Kategori: Hobby & fritid

Vinterdans – en hundekjørers beretning

14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene. Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Kjøp Vinterdans her

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans inneholder også treningstips delt opp i kapitler:

  • Vær det beste de vet
  • Bruk kroppen, hodet inkludert
  • Slutt å mase
  • Lag en god treningsplan, og bryt den!
  • Løp sakte for å løpe fort
  • Hold alltid litt igjen
  • Snakk mindre, gjør mer
  • Timene du trener er ikke avgjørende
  • Sett igjen hunder hjemme
  • Ikke vær dum, ikke vær pyse
  • Timer å spare på god rutine
  • Tren magen
  • Tenk ett øyeblikk tusen ganger

Bærer du med deg respekt og kjærlighet, og åpner opp for naturen og menneskene du møter, blir du i ett med alt, og kraften vokser til en sterk, ustoppelig energi.

Lyden av stillhet

UTDRAG: Jeg ligger på en slitt madrass, i en verkstedhall, under en stor løftebukk. Jeg er usikker på om jeg har sovet, men øynene har i hvert fall vært lukket en stund.

Finnmarks heftigste snorkelyder kommer fra madrassen ved siden av, hvor en av de andre deltakerne ligger i dyp søvn. Det er et surrealistisk sted å våkne. Ikke bare stedet, men hele vår tilværelse de siste døgnene er godt utenfor det folk flest betegner som normalt. Vi har kjørt 813 kilometer av vårt første, lange Finnmarksløp, og befinner oss på en gammel gård på Sirma i Tana kommune. Ekteparet som eier gården, har innredet et verksted som sovesal for oss kjørere, med madrasser på gulvet, og en stor varmevifte på full guffe. Vifta sprer varmluft rundt i hallen, og tiner frosne kropper og tørker våte klær. Utenfor døra uler vinden, slik den har gjort dag og natt siden vi startet på denne galskapen.

Susana, som nettopp har ristet liv i meg, ser utålmodig ut. Vi er i sluttspurten på det som føles som et endeløst kappløp. Vi er slitne alle sammen nå, men vi må videre.

Jeg kommer meg ut av soveposen. De vanlige ritualene går på autopilot: hodelykt-batterier og telefon legges i jakka, nista i lomma, termosene fylles opp, og sterk kaffe skylles ned for å få i gang hodet og kroppen. Jeg er ikke sulten. Det er bare tre timer siden jeg kom inn fra forrige etappe. Kroppen føles rar, den prøver å fortelle meg noe. Jeg vet godt hva den ber om, men det er ikke tid til det nå. Kropp og hode må klare seg på et minimum av søvn i to døgn til.

Jeg skjelver, sjangler – glemmer hvilken dag det er, hvor jeg har vært, hvor jeg skal. Bikkjene er det som får meg til å fokusere. Og Susana, som fortsatt ser urolig ut. Noe plager henne. Hun vet mer enn meg. Hun vet at det er storm på fjellet over mot Levajok, og at flere spann har fått alvorlige problemer.

– Vi kan ikke bli her lenger. Du må videre, nå, sier hun.

Det er opplagt at hun forsøker å skåne meg mot den mest urovekkende informasjonen, men hun sier nok til at jeg forstår alvoret. Vinden er sterk, og den kommer til å øke på utover kvelden. Det gjelder å komme seg av gårde, før det blir umulig å ta seg over fjellet.

Bikkjene letter på hodet idet jeg kommer ut til dem. Det er sol, men kraftig vind, selv her nede på sjekkpunktet. Jeg ser at matkopper og bikkjenes ulltepper forsvinner i kasta. En mann fra løpskomiteen kommer bort til meg. Han har akkurat fått en melding fra løpslederen.

