Kategori: Historie & dokumentar

Dr. Livingstone, I presume

Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I Nilen – historiens elv forteller Terje Tvedt den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning – som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv. Bli med på en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv! 

Dr. Livingstone, I presume

UTDRAG: I Burundis hovedstad Bujumbura sjekker jeg inn på byens upper-class hotell, som heter Source du Nil, Nilens kilde. Suiten jeg blir tildelt, må være rundt 50 kvadratmeter, delt i to rom. Dette har vært «expat’enes» eller bistandsarbeidernes hotell, brukt kan en nesten tro, for å understreke distinksjonene mellom dem som hjelper og dem som de skal hjelpe. Begge rommene har utsikt over et svært svømmebasseng hvor en av gjestene, en afrikaner jeg senere hilser imponert på nede til lunsj, svømmer lengde etter lengde, i timer i strekk.

På bordet foran meg ligger noen støvete brosjyrer og noen bøker jeg hadde med meg hjemmefra om landet. Jeg er trøtt, lei av å reise. Steinen til Livingstone og Stanley, Nilens kilde og fotballstadionet i byen fremkaller bare en blanding av likegyldighet og selvforakt; latskap overskygger plutselig iver og vitebegjær. Mitt største ønske er tåpelig: Bli liggende i sengen og ta første fly hjem.

Jeg åpner kofferten, kaster noen klær bort på en stol, finner fram Herodot og begynner å lese den tørre, saklige prosaen til den greske historikeren. Her og der er boken full av kjedelige detaljer. Men det er akkurat disse kjedelige detaljene som fremstår som så fortrolige, og derfor på en merkelig måte gjør deler av boken så tidløs. Særlig liker jeg partiene der han spekulerer om Nilens kilde, og hans konstatering, rett og slett, at den har han ingen sjanse til å finne ut av. Jeg ser for meg – her jeg sitter i den dype, litt slitte lenestolen i en suite på rundt 50 kvadratmeter på Source du Nil – hvordan han ble stoppet ved Elefantineøya i Egypt for mer enn 2500 år siden fordi det var umulig å reise lenger, og jeg kler på meg, knyter skoene, koker en kopp med varmt vann, putter litt instant kaffe i, og går litt senere ned for å kjøre til Nilens kilde i Burundi.

I retning sør, ut av hovedstaden Bujumbura, kjører jeg av hovedveien og inn til Mugere, en liten landsby på den burundiske siden av Tanganyikasjøen. På ei slette med vid, åpen utsikt over den dypblå sjøen står en stor, ensom stein. Gresset er skarpt grønt slik det gjerne blir når ettermiddagssolen er skrå og lyser rødlig, og får steinen til å virke enda mer feilplassert i dette flate, steinfattige landskapet. På den andre siden av sjøen er Kongo lett synlig.

På steinen er det risset inn: Livingstone Stanley 25-XI-1871.

Misjonæren David Livingstone og den oppdagelsesreisende journalisten Henry Morton Stanley var sammen her to dager og netter i november 1871. Livingstone var blitt sendt til områdene sør for Victoriasjøen i 1865 av Det kongelige geografiske selskap, fordi mange mente at Nilens egentlige kilde var der. Hans vandringer hadde ikke ført til noe gjennombrudd, og i 1871 ble mediene i Europa og USA opptatt av hvor det var blitt av ham. Stanley ble hyret av en amerikansk avis for å finne ham.

Samværet her fant sted to uker etter et av de mer ikoniske øyeblikk i verdenshistorien. Stedet er Ujiiji, litt lenger sør langs Tanganyikasjøen, sjøen med et swahili-navn som betyr «seil i ødemarken». To hvite menn går mot hverandre ved bredden av sjøen. Stanley rekker fram hånden, hilser på den skjeggete mannen som kommer imot ham, og skal, ifølge seg selv, simpelthen ha sagt: «Dr. Livingstone, I presume.» Etter at han hadde satt sitt eget liv på spill for å finne mannen som hele Europa og USA lurte på om var forsvunnet i Afrika, så tror jeg det må være denne sære blandingen av grenseløs pompøsitet og tilbakeholdenhet som har fascinert ettertiden. Begrunnelsen er interessant. Stanley skrev: Jeg kunne ha løpt mot ham, men jeg kviet meg på grunn av mobben rundt meg, jeg kunne ha omfavnet ham, men siden han var engelskmann, var jeg usikker på hvordan han ville reagere, så jeg gjorde det feighet og falsk æresfølelse foreskrev som det beste – jeg gikk bort til ham med bestemte skritt, tok av meg hatten, og sa: Dr. Livingstone, formoder jeg.

