Kategori: Historie & dokumentar

På reisefot

Du trenger ikke reise så langt når det finnes gode bøker som kan ta deg med til steder du har – eller ikke har – drømt om. Bli med til Afrika. Til USA. Til Finnmark. Til Italia …

Tett på mafiaen

I flere år etterforsket den unge italienske journalisten Roberto Saviano camorraen i Napoli. I Gomorra gir han oss sin rystende – og rasende – beretning om et fullstendig hensynsløst kriminelt system som har ett eneste mål: maksimal profitt.

Saviano bygger opp sin brannfakkel av en bok gjennom egne opplevelser, glimt av konkrete saker, rettsdokumenter og et fantastisk persongalleri med aktører fra alle sider i den pågående krigen. Han skriver et portrett av sin samtid, og hans krysning av kunnskap, raseri og refleksjon har gjort denne boken til et vendepunkt i forståelsen av camorraen spesielt og kriminalitet generelt.

Nilen – historiens elv

Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning – som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen – historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet.

Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush´ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen – en kamp av verdenshistorisk betydning.

Historien om Nilen

Om å finne hjem

Å lese Wild av Cheryl Strayed får deg til å ville bite tenna sammen. Denne boka får blødende gnagsår på hoftebeina til å høres attraktivt ut. Bli med å gå The Pacific Crest Trail – vandrernes svar på Mount Everest.

Dette er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i sør til den kanadiske grensen i nord.

Boken handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere – de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur. Cheryl forteller fandenivoldsk, varmt og ærlig om sitt livs vandring – en historie som berører og imponerer.

Om å finne hjem

En hundekjørers beretning

Vinterdans. 14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene. Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans. En hundekjørers beretning

Om det å være på reise

Hvorfor står folk i kø i timevis for å bli fotografert på Trolltunga? Hvorfor er noen livredde for å tråkke i turistfeller i Roma? Og hvorfor er det så mange turister som hater turister?

Denne boken er en gruppereise for folk som ikke liker gruppereiser, guidet av idéhistoriker og journalist Magnus Helgerud, som på underholdende vis trekker en linje fra 1800-tallets reisesnobber og frem til dagens selfie-turister. Underveis møter vi poeten og livskunstneren Lord Byron, forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, maleren Caspar David Friedrich, filosofen Edmund Burke, en tysk guide som later som om han er polfareren Roald Amundsen, en krigsturist, et par sosiologer, samt Hollywood-stjerner som Audrey Hepburn og Julia Roberts.

Paris-syndromet – skuffede turister
Turist eller antiturist? Bildene dine avslører deg

 

Filosofi og kultur som suksessfaktor i fotball

Godfoten av Nils Arne Eggen har for lengst fått klassikerstatus. Eggen tar blant annet for seg ulike lederformer. Her er mye kunnskap å hente for ledere i bedrifter, organisasjoner og selvsagt fotballag, men også for dem som vil lære mer om hvordan man best kan samarbeide for å nå et felles mål. Les kapittelet om filosofi og kultur som suksessfaktor i fotball.

Høsten 2018 er Nils Arne Eggen bokaktuell igjen med Nils Arne. Her følger vi ham fra barndom til hans første triumfer med RBK i 1971 til siste gjesteopptredenen i 2010. → Les mer

Filosofi og kultur som suksessfaktor i fotball

Etter Rosenborgs sensasjonelle seier over AC Milan på San Siro stilte mange fotballinteresserte, media og RBK-miljøet sjøl følgende spørsmål: Hvordan er det mulig at lille Rosenborg kan slå store Milan?

Hvordan er det mulig at et lite fotballag fra et lite vinterland som Norge kan vinne over en av Europas største, rikeste og mestvinnende klubber?

Hvordan kan et lag fra et seriesystem som nettopp har tatt steget over til en slags norsk semiprofesjonell modell, slå ut et lag fra den mest fotballkapitalistiske og kanskje sterkeste liga i verden, serie A i Italia?

Hvordan kan dette skje på et tidspunkt da resten av fotball-Norge ligger i dvale, så å si under juletreet?

Hvordan er det mulig at et lag av stort sett heimavla spillere fra nærmiljøet, kan hamle opp med et lag med spillere henta fra øverste hylle på verdens spillermarked?

Svaret på spørsmålene, som egentlig bare er ett, kan være enkelt ved at seieren og kvartfinaleplassen avfendres og avfeies som heldige tilfeldigheter.

