Kategori: Historie & dokumentar

Dans med meg

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Dans med meg er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok.

Dansebandkulturen har lenge levd sitt eget liv. Verken forfattere eller fotografer eller andre som dokumenterer norsk og skandinavisk kultur har interessert seg særlig for den. Men til tross for et liv i oppmerksomhetens skygge, er dansebandkulturen høyst levende. Hvert år møtes tusenvis av dedikerte dansebandfans og dansere på store dansefestivaler til fest, kos og campingliv. Dansebandene gir stadig ut plater med ny dansebandmusikk, samtidig som de opprettholder en utstrakt turnévirksomhet. Hvem er dansebandfolket? Hva gjør de når de samles til fest og dans? Og hvordan er livet som dansebandmusiker, på scenen og i turnébussen?

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Vi som står bak denne boka har gjennom mange år latt oss begeistre av den understuderte, men fascinerende dansebandkulturen. Vi har tilbrakt timer, dager og uker sammen med dansebandfolket. Vi har vært ute på dansegulvet, inne på festivalcampingen, i turnébussen – og på bakrommet med de store danseband- stjernene. Vi har festet, danset og pratet med folk. Gjennom tekst og bilder tar vi dere med inn i en verden fylt av musikk, dans, kos og fellesskap. Det handler om festivallivets sorger og gleder, om dansebandfansens dedikasjon, om danse- bandmusikernes vagabondliv, om dansens betydning og om dansebandkulturens innhold og status. Og om det som skjer når musikk og danseglede forenes, på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Som amerikansk dokumentarfotograf og norsk kulturforsker har vi ulik bak- grunn og ulike blikk på det vi ser og hører. Men vi deler ambisjonen om å komme tett på, om å dokumentere det som skjer med både ydmykhet og respekt. Vi deler også interessen for det vanlige og uvanlige som foregår i den anerkjente kulturens grenseland. Selv om danseband er et utbredt og populært kulturfenomen, er det også utskjelt og omdiskutert. Dette skaper en tvetydighet som interesserer alle: For noen er danseband hverdagskultur, for andre er det eksotisk og ekstraordinært. Danseband er like fullt et kulturfenomen, en musikksjanger og en del av den norske og skandinaviske samtidskulturen som fortjener å bli dokumentert og diskutert.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Denne boka er en hyllest til alle de som elsker dansebandmusikk og campingliv. Til de som danser til sola står opp og skosålen glipper. Til fansen som svermer rundt dansebandstjernene og aldri får nok. Til musikerne som får det til å koke i salen, med låter som oser av folkelighet, glede og samhold. Til alle de vanlige og uvanlige menneskene, som koser seg på fest i et avslappet og humørfylt dansebandfellesskap.

Vi vil takke alle de som har stilt opp for oss, til prat og til fotografering. Alle de som velvillig har latt oss få innblikk i musikken og dansen, i sitt liv og sine campingvogner. Uten dere hadde det ikke blitt noe bok. Så tusen takk! Og god lesning.

Fra Dans med meg av Peter Beste og Heidi Stavrum

Dans med meg

Dans med meg! er en unik dokumentasjon av det norske dansebandmiljøet, og handler om de herlige møtene mellom stolte dansebandmusikerne, trofaste fans, og fanger energien som råder når dansegleden forenes på de beste dansegulvene og den fineste festivalcampen.

Stappfulle campingplasser, feststemte mennesker og livlige dansebandfestivaler er selve sommerdrømmen for titusener av nordmenn. Lukta av grillmat siver ut sammen til tonene av veteranene Ole Ivars eller dansebanddronningen Anne Nørdsti, og alle smiler over livet. Danseband er et kulturfenomen og musikksjanger de fleste har et forhold til, og her kommer vi tett på moroa og entusiasmen gjennom Peter Bestes fantastiske bilder og Heidi Stavrums lune observasjoner. Her blomstrer den norske folkesjelen!

Kjøp Dans med meg her

Skattepengene som forsvant

IT-prosjekter som sprekker med summer tilsvarende et lite lands bruttonasjonalprodukt, rasteplasstoaletter som er dyrere enn en villa, stupetårn til nærmere 30 millioner og forsvarsanlegg som legges ned halvannen time etter åpning. Dette er bare noen av sakene i Henning Carr Ekrolls Skattepengene som forsvant.

