Kategori: Historie & dokumentar

Som hennes dager var

– Alle mennesker har sin skjebne. Og man kan skrive en roman om hver og en. Jeg synes ikke at et eneste menneskeliv er kjedelig, sa Anne Karin Elstad til VG i 2006. I Som hennes dager var, skriver Hilde Hagerup frem et portrett av den folkekjære forfatteren viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra – Nord-Møre.

I 1976 debuterte en 38 år gammel dame fra Nord-Møre med en historisk roman, Folket på Innhaug. Forfatteren var Anne Karin Elstad, trebarnsmor, lærer og husmor. Hun som skulle komme til å bli Norges mest folkekjære forfatter.

Anne Karin Elstad skrev historier om hverdagslivene til vanlige folk. Og det traff lesere over hele landet. Av det litterære Norge, derimot, fikk Elstads romaner mer lunken applaus. Selv om hun flere ganger mottok publikumspriser, uteble de seriøse litterære prisene. Hvorfor kom Anne Karin Elstad aldri riktig inn i den litterære varmen?

I Som hennes dager var skriver Hilde Hagerup frem et portrett av Anne Karin Elstad som viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra. Herfra hentet hun også stoff til romanene sine. Hagerup følger Elstad fra barndommen, der tapet av moren blir et vendepunkt, til lærerutdanning, tre barn, tre ekteskap og en eventyrlig suksess som forfatter.

Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.
Hilde Hagerup

Som hennes dager var – forord

Under Bjørnsonfestivalen i Molde i 2003 intervjuet Anne Karin Elstad forfatterkollega Thorvald Steen på scenen. De snakket om skriveprosess. Om den var de overraskende enige. Begge hadde flere historiske romaner bak seg, og begge la enorme ressurser i den undersøkende delen av forarbeidet. Det var der man matte begynne, og der matte man vare grundig. Spesielt var det viktig a vare oppmerksom på fordommer knyttet til den perioden eller de skikkelsene man ville skrive frem. Hvordan var historien fortalt tidligere, og hva og ikke minst hvem, var utelatt? Når researchen var over, skrev de begge ut ifra sannsynlighet. Hva kan ha skjedd? Til slutt, og aller sist i arbeidet, kom fantasien, selve diktningen. Slik ble Elstad mulighetenes forfatter. Med utgangspunkt i det hun visste, sa hun for seg hvordan en fiktiv fortid kunne ha vært.

Denne boken handler om personer som ikke er fiktive og hendelser som faktisk har funnet sted. Likevel har jeg lært av Anne Karin Elstads skrivemetode. Mitt portrett representerer ikke en absolutt sannhet, men en mulig og sannsynlig variant av den. Med unntak av faktiske og etterprøvbare opplysninger er alt vi sier om andres (eller eget) liv, tolkninger. Og var tolkning er avhengig av hvem vi er, og hva vi har med oss av erfaringer. I et slikt perspektiv er alle biografier ufullstendige. Naturligvis.

Jeg er verken journalist eller litteraturviter, men forfatter og leser. Det har nødvendigvis farget arbeidet mitt med denne boken, og påvirket hvilke spørsmål jeg har stilt underveis. Jeg har også med meg at jeg traff Anne Karin Elstad – en gang. Da visste jeg på ingen måte at jeg skulle få i oppgave å forsøke a skrive frem et portrett av den eldre, pent sminkede damen som ble hjulpet ut av drosjen foran Det Norske Teatret en senvintersdag 2007, på et tidspunkt da hennes timeglass allerede var i ferd med å renne ut, sandkorn for sandkorn, skritt for skritt, mens jeg var småbarnsmor og befant meg i voksenlivets startgrop, i hvert fall relativt sett. Jeg klarte ikke å ha noen samtale om litteratur med henne, i stedet mumlet jeg noe om at nå skulle norsklæreren min sett meg – her, sammen med selveste Anne Karin Elstad.