Etter dette møtet fortsatte de to videre nordover sjøen i en kano som ble rodd av lokale folk, mens de selv etter tegningene å dømme satt under tak og skygge bakerst i båten. De skulle undersøke om det var noen elver som rant ut av sjøen mot nordøst. Turen tok 28 dager. De kom til Mugere 25. november 1871 for å finne ut om det var sånn som Livingstone trodde, at
Nilen rant ut av Tanganyikasjøen. Det var altså ikke her Livingstone og Stanley møttes, slik utallige artikler om Burundi og Livingstone påstår. Det var her de var for å finne Nilens kilder. Livingstone var overbevist om at Tanganyikasjøen var kilden. Han tok helt feil av elvesystemene. Men han var likevel nærmere enn verden i årene etter hans død var klar over. For en av Nilens sideelver starter bare noen mil fra den store steinen ved Mugere. Fjellene de beundret fra Tanganyikasjøen mot nord, lå mellom steinen ved Mugere og kilden – det var simpelthen vannskillet, og på den andre siden rant vannet mot Middelhavet.

→ Les også: Historien om Nilen 

Innhold

Ørkenen og deltaet – Egypt
Mot Karnak og Nil-traktatene
Nubia og landet der elvene møtes – Sudan
Sumpen og den nye staten – Sør-Sudan
Landet med de store sjøene – Uganda
Østenfor innlandshavet – Kenya og Tanzania
Mot Nilens kilder i Sentral-Afrika – Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo og Burundi
Vanntårnet i Øst – Eritrea og Etiopia

Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Erlend Elias Bragstad har kapret mange hjerter med sin smittende latter og smil i realityserier som Farmen Kjendis, og er mest kjent som glamorøs stylist og kjendis. Han ble kåret til landets mest innflytelsesrike homofile i 2015, og har vært en frontfigur i det samiske miljøet der han har kjempet mot fordommer både utenfra og innad. Engasjementet skyldes en sammensatt og krevende oppvekst.

I ung alder opplevde han å bli seksuelt misbrukt som førte til at han fikk psykiske problemer. Overgrepet forårsaket flere turbulente perioder gjennom livet, men i stedet for å la seg knekke har Erlend Elias vendt det negative til det positive, og viser at det finnes håp. Her forteller han åpent om livets utfordringer, både om de store og de små, i håp om å hjelpe andre som også sliter.

Forord fra boken Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Den 28. august 2018 stod jeg foran graven til min far. Det var den tyngste dagen i mitt liv. Roser og liljer dekket jorden over pappas kiste. Flere blomsterhilsener med kondolanser lå rundt. Jeg gråt og gråt. Min kjære pappa. Han var min klippe i livet, men den 21. august 2018 gikk han bort.

Jeg ville så gjerne at han skulle ha lest denne boka, og at vi sammen skulle ha snakket om alle de gode minnene jeg har fra oppveksten. Om alt det vanskelige. Men slik ble det ikke. Jeg hadde så vidt kommet i gang med arbeidet med denne boka da pappa ble lagt inn på sykehuset i Bodø.

Han var så begeistret da jeg fortalte at jeg var blitt oppfordret til å skrive om livet mitt, og gledet seg til å bidra med historier fra min barndom og oppvekst. Pappa husket mange flere detaljer enn vi andre i familien. Jeg hadde så inderlig håpet at han skulle overvinne kreftsykdommen, og få noen ekstra år. Slik ble det ikke. Den allsidige kunnskapen hans er noe av det jeg vil komme til å savne aller mest. Hele livet har jeg lent meg på ham og hans klokskap. Det er så mye jeg ikke har brydd meg om å lære, for jeg kunne jo bare ringe ham, enten jeg skulle lage fårikål eller sitere en kjent filosof som jeg ikke husket navnet på. Pappa hadde alltid svar og gode forklaringer.

Han var et levende leksikon. Jeg trengte ikke google. Jeg så på mamma, Ann Irene, der jeg stod ved graven. Hun har alltid vært der for meg. Alltid. Sammen med pappa. Nå er det henne jeg må lene meg på. Jeg er sikker på at det går bra. Jeg har vært heldig som har hatt både en omsorgsfull mor og en omsorgsfull far.

Selv har jeg slitt med panikkangst i mange år. Da pappa lå på sykehuset før han døde, fikk også han panikk på grunn av pustebesvær. Sykepleieren forsøkte å roe ham ned og forklare at det ikke var noe å engste seg for. «Du må bare slappe av og puste med magen», formante hun. «Det finnes ingen logikk i panikk, og det må dere forstå som jobber med folk som ikke får puste», svarte pappa med svak stemme fra sykehussengen. En stund senere kom den samme pleieren tilbake til oss og takket for kommentaren. «Den lærte meg mye», sa hun alvorlig. «Det er jo helt sant at det ikke er noen logikk i panikk. Jeg skal huske på det når jeg møter nye pasienter i en slik situasjon.»

