Kategori: Historie & dokumentar

Edward Snowden Systemfeil

– Mitt navn er Edward Joseph Snowden. Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg nesten 30 år å skjønne forskjellen, og da det skjedde, fikk jeg visse problemer på jobben.

I 2013 sjokkerte dataeksperten og etterretningsagenten Edward Snowden verden ved å hoppe av fra de amerikanske hemmelige tjenestene. Snowden avslørte at National Security Agency i all hemmelighet hadde skaffet seg mulighet til å lagre hver eneste epost, tekstmelding og telefonsamtale verden over til evig tid – en form for universell masseovervåkning som ga myndighetene mulighet til å spionere på alle sider av privatlivet til hvert eneste menneske på kloden.

Boken har en driv som snur sidene.
Asle Toje, Aftenposten

I Systemfeil forteller Snowden for første gang den dramatiske historien om hvordan han selv var med på å utvikle dette systemet, om samvittighetskvalene som førte til at han tok avstand fra det, og om hvorfor han til slutt gikk til det skritt å varsle pressen om de amerikanske myndighetenes massive, ulovlige brudd på personvernet, nasjonalt som globalt.

Utdrag fra forordet

Mitt navn er Edward Joseph Snowden. Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg nesten 30 år å skjønne forskjellen, og da det skjedde, fikk jeg visse problemer på jobben. Derfor bruker jeg tiden min nå på å prøve å beskytte allmennheten mot den jeg var før – agent for Central Intelligence Agency (CIA) og National Security Agency (NSA), en helt vanlig ung datatekniker som var med på å bygge opp det jeg var sikker på skulle bli en bedre verden.

Karrieren min i de amerikanske hemmelige tjenestene, det såkalte etterretningsfellesskapet (Intelligence Community – IC), varte bare i sju korte år, og jeg ble overrasket da det gikk opp for meg at det bare er ett år lenger enn tiden jeg har levd i eksil i et ikke selvvalgt land. I løpet av de sju årene tok jeg imidlertid del i den viktigste endringen i amerikansk etterretningshistorie – overgangen fra målrettet overvåking av enkeltpersoner til masseovervåking av hele befolkninger. Jeg bidro til å gjøre det teknisk mulig for myndighetene i ett eneste land å innhente all digital kommunikasjon i verden, lagre den i all evighet og søke gjennom den etter forgodtbefinnende.

Etter 11. september hadde IC sterk skyldfølelse for at de ikke hadde klart å beskytte USA, for at de hadde latt det mest omfattende og ødeleggende angrepet på landet siden Pearl Harbor skje på deres vakt. Derfor ville lederne få på plass et system som skulle hindre at de ble tatt på sengen igjen. Grunnlaget skulle være datateknologi, et fremmed fenomen i dette miljøet med sin hær av folk med høyere utdannelse innen statsvitenskap og ledelsesfag. Dørene til de mest hemmelighetsfulle etterretningsbyråene ble åpnet på vidt gap for unge teknofriker som meg. Og nerdene arvet jorden.

Hvis det var noe jeg kunne noe om den gangen, var det datamaskiner, og dermed steg jeg raskt i gradene. Som 22-åring fikk jeg min første topphemmelige sikkerhetsklarering fra NSA og gikk inn en stilling helt nederst på organisasjonskartet. Under et år senere var jeg i CIA, som systemanalytiker med utstrakt tilgang til noen av verdens mest sensitive nettverk der jeg satt ved pulten min. Den eneste «voksne» som hadde oppsyn med meg, var en fyr som satt og leste pocketbøker av Robert Ludlum og Tom Clancy. Byråene brøt alle sine egne regler i jakten på folk med IT-kunnskaper. Vanligvis ville de aldri ha ansatt noen uten bachelorgrad, eller i det minste noe tilsvarende, og det hadde ikke jeg. Jeg burde egentlig ikke ha sluppet inn i bygningen engang.

Fra 2007 til 2009 jobbet jeg på den amerikanske ambassaden i Genève som en av de få datateknikerne som var stasjonert der, under dekke av å være diplomat. Oppgaven var å føre CIA inn i fremtiden ved å få landets utestasjoner i Europa på nett og digitalisere og automatisere amerikanske myndigheters etterretningsnettverk. Min generasjon gjorde mer enn å omstrukturere virksomheten – vi omdefinerte fullstendig hva etterretning var. For oss handlet det ikke om hemmelige møter eller døde postkasser, men om data.

Da jeg var 26 år gammel, ble jeg formelt ansatt i Dell, men jobbet igjen for NSA. På papiret var jeg innleid som konsulent, i likhet med nesten alle de teknisk anlagte agentene i min aldersgruppe. Jeg ble sendt til Japan, der jeg var med på å designe det som skulle bli byråets globale backup – et enormt, hemmelig nettverk som skulle sikre at data ikke ville gå tapt om så NSAs hovedkvarter ble til aske i en atomeksplosjon. Den gangen skjønte jeg ikke hvor forkastelig det var å konstruere et system som skulle overvåke alles liv i all fremtid.

Bruttern. Historien om Kåre Ingebrigtsen

Kåre Ingebrigtsen er en ekte RBK-er. Og en fotballpersonlighet med temperament og glimt i øyet.

Dette er historien om en fargerik karriere på Lerkendal, om turbulente år i Manchester City før klubben ble overtatt av søkkrike sjeiker, om leieopphold i klubber som Lillestrøm og Strømsgodset, og ikke minst om jobben som trener. Fra Ranheim gikk vien til Bodø/Glimt og Viking, før Ingebrigtsen ble hentet til Rosenborg av den mektige styreformannen Ivar Koteng i 2014 med ordre om å bringe klubben tilbake til røttene. 

Vi blir med på innsiden av spillet, inn i garderoben og ut på banen, og vi møter gamle og nye fotball-helter som Mini, Francis Lee og Nicklas Bendtner. Men hva skjedde egentlig da Ingebrigtsen fikk sparken i Rosenborg sommeren 2018 etter å ha levert tre seriemensterskap, to cuptitler og to gruppespill i Europa League i løpet av fire år?

Alt om Triumfene, intrigene og kampene kan du lese om i Bruttern. Men her kan du lese et utdrag:

Et havnekvarter og en blodig prolog

Trondheim, torsdag 19. juli 2018

Selv om alle vinduene i andre etasje sto på gløtt og sørget for mild og behagelig gjennomtrekk, var det bare å gi opp da de første solstrålene skar gjennom glipen i gardinene og vekket ham fra den urolige søvnen. Han kunne like godt ha stått opp med det samme, men fordi klokka bare var halv fem, ble han liggende en stund og lytte etter liv langs Klostergata.

