Kategori: Historie & dokumentar

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Velskrevet og svært lojal, skriver VG. Dette er den definitive biografien, skriver Dagbladet. Nå er den store biografien om André Bjerke endelig her!

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og nå kommer André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

 

Gull av gråstein

Denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle den en pageturner, skriver Dagbladets anmelder om Henrik Svensens bok Stein på stein  – på sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie.

Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet. Han får gråstein til å fremstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden.
– Cathrine Krøger, Dagbladet

På sporet av den største masseutryddelsen i jordas historie

Jorden for 252 millioner år siden: En planet i krise. Enorme vulkanutbrudd. Dyr og planter som bukker under, et ødelagt ozonlag og et surt og livløst hav. Slik har det vært her. På jorden. Før oss. Men hvordan vet vi det?

Kjøp boka her

Henrik Svensen samler stein, studerer steinene i mikroskop og leter etter noe som kan løse et av de aller største spørsmålene innen vitenskapen i dag: Hvorfor forsvant 90 prosent av livet på jorden den gangen, under den største av alle masseutryddelser? I sin jakt etter svar på store og små spørsmål møter forfatteren akademiske kjendiser og akademiske fiender, uforutsigbare russere, sørafrikanske gårdeiere og en pågående dobbeltgjenger. Fortidens hendelser nøstes opp, millioner av år komprimeres til noe håndgripelig, til noe som kan gi svar på hva som kan skje med en planet som står på terskelen til antropocen, vår egen tidsalder.

En svunnen tidsalder

UTDRAG: Jeg bøyde hodet ned mellom beina og spydde så stille jeg kunne. Et tårevått blikk mot mannen jeg delte sete med, men han hadde ikke merket noe, var altfor opp­tatt med geologien, så jeg snurpet igjen plastposen og la den forsiktig i ryggsekken. Gjennom bilvinduet skim­tet jeg størknet lava som benker i terrenget, som en sta­bel mørk sjokoladekjeks. I undergrunnen hadde lava­en fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker. På venstre side ruvet en bratt skrent med lavastrømmer. Til høyre lå det karrige ark­tiske landskapet, med lave busker, lyng, myr og en lang­strakt innsjø i det fjerne. Sommerlyset føltes drepende. Terrengbilene stoppet. De seks–syv personene om bord gikk ut og strakte på beina, gikk bort mot de andre bilene. Folk grupperte seg, pratet og fotograferte. Jeg snek meg unna, stakk plastposen under en busk og tok bilder av fjellsiden.

I et blaff av munterhet og lettelse over å være på bedringens vei tok jeg opp kameraet, og knipset et par bilder av oppsprukne lavastrømmer før jeg lusket tilba­ke til bilen. Jeg tenkte på festen i går, der vodkaen gikk på rundgang og talene trillet som terninger, jeg tenkte på svovelrøyken som sved i øynene da jeg åpnet hotell­vinduet mot byen i dag tidlig. Fjellsidene omkring byen var dekket av et blast slør av røyk, fulle av sår etter gruvedrift. Tipphauger store som fjell gjorde det vanskelig å bedømme hvor mye av landskapet som var naturlig og hvor mye som var konstruert ved hjelp av bulldosere og dynamitt. Gruvedriften i Norilsk startet i slutten av 1930-årene og baserte seg på på arbeids­kraften til folkene som Stalin deporterte til Sibir. Mel­lom fjellene og byen lå et vidstrakt område med rør, hauger med skrapmetall, lagerhaller og fabrikker med rykende skorsteiner. Ute i de brede gatene gikk gule busser i skytteltrafikk til industrianleggene, busser pry­det med en gul og hvit logo tilhørende hjørnesteins­bedriften Norilsk Nickel, en av verdens største metall­produsenter. Norilsk er vanligvis lukket for besøkende, så det var ikke annet å gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk lov til å komme. Jeg var sammen med en stor gruppe geologer på ekskursjon. Malmforekomstene i Norilsk var verdenskjent i geologimiljøet, og mange av deltakerne hadde drømt i årevis om å besøke gruve­ne. Bare en håndfull utenlandske forskere hadde vært her tidligere.