Med undertittel Hvordan kaste bort 1,9 milliarder kroner på ingenting – og andre kostbare historier om offentlig sektor i verdens rikeste land forteller Ekroll med skarp og vittig penn hvor galt det kan gå når politiske ambisjoner, naiv tro på egen fortreffelighet og en tilsynelatende utømmelig pengesekk sauses sammen.

UTDRAG: Penger i dass

Statistisk sentralbyrå samler inn data om mye rart. For eksempel hvor mye tid vi bruker daglig på å ta på oss klær, vaske kroppen og gå på do. I 2010 var fasit at tallet hadde gått noe ned siden 1971, men det lå fremdeles på litt over én time i døgnet.

De fleste tenker kanskje ikke så mye over det, men mennesker bruker mye tid på toalettet i løpet av et år – spesielt etter at smarttelefonen gjorde sitt inntog som bakteriebærende tidtrøyte. Og så er det gjerne slik at behovet melder seg når det passer dårlig. Dette har veiplanleggere tatt høyde for, og derfor er det plassert ut toaletter på rasteplasser langs de mange veiene som snirkler seg mellom fjell, daler og fjorder i kongeriket.

Så, hva skal den slags koste? Jeg er ingen ekspert på sanitærinfrastruktur, men merker meg at man kan få kjøpt et komplett, prefabrikkert toaletthus i stål med to toaletter, vask og varmeovn for 44 900 kroner. Risikoen for hærverk og stor slitasje gjør at veitoalettene også bør være ekstra solide innvendig, men med ovennevnte utgangspunkt virker det ikke urimelig at det burde være mulig å få til kurante toalettløsninger for noen offentlige hundretusenlapper.

Men prefabrikkerte løsninger er langt unna ambisjonsnivået veimyndighetene i mange tilfeller har lagt seg på når de har bygget offentlig finansierte toaletter i Norge de siste årene. Det kan virke som om målet i en del tilfeller er at det ikke er naturen, men toalettene som skal være det besøkende husker når de snakker om turen til Norge over middagsbordene i Nederland, Tyskland, USA og Japan. Spydspissen i arbeidet med å gjøre norske toaletter verdenskjente har vært Statens vegvesen.

– Toalettene er fyrtårnene våre, har presseansvarlig Per Ritzler i Nasjonale turistveger sagt til Dagsavisen.

Illustrasjon: Tegnehanne

Hva koster et toalettfyrtårn? To tilfeldige eksempler kan være toalettene på rasteplassene langs nye E6 ved Espa i Hedmark, et sted som ellers kun er kjent for sitt heftige salg av mer eller mindre nystekte boller. Her er det satt opp to små toalettbygninger. Dekket av røde plater, og litt runde i formen, ligner de ikke mye på fyrtårn – de ser mer ut som to digre, stiliserte jordbær. Hver av dem kostet seks millioner offentlige kroner, omtrent det samme som man måtte betalt for 133 prefabrikkerte toalettbygninger eller en nær 200 kvadratmeter stor nyoppusset enebolig i Hamar.

Det finnes også en del eksempler på at toalettresultatene ikke alltid er helt på nivå med ambisjonene. Vi kan ta en tur til Senja i Troms, som kan smykke seg med hele to storslagne toalettbygninger som har fått nasjonal oppmerksomhet.

Den mest iøynefallende er «gulldassen» i Ersfjord, en gullfarget bygning med toalett og dusj. Toalettet er ifølge NRK ment å fungere som en «turistmagnet» til bygda med 28 innbyggere. Bygningen ble åpnet sommeren 2015 med stor festivitas, eller «taler, kaker og kulturelleinnslag», som det gjerne heter. Dassen kostet skattebetalerne 3,75 millioner kroner, noe som gir en kvadratmeterpris på 300 000 kroner. Det er en høyere pris enn det man på den tiden måtte ut med for en leilighet i de dyreste delene av Oslo, ifølge Nordlys.

