Kategori: Helse

Kunsten å lytte

Ved å lære sjiraffspråk kan vi bli bedre lyttere forteller Kathrine Aspaas i boka Raushetens tid.

Den første gangen jeg hørte om sjiraffspråket, var under en lunsj i Washington DC en varm dag sommeren 2011. Rundt bordet satt diplomater og ambassadefolk som leende forklarte at de lærte seg å kommunisere som sjiraffer. Hvorfor sjiraffer, ville jeg vite. Fordi de har store ører og verdens største hjerte, forklarte diplomatkorpset saklig, som om det var noe alle burde vite.

Utdrag fra Raushetens tid av Kathrine Aspaas

Et halvt år senere møtte jeg dette merkelige ordet igjen, denne gangen fra en dansk kvinne som arbeidet med å motta og behandle klager i den danske forvaltningen. Motta klager? For en fryktelig jobb! Ja, men den er blitt veldig spennende, forklarte kvinnen, etter at hun lærte seg språket med veldig lang hals.

Sjiraffspråk er viktig

Jeg har en personlig regel: Hvis jeg hører om et merkelig fenomen to ganger i løpet av relativt kort tid, særlig med et Atlanterhav imellom, dreier det seg om noe viktig. Og sjiraffspråket er viktig. Det handler om evnen til å lytte bak ordene. Om å høre etter hva slags behov den andre personen faktisk har. Uten å gå i forsvar.

«Hver gang en annen tolker det du sier som kritikk, angrep, vurdering eller fordømmelse, er sannsynligheten for at vi får våre egne behov tilfredsstilt, nærmest lik null. Vi kan være nokså sikre på at den andres neste trekk er å forsvare seg eller gå til motangrep», sier den prisbelønte psykologen Marshall B. Rosenberg i boken Sjiraffspråk – et språk for livet.

Han vokste opp i et voldelig nabolag i Detroit, og ble allerede som liten gutt interessert i hva slags språkbruk som dempet gemyttene rundt ham. Denne interessen har han dyrket hele livet. Han er mannen bak Center for Nonviolent Communication eller Senter for Ikkevoldelig Kommunikasjon – en internasjonal organisasjon som trener ansatte i alle mulige slags bedrifter. Det de lærer er å snakke sammen på en fredelig måte.

Ord sårer

Det høres jo så selvsagt ut. Hvordan kan kommunikasjon være voldelig? Men vi vet jo at ordene vi bruker, kan såre dypt. De kan starte kriger. De kan så absolutt være voldelige. Så Rosenberg ønsker å lære oss hvordan vi kan lytte til andre med innlevelse i stedet for å vurdere, dømme og få dem til å skamme seg eller føle skyld.

Formålet er ikke å endre andre eller justere andres atferd for at vi selv skal få det som vi vil: Formålet er å etablere kontakt, basert på oppriktighet og innlevelse for dermed å kunne ivareta den andres og samtidig våre egne behov.

Rosenberg operer med to arketyper for kommunikasjon:

  • Sjiraffen, som symboliserer motet til å stikke frem halsen og å bruke sitt store hjerte; uttrykke det som er sant for seg og lytte til den andre med empati, det vil si uten å kritisere eller bedømme.
  • Ulven eller sjakalen, som representerer den måten vi vanligvis uttrykker oss på, ved å bedømme, dømme og kritisere. Ofte biter vi hodet av oss selv og andre med denne måten å snakke på.
    Gjett om jeg kjenner igjen min indre kritiske og effektive finansjournalistsjakal!

Ulveland

«Vi som lever i det vi kan kalle ’Ulveland’, går etter tanken. Vi lever i hodet når vi forholder oss til andre mennesker. Vi stempler raskt menneskene som hvem de er: Dum, snill, unormal, gal, hyggelig, omgjengelig, vanskelig», forteller den norske «sjiraffdamen» Elsa-Britt Enger i et intervju med journalisten Irene Marøy.