Hele følget gikk tur oppover fjellsiden langs en liten bekk. Nederst i lia lå sandsteinen lagdelt, med linser av kull. Etter fem minutters gange sto jeg ved det vi hadde kommet for. Lava. Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på verdens stør­ste vulkanprovins. Flere millioner kubikkilometer med lava hadde rent ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein. De gamle lavastrømmene var rødlige på utsiden, rustne, men svarte på innsiden og hadde rent ut såpass tett på hveraandre at det ikke var nok tid til å danne jordsmonn mellom hvert utbrudd.

Jeg satte fingeren på toppen av den gamle landover­flaten, rett under lavastrømmen. Etter at lavaen rant utover landskapet, forsvant mer enn 90 prosent av livet på jorden. Vi befinner oss 252 millioner år tilbake i tid, akkurat på grensen mellom to tidsperioder som kal­les henholdsvis perm og trias. Livet i perm var kjen­netegnet av store øgler på land og trilobitter i havet, men utryddelsen førte til at mange av de karakteristis­ke artene forsvant. Etter massutryddelsen gikk livet på jorden inn i en kriseperiode som varte i hele ti millio­ner år. Da svingte klimaet kraftig, havet var surt, korall­revene forsvant, skogene døde. Slik var starten på jor­dens middeltid. Det nye livet som til slutt utviklet seg i trias-perioden, var helt annerledes enn livet i perm. Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen. Så mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spo­res tilbake til krisen. Men svaret på hva som egent­lig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvor­for ble utslippene i Sibir så katastrofale? Hva var det med den store vulkanprovinsen som var dødelig? Det er forskning in progress, det er en haug med løse trå­der, det er det jeg forsker på. Jeg drømmer om å samle trådene til en enhetlig hypotese som kan forklare det største vendepunktet i jordens historie.

Fra toppen av fjellet, med flere enn ti tykke lava­strømmer under føttene, skimtet jeg Øst-Sibirs hjerte: Putoranaplatået. Hundrevis av kilometer med tykke lag av størknet lava. Mørk lava. Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med en hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse.

Løvehjerte – Ståle Solbakken

Ståle Solbakken forteller åpent og ærlig om karrierens opp- og nedturer, om dramatikken da hjertet hans stoppet, om familien og om hvordan han ønsker at fotball skal spilles.

Ståle vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt. Tapte kamper sitter mye lenger i kroppen og kan gjøre ham søvnløs.

I Løvehjerte inviterer vinnerskallen leseren inn i sitt fotballiv – der taktikken legges, kontraktene forhandles og spillerne formes. Vi blir med tilbake til oppveksten i Grue, følger karrieren som spiller i Ham-Kam, Lillestrøm og videre på landslaget under Drillo. Vi følger ham som ung trener i Ham-Kam og som suksessrik sjef i FC København. Vi er også med på sidelinjen under hans opphold i FC Köln og Wolverhamton.

Kjøp boka her

Løvehjerte er en fortelling om en engasjert og kompromissløs leders store krav til medarbeiderne sine, men først og fremst om Ståles egne krav til seg selv.

 

Etterord av Knut Espen Svegaarden

«Halla …»

Smilet. Så kom neven. Som om ingenting hadde skjedd, sto han plutselig der foran meg, inne i kafeen i Parken, absolutt levende, og leverte sin klassiske hilsen, den jeg hadde hørt hundre ganger for. Jeg husker at jeg fikk gåsehud over hele kroppen, hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen hans.

Men det er liksom ikke sånn du bare gjør.

«Hei, hvordan har du det?» Det var omtrent det eneste jeg fikk fram. Jeg svelget. Her sto han, rett foran meg, Ståle Solbakken, spill levende.

«Fint», svarte han. «Vi ses etterpå.» Sa gikk han, mens jeg ble stående igjen og tenke.

17 dager tidligere hadde han svevd mellom liv og død, ja faktisk vært død i mange minutter. Det var kanskje det som gjorde at jeg nesten ikke trodde det da han sto der foran meg. Han var faktisk i live.

Noen opplevelser sitter sterkere enn andre.