Allerede nå vil kanskje enkelte lesere, og spesielt de som har bil, gjøre seg noen tanker. Kanskje er disse tankene noe i retning av «oi, det var nokså dyrt, kanskje man kunne bygget en litt rimeligere toalettbygning og heller brukt litt mer penger på å fikse hullete fylkesveier, siden det bare på disse er et vedlikeholdsetterslep på 59 milliarder kroner».

Tja, det er et forståelig spørsmål å stille seg, det. Men her kunne Statens vegvesen bidra med beroligende ord til Nordlys-lesere som muligens ville mene at pengene heller kunne blitt brukt på skrikende nødvendig veivedlikehold.

– Disse pengene er øremerket fra Stortinget for å lage spektakulære bygg og dekorere langs strekningene som har status som Nasjonal turistvei, og kan ikke brukes på noe annet. Pengene ville aldri ha blitt brukt til asfaltering og lapping av veier uansett, sa Vegvesenets mann.

Nå som vi har ryddet denne mulige misforståelsen av veien, la oss se nærmere på hvordan det gikk med Ersfjords nye, gullkledde sanitærstolthet.

Det var god stemning da toalettet ble åpnet, og nysgjerrige sommerturister stakk innom både for å ta en titt og for å gjøre sitt fornødne. Så langt, så vel, med andre ord. Men så kom høsten. I oktober ble gulldassen stengt for vinteren, og det var ikke planlagt at den skulle åpne igjen før i mai. Årsak: Den var ikke bygget for å bli brukt i kulden.

La oss dvele litt ved dette: Vegvesenet hadde altså bygget et toalett til en kvadratmeterpris på 300 000 kroner, men de hadde ikke funnet det nødvendig å dimensjonere det for å tåle værforholdene som preger landet nord for polarsirkelen mesteparten av året. Her kan det være greit å minne om at toaletthuset til 44 900 kroner, som jeg var innom innledningsvis, var utstyrt med varmeovner.

Turister som møtte låste dodører gjennom det halve året toalettet var stengt, valgte den tradisjonelle og lettvinte løsningen. Det førte naturlig nok til at en ubehagelig odør spredte seg rundt Senjas gullklump.

***

Et lite stykke unna, på Tungeneset, står det et annet utetoalett i millionklassen, med prislapp 1,3 millioner kroner. Det kostbare avtredet ble åpnet i 2012 og er oppført som en spennende geometrisk kombinasjon i tre og betong. Også dette ble stengt på vinteren – av samme årsak som nevnt over: Det tålte ikke kulden. Resultatet var den samme stanken som man kunne kjenne utenfor gulldassen, meldte NRKs utsendte da kanalen var på besiktigelse i april 2016.51 Senere samme år ble det klart at milliondassen var bygget i rasfarlig område, og at det ikke vil være mulig å bruke den i det hele tatt før området eventuelt er rassikret.

Noe lenger sør, i Hellågå i Nordland, ligger en annen offentlig finansiert toalettbygning. Rasteplassen med toalettbygningen i herdet glass og børstet stål hadde kostet fem millioner kroner da den åpnet i 2005, men bygningen har vært forfulgt av små og store problemer som har ført til at den enten har vært uten vann, full av avføring eller stengt.

Ett år etter åpningen, i 2006, konstaterte lokalavisen at det fremdeles ikke var mulig å benytte seg av toalettet, blant annet på grunn av et problem med en svært egenartet sisterne som måtte spesialbestilles. I mellomtiden hadde Vegvesenet sørget for å teipe over alle skilt som kunne gi inntrykk av at det fantes et toalett på stedet.

Sommeren 2014 møtte besøkende låste dører på grunn av krøll med strømforsyningen. Året før var det også problemer: Hele toalettanlegget manglet vann. Ingen hadde tatt ansvaret for å fylle diesel på aggregatet som gjorde at vannpumpen virket.

Porsgrunn kommune ønsket også å bli satt på toalettkartet, så politikerne brukte 3,4 millioner skattekroner på et flytende, universelt utformet toalettanlegg. Tankegangen bak dette var grei nok: Det ville bli dyrt å sprenge plass til et toalettanlegg på land, og et flytende toalett kunne flyttes dit det var behov for det.