Men det er heldigvis ikke sannheten!

Sannheten kan virke komplisert og sammensatt, men er egentlig enkel og konkret. For sannheten er den at det er varige, grunnleggende verdier som i første rekke bærer lagprestasjonen framover. Verdier nedfelt i en samlende filosofi, som over tid skaper en kultur av og for mennesker som sammen er villige til å utføre prestasjonshandlinger gjennom et samarbeid som kommer innafra – samhandling.

Seieren over AC Milan var et resultat av ei prestasjonsforbedring som kan spores helt tilbake til 1960, med ei spesiell akselerering i perioden fra og med 1988.

Og det skulle komme mer.

Først kvartfinalen mot Juventus, der et uavgjort resultat 1–1 på Lerkendal lett kunne blitt noe mer med større dyktighet foran motstanderens mål. Så returkampen i Torino; til tross for at Rosenborg var sjanseløs i forhold til avansement, utførte vi en fotballprestasjon vi hadde all grunn til å være stolte av.

Fortsettelsen i 1997 viste samme tendens. Nytt seriemesterskap med klar margin, det sjette i rekka, seier over Real Madrid og Porto, samt brakseieren over Olympiakos. Bare et frispark i sluttminuttene i Athen fratok oss en ny kvartfinaleplass i Champions League. Med 11 poeng i en meget sterk Champions League-gruppe gjorde vi vår beste prestasjon i Europa så langt. Den samme positive tendensen fortsatte i 1998. Før gruppefinalen i Torino hadde vi fortsatt muligheten til å ta plassen fra Juventus i kvartfinalen.

Kjøp Godfoten her

Disse faktaopplysningene, som lett kan bli oppfatta som unødvendig Rosenborg-skryt, er likevel nødvendig for å understreke følgende utsagn: Det å vinne en enkeltstående fotballkamp eller ett mesterskap er ingen stor prestasjon. Det beror ofte på heldige sammenfall av kromosomer, eller gode årganger som det heter i vinverdenen. 1960-årgangen i Rosenborg var et slikt heldig sammenfall. Den virkelige prestasjonen består i å gjenskape dyktighet god nok til å vinne sesong etter sesong, med stadig nye og uerfarne spillere. Rosenborg mista seks spillere fra laget som slo AC Milan i perioden fram til Champions League starta høsten 1997.

For å klare å gjenskape prestasjonen år etter år, med stadig nye spillere, må vi erstatte årgangstilfeldigheten med varige og mer djuptgående verdier som er nedfelt i en dynamisk filosofi som igjen skaper en dynamisk kultur – en vinnerkultur.

Et slikt verdigrunnlag for lagprestasjonen innebærer også et endelig oppgjør med «Was man nicht im Kopfe hat, muss man in den Beinen haben-mentaliteten», som man altfor ofte finner blant åndssnobbene i akademiske miljø.

Lagspill, inkludert fotball, trenger intelligente utøvere som tenker, men ikke nødvendigvis intellektuelle.

Det er farlig å forveksle intellektualitet med intelligens i prestasjonssammenheng. Kunnskap som ikke kan omformes til praktisk handling, er ubrukelig her. Odd Iversen, for eksempel, kan det meste om fotball, men er ikke så nøye med hva det heter. Det er dessverre altfor mange som vet hva alt heter, men som ikke kan noen ting!

Her er det nødvendig med en innrømmelse: Vi i Rosenborg valgte å bruke, de for fotballspråket noe uvanlige, begrepene filosofi og kultur, nettopp for å gi de virkelige og varige verdiene, suksessfaktorene som i fotball styrer både fysikk, teknikk og taktikk, akademisk viktighet og høgtidelig tyngde. Til samme formål skapte vi begrepet samhandling.

Men det har også vært nødvendig å avgrense og av-akademisere begrepene, for å gjøre dem begripelige og praktisk brukelige.

I Rosenborg betyr begrepene følgende:

FILOSOFI: Et felles sett av tanker og ideer, nedfelt i lover, regler og normer, skrevne og uskrevne – ikke minst det siste. Filosofien skal være så enkel at alle i systemet kjenner hovedtrekkene i den, slik at de kan bidra til å utforme de praktiske konsekvensene. Det siste blir forsterka av at tankene og ideene som oftest er unnfanga av individene i gruppa.