Møtet i Parken, fredag 30. mars 2001, var en sånn opplevelse for meg. Etter fire tøffe timer med pressen, inviterte han meg hjem til seg, der kona Anniken hadde nok med å passe på åtte måneder gamle Markus og tre år gamle Sondre. Igjen tok han seg tid. Igjen ga han av seg selv. Fyren måtte være utmattet, både mentalt og fysisk.

Men nei da, Ståle Solbakken hadde tid.

Det er litt merkelig det der – noen har alltid tid, andre har aldri tid.

Ståle Solbakken tilhører definitivt den første kategorien.

I tillegg har han egenskaper som ikke sa mange andre klarer å bruke rasjonelt: Ståle Solbakken er faglig sterk, han er tøff og flink med mennesker. Men han har også, ifølge en som jobbet lenge med ham, noen prosent galskap i seg, noe uforutsigbart – som iblant kommer fram, og som kanskje gjør at han får ut det beste i folk rundt seg.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til Ståle Solbakken, helt siden jeg traff ham for første gang da han spilte i Ham-Kam, hadde hockeysveis og «spilte med håndveske». Men spille kunne han, bedre enn de fleste.

Da han ble trener, gjorde han også det bedre enn de fleste. Kanskje fikk vi et litt spesielt forhold, fordi begge er litt «Rain Man», med en forkjærlighet for lagoppstillinger fra gamle dager, Liverpool, Manchester City og engelsk fotball generelt.

Plutselig en kveld datt det inn en tekstmelding fra Solbakken: «Nå sitter jeg rett ved siden av Paul Power. Jeg tenkte du ville like å høre det», sto det – om Manchester Citys tidligere lagkaptein, en helt for meg i oppveksten. Det er sånn han er: Blander humor, kunnskap og nostalgi. I tillegg er han til å stole på: Han holder avtaler, noe jeg setter veldig høyt.

Det er også få jeg kjenner som er så uredde. Og det gjelder det meste, også media. Et godt eksempel: En kollega av meg intervjuet Ståle på hotellet der han bodde i Wolverhampton. Telefonen ringte. Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ikke mange har fatt sparken på direkten. Ståle Solbakken fikk det, og han så ingen grunn til å skjule det.

Er det noe han virkelig mener, så er han ikke redd for å si det. Han tar de fightene, enten det gjelder sak eller person, hvis det er viktig nok. Sånn gjør et menneske som er trygg på seg selv og sitt. Og det har han også grunn til, etter alt han har vært gjennom.

Det er ikke uten grunn at han går under navnet «Ståle Salvatore» i Ham-Kam – og «Gud» i Lillestrøm. Vel heter han ikke Jesus, men han sto like fullt opp fra de døde.

Og da føler du deg kanskje uovervinnelig?

Dødsdømt i Kongo – en mors kamp for å redde sin sønn

Dødsdømt i Kongo – en mors kamp for å redde sin sønn

Den 11. mai 2009 får Kari Hilde Hodne French en oppringing som forandrer livet hennes. Sønnen Joshua er fengslet i Kongo sammen med kompanjong Tjostolv Moland. I samme øyeblikk starter en tilsynelatende endeløs kamp for å få de to nordmennene fri.

Sjokket

FRA FORORDET: Alle opplever vi hendelser som er mer eller mindre skjellsettende. De kan være gode eller vonde og får ofte konsekvenser for livet videre. Jeg og min familie har opplevd en slik Hendelse med stor H. Den var dyptgripende og varte i hele åtte år. I mediene ble den omtalt som Kongo-saken, Kongo-dramaet eller Kongo-affæren. For oss var det mye mer enn en sak eller et drama eller en affære, selv om det var rikelig med drama og mye fokus på sak. Det handlet om liv og død, om år i unntakstilstand, om liv som ble snudd opp ned, om sorg og savn, om håp og skuffelser, om venting og spenning, om vennskap og lojalitet, om forvirring og utfordringer, om motgang og medgang, om takknemlighet og glede.

De åtte årene ble en lærerik ferd i ukjent landskap, både på godt og vondt.

Begge de to nordmennene blir dømt til døden. Dette er Kari Hilde Hodne French sin sterke historie om hvordan hun snur bunnløs fortvilelse til aktiv handling. Hun følger farseaktige rettsaker, besøker loslitte kongolesiske fengsler, møter nyttige støttespillere, tungrodd byråkrati og maktpersoner av alle avskygninger.