Problemet oppsto da kommunen plasserte anlegget i et friområde der man ifølge NRK måtte forsere flere hundre trappetrinn for å komme til toalettet. Så da det rullestolbrukervennlige toalettet skulle testes av en rullestolbruker, måtte vedkommende fraktes til stedet i båt. For de mer mobile var det heller ikke uproblematisk å benytte toalettet. Flytekonstruksjonen gjorde at hele innretningen ble litt ustabil, og ordfører Robin Kåss påpekte at det kunne være lurt å sitte når man skulle tisse.

Til slutt: I Kvam i Hordaland brukte Statens vegvesen og fylkeskommunen 1,2 millioner kroner på å bygge et toalett som skulle gjøre livet mer behagelig for de mange turistene i området. Men likevel ble det stengt. Årsak: De involverte ble ikke enige om hvem som skulle betale for å holde bygningen ren.

Flere historier finner du i Skattepengene som forsvant

 

På reisefot

Du trenger ikke reise så langt når det finnes gode bøker som kan ta deg med til steder du har – eller ikke har – drømt om. Bli med til Afrika. Til USA. Til Finnmark. Til Italia …

Tett på mafiaen

I flere år etterforsket den unge italienske journalisten Roberto Saviano camorraen i Napoli. I Gomorra gir han oss sin rystende – og rasende – beretning om et fullstendig hensynsløst kriminelt system som har ett eneste mål: maksimal profitt.

Saviano bygger opp sin brannfakkel av en bok gjennom egne opplevelser, glimt av konkrete saker, rettsdokumenter og et fantastisk persongalleri med aktører fra alle sider i den pågående krigen. Han skriver et portrett av sin samtid, og hans krysning av kunnskap, raseri og refleksjon har gjort denne boken til et vendepunkt i forståelsen av camorraen spesielt og kriminalitet generelt.

Nilen – historiens elv

Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning – som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen – historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet.

Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush´ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen – en kamp av verdenshistorisk betydning.

Historien om Nilen

Om å finne hjem

Å lese Wild av Cheryl Strayed får deg til å ville bite tenna sammen. Denne boka får blødende gnagsår på hoftebeina til å høres attraktivt ut. Bli med å gå The Pacific Crest Trail – vandrernes svar på Mount Everest.

Dette er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i sør til den kanadiske grensen i nord.

Boken handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere – de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur. Cheryl forteller fandenivoldsk, varmt og ærlig om sitt livs vandring – en historie som berører og imponerer.

Om å finne hjem

En hundekjørers beretning

Vinterdans. 14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene. Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans. En hundekjørers beretning

Om det å være på reise

Hvorfor står folk i kø i timevis for å bli fotografert på Trolltunga? Hvorfor er noen livredde for å tråkke i turistfeller i Roma? Og hvorfor er det så mange turister som hater turister?

Denne boken er en gruppereise for folk som ikke liker gruppereiser, guidet av idéhistoriker og journalist Magnus Helgerud, som på underholdende vis trekker en linje fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfie-turister. Underveis møter vi poeten og livskunstneren Lord Byron, forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, maleren Caspar David Friedrich, filosofen Edmund Burke, en tysk guide som later som om han er polfareren Roald Amundsen, en krigsturist, et par sosiologer, samt Hollywood-stjerner som Audrey Hepburn og Julia Roberts.

Paris-syndromet – skuffede turister
Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

 

Filosofi og kultur som suksessfaktor i fotball

Godfoten av Nils Arne Eggen har for lengst fått klassikerstatus. Eggen tar blant annet for seg ulike lederformer. Her er mye kunnskap å hente for ledere i bedrifter, organisasjoner og selvsagt fotballag, men også for dem som vil lære mer om hvordan man best kan samarbeide for å nå et felles mål. Les kapittelet om filosofi og kultur som suksessfaktor i fotball.

Høsten 2018 er Nils Arne Eggen bokaktuell igjen med Nils Arne. Her følger vi ham fra barndom til hans første triumfer med RBK i 1971 til siste gjesteopptredenen i 2010. → Les mer

Filosofi og kultur som suksessfaktor i fotball

Etter Rosenborgs sensasjonelle seier over AC Milan på San Siro stilte mange fotballinteresserte, media og RBK-miljøet sjøl følgende spørsmål: Hvordan er det mulig at lille Rosenborg kan slå store Milan?