Jeg var nok i overkant ærbødig, for hun ble litt flakkende i blikket og noe overbærende i smilet, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg skjønte ikke at det implisitte stemplet bestselgerdronningen – selv om det var ærefullt – også var med på å plassere henne i en bås hun helt til det siste opplevde som trang.

Jeg husker henne som generøs. Hun hadde skrevet en tale som hun tok ut av vesken da hun skulle opp og snakke foran forsamlingen på teatret den dagen.

– For det har jeg lært, sa hun, – man skal alltid være forberedt når man møter sitt publikum. Det skylder man dem.

Senere den dagen fortalte hun meg at hun hadde en leilighet i Framnes Terrasse på Skillebekk.

– Det er sa fint, sa hun. – Jeg har utsikt og alt jeg trenger.

Jeg syntes likevel at jeg kunne fornemme at hun var litt ensom og tenkte på det etterpå, at jeg skulle ha tatt kontakt og kanskje møtt henne igjen. Det gjorde jeg aldri. Hadde jeg gjort det, ville mitt portrett av henne blitt et annet. Jeg har likevel forsøkt å skrive henne frem sann – som en venninne jeg nesten har hatt. Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.

Hilde Hagerup

Endelig får «tyskerjentene» en unnskyldning

Under arbeidet med romanen Mormor danset i regnet – som er inspirert av sanne livshistorier og faktiske historiske hendelser både i Norge og Tyskland – møtte jeg en kvinne som etter nesten 70 år i Tyskland hadde flyttet hjem til Norge. Det ble et møte som satte spor.

Hun følte ingen skam fordi hun giftet seg med en tysk soldat. Hun giftet seg med mannen hun elsket, og når hun snakket om ham, kunne jeg se 19-åringen i henne. Hun fortalte at mannen hennes kom til Norge på «Blücher». «Tenk så heldig for meg at han overlevde», sa hun og så på meg med et smil. Men det var ikke bare gleden i øynene hennes da hun viste meg det norske passet, som hun nylig hadde fått tilbake. Da så jeg mest sorg, avmakt – og en dose bitterhet. «Jeg er god nok nå», sa hun, før hun i neste øyeblikk spurte meg: «Hva betyr ordet tyskertøs? Betyr det virkelig hore?» Jeg nikket. «Men jeg er ingen hore», sa hun med fast stemme.

Dette skrev forfatter Trude Teige i en kronikk i Aftenposten i 2016.

«Tyskerjentene» får sin unnskyldning

I 2018 sier Erna Solberg at rettsstaten sviktet dem. 17. oktober fremførte statsministeren Statens offisielle unnskyldning til «tyskerjentene» under arrangementet De andres menneskerettigheter – kjønn og menneskerettigheter gjennom 70 år.

De såkalte «tyskerjentene» var kvinner som hadde et forhold til menn i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner det dreide seg om. Tallet varierer fra 30 000 til 100 000 norske kvinner. Det vi vet er at det ble født mellom 10 000 og 12 000 norsk-tyske barn, hvorav 8000 er reistrert i Lebensborns protokoll.

Kilde: Aftenposten 17. oktober 2018

Mormor danset i regnet

Det var med utgangspunkt i virkelige hendelser og historier fra «tyskerjenter» at Trude Teige skrev romanen Mormor danset i regnet, her møter vi

Juni har arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp. Hun rydder i huset, og kommer over et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev fra 1946. Dette er helt ukjent for Juni, og hun bestemmer seg for å nøste opp mormorens historie.

Jakten på sannheten fører Juni til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Etter hvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv.

«Mormor danset i regnet» handler om en kvinnes fortielse og dens følger for datteren og barnebarnet, men aller mest er dette en fortelling om kjærlighetens helbredende kraft.

Kjøp Mormor danset i regnet her

Lytt til Trude Teige og Trine Skei Grandes samtale om «tyskerjentene».

Skogens historie

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro.

Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

Sagt om skogens historie:

«Medrivende og spenningsfylt om skogen.»
– Arne Dvergsdal, Dagbladet, terningkast 5

«Drivende om skog og ulv. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ Havboka. Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid.

Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.»
– Dag O. Hessen, Tidsskriftet Biolog

Kjøp Skogens historie her

La det bli skog

UTDRAG: Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på en biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.

Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satellittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.

Det finnes ikke et større sammenhengende økosystem, eller biom, på landjorda i dag. Mange tar den for gitt, skogen, men livet på jorden ville ikke vært det samme uten den. Ikke bare huser den millioner av arter, men skogen fungerer også som en enorm temperaturregulator; den kjøler kloden, fukter og hindrer tørke, og binder klimagasser. Den demper flommer og holder på jordsmonnet. En klode uten skog ville vært en fremmed jord, en ugjenkjennelig planet av ørkener, savanner, prærier, åkrer og tundra.

Som en bred gate gjennom skogen snor motorveien seg. Men et par mil fra Oslostykkes den igjen opp, fortrengt av jorder, boligfelt, industri og gårder. Bare små skogteiger av gran og bjørk hviler flekkvis i et landskap av snødekte åkrer og enger langs motorveien. En stor, åpen hogstflate med stubber og hauger av kvister griner imot meg, og minner meg om at skogens tømmer har gitt oss husly og ved til oppvarming, dessuten farkoster, redskaper og papir. Tømmer var en forutsetning for sivilisasjonen, slik den romerske filosofen Lukrets påpekte for to tusen år siden, og grekernes og romernes ord for treverk var henholdsvis hulae og materia, begge synonyme med «grunnstoff». Etter mange tusen år med sivilisasjon har vi mennesker fortsatt ikke klart å produsere et byggemateriale som er like sterkt, fleksibelt og bestandig mot vær som treets ved.

Etter å ha passert Mysen, et tettsted en drøy times kjøring fra Oslo, tar jeg av fra motorveien mot målet for turen, Svarverudskogen og gården til Mats, en kompis helt siden tenårene. Etter at jeg har kjørt et stykke innover en humpete grusvei langs en smal kile av spredte beitemarker, myrer og vann, dukker endelig det hvite våningshuset på Svarverud gård opp, og en tilsynelatende endeløs skog fyller synsranden fra øst mot vest.

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. Men hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Eller er skogen åsted for jakta, fisketuren og sankeferden om hosten? De fleste vil nikke bekreftende til noen av disse spørsmålene, og jeg fortsetter: Hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Den kronglete veien frem til at den ble et livsviktig økosystem som huser fugler, krypdyr, pattedyr, insekter og amfibier? Og hvordan skogen er formet og fortolket av oss mennesker?

Det var nettopp slike spørsmål jeg hadde begynt a stille meg. Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten a vite hvorfor vi har høstfarger.Sa jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt a skille de ulike treslagene fra hverandre. Dessuten, selv om jeg er geolog, har skogens dype historie fremstått som dunkel og fjern. Har skogen som farer forbi langs landeveien i Østfold, alltid sett ut slik som nå? Hvordan har den endret seg? Jeg følte det litt som a vare nordmann uten å kjenne til Harald Hårfagre, 1814 og 9. april. Skogen var som en kulisse jeg ikke forsto meg noe særlig på – den fremsto som et mysterium av cellulose og lignin som jeg måtte utforske.