Vi setter en masse merkelapper og karakteristikker på andre mennesker, forteller Enger, og kommer med følgende eksempel: Hvis jeg stempler barnet mitt som lat fordi han kaster fra seg klær og sko alle steder, får jeg ikke noen løsning på rotet. Jeg oppnår antageligvis en konflikt. Men hvis vi snakker sammen og kan sette ord på hva som er hans behov, når han slenger jakka på ett sted og ranselen på et annet, og hva som er mitt behov, er muligheten mye større for at begges behov blir dekket.»

Vi ønsker å få dekket våre behov

En av Rosenbergs grunnregler er at alle menneskelige handlinger blir utført for å få behov dekket. Det finnes ikke noe vi mennesker gjør som ikke har det formålet. Så selv om noen sier til oss: «Du kommer aldri og besøker meg», så er det uttrykte behovet å få besøk. Vi kjenner en anklage mot oss og det trigger forsvarsmekanismene våre, og så begynner vi å argumentere: «Nei, vet du hva! Dette er jo ikke sant, jeg besøkte deg jo i forrige uke!» Slik rettferdiggjør vi oss selv, og dermed kommer vi ikke inn i en kontakt for å få behovene dekket, men vi kommer inn i en krangel om å kalle hverandre hensynsløs, krevende og lignende.

Ulven hører anklager, og tenker: «Hun skylder på meg.» Motreaksjonen blir: «Angrip, jeg hører kritikk, jeg hører fordømmelse, jeg hører krav, jeg må ta igjen!»
Sjiraffen stopper opp og spør: «Hva er det du trenger nå?»

«Når vi hører den andre personenes følelser og behov, erkjenner vi vår felles menneskelighet», sier opphavsmannen Rosenberg, og forklarer sjiraffspråkets enkle firetrinns modell slik:

  1. Høre på fakta uten kritikk og bedømmelse.
  2. Kjenne på følelsene som trigges av faktaene som legges frem.
  3. Lytte etter behovene hos den andre.
  4. Be om det som gjør livet bedre akkurat nå (ikke endelig løsning).

Kilde: Forum for Ikkevoldskommunikasjon, Elsa-Britt Enger og Jan Sjøberg hos sjiraff.org

Hvem skulle ha gjettet at vår beste venn på veien mot dødssyndenes forlatelse har lang hals og bor i Afrika?

Ved å lære sjiraffspråk kan vi bli bedre lyttere forteller Kathrine Aspaas i boka Raushetens tid.

Raushetens tid

«Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.»
– Kathrine Aspaas

Etter 20 år som finansjournalist ble Kathrine Aspaas lei av kritikk og kontroll. Hun la ut på en lang reise for å utforske rausheten.

Reisen gikk gjennom forskning, næringsliv og privatliv – ute og hjemme – og nå er hun ikke i tvil: Omtanken er den nye effektiviteten. Vi er på vei mot en fredeligere og rausere tid.

I denne boken møter du forskere og forretningsfolk – unge og voksne – bedrifter og gründerne som gjør det mulig for oss å lære tilliten og åpenhetens kunst. Og for deg som er opptatt av bunnlinje: Det lønner seg.

Velkommen inn i raushetens tid.

Kjøp Raushetens tid her

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder kan for mange av oss fremstå som et «point of no return» – et stopp på reisen der begynnelsen er lengre borte enn slutten. Vår evne til å bekjempe biologiske, sosiale og psykologiske klokker har aldri vært større, og det har aldri eksistert en mer mangfoldig versjon av hva det innebærer å befinne seg midt i livet.

Utdrag fra Hetetokt av Wenche Mühleisen

Til tross for at midtlivet for mange kvinner kan være fullt av muligheter, unngår likevel ingen å registrere at de kroppslige endringene ikke er knyttet til entusiasme i omgivelsene.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring

Overgangsalderens stigma skyldes at kvinners potensielle fruktbarhet er knyttet til forestillinger om seksuell attraktivitet. En selvsagt årsak til at klimakteriet er usynliggjort og et større tabu enn menstruasjonen – som tross alt også unge, pene og potensielt seksuelt attraktive kvinner blir rammet av – er at overgangsalderen berører de fleste kvinner mellom 40 og 45 år. Det vil si middelaldrende kvinner. Kvinner mellom 40 og 45 år er jo ikke gamle, men likevel er det mange som har en fornemmelse av å ha blitt usynlige som attråverdige mennesker.

