Kategori: Historie & dokumentar

Drivende om skog og ulv

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi, skriver Dag O. Hessen om Reidar Müllers Skogens historie.

Tekst: Dag O. Hessen

Reidar Müller er geolog, og har med stor innsikt skrevet om ”Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2901 millioner år”.  Her har han bokstavelig talt begitt seg ut i ukjent terreng ved å snakke om intet mindre enn skogens historie, i vekselvirkning med en stadig mer altoppslukende jakt på ulven i disse skogene. Ikke jakt med gevær, for Müllers sympati ligger på ulvens side, men en jakt etter først å få se sporene etter ulven, så få høre den ule i skogdypet, og så det ultimate målet: å få se den ute i det fri.

Müller innleder med å nærmest kokettere over hvor lite han kan om skog og livet i skogen: ”Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten å vite hvorfor vi har høstfarger. Så jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt å skille de ulike treslagene fra hverandre”. Men så, katalysert av besøk hos barndomskameraten Mats som har overtatt gården Svarverud dypt inne i skogene i indre Østfold, skjer en gradvis oppvåkning. Mats er ikke bare skogeier, han er også biolog, arbeider for statens naturoppsyn, og har blitt en del av bygda. Som ser på ulven med tvisyn. Han blir både læremester og inspirator, og Müller trenger i enhver forstand dypere inn i skogen. Han blir fascinert av skogen, og etter hvert besatt av ulven. Talløse dager og netter går med til ulvesporing og søken etter ulvene i Østmarka, i grensetraktene og på svensk side. Her med svenske Stefan, selveste ”vargmannen”, som los.

Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid. Ulvefascinasjonen, mytene om ulven – og det nærmest ubegripelige hatet den også er gjenstand for. Han skriver uten å bruke alle de inflaterte superlativene vi drukner i eller (fabelaktig, utrolig, fantastisk…), men nettopp nøkternheten gjør boka lesverdig uten et øyeblikk å bli kjedelig. Begeistringen for boka steg utover, også etter hvert som ulvene rykket nærmere. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ ”Havboka”. Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap uten at det virker påtrengende. Her er bare Vestfjorden byttet ut med de østlandske granskoger, og håkjerringa med ulven.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.

 

Dag O. Hessen er biolog og mest kjent for sin forskning innen vann, økologi og evolusjon, samt sitt engasjement i krysningsfeltet mellom biologi, miljø og filosofi.

 

Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med! 

Trøndersk mestermøte

– Enorm respekt for det du har gjort!
Selv Nils Arne ble nesten stum.

Av: Otto Ulseth

Første gang Rosenborg og Nils Arne Eggen var i cupfinalen, sørget Adresseavisen for at Bispehaugen Skolekorps, «Småbispan», fikk være med nedover. 19 år gamle Nils Arne var rørt da han hørte og så dem spille på Ullevaal.

I år blir det ingen cupfinale på Nils Arne, for første gang med Rosenborg på banen. Men musikk ble det. Han ble enda mer rørt enn i 1960.

For i går troppet Åge Aleksandersen uanmeldt opp på Selli Opptreningssenter i Klæbu, der Nils Arne nå holder til, sammen med Gunnar Pedersen og Line Sofie Aleksandersen. Nils Arne ante ingen ting, og ble forfjamset, men Åge forklarte hvorfor de kom:
– Fordi vi har sånn enorm respekt for det du har gjort!

Det er kanskje ikke dekning for å si at hovedpersonen ble stum, for det ble han ikke, men han måtte svelge, og han var litt grøtete i stemmen.
– Det er gjensidig. Tusen, tusen takk!

Så sang Åges trio Trondheimsnatt, og det var så vidt aktører og publikum (Nils Arne, sønn Trygve, svigerdatter Eva, barnebarn Emil og Adressas mann) klarte å holde orden på seg selv.
– Du vet at jeg har spesiell sans for den der?, spurte Nils, før han skyndte seg å legge til:
– Ja, ja, det har jeg jo for alle sangene dine. Men det er noen spesielle følelser som presser på når dere synger den der. Du vet; tekstene dine, det er litt Wergeland…og Welhaven. Jeg leser alltid en slags grunnleggende optimisme i dem.

