykologisk thriller

Det er sikkert bare en misforståelse

UTDRAG: Jeg sitter på T-banen hjem da telefonen ringer. T-banevognen bukter seg opp fra Ullevål med skranglende ledd, det er mørkt ute, og gult lys her inne, det sitter noen slitne arbeidskvinner og -menn med dokumentmapper og smarttelefoner her, en og annen skifantast som vil tyne vinteren ved å reise ut i marka, og ellers bare meg, svett så det dugger på ruta ved siden av meg, det er mutt og stille foruten vognas skrangling, og så bryter den durende vibrasjonen fra telefonen i vesken min tausheten, og Jan Eriks navn lyser fra skjermen.

– Hallo, sier jeg, spørrende, som om jeg ikke vet hvem det er.

– Ja, hallo, Sara, det er Jan Erik her, svarer han.

Stemmen hans er underlig ustødig, fleipende, buktende som vogna jeg sitter i, og jeg kveler et sukk, er de fulle allerede, har de sunket enda lenger ned i barnslighetene enn de pleier, driver de faktisk med tulleringing?

– Ja, sier jeg, skarpt, som i, ja, kom til poenget.

– Ja, vi, bare, vi lurer på, Thomas og jeg, om du har hørt fra Sigurd?

– Hvordan det? spør jeg.

Ute blir stigningen brattere, vi nærmer oss Berg nå, bare to stasjoner igjen. Husene likner modeller, sorte klumper med lysende firkanter på, det ser ikke ekte ut, jeg kan ikke tro at det bor folk i dem.

– Nei, vi bare … Vi lurer på …

Han kremter, og jeg tenker, dette er da uvanlig sausete, selv for ham.

– Hva lurer dere på, Jan Erik?

– Nei. Når han kommer.

– Når han kommer?

Det banker i tinningene, først Trygve, så spinning, så Jan Erik. Det eneste jeg ønsker, er en dusj, et glass hvitvin og kyllingsalaten min.

– Ja. Jeg mener, han sa at han skulle være her i femtiden, og nå er klokken over syv, og vi, bare, vi får ikke tak i ham, så, hehe, ja, så vi visste ikke, vi tenkte kanskje du gjorde det? Visste? Eller. Har hørt fra ham.

Det mumles noe bak ham, Thomas’ stemme. Jeg retter meg opp i setet.

– Ja, det er sikkert ikke noe i veien, sier Jan Erik nå, nesten skingrende, forekommer det meg, – vi bare ville høre.

Thomas er mer fornuftig enn Jan Erik, jeg vet ikke om jeg liker Thomas, men jeg foretrekker ham fremfor Jan Erik.

– Hør her, sier jeg, så lavt jeg kan så ikke resten av T-banevogna skal høre meg, men høyt nok til at de gjør det likevel, selvsagt. – Sigurd ringte meg i halv ti-tiden på formiddagen og sa at dere allerede var oppe. Jeg har ikke hørt fra ham siden.

Det blir helt stille i den andre enden. Så mumles det noe igjen, hva de sier, kan jeg ikke høre, men de snakker seg imellom, jeg hører dem begge, de nærmest hvisker.

– Hva sier dere, sier jeg, nå snakker jeg høyt nok til at de som sitter rundt meg, helt åpenbart får det med seg, – jeg hører ikke hva dere sier.

Det blir stille igjen, og så mumler Thomas noe, og så sier Jan Erik:

– Jeg forstår ikke helt, Sara, for Thomas og jeg kom opp først rundt ett. Sigurd sa han skulle kjøre selv og komme etter.

Det knepper i hodet mitt, hodepine, seig og sviende.

– Han ringte halv ti, ti, sier jeg, trett, lei av dem og banen og hele denne dagen. – Han sa at dere var fremme, han sa …

Jeg husker kjapt tilbake, Jan Erik, vedkubbene.

– Han sa at du drev og tullet med noen vedkubber.

Så er det helt stille. T-banevognen er på en rett strekning, selv ikke den bråker. Jan Erik sier:

– Men klokken ti kjørte Thomas og jeg ut av Oslo.

Det finnes inkonsistenser i menneskers historier, små usannheter, ikke egentlig løgner, heller snarveier, som gjør at et menneske på ulike tidspunkter, eller flere mennesker på samme tidspunkt, forteller historier som ikke går hundre prosent opp. En person tok bussen til et sted det ville ha vært enklere å nå med T-banen. Man var på sommerferie i Danmark, men måtte forklare seg på tysk på et apotek. Hvis man ikke tar dem for bokstavelig, er det ikke så farlig. Kanskje man hørte feil, det var kanskje ikke snakk om den kafeen ved den T-banestasjonen, men en med et liknende navn som ligger ved et busstopp. De skulle kanskje ikke med danskebåten, men med Kielfergen. Det finnes som regel tilforlatelige grunner. Nei, vi var i Danmark, men vi tok en dagstur til Tyskland. Det var bare enklere å ikke fortelle hele historien.

Men fundamentalt forskjellige historier. Gjensidig utelukkende faktabeskrivelser. Det er ikke så ofte. Selv ikke i terapiens verden er det vanlig, ja, mamma sier at jeg var full, men jeg hadde bare drukket en øl eller to, det var bare det at jeg var trett, jeg snakket slørete, det kan jeg være med på, men jeg var ikke overstadig beruset. Man tøyer strikken. Man pynter på historien. Man drar i forskjellige retninger. Men man sier ikke A når B er sant og B utelukker A. Man sier ikke, jeg var i bilen ved Sinsenkrysset, hvis man i virkeligheten krysset et hyttetun på Norefjell med en stabel vedkubber i armene. Man sier ikke, Jan Erik krysser tunet, hvis man i virkeligheten stirrer på et helt forlatt, tomt tun, hvis Jan Erik ikke engang er i samme fylke.