Tjostolv Moland dør i 2013, men Joshua French blir omsider løslatt 16. mai 2017, etter åtte lange år. Uten Kari Hilde French sin innsats er det uvisst om sønnen ville overlevd. Dette er en historie om heltemot, om å overleve under umenneskelige press, og om en mors ubetingede kjærlighet.

 

Beretningen om Kari Hilde Hodne French’ åtte år lange kamp for å få sin sønn ut av fengselet i Kongo er blitt til en usedvanlig gjennomarbeidet, detaljrik og engasjerende dokumentarbok.
– Sindre Hovdenakk, VG

«Mama French»s opplevelse av verden gjør fortellingen hennes lærerik og rystende.
– Jon Rognlien, Dagbladet

Dødsdømt i Kongo – en mors kamp for å redde sin sønn

Erik Bye – Norge på to bein

Erik Bye

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Les mer

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre. Bye har fått sin bauta. Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.

Det er bare å gratulere!

– Sindre Hovdenakk, VG

En imponerende fortelling.

-Mari Grydeland, Aftenposten

Et stort stykke Norge.

-Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

Erik Bye

 

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen

Idrett og fysisk fostring var viktige elementer i nazistisk ideologi. Allerede i 1940 gikk Nasjonal Samling, med okkupasjonsmaktens velsignelse, inn for å nyordne idretten i Norge. Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning om norsk idrett under okkupasjonen.

Heretter skulle den tjene NS-staten og styres etter førerprinsippet. Fremstøtet vakte sterk motstand og boikott av offentlige idrettsarrangement. Slik ble idretten tidlig en viktig arena for sivil motstand. Det var duket for en skjebnekamp av dimensjoner.

Skøyteboikotten på Hamar

UTDRAG: Skøytesporten var Norges nasjonalidrett når det gjaldt publikumsoppslutning og medieinteresse. Norske skøyteløpere var i 1930-årene best i verden (unntatt når det var fellesstart eller bløt is), og de beste av dem var helter og forbilder. Tyskerne var selvsagt klar over dette. Det var om å gjøre å få skøytesporten i gang og i hvert fall få arrangert noen store stevner.

Ingen løpere stilte opp til det terminfestede norgesmesterskapet i januar 1941. Men det fantes en del kjente skøyteløpere som ville fortsette å gå under det nye regimet: Hans Engnestangen, Finn Hodt, Edward Wangberg og Arve Sinnerud. Engnestangen var den eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken. I 1940 var han over toppen, men var tross alt tidligere verdensmester sammenlagt og regjerende verdensrekordholder på 500 og 1500 meter.

Et stort skøytestevne med hurtigløp for menn og kunstløp for kvinner ble lagt til Hamar 8.–9. mars 1941. Mjøsbyen Hamar var fra gammelt av et skøytesentrum. Det var der den moderne formen for skøyteløp, der løperne vekslet mellom indre og ytre bane, var oppfunnet («Hamar-systemet»). Stadig sto skøytesporten sterkt i byen. Engnestangen, Wangberg og Sinnerud var alle medlemmer av Hamar Idrettslag. Hodt representerte Drammens Skøiteklub. Lederen for skøytegruppen i Hamar Idrettslag, Aksel Dæhli, gikk også inn for å fortsette med aktiv idrett og arrangere stevnet på Hamar. Senere ble han skøyteleder i Norges Idrettsforbund (NS).

Skøyteløperen Hans Engnestangen var det eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken.
Her blir han intervjuet av radioreporter Storm Sørlie på Frogner stadion i desember 1941.

Motstanden var imidlertid kompakt. Hovedstyret i Hamar Idrettslag avslo å arrangere noe skøyteløp. Da tok Norges Idrettsforbund (NS) selv på seg arrangementet. Men banen måtte leies av Hamar IL. Hovedstyret i klubben avslo med en finurlig begrunnelse: «Da sesongen for året har vært kortere enn vanlig, finner hovedstyret det ønskelig å holde banen oppe 8. og 9. mars for idrettslagets medlemmer og avslår derfor Norges Idrettsforbunds andsøgende om leie av banen i disse dage.»