Min søster og jeg har snakket en del om at vi kanskje ville ha vært andre personer enn i dag dersom vi i barndommen ikke hadde flyttet tilbake til Storjord hvor pappa bodde. Pappa hadde strenge rutiner for familielivet. Der ble middagene servert til faste tider. Det var forventet at vi samlet oss rundt bordet og snakket om det vi hadde opplevd i løpet av dagen. Pappa opererte med et strengt regime for når vi skulle komme hjem og når det var leggetid. Helt fra barndommen har han vært en klippe i mitt kronglete og ustabile liv.

Da jeg kom ut av skapet som homofil, skjønte jeg at min oppfatning av ham som litt streng og konvensjonell ikke stemte. Han var den av mine foreldre som tok betroelsen med størst fatning. «Jeg elsker deg fordi du er min sønn. Hvem du vil leve livet sammen med, er ikke min sak.»

Pappa tok alltid godt imot meg og mine kjærester. Mamma kunne derimot mase litt om «søte jenter» på stranda når vi var sammen på ferie i Syden. Mamma har alltid akseptert min legning. Hun har bare vært bekymret for hvordan mitt liv ville bli som homofil. Men nå har hun slått seg til ro.

Pappa snakket aldri om at jeg hadde vært på TV og var blitt en slags «kjendis». Han hadde nok sett programmene, men han ville ikke at jeg skulle vite det. Reality-TV var ikke hans greie. Samtidig var han veldig stolt av meg. Jeg oppdaget at han hadde klippet ut og tatt vare på de fleste av sakene som er blitt skrevet om meg i avisene i årenes løp. Noe av det fine med pappa var at han var så fordomsfri.

Han dømte ingen, og særlig hadde han blikk for skolebarn som slet litt. Han tok gjerne ekstratimer på skolen på kveldene og var i det hele tatt levende opptatt av lærerjobben sin. Dette gikk virkelig opp for oss den formiddagen i august da han ble begravet i Korsnes kirke.

Mange hadde kommet for å takke ham for det han gjorde for dem i oppveksten. Jeg er lei meg for at jeg ikke oppdaget – og skjønte – hvilken ressurs min pappa Per var før jeg ble godt voksen. Heldigvis fikk vi noen gode år sammen før han døde. Jeg kan takke både mamma og pappa for at jeg er blitt så opptatt av identitet, av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Som same og homofil tilhører jeg to minoriteter. Jeg har dessuten opplevd mye vondt og vanskelig som jeg selv ikke har hatt noen skyld i. Heldigvis valgte jeg livet da alt var på det mørkeste. Derfor er dette blitt en bok om ikke å legge seg ned, men å møte utfordringer med humor og pågangsmot. Og aldri gi seg.

Kjøp boken her

Ut av skyggene

– For en penn hun fører, Shazia Majid! For en historie hun løfter fram! Her skildres flere generasjoner kvinner med pakistanske røtter, så ærlig og åpent at leseren gisper, både av sjokk og begeistring … Dette er en bok fylt av lojalitet og kjærlighet og ærlighet, som definitivt løfter innvandrerkvinnene ut fra skyggene. Bravo!, skriver Guri Hjeltnes i VG. I Ut av skyggene  –  den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, tar Shazia Majid oss med inn i fortellingen om en blind flekk i norsk historie.

I tiår etter tiår har innvandrerkvinner levd på utsiden av samfunnet, bortgjemt og glemt. Likevel har de oppfostret en generasjon med døtre som knuser patriarkat og glasstak. Hva har kvinnene vunnet og hva gikk tapt? Dette er kvinnenes fortelling – fra innsiden av patriarkatet.

Den 25. januar 1973 landet en ung pakistansk kvinne på Fornebu flyplass i Oslo. I ventehallen sto hennes ektemann, med både bolig og jobb ved Oslo Reiseeffektfabrikk. Kvinnen var spent, og lykkelig uvitende om livet som ventet henne i verdens mest likestilte land.

Hun var ikke alene, det er kommet tusenvis som henne til Norge. Men i tiår etter tiår levde innvandrer-kvinnene på utsiden av samfunnet, bortgjemt og glemt. Likevel har de oppfostret en generasjon med døtre som knuser patriarkat og glasstak. Den unge kvinnen som kom til Norge for snart femti år siden, skulle med tiden bli mor til fem jenter. En av dem er VGs profilerte kommentator Shazia Majid, som har skrevet denne boken.

FRA BOKA: Mødrene

Jeg har satt meg ved det hvite vinduet med sprosser innerst i Karlsborg spiseforretning, rett nedenfor Ekebergrestauranten. Her, fra stambordet mitt, har jeg orkesterplass til Oslo, som strekker seg som en lang skygge innover i Groruddalen. Jeg har nettopp slått ned lokket på pc-en. Lettelsen jeg trodde jeg skulle føle, er uteblitt. Nå som jeg endelig har funnet et falmet bilde av huset jeg og min storesøster ble født inn i, føler jeg bare vemod. 1973 har rykket nærmere. Min mor er ikke lenger bare min mor, men en overveldet 22-åring. Kvinnen til en fremmedarbeider.