Hvordan er det mulig at et lite fotballag fra et lite vinterland som Norge kan vinne over en av Europas største, rikeste og mestvinnende klubber?

Hvordan kan et lag fra et seriesystem som nettopp har tatt steget over til en slags norsk semiprofesjonell modell, slå ut et lag fra den mest fotballkapitalistiske og kanskje sterkeste liga i verden, serie A i Italia?

Hvordan kan dette skje på et tidspunkt da resten av fotball-Norge ligger i dvale, så å si under juletreet?

Hvordan er det mulig at et lag av stort sett heimavla spillere fra nærmiljøet, kan hamle opp med et lag med spillere henta fra øverste hylle på verdens spillermarked?

Svaret på spørsmålene, som egentlig bare er ett, kan være enkelt ved at seieren og kvartfinaleplassen avfendres og avfeies som heldige tilfeldigheter.

Men det er heldigvis ikke sannheten!

Sannheten kan virke komplisert og sammensatt, men er egentlig enkel og konkret. For sannheten er den at det er varige, grunnleggende verdier som i første rekke bærer lagprestasjonen framover. Verdier nedfelt i en samlende filosofi, som over tid skaper en kultur av og for mennesker som sammen er villige til å utføre prestasjonshandlinger gjennom et samarbeid som kommer innafra – samhandling.

Seieren over AC Milan var et resultat av ei prestasjonsforbedring som kan spores helt tilbake til 1960, med ei spesiell akselerering i perioden fra og med 1988.

Og det skulle komme mer.

Først kvartfinalen mot Juventus, der et uavgjort resultat 1–1 på Lerkendal lett kunne blitt noe mer med større dyktighet foran motstanderens mål. Så returkampen i Torino; til tross for at Rosenborg var sjanseløs i forhold til avansement, utførte vi en fotballprestasjon vi hadde all grunn til å være stolte av.

Fortsettelsen i 1997 viste samme tendens. Nytt seriemesterskap med klar margin, det sjette i rekka, seier over Real Madrid og Porto, samt brakseieren over Olympiakos. Bare et frispark i sluttminuttene i Athen fratok oss en ny kvartfinaleplass i Champions League. Med 11 poeng i en meget sterk Champions League-gruppe gjorde vi vår beste prestasjon i Europa så langt. Den samme positive tendensen fortsatte i 1998. Før gruppefinalen i Torino hadde vi fortsatt muligheten til å ta plassen fra Juventus i kvartfinalen.

Kjøp Godfoten her

Disse faktaopplysningene, som lett kan bli oppfatta som unødvendig Rosenborg-skryt, er likevel nødvendig for å understreke følgende utsagn: Det å vinne en enkeltstående fotballkamp eller ett mesterskap er ingen stor prestasjon. Det beror ofte på heldige sammenfall av kromosomer, eller gode årganger som det heter i vinverdenen. 1960-årgangen i Rosenborg var et slikt heldig sammenfall. Den virkelige prestasjonen består i å gjenskape dyktighet god nok til å vinne sesong etter sesong, med stadig nye og uerfarne spillere. Rosenborg mista seks spillere fra laget som slo AC Milan i perioden fram til Champions League starta høsten 1997.

For å klare å gjenskape prestasjonen år etter år, med stadig nye spillere, må vi erstatte årgangstilfeldigheten med varige og mer djuptgående verdier som er nedfelt i en dynamisk filosofi som igjen skaper en dynamisk kultur – en vinnerkultur.

Et slikt verdigrunnlag for lagprestasjonen innebærer også et endelig oppgjør med «Was man nicht im Kopfe hat, muss man in den Beinen haben-mentaliteten», som man altfor ofte finner blant åndssnobbene i akademiske miljø.

Lagspill, inkludert fotball, trenger intelligente utøvere som tenker, men ikke nødvendigvis intellektuelle.

Det er farlig å forveksle intellektualitet med intelligens i prestasjonssammenheng. Kunnskap som ikke kan omformes til praktisk handling, er ubrukelig her. Odd Iversen, for eksempel, kan det meste om fotball, men er ikke så nøye med hva det heter. Det er dessverre altfor mange som vet hva alt heter, men som ikke kan noen ting!