Det var sjelden Kåre Ingebrigtsen sov særlig godt etter hjemmekampene, og derfor kjente han hver eneste grytidlige morgenlyd i nabolaget. Akkurat nå, for eksempel, kunne han høre at avisbudet befant seg i kvartalet bak, i Kronprins Olavs allé, der hun eller han pleide å la bilen gå på tomgang mens avisene ble levert ut. Deretter gjorde den to korte stopp i Krogness gate, før sjåføren ga gass og forsvant oppover mot Elgeseter.

Mens lyden av denne urokråka gradvis forsvant, våknet rødstrupen i hagen utenfor til dyst. Kåre lå med øynene lukket og hørte åpningsnummeret, helt til en dør ble slått igjen litt for hardt i et av husene nede ved Trondheim Spektrum. Da den knirkende lyden av en garasjeport blandet seg inn i fuglesangen, sjekket han kjapt vær-appen på telefonen og ble fortalt at det allerede var 18 grader i Trondheim.

Fortsatt lå Rosenborgs dramatiske seier over Valur kvelden i forveien langt oppe i nettavisene han scrollet seg gjennom. Han kunne knapt ha sovet mer enn fire timer, men det var lenge siden Kåre hadde følt seg så uthvilt. Forsiktig gled han ut av senga for ikke å vekke Hege, gikk inn på rommet til Leah og la den lette sommerdyna ordentlig rundt datteren før han steg ned på kjøkkenet for å starte dagen.

Mens kaffetrakteren surklet fra seg siste rest av vann ned i filteret og kolben, ryddet Kåre vekk det ene vinglasset som sto igjen på stuebordet. Da han kom hjem fra Lerkendal ved midnatt, hadde han unnet seg et lite glass av den skamløst dyre rødvinen som Stig Inge Bjørnebye hadde prakket på ham i taxfree-butikken på vei hjem fra Reykjavik fredagen før. Med laptopen i fanget og glasset i hånda hadde han storøyd sett seg selv komme dansende og leende fram til intervjueren på Rosenborgs egen tv-kanal, og den overstadige følelsen av lykke og lettelse som han hadde kjent der og da, ble bare forsterket av den første slurken overpriset italiensk chianti.

Rettferdigheten hadde til slutt seiret i en kamp der den bulgarske dommeren delte ut straffespark etter innfallsmetoden. Det første, rett etter pause, det som Nicklas Bendtner ekspederte i mål og som utlignet Valurs 1–0-ledelse fra den første kampen, var det minst kontroversielle. Deretter la Anders Trondsen på til 2–0, og derfra og inn hadde Rosenborg hatt stålkontroll, følte Kåre, helt til en ball traff Marius Lundemo i bakhodet. Men Stefan Apostolov – hvis navn aldri mer må nevnes blant fotballfolk, hadde Kåre spøkt etterpå – dømte straffe.

Valur hadde redusert og akkurat da vært videre på bortemål, om ikke – okei, Apostolov, da – som ren kompensasjon, noen annen måte å se det på var umulig, kastet ut livbøyen og dømte enda et straffespark. Denne gang for holding i Valur-feltet. Ja vel og jammen sa jeg smør, men takk allikevel, hadde Kåre mumlet til Erik Hoftun der de sto på tå i teknisk sone. Fra straffemerket, tre minutter på overtid, hadde Bendtner reddet dem alle. 3–1. Etterpå var det bare kaos og jubel og følelser i noen få minutter, før både spillere og trenere og ledere litt beskjemmet fant ut at nok fikk være nok. De hadde tross alt bare forsert det første og minst krevende av en rekke hindre på veien mot et eller annet gruppespill.

«Tap mot Valur vil være et av sommerens styggeste mageplask», hadde sportskommentatoren i Adresseavisen skrevet som oppvarming til kampen, og Kåre hadde gått i klinsj med avisa på pressekonferansen kvelden før kampen.

«Hva tenker du om Kåres uttalelser om at det ikke vil være noe mageplask å ryke ut for Valur?» var Mike Jensen blitt spurt, men før lagkapteinen rakk å ta vannflasken fra munnen og formulere et vettugt svar, hadde Kåre skutt kroppen fram og tatt over. For journalisten visste utmerket godt hva Kåre egentlig hadde svart, fikk han høre; nemlig at sesongen ikke ville være et mageplask om det ble tap. Fortsatt kunne Rosenborg bli seriemester – for fjerde år på rad, kunne han hatt lyst å legge til, men det holdt han seg for god til – de kunne fortsatt vinne cupen, for tredje gang på fire år, men heller ikke det gadd han føye til. Og selv med tap for Valur ville de fortsatt ha muligheten til å komme inn i gruppespillet i Europa League.

Sesongen sto og falt ikke på denne ene kampen, hadde han forsøkt å forklare, men resonnementet – også dette resonnementet – hadde falt på steingrunn, følte han. Kåre hadde lent seg tilbake, trukket pusten og gjort et mentalt notat om at han snart burde huske å beherske seg når det var journalister til stede. Men lunta var blitt stadig kortere denne våren og sommeren. Å telle til ti, slik mora pleide å prente inn i ham da han var guttunge, var bare å glemme.

Hver gang blikket falt på Birger Løfaldli, Adressa-kommentatoren, kom han ikke lenger enn til tre før det svartnet. Han hadde en jobb å gjøre når det gjaldt sinnemestring, måtte han innrømme.

Nå burde 3–1-seieren skaffe ham litt arbeidsro framover, trodde Kåre Ingebrigtsen, da han som sistemann kom inn i garderoben, der spillerne nesten var ferdigskiftet. Etterpå hadde han slengt innom Brakka en tur, der han stusset over at ingen av styremedlemmene var på plass. De pleide gjerne å henge igjen en stund etter kamp. Ivar Koteng, formannen, var heller ikke å se, og det var svært uvanlig. Koteng hadde som vanlig minglet blant spillerne og trenerne ute på gressmatta, både før avspark og rett etter kampslutt da alt kokte og folk hang om skuldrene på hverandre.

«Jeg trives ikke i rampelyset», pleide Ivar Koteng stadig å gjenta når han ble intervjuet. Nu vel, tenkte Kåre Ingebrigtsen i sitt stille sinn. Selv hadde han aldri vært borti styreledere som valset rundt blant spillerne slik Koteng likte å gjøre, selv under oppvarmingen.

Koteng var sikkert travelt opptatt med å underholde Valur-lederne i VIP-lokalene inne på stadion, tenkte Kåre. Det kunne fort ta sin tid, slik Kåre husket fra tidligere Europa-kvelder på Lerkendal. I stedet sjekket han resultatene fra de andre kvalifiseringskampene. FC København hadde så vidt gått videre på bekostning av finske Kuopio i Europa League-kvalifiseringen, AIK hadde med nød og neppe karet seg forbi irske Shamrock Rovers, mens Nordsjælland hadde vært nær ved å ryke ut mot Cliftonville fra Nord-Irland.