Trangen til å dra ut i skogen og granske den, som nå har fått meg til a ta fri fra jobben denne vinterdagen, kom ikke helt plutselig, men litt etter litt. Allerede da jeg skrev min forrige bok, boret jeg i myr, studerte pollendiagrammer og var innom skogens flyktige historie etter istiden. Og sist sommer hadde datteren min og jeg et eget treprosjekt. Hun var motvillig med, men med en far som stadig ble mer opptatt av skog, var det ingen vei utenom. Vi samlet blader, presset dem i bøker, laget et lite herbarium. Målet var å få med flest mulige treslag. Endelig lærte jeg meg navnet på selje og or og forskjellen på alm og ask. Og da jeg skjønte at det merkelige treet nede ved hytta var en lind, kunne jeg meddele min datter fersk og nyervervet kunnskap om at Linne (og Linnea) og paradegaten Unter den Linden i Berlin alle har sitt opphav fra denne tresorten. Senere på sommeren dro jeg på felttur til øde Svalbard, hakket frem bladfossiler, forsteinede trebiter og kull, spor etter for lengst svunne skoger, og jeg stanset opp, betraktet dem med ærefrykt og nysgjerrighet. En av dem, en 150 millioner år gammel forsteinet trebit, så nærmest ut som om den stammet fra vedstabelen bak boden min hjemme. Da jeg holdt den opp og betraktet den, okergul og med tydelige årringer, var det som om tiden mellom meg og den var visket ut. Men hva slags historie den fortalte, ante jeg ikke.

Selv om jeg lenge har vært fascinert av skogen, var det først for et par uker siden at jeg bestemte meg for å gå mer systematisk og helhjertet inn for a utforske den. Uforsvarlig lite bevandret i botanikk og zoologi begynte jeg a lese meg opp om skog. Da jeg erkjente hvilket ufattelig omfattende tema jeg hadde begitt meg inn på, et tema jeg forsto det kun var mulig å tilnærme seg overfladisk og fragmentarisk, var det at jeg ringte Mats. Siden han bor i skogen, er biolog, skogeier og forsker, er det ingen jeg kjenner som vet mer om skogen og dens liv enn ham. Jeg foreslo at vi sammen kunne dra ut på en mini-ekspedisjon i utmarka hans. Mang en gang har jeg vært på Svarverud – festet, sanket sopp og bar, latt barna bli kjent med dyrene på garden, eller bare ruslet innover i marka. Når Mats har lagt ut om skogen der – om bruken av den, treslagene, tiurleiken og elgbestanden – har jeg aldri hørt ordentlig etter. Men denne turen skal bli annerledes, for nå skal vi sammen utforske skogen.

André Bjerkes ABC til besvær

Da André Bjerkes ABC kom ut i desember 1959, vakte den voldsom debatt. Den ble til og med tatt opp i Stortinget og erklært uønsket i skolene. Den burde forbys – fordi den var på riksmål. Tannlege Neumann anklaget Bjerke for å sabotere kampen mot tannråte og mot de tiltakende røykeuvaner hos barn og ungdom.

Av: Peter Normann Waage

Bjerke selv mente at debatten om ABC–en sto i en særstilling blant alle dem han hadde deltatt i – «ved sin karakter av suverent, opphøyet gravalvorlig Dusteforbund. Den ble innledet i nevnte forbunds organ, Dagbladet, 11/1–60 med en kampartikkel av tannlege H. Neumann, formann i Norsk Tannvern.»

Han anklaget Bjerke for å sabotere kampen mot tannråte hos barn: «Visste ikke Bjerke at det raffinerte sukkeret, slik det forekommer i de mest spaltbare kullhydrater som sukkerbiter, slikkerier i alle avskygninger, er tennenes fiende nummer én?» spurte tannlegen og siterte følgende vers:

H. Neumann refset også diktet «Dukkehuset»:

Var Bjerke også uvitende om «kampen mot de tiltakende røykeuvaner hos barn og ungdom?» spurte han igjen.

Bjerke svarte: «Man forstår hva tannlege Neumann mener. Så snart 7-åringen har lest ovenstående, vil barnet styrte ut til nærmeste tobakksbutikk, og bruke alle lommepengene på sigarillos.

Men verst er altså ABC–ens lettferdige forhold til spaltbare kullhydrater. Verset om «sukkerungen» var fra min side riktignok ment som en rettsskrivningsregle; det viser at ord vi uttaler med «o» kan skrives med «u». Og det inneholder vel nærmest en advarsel mot overdreven sukkerspisning; det fremheves jo at et for stort konsum av spaltbare kullhydrater kan medføre at benklærne revner.»