Her er det nødvendig med en innrømmelse: Vi i Rosenborg valgte å bruke, de for fotballspråket noe uvanlige, begrepene filosofi og kultur, nettopp for å gi de virkelige og varige verdiene, suksessfaktorene som i fotball styrer både fysikk, teknikk og taktikk, akademisk viktighet og høgtidelig tyngde. Til samme formål skapte vi begrepet samhandling.

Men det har også vært nødvendig å avgrense og av-akademisere begrepene, for å gjøre dem begripelige og praktisk brukelige.

I Rosenborg betyr begrepene følgende:

FILOSOFI: Et felles sett av tanker og ideer, nedfelt i lover, regler og normer, skrevne og uskrevne – ikke minst det siste. Filosofien skal være så enkel at alle i systemet kjenner hovedtrekkene i den, slik at de kan bidra til å utforme de praktiske konsekvensene. Det siste blir forsterka av at tankene og ideene som oftest er unnfanga av individene i gruppa.

POSTULATER: Hovedpunktene i filosofien, spissformulert for å gjøre dem lettere å kjenne igjen. Postulatene styrer atferden både på og utafor banen. Postulater er opprinnelig påstander som ikke kan bevises, men som likevel gjør krav på å være sanne. De er ofte blitt brukt i kirkelig sammenheng, og gjerne tvetydig. Vi håper dette ikke er tilfelle med Rosenborg-postulatene.

Men OBS! Vi har alltid vært litt sakrale i Rosenborg, også før Rune Bratseth vendte heim etter sitt eksodus fra Bremen.

KULTUR: Den synbare konsekvens av filosofien, det vil si hvordan filosofien i praksis manifesterer seg i atferd på og ikke minst utafor banen. Samtidig påvirker kulturen også filosofien. Slik blir både filosofi og kultur dynamiske, de forandrer seg. Den gjensidige påvirkninga sørger for at kulturen alltid tar med seg det beste i det som har vært, og forener dette med det nye som måtte komme. Kultur er et latinsk begrep, som betyr å dyrke fram eller gjendyrke. Kulturer gjenskaper på en måte seg sjøl. Plusskulturer blir heldigvis overført til neste generasjon kulturbærere, men dessverre gjør også minuskulturer det!

Følelser blir skapt av opplevelser. Gode opplevelser gir sjølsagt plussfølelser, men mennesket kan lære seg til å bearbeide negative opplevelser slik at også disse skaper positive følelser. Heldigvis er våre følelser lært. For da kan de også omlæres! Følelser som varer over tid blir til holdninger, også fordi de er gjensidig smittsomme mellom personene i ei gruppe. Plussfølelser blir til plussholdninger, minusfølelser til minusholdninger.

Holdninger som varer over tid, og med samme smittsomhet innafor ei gruppe, blir til kulturer – plusskulturer eller minuskulturer. Derfor blir gullegget lagt i ei gruppe hvis den stadig skaper plussfølelser, som blir til plussholdninger og som så blir til plusskultur. Plusskultur blir synonymt med, og gir innhold til, begrepet vinnerkultur; et moteord mange ynder å bruke som en stadfestende beskrivelse på lag og grupperinger som stadig vinner – men helst etter at de har vunnet! Begrepet blir et paradoks som beskriver resultatet, mens meningsinnholdet peker på årsakene til resultatet.

Hele hensikten med Rosenborg-filosofien er derfor å skape plussfølelser, plussholdninger som former en plusskultur som igjen utvikler vinnere!

Dette ønsket er nedfelt i alle filosofiens deler, elementer og detaljer.

På denne måten blir vi individuelt kollektivt ansvarlig – merk deg rekkefølgen! – for å gjennomføre grunnverdiene i filosofien, for å skape det bildet vi vil at andre skal ha av oss!

Rosenborg-filosofien og -kulturen er positivistisk i den betydning at den tror på menneskets muligheter til sjøl å forme miljøet gjennom handlinger, som så fører til framgang, altså prestasjonsforbedring. Dette er mulig enten ved å endre seg sjøl gjennom påvirkning fra miljøet, eller påvirke miljøet slik at det endrer seg.

Grunnverdiene i filosofien og kulturen blir styrka av hvordan menneskene behandler hverandre. Dette gjelder innad i klubben, og i forhold til mennesker vi møter utafor.