Og hva med nederlandske AZ Alkmaar, klubben som hadde kjøpt både Jonas Svensson og Fredrik Midtsjø for en stund siden, og der kravet om gruppespill i Europa antagelig var ufravikelig? Nå var eventyret for Nederlands tredje beste klubb over lenge før det skulle ha begynt. Kairat fra Kasakhstan hadde vunnet begge kampene. Kairat?

Kåre måtte gjøre et raskt Google-søk. Det viste seg at klubben kom fra storbyen Almaty. Inntil 1993 hadde Almaty vært kjent som Alma-Ata, dit norske skøyteløpere valfartet på 1950- og 60-tallet for å teste den rekordraske oljeisen på den berømte Medeo-banen. Ivar Koteng var gammel nok til å huske byens stolte historie og alle verdensrekordene som ble satt der, mens Birger Løfaldli antagelig var for ung til i det hele tatt å huske hvilken vei skøyteløperne svingte. Men hadde Rosenborg blitt satt opp mot et slikt lag, Kairat, ville sikkert både styrelederen og Adressa-kommentatoren ha forlangt walkover, tippet Kåre.

Noen hver kunne ha godt av en reality check når det gjaldt europeisk fotball anno 2018, tenkte Kåre og forlot Brakka. Idet han svingte til høyre ut i Klæbuveien, smakte han på resultatet nok en gang. 3–1 over Valur, 3–2 sammenlagt? Jo, det kjentes helt innafor alt som var akseptabelt og vel så det.

På vei hjem, i familievarianten til Porsche, som han lot seg friste til å lease i fjor, hadde Kåre for lengst begynt å tenke på Celtic-kampen i neste uke. Hjemme, med rødvinsglasset i den ene hånda og med laptopen på fanget, skummet han skotske nettaviser utover i de små timer og leste om hvordan skottene med to scoringer av Dembélé og én av Forrest hadde slått armenske Alashkert 3–0 hjemme i Glasgow og vunnet 6–0 sammenlagt. Da han gikk opp til jentene i andre etasje for å blunde i noen timer, visste Kåre at Rosenborg hadde litt av en jobb å gjøre om noen dager. Men formpilen pekte bare én vei: Om ikke rakt oppover, så pekte den i hvert fall i riktig retning, akkurat slik den hadde gjort på samme tid året før.

Da kaffen var ferdigtraktet, hentet Kåre fram brødet og skar to blingser som han dekket med et tynt lag smør og deretter brunost på den ene, leverpostei på den andre. Slik hadde frokosten til Kåre Ingebrigtsen sett ut bestandig. Aldri så mye som en ekstravagant skive agurk til å friske opp den grå leverposteien, aldri en klatt syltetøy på brunosten, slik han med vemmelse hadde sett et par av spillerne gjøre under fellesfrokostene på Brakka.

Kåre gomlet i seg de to brødskivene mens han studerte laptopen sin. Han kunne konstatere at responsen på gårsdagens Valur-triumf var bare betinget entusiastisk. «Nå lever fortsatt håpet om Champions League. Men per i dag har Rosenborg lite i den turneringen å gjøre», lød konklusjonen til Adressa-kommentatoren. Kåre begynte å telle til ti, og fordi sangen til rødstrupen bar inn gjennom den åpne verandadøra og fylte kjøkkenet med harmoni, kom han helt til åtte denne gangen. Alle monner drar, humret han.

Så klappet han lokket på pc-en hardt igjen. Han gikk opp i andre etasje og strøk Leah forsiktig på kinnet, før han sendte et luftkyss gjennom soverommet i retning Hege. Klokka var seks, og det var like greit å komme seg på jobb. Ingenting skulle få ødelegge denne dagen.

Første gang Kåre Ingebrigtsen besøkte Brakka, høsten 1984, kunne han hatt god bruk for gassmaske. Han var 19 år og skulle signere sin første kontrakt med Rosenborg. Den lå inne på kontoret til klubbens daglige leder, Lars Krokan, som så vidt kunne skimtes der han satt innerst i lokalet bak et lite skrivebord og røykte med begge hendene.

Krokan og en sekretær var de to eneste som jobbet fast på Brakka. Senere ble klubblokalene gjenstand for flere utbyggingsrunder, og selv om antall ansatte var skalert kraftig ned de siste årene, arbeidet det fortsatt over 30 mennesker på Brakka sommeren 2018. Da Kåre parkerte på sin faste plass kvart over seks, var det ikke antydning til liv der inne. Han tastet inn koden og konstaterte at huset var tomt før han gikk ned i kjelleren, dit trenerteamet bare noen dager tidligere hadde flyttet kontorene sine for å være så tett på det medisinske apparatet som mulig.

Kåre hadde klart å overbevise Tove Moe Dyrhaug, klubbdirektøren, om at det ville være mer fornuftig å la ham og de andre trenerne, Erik Hoftun, Hugo Pereira og Jørn Jamtfall, flytte ned fra andre etasje. I kjelleren kunne de følge skadebehandlingen av spillerne på nært hold, de hadde bare noen få trappetrinn å forsere før de var ute på treningsfeltet, og de slapp å albue seg forbi folk i administrasjonen og tilfeldige besøkende på Brakka. Det ble revet noen vegger og satt inn en ny trapp, og etterpå var det brukt noen kroner på å rigge kontorer og et møterom for videoanalyse. «Her vil dere få det fint», hadde Ivar Koteng sagt da han inspiserte fasilitetene.

Nå brukte Kåre noen minutter på å gjøre det enda mer hjemmekoselig. Han hengte opp en Messi-signert Barcelona-drakt som han hadde fått i forbindelse med et veterantreff i England for et par år siden. Drakten ble flankert av to bilder av Lerkendal i magisk flomlys, tatt under en av gruppekampene i Europa League i fjor høst. Deretter satte han seg ned for å se noen klipp fra Celtics bortekamp i forrige uke.

Senere på dagen skulle Erik og Hugo, som hadde det overordnede ansvaret for å kartlegge motstanderlagene, bruke flere timer i analyserommet og forberede utvalgte bolker som spillerne skulle se i dagene fram mot avreisen til Glasgow tirsdag. Dagen etter, derimot, var A-lagsspillerne innvilget fri etter en intens periode, og Kåre skulle selv reise på hyttetur til Oppdal sammen med Hege og Leah for å besøke et vennepar. Hele fredagen skulle tilbringes i fjellheimen. En bedre form for oppladning enn en frisk topptur, etterfulgt av en god natts søvn i hytta til vennene Ola og Monica, kunne ikke Kåre forestille seg. Når han han så skulle kjøre inn til byen søndag morgen for å være på plass i god tid til formiddagstreningen på Lerkendal, visste han at han ville være klar for hva som helst, også Celtic på bortebane.