– Det er nasty vær på fjellet. Flere kjørere har mistet sporet og fått problemer. Du må være forberedt på skikkelig dårlige forhold, sier han, og understreker at det er på eget ansvar at jeg kjører ut i stormen. Han forteller at folk ligger værfast på fjellet, og at det blåser så mye i høyden at merkestikkene har forsvunnet, noe som gjør løypa vanskelig å finne. Susana minner meg på at vi har trent mye i uvær – at dette er noe vi kan, men jeg føler meg liten. Årets løp er vårt første møte med Finnmarksvidda. Vi kjenner ikke terrenget, verken jeg eller bikkjene, og vet ikke hva som møter oss rundt neste sving.

Mannen fra løpskomiteen kommer tilbake etter et par minutter. Han har tydeligvis ny info. Nå foreslår han at jeg samkjører med noen av de andre deltakerne eller avventer uværet. Jeg lytter til begge alternativene, men vet innerst inne at jeg kommer til å dra ut alene.

Vi er på løp, og vind er kanskje nettopp den fordelen vi får til å vise hva vi er gode for, tenker jeg, mens jeg klargjør hundene. Vi har hastverk. Det er ikke lenger bare et kappløp mot konkurrentene, nå er det også et kappløp mot uværet.

Intuisjonen fortalte meg at jeg måtte møte frykten og fjellet. Vi begynte å løpe mot uværet. Oppe på snaufjellet var det noen steder vanskelig å stå oppreist, men det vanskeligste var å unngå at sleden ble blåst av sporet. Jeg må stå på en meie, med all kroppstyngde ut på siden, og bryte sleden mot vinden.

Ute på holka på et islagt vann går jeg i bakken. Jeg kjenner et hardt slag i knærne, og så i skuldra. All snøen er borte. Bare den morderiske stålisen ligger igjen. Skrapemerker i isen, vitner om konkurrentenes desperate forsøk på å bremse sleden. Jeg kommer meg raskt på beina igjen. Bikkjene har sokker på, og får dermed ikke brukt klørne sine, som vanligvis fungerer som brodder på glatt underlag. De mister fotfeste, om igjen og om igjen, men gir seg ikke. Spannet sklir framover på isen i en stor klynge, mens jeg forsøker å holde sleden stabil. Et hissig vindkast blåser sleden opp på siden av hundene, før den bråstopper i en liten sprekk i isen, og både sleden og jeg går på nytt sidelengs i bakken med et smell.

Fallene er som å bråvåkne fra en drøm. Plutselig er det alvor. Jeg blir skjerpet på en måte som jeg ikke har kjent så langt i løpet. Det er ikke et øyeblikks tvil i energien jeg sender bikkjene nå. De forstår like godt som meg at det er alvor. Vi mobiliserer alt av krefter i kampen mot vinden.

I mil etter mil, gjentar jeg ett ord til meg selv: fram, fram, fram … som en rytmisk repetisjon, en slags indre chanting. Det er som å gå inn i en transe, hvor det kun handler om én ting: å komme seg gjennom stormen og over fjellet. I høyden møter vi en vegg av vind og lyd og snøfokk, men midt i infernoet oppstår det en stille lomme. Alle overflødige tanker og emosjoner opphører. Jeg kjenner en absolutt stillhet og indre ro, som for første gang viser meg en vei innover, til en utømmelig kilde av kraft. En urkraft, hvor bikkjene, naturen og jeg er ett, og vi vibrerer i den samme, ustoppelige rytmen som universet.

Slik blir du kvitt ting for godt

Det er januar, og en ypperlig tid til å rydde og kvitte seg med ting. Du må uansett ut i boden med julepynten, så hvorfor ikke rydde litt med det samme. Kanskje tjener du noen kroner i samme slengen. Her får du også et knippe smarte salgstriks fra boken De beste tingene i livet er ikke ting av Liv Loftesnes og Yngvar Andersen.