Jeg tror ikke menn opplever dette på samme måte. Det er bare å ta en kikk på film, tv og litteratur, der det kryr av fremstillinger av menn et sted mellom 40 og 90 iscenesatt som seksuelt begjærlige med draget på kvinner som er 10, 20, 30 og 40 år yngre enn dem selv.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring og a-seksualitet – tilsynelatende den verst tenkelige synden i en hyperseksualisert tid. Dukker kvinner i overgangsalderen overhodet opp på diverse lerret og skjermer, spiller de som regel en birolle. En anonym, uttørket og tanke tragisk figur langt nede på rollelistene – noe som i liten grad svarer til mitt eller mine jevnaldrende venners liv. Det finnes imidlertid tegn til endring, blant annet fenomenet cougar, som er blitt en slags besettelse på amerikansk tv og på datingsider. En cougar er en kvinne over 50 år som er sammen med menn som er 20–30 år yngre enn henne.

Menns overgangsalder

Hvorfor er det forresten lite snakk om at menn også har en overgangsalder? Menns midtlivskriser er i og for seg et klassisk motiv, men de fysiske endringene får ikke samme (negative) oppmerksomhet som kvinners overgang. Selvsagt gjennomgår menns kropper mange endringer i midtlivet. De kommer bare ikke så brått på. Langsomt sniker de seg innpå menn til de en vakker dag, sånn en gang etter 40-årsalderen, står foran speilet og konstaterer til sin store forundring at de ikke får øye på de skulpturelle muskelgruppene. De har fått pupper, bilringer og brede hofter, og har mistet håret – og det aller, aller verste: Sexen er ikke helt den samme lenger, altså lysten og – prestasjonsevnen – som det så feilaktig heter. Det altavgjørende testosteronet tynes langsomt og over tid. Sånn er det. Da gjenstår treningsstudio, Viagra eller såkalte penispumper, hva nå enn det er. Det vil jeg helst ikke tenke på. Ja, eller de kan begynne å innta testosteron sammen med tran om morgenen. Men det er ikke menns overgang denne boken skal handle om.

Ikke noe å snakke om

Jeg tenker at det kan være gode grunner til at kvinner både før i tiden og i dag ikke snakker noe særlig om overgangsalderen. Det er noe med frivillig å sette seg selv inn i en lite attraktiv kategori og attpåtil gjøre seg til et slags offer. Min generasjons mødre var derfor nokså tause, eller muligens var det bare et særtrekk ved min mor, men jeg fikk i hvert fall ikke særlig mye ut av henne når det gjaldt dette med kvinner og kropp og sånn. Det var som om hun, legedatteren, satte sin ære i at «det hele» skulle gjøres til en rasjonell og nærmest sportslig affære – fremfor alt var det ikke noe å snakke om.

Jeg husker da jeg var gravid første gang og satt med mamma over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg er liten av størrelse, men magen min tronet likevel høy og bred rett nedenfor de forbausende store og oppsvulmete puppene mine. Min mors nette og langbente skikkelse satt rett ovenfor meg, en hjemmerullet sigarett av merket Eventyrblanding lå og ulmet i askebegeret. «Hadde du stor mage da du gikk gravid», spurte jeg henne, min firebarnsmor. Hun viftet kokett avvergende med hånden og slo stolt fast: «Nesten ikke synlig. Som en liten fotball.» Der fikk jeg den. Graviditetshormonene hadde vanskapt kroppen min til en slags oppsvulmet Venus von Willendorf-figur. All individualitet var fjernet, det eneste som sto igjen var markert med den kvinnelige fruktbarhetens tegn: overdimensjonerte bryst og mage.

Tabu?

Jeg hadde lest at morens menopause kan være en indikasjon på datterens, så 25 år senere spurte jeg henne ut om hvordan overgangsalderen hadde vært for henne. Hun så overrasket på meg: «Overgangsalderen? Nei, den merket jeg ikke noe til.» Det kan godt hende at det stemmer. Det var alltid så mye annet å tenke på, ha ansvaret for og rydde opp i. Jobb, det konfliktfylte ekteskapet med min far, omsorg for fire barn og vår turbulente ungdomstid. Men utover det tror jeg hennes reaksjonsmåte er relativt typisk for mange i hennes generasjon.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump. Leger snakket dessuten faktisk om at klimakteriet kunne utløse både «frigiditet» og «sinnssykdom», så det kan jo være at våre mødre med sin taushet valgte ikke å repetere denne diskursen. En form for taktisk taushet snarere enn et tabu.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump.