Han fikk selskap av Erik Hoftun i åttetiden, og like etterpå var også Hugo på plass nede i kjelleren. Kåre ble aldri lei av å nynne hele navnet. Hugo Carlos Rodrigues Ganchinho Pereira. Det låt som finstemt poesi. Hver gang Pereira trådte inn i et rom, det slo aldri feil, steg stemningen flere hakk. Han var en imponerende fagmann med akademibakgrunn fra hjemlandet Portugal, og en trener som ungguttene i Rosenborg stolte blindt på. Han var blitt hentet som juniortrener og spillerutvikler fire år tidligere, og blitt tatt opp i Kåres trenerteam før 2017-sesongen.

Men bortsett fra de tre, var det nesten skummelt tomt og stille på Brakka, syntes Kåre. Det var ingen som trampet fram og tilbake over gulvet i første etasje, ingen biler som kom med vareleveranser, ingen stemmer og latter fra de andre kontorene. Men det var midt i ferietiden, og de fleste i administrasjonen var borte.

Først i ellevetiden begynte spillerne å sjekke inn. Etterpå gjorde Kåre seg klar til å lede restitusjonstreningen med dem som hadde vært i aksjon for mindre enn et halvt døgn siden. Erik kjørte en litt hardere økt med reservene og dem som ikke hadde vært i troppen. En time senere var feltet nesten tomt for spillere. Noen jogget ned langs sidelinjen, andre fikk etterbehandling, og resten hadde forsvunnet inn på Brakka for å spise lunsj. Alle så fram til en etterlengtet fridag.

Mike Jensen ønsket Kåre god tur til Oppdal og forsvant ut døra sammen med Tore Reginiussen. Nicklas Bendtner var bortom for å minne Kåre på at han ikke ville være på plass lørdag, for treneren husket sikkert at han hadde fått en ekstra fridag og skulle hjem til København?

– Nei da, ingen fare, jeg er borte selv på lørdag, det er Erik som kjører showet da. Bare du er her søndag morgen, samtidig med meg, er jeg fornøyd, flirte Kåre, og så vinket de adjø til hverandre utenfor Brakka.

Om et par timer ventet han besøk av en gammel kjenning fra Bodø. Frode Thomassen hadde vært styreleder i Glimt da Kåre trente klubben, og nå var han og familien på gjennomreise på bilferie, og hadde invitert seg selv på kaffe og is i Klostergata. Etterpå var planen å svinge innom foreldrene på Bergheim. Faren hadde hatt bursdag på mandag, men først i ettermiddag var familien trommet sammen til kakefest. Kåre regnet ikke med at de kom seg av gårde i retning Oppdal før sent på kvelden, men Leah kom til å sovne i baksetet.

Idet Kåre skulle til å rygge ut fra parkeringsplassen, vibrerte telefonen og varslet at han hadde fått en SMS. Klokka var blitt 14.15. Meldingen var fra Ivar Koteng.

«Jeg må ha et møte med deg i morgen tidlig. Passer det?» Kåre sukket, slo av tenningen og svarte:
«Nei, jeg drar til Oppdal i kveld og er tilbake søndag. Har du tid nå?»

Kåre ventet med å sette bilen i bevegelse til Koteng rakk å svare.
«Ja, om en times tid.»
«Hvor?» spurte Kåre.
«Skippergata.»

Koteng Eiendom AS holdt til i beskjedne kontorlokaler som ikke sto i forhold til omsetningen i eiendomsforetaket, men noe av forklaringen på hvorfor Ivar Koteng personlig var god for over en milliard kroner, lå vel nettopp der. Kåre var blitt innkalt til samtaler på Kotengs hjemmebane før, selv om styrelederen i det siste hadde brukt stadig mer av arbeidsdagene på Brakka.

«Ok», svarte Kåre og startet bilen. Men før han rakk å sette den i bevegelse, kom det en ny melding.
«1530.»

Han fjernet nøkkelen fra tenningslåsen og gikk inn på Brakka igjen.

– Glemt noe? undret Hugo Pereira og stakk hodet ut fra analyserommet, der han nettopp hadde frosset en dødballsituasjon med tre Celtic-spillere på linje innenfor 16-meteren til motstanderen.
– Nei da. Jeg ble innkalt til møte hos Ivar, men først halv fire.
– Spennende.
– Vi får nå se.

Kanskje hadde Ivar Koteng og styret omsider besluttet å kjøpe danske Andrew Hjulsager, slik Kåre hadde bedt om, og at det var dette glade budskapet han nå ville servere treneren ansikt til ansikt. Hjulsagers spanske arbeidsgiver, Celta Vigo, var klar for å selge til riktig pris, og selv om det kom til å koste flesk, ville han være verdt en investering på ca. 15 millioner.

Kåre svingte inn foran Koteng Eiendom AS fem minutter før avtalt tid. Sist han hadde vært her, var en kveld i oktober året før. Da plasket regnet ned, og høstmørket gjorde havnekvarteret til en perfekt kulisse for en krimfilm der den ugjestmilde Skippergata stakk inn mellom en betongbunker fra krigens dager og et vindusløst lagerlokale. Nå skinte sola fra en skyfri himmel, det var nesten 30 grader, og selv Skippergata så oppløftende ut.

De ansatte var åpenbart gått hjem for dagen, for Ivar Koteng kom selv og låste inn Kåre på slaget halv fire. Han ble vist inn i et møterom rett bak den tomme resepsjonen, og der inne satt min santen Rune Bratseth og smilte sånn passe fårete, som han hadde for vane å gjøre når noe ubehagelig var i vente.

– Jøss, du også? undret Kåre, som straks begynte å ane uråd. Andrew Hjulsager kunne han antagelig bare glemme, og det var det Koteng nå skulle fortelle, og med Rune som et slags sportslig alibi. Men hvorfor så mye oppstyr?
– Kaffe? spurte Koteng og skjenket opp tre kopper før noen rakk å svare, og så satte han seg ved siden av Rune, rett overfor Kåre.
– Vi ønsker å avslutte arbeidsforholdet med deg.

Sju ord. Og ingenting mer.
– Hæ?

Så kom det en lengre utredning om hvorfor klubben syntes at prosjektet hadde stagnert, at utviklingen hadde vært for dårlig, at Koteng syntes Kåres potensial som trener i Rosenborg var nådd.