En skje av fiskesuppen vokser i munnen min. Jeg tvinger den ned, ser meg rundt, kjenner på varmen i lokalet, varmen i suppen. Det føles feil. Omgivelsene, suppen jeg ikke engang har tatt meg bryet med å sjekke prisen på, kunsten på veggene og den enslige blomsten i vasen på bordet.

Jeg vet ikke hva jeg forventet, jeg vet heller ikke hvorfor det var så viktig for meg å finne huset som ble min mors første ordentlige hjem i Norge. Men det var jo ikke vårt hus. Det var ikke oldefar som ryddet krattet for trær og ugress i 1896 og med sine robuste hender la den første steinen mens vinden blåste inn fra Oslofjorden. Ei heller var det slik at moren min ble født i det bakerste soverommet en julimorgen i 1950, i dette huset som ikke lenger eksisterer. På en adresse som ikke lenger finnes. Men akkurat her jeg sitter, ser jeg på helningen nedenfor Kongsveien, i direkte luftlinje knappe 20–30 meter unna. Om jeg strekker hånden ut av vinduet, kan jeg formelig ta på tretoppene som rager der huset en gang sto.

Jeg var på jakt etter kulissene i min mors første år i Norge, men fant et tomrom i meg selv som jeg frem til nå ikke visste fantes. Dette behovet for en begynnelse – kanskje er det de rotløses forbannelse å søke røtter der de ikke finnes. Ha noe som binder dem fast, et tau rundt livet, så de ikke faller utfor stupet mens de løper rundt og fanger sommerfugler. Så de kan løpe rundt og fange sommerfugler. Slik man i gamle dager bandt fast barn på gårdene langs Geirangerfjorden, utenfor de små husene som fortsatt klamrer seg fast til stupbratte fjellvegger, og som får deg til å lure på hvordan det er mulig å leve der. Så strevsomt, så isolert. Husene som forteller om vandrere som kom litt for sent til å sikre seg et jorde i flatt terreng der gresset var grønnere, forholdene enklere. Disse som ble forvist til en fjellhylle, men likevel klarte å skape seg et liv og et hjem.

Jeg vil gå opp fjellstien min mor gikk. Jeg vil finne lysningen min mor fant. Jeg vil løfte steinene min mor ryddet unna, så jorden kunne dyrkes. Men så er jeg altså blitt konfrontert med min egen privilegerte tilværelse. Hvordan er det mulig at jeg, datter av en pakistansk kvinne, sitter her i dag, som journalist i Norges største avis, i ly for vinden og kulden?

Vi er uløselig knyttet til våre mødre. Deres innvandringshistorie er vår norske historie. Deres fortid er vår arv. Deres valg vår bane. Derfor var det viktig å finne huset hun bodde i, finne begynnelsen, finne kvinnen bak rollen. For med henne starter en historie knapt noen har hørt, men som har bidratt til å forme Norge til det landet det er i dag.

Når jeg nå vil fortelle om mamma, er det fordi hun er regelen, snarere enn unntaket, for sin generasjon innvandrerkvinner. Kvinner som kom til Norge som unge voksne på 1970-tallet. Kvinner som kanskje kom fra dårlige økonomiske kår og et strengt patriarkat i sine opprinnelsesland, men som forlot en rikdom av sosiale relasjoner de aldri fikk erstattet.

Mødrene våre har levd vanskelige liv. Likevel har de oppfostret en generasjon døtre som i dag topper utdanningsstatistikker og blir leger, dommere, advokater, lærere, psykologer, journalister, forfattere, aktivister, debattanter, stortingsrepresentanter og ministre. En ny generasjon norske kvinner som i stadig større grad bryter lenker, utdanner seg utradisjonelt, gjør karriere, gifter seg med den de ønsker, taler patriarkatet midt imot og definerer sin egen kvinnekamp.

Min mor, og kvinner som henne, har kjempet en tøff kamp, dratt mellom rigide, mannsdominerende tradisjoner og kulturer på den ene siden, og den moderne velferdsstatens krav på den andre. Vi som er så heldige å ha hatt slike mødre, bærer i oss deres dype fortvilelse og gnistrende håp. Deres liv har formet våre liv. Og deres blikk har formet vårt i møte med det norske samfunnet, feminismen og patriarkatet. Derfor må vi tilbake i tid før vi kan gå fremover.

Kjøp boka her

Bondevett

– Alle drømmer om et småbruk, men ingen vil være småbruker. I Bondevett skriver Erik Stenvik om hva han har lært av forgjengerne sine og om livet på gården. Samtidig er boka et personlig vitnesbyrd om avfolkinga av norske bygder. Til syvende og sist handler det om det vi skal leve av. Her får du en liten smakebit! 