 Å kvitte seg med ting  
 Fra rotete til ryddig med færre ting – fem gode tips

Smarte salgstriks

  1. Søk etter om noen ønsker seg akkurat det du vil kvitte deg med først.
  2. Rydd området du skal ta bilder av. Fjern annet interiør som kan ta oppmerksomheten bort fra det du skal selge. Jo renere bakgrunn, dess bedre.
  3. Fotografer lyse ting mot mørk bakgrunn og motsatt
  4. Se over bildene etter at du har lastet dem opp og sett det beste bildet først.
  5. Er det skader på gjenstanden, ta bilder av det. Det sparer deg for mange ekstrarunder.
  6. Oppgi mål og husk merkenavn, da mange bruker det som søkeord.
  7. Lag en triggende overskrift og vær så konkret du kan i teksten. Det er smart å bruke ord som kan virke fristende. Vi merket at antikk og industristil funket bra – men det må jo stemme med virkeligheten, selvfølgelig.
  8. Skal du selge noe veldig dyrt og fint? Legg ut produktbilde av tingen eller plagget fra produsenten.

Kjøp boka her

Slik når du lesemålene dine i 2019

Nytt år, nye lesemål.

Det er skikkelig gøy å sette seg mål for lesinga si. Enten du velger et visst antall bøker, eller sider. Kanskje vil du lese kun bøker med gule omslag i januar, eller bøker fra Sør-Amerika i mars. Hva som er målene dine er opp til deg selv, men her er noen tips til hvordan du når målene du setter deg.

Les litt hver dag

Det er utrolig hvor mye du kan få lest på femten minutter, eller tretti. Og de fleste av oss har noen minutter her og der i løpet av en dag hvor vi kan skvise inn litt lesing. Enten på bussen, mens vi drikker morgenkaffe eller sitter på do. Finn de ledige øyeblikkene, og fyll dem med bøker.

Hvordan lese 40 bøker på et år 

Ha en bok tilgjengelig – alltid

I veska, sekken, på nattbordet, i skuffa på jobb. Ha bøker over alt. Om det blir vanskelig å bære med seg en eller flere bøker over alt kan du prøve en e-bok. Den kan du lese på telefonen din, og dermed har du alltid ei bok i lomma.

Ha en liste med bøker du vil lese

Da er det enklere å velge en ny bok når du er ferdig med den du leser nå. Også har du en ekstra motivasjon for å fullføre den du leser nå, siden du da får begynne på en ny du gleder deg til.

Finn fine lesesteder

Det kan være hjemme hos deg selv, med dyna trukket helt opp til haka, på biblioteket, en kafe eller i sofakroken til mormora di. Finn ut hvor du greier å slappe av, og lese.

Legg vekk mobilen

Notifications kommer bare til å forstyrre lesinga di. Så legg mobilen vekk, og sett den på lydløs.

Å sette seg lesemål er deilig. Og enda deiligere er det å nå dem. Så kom i gang tidlig, og bli med på leken!

Noen bøker å sette på leselista i år:

Krim:

Si at du er min av Elisabeth Norebäck

Stella Widstrand er psykoterapeut, lykkelig gift og mamma til en sønn på tretten år. Men når en ung kvinne, Isabelle, kommer til klinikken hennes, faller verden sammen for Stella. Hun er overbevist om at Isabelle er datteren hennes, Alice, som forsvant på en ferie for mer enn 20 år siden. Si at du er min er en historie om sorg og skyld, og om kjærlighet som går over i besettelse.

Frosne flammer av Jens Henrik Jensen

Etter en dramatisk slutt i Mørke menn, antas det at Oxen har omkommet på havet. I virkeligheten har han på mirakuløst vis kommet seg etter store skader, og holder til på en øy i den svenske skjærgården. Her står han i sitt livs dilemma. Mot alle odds bestemmer Oxen seg for å ta opp kampen mot overmakten. Hvis han ikke gjør det er han dømt til evig flukt.

Frosne flammer er tredje bok i serien om Oxen.

Den stille uke av Sven Petter Næss

Kripos-etterforsker Harinder Singh vender motvillig tilbake til småbyen han vokste opp i for å bistå det lokale politiet med å oppklare en drapssak. Den halvt indiske Singh ble aldri helt godtatt i Elvestad, og møtet med hjemstedet får gamle konflikter til å vekkes til live.