Dette var knapt i tråd med prinsippene og maktforholdene i det nye Norge. Norges Idrettsforbund (NS) lot seg ikke stoppe og arrangerte likevel stevnet. Hamar Idrettslags hovedstyre og gruppestyrer ble av generalsekretær Kaare Methi i NIF (NS) pålagt møteforbud i tiden fram til 8. mars – «og den som på noen som helst måte gjør forsøk på å omgå dette forbud, må være forberedt på å bli rammet av de aller strengeste konsekvenser». Rammet ble i hvert fall de to styremedlemmene som sendte ut en stensilert redegjørelse til medlemmene om klubbens holdning til stevnet. De måtte bøte med to måneder i fengsel.

Hovedstyrets formann, lærer Bjarne Røhne, var også i forhør, men ble sluppet ut etter 24 timer. Han dro til Oslo og Drammen for å få fram Hamar ILs standpunkt «og hvordan Hamar som første idrettslag måtte tjene de nye herrer». Samtidig ble den stensilerte redegjørelsen spredt til klubber og enkeltpersoner på Hedmarken.

Løpene var av god kvalitet, het det i Aftenposten dagen etter. Det var imidlertid bare fire startende: Engnestangen, Hodt, Wangberg og Sinnerud. Det ble ingen junior- eller gutteklasse, slik det visstnok hadde vært meningen. Kunstløpet ble avholdt som norgesmesterskap for juniorer med fire deltakere. For jentene ble det også arrangert en klubbkonkurranse mellom Hamar og Drammen med fem deltakere.

Publikum boikottet stevnet, og det var forsøk på sabotasje. Det går også fram av interne tyske kilder: Under trening i Hamar ble søstrene Helland-Bjørnstad, som skulle holde kunstløpoppvisning, pepet og buet ut. Kona til skøyteløperen Wangberg ble truet, angrepet og slått ned. Natten mellom stevnedagene strødde ukjente gjerningsmenn sand på isen. Ifølge en rapport fra Sikkerhetspolitiet til Reichskommissariat hadde det da skøyteløpet startet, samlet seg en stor mengde som åpenbart bare var kommet for å se hvem som gikk inn. At det ikke kom til uroligheter, skyldtes at «sterke politikrefter» var til stede.

Aftenposten meldte at «en mengde tilskuere» var møtt fram, med en «interessert og begeistret» idrettsfører Reichborn-Kjennerud i spissen. Ifølge hjemmefronten var sannheten en annen: Hele den tyske garnison på Hamar – 2000 mann – hadde fått innbydelse til å overvære stevnet, men bare 70 kom. I tillegg var det tolv betalende tilskuere. Det var naturligvis et partsinnlegg. Men øyenvitner sier omtrent det samme: «‘Vi bodde nær Hamar stadion og kunne følge med i at Engnestangen og Hodt gikk sine runder i flomlys. Ellers var det komplett boikott av bana, også av vanlige unger. Før krigen var det ofte et yrende liv der når det var musikk i høyttalerne, men da idrettsstreiken satte inn i 1941, ble det full stopp. Bana lå død’, forteller Tor Fuglseth.»

Krigens kjøpmenn – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Roy Andersen er klar med I britenes klør, oppfølgeren til 1914 – inn i katastrofen.

Første verdenskrig

Artilleriet spilte en sentral rolle i de voldsomme slagene som ble utkjempet både på Øst- og Vestfronten.
Ammunisjonsforbruket var enormt, og norske bedrifter tjente store penger på salg av nitrat, nikkel, svovelkis og hvalolje som ble brukt til fremstilling av sprengstoff. Foto: Imperial war museum

Krigens kjøpmenn

UTDRAG: Avtalen Norsk Hydros Sam Eyde inngikk med franskmennene, var gullkantet. Den innebar at Hydro kunne forsyne både tyskere og franskmenn med det de trengte for å ta livet av hverandre på slagmarken. Men også de andre krigførende maktene hadde et skrikende behov for sprengstoff. Forbruket av kuler, bomber, miner og granater de første krigsmånedene hadde vært enormt, og ingen av dem hadde tatt høyde for det. Ingen hadde heller trodd at krigen skulle vare ut over noen måneder. Derfor var ammunisjonslagrene i ferd med å gå tomme allerede på nyåret 1915.