Jeg tilhører imidlertid en annen generasjon. Jeg ble preget av feminismen på 1970-tallet og utover. Feminister var opptatt av å undersøke hvordan de personlige erfaringene alltid henger sammen med det samfunnsmessige og politiske, det som legger rammene for vår private og intime tilværelse og som bestemmer hvordan vi kan utfolde oss. Hva ble ansett som et godt og såkalt normalt liv? Jeg tror derfor at min generasjon og de som er yngre enn meg, nekter eventuelt å lide i stillhet og betrakte sine erfaringer bare som individuelle problem. I stedet insisterer vi på å finne et språk for overgangsalderens erfaringer som skiller seg fra hevdvunne klisjeer og kvinneforaktende stereotypier om at kvinners midtliv signaliserer begynnelsen på slutten.

Kvinners overgangsalder fortjener oppmerksomhet

Da jeg begynte å jobbe med denne boken og skulle fortelle hva jeg holder på med for tiden, var det som om jeg måtte ta sats. Det oppsto gjerne en liten kunstpause, før jeg ordla meg som om jeg måtte være klar til å forsvare meg, nesten klar til å unnskylde eller overforklare at jeg mener at temaet fortjener oppmerksomhet.

Jeg ble både flau og ille berørt over min egen reaksjon. De jeg snakket med, kunne reagere med en slags høflig undertrykket forbauselse, en anelse avsmak, eller også oppriktig overraskelse. En hel del kvinner som nærmet seg, var midt i, eller hadde lagt overgangsalderen bak seg, kunne reagere med entusiasme, et slags: «Ja! La oss snakke om dette!» De var klare til å legge ut om egne erfaringer og hadde sterke meninger om temaet.

Det er den siste responsen som har gitt meg mot og tålmodighet til å stå løpet ut. Å skrive om dette temaet har vært litt som å gå gravid – plutselig ser man gravide overalt og tenker: Hvor er egentlig de gravide vanligvis? Hvorfor ser jeg alle overgangskvinner først nå? Jo, overgangsalder er «plutselig» et tema det skrives om i aviser, snakkes om på radio, skrives og oversettes bøker om. Hvorfor nå? Jeg tror det er uunngåelig. Også denne erfaringen i kvinners liv krever sin plass, sine analyser og sine litterære og andre skildringer. At det har tatt så lang tid før også dette temaet ble behandlet som et allment interessant emne, må være et tegn på overgangsalderens sterke stigma.

Hør: Språket vårt er sexistisk – Wenche Mühleisen og Helene Uri i samtale.

Ikke visste jeg at det historisk sett bare er kort tid siden kvinner og menns kropper ble ansett som like, om enn ikke av samme verdi. Ei heller visste jeg at det er spekkhoggerne vi skal se til for en forklaring på mysteriet det kvinnelige klimakteriet utgjør i et evolusjonært perspektiv. Dette skal vi straks dukke ned i.

Hetetokt av Wenche Muhleisen

Aldri før har overgangsalderen vært gjenstand for en så gjennomtrengende analyse som i Hetetokter. Bevæpnet med skarpsindige, kloke refleksjoner og dødsforakt går Mühleisen løs på alle mytene og fordommene som på et eller annet tidspunkt sniker seg inn i et kvinnes liv. Hun erklærer friskt: «Ta overgangsalderen nysgjerrig til etterretning. Snakk om den!» Og hun stiller sentrale spørsmål: Er klimakteriet en hormonmangelsykdom, en naturlig forfallsprosess eller et snedig påfunn fra legemiddelindustrien? Eller en sexistisk konspirasjon mot middelaldrende kvinner?