Nils Arne tvinnet hendene sammen, omtrent som om han ba:
– Tusen millioner takk!
Trioen spilte mer. Og Nils Arne forsikret:
– Beundringen er gjensidig. All den fenomenale musikken du har skapt. På vegne av alle, i hele Trøndelag, i hele Norge, i hver grend: Jeg takker deg.
– Ja, der står vi sammen, sa Åge:
– I kampen for de små samfunnene.

Nils Arne flyttet seg fremover i rullestolen:
– Vi må bruke hele landet. Vi må ta vare på lokalsamfunnene.
Det var full enighet om det.

– Og cupfinalen?
– Det kommer til å gå veldig bra. Det går alltid bra med Rosenborg.
– Og helsa?
– Det kommer også til å gå veldig bra. Nå er jeg i gang med opptreninga. Det er ikke lenge før du ser meg joggende på veiene utafor her.

Han snakket omtrent som han da han sa at Rosenborg skulle spille jevnt og endog slå de beste klubbene i Europa. Det hørtes utopisk ut. Det var nesten ingen som trodde ham. Sånn er det nesten fortsatt; var det virkelig mulig?

Med andre ord: Nils Arne Eggen har utrettet mirakler før.
Til neste år kommer han småjoggende opp trappene til losjen sin på Lerkendal. Akkurat i tide til å høre Åge Aleksandersens «Bilde tå’n Ivers».

Kjøp biografien om Nils Arne Eggen her

Den gule veggen

Eventyrlige suksess. Sviende nederlag. I boka Nils Arne – et liv i svart og hvitt får du hele historien om mannen som bygde Norges største fotballag. Her kan du lese om da Rosenborg møtte Borussia Dortmund i 1999.

 «Bunnsolid om trenerlegende som samtidig er så mye mer. Svært leseverdig og godt fortalt om en av våre største personligheter».
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

Kjøp boka her

Ingen visste at det la en udetonert bombe på Westfalenstadion i Dortmund da spillerne fra hjemmelaget, Ballspiel-Verein Borussia 1909, forkortet til BVB, oftest omtalt som Borussia Dortmund, og Rosenborg entret gressmatta den kalde oktoberkvelden i 1999. Tyskerne visste naturligvis at RBK hadde slatt portugiserne borte i den første kampen, men Boavista var ikke noe europeisk topplag, og at nordmennene hadde gjort om 0–2 til 2–2 i den første kampen mot BVB på Lerkendal, men det var sant som kunne skje.

Dette var på Westfalenstadion. Dette var den tyske serielederen. Dette var Borussia Dortmund, en europeisk storklubb, vinner av Champions League to ar tidligere. Det var kaldt, og det var kan hende nordmennene vant til, men kanskje ikke i samme grad som tyskerne når de spilte fotball. I Tyskland er fotball vinteridrett.

Knut Torbjørn var som alltid til stede sammen med kommentatorlegenden Knut Th. Gleditsch for a kommentere kampen. Han hadde som alltid hatt en lang kaffeprat med Nils Arne på ettermiddagen. Faren hadde forklart at de denne gangen hadde bestemt seg for å ≪være Rosenborg ≫, selv om det var på bortebane, og selv om de møtte den tyske serielederen.

– Men dere må spille med fem på midten i forsvar, vel? Knut Torbjørn var bekymret.

– Jada, men du skal få se kantspillere som flytter opp så snart vi vinner ballen, eller helst like for vi gjør det, og du skal få se en midtbane som vinner ballen ofte, og et Rosenborg-lag som tør a spille i vårt vanlige monster, forsikret Nils Arne.

Om han ikke helt klart å overbevise sønnen, så var ikke det noe problem i spillergruppa. De var tatt av den samme roen som ham. Nils Arne sa alltid at han var rolig. Denne gangen var han det. Rune Bratseth fortalte om hvordan det var å spille mot ≪Den gule veggen≫, hjemmefansen bak det ene målet. Det var noe å glede seg til. De gjorde det. RBK hadde tatt igjen 0–2 i den første kampen mot Dortmund, og følt seg som det beste laget. Det var ingen som skulle fortelle dem at tyskerne var sa mye bedre på hjemmebane.