På 1970-talet tar den unge veterinæren Erik Stenvik og kona over en gård i Trøndelag, med fjøsstell og skogsdrift om vinteren og jordbruk sommerstid. Uansett naturens luner må avlingene i hus til rett tid, og dyre krever omsorg året rundt. At paret velger å satse på miljøvennlige driftsformer, gjør ikke utfordringene mindre, men gleden når de lykkes, er desto større.

UTDRAG: Svarta kunne jobben og holdt stø kurs og rett avstand slik at ytterste hjul traff der det indre hjulet gikk i forrige runde. Hester kommuniserer med kroppsspråk, blant anna ved hjelp av ørene. De kan beveges uavhengig av hverandre i alle retninger. Det er naturligvis en stor fordel når de lytter, men samtidig brukes de til å sende ut signaler til omgivelsene. Nå hadde Svarta heile tida minst det ene øret vendt bakover, og det fortalte at hun var oppmerksom og fulgte med meg som gikk bak. Lydhørt etterkom hun det jeg ønska når det av og til var nødvendig med litt korrigering av retninga via tømmene eller justering av hastigheten ved hjelp av stemmen. Fra min posisjon kontrollerte jeg samtidig at det gikk en jamn strøm av korn, erter og vikker fra utmatingsapparatet over i teleskoprørene ned til sålabbene som lagde render i jorda der frøene ble lagt igjen. Med jamne mellomrom måtte jeg også etterfylle med frø. Å kjøre med tom såmaskin fører til såstriper i åkeren. Det reduserer avlinga og avslører en likeglad bonde. I alle fall var det slik før i tida, da aktpågivenhet og nøyaktighet ble verdsatt som gode egenskaper. Det estetiske inntrykket av en jamn, fin kornåker tjente bonden til ære, den måtte ikke se ut som den var «strikka rett og vrang».

Det var tidkrevende å så med hest. For hvert dekar tilbakela vi bortimot en kilometer, og gode sko var viktig for både Svarta og meg. I løpet av en dag kunne det bli et par mils vandring fram og tilbake over åkeren. Når jeg dro ut selepinnene og spente fra til kvelds, var vi støvete og svette begge to. Det første Svarta gjorde, etter at jeg hadde sela av og sluppet henne på beite, var å rulle seg. Så reiste hun seg og rista seg kraftig før hun begynte å ete. Jeg satte også pris på en dusj og mat og kvile etter en slik dag. Likevel er dette den arbeidsoperasjonen jeg savner mest når jeg tenker tilbake på tida som bonde, og jeg forbinder den først og fremst med Vesterliflata.

Du kan ikke så når det regner. Da blir det sleipt og glatt, og den våte jorda klistrer seg til hjul og sålabber og hindrer frøet i å komme ut. Derfor var været alltid godt når såinga foregikk. På Vesterliflata, som lå skjerma for sivilisasjon og biltrafikk, kjentes det som om tida var skrudd minst femti år tilbake. Svake lyder fra de bevegelige delene i maskina, knirking i seletøy og et og anna prust fra Svarta i skjækene var alt jeg hørte. Ja, bortsett fra fuglekvitter fra lauvskogen langs åkerkantene og kan hende en hund som bjeffa langt borte et sted. Snart dukka duer og kråker opp og gjorde krav på sin del av erter og korn. De kunne ete trygt, for alt var giftfritt. Her fantes ikke noen av de kjemikaliene som var ansett som nødvendige i moderne jordbruk, verken beisa såvarer, kunstgjødsel eller sprøytemidler. Jeg må innrømme at det ergra meg litt når de i skarer forsynte seg av de kostbare såvarene, men fugleskremsel viste seg å være av liten verdi, fuglene lot seg ikke lure.

Det ga neppe noen økonomisk gevinst å gjøre ting på tungvint vis, men for meg ga det ei oppleving av kontinuitet og tilhørighet å gå der, i fotsporene til forgjengerne mine på gården. Hesten og mannen var bytta ut, men scenen og omgivelsene var uendra. Landskapet mellom de tre bergtoppene var navnegården Bjørg med tusenårig historie, og nå var det min tur, jeg var bonden som holdt tømmene. Time etter time vandra Svarta og jeg fram og tilbake. Hjulsporene etter såmaskina likna linjene på et noteark, og fotavtrykkene våre skreiv en monoton melodi i den brune åkerjorda. Øst for oss var Gammelgården og Hesttrøa på toppen av lia. Mot sør lå Sommarfjøsdalen, der bekken sildra og rant med bekkeblom langs kantene. Nordover så vi ut over Stormyra mot Fosslia og Øyenskavlen lengst bak. Vestafor lå elva Ferja og Bjørgfjellet på andre sida. Overalt var det liv av planter, insekter, dyr og fugler som hørte landskapet til. Jeg sådde uten maskinkraft og var på et vis både i fortida og nåtida samtidig. Framtida kjenner ingen, men jeg ante nok at jeg kom til å bli den siste til å ta del i dette.