Slike motsigelser er ikke tilforlatelige, er ikke et resultat av en misforståelse eller inkonsistens. Her er kun ett av to mulig; Jan Erik var på Norefjell klokken litt over halv ti, og lyver nå, eller Jan Erik var i bilen på vei ut av Oslo klokken ti, og Sigurd løy da.

Men jeg orker ikke tenke på det. Jeg kan ikke annet enn å tro at Jan Erik tuller med meg. Jeg har aldri forstått humoren hans. En gang lo han så øl kom ut av nesen hans fordi han hadde lurt Sigurd til å ta en bit av en chilipepper ved å si at det var søt paprika. Når jeg legger på, vil han ligge tvekroket på hyttegulvet og hikste av latter fordi han har lurt meg. Sigurd vil komme inn fra utedoen og se på ham, smile uforstående og si hva er det som er så morsomt?

– Det er sikkert en naturlig forklaring, sier jeg. – Hør her, jeg sitter på T-banen, jeg er på vei hjem fra trening. Kan vi ikke. Kan vi ikke prøve å ringe ham igjen? Både jeg og du? Ok? Og så snakkes vi litt senere i kveld når vi får tak i ham.

– Jo, ok, sier Jan Erik, ivrig, nesten, – jo, det kan vi godt si, ja, hehe, det er sikkert bare en misforståelse. Men. Ja. Vi ville bare si ifra.

Ok. Vi snakkes, da. Hils.

Vi legger på. Jeg ringer Sigurd, og lar det ringe til svareren kommer på. T-banen kjører inn på Berg stasjon. Jeg ser ut av vinduet, ser speilbildet mitt i ruta, fortsatt rød i ansiktet etter spinningen, og tenker, det var da likevel underlig.

 

Husbytte med grøss

Det nærmer seg sommerferie og høysesong for husbytte. Men er det egentlig et litt rart konsept? Rebecca Fleet er inspirert av dette i debutromanen Husbytte – en svært urovekkende psykologisk thriller. Perfekt sommerlektyre! Hvis du ikke skal bytte hus med noen… 

Her finner du flere psykologiske thrillere 

Vær forsiktig med hvem du slipper inn

Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker.

Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom. Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.

Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne – og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet …

En fantastisk thriller. (…) full av spenning og overraskelser. Jeg elsker den! Lee Child

Utdrag fra Husbytte av Rebecca Fleet:

Nøkkelen glir inn i låsen og vrir seg like mykt og glatt som et sølvkre. Da jeg lå i sengen i går kveld og stirret på de skjelvende skyggene fra greinene som skrapte mot vinduet, og tenkte på dette øyeblikket, trodde jeg at det ville være vanskeligere. Jeg forestilte meg skjærende metall. Skurrende motstand. Etter alt som har ført meg hit, føles det som om det burde vært en større anstrengelse. Men det er lett. Et antiklimaks til og med. Et eggeskall som blir knust i hånden og slengt til side.

Døren sklir opp, og de blankpolerte og rene furugulvbordene i entreen viser vei innover. Opp av en prydvase like innenfor stikker stive, grønne greiner, som er overstrødd med strålende, plastlignende bær. I speilet ser jeg gjenskinnet av en rad med innrammede fotografier på veggen helt innerst. Jeg tar et skritt til siden og lukker døren forsiktig bak meg før jeg beveger meg fort gjennom entreen med ryggen mot veggen. Jeg vil ikke se på dem, ikke ennå. Snart.

Det landlige kjøkkenet, som ser malplassert ut i denne byleiligheten i fjerde etasje, er malt i en lys grønn farge, med kasseroller og buketter med tørkede urter som henger kunstnerisk på veggene. På eikebordet ligger en avrevet papirlapp som det er rablet noe på med svart blekk. Velkommen! står det. Bruksanvisninger til alle maskiner ligger i den grønne permen på kjøkkenet. Brød, melk etc. i kjøleskapet – forsyn deg. Bare ring hvis det er noe du trenger. Ha et fint opphold og føl deg som hjemme! Caroline. Jeg stirrer lenge på navnet hennes. Den selvsikre buen på C-en, blekkflekken der prikken over i-en har rent utover. Jeg legger tommelen på den flekken og tar nesten for gitt at den vil sette merke på huden, men den har selvsagt tørket for lenge siden.

Til slutt reiser jeg meg for å lage meg en kopp kaffe. Jeg vil gjøre det Caroline har bedt meg om å gjøre: føle meg som hjemme. Jeg drikker kaffen sittende ved bordet, mens jeg ser for meg rommene jeg ennå ikke har utforsket. Hemmelighetene som kanskje ligger gjemt der, som er stuet sammen blant tingene hennes og klare til å trekkes ut. Jeg tenker på reven jeg så sitte sammenkrøkt langs veien da jeg kjørte forbi i dag morges, mens den gravde seg inn i et udefinerbart kadaver – det skarpe glimtet av blod på klørne da den fikk ut det den ville ha. Det er slik dette vil være. Skittent, ubehagelig. Det er slik det må være. Slik jeg vil ha det. Det er den eneste måten å komme under huden på.

Ebok kun 149,-