Treneren avsluttet spillermøtet for kampen med å slå fast at ≪pari i dag, gutter – er seier≫. Ingen var uenige.

Knut Torbjørn var ikke like beroliget, og klarte ikke a dy seg like etter at han og Gle, som den legendariske medkommentatoren helst ble omtalt som, hadde gatt på lufta.

– Dette blir tøft.

Du kunne høre at han grudde seg.

– Men jeg er glad vi slipper Bobic, trøstet han seg med. Den tyske landslagsspissen, med kroatisk mor og slovensk far, ble sagt å være småskadet, og ble spart fra start. Det ble vel ikke ansett som nødvendig a ta noen sjanser i denne kampen. Knut Torbjørn var også bekymret for om det var nok gjennombruddskraft på Rosenborgs midtbane. Høyreback Christer Basma var skadet, Roar Strand var flyttet ned. Dermed ble den sentrale midtbanen bestående av Fredrik Winsnes, Bent Skammelsrud og Ørjan Berg, tre forholdsvis like spillertyper. Ingen av dem hadde de klassiske dybdeløpene i kroppen. Ørjan hadde kanskje hatt det en gang, men nå var også han blitt en mer allround midtbanespiller.

Knut Th. Gleditsch hadde gjort det til sin livsoppgave a vare evig optimist på TV. Som ekspertkommentator falt det i Knut Torbjørns lodd a bringe inn en porsjon nøkternhet, og å dempe forventingene. Han kunne ikke sitte her i Dortmund og fyre opp under Gles optimisme, selv om han også hadde lært seg at det ble best TV hvis de klarte å holde humøret oppe.

Det var spilt bare tre–fire minutter denne kvelden for Knut Torbjørn tørt kommenterte:

– Ingen skal i hvert fall beskylde Rosenborg for a legge seg bakpå …

Han hadde ikke drømt om at Borussia Dortmund ville finne seg i dette:

En Jan Derek Sørensen som tok ned ballen på brystkassa og satte i gang et dribleraid etter 20 sekunder. Frispark.

En Andre Bergdølmo som spilte kontrollert opp på John Carew, som snudde ut pa kanten til Derek, som spilte innover og fremover til en Ørjan Berg som ≪kom fra dypet≫, som svenskene sier.

– De har tydeligvis bestemt seg for å tørre å spille, konstaterte Knut Torbjørn – med noe som kunne ligne på skrekkblandet fryd. Han var imponert. Og han var betenkt. Kunne dette vare mulig, mot lederlaget i den tyske Bundesligaen, på bortebane?

Jørn Jamtfall kastet ut på Andre Bergdølmo, som spilte den innover til Ørjan, som hadde satt i gang det som i Rosenborg het ≪indreløperbevegelsen ≫ og som nok ingen i Tyskland hadde hørt om. Ørjan hadde først løpt mot Bergdølmo på venstre back, før han tversnudde og løp fremover i full fart, med en vinkel i forhold til vingbacken som gjorde det lett for Andre a spille til Ørjan.

Høyreback brøt høyt oppe i banen. Den lille vepsen Fredrik Winsnes vant ballen på tyskernes halvdel, og spilte opp på Carew, som fikk corner. Tyskerne prøvde seg på ei kontring. Borussia måtte kontre, på hjemmebane, mot Rosenborg fra Trondheim, men den ble løpt opp av Roar Strand, som nettopp hadde vart der kontringen startet, da den startet.

Nils Arne humret.

– Den skal stå opp tidlig, den som skal løpe fra Roar i dag.