POSTULATER: Hovedpunktene i filosofien, spissformulert for å gjøre dem lettere å kjenne igjen. Postulatene styrer atferden både på og utafor banen. Postulater er opprinnelig påstander som ikke kan bevises, men som likevel gjør krav på å være sanne. De er ofte blitt brukt i kirkelig sammenheng, og gjerne tvetydig. Vi håper dette ikke er tilfelle med Rosenborg-postulatene.

Men OBS! Vi har alltid vært litt sakrale i Rosenborg, også før Rune Bratseth vendte heim etter sitt eksodus fra Bremen.

KULTUR: Den synbare konsekvens av filosofien, det vil si hvordan filosofien i praksis manifesterer seg i atferd på og ikke minst utafor banen. Samtidig påvirker kulturen også filosofien. Slik blir både filosofi og kultur dynamiske, de forandrer seg. Den gjensidige påvirkninga sørger for at kulturen alltid tar med seg det beste i det som har vært, og forener dette med det nye som måtte komme. Kultur er et latinsk begrep, som betyr å dyrke fram eller gjendyrke. Kulturer gjenskaper på en måte seg sjøl. Plusskulturer blir heldigvis overført til neste generasjon kulturbærere, men dessverre gjør også minuskulturer det!

Følelser blir skapt av opplevelser. Gode opplevelser gir sjølsagt plussfølelser, men mennesket kan lære seg til å bearbeide negative opplevelser slik at også disse skaper positive følelser. Heldigvis er våre følelser lært. For da kan de også omlæres! Følelser som varer over tid blir til holdninger, også fordi de er gjensidig smittsomme mellom personene i ei gruppe. Plussfølelser blir til plussholdninger, minusfølelser til minusholdninger.

Holdninger som varer over tid, og med samme smittsomhet innafor ei gruppe, blir til kulturer – plusskulturer eller minuskulturer. Derfor blir gullegget lagt i ei gruppe hvis den stadig skaper plussfølelser, som blir til plussholdninger og som så blir til plusskultur. Plusskultur blir synonymt med, og gir innhold til, begrepet vinnerkultur; et moteord mange ynder å bruke som en stadfestende beskrivelse på lag og grupperinger som stadig vinner – men helst etter at de har vunnet! Begrepet blir et paradoks som beskriver resultatet, mens meningsinnholdet peker på årsakene til resultatet.

Hele hensikten med Rosenborg-filosofien er derfor å skape plussfølelser, plussholdninger som former en plusskultur som igjen utvikler vinnere!

Dette ønsket er nedfelt i alle filosofiens deler, elementer og detaljer.

På denne måten blir vi individuelt kollektivt ansvarlig – merk deg rekkefølgen! – for å gjennomføre grunnverdiene i filosofien, for å skape det bildet vi vil at andre skal ha av oss!

Rosenborg-filosofien og -kulturen er positivistisk i den betydning at den tror på menneskets muligheter til sjøl å forme miljøet gjennom handlinger, som så fører til framgang, altså prestasjonsforbedring. Dette er mulig enten ved å endre seg sjøl gjennom påvirkning fra miljøet, eller påvirke miljøet slik at det endrer seg.

Grunnverdiene i filosofien og kulturen blir styrka av hvordan menneskene behandler hverandre. Dette gjelder innad i klubben, og i forhold til mennesker vi møter utafor.

SAMHANDLING: Den høgste formen for samarbeid, der samarbeidet kommer innafra, gjerne fra hjertet, der individene ikke må men vil nå et felles mål. Ingen kan skremmes til å bli god! Man kan skremme folk til å komme tidsnok på trening og jobb, men ikke til å gjøre noe positivt og til å bli gode og kreative. Når vi lar plussverdiene i filosofien danne grunnlaget for hvordan vi behandler hverandre, fører det til samhandling.

Du må ikke forledes til å tro at alt alltid er positivt i Rosenborgmiljøet. Men for oss og andre som skal prøve å etterleve en slik filosofi, blir den en referanse som vi kan forholde oss til og korrigere hverandre i forhold til.

Den ideale fordring, ville salig Henrik Ibsen sagt.

Alle kulturer har sine røtter. Det har også kulturbærerne. Seinere skal jeg ta for meg Rosenborg-filosofiens røtter. Men la meg først fortelle litt om mine egne.

Erik Bye – Norge på to bein

Erik Bye

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Erik Bye pocket kr. 249,-
Erik Bye ebok kr. 169,-

Utdrag:

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre. Bye har fått sin bauta. Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.