Kåre hadde vanskelig for å ta til seg alle ordene som fløt over bordet og gjennom rommet. Han forsøkte å forklare den spesielle situasjonen som hadde vært de siste ukene, med nesten et helt lag på sykestua, og at de til tross for det hadde prestert bedre fra kamp til kamp. Men herregud, sa han til slutt, hvorfor sitter jeg her og forsvarer meg? Jeg har ingenting å forsvare. Sju av åtte titler, hva mer kunne dere ha forlangt av meg på disse fire årene? Dere gjør en tabbe, merk mine ord.

Så reiste han seg og forlot Rune Bratseth, forlot Ivar Koteng, forsvant ut Skippergata, kjørte vekk fra Dora og de gamle tyske ubåtbunkerne, inn mot sentrum, opp Nonnegata, og først da han kom helt øverst i bakken og så Rosenborg skole på venstre hånd, blinket han inn til høyre og stanset bilen. Jøss, tenkte han. Hva skjedde her? Hvordan kom jeg helt opp hit? Han husket ingenting fra den korte kjøreturen. Noen burde ha stanset meg, tenkte han, tatt fra meg bilnøklene. Faren, som var gammel sjåførlærer, ville få sjokk når han hørte om denne bilturen.

Han fisket fram telefonen og slo nummeret til Hege, men fikk bare svareren. Antagelig hadde Frode og familien kommet, og nå satt de i hagen og drakk kaffe og spiste is. Farsan? Ikke ennå, men han måtte ringe foreldrene også før de fikk høre nyheten av andre. Koteng hadde sagt at de skulle innkalle til pressekonferanse klokka 18.15. Han hadde halvannen time på seg til å alarmere slekt og venner.

Men hva var det Koteng hadde sagt rett før det med presse konferansen, idet Kåre sto med døra ut til gangen på vidt gap, i ferd med å forlate dem?

– Hvordan synes du vi skal kommunisere avgangen din? hadde han spurt.
– Kommunisere hva? Du har jo nettopp gitt meg sparken, freste Kåre tilbake, – hvor vanskelig kan det være?
– Jo, men du kan jo si at du trekker deg fordi du er sliten, hadde Koteng foreslått.

Det tok noen sekunder før hjernen rakk å registrere det absurde forslaget.
– Ærlig talt, Ivar, du får være tøff nok til å si hva du har gjort. Du ga meg sparken for noen sekunder siden, ikke sant?

Før han smelte igjen døra, snudde han seg en aller siste gang. – Jeg er faen ikke sliten heller.

En amerikansk forbrytelse – om drapene i Osage County

David Grann har skrevet den sjokkerende historien om drapene i Osage County og om etableringen av FBI. En fortelling som er langt mørkere enn det politiet kunne ane, da de først begynte å etterforske en rekke mystiske dødsfall i indianerreservatet.

David Granns bok har med god grunn ligget på bestselgerlisten i USA. Det er et mesterstykke av et detektivarbeid, der ikke alt er bevist, men der Grann sannsynliggjør at Osage-indianerne ble systematisk drept.
Berlingske Tidende

Kjøp boka her

Indianerkrigene er for lengst over. De overlevende er stort sett parkert i reservater der kulturen deres har dårlige kår. Det fins et unntak. Osage-indianerne ble forflyttet til et område alle trodde skulle være uten interesse, et område i Oklahoma, som skulle vise seg å inneha de største oljeforekomstene i USA.

Osage-indianerne er plutselig millionærer, kjører luksusbiler og sender barna sine til prestisjetunge skoler i Europa. Men for å beskytte indianerne – som myndighetene mener ikke er i stand til å beskytte seg selv – blir det innført en lov der indianerne blir tildelt en formynder som ikke er Osage-indianer. Mange av kvinnene gifter seg med hvite menn som automatisk trer inn i rollen som formynder.

En dag forsvinner to av stammens medlemmer. Den ene blir funnet med en kule i hode. Så blir et annet stammemedlem forgiftet, og så et til. En bolig sprenges i lufta.

Hvem står bak disse kriminelle handlingene? Den første etterforskningen er svært overfladisk. Men etter en ny serie mord, blir BOI (Bureau of Investigation), det som skal bli FBI under unge Edgar J. Hoover.

Forsvinningen

UTDRAG: I april sprer det seg millioner av ørsmå blomster over de eikekledde åsene og de enorme præriene i Oklahoma. Det er stemorsblomster og villportulakk og små knoppurter. Forfatteren John Joseph Mathews, som selv var osageindianer, skrev en gang at denne galaksen av kronblader får det til å se ut som om «gudene har etterlatt seg konfetti». I mai, når prærieulvene uler under en skremmende stor måne, begynner mer høyvokste planter som vandrejøder og lodnesolhatter å krype over de mindre blomstene – og stjeler deres lys og vann. Stilken på de mindre blomstene brekker og kronbladene blåser bort, og om ikke lenge er de begravd under bakken. Det er derfor osageindianerne snakker om mai som den tiden da månen dreper blomstene.

Den 24. mai 1921 begynte Mollie Burkhart, innbygger i Gray Horse, Oklahoma, som er en av osagebosettingens små byer, å bli redd for at det hadde hendt noe med en av søstrene hennes, Anna Brown. Anna var trettifire år gammel, mindre enn ett år eldre enn Mollie, og hadde forsvunnet tre dager tidligere. Hun hadde ofte gått på rangel, som familien nedsettende hadde kalt det. Da danset hun og drakk med venner til det grydde av dag. Men denne gangen hadde det gått en hel natt, og så en natt til, uten at Anna hadde dukket opp på trappen foran huset til Mollie slik som hun pleide, med det lange, svarte håret litt tjafset og øyne som skinte glassaktig. Når Anna kom inn, likte hun å kippe av seg skoene, og Mollie savnet den beroligende lyden av Anna som beveget seg makelig gjennom huset. Nå var det i stedet en stillhet der som lignet den på slettene omkring.