Mye er ved det samme i byen han forlot. Fmilien Davidsen eier fremdeles Elvestads hjørnestensbedrift og tilhører fortsatt byens maktelite. Men nå er Axel, fabrikkdirektørens sønn, drept. Tjue måneder tidligere forsvant dessuten en ung jente som vanket i samme gjeng som Axel sporløst. Når Singh begynner å nøste i trådene, viser det seg snart at mange har noe å skjule, og at langt fra alle forteller sannheten om hvor de var drapsnatten.

Med Den stille uke har debutant Sven Petter Næss skrevet en kløktig, troverdig og underholdende politikrim som er drivende god lesning.

Romaner:

Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg

Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss. Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold. Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?

Lene din ensomhet langsomt mot min er en usedvanlig vakker, sår og morsom roman om å finne mening og sammenhenger akkurat når man trenger det.

En kongelig affære av Gill Paul

1911: Mary Kirk og Wallis Simpson møtes første gang som 15-åringer, på en sommerskole for unge jenter. Det var starten på et tett, fint og samtidig motsetningsfylt vennskap. Gjennom årene var vennskapet truet av hjertesorg, avstand og kravene fra den britiske tronen. Til slutt ble det ødelagt av et utilgivelig svik.

1997: Rachels romantiske helg i Paris med forloveden, får en brå slutt da de blir vitne til en trafikkulykke. I bilen foran dem sitter prinsesse Diana hardt skadet. Rachel er sterkt preget av hendelsen. Så oppdager hun at prinsessen hadde besøkt Wallis Simpsons hjem i Paris bare timer før ulykken. Etter hvert får hun kjennskap til en hemmelig sammenheng mellom Wallis og Diana. En sannhet bak skandalen som skaket verden.

Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg

En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Kobrahjerte av Toril Brekke

Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.

Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?

«Kobrahjerte» er en frittstående fortsettelse av «Alle elsket moren din».

WeKnit

Myk ull, bølgemønster, høy hals, striper eller puffermer? Drømmer du om en lun og trendy genser? Anett Opheim, designeren bak WeKnit, har gjort det enkelt for deg å strikke lekre plagg selv. Her finner du både komfortable og tøffe gensere til jeans og hverdags og mer feminine til fest. Anett Opheim kan friste med flotte design og enkle oppskrifter. Du vil garantert finne din favorittoppskrift.

I #weknit får du over 20 oppskrifter på tøffe og trendy gensere som vil få komplimentene til å hagle.

Forord av: Anett Opheim

Takk for at du kjøpte denne boken! Det er en stor drøm som nå går i oppfyllelse: å få utgi min egen strikkebok. Det var ikke i tankene mine da jeg startet på dette strikkeeventyret.
Strikking har alltid vært en stor del av meg, helt siden jeg strikket min første genser som 9-åring, uten ermer selvsagt, for ermer var så kjedelig å strikke, og dessuten måtte man ha to av dem, så da ble det en vest.

Da barna mine var små, var det ikke så populært med strikk, og da ble det en strikkepause. Men det har jeg tatt igjen de siste årene. Jeg strikker hver ledige stund jeg har, og jeg drar ingen steder uten strikketøyet mitt. Det gir meg enorm glede å strikke, og jeg koser meg med å designe nye plagg. Strikking er meditasjon pleier jeg å si. Å synke ned i sofaen med strikketøyet i hendene etter en lang dag er fantastisk.

Ideen om å lage mine egne oppskrifter begynte med at lillesøsteren min hadde sett en genser på en blogg. Hun spurte om jeg kunne strikke en maken til henne? Jeg tenkte at det var vel en smal sak, og satte straks i gang. Det var full klaff med en gang: genseren ble akkurat slik lillesøsteren min ville ha den.

Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger på genseren som jeg kalte Kristianes bølgegenser, og oppskriften ble lagt ut for salg. Nå legges det daglig ut bilder av #kristianesbølgenser på Instagram.