Mini stjal ballen fra tyskerne og spilte den inn til Carew, som tok med seg Fredrik Winsnes. Mini og Carew spilte seg til en ny corner, og Jan Derek løp seg gjennom, spilte til Carew, som tvang stopperkjempen Jürgen Kohler til a gi enda en corner. Knut Torbjørn visste ikke lenger helt hva han skulle si:

– Det er i alle fall ingen tvil om hvilket lag som er kommet best i gang. Det var spilt nesten ti minutter, og Gle falt ut av rollen sin som evig optimist:

– Dette ser nesten litt for lovende ut …

Nils Arne tenkte ikke sånn. Det var etter planen at Rosenborg tok kommandoen på bortebane mot den tyske serielederen. Han hadde vent seg til at det kunne være sånn.

Han burde kanskje sittet der og tenkt ≪jøss, her spiller vi på bortebane mot den tyske serielederen, og vi spiller dem ut!≫, men han gjorde ikke det. Han registrerte knapt hvem de spilte mot. Han sa et RBK-lag folde seg ut på sedvanlig vis. Han var ikke tatt av stunden. Han var i kampen. Han sa det han alltid ventet a se; et RBK-lag som spilte i det innøvde mønsteret.

Resten av fortellingen kan du lese om i Nils Arne – et liv i svart og hvitt

Om boka

Nils Arne Eggen er Norges mestvinnende fotballtrener gjennom tidene. Den unge skihopperen fra Orkdal var blant landets beste, men valgte fotballen og fikk en lysende karriere med Rosenborg, Vålerenga og landslaget i 1960-årene. Nils Arne ble trener 30 år gammel, og her følger vi ham fra hans første triumfer med RBK i 1971 til siste gjesteopptreden i 2010.
Underveis blir vi med på treningsfeltet, i garderoben og på fotballbaner i inn- og utland der grunnlaget for all suksessen blir lagt, og vi gjenopplever store øyeblikk her hjemme og i Champions League.

Otto Ulseth skildrer en mann som er besatt av å lykkes, skråsikker på overflaten, men plaget av tvil og nervøsitet når presset er stort. Vi får del i hans tanker om lagbygging, fotballens rolle i samfunnet og hva som skal til for å lykkes sammen. Og vi kommer tett på privatpersonen Nils Arne, som både har fått støtte fra familien og opplevd å miste noen av sine kjæreste.

Bedrøvet fugl

I biografien André Bjerke – i kampens glede byr forfatteren Peter Normann Waage på en rekke morsomme fortellinger om den stilsikre språkkunstneren. Som den gangen da Bjerkes kone fikk ham til å justere diktet «Bedrøvet fugl».

Fra André Bjerkes ABC

 

Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia – Pampistiko – Pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farve mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl.

Den er nok svært tungsindig, ja.
Men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
som aldri sang i India,
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Da André Bjerkes kone Mette fikk diktet opplest, svarte hun: «Nei, nei! Det der kan du ikke lese for barn. Det er altfor trist. Barna vil begynne å gråte. Du må finne på noe annet.» Bjerke tenkte litt, og føyde til et siste vers:

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si da, mon,
at vi har laget Pindia –
Pampistiko – Pampibanon?
Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!

Forræderens guide til Nord-Korea

– Morten Traavik med morsom og kreativ reisebok om Nord-Korea. Gir deg en følelse av å være i verdens mest lukkede land, skriver Aftenposten om Forræderens guide til Nord-Korea. Traavik har skrevet en reiseguide og en psykologisk bruksanvisning til en av verdens mest fryktede, men også mest misforståtte, nasjoner.

Morten Traavik var i sju år autorisert kulturattaché for «verdens mest lukkede land», med ansvar for nord-koreanernes kulturutvekslinger med omverdenen. Mot alle odds klarte han å vinne regimets tillitt og bygge nære vennskap. En storpolitisk krise, en atomprøvesprengning og en drapstrussel fikk ham til å avslutte forholdet høsten 2017. Dermed kan han endelig fortelle åpent og ærlig om sine unike erfaringer og inntrykk fra Nord-Korea.

Med Forræderens guide åpner Traavik en hittil stengt dør på gløtt og bringer oss tett inn på livet til dagens nord-koreanere, fortelle historiene om andre uredde nordmenn som har knyttet nære bånd til landet, og gir en enestående innføring i den historiske og politiske bakgrunnen til vår tids spennende storpolitiske spill.

