Kategori: Historie & dokumentar

Bedrøvet fugl

I biografien André Bjerke – i kampens glede byr forfatteren Peter Normann Waage på en rekke morsomme fortellinger om den stilsikre språkkunstneren. Som den gangen da Bjerkes kone fikk ham til å justere diktet «Bedrøvet fugl».

Fra André Bjerkes ABC

 

Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia – Pampistiko – Pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farve mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl.

Den er nok svært tungsindig, ja.
Men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
som aldri sang i India,
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Da André Bjerkes kone Mette fikk diktet opplest, svarte hun: «Nei, nei! Det der kan du ikke lese for barn. Det er altfor trist. Barna vil begynne å gråte. Du må finne på noe annet.» Bjerke tenkte litt, og føyde til et siste vers:

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si da, mon,
at vi har laget Pindia –
Pampistiko – Pampibanon?
Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!

Forræderens guide til Nord-Korea

– Morten Traavik med morsom og kreativ reisebok om Nord-Korea. Gir deg en følelse av å være i verdens mest lukkede land, skriver Aftenposten om Forræderens guide til Nord-Korea. Traavik har skrevet en reiseguide og en psykologisk bruksanvisning til en av verdens mest fryktede, men også mest misforståtte, nasjoner.

Morten Traavik var i sju år autorisert kulturattaché for «verdens mest lukkede land», med ansvar for nord-koreanernes kulturutvekslinger med omverdenen. Mot alle odds klarte han å vinne regimets tillitt og bygge nære vennskap. En storpolitisk krise, en atomprøvesprengning og en drapstrussel fikk ham til å avslutte forholdet høsten 2017. Dermed kan han endelig fortelle åpent og ærlig om sine unike erfaringer og inntrykk fra Nord-Korea.

Med Forræderens guide åpner Traavik en hittil stengt dør på gløtt og bringer oss tett inn på livet til dagens nord-koreanere, fortelle historiene om andre uredde nordmenn som har knyttet nære bånd til landet, og gir en enestående innføring i den historiske og politiske bakgrunnen til vår tids spennende storpolitiske spill.

(Relativt pålitelige) LANDFAKTA

Tekst: Morten Traavik

Flagg: Rødt, hvitt og blått

Den røde fargen i DPR Koreas flagg representerer
de revolusjonære pionérenes og våpenbrødrenes
blod, det hvite den rene lojaliteten til våre tropper
og de som støtter vårt parti, og det blå våre storslagne
drømmer og høye målsettinger.
KIM JONG UN

NAVN: DEN DEMOKRATISKE FOLKEREPUBLIKKEN KOREA (DPRK)

Grunnlagt av Kim Il Sung den 9. september, Juche 37 (1948), en uavhengig sosialistisk stat som ivaretar det koreanske folkets interesser, der massene er alle tings herskere og alle ting tjener dem. Selv om han var konstant opptatt etter frigjøringen, viet Kim Il Sung spørsmålet om den nye statens navn stor oppmerksomhet. Enkelte mente at navnet var for langt, og at andre land ikke hadde så lange navn. Presidenten svarte imidlertid at vi selv skal bestemme hva landet vårt skal hete, slik folket som er landets sanne herskere krever.

Dette noe påståelige navnet forkortes oftest, både i og utenfor Nord-Korea, med de engelske initialene DPRK (Democratic People’s Republic of Korea).

Som besøkende er det denne formelle benevnelsen, i den engelske uttalen di-pi-ar-kei, du som oftest vil høre brukt av de statsansatte koreanske guidene som også er dine tolker, fiksere og ikke minst påpassere.

Ingen eller svært få tar imidlertid anstøt om du bruker det internasjonalt rådende – og ikke minst lettere å huske – North Korea. Du risikerer heller ingen straffetiltak eller ubehageligheter. Faktisk brukes både ≪nord≫ og ≪sør≫ om de to Koreaene også i den nordkoreanske offentligheten, eller statsfortellingen om du vil, men alltid med liten forbokstav, altså ≪north Korea≫ og ≪south Korea≫. Delingen av Koreahalvøya er nemlig ifølge statsfortellingen bare en midlertidig tilstand, og bruk av store initialer er derfor implisitt å godta den unaturlige oppsplittingen av ett og samme folk og land.