Verst stilt var Russland. Landets industri var ikke på langt nær stor nok til å forsyne den russiske hæren med våpen og ammunisjon. Opprustningen før krigen hadde i all hovedsak vært basert på fransk våpenhjelp, men etter krigsutbruddet hadde franskmennene bruk for hver kule og granat selv. Det var heller ikke enkelt å skaffe krigsmateriell annet steds fra. Stengningen av Bosporosstredet hadde en dobbelt effekt. Den stanset den russiske korneksporten, og dermed forsvant inntektene landet skulle kjøpe våpen for. Samtidig ble den viktigste importruten blokkert.

Etter krigsutbruddet var det kun to veier forsyninger kunne nå Russland. Den ene gikk sjøverts til Arkhangelsk ved Kvitsjøen. Men den var åpen bare i sommerhalvåret. Den andre gikk gjennom Sverige, og var dermed prisgitt et land som så på Russland som sin hovedfiende.

Russland hadde med andre ord store problemer med å forsyne sin hær med nok våpen og ammunisjon. Skulle de greie å stå imot det tyske presset i det lange løp, måtte landet bygge opp en egen våpenindustri. Den tanken slo Eyde våren 1915. Og hvem var bedre egnet enn ham til å få i gang det? Eyde manglet ikke tro på egne evner. Han hadde dessuten forbindelser som forhåpentligvis kunne hjelpe ham med å få dette stablet på beina. Året før hadde han forsøkt å få russerne til å starte salpeterproduksjon, basert på lisens fra Hydro. Fremstøtet hadde blitt stanset av krigen, men nå tok han opp igjen kontakten. Planen ble støttet av Hydros franske eiere, som så en mulighet til både å tjene penger og å gi sin allierte sårt tiltrengt hjelp. Men det var ikke nok for Eyde. Han trengte også støtte fra politisk hold. I juni dro han derfor til London og Paris for å ha samtaler med myndighetene i de to landene. Både i Downing Street og Élyséepalasset lyttet de interessert til det Hydros generaldirektør hadde av planer. Begge steder ble han lovet full støtte. Også de var bekymret for tilstanden til de russiske styrkene. Den siste tiden hadde de vært på retrett over hele fronten.

Men å bygge en ammunisjonsfabrikk i Russland måtte foregå i privat regi, ble det understreket. Til tross for at de var på samme lag, var russerne skeptiske til alt som smakte av innblanding fra andre land, forklarte deres allierte. Og det måtte skje i en fart, før de russiske styrkene var tvunget i kne. Løsningen ble at Eyde skulle dra til Petrograd som representant for et fransk-engelsk bankkonsortium og presentere forslaget for russiske myndigheter. Bankene skulle finansiere byggingen av en ny fabrikk, som skulle stå ferdig i løpet av seks måneder.

Før Eyde dro av sted til Petrograd, oppsøkte han kong Haakon. Han kjente det russiske systemet godt nok til å vite at uten kontakter på toppen av tsarriket var det små sjanser for å lykkes. En anbefaling fra tsarens norske fetter ville komme godt med. Den 12. juli var han i audiens på Slottet. Kongen lyttet interessert til Eydes planer. Den tyske fremrykningen mot den russiske hovedstaden hadde også bekymret ham. Hvis Eyde kunne hjelpe russerne, skulle kongen selvsagt gi ham de varmeste anbefalinger.

Det gjorde han også. Samme dag skrev han brev til tsaren. «Man kan ikke annet enn å bli forbløffet over å se hvor godt Tyskland har forberedt seg til denne forferdelige krigen. Det ser ut som de hittil er de eneste som har hatt nok av alt, til og med granater,» innledet han. Derfor ville han nå be tsaren ta imot den norske forretningsmannen, som kunne avhjelpe tilstanden. «Herr Eyde er mannen som har startet vår store salpeterindustri, og jeg forstår at han skal til Russland for å forsøke å starte fabrikasjon av eksplosiver, så hvis du trenger mer av dette, kan du be krigsministeren din om å møte ham,» oppfordret han.