Det er bare å gratulere!
– Sindre Hovdenakk, VG

En imponerende fortelling.
– Mari Grydeland, Aftenposten

Et stort stykke Norge.
– Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

 

Hederspris til Ståle Solbakken

Et enstemmig styre i Annette Thommessens Minnefond har bestemt at årets hederspris skal gå til Ståle Solbakken, for hans engasjement for integrering av asylsøker- og flyktningbarn gjennom idrett – og særlig fotball.

Tekst: NOAS

Ståle Solbakken får prisen for måten han velger å bruke sin posisjon og sitt engasjement for respekt og rettssikkerhet for mennesker på flukt. Han oppfordrer til større raushet og bedre integrering, og er særlig opptatt av at barn og unge må få sine rettigheter ivaretatt og sine sjanser i livet.

Solbakken har oppfordret til en mindre streng politikk, økt satsing på integrering av barn og ungdom gjennom fysisk aktivitet og donert bokinntektene for «Løvehjerte» i både Danmark og Norge til fotball og annen aktivitet i regi av frivillige organisasjoner.

Les hele jurybegrunnelsen her

Kjøp Løvehjerte her

Forord fra Løvehjerte

Tekst: Ståle Solbakken

Jeg er et privilegert menneske. Jeg har en familie jeg elsker, en jobb jeg elsker, gode venner og god økonomi. Kort sagt: Et liv med alle tenkelige muligheter.

Langt fra alle mennesker er like heldige. Overalt på kloden lever folk i nød, i sult og på flukt. For meg er det innlysende at vi i den privilegerte delen av verden skal hjelpe de som har minst. Det er vår menneskelige plikt.

Det ser dessverre ut som den tanken har gått av moten blant størsteparten av våre folkevalgte politikere. Det smerter meg å konstatere at et inhumant menneskesyn også har slått rot i partier som jeg ellers alltid har sympatisert med. Politikere snur seg vekk fra problemene. Jeg forstår ikke at de tør.

Jeg er veldig opptatt av at barn og unge skal ha det bra, og få sine sjanser i livet. Derfor vil mine inntekter fra denne boka, blant annet, gå til Bofellesskapet for enslige, mindreårige asylsøkere i Grue kommune. Det er en døgnbemannet enhet i et slags omsorgssenter.

I tillegg vil pengene komme «vanlige» flyktningfamilier til gode, der vi blant annet kan sørge for mer fotballaktivitet, ved hjelp fra bedre trenere og flere aktiviteter for barn og ungdom i Grue kommune. Pengene vil bli satt i et fond, disponert av kommunen, som først og fremst bruker dem på enslige, mindreårige flyktninger, men også andre gode formål i Grue kommune.

Det er viktig for meg å kunne gi noe tilbake til hjemkommunen min, som har betydd så mye for meg.

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Velskrevet og svært lojal, skriver VG. Dette er den definitive biografien, skriver Dagbladet. Nå er den store biografien om André Bjerke endelig her!

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og nå kommer André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

 

Gull av gråstein

Denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle den en pageturner, skriver Dagbladets anmelder om Henrik Svensens bok Stein på stein  – på sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie.

Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å fremstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

På sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie

Jorden for 252 millioner år siden: En planet i krise. Enorme vulkanutbrudd. Dyr og planter som bukker under, et ødelagt ozonlag og et surt og livløst hav. Slik har det vært her. På jorden. Før oss. Men hvordan vet vi det?

Kjøp boka her

Henrik Svensen samler stein, studerer steinene i mikroskop og leter etter noe som kan løse et av de aller største spørsmålene innen vitenskapen i dag: Hvorfor forsvant 90 prosent av livet på jorden den gangen, under den største av alle masseutryddelser? I sin jakt etter svar på store og små spørsmål møter forfatteren akademiske kjendiser og akademiske fiender, uforutsigbare russere, sørafrikanske gårdeiere og en pågående dobbeltgjenger. Fortidens hendelser nøstes opp, millioner av år komprimeres til noe håndgripelig, til noe som kan gi svar på hva som kan skje med en planet som står på terskelen til antropocen, vår egen tidsalder.