Om André Bjerke I kampens glede

Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker, var André Bjerke en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter. I 2018 er det hundre år siden han ble født.

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie.

André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, og et talentfullt, humørfylt og lekende menneske som har satt sitt preg på norsk litteratur. Poesien er blitt folkelesning, kriminalromanene tilhører det ypperste innen sjangeren i Norge, og han har gledet flere generasjoner av barn med sin ABC og sine morovers.

Denne første, omfattende biografien gir et levende bilde av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

 

Jakten på Norges farligste kriminelle miljø

I 2017 beordrer politimesteren i Oslo en operasjon for å knuse et brutal kriminelt miljø som bevæpner seg, selger narkotika, kidnapper folk og tjener penger på illegal gambling. Gjengen bak kriminaliteten har forbindelser til mafiaen på Balkan. Den innerste kjernen står med mer enn 200 uoppgjorte saker. Operasjonen mot Young Bloods får navnet Operasjon Gamma.

Politiet foretar massive arrestasjoner, beslaglegger penger, narkotika og våpen, men strever med å få tak i bakmennene. Så blir en ung mann skutt på Holmlia. Hvordan kan et slikt miljø vokse frem i fredelige Norge? Ståle Økland fulgte politiets Operasjon Gamma som flue på veggen i et år. Han trenger bak politiets avmålte kommentarer og møter de kriminelle ansikt til ansikt. Det ble en reise dypt ned i Oslos kriminelle underverden der penger, makt og hevn utgjør hverdagen.

Prolog: Razzia

Oslo 20. mars 2018

På sambandet hører vi at politimannen er kommet inn i pokerklubben. Han bekrefter at alt er klart. Et par politifolk begynner å liste seg opp trappa. De vinker på de andre for at de skal følge etter. En politimann gir et signal. Så går alt fort. Politiet stormer inn i lokalet. De roper: «Politi!» Ansatte og gjester får beskjed om å sitte i ro med hendene på bordet.

I lokalet er det rundt 60 personer. De fleste har på seg vanlige hverdagsklær, dongeribukse og genser. Blant gjestene er menn i alle aldre, men også en kvinne. Alle gjør som de får beskjed om av politiet.

Politiets inntog gjør inntrykk på pokergjestene. En mann i 40-årene føler seg plutselig uvel. Han sier at han må på toalettet, og det med en eneste gang, for han må kaste opp. En politimann følger ham på do. Fra toalettet hører vi mannen som brekker seg, brøler og stønner. En annen mann får skjelvinger i hele kroppen. Han må hjelpes ut i frisk luft.

Noen av pokerspillerne rister på hodet, andre flirer eller ser nervøse ut. Inntil videre må de bli sittende. De får ikke lov til å bruke mobiltelefonene sine eller snakke med andre. En politimann går inn på datarommet innerst i lokalet. Han stenger av kameraene og tar kontroll over pc-er.

De ansatte i klubben må ta oppstilling på gangen utenfor. Der må de stå inntil en vegg, og de får ikke lov til å snakke sammen. Blant de ansatte er det mange unge utenlandske damer, særlig fra Øst-Europa. Det finnes også et par unge menn. De står og kikker betenkt i golvet mens de lener
seg mot veggen. Én etter én skal de nå tas med inn på et pauserom der politiet skal avhøre dem. De færreste snakker norsk.

Oppå pokerbordene ligger sjetonger i mange farger. Ved hvert bord står svarte stoler. Noen av bordene har plass til mange spillere. På veggene henger storskjermer som viser spillets gang og sportsbegivenheter. Spillerne har nettopp hatt matpause. Det lukter lasagne. Midt i lokalet står det en minibank hvor spillerne kan ta ut penger.

Politiet sender inn en narkotikahund, en svart labrador. Hunden løper rundt fra sted til sted. Den snuser under bordene og bak stoler. På toalettet finner den noen gram kokain. Under et pokerbord finner den en hasjklump. Ved dette bordet sitter sju personer. Ingen av dem vil innrømme at de eier hasjen.
En politimann sier at om ingen vil vedkjenne seg hasjen, vil alle bli anmeldt. Han gir personene rundt bordet to minutter til å diskutere seg frem til en løsning.