Nå hadde ikke Eyde særlig greie på produksjon av eksplosiver. Men han hadde kontakter. To år tidligere hadde Hydro inngått kontrakt om levering av salpetersyre til AS Nitroglycerin Compagniets sprengstoffabrikk på Engene på Hurum. Fabrikkens hovedprodukt var dynamitt til gruver og anleggsvirksomhet. På kundelisten sto også Raufoss ammunisjonsfabrikk og Marinen. Selskapets direktør var en annen av Eydes bekjente, Axel Aubert.

Etter møtet med kongen oppsøkte Eyde Aubert og tilbød ham å bli med på det russiske eventyret. Aubert var av samme støpning som Eyde, offensiv og risikovillig, og så hvilke enorme gevinstmuligheter som lå i det russiske ammunisjonsmarkedet. Han slo til og lovet å stille all teknisk kompetanse til rådighet for bygging og drift av den nye fabrikken. Som betaling skulle Nitroglycerin Compagniet få provisjon for hvert kilo sprengstoff fabrikken produserte.

I juli dro Eyde til Petrograd sammen med Aubert. Der fikk han audiens både hos tsar Nikolai II, som «ga på meg et ganske overordentlig sympatisk inntrykk, som man kunne sitte og snakke med som det var en gammel bekjent», som han oppsummerte det senere, og hos russiske ministre.58 Men til tross for iherdig lobbyvirksomhet og hjelp fra franske og norske diplomater og innflytelsesrike forretningsforbindelser, lot en avtale vente på seg. Hele sommeren forsøkte Eyde å overbevise russiske generaler og politikere om å satse på hans idé. Han tilbød både det ene og det andre – en fabrikk til å produsere salpetersyre etter Hydros lisens, en ny sprengstoffabrikk rett utenfor Petrograd basert på import av ammoniumnitrat fra Hydros anlegg i Norge, modernisering av en eldre kruttfabrikk ved bruk av Nitroglycerin Compagniets metoder, opplæring av russiske ingeniører ved selskapets fabrikk på Hurum. Til ingen nytte.

For Eyde var ikke den eneste forretningsmannen som luktet penger i Petrograd. Sommeren 1915 trakk dødens kjøpmenn fra alle verdens kanter til den russiske hovedstaden. «En ekkel eim av profittbegjær spredde seg i Petrograd etter hvert som den ene snylteren etter den andre svingte inn dørene på hotell Astoria, fra engelske fiksere som tilbød seg å skaffe rifler fra bandittsjefer i Bolivia via japanske mellommenn, til mer garvede fiskere i det russiske våpenmarkedets rørte vann. […] Amerikanere og kanadiere stilte med forventninger om et nytt gullrush; kanadierne Mackay og Clergue kom anstigende i kompaniskap med en viss Allison, av britiske Foreign Office betegnet som ‘Canadas største svindler’, for å etablere Canadian Purchasing Syndicate, som skulle produsere granater for Russland i fabrikker finansiert gjennom forskudd på ordrer,» skriver den britiske historikeren Norman Stone.

Som de fleste andre måtte Eyde forlate Petrograd med uforrettet sak. Først langt utpå høsten kom en russisk delegasjon til Norge for å se om fabrikken på Hurum kunne produsere granater for det russiske ingeniørvåpenet. Etter omvisning lovet den å anbefale kjøp av granater. Men det ble med løftet. Noen avtale om å bygge sprengstoffabrikken utenfor Petrograd kom heller ikke i stand.

Ifølge Eydes biograf, Ole Kristian Grimnes, skyldtes fiaskoen økende motvilje blant Hydros eiere og samarbeidspartnere til hans russiske eventyr. De mente at «Eyde blandet sine privatøkonomiske interesser inn i arbeidet og tenkte å sko seg personlig på de prosjekter han fremmet».

Tilliten hos de politiske myndighetene i London og Paris var også dalende. Eyde fremsto som en kynisk forretningsmann som kun var opptatt av egen vinning, og som ikke vek til side for noe hvis det var penger å tjene. Avtalen han hadde fremforhandlet for Hydro om å fortsette leveransene av ammoniumnitrat til Tyskland, samt hans engasjement i nikkelverket i Kristiansand, gjorde dessuten at mange oppfattet ham som tyskvennlig.

Kjøp boka

Første verdenskrig

Inn i katastrofen