(Relativt pålitelige) LANDFAKTA

Tekst: Morten Traavik

Flagg: Rødt, hvitt og blått

Den røde fargen i DPR Koreas flagg representerer
de revolusjonære pionérenes og våpenbrødrenes
blod, det hvite den rene lojaliteten til våre tropper
og de som støtter vårt parti, og det blå våre storslagne
drømmer og høye målsettinger.
KIM JONG UN

NAVN: DEN DEMOKRATISKE FOLKEREPUBLIKKEN KOREA (DPRK)

Grunnlagt av Kim Il Sung den 9. september, Juche 37 (1948), en uavhengig sosialistisk stat som ivaretar det koreanske folkets interesser, der massene er alle tings herskere og alle ting tjener dem. Selv om han var konstant opptatt etter frigjøringen, viet Kim Il Sung spørsmålet om den nye statens navn stor oppmerksomhet. Enkelte mente at navnet var for langt, og at andre land ikke hadde så lange navn. Presidenten svarte imidlertid at vi selv skal bestemme hva landet vårt skal hete, slik folket som er landets sanne herskere krever.

Dette noe påståelige navnet forkortes oftest, både i og utenfor Nord-Korea, med de engelske initialene DPRK (Democratic People’s Republic of Korea).

Som besøkende er det denne formelle benevnelsen, i den engelske uttalen di-pi-ar-kei, du som oftest vil høre brukt av de statsansatte koreanske guidene som også er dine tolker, fiksere og ikke minst påpassere.

Ingen eller svært få tar imidlertid anstøt om du bruker det internasjonalt rådende – og ikke minst lettere å huske – North Korea. Du risikerer heller ingen straffetiltak eller ubehageligheter. Faktisk brukes både ≪nord≫ og ≪sør≫ om de to Koreaene også i den nordkoreanske offentligheten, eller statsfortellingen om du vil, men alltid med liten forbokstav, altså ≪north Korea≫ og ≪south Korea≫. Delingen av Koreahalvøya er nemlig ifølge statsfortellingen bare en midlertidig tilstand, og bruk av store initialer er derfor implisitt å godta den unaturlige oppsplittingen av ett og samme folk og land.

TIDSREGNING: JUCHE

Koreahalvøya ligger i samme tidssone som Japan, sju timer foran Norge. Nord-Korea kan derimot skilte med sin helt egen tidsregning: Juche (uttales tsjútsje) er oppkalt etter statsideologien og ble offisielt innført i 1997, da den tre år lange sørgeperioden etter Kim Il Sung var over. Juche begynner med Kim Il Sungs fødsel i 1912, som imidlertid ikke er år 0 siden det ville være upassende (og risikabelt) å betegne Den store leders fødselsår som et ingenting. Derfor er vårt gregorianske 1912 Juche 1, og 100-årsjubileet for Kim Il Sungs fødsel ble følgelig feiret i 2012 som Juche 101. Nord-Korea opererer imidlertid ikke med noe f.K. (for Kim) og e.K., og selv i Juchens hjemland har bruken av tidsregningen noe halvhjertet over seg.

Både i nasjonale medier og fremmedspråklige publikasjoner blir årstall som regel oppgitt med vestlig tidsregning i parentes, for eksempel Juche 107 (2018).

BELIGGENHET: I SENTRUM AV ØST-ASIA

I nord danner elvene Amnok (kinesisk: Yalu) og Tuman (Tumen) en knapt 140 mil lang naturlig grense mot Kina (Nord-Koreas lengste landegrense). Lengst i øst ender den i en treriksrøys der de to landene møter Russland. Mot vårt naboland i øst har Nord-Korea en 17 kilometer lang grensestubb – Russlands østligste og korteste landegrense. Den er uansett lang nok til å gi en nordmann full dekning for å kunne glede sine nordkoreanske verter med en vennskapsskål eller to for at vi kun har ett eneste land imellom oss. I øst ligger en annen regional stormakt, Japan, som koreanere både i nord og sør av gode grunner har et komplekst og historisk betent forhold til. Særlig Kina og Japan har i mange århundrer vekslet på å dominere, og i perioder har de kolonisert hele Koreahalvøya.