Nå blir det dårlig stemning rundt pokerbordet. En av spillerne sier at han aldri har brukt narkotika, og han oppfordrer den som eier hasjen om å stå frem. Han får støtte fra en
av de andre pokerspillerne. «Vær grei og stå frem», formaner en mann i 30-årene. Men ingen gjør det. Politimannen spør om spillerne er villige til å la seg visitere, og det er de. Narkotikahunden bruker ikke lang tid på å finne ut hvem som er
synderen.

På sambandet kommer det en beskjed. Politifolkene som skal pågripe eieren av klubben, kommer seg ikke inn i leiligheten hans. De hører tv-lyder fra stedet, men mannen åpner
ikke døra. Politiet bestemmer seg for å sende forsterkninger. Mannen skal pågripes uansett. Han skal i fengsel.

Til slutt kommer to representanter for Lotteritilsynet, en mann og en dame, opp trappene. De har med seg skjemaer og papirer som skal fylles ut. De noterer ivrig mens politiet fortsetter ransakingen. Denne pokerklubben vil bli stengt. Politifolkene begynner å demontere bord og stoler. De er fornøyd med aksjonen.

I kveld har politiet slått til mot fem pokerklubber i Oslo. Det er norgeshistoriens hittil største razzia mot det illegale gamblermiljøet. Målet med aksjonen har vært å ta fra Young Bloods en viktig inntektskilde. Fem personer er pågrepet.

Det er snart et år siden politimesterens ordre ble utstedt.

Kjøp Operasjon Gamma her

Regjeringens nei

I Norge under andre verdenskrig gir Ole Kristian Grimnes oss en samlet fremstilling av hva som skjedde i årene 1939-1945.

I lys av nyere forskning tar Grimnes for seg hele bredden av temaer innen okkupasjonshistorien, mange av dem svært kontroversielle:

  • bakgrunnen for og årsakene til angrepet på Norge
  • Quislings statskupp, «Kongens nei» og felttoget
  • organiseringen av okkupasjonsstyret og den økende terroren fra tysk side
  • den sivile og den militære motstanden, kommunistenes inkludert
  • kongen, regjeringen og krigen på utefronten
  • jødeforfølgelsene og spørsmålet om norsk delaktighet i Holocaust
  • brenningen av Finnmark og Nord-Troms
  • følgene av krigen for norsk økonomi og betydningen av norsk «kollaborasjon»

Kjøp boka her 

Regjeringens nei

UTDRAG: Nygaardsvold-regjeringen kunne ha svart på det tyske angrepet 9. april med å overgi seg. Mye kunne tale for å gjøre det når man sto overfor Europas sterkeste land- og luftmilitære makt og selv hadde så svake militære styrker til rådighet. Danskene overga seg nesten umiddelbart da Danmark ble angrepet samme dag. Men norske myndigheter avviste det tyske angrepet. De overga seg ikke og brakte dermed Norge inn i andre verdenskrig som en krigførende deltager. Hvorfor? For å svare på det spørsmålet må vi gå nærmere inn på de to avgjørende vedtakene om krig som regjeringen fattet.

Det første vedtaket ble gjort på Victoria terrasse tidlig om morgenen 9. april. Regjeringen hadde samlet seg der i timene etter midnatt og mottatt stadig nye meldinger om det tyske angrepet som landet nå var utsatt for. Så snart det var klart at krigsskipene som seilte inn i norske farvann, var tyske, fattet regjeringen et omstridt vedtak om å mobilisere. Ved 4.30-tiden meldte så den tyske minister Curt Bräuer seg og møtte utenriksminister Halvdan Koht. Bräuer stilte regjeringen overfor et ultimatum: Den måtte straks overgi seg. All motstand ville bli slått ned med hard hånd. Til gjengjeld forsikret tyskerne at det bare var hensynet til krigføringen som gjorde at de måtte okkupere Norge. De tenkte ikke å gripe inn i landets styre og stell. Det var med andre ord tale om en strategisk og militær okkupasjon uten politisk eller ideologisk innhold.