Kjøp boka her

Erdogan – Tyrkias nye sultan

I denne boken tar Nilas Johnsen oss med på innsiden av Erdogans Tyrkia. Fortellingen om hvordan Istanbuls ambisiøse borgermester manøvrerer seg fra en fengselscelle til presidentpalasset, er både fascinerende og skremmende. I hvilken retning vil «den nye sultanen» føre landet? Vil demokratiet overleve hos vår NATO-allierte?

Natten til 16. juli 2016 råder kaos i Tyrkia. I en melding som leses opp på statlig TV, kunngjør landets militære ledelse at regjeringen er avsatt og portforbud innført. Parlamentet bombes, og i gatene ruller stridsvogner. Men rett etter midnatt trer president Recep Tayyip Erdogan fram og oppfordrer sine tilhengere til å bryte portforbudet, og isteden fylle gatene. Der og da er kuppet over. Før natten er omme, har utrenskningene begynt.

Tårer for Tyrkia

UTDRAG: Seks kister står på gårdsplassen utenfor Fatih-moskeen i Istanbul. De er drapert i det røde tyrkiske flagget. Helt foran på plassen står familiemedlemmene med én hånd på kistene. Kvinnene legger hodet på lokket og gråter. Noen av mennene løfter den ene neven i været og roper navnet til den de savner.

Det er 17. juli 2016, og de som skal begraves, er blant Tyrkias nye martyrer. Over 270 mennesker ble drept i løpet av det dramatiske kuppforsøket to netter i forveien. Denne dagen hedres de som mistet livet i kampen mot kuppmakerne. Under et voldsomt sikkerhetsoppbud der vaktene bærer automatgevær og politiet har sperret av veien med pansrede kjøretøy, har flere hundre mennesker klart å presse seg frem. Flertallet er ikke slektninger av de drepte, men har kommet for å få et glimt av mannen de avdøde ga sitt liv for å redde. Da imamen bekrefter ryktet om at president Recep Tayyip Erdogan er på vei for å ta del i seremonien, bryter det ut voldsom jubel. «Gud er stor», roper de mest ivrige.

Selv står jeg foran kistene, der en gruppe journalister har fått plass. Plutselig presser en væpnet vakt meg til siden. Erdogan og hans følge passerer rett foran meg og tar plass ved den midterste kisten. Presidentens ansikt er som hogd i stein, men under bønnen lar han tårene renne fritt, med hendene løftet fremfor seg. Etter at imamen har sagt sitt, får Erdogan mikrofonen. Rolig snur han seg og tørker sine tårer i alles påsyn. Med buldrende stemme tar han ordet, og lover at de drepte ikke har gitt sine liv forgjeves. Kuppforsøket skal hevnes på grundigste vis, lover Erdogan. «Vi krever dødsstraff», roper folkemengden. «Dere vil bli hørt», svarer presidenten.

Halvannet døgn tidligere: Klokken ti på kvelden fredag 15. juli rykker soldater og stridsvogner ut og blokkerer broene over Bosporosstredet, som skiller den asiatiske og europeiske delen av storbyen Istanbul. I hovedstaden Ankara høres skudd inne fra militærledelsens hovedkvarter. Jagerfly flyr lavt over de to byene og bryter lydmuren slik at det voldsomme overlydssmellet gir befolkningen inntrykk av å bli bombet.

Tretten minutter over midnatt tvinger væpnede soldater nyhetsankeret på statskanalen TRT til å lese opp en erklæring: En gruppe som kaller seg «Rådet for fred i hjemlandet», kunngjør at regjeringen er blitt avsatt, slik at «demokratisk, sekulært og lovregulert styre» kan gjeninnføres. Tyrkerne får beskjed om at militæret står bak aksjonen, og at portforbud er innført.

Men mindre enn et kvarter senere gjør president Erdogan sin entré på dramatisk vis. Han ringer til nyhetsankeret i den private kanalen CNN Türk, og via mobilapplikasjonen FaceTime, slik at seerne både kan se og høre ham, avviser han kuppet på direktesendt TV.

«God kveld», hilser en tilsynelatende rolig Erdogan på høflig vis. «Dette er et forsøk fra et mindretall i hæren, utenfor kommandolinjen … De ansvarlige vil måtte betale en høy pris for å ha tatt nasjonens fly, stridsvogner og kanoner i bruk mot folket», forklarer han.

Erdogan er selv på flukt fra kuppmakerne og ringer fra sitt privatfly. Han slår fast at kuppsoldatene tilhører en kriminell fraksjon innen de væpnede styrkene, men forsikrer seerne om at kuppforsøket vil bli stanset. Han ber sine tilhengere innstendig om å trosse portforbudet. «Jeg har dette budskapet: Gå ut i gatene og gi deres svar», sier presidenten med myndig stemme. Der og
da er kuppforsøket i realiteten over.