TIDSREGNING: JUCHE

Koreahalvøya ligger i samme tidssone som Japan, sju timer foran Norge. Nord-Korea kan derimot skilte med sin helt egen tidsregning: Juche (uttales tsjútsje) er oppkalt etter statsideologien og ble offisielt innført i 1997, da den tre år lange sørgeperioden etter Kim Il Sung var over. Juche begynner med Kim Il Sungs fødsel i 1912, som imidlertid ikke er år 0 siden det ville være upassende (og risikabelt) å betegne Den store leders fødselsår som et ingenting. Derfor er vårt gregorianske 1912 Juche 1, og 100-årsjubileet for Kim Il Sungs fødsel ble følgelig feiret i 2012 som Juche 101. Nord-Korea opererer imidlertid ikke med noe f.K. (for Kim) og e.K., og selv i Juchens hjemland har bruken av tidsregningen noe halvhjertet over seg.

Både i nasjonale medier og fremmedspråklige publikasjoner blir årstall som regel oppgitt med vestlig tidsregning i parentes, for eksempel Juche 107 (2018).

BELIGGENHET: I SENTRUM AV ØST-ASIA

I nord danner elvene Amnok (kinesisk: Yalu) og Tuman (Tumen) en knapt 140 mil lang naturlig grense mot Kina (Nord-Koreas lengste landegrense). Lengst i øst ender den i en treriksrøys der de to landene møter Russland. Mot vårt naboland i øst har Nord-Korea en 17 kilometer lang grensestubb – Russlands østligste og korteste landegrense. Den er uansett lang nok til å gi en nordmann full dekning for å kunne glede sine nordkoreanske verter med en vennskapsskål eller to for at vi kun har ett eneste land imellom oss. I øst ligger en annen regional stormakt, Japan, som koreanere både i nord og sør av gode grunner har et komplekst og historisk betent forhold til. Særlig Kina og Japan har i mange århundrer vekslet på å dominere, og i perioder har de kolonisert hele Koreahalvøya.

Fra skvisen mellom disse tre stormaktene kommer en rekke ulike variasjoner av det koreanske uttrykket ≪en reke blant hvaler≫ og ordtaket ≪Mellom hvaler som slåss, blir en reke knust≫.

Det er imidlertid den tredje grensen mange trolig har hørt mest om, nemlig den i sør mot ≪det andre Korea≫, verdenskjent som DMZ (De-Militarized Zone). Det er langs denne alt annet enn demilitariserte grenselinjen man forstår hva det faktisk innebærer at Nord-Korea har vært i krig i snart 70 år – ikke bare ideologisk, men rent fysisk og bokstavelig. Avtalen som ble undertegnet i 1953 av partene i Koreakrigen, og som markerte slutten på krigshandlingene, er kun en våpenhvile og ikke en fredserklæring. Altså er Nord-Korea formelt og teknisk sett fortsatt i krig med ikke bare erkefiendene Sør-Korea og USA, men også FN og dermed verden, deg og meg.

Fra verdensrevolusjon til de nære ting

“Arne Paasche Aasens mor lærte barna sine opprørets grunntanke: Slåss mot de rike som øder jorda og sulter ut arbeiderne!” Poeten forble lojal mot Arbeiderpartiet hele sitt liv. Journalist og forfatter Arild Bye løfter med denne biografien ”partidikteren” Arne Paasche Aasen opp og frem fra glemselen, skriver Brageprisjuryen.