En svunnen tidsalder

UTDRAG: Jeg bøyde hodet ned mellom beina og spydde så stille jeg kunne. Et tårevått blikk mot mannen jeg delte sete med, men han hadde ikke merket noe, var altfor opp­tatt med geologien, så jeg snurpet igjen plastposen og la den forsiktig i ryggsekken. Gjennom bilvinduet skim­tet jeg størknet lava som benker i terrenget, som en sta­bel mørk sjokoladekjeks. I undergrunnen hadde lava­en fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker. På venstre side ruvet en bratt skrent med lavastrømmer. Til høyre lå det karrige ark­tiske landskapet, med lave busker, lyng, myr og en lang­strakt innsjø i det fjerne. Sommerlyset føltes drepende. Terrengbilene stoppet. De seks–syv personene om bord gikk ut og strakte på beina, gikk bort mot de andre bilene. Folk grupperte seg, pratet og fotograferte. Jeg snek meg unna, stakk plastposen under en busk og tok bilder av fjellsiden.

I et blaff av munterhet og lettelse over å være på bedringens vei tok jeg opp kameraet, og knipset et par bilder av oppsprukne lavastrømmer før jeg lusket tilba­ke til bilen. Jeg tenkte på festen i går, der vodkaen gikk på rundgang og talene trillet som terninger, jeg tenkte på svovelrøyken som sved i øynene da jeg åpnet hotell­vinduet mot byen i dag tidlig. Fjellsidene omkring byen var dekket av et blast slør av røyk, fulle av sår etter gruvedrift. Tipphauger store som fjell gjorde det vanskelig å bedømme hvor mye av landskapet som var naturlig og hvor mye som var konstruert ved hjelp av bulldosere og dynamitt. Gruvedriften i Norilsk startet i slutten av 1930-årene og baserte seg på på arbeids­kraften til folkene som Stalin deporterte til Sibir. Mel­lom fjellene og byen lå et vidstrakt område med rør, hauger med skrapmetall, lagerhaller og fabrikker med rykende skorsteiner. Ute i de brede gatene gikk gule busser i skytteltrafikk til industrianleggene, busser pry­det med en gul og hvit logo tilhørende hjørnesteins­bedriften Norilsk Nickel, en av verdens største metall­produsenter. Norilsk er vanligvis lukket for besøkende, så det var ikke annet å gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk lov til å komme. Jeg var sammen med en stor gruppe geologer på ekskursjon. Malmforekomstene i Norilsk var verdenskjent i geologimiljøet, og mange av deltakerne hadde drømt i årevis om å besøke gruve­ne. Bare en håndfull utenlandske forskere hadde vært her tidligere.

Hele følget gikk tur oppover fjellsiden langs en liten bekk. Nederst i lia lå sandsteinen lagdelt, med linser av kull. Etter fem minutters gange sto jeg ved det vi hadde kommet for. Lava. Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på verdens stør­ste vulkanprovins. Flere millioner kubikkilometer med lava hadde rent ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein. De gamle lavastrømmene var rødlige på utsiden, rustne, men svarte på innsiden og hadde rent ut såpass tett på hveraandre at det ikke var nok tid til å danne jordsmonn mellom hvert utbrudd.

Jeg satte fingeren på toppen av den gamle landover­flaten, rett under lavastrømmen. Etter at lavaen rant utover landskapet, forsvant mer enn 90 prosent av livet på jorden. Vi befinner oss 252 millioner år tilbake i tid, akkurat på grensen mellom to tidsperioder som kal­les henholdsvis perm og trias. Livet i perm var kjen­netegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristis­ke artene forsvant. Etter massutryddelsen gikk livet på jorden inn i en kriseperiode som varte i hele ti millio­ner år. Da svingte klimaet kraftig, havet var surt, korall­revene forsvant, skogene døde. Slik var starten på jor­dens middeltid. Det nye livet som til slutt utviklet seg i trias-perioden, var helt annerledes enn livet i perm. Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen. Så mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spo­res tilbake til krisen. Men svaret på hva som egent­lig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvor­for ble utslippene i Sibir så katastrofale? Hva var det med den store vulkanprovinsen som var dødelig? Det er forskning in progress, det er en haug med løse trå­der, det er det jeg forsker på. Jeg drømmer om å samle trådene til en enhetlig hypotese som kan forklare det største vendepunktet i jordens historie.

Fra toppen av fjellet, med flere enn ti tykke lava­strømmer under føttene, skimtet jeg Øst-Sibirs hjerte: Putoranaplatået. Hundrevis av kilometer med tykke lag av størknet lava. Mørk lava. Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med en hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse.

Løvehjerte – Ståle Solbakken

Ståle Solbakken forteller åpent og ærlig om karrierens opp- og nedturer, om dramatikken da hjertet hans stoppet, om familien og om hvordan han ønsker at fotball skal spilles.

Ståle vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt. Tapte kamper sitter mye lenger i kroppen og kan gjøre ham søvnløs.