Jeg fikk lyst til å designe flere gensere, og de ble nesten like populære. Jeg begynte å leke med tanken om det kanskje var mulig å leve av dette? Jeg startet nettbutikken wekint-store.com. Det ble en kjempesuksess, og hobbyen min har blitt levebrødet mitt. Men jeg er ikke alene om alt dette. Datteren min, Kristiane, er min store inspirasjon og støttespiller, og jeg snakker alltid med henne før jeg lager et nytt design. Hun styrer sosiale medier, og tar alle bildene som brukes der. Hun har også tatt de flotte bildene i denne boken. Jeg er så takknemlig for alt hun gjør for meg, uten henne hadde jeg ikke kommet dit jeg er i dag.

Vi har jobbet intenst det siste året for å lage denne boken. Det har vært viktig for meg å lage enkle oppskrifter, som er lette å forstå for deg som strikker. Jeg elsker den urbane stilen, og har en stor forkjærlighet for chunky garn og tykke pinner. I boken finner du alt fra herlige kosegensere til det litt mer feminine. Husk at en tykk genser er like tøff til skjørt som til en jeans full av hull.

Det jeg liker i dagens motebilde er at alt er lov. Miks og triks med garn og farger, og skap din personlige stil. Jeg håper at jeg med denne boken kan være med å inspirere deg til å lage dine egne gensere. Jeg gleder meg til å se resultatet på Instagram!

Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger, likes og kommentarer. Dere er med på å inspirere meg til å lage nye design.

LYKKE TIL!
Følg meg gjerne på Instagram for mer inspirasjon: @anettopheim

Kjøp #WeKnit her

Gratis oppskrift fra Gutten og strikkemor

I august kommer ei bok med nydelige strikkeoppskrifter fra velkjente Gutten og strikkemor. Lyst til å bruke høsten til å lage en deilig genser? Her får du en gratis oppskrift fra boka.

I april 2015 tastet jeg inn brukernavnet «Guttenogstrikkemor» på Instagram. Jeg var i permisjon med min førstefødte – Tobias – og hadde begynt å strikke for fullt. Lite visst jeg hva dette skulle føre med seg, og at det skulle ende opp med å bli min store lidenskap. Det ble et kreativt prosjekt som også ga meg et nettverk, hvor jeg fikk mange gode venner. Jeg fant et fristed med likesinnede, hvor jeg kunne snakke om å snuse på garn, drømme om oppskrifter og om å strikke på fest uten å bli sett rart på. Et fellesskap som hjalp meg med å utfolde meg kreativt, få troen på eget design, og som ga meg uendelig med heiarop! Uten instagram-gjengen hadde aldri denne boken blitt til.

Følelsen det gir meg å strikke plagg til barna eller til meg selv – er veldig god! Det blir en slags motreaksjon på en verden med masseproduksjon av billige plagg og kjappe løsninger. Når jeg strikker, skaper jeg noe med egne hender, som vil vare i år etter år. Når jeg ser barna mine i plagg jeg har strikket selv, blir jeg litt stolt!

Lisagenser

Størrelser
XS (S) M (L)

Overvidde
96 (101) 106 (112) cm

Pinner
Rundpinne nr. 3,5 og 4,
liten rundpinne/strømpepinner
til ermer og hals

Strikkefasthet
21 m på p nr. 4 = 10 cm glattstrikk

Garn
Silk Mohair og Alpakka Silke
fra Sandes Garn

Garnmengde
Bunnfarge:
Alpakka Silke
150 (150) 200 (250) g
Silk Mohair
100 (100) 100 (100) g
Farge B:
Alpakka Silke
100 (100) 100 (150) g
Silk Mohair
100 (100) 100 (100) g

Bolen
Legg opp 190 (196) 202 (216) m med 1 tråd Alpakka Silke og 1 tråd Silk Mohair på pinne 3,5 med farge B, sett en markør i omgs start og etter 95 (98) 101 (108) m (= for- og bakstykket).

Strikk rundt i ca. 6,5 cm med vrangbord (1 r, 1 vr).

Bytt til pinne 4 og strikk videre med farge B ca. 11 cm til arbeidet måler 17,5 cm.