Barndomshjemmet til Arne Paasche Aasen på Grünerløkka var den reneste revolusjonssentral. Herfra ledet hans ultraradikale mor Augusta utgivelsen av syndikalistavisa Direkte Aktion. I årene før og under første verdenskrig ble kjente røde opprørere som Martin Tranmæl stadig observert gående inn og ut av leiligheten i Seilduksgata.

Den russiske revolusjon i 1917 måtte gjøre dypt inntrykk på en 16-årig gymnasiast og dikterspire med en slik bakgrunn. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev Arne Paasche Aasen harmdirrende tekster der han priste revolusjonen, fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp.

Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter.

«Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine verspetiter i Arbeiderbladet (underpseudonymet Dorian Red) og tekstene til Ønskekonsert-slagerne som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gangs. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri, men beholdt lojalt tilknytningen til Arbeiderpartiet livet ut. Ved inngangen til det nyrøde 1970-tallet valgte han – som i sine unge dager – å tale makten midt imot, i en strid som splittet partiet og folk.

Arbeiderklasse-bohemene

UTDRAG: Verken Arne Paasche Aasen eller Rudolf Nilsen tok seg fast arbeid idet de nå gikk inn i tjueårene. De prøvde å leve av ordet og la seg til en fri livsstil. Begge ville være «kunstnere» som tross sitt revolusjonære alvor også elsket å være morsomme. Så langt må Arne og Rulles «løsgjengerliv» ha gått at noen tok til å mene at de var noe i nærheten av døgenikter og dagdrivere. De drakk og ruset seg hver gang de hadde anledning, ofte til den lyse morgen. Ludvig Meyer påstod at Rudolf Nilsen var «fryktelig lat», og at det var grunnen til at han ikke søkte noe fast arbeid. Indolent og doven kunne man få inntrykk at han var, litt blekfet, men med en stillferdig sjarme, hevdet Meyer, som observerte de unge dikterne på svært nært hold i sin egen leilighet til ulike tider på døgnet.  Stilt overfor praktisk arbeid fant de to uten tvil gjerne noe annet å fordrive tiden med.

Reaksjonene på duoens livsstil var tydelige. I Samfundslaget ble det fleipet særlig med Paasche Aasens veldige dikteriske ambisjoner. Han fikk høre at han stilte for høyt når han drømte om å bli berømt. En arbeiderungdoms flamboyante opptreden kunne skape reaksjoner. Navnet hans ble vridd på av de ulike redaktørene av «Bikuben», den håndskrevne lagsavisa, det florerer med henvisninger til ham som «Påske» og «Pinse»-Aasen. De andre vitset med at han ønsket seg til «Olympen». I et smede-dikt «Påske Aasen tilegnet», ble han skildret som jålebukken som skilte seg ut fra den ellers nøkterne gruppen. Han burde helst fjerne seg fra «sjargongen til Wildenvey», ellers ville han selv vokse vekk fra dem, rimet ungdomslagets avis: «Opprinnelig er du jo en av våre, hvorfor da fare sådan av gårde.»  At han og Rulle, uteksaminert fra gymnaset, ikke gikk i gang med mer enn å skrive, ble kommentert. Det ble sarkastisk satt på trykk at «Det forlyder at Arne Paasche Aasen vil begynne med samfunnsnyttig arbeide».  Det fantes alltid dem som i misunnelse lo. De to dikterhåpene kunne le tilbake. For noe å gjøre ble de ikke i beit for. De gikk aktivt inn i teatervirksomheten i Arbeidersamfundets dramatiske klubb. Der skrev de tekster til revyene og opptrådte selv etter hvert også på scenen. Det sterkt politiserte teaterarbeidet skulle bringe kunsten ut til folket. Teatergjengen reiste på turné i hele Akershus med revyen «Den røde hane». De overnattet på spillestedene til neste dag, hvorpå de som hadde jobb i byen, måtte rekke toget tidlig om morgenen. Om kvelden bar det av sted til et nytt spillested og ny forestilling. Arnes søster Emmy var blitt med; hun arbeidet på et samvirkelag og var av dem som måtte inn til byen med toget. Enda om noe av innholdet i revyene var nokså lettbeint, var teaterarbeidet morsomt og fungerte som viktig politisk agitasjon. Noen ganger spilte de også seriøs dramatikk. En gang satte de opp Frøken Julie av August Strindberg. Men mest skrev og spilte de revy og lot latteren sitte løst.