I Løvehjerte inviterer vinnerskallen leseren inn i sitt fotballiv – der taktikken legges, kontraktene forhandles og spillerne formes. Vi blir med tilbake til oppveksten i Grue, følger karrieren som spiller i Ham-Kam, Lillestrøm og videre på landslaget under Drillo. Vi følger ham som ung trener i Ham-Kam og som suksessrik sjef i FC København. Vi er også med på sidelinjen under hans opphold i FC Köln og Wolverhamton.

Kjøp boka her

Løvehjerte er en fortelling om en engasjert og kompromissløs leders store krav til medarbeiderne sine, men først og fremst om Ståles egne krav til seg selv.

 

Etterord av Knut Espen Svegaarden

«Halla …»

Smilet. Så kom neven. Som om ingenting hadde skjedd, sto han plutselig der foran meg, inne i kafeen i Parken, absolutt levende, og leverte sin klassiske hilsen, den jeg hadde hørt hundre ganger for. Jeg husker at jeg fikk gåsehud over hele kroppen, hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen hans.

Men det er liksom ikke sånn du bare gjør.

«Hei, hvordan har du det?» Det var omtrent det eneste jeg fikk fram. Jeg svelget. Her sto han, rett foran meg, Ståle Solbakken, spill levende.

«Fint», svarte han. «Vi ses etterpå.» Sa gikk han, mens jeg ble stående igjen og tenke.

17 dager tidligere hadde han svevd mellom liv og død, ja faktisk vært død i mange minutter. Det var kanskje det som gjorde at jeg nesten ikke trodde det da han sto der foran meg. Han var faktisk i live.

Noen opplevelser sitter sterkere enn andre.

Møtet i Parken, fredag 30. mars 2001, var en sånn opplevelse for meg. Etter fire tøffe timer med pressen, inviterte han meg hjem til seg, der kona Anniken hadde nok med å passe på åtte måneder gamle Markus og tre år gamle Sondre. Igjen tok han seg tid. Igjen ga han av seg selv. Fyren måtte være utmattet, både mentalt og fysisk.

Men nei da, Ståle Solbakken hadde tid.

Det er litt merkelig det der – noen har alltid tid, andre har aldri tid.

Ståle Solbakken tilhører definitivt den første kategorien.

I tillegg har han egenskaper som ikke sa mange andre klarer å bruke rasjonelt: Ståle Solbakken er faglig sterk, han er tøff og flink med mennesker. Men han har også, ifølge en som jobbet lenge med ham, noen prosent galskap i seg, noe uforutsigbart – som iblant kommer fram, og som kanskje gjør at han får ut det beste i folk rundt seg.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til Ståle Solbakken, helt siden jeg traff ham for første gang da han spilte i Ham-Kam, hadde hockeysveis og «spilte med håndveske». Men spille kunne han, bedre enn de fleste.

Da han ble trener, gjorde han også det bedre enn de fleste. Kanskje fikk vi et litt spesielt forhold, fordi begge er litt «Rain Man», med en forkjærlighet for lagoppstillinger fra gamle dager, Liverpool, Manchester City og engelsk fotball generelt.

Plutselig en kveld datt det inn en tekstmelding fra Solbakken: «Nå sitter jeg rett ved siden av Paul Power. Jeg tenkte du ville like å høre det», sto det – om Manchester Citys tidligere lagkaptein, en helt for meg i oppveksten. Det er sånn han er: Blander humor, kunnskap og nostalgi. I tillegg er han til å stole på: Han holder avtaler, noe jeg setter veldig høyt.

Det er også få jeg kjenner som er så uredde. Og det gjelder det meste, også media. Et godt eksempel: En kollega av meg intervjuet Ståle på hotellet der han bodde i Wolverhampton. Telefonen ringte. Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ikke mange har fatt sparken på direkten. Ståle Solbakken fikk det, og han så ingen grunn til å skjule det.

Er det noe han virkelig mener, så er han ikke redd for å si det. Han tar de fightene, enten det gjelder sak eller person, hvis det er viktig nok. Sånn gjør et menneske som er trygg på seg selv og sitt. Og det har han også grunn til, etter alt han har vært gjennom.

Det er ikke uten grunn at han går under navnet «Ståle Salvatore» i Ham-Kam – og «Gud» i Lillestrøm. Vel heter han ikke Jesus, men han sto like fullt opp fra de døde.

Og da føler du deg kanskje uovervinnelig?