Fra skvisen mellom disse tre stormaktene kommer en rekke ulike variasjoner av det koreanske uttrykket ≪en reke blant hvaler≫ og ordtaket ≪Mellom hvaler som slåss, blir en reke knust≫.

Det er imidlertid den tredje grensen mange trolig har hørt mest om, nemlig den i sør mot ≪det andre Korea≫, verdenskjent som DMZ (De-Militarized Zone). Det er langs denne alt annet enn demilitariserte grenselinjen man forstår hva det faktisk innebærer at Nord-Korea har vært i krig i snart 70 år – ikke bare ideologisk, men rent fysisk og bokstavelig. Avtalen som ble undertegnet i 1953 av partene i Koreakrigen, og som markerte slutten på krigshandlingene, er kun en våpenhvile og ikke en fredserklæring. Altså er Nord-Korea formelt og teknisk sett fortsatt i krig med ikke bare erkefiendene Sør-Korea og USA, men også FN og dermed verden, deg og meg.

Fra verdensrevolusjon til de nære ting

“Arne Paasche Aasens mor lærte barna sine opprørets grunntanke: Slåss mot de rike som øder jorda og sulter ut arbeiderne!” Poeten forble lojal mot Arbeiderpartiet hele sitt liv. Journalist og forfatter Arild Bye løfter med denne biografien ”partidikteren” Arne Paasche Aasen opp og frem fra glemselen, skriver Brageprisjuryen.

Barndomshjemmet til Arne Paasche Aasen på Grünerløkka var den reneste revolusjonssentral. Herfra ledet hans ultraradikale mor Augusta utgivelsen av syndikalistavisa Direkte Aktion. I årene før og under første verdenskrig ble kjente røde opprørere som Martin Tranmæl stadig observert gående inn og ut av leiligheten i Seilduksgata.

Den russiske revolusjon i 1917 måtte gjøre dypt inntrykk på en 16-årig gymnasiast og dikterspire med en slik bakgrunn. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev Arne Paasche Aasen harmdirrende tekster der han priste revolusjonen, fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp.

Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter.

«Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine verspetiter i Arbeiderbladet (underpseudonymet Dorian Red) og tekstene til Ønskekonsert-slagerne som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gangs. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri, men beholdt lojalt tilknytningen til Arbeiderpartiet livet ut. Ved inngangen til det nyrøde 1970-tallet valgte han – som i sine unge dager – å tale makten midt imot, i en strid som splittet partiet og folk.

Arbeiderklasse-bohemene

UTDRAG: Verken Arne Paasche Aasen eller Rudolf Nilsen tok seg fast arbeid idet de nå gikk inn i tjueårene. De prøvde å leve av ordet og la seg til en fri livsstil. Begge ville være «kunstnere» som tross sitt revolusjonære alvor også elsket å være morsomme. Så langt må Arne og Rulles «løsgjengerliv» ha gått at noen tok til å mene at de var noe i nærheten av døgenikter og dagdrivere. De drakk og ruset seg hver gang de hadde anledning, ofte til den lyse morgen. Ludvig Meyer påstod at Rudolf Nilsen var «fryktelig lat», og at det var grunnen til at han ikke søkte noe fast arbeid. Indolent og doven kunne man få inntrykk at han var, litt blekfet, men med en stillferdig sjarme, hevdet Meyer, som observerte de unge dikterne på svært nært hold i sin egen leilighet til ulike tider på døgnet.  Stilt overfor praktisk arbeid fant de to uten tvil gjerne noe annet å fordrive tiden med.