SAMHANDLING: Den høgste formen for samarbeid, der samarbeidet kommer innafra, gjerne fra hjertet, der individene ikke må men vil nå et felles mål. Ingen kan skremmes til å bli god! Man kan skremme folk til å komme tidsnok på trening og jobb, men ikke til å gjøre noe positivt og til å bli gode og kreative. Når vi lar plussverdiene i filosofien danne grunnlaget for hvordan vi behandler hverandre, fører det til samhandling.

Du må ikke forledes til å tro at alt alltid er positivt i Rosenborgmiljøet. Men for oss og andre som skal prøve å etterleve en slik filosofi, blir den en referanse som vi kan forholde oss til og korrigere hverandre i forhold til.

Den ideale fordring, ville salig Henrik Ibsen sagt.

Alle kulturer har sine røtter. Det har også kulturbærerne. Seinere skal jeg ta for meg Rosenborg-filosofiens røtter. Men la meg først fortelle litt om mine egne.

Erik Bye – Norge på to bein

Erik Bye

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Erik Bye pocket kr. 249,-
Erik Bye ebok kr. 169,-

Utdrag:

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre. Bye har fått sin bauta. Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.

Det er bare å gratulere!
– Sindre Hovdenakk, VG

En imponerende fortelling.
– Mari Grydeland, Aftenposten

Et stort stykke Norge.
– Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

 

Hederspris til Ståle Solbakken

Et enstemmig styre i Annette Thommessens Minnefond har bestemt at årets hederspris skal gå til Ståle Solbakken, for hans engasjement for integrering av asylsøker- og flyktningbarn gjennom idrett – og særlig fotball.

Tekst: NOAS

Ståle Solbakken får prisen for måten han velger å bruke sin posisjon og sitt engasjement for respekt og rettssikkerhet for mennesker på flukt. Han oppfordrer til større raushet og bedre integrering, og er særlig opptatt av at barn og unge må få sine rettigheter ivaretatt og sine sjanser i livet.

Solbakken har oppfordret til en mindre streng politikk, økt satsing på integrering av barn og ungdom gjennom fysisk aktivitet og donert bokinntektene for «Løvehjerte» i både Danmark og Norge til fotball og annen aktivitet i regi av frivillige organisasjoner.

Les hele jurybegrunnelsen her

Kjøp Løvehjerte her

Forord fra Løvehjerte

Tekst: Ståle Solbakken

Jeg er et privilegert menneske. Jeg har en familie jeg elsker, en jobb jeg elsker, gode venner og god økonomi. Kort sagt: Et liv med alle tenkelige muligheter.

Langt fra alle mennesker er like heldige. Overalt på kloden lever folk i nød, i sult og på flukt. For meg er det innlysende at vi i den privilegerte delen av verden skal hjelpe de som har minst. Det er vår menneskelige plikt.

Det ser dessverre ut som den tanken har gått av moten blant størsteparten av våre folkevalgte politikere. Det smerter meg å konstatere at et inhumant menneskesyn også har slått rot i partier som jeg ellers alltid har sympatisert med. Politikere snur seg vekk fra problemene. Jeg forstår ikke at de tør.

Jeg er veldig opptatt av at barn og unge skal ha det bra, og få sine sjanser i livet. Derfor vil mine inntekter fra denne boka, blant annet, gå til Bofellesskapet for enslige, mindreårige asylsøkere i Grue kommune. Det er en døgnbemannet enhet i et slags omsorgssenter.

I tillegg vil pengene komme «vanlige» flyktningfamilier til gode, der vi blant annet kan sørge for mer fotballaktivitet, ved hjelp fra bedre trenere og flere aktiviteter for barn og ungdom i Grue kommune. Pengene vil bli satt i et fond, disponert av kommunen, som først og fremst bruker dem på enslige, mindreårige flyktninger, men også andre gode formål i Grue kommune.

Det er viktig for meg å kunne gi noe tilbake til hjemkommunen min, som har betydd så mye for meg.

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Velskrevet og svært lojal, skriver VG. Dette er den definitive biografien, skriver Dagbladet. Nå er den store biografien om André Bjerke endelig her!

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og nå kommer André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.