Skogmoro

I Reidar Müllers Skogens historie utforsker han skogens og dens betydning som livsmiljø for planter og dyr. Boka byr på en hel rekke morsomme faktaopplysninger du kan briljere med i ulike sammenhenger. På neste skogstur for eksempel.

Visste du …

… at for 400 millioner år siden ruvet svære monstersopper, prototaxites, som var 8 meter høye?

… at den britiske Scott ekspedisjonen til Sydpolen i 1911 fant fossile rester etter en skog som dekket Antarktis for 280 millioner år siden?

… at verdens eldste tre er en bristlecone furu, kalt Metusalem, som er nesten 5000 år gammel?

… at for 9000 år var store deler av den i dag treløse Hardangervidda dekket av skog?

… at få arter vandrer så langt som ulven? Rekorden så langt, dokumentert, er nesten 1100 km i luftlinje.

… at den romerske keiseren Cæsar (som riktignok aldri hadde sett en elg) skrev at elgen var tvunget til å gå baklengs når den beitet for ikke å bli forhindret av den store nedhengende overleppen?

… at av de 44.000 dyreartene som lever i Norge, holder 60 prosent til i skogen?

… at Kina planter omtrent like mye skog hvert år som det forsvinner tropisk regnskog i Amazonas?

… at et eukalyptustre som sto bare 740 meter fra nedslaget til Hiroshimabomben overlevde? De kalles i dag overlevelsestrær, eller Hibaku Jumoku.

… at japanerne har et eget ord for å bade i skogsluft, Shinrin-yoku og at tur i skogen skal visstnok dempe stress, senke blodtrykket, øke antallet hvite blodlegemer og styrke immunforsvaret?

… at en av de første skogene som ble fredet av estetiske grunner var Fontainebleau-skogen utenfor Paris i 1861?

Om Skogens historie 

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

Les utdrag 

Som hennes dager var

– Alle mennesker har sin skjebne. Og man kan skrive en roman om hver og en. Jeg synes ikke at et eneste menneskeliv er kjedelig, sa Anne Karin Elstad til VG i 2006. I Som hennes dager var, skriver Hilde Hagerup frem et portrett av den folkekjære forfatteren viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra – Nord-Møre.

I 1976 debuterte en 38 år gammel dame fra Nord-Møre med en historisk roman, Folket på Innhaug. Forfatteren var Anne Karin Elstad, trebarnsmor, lærer og husmor. Hun som skulle komme til å bli Norges mest folkekjære forfatter.

Anne Karin Elstad skrev historier om hverdagslivene til vanlige folk. Og det traff lesere over hele landet. Av det litterære Norge, derimot, fikk Elstads romaner mer lunken applaus. Selv om hun flere ganger mottok publikumspriser, uteble de seriøse litterære prisene. Hvorfor kom Anne Karin Elstad aldri riktig inn i den litterære varmen?

I Som hennes dager var skriver Hilde Hagerup frem et portrett av Anne Karin Elstad som viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra. Herfra hentet hun også stoff til romanene sine. Hagerup følger Elstad fra barndommen, der tapet av moren blir et vendepunkt, til lærerutdanning, tre barn, tre ekteskap og en eventyrlig suksess som forfatter.

Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.
Hilde Hagerup

Som hennes dager var – forord

Under Bjørnsonfestivalen i Molde i 2003 intervjuet Anne Karin Elstad forfatterkollega Thorvald Steen på scenen. De snakket om skriveprosess. Om den var de overraskende enige. Begge hadde flere historiske romaner bak seg, og begge la enorme ressurser i den undersøkende delen av forarbeidet. Det var der man matte begynne, og der matte man vare grundig. Spesielt var det viktig a vare oppmerksom på fordommer knyttet til den perioden eller de skikkelsene man ville skrive frem. Hvordan var historien fortalt tidligere, og hva og ikke minst hvem, var utelatt? Når researchen var over, skrev de begge ut ifra sannsynlighet. Hva kan ha skjedd? Til slutt, og aller sist i arbeidet, kom fantasien, selve diktningen. Slik ble Elstad mulighetenes forfatter. Med utgangspunkt i det hun visste, sa hun for seg hvordan en fiktiv fortid kunne ha vært.

Denne boken handler om personer som ikke er fiktive og hendelser som faktisk har funnet sted. Likevel har jeg lært av Anne Karin Elstads skrivemetode. Mitt portrett representerer ikke en absolutt sannhet, men en mulig og sannsynlig variant av den. Med unntak av faktiske og etterprøvbare opplysninger er alt vi sier om andres (eller eget) liv, tolkninger. Og var tolkning er avhengig av hvem vi er, og hva vi har med oss av erfaringer. I et slikt perspektiv er alle biografier ufullstendige. Naturligvis.

Jeg er verken journalist eller litteraturviter, men forfatter og leser. Det har nødvendigvis farget arbeidet mitt med denne boken, og påvirket hvilke spørsmål jeg har stilt underveis. Jeg har også med meg at jeg traff Anne Karin Elstad – en gang. Da visste jeg på ingen måte at jeg skulle få i oppgave å forsøke a skrive frem et portrett av den eldre, pent sminkede damen som ble hjulpet ut av drosjen foran Det Norske Teatret en senvintersdag 2007, på et tidspunkt da hennes timeglass allerede var i ferd med å renne ut, sandkorn for sandkorn, skritt for skritt, mens jeg var småbarnsmor og befant meg i voksenlivets startgrop, i hvert fall relativt sett. Jeg klarte ikke å ha noen samtale om litteratur med henne, i stedet mumlet jeg noe om at nå skulle norsklæreren min sett meg – her, sammen med selveste Anne Karin Elstad.

Jeg var nok i overkant ærbødig, for hun ble litt flakkende i blikket og noe overbærende i smilet, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg skjønte ikke at det implisitte stemplet bestselgerdronningen – selv om det var ærefullt – også var med på å plassere henne i en bås hun helt til det siste opplevde som trang.

Jeg husker henne som generøs. Hun hadde skrevet en tale som hun tok ut av vesken da hun skulle opp og snakke foran forsamlingen på teatret den dagen.

– For det har jeg lært, sa hun, – man skal alltid være forberedt når man møter sitt publikum. Det skylder man dem.

Senere den dagen fortalte hun meg at hun hadde en leilighet i Framnes Terrasse på Skillebekk.

– Det er sa fint, sa hun. – Jeg har utsikt og alt jeg trenger.

Jeg syntes likevel at jeg kunne fornemme at hun var litt ensom og tenkte på det etterpå, at jeg skulle ha tatt kontakt og kanskje møtt henne igjen. Det gjorde jeg aldri. Hadde jeg gjort det, ville mitt portrett av henne blitt et annet. Jeg har likevel forsøkt å skrive henne frem sann – som en venninne jeg nesten har hatt. Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.

Hilde Hagerup

Endelig får «tyskerjentene» en unnskyldning

Under arbeidet med romanen Mormor danset i regnet – som er inspirert av sanne livshistorier og faktiske historiske hendelser både i Norge og Tyskland – møtte jeg en kvinne som etter nesten 70 år i Tyskland hadde flyttet hjem til Norge. Det ble et møte som satte spor.