I løpet av natten strømmer titusenvis av Erdogans tilhengere til offentlige bygninger i Ankara, broene over Bosporosstredet og de to flyplassene i Istanbul. Der holder de stand mot kuppsoldatene, flere av dem med livet som innsats. En rekke steder kommer det til skuddvekslinger, men spesialtrente politistyrker som er lojale mot den tyrkiske lederen, går seirende ut av konfrontasjonen med unge og usikre soldater. Kuppforsøket er i ferd med å gå i oppløsning, og det viser seg at hovedtyngden i militæret ikke er delaktig, men tvert imot leder an i kampen mot kuppmakerne.

Midt på natten slippes en bombe mot parlamentet, der politikere fra regjeringspartiet AKP er samlet i krisemøter. Flere politimenn og vakter blir skadet, men ingen mister livet. En gruppe kuppmakere fra spesialstyrkene angriper et luksushotell i feriebyen Marmaris, der Erdogan og hans familie har tilbrakt de siste dagene. Men presidenten har fløyet derfra flere timer i forveien.

I grålysningen gir soldatene på broene i Istanbul opp. Mange av dem er vettskremte kadetter i tenårene som trodde de skulle delta i en antiterrorøvelse. De river av seg uniformene og forlater
sine posisjoner i underbuksa, med hendene hevet over hodet. Politiet må løsne skudd for å hindre mobben i å lynsje dem.

Erdogan lander på Atatürk-flyplassen i Istanbul klokken 03.20 natt til 16. juli. Han holder en pressekonferanse der han overrasker alle ved å kalle kuppforsøket for «en gave fra Gud». Begrunnelsen han gir, er at nå som hans fiender har vist sitt ansikt, kan de straffes. Han legger skylden på nettverket til den religiøse lederen Fethullah Gülen, en 75-åring i eksil i USA. Gülens organisasjon, der medlemmene alle som én stemples som terrorister av Erdogan, blir omtalt som «den parallelle staten». Gülens tilhengere skal renskes ut, lover den tyrkiske presidenten.

Innen morgengry er kuppforsøket ettertrykkelig slått ned og unntakstilstand innført. En bølge av massearrestasjoner og oppsigelser blir umiddelbart iverksatt. Listen med navn lå klar på forhånd; Erdogans motstandere var grundig kartlagt. De omfattende utrenskningene retter seg mot militæret, justissektoren og byråkratiet. Erdogans AKP-regjering søker nå full kontroll over den tyrkiske staten, noe partiet har kjempet for siden det vant sitt første valg i 2002. Og denne gangen kan ingen stanse dem.

Kvelden etter kuppforsøket strømmer store folkemengder ut for å markere at det endte i fiasko. Erdogans konservative og religiøse velgere leder an i feiringen. Tilhengerne hans stimler til den
symboltunge Taksimplassen i Istanbul, som bare tre år tidligere var episenteret for en massiv protestbølge mot Erdogan. Nå veives det med bannere med Erdogans ansikt, og musikken fra valgkampen hans spilles på dundrende volum. Alle jeg snakker med på Taksimplassen denne kvelden, uttrykker blind støtte til presidenten. I liberale bydeler, der oppslutningen om Erdogan er lav, kjører presidentens tilhengere gjennom gatene. De tuter, veiver med tyrkiske flagg og roper slagord, nesten som etter en fotballkamp der de skal markere hvem som har vunnet.

Neste morgen, da jeg ser Erdogan holde sin tårevåte tale under begravelsen i Fatih, er følgende klart som glass: Kuppforsøket som skulle felle presidenten, har gjort ham mektigere enn noensinne.

Kjøp boka her

Drivende om skog og ulv

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi, skriver Dag O. Hessen om Reidar Müllers Skogens historie.

Tekst: Dag O. Hessen

Reidar Müller er geolog, og har med stor innsikt skrevet om ”Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2901 millioner år”.  Her har han bokstavelig talt begitt seg ut i ukjent terreng ved å snakke om intet mindre enn skogens historie, i vekselvirkning med en stadig mer altoppslukende jakt på ulven i disse skogene. Ikke jakt med gevær, for Müllers sympati ligger på ulvens side, men en jakt etter først å få se sporene etter ulven, så få høre den ule i skogdypet, og så det ultimate målet: å få se den ute i det fri.

Müller innleder med å nærmest kokettere over hvor lite han kan om skog og livet i skogen: ”Trass i at jeg vokste opp rett ved Krokskogen i Bærum, tok jeg meg i å dure gjennom skogen uten å vite hvorfor vi har høstfarger. Så jeg et spor i snøen, ante jeg ikke hvilket dyr det stammet fra. Jeg maktet knapt å skille de ulike treslagene fra hverandre”. Men så, katalysert av besøk hos barndomskameraten Mats som har overtatt gården Svarverud dypt inne i skogene i indre Østfold, skjer en gradvis oppvåkning. Mats er ikke bare skogeier, han er også biolog, arbeider for statens naturoppsyn, og har blitt en del av bygda. Som ser på ulven med tvisyn. Han blir både læremester og inspirator, og Müller trenger i enhver forstand dypere inn i skogen. Han blir fascinert av skogen, og etter hvert besatt av ulven. Talløse dager og netter går med til ulvesporing og søken etter ulvene i Østmarka, i grensetraktene og på svensk side. Her med svenske Stefan, selveste ”vargmannen”, som los.