Koht la de tyske kravene frem for regjeringen, som raskt og nesten uten debatt hadde sitt svar klart. Den avviste det tyske ultimatumet og valgte krig. Den reagerte ut fra den skjermede delen av nøytralitetspolitikken. Grunnsetningen om at Norge ikke måtte komme på «gal» side i krigen, ikke måtte komme i krig med England, slo igjennom. Dersom Norge overga seg og tyskerne erobret landet, ville landet havne på «feil» side i krigen. Ut fra den oppfatningen handlet regjeringen, og handlet raskt. Det var ikke tid til diskusjon, og regjeringen behøvde heller ikke diskutere når den mente å finne et handlingsdirektiv i den uoffisielle delen av nøytralitetspolitikken.

Et ytre vilkår dannet den nødvendige forutsetning for avgjørelsen. Det tyske angrepet mot den norske hovedstaden slo feil da den tyske angrepsgruppen ble stoppet ved Oscarsborg festning. Under ledelse av oberst Birger Eriksen klarte festningen å senke spissen i den tyske angrepsgruppen, den tunge krysseren Blücher, og forsinket dermed angrepet på Oslo. Det sto derfor ingen tyske tropper i hovedstaden slik planen var, da regjeringen fattet sin beslutning. Heller ikke hadde tyske fly nådd frem i tide på grunn av tåke. Dermed fikk regjeringen et handlingsrom som den ellers ikke ville ha hatt. Det var videre et moment at regjeringen ikke kunne regne med å unngå krigshandlinger på norsk jord ved å overgi seg. De allierte ville trolig gå i land for å bekjempe tyskerne uansett. Hele vinteren hadde de jo ønsket å engasjere seg i Skandinavia.

Det var regjeringen alene som brakte Norge inn i andre verdenskrig om morgenen 9. april. Utover dagen ble imidlertid et bredere politisk miljø trukket inn i drøftelsene omkring krig og fred. Kongen, regjeringen og Stortinget forlot Oslo i all hast i morgentimene og holdt møter på Hamar om formiddagen. Deretter fortsatte de til Elverum, hvor nasjonalforsamlingen samlet seg til en kveldssesjon, stadig under stortingspresident Carl Joachim Hambros myndige ledelse. I løpet av dagen ble det fattet flere viktige vedtak. Arbeiderpartiregjeringen skulle suppleres med representanter fra de borgerlige partiene så den ble mer av en nasjonal samlingsregjering. Regjeringen ble utstyrt med en generell fullmakt til å handle i Stortingets fravær, den senere så omstridte Elverumsfullmakten.

Endelig vedtok Stortinget å forhandle med tyskerne og nedsatte i den anledning en egen forhandlingsdelegasjon. Det var nemlig kommet en invitt til forhandlinger fra den tyske minister i Oslo, og den grep nasjonalforsamlingen.

Hva man kunne godta som et resultat av forhandlingene, ble det sagt lite om, og både i samtid og ettertid har det vært motstridende utsagn om hva Stortinget kunne tenkes å gå med på. Noen
har ment at nordmennene ikke ville finne seg i å bli okkupert på tyskernes vilkår, at man med andre ord ville ha holdt fast ved regjeringens avvisning av det tyske ultimatum. Andre har holdt på at man ville ha gjort som Danmark: Man ville ha godtatt den tyske okkupasjonen mot at landets demokratiske system skulle få fortsette, og at tyskerne ikke skulle blande seg inn i landets styre og stell.