Hun følte ingen skam fordi hun giftet seg med en tysk soldat. Hun giftet seg med mannen hun elsket, og når hun snakket om ham, kunne jeg se 19-åringen i henne. Hun fortalte at mannen hennes kom til Norge på «Blücher». «Tenk så heldig for meg at han overlevde», sa hun og så på meg med et smil. Men det var ikke bare gleden i øynene hennes da hun viste meg det norske passet, som hun nylig hadde fått tilbake. Da så jeg mest sorg, avmakt – og en dose bitterhet. «Jeg er god nok nå», sa hun, før hun i neste øyeblikk spurte meg: «Hva betyr ordet tyskertøs? Betyr det virkelig hore?» Jeg nikket. «Men jeg er ingen hore», sa hun med fast stemme.

Dette skrev forfatter Trude Teige i en kronikk i Aftenposten i 2016.

«Tyskerjentene» får sin unnskyldning

I 2018 sier Erna Solberg at rettsstaten sviktet dem. 17. oktober fremførte statsministeren Statens offisielle unnskyldning til «tyskerjentene» under arrangementet De andres menneskerettigheter – kjønn og menneskerettigheter gjennom 70 år.

De såkalte «tyskerjentene» var kvinner som hadde et forhold til menn i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner det dreide seg om. Tallet varierer fra 30 000 til 100 000 norske kvinner. Det vi vet er at det ble født mellom 10 000 og 12 000 norsk-tyske barn, hvorav 8000 er reistrert i Lebensborns protokoll.

Kilde: Aftenposten 17. oktober 2018

Mormor danset i regnet

Det var med utgangspunkt i virkelige hendelser og historier fra «tyskerjenter» at Trude Teige skrev romanen Mormor danset i regnet, her møter vi

Juni har arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp. Hun rydder i huset, og kommer over et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev fra 1946. Dette er helt ukjent for Juni, og hun bestemmer seg for å nøste opp mormorens historie.

Jakten på sannheten fører Juni til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Etter hvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv.

«Mormor danset i regnet» handler om en kvinnes fortielse og dens følger for datteren og barnebarnet, men aller mest er dette en fortelling om kjærlighetens helbredende kraft.

Kjøp Mormor danset i regnet her

Lytt til Trude Teige og Trine Skei Grandes samtale om «tyskerjentene».

Skogens historie

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

La det bli skog

UTDRAG: Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på en biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.

Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satellittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.

Det finnes ikke et større sammenhengende økosystem, eller biom, på landjorda i dag. Mange tar den for gitt, skogen, men livet på jorden ville ikke vært det samme uten den. Ikke bare huser den millioner av arter, men skogen fungerer også som en enorm temperaturregulator; den kjøler kloden, fukter og hindrer tørke, og binder klimagasser. Den demper flommer og holder på jordsmonnet. En klode uten skog ville vært en fremmed jord, en ugjenkjennelig planet av ørkener, savanner, prærier, åkrer og tundra.

Som en bred gate gjennom skogen snor motorveien seg. Men et par mil fra Oslostykkes den igjen opp, fortrengt av jorder, boligfelt, industri og gårder. Bare små skogteiger av gran og bjørk hviler flekkvis i et landskap av snødekte åkrer og enger langs motorveien. En stor, åpen hogstflate med stubber og hauger av kvister griner imot meg, og minner meg om at skogens tømmer har gitt oss husly og ved til oppvarming, dessuten farkoster, redskaper og papir. Tømmer var en forutsetning for sivilisasjonen, slik den romerske filosofen Lukrets påpekte for to tusen år siden, og grekernes og romernes ord for treverk var henholdsvis hulae og materia, begge synonyme med «grunnstoff». Etter mange tusen år med sivilisasjon har vi mennesker fortsatt ikke klart å produsere et byggemateriale som er like sterkt, fleksibelt og bestandig mot vær som treets ved.

Etter å ha passert Mysen, et tettsted en drøy times kjøring fra Oslo, tar jeg av fra motorveien mot målet for turen, Svarverudskogen og gården til Mats, en kompis helt siden tenårene. Etter at jeg har kjørt et stykke innover en humpete grusvei langs en smal kile av spredte beitemarker, myrer og vann, dukker endelig det hvite våningshuset på Svarverud gård opp, og en tilsynelatende endeløs skog fyller synsranden fra øst mot vest.