Müller beveger seg ubesværet mellom trærne, veksler mellom skogens historie og ulven, historie og nåtid. Ulvefascinasjonen, mytene om ulven – og det nærmest ubegripelige hatet den også er gjenstand for. Han skriver uten å bruke alle de inflaterte superlativene vi drukner i eller (fabelaktig, utrolig, fantastisk…), men nettopp nøkternheten gjør boka lesverdig uten et øyeblikk å bli kjedelig. Begeistringen for boka steg utover, også etter hvert som ulvene rykket nærmere. På visse områder minner den om Morten Strøksnes´ ”Havboka”. Det er kameratskapet, jakten på det myteomspunne dyret, god dramaturgi ispedd store doser kunnskap uten at det virker påtrengende. Her er bare Vestfjorden byttet ut med de østlandske granskoger, og håkjerringa med ulven.

Jeg satt inne en hel søndag ettermiddag for å få vite om Müller til slutt fikk møte ulven, og en bedre attest enn det er vanskelig å gi.

 

Dag O. Hessen er biolog og mest kjent for sin forskning innen vann, økologi og evolusjon, samt sitt engasjement i krysningsfeltet mellom biologi, miljø og filosofi.

 

Reidar Müller har satt seg et mål. Han vil utforske skogens historie dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. Bli med! 

Trøndersk mestermøte

– Enorm respekt for det du har gjort!
Selv Nils Arne ble nesten stum.

Av: Otto Ulseth

Første gang Rosenborg og Nils Arne Eggen var i cupfinalen, sørget Adresseavisen for at Bispehaugen Skolekorps, «Småbispan», fikk være med nedover. 19 år gamle Nils Arne var rørt da han hørte og så dem spille på Ullevaal.

I år blir det ingen cupfinale på Nils Arne, for første gang med Rosenborg på banen. Men musikk ble det. Han ble enda mer rørt enn i 1960.

For i går troppet Åge Aleksandersen uanmeldt opp på Selli Opptreningssenter i Klæbu, der Nils Arne nå holder til, sammen med Gunnar Pedersen og Line Sofie Aleksandersen. Nils Arne ante ingen ting, og ble forfjamset, men Åge forklarte hvorfor de kom:
– Fordi vi har sånn enorm respekt for det du har gjort!

Det er kanskje ikke dekning for å si at hovedpersonen ble stum, for det ble han ikke, men han måtte svelge, og han var litt grøtete i stemmen.
– Det er gjensidig. Tusen, tusen takk!

Så sang Åges trio Trondheimsnatt, og det var så vidt aktører og publikum (Nils Arne, sønn Trygve, svigerdatter Eva, barnebarn Emil og Adressas mann) klarte å holde orden på seg selv.
– Du vet at jeg har spesiell sans for den der?, spurte Nils, før han skyndte seg å legge til:
– Ja, ja, det har jeg jo for alle sangene dine. Men det er noen spesielle følelser som presser på når dere synger den der. Du vet; tekstene dine, det er litt Wergeland…og Welhaven. Jeg leser alltid en slags grunnleggende optimisme i dem.

Nils Arne tvinnet hendene sammen, omtrent som om han ba:
– Tusen millioner takk!
Trioen spilte mer. Og Nils Arne forsikret:
– Beundringen er gjensidig. All den fenomenale musikken du har skapt. På vegne av alle, i hele Trøndelag, i hele Norge, i hver grend: Jeg takker deg.
– Ja, der står vi sammen, sa Åge:
– I kampen for de små samfunnene.

Nils Arne flyttet seg fremover i rullestolen:
– Vi må bruke hele landet. Vi må ta vare på lokalsamfunnene.
Det var full enighet om det.

– Og cupfinalen?
– Det kommer til å gå veldig bra. Det går alltid bra med Rosenborg.
– Og helsa?
– Det kommer også til å gå veldig bra. Nå er jeg i gang med opptreninga. Det er ikke lenge før du ser meg joggende på veiene utafor her.

Han snakket omtrent som han da han sa at Rosenborg skulle spille jevnt og endog slå de beste klubbene i Europa. Det hørtes utopisk ut. Det var nesten ingen som trodde ham. Sånn er det nesten fortsatt; var det virkelig mulig?

Med andre ord: Nils Arne Eggen har utrettet mirakler før.
Til neste år kommer han småjoggende opp trappene til losjen sin på Lerkendal. Akkurat i tide til å høre Åge Aleksandersens «Bilde tå’n Ivers».

Kjøp biografien om Nils Arne Eggen her