Reaksjonene på duoens livsstil var tydelige. I Samfundslaget ble det fleipet særlig med Paasche Aasens veldige dikteriske ambisjoner. Han fikk høre at han stilte for høyt når han drømte om å bli berømt. En arbeiderungdoms flamboyante opptreden kunne skape reaksjoner. Navnet hans ble vridd på av de ulike redaktørene av «Bikuben», den håndskrevne lagsavisa, det florerer med henvisninger til ham som «Påske» og «Pinse»-Aasen. De andre vitset med at han ønsket seg til «Olympen». I et smede-dikt «Påske Aasen tilegnet», ble han skildret som jålebukken som skilte seg ut fra den ellers nøkterne gruppen. Han burde helst fjerne seg fra «sjargongen til Wildenvey», ellers ville han selv vokse vekk fra dem, rimet ungdomslagets avis: «Opprinnelig er du jo en av våre, hvorfor da fare sådan av gårde.»  At han og Rulle, uteksaminert fra gymnaset, ikke gikk i gang med mer enn å skrive, ble kommentert. Det ble sarkastisk satt på trykk at «Det forlyder at Arne Paasche Aasen vil begynne med samfunnsnyttig arbeide».  Det fantes alltid dem som i misunnelse lo. De to dikterhåpene kunne le tilbake. For noe å gjøre ble de ikke i beit for. De gikk aktivt inn i teatervirksomheten i Arbeidersamfundets dramatiske klubb. Der skrev de tekster til revyene og opptrådte selv etter hvert også på scenen. Det sterkt politiserte teaterarbeidet skulle bringe kunsten ut til folket. Teatergjengen reiste på turné i hele Akershus med revyen «Den røde hane». De overnattet på spillestedene til neste dag, hvorpå de som hadde jobb i byen, måtte rekke toget tidlig om morgenen. Om kvelden bar det av sted til et nytt spillested og ny forestilling. Arnes søster Emmy var blitt med; hun arbeidet på et samvirkelag og var av dem som måtte inn til byen med toget. Enda om noe av innholdet i revyene var nokså lettbeint, var teaterarbeidet morsomt og fungerte som viktig politisk agitasjon. Noen ganger spilte de også seriøs dramatikk. En gang satte de opp Frøken Julie av August Strindberg. Men mest skrev og spilte de revy og lot latteren sitte løst.

Skogmoro

I Reidar Müllers Skogens historie utforsker han skogens og dens betydning som livsmiljø for planter og dyr. Boka byr på en hel rekke morsomme faktaopplysninger du kan briljere med i ulike sammenhenger. På neste skogstur for eksempel.

Visste du …

… at for 400 millioner år siden ruvet svære monstersopper, prototaxites, som var 8 meter høye?

… at den britiske Scott ekspedisjonen til Sydpolen i 1911 fant fossile rester etter en skog som dekket Antarktis for 280 millioner år siden?

… at verdens eldste tre er en bristlecone furu, kalt Metusalem, som er nesten 5000 år gammel?

… at for 9000 år var store deler av den i dag treløse Hardangervidda dekket av skog?

… at få arter vandrer så langt som ulven? Rekorden så langt, dokumentert, er nesten 1100 km i luftlinje.

… at den romerske keiseren Cæsar (som riktignok aldri hadde sett en elg) skrev at elgen var tvunget til å gå baklengs når den beitet for ikke å bli forhindret av den store nedhengende overleppen?

… at av de 44.000 dyreartene som lever i Norge, holder 60 prosent til i skogen?

… at Kina planter omtrent like mye skog hvert år som det forsvinner tropisk regnskog i Amazonas?

… at et eukalyptustre som sto bare 740 meter fra nedslaget til Hiroshimabomben overlevde? De kalles i dag overlevelsestrær, eller Hibaku Jumoku.

… at japanerne har et eget ord for å bade i skogsluft, Shinrin-yoku og at tur i skogen skal visstnok dempe stress, senke blodtrykket, øke antallet hvite blodlegemer og styrke immunforsvaret?

… at en av de første skogene som ble fredet av estetiske grunner var Fontainebleau-skogen utenfor Paris i 1861?

Om Skogens historie 

Alle har, bevisst eller ubevisst, et forhold til skogen. I uminnelige tider har vi høstet av den – og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Hva betyr den egentlig for oss? Noe som bare er der, nesten som en dekorasjon? En ansamling av trær som vi passerer på turer inn i marka? Et sted der vi finner stillhet og ro, der vi suger inn den umiskjennelige duften av skau og ser sollyset spre seg i tretoppene? Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med!

Les utdrag