Nå begynner fargeovergangen: Strikk med 1 tråd Alpakka Silke farge B og 1 tråd Silk Mohair i
bunnfargen i 8,5 cm.

Resten av plagget strikkes med 1 tråd Alpakka Silke og 1 tråd Silk Mohair i bunnfargen.

Fortsett til arbeidet måler 38 (39) 41 (42) cm eller til ønsket lengde!

Fell til ermehull: Fell 4 m på hver side av markøren (= 8 m felt og 16 m felt til sammen). Da har du 174 (180) 186 (200) m på pinnen.

Ermer
Legg opp 42 (44) 46 (48) m med 1 tråd Alpakka Silke og 1 tråd Silk Mohair på pinne 3,5 med farge B. Strikk 6,5 cm vrangbord (1 r, 1 vr).

Bytt til pinne 4 og strikk videre med farge B i 11 cm (da skal arbeid måle 17,5 cm til sammen) samtidig som du øker én m på hver side av markøren (= 2 m økt). Dette skal gjentas hver 3,5 (3) 3 (2,5) cm i alt 10 (11) 12 (13) ganger (= 62 (66) 70 (74) m på pinnen).

Nå begynner fargeovergangen (husk å fortsette å øke): Strikk med 1 tråd Alpakka Silke farge B og 1 tråd Silk Mohair i bunnfargen i 8,5 cm.

Resten av ermet strikkes med 1 tråd Alpakka Silke og 1 tråd Silk Mohair i bunnfargen. Fortsett til arbeidet måler 43 (44) 45 (45) cm eller til ønsket lengde.

Fell til ermehull: Fell 4 m på hver side av markøren (= 8 m felt og 54 (58) 62 (66) m på
pinnen).

Strikk et erme til på samme måte.

Raglanfelling
Sett ermene på samme pinne som bolen i denne rekkefølgen: erme, forstykke, erme, bakstykke. Du har nå 282 (296) 310 (332) m på pinnen og skal strikke i bunnfargen.

Strikk en omg samtidig som du setter en markør ved hver av sammenføyningene. På første omg starter du raglanfellingen:
2 r sammen, maskemarkør, 2 r sammen (= 2 felt og dette gjøres ved alle 4 markører
= 8 m felt)

Gjenta fellingene annenhver omg i alt 15 (16) 17 (19) ganger, deretter hver 4. omg 7 (7) 7 (7) ganger.

Halskant
Du skal nå ha (106) 112 (118) 124 skifte til pinne 3,5

Høy hals
Strikk ca. 18,5 cm vrangbord rundt (1 r, 1 vr).

Lav hals
Strikk 3,5 cm vrangbord rundt (1 r, 1 vr). Fell løst av med rette og vrange m.

Montering
Sy sammen under ermene og fest trådene.

Bestill Gutten og strikkemor her

Bla i boka

Om å finne hjem

Å lese Wild av Cheryl Strayed får meg til å ville bite tenna sammen. Denne boka får blødende gnagsår på hoftebeina til å høres attraktivt ut. Bli med å gå The Pacific Crest Trail – vandrernes svar på Mount Everest.

Jeg sier det like godt med én gang: Jeg blir alltid skeptisk når folk bruker for mye tid på å finne seg selv ved å gjøre halsbrekkende øvelser som å ro til Shetland eller svømme over den engelske kanal. Tenk om de kunne bruke alt dette engasjementet på noe annet? På noe som gagner flere enn dem selv? Så da redaksjonen presenterte Cheryl Strayeds Wild, kjente jeg at alle fordommene kom snikende. At boken var hovedbok i Oprahs bokklubb gjorde meg ikke vennligere innstilt. Heldigvis tok jeg til fornuft og frigjorde meg fra alle fordommer. For Wild er en herlig leseropplevelse.

Cheryl Strayed mistet moren sin bare 22 år gammel. Moren som var vegetarianer, som plantet ringblomster rundt i hagen for å holde innsektene unna i stedet for å bruke insektsspray. Som hadde tvunget Cheryl og søsknene til å svelge hele, rå hvitløksfedd da de var forkjøla. Og som plutselig får en aggressiv form for lungekreft og dør etter svært kort tid bare 45 år gammel. Cheryls verden går i knas. For alle som har mistet noen som står dem veldig nær, er det lett å leve seg inn i smerten og ikke minst i sinnet Cheryl opplever.