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. Men hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Eller er skogen åsted for jakta, fisketuren og sankeferden om hosten? De fleste vil nikke bekreftende til noen av disse spørsmålene, og jeg fortsetter: Hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Den kronglete veien frem til at den ble et livsviktig økosystem som huser fugler, krypdyr, pattedyr, insekter og amfibier? Og hvordan skogen er formet og fortolket av oss mennesker?

Det var nettopp slike spørsmål jeg hadde begynt a stille meg. Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten a vite hvorfor vi har høstfarger.Sa jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt a skille de ulike treslagene fra hverandre. Dessuten, selv om jeg er geolog, har skogens dype historie fremstått som dunkel og fjern. Har skogen som farer forbi langs landeveien i Østfold, alltid sett ut slik som nå? Hvordan har den endret seg? Jeg følte det litt som a vare nordmann uten å kjenne til Harald Hårfagre, 1814 og 9. april. Skogen var som en kulisse jeg ikke forsto meg noe særlig på – den fremsto som et mysterium av cellulose og lignin som jeg måtte utforske.

Trangen til å dra ut i skogen og granske den, som nå har fått meg til a ta fri fra jobben denne vinterdagen, kom ikke helt plutselig, men litt etter litt. Allerede da jeg skrev min forrige bok, boret jeg i myr, studerte pollendiagrammer og var innom skogens flyktige historie etter istiden. Og sist sommer hadde datteren min og jeg et eget treprosjekt. Hun var motvillig med, men med en far som stadig ble mer opptatt av skog, var det ingen vei utenom. Vi samlet blader, presset dem i bøker, laget et lite herbarium. Målet var å få med flest mulige treslag. Endelig lærte jeg meg navnet på selje og or og forskjellen på alm og ask. Og da jeg skjønte at det merkelige treet nede ved hytta var en lind, kunne jeg meddele min datter fersk og nyervervet kunnskap om at Linne (og Linnea) og paradegaten Unter den Linden i Berlin alle har sitt opphav fra denne tresorten. Senere på sommeren dro jeg på felttur til øde Svalbard, hakket frem bladfossiler, forsteinede trebiter og kull, spor etter for lengst svunne skoger, og jeg stanset opp, betraktet dem med ærefrykt og nysgjerrighet. En av dem, en 150 millioner år gammel forsteinet trebit, så nærmest ut som om den stammet fra vedstabelen bak boden min hjemme. Da jeg holdt den opp og betraktet den, okergul og med tydelige årringer, var det som om tiden mellom meg og den var visket ut. Men hva slags historie den fortalte, ante jeg ikke.

Selv om jeg lenge har vært fascinert av skogen, var det først for et par uker siden at jeg bestemte meg for å gå mer systematisk og helhjertet inn for a utforske den. Uforsvarlig lite bevandret i botanikk og zoologi begynte jeg a lese meg opp om skog. Da jeg erkjente hvilket ufattelig omfattende tema jeg hadde begitt meg inn på, et tema jeg forsto det kun var mulig å tilnærme seg overfladisk og fragmentarisk, var det at jeg ringte Mats. Siden han bor i skogen, er biolog, skogeier og forsker, er det ingen jeg kjenner som vet mer om skogen og dens liv enn ham. Jeg foreslo at vi sammen kunne dra ut på en mini-ekspedisjon i utmarka hans. Mang en gang har jeg vært på Svarverud – festet, sanket sopp og bar, latt barna bli kjent med dyrene på garden, eller bare ruslet innover i marka. Når Mats har lagt ut om skogen der – om bruken av den, treslagene, tiurleiken og elgbestanden – har jeg aldri hørt ordentlig etter. Men denne turen skal bli annerledes, for nå skal vi sammen utforske skogen.

Kjøp boken her