Mollie hadde allerede mistet søsteren Minnie tre år tidligere. Dødsfallet var kommet sjokkerende raskt, og selv om legene hadde tilskrevet det en «særegen borttærende sykdom», hadde Mollie sine tvil: Minnie hadde kun vært tjuesju år gammel og bestandig hatt svært god helse. likhet med foreldrene hadde Mollie og søstrene navnene sine oppført i Osage-registeret, noe som betød at de hørte til blant stammens registrerte medlemmer. Det betød også at de eide en formue. Tidlig i 1870-årene hadde osagestammen blitt drevet ut fra områdene sine i Kansas til et steinete, formodentlig verdiløst reservat i det nordøstlige Oklahoma, bare for noen tiår senere å oppdage at det i bakken under dette området fantes noen av de største oljereservene i USA. For å få tak i denne oljen, måtte oljeleterne betale osagefolket leie og vederlag. I begynnelsen av det tjuende århundre begynte derfor hver av dem som sto i stammeregisteret å motta en pengesjekk hvert kvartal. Beløpet var innledningsvis kun på noen få dollar, men etter som tiden gikk og det ble pumpet opp mer olje, vokste utbyttet til hundrevis og deretter tusenvis av dollar. Og så godt som hvert eneste år økte utbetalingen, lik præriebekkene som rant sammen for å danne den brede, grumsete Cimarron-elven, helt til stammens medlemmer i fellesskap hadde spart opp millioner på millioner av dollar. (Bare i 1923 tok stammen inn mer enn 30 millioner dollar, som i dagens penger ville ha vært mer enn 400 millioner.) Osagefolket ble ansett som verdens mest velstående befolkningsgruppe per innbygger. «Har du sett!» sto det i den New York-baserte ukeavisen Outlook: «I stedet for å sulte i hjel … nyter indianeren godt av en fast inntekt som gjør bankfolk grønne av misunnelse.»

Allmennheten var blitt bergtatt av stammens velstand, som var stikk i strid med det bildet av amerikanske urinnvånerne som kunne spores tilbake til den første kontakten med hvite – selve arvesynden som landet ble født av. Journalister pirret sine lesere med historier om det «plutokratiske osagefolket» og de «røde millionærene» med deres herskapshus i murstein og terracotta hvor det hang digre lysekroner, og skrev at de pyntet seg med diamantringer, var kledd i pelskåper og hadde biler med egen sjåfør. En skribent så med forundring på osagejentene som gikk på de beste kostskolene og hadde på seg overdådige franske antrekk; det var som om «une très jolie demoiselle fra Paris’ bulevarder av vanvare hadde forvillet seg inn i denne lille reservatbyen.»

På samme tid kastet journalistene seg ivrig over ethvert tegn på at den tradisjonelle osagelevemåten fremdeles fantes. Ikke minst fordi denne lot til å mane frem et bilde av «ville» indianere i publikums sinn. En artikkel beskrev en «sirkel av dyre automobiler som omringet et åpent leirbål der de bronsebrune eierne i fargerike pledd sto og tilberedte kjøtt på den primitive måten». En annen dokumenterte en gruppe osageindianere som ankom en danseseremoni i et privatfly – en scene som «overgår de fleste romanforfatteres evne til å skildre». I det som kan stå som en oppsummering av allmennhetens holdning til osagefolket, skrev Washington Star: «Den gamle klagen: ‘Se, den stakkars indianeren’, kan nå mer passende omarbeides til: ‘Ohoi, den rike rødhuden’.»

Mollie Burkhart – bokens hovedperson og heltinne

Erdogans jerngrep

Verdens øyne er rettet mot Tyrkia og Istanbul. Istanbuls velgere har valgt Ekrem Imamogul til byens ordfører. En seier for demokratiet, sier det tyrkiske folk. Kan Imamoguls populæritet slå sprekker i Erdogans omfattende makt? I denne episoden av Frokost for hjernen, forteller Nilas Johnsen om Erdogans Tyrkia. Hva er bakgrunnen for hans enorme makt?

Hør episoden her

Erdogans Tyrkia

Natt til 16. juli 2016 råder kaos i Tyrkia. I en melding som leses opp på statlig TV, kunngjør landets militære ledelse at regjeringen er avsatt og portforbud innført. Parlamentet bombes, og i gatene ruller stridsvogner. Men rett etter midnatt trer president Recep Tayyip Erdogan fram og oppfordrer sine tilhengere til å bryte portforbudet og isteden fylle gatene. Der og da er kuppet over.

Midt i dette kaoset står VGs Midtøsten-korrespondent Nilas Johnsen. I denne episoden av Frokost for hjernen gir Nilas Johnsen oss et nærmere innblikk i Erodgans Tyrkia. Historien om hvordan denne fattiggutten manøvrerer seg fra fotballbanen via en fengselscelle til å bli borgermester i Istanbul og videre til presidentpalasset er både fascinerende og skremmende. Erdogan viser seg å være en effektiv administrator, men også en knallhard islamist som knekker den sekulære driften i landet og samler mye makt i sine hender.

Tyrkias nye sultan er elsket av tilhengere, hatet av motstandere – og fryktet av omverdenen.

Om forfatteren

Nilas Johnsen (f. 1976) har jobbet som journalist for Aftenposten, Dagsavisen og VG siden 2000. Han var korrespondent i Storbritannia 2010-2012. Fra februar 2016 til desember 2018 hadde han base i Istanbul, først for å være VGs Midtøsten-korrespondent, og så for å skrive denne boken. Johnsen har studiebakgrunn fra Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo og London School of Economics.

Sterkt om sleip og slem sultan … Ei viktig bok om Erdogans jerngrep om Tyrkia … Dette er ei bok som absolutt holder internasjonale mål.
Jan-Erik Smilden, Dagbladet

Nilas Johnsen har skrevet en dyptloddende og treffsikker analyse av tyrkisk samfunn og politikk. (…) en optimal bok for enhver som ønsker å vite mer om vår NATO-allierte Tyrkia og landets leder.
Eugene Shoulgin, Klassekampen

Hederspris til Nilas Johnsen

Annette Thommessens Hederspris 2019 går til Nilas Johnsen, Maren Sæbø og Anders Sømme Hammer. Prisvinnerne gir navn og stemme til mennesker på flukt og bringer fram viktig informasjon om situasjonen for enkeltmennesker under flukt, heter det i nominasjonen. VGs journalist, Nilas Johnsen, er også aktuell med boka Erdogan – Tyrkias nye sultan.

Erdogan – Tyrkias nye sultan

Formålet til Annette Thommesens Minnefond er å stimulere til økt rettssikkerhet for asylsøkere og flyktninger og forståelse for deres situasjon i Norge. Styret har valgt tre journalister, som alle gjør en svært viktig jobb for å opplyse og informere den norske offentlighet om forhold som bidrar til flukt, situasjonen for mennesker på flukt og om konsekvenser av norsk og europeisk politikk overfor mennesker på flukt.

«I en tid hvor de store utfordringene er internasjonale og krever flernasjonale løsninger, trapper store redaksjoner ned antallet korrespondenter og egen internasjonal dekning. Arbeid som utføres av kompetente og engasjerte frilansere, stringere og gjennom reportasjeprosjekter blir desto viktigere for å sikre en best mulig opplyst, offentlig samtale om internasjonale utfordringer som situasjonen for flyktninger og internt fordrevne.