Faentademfaentademfaentadem. Aggresjonen, nummenheten og angsten blir tilslutt svært ødeleggende for henne. Hun som alltid var den flinke, den ambisiøse og den ansvarsfulle, mister fullstendig grepet om tilværelsen. Hun ligger med altfor mange menn, hun skiller seg fra sin store kjærlighet (i den rekkefølgen) og hun begynner å lefle med heroin. På et tidspunkt i denne destruktive spiralen, kommer hun tilfeldigvis over boken The Pacific Crest Trail, Volume 1: California. En tanke sniker seg inn og seks måneder senere starter hun på sin livs reise. Ikke en dannelsesreise, men en overlevelsestur. Turen hun må ta for å overleve. For å finne tilbake. For å leve.

Strayed legger altså ut på denne turen som en fullstendig utrent og uerfaren fotturist. 177 mil. Fra Mojaveørkenen til staten Washington. Smak litt på det. Legg til en sekk som veier altfor mye og et par støvler som et to nummer for små. Etter førti minutters vandring brøler hjernen hennes HVA ER DET JEG HAR BEGITT MEG UT PÅ? Men hun har bare én mulighet.

Jeg retter blikket nordover, i den retningen broen lå – bare tanken på den var en ledestjerne for meg. Jeg rettet blikket sørover, mot det jeg hadde lagt bak meg, mot det ville landskapet som hadde lært meg så mye og påført meg så mange sår, og veide alternativene mine. Det fantes bare ett, visste jeg. Det fantes alltid bare ett. Å fortsette å gå.

Og hun fortsetter å gå. I mer enn hundre dager går hun gjennom ørkener, over fjellkjeder og gjennom regnskog. Det blir et fandenivoldsk møte med naturen. Det er svinekaldt og glohett, hun treffer på svartbjørner og klapperslanger. Hun er blakk, sulten og tørst. Hun har gnagsår på alle tenkelige – og utenkelige – deler av kroppen, og på slutten av turen sitter hun igjen med fire tånegler. Men det vi som lesere sitter igjen med – og jeg trodde aldri at jeg skulle skrive dette – er selve møtet med naturen, menneskene og Cheryl selv, og den kampen hun kjemper for å overleve. Det gjør tidvis fysisk vondt å lese Wild, men det er en historie som sitter. Vakker. Vond.

The Pacific Crest Trail

The Pacific Crest Trail er en tursti som strekker seg langs vestkysten av USA – fra Mexico til Canada, gjennom 7 nasjonalparker. Den er ca. 4 300 km lang, og høyeste punkt er 4 000 meter. Stien går på langs gjennom California, Oregon og Washington og berører så vel statlige stammeeide områder; den går gjennom nasjonalparker og villmark, gjennom ørkener, fjellkjeder (Laguna, San Jacinto, San Bernardino, San Gabriel, Liebre, Tehachapi, Sierra Nevada, Klamath og Cascades) og regnskoger; over elver og motorveier. Hele turen tar 4-6 måneder. Stien ble opprinnelig brukt av nybyggere på 1800-tallet. I 1930-årene fikk en gjeng fotturister en idé om å lage den om til en tursti. Løypa ble offisielt innviet 2. oktober 1968, og PCT ble ferdigstilt i 1993. De fleste som går denne turen bruker mellom 6-8 måneder på å planlegge. Hvert år forsøker rundt 500 å gjennomføre, men bare halvparten fullfører. PCT kalles vandrernes Mount Everest.

Paris-syndromet – skuffede turister

Våren og forsommeren er høysesong for storbyferie. For mange er det helt fantastisk, men visste du at det eksisterer en egen diagnose for (svært) skuffede turister? I boken Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er, forteller Magnus Helgerud om dette og en rekke andre underholdende historier fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfieturister.