Det var mye som kunne tale for nettopp en slik løsning. Politikere og folk hadde fått klarere for seg hva en krig betydde. Den mistrøstige tilstanden i Forsvaret var blitt tydeligere, og det politiske ansvaret for den var blitt tyngre. Det kunne ta tid før den lovede allierte hjelpen ville komme. Ansvaret for å la norsk ungdom dø i en ujevn kamp mot en overlegen stormakt virket knugende. Om kvelden 9. april var det derfor langt fra sikkert at regjeringen ville opprettholde sin motstand mot det tyske angrepet.

Dans med meg

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Dans med meg er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok.

Dansebandkulturen har lenge levd sitt eget liv. Verken forfattere eller fotografer eller andre som dokumenterer norsk og skandinavisk kultur har interessert seg særlig for den. Men til tross for et liv i oppmerksomhetens skygge, er dansebandkulturen høyst levende. Hvert år møtes tusenvis av dedikerte dansebandfans og dansere på store dansefestivaler til fest, kos og campingliv. Dansebandene gir stadig ut plater med ny dansebandmusikk, samtidig som de opprettholder en utstrakt turnévirksomhet. Hvem er dansebandfolket? Hva gjør de når de samles til fest og dans? Og hvordan er livet som dansebandmusiker, på scenen og i turnébussen?

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Vi som står bak denne boka har gjennom mange år latt oss begeistre av den understuderte, men fascinerende dansebandkulturen. Vi har tilbrakt timer, dager og uker sammen med dansebandfolket. Vi har vært ute på dansegulvet, inne på festivalcampingen, i turnébussen – og på bakrommet med de store danseband- stjernene. Vi har festet, danset og pratet med folk. Gjennom tekst og bilder tar vi dere med inn i en verden fylt av musikk, dans, kos og fellesskap. Det handler om festivallivets sorger og gleder, om dansebandfansens dedikasjon, om danse- bandmusikernes vagabondliv, om dansens betydning og om dansebandkulturens innhold og status. Og om det som skjer når musikk og danseglede forenes, på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Som amerikansk dokumentarfotograf og norsk kulturforsker har vi ulik bak- grunn og ulike blikk på det vi ser og hører. Men vi deler ambisjonen om å komme tett på, om å dokumentere det som skjer med både ydmykhet og respekt. Vi deler også interessen for det vanlige og uvanlige som foregår i den anerkjente kulturens grenseland. Selv om danseband er et utbredt og populært kulturfenomen, er det også utskjelt og omdiskutert. Dette skaper en tvetydighet som interesserer alle: For noen er danseband hverdagskultur, for andre er det eksotisk og ekstraordinært. Danseband er like fullt et kulturfenomen, en musikksjanger og en del av den norske og skandinaviske samtidskulturen som fortjener å bli dokumentert og diskutert.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Denne boka er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok. Til musikerne som får det til å koke i salen, med låter som oser av folkelighet, glede og samhold. Til alle de vanlige og uvanlige menneskene, som koser seg på fest i et avslappet og humørfylt dansebandfellesskap.

Vi vil takke alle de som har stilt opp for oss, til prat og til fotografering. Alle de som velvillig har latt oss få innblikk i musikken og dansen, i sitt liv og sine campingvogner. Uten dere hadde det ikke blitt noe bok. Så tusen takk! Og god lesning.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Dans med meg

Dans med meg! er en unik dokumentasjon av det norske dansebandmiljøet, og handler om de herlige møtene mellom stolte dansebandmusikerne, trofaste fans, og fanger energien som råder når dansegleden forenes på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen.

Stappfulle campingplasser, feststemte mennesker og livlige dansebandfestivaler er selve sommerdrømmen for titusener av nordmenn. Lukta av grillmat siver ut sammen til tonene av veteranene Ole Ivars eller dansebanddronningen Anne Nørdsti, og alle smiler over livet. Danseband er et kulturfenomen og musikksjanger de fleste har et forhold til, og her kommer vi tett på moroa og entusiasmen gjennom Peter Bestes fantastiske bilder og Heidi Stavrums lune observasjoner. Her blomstrer den norske folkesjelen!

Kjøp Dans med meg her