Stengte grenser og EU-Tyrkia-samarbeidserklæringen bidrar til at langt færre asylsøkere kommer til Europa og videre til Norge. Asylmottak legges ned og en tøff retorikk om hvilke utfordringer asylsøkere og flyktninger påfører Norge, påvirker lokal og nasjonal debatt om flyktningers situasjon og rettigheter. Flere partiers innvandringspolitiske utvalg leter etter «løsninger» på asyl- og flyktningeutfordringene utenfor Europa. Som modeller for slike løsninger brukes mellomstatlige avtaler som i dag i varierende grad strider mot internasjonale konvensjonsforpliktelser, bryter med flyktningers grunnleggende rettigheter og som i minst mulig grad berører Norge.

I denne situasjonen gir disse tre journalistene navn og stemme til mennesker på flukt og bringer fram viktig informasjon om konsekvenser av norsk innstrammingspolitikk, situasjonen for enkeltmennesker under flukt, i konfliktenes «nærområder» og på bakken i områder hvor få norske politikere, myndighetsrepresentanter og journalister oppsøker og som enda færre har gode kunnskaper om.»

Vi gratulerer!

Les mer om boka

Dr. Livingstone, I presume

Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I Nilen – historiens elv forteller Terje Tvedt den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning – som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv. Bli med på en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv! 

Dr. Livingstone, I presume

UTDRAG: I Burundis hovedstad Bujumbura sjekker jeg inn på byens upper-class hotell, som heter Source du Nil, Nilens kilde. Suiten jeg blir tildelt, må være rundt 50 kvadratmeter, delt i to rom. Dette har vært «expat’enes» eller bistandsarbeidernes hotell, brukt kan en nesten tro, for å understreke distinksjonene mellom dem som hjelper og dem som de skal hjelpe. Begge rommene har utsikt over et svært svømmebasseng hvor en av gjestene, en afrikaner jeg senere hilser imponert på nede til lunsj, svømmer lengde etter lengde, i timer i strekk.

På bordet foran meg ligger noen støvete brosjyrer og noen bøker jeg hadde med meg hjemmefra om landet. Jeg er trøtt, lei av å reise. Steinen til Livingstone og Stanley, Nilens kilde og fotballstadionet i byen fremkaller bare en blanding av likegyldighet og selvforakt; latskap overskygger plutselig iver og vitebegjær. Mitt største ønske er tåpelig: Bli liggende i sengen og ta første fly hjem.

Jeg åpner kofferten, kaster noen klær bort på en stol, finner fram Herodot og begynner å lese den tørre, saklige prosaen til den greske historikeren. Her og der er boken full av kjedelige detaljer. Men det er akkurat disse kjedelige detaljene som fremstår som så fortrolige, og derfor på en merkelig måte gjør deler av boken så tidløs. Særlig liker jeg partiene der han spekulerer om Nilens kilde, og hans konstatering, rett og slett, at den har han ingen sjanse til å finne ut av. Jeg ser for meg – her jeg sitter i den dype, litt slitte lenestolen i en suite på rundt 50 kvadratmeter på Source du Nil – hvordan han ble stoppet ved Elefantineøya i Egypt for mer enn 2500 år siden fordi det var umulig å reise lenger, og jeg kler på meg, knyter skoene, koker en kopp med varmt vann, putter litt instant kaffe i, og går litt senere ned for å kjøre til Nilens kilde i Burundi.

I retning sør, ut av hovedstaden Bujumbura, kjører jeg av hovedveien og inn til Mugere, en liten landsby på den burundiske siden av Tanganyikasjøen. På ei slette med vid, åpen utsikt over den dypblå sjøen står en stor, ensom stein. Gresset er skarpt grønt slik det gjerne blir når ettermiddagssolen er skrå og lyser rødlig, og får steinen til å virke enda mer feilplassert i dette flate, steinfattige landskapet. På den andre siden av sjøen er Kongo lett synlig.

På steinen er det risset inn: Livingstone Stanley 25-XI-1871.

Misjonæren David Livingstone og den oppdagelsesreisende journalisten Henry Morton Stanley var sammen her to dager og netter i november 1871. Livingstone var blitt sendt til områdene sør for Victoriasjøen i 1865 av Det kongelige geografiske selskap, fordi mange mente at Nilens egentlige kilde var der. Hans vandringer hadde ikke ført til noe gjennombrudd, og i 1871 ble mediene i Europa og USA opptatt av hvor det var blitt av ham. Stanley ble hyret av en amerikansk avis for å finne ham.

Samværet her fant sted to uker etter et av de mer ikoniske øyeblikk i verdenshistorien. Stedet er Ujiiji, litt lenger sør langs Tanganyikasjøen, sjøen med et swahili-navn som betyr «seil i ødemarken». To hvite menn går mot hverandre ved bredden av sjøen. Stanley rekker fram hånden, hilser på den skjeggete mannen som kommer imot ham, og skal, ifølge seg selv, simpelthen ha sagt: «Dr. Livingstone, I presume.» Etter at han hadde satt sitt eget liv på spill for å finne mannen som hele Europa og USA lurte på om var forsvunnet i Afrika, så tror jeg det må være denne sære blandingen av grenseløs pompøsitet og tilbakeholdenhet som har fascinert ettertiden. Begrunnelsen er interessant. Stanley skrev: Jeg kunne ha løpt mot ham, men jeg kviet meg på grunn av mobben rundt meg, jeg kunne ha omfavnet ham, men siden han var engelskmann, var jeg usikker på hvordan han ville reagere, så jeg gjorde det feighet og falsk æresfølelse foreskrev som det beste – jeg gikk bort til ham med bestemte skritt, tok av meg hatten, og sa: Dr. Livingstone, formoder jeg.

Etter dette møtet fortsatte de to videre nordover sjøen i en kano som ble rodd av lokale folk, mens de selv etter tegningene å dømme satt under tak og skygge bakerst i båten. De skulle undersøke om det var noen elver som rant ut av sjøen mot nordøst. Turen tok 28 dager. De kom til Mugere 25. november 1871 for å finne ut om det var sånn som Livingstone trodde, at
Nilen rant ut av Tanganyikasjøen. Det var altså ikke her Livingstone og Stanley møttes, slik utallige artikler om Burundi og Livingstone påstår. Det var her de var for å finne Nilens kilder. Livingstone var overbevist om at Tanganyikasjøen var kilden. Han tok helt feil av elvesystemene. Men han var likevel nærmere enn verden i årene etter hans død var klar over. For en av Nilens sideelver starter bare noen mil fra den store steinen ved Mugere. Fjellene de beundret fra Tanganyikasjøen mot nord, lå mellom steinen ved Mugere og kilden – det var simpelthen vannskillet, og på den andre siden rant vannet mot Middelhavet.