Paris-syndromet

Tekst: Magnus Helgerud

Jeg husker godt et postkort av den bisarre typen som dumpet ned i min postkasse ved en feiltagelse for noen år siden. Det var sendt fra Kypros. Motivet på fremsiden var en strand farget av en rød solnedgang, og bak på kortet stod følgende tekst å lese:

Været er ganske dårlig, hotellet er under oppussing så vi våkner klokken syv hver morgen. Det er langt til stranda. Min kjære kone er pottesur, hun vil bare krangle og barna de krangler selvfølgelig med hverandre. Jeg skulle ønske at jeg hadde blitt værende hjemme.

Kjøp boka her

Vedkommende hadde nok sett for seg noe annet da turen ble bestilt, og det eksisterer faktisk en egen klinisk diagnose for (svært) skuffede turister. Paris-syndromet, kalles det, og det kjennetegnes av følgende symptomer: akselererende hjerterytme, svimmelhet og åndedrettsbesvær. Disse symptomene fremkalles av skuffelsen som oppstår når en viktig del av reisen, gjerne et monument eller en by, ikke svarer til de høye forventningene den reisende hadde.

De aller fleste tilfellene av dette syndromet rammer faktisk japanske turister i nettopp Paris. Visstnok rammes rundt tyve japanere av et slikt illebefinnende årlig, etter et skuffende stevnemøte med kjærlighetens by. Dette er jo selvfølgelig ikke like utbredt som andre reisesykdommer og reiseuhell som Dehli-belly og frastjålet lommebok. Så det er nok få forsikringsselskap som mottar krav om erstatning grunnet Paris-syndromet, for de som får et slikt anfall, representerer ekstremvarianten av skuffede turister.

Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

Dette illebefinnendet kan egentlig ses på som den kjipe lillebroren til det mer kjente Stendhal-syndromet. Det er oppkalt etter den franske forfatteren Stendhal Marie-Henri Beyle, 1783–1842), som beskrev hvor svimmel han følte seg etter en overdose av skjønnhet i Uffizi-galleriet i Firenze i 1817. Syndromet ble for første gang undersøkt akademisk i 1977 av den italienske psykiateren Graziella Magherini. Hun beskrev hvordan noen turister – hovedsakelig høyt utdannende, kunstinteresserte, alenereisende menn mellom 25 og 40 år – opplevde alt fra svimmelhetsanfall til store humørsvingninger i møte med Firenzes kunstskatter.

Der disse kunstnerdene blir begeistret over skjønnhet, blir altså noen japanske turister ekstremt skuffet over Paris’ «skyggesider». De har kanskje sett filmen Den fabelaktige Amelie fra Montmartre (2001), og forventer muligens at hele byen skal dufte av ferske crêpes, og at de brosteinsbelagte gatene fylles av romantisk trekkspillmusikk og sjarmerende fransktalende folk. Mens de i realiteten treffer på den umiskjennelige odøren av McDonalds på hvert gatehjørne, blir forstyrret av byens larm og herses med av de lite serviceinnstilte pariserne.

Også et møte med nordlyset kan fostre skuffelse hos reisende. I den britiske avisen Independent kunne man lese følgende overskrift i februar 2017: «Why seeing the Northern Lights was the most disappointing travel experience of my life.» Artikkelforfatteren legger hovedsakelig skylden på en useriøs aktør som solgte dem en «nordlysjakt» som viste seg å bestå av at de satt i stua til en fyr mens de hørte på technomusikk og ventet på værfenomenet. Men hun skisserer faktisk også en situasjon av typen keiserens nye klær, hvor det de ser på himmelen, ikke er rare greiene, men der de andre reisende kanskje føler seg forpliktet til å uttrykke begeistring likevel.

Et par av passasjerene rundt meg her på akterdekket uttrykker også skuffelse over den diffuse stripen på himmelen, men det er heldigvis ingen av dem som får åndedrettsbesvær og hjerteproblemer, eller bestemmer seg for å hoppe over rekka av den grunn.