→ Les også: Historien om Nilen 

Innhold

Ørkenen og deltaet – Egypt
Mot Karnak og Nil-traktatene
Nubia og landet der elvene møtes – Sudan
Sumpen og den nye staten – Sør-Sudan
Landet med de store sjøene – Uganda
Østenfor innlandshavet – Kenya og Tanzania
Mot Nilens kilder i Sentral-Afrika – Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo og Burundi
Vanntårnet i Øst – Eritrea og Etiopia

Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Erlend Elias Bragstad har kapret mange hjerter med sin smittende latter og smil i realityserier som Farmen Kjendis, og er mest kjent som glamorøs stylist og kjendis. Han ble kåret til landets mest innflytelsesrike homofile i 2015, og har vært en frontfigur i det samiske miljøet der han har kjempet mot fordommer både utenfra og innad. Engasjementet skyldes en sammensatt og krevende oppvekst.

I ung alder opplevde han å bli seksuelt misbrukt som førte til at han fikk psykiske problemer. Overgrepet forårsaket flere turbulente perioder gjennom livet, men i stedet for å la seg knekke har Erlend Elias vendt det negative til det positive, og viser at det finnes håp. Her forteller han åpent om livets utfordringer, både om de store og de små, i håp om å hjelpe andre som også sliter.

Forord fra boken Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Den 28. august 2018 stod jeg foran graven til min far. Det var den tyngste dagen i mitt liv. Roser og liljer dekket jorden over pappas kiste. Flere blomsterhilsener med kondolanser lå rundt. Jeg gråt og gråt. Min kjære pappa. Han var min klippe i livet, men den 21. august 2018 gikk han bort.

Jeg ville så gjerne at han skulle ha lest denne boka, og at vi sammen skulle ha snakket om alle de gode minnene jeg har fra oppveksten. Om alt det vanskelige. Men slik ble det ikke. Jeg hadde så vidt kommet i gang med arbeidet med denne boka da pappa ble lagt inn på sykehuset i Bodø.

Han var så begeistret da jeg fortalte at jeg var blitt oppfordret til å skrive om livet mitt, og gledet seg til å bidra med historier fra min barndom og oppvekst. Pappa husket mange flere detaljer enn vi andre i familien. Jeg hadde så inderlig håpet at han skulle overvinne kreftsykdommen, og få noen ekstra år. Slik ble det ikke. Den allsidige kunnskapen hans er noe av det jeg vil komme til å savne aller mest. Hele livet har jeg lent meg på ham og hans klokskap. Det er så mye jeg ikke har brydd meg om å lære, for jeg kunne jo bare ringe ham, enten jeg skulle lage fårikål eller sitere en kjent filosof som jeg ikke husket navnet på. Pappa hadde alltid svar og gode forklaringer.

Han var et levende leksikon. Jeg trengte ikke google. Jeg så på mamma, Ann Irene, der jeg stod ved graven. Hun har alltid vært der for meg. Alltid. Sammen med pappa. Nå er det henne jeg må lene meg på. Jeg er sikker på at det går bra. Jeg har vært heldig som har hatt både en omsorgsfull mor og en omsorgsfull far.

Selv har jeg slitt med panikkangst i mange år. Da pappa lå på sykehuset før han døde, fikk også han panikk på grunn av pustebesvær. Sykepleieren forsøkte å roe ham ned og forklare at det ikke var noe å engste seg for. «Du må bare slappe av og puste med magen», formante hun. «Det finnes ingen logikk i panikk, og det må dere forstå som jobber med folk som ikke får puste», svarte pappa med svak stemme fra sykehussengen. En stund senere kom den samme pleieren tilbake til oss og takket for kommentaren. «Den lærte meg mye», sa hun alvorlig. «Det er jo helt sant at det ikke er noen logikk i panikk. Jeg skal huske på det når jeg møter nye pasienter i en slik situasjon.»

Min søster og jeg har snakket en del om at vi kanskje ville ha vært andre personer enn i dag dersom vi i barndommen ikke hadde flyttet tilbake til Storjord hvor pappa bodde. Pappa hadde strenge rutiner for familielivet. Der ble middagene servert til faste tider. Det var forventet at vi samlet oss rundt bordet og snakket om det vi hadde opplevd i løpet av dagen. Pappa opererte med et strengt regime for når vi skulle komme hjem og når det var leggetid. Helt fra barndommen har han vært en klippe i mitt kronglete og ustabile liv.

Da jeg kom ut av skapet som homofil, skjønte jeg at min oppfatning av ham som litt streng og konvensjonell ikke stemte. Han var den av mine foreldre som tok betroelsen med størst fatning. «Jeg elsker deg fordi du er min sønn. Hvem du vil leve livet sammen med, er ikke min sak.»

Pappa tok alltid godt imot meg og mine kjærester. Mamma kunne derimot mase litt om «søte jenter» på stranda når vi var sammen på ferie i Syden. Mamma har alltid akseptert min legning. Hun har bare vært bekymret for hvordan mitt liv ville bli som homofil. Men nå har hun slått seg til ro.

Pappa snakket aldri om at jeg hadde vært på TV og var blitt en slags «kjendis». Han hadde nok sett programmene, men han ville ikke at jeg skulle vite det. Reality-TV var ikke hans greie. Samtidig var han veldig stolt av meg. Jeg oppdaget at han hadde klippet ut og tatt vare på de fleste av sakene som er blitt skrevet om meg i avisene i årenes løp. Noe av det fine med pappa var at han var så fordomsfri.

Han dømte ingen, og særlig hadde han blikk for skolebarn som slet litt. Han tok gjerne ekstratimer på skolen på kveldene og var i det hele tatt levende opptatt av lærerjobben sin. Dette gikk virkelig opp for oss den formiddagen i august da han ble begravet i Korsnes kirke.

Mange hadde kommet for å takke ham for det han gjorde for dem i oppveksten. Jeg er lei meg for at jeg ikke oppdaget – og skjønte – hvilken ressurs min pappa Per var før jeg ble godt voksen. Heldigvis fikk vi noen gode år sammen før han døde. Jeg kan takke både mamma og pappa for at jeg er blitt så opptatt av identitet, av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Som same og homofil tilhører jeg to minoriteter. Jeg har dessuten opplevd mye vondt og vanskelig som jeg selv ikke har hatt noen skyld i. Heldigvis valgte jeg livet da alt var på det mørkeste. Derfor er dette blitt en bok om ikke å legge seg ned, men å møte utfordringer med humor og pågangsmot. Og aldri gi seg.

Kjøp boken her