Kjøp Hetetokt her

Husker du? En liste til fortiden

Det er ikke så mye som skal til før vi rykker tilbake til start, skriver Finn Bjelke i Gammel for første gang. Din guide til middagshøyden. Bankfilial, Donald-brus, pariserloff. Ta en titt på lista til Finn – kjenner du igjen noe? Alle har sine lister, og denne er ment som en innledning til egen øvelse.

Tekst: Finn Bjelke

Oftest er det en lukt, eller noen strofer av en sang, men jeg våger påstanden om at den listen jeg har samlet efter hukommelsen og innfallsmetoden vil transportere dere til en tid hvor det meste var mulig, og vi hadde all verdens av den – tid altså.

Alle har sine lister, og denne er bare ment som en innledning til en egen øvelse. Men før du begynner på din egen liste: skum gjennom denne og se hvor mange eller mye du husker.

Er det ikke fortærende å ikke huske hva vi gjorde forrige uke og så kan vi samtidig briljere med armene på ryggen med ting og hendelser som fant sted over femti år tilbake.

Velkommen tilbake!

Aktuell
Apache-sykkel
Alle Kvinner
Arild Gulden
Babben Enger Damon
Bankfilialer
Bent Tomtum
Big City
Bjellands ketchup
Bonna
Botfor
BP
Brynilds 10 på topp
Buljong
Caltex
Caramello
Cooly
Donald-brus
En drøy halvtime
Falkeklubben
Farbror Melker
Farmand
Femøres banansjokolader
Femkroneseddelen
Finn Gustavsen
Flipper
Fornebu
Franklin W. Dixon
Fysikk på roterommet
Granatmannen
Greven av Monte Cristo
Gunnar Garbo
Harald Sunde
Hasla og Riegel
Heimkunnskap
Håkon Kyllingmark
Illustrert ukeblad
Illustrerte klassikere
Inge Thun
Inger Aufles
Ingrid Hadler
Irma
Ivanhoe
Jan Rodvang
Jarle Høysæter
Johs Harviken
Jordbærpinne
Jukan
KAMP-serien
Kaptein Miki
Kings Bay
Kjetil Hasund
Kriminaljournalen
Korak
Langpils
Langåsen Pensjonatskole
Liten Solo
Lorns Skjemstad
Magnar Lundemo
Magnar Solberg
Magne Thomassen
Moskwitch

Odd Borg
Odd Børre
Olav Nilsen
Opal
Pappsløyd
Pariserloff
Per Hafslund
PP pastiller
Præriebladet
Pølseboder
Pål Tyldum
Ragnar Baartvedt
Romeo Clive
Savoy
Skøyteløp
South State
Spiseplikt
Splitkein
Sven Låftman
Svenn Stray
Sweet Mint
Teem
Televimsen
Tenor
TEN-pluggen
Torkel Ravndal
Tos
Tusenfryd fruktpastiller
Tyrol smørmalt
View-Master
Wrangler
Ørnulf Fremming

Om Gammel for første gang

Du har rett – noe var bedre før. Musikken, politikerne, drosjesjåførene, bankene og manerene. Men det skal ikke stoppe oss som er i ferd med å bli gamle for første gang, sier Finn Bjelke (snart 60). Hvis dette er «siste runde» skal vi i hvert fall drikke opp.

Finn Bjelke har følt seg gammel og akterutseilt siden slutten av 30-årene og gjort en del observasjoner som han har nedtegnet for alle som er på vei mot toppen av middagshøyden. Dette er ikke en bok om ting du må gjøre før du går i pennalet. Derimot er det en underfundig, lite selvhøytidelig guide til middelaldrende som vil gjøre oppløpssiden så glatt og jevn som mulig.

Kjenner du at pusten blir kortere og lunta enda kortere? Og føler du for å gi litt blanke selv om du tilhører kategorien godt voksen? Da er dette boken for deg.

Kjøp boka her

 

Godhetens språk

Engelske Christie Watson er forfatter og har også jobbet som sykepleier i mange år. Med boken Godhetens språk tar hun leseren inn i sykepleierens hverdag og skildrer sterkt og levende hvordan det er å utføre et av verdens eldste yrker.

Av: Synnøve Tresselt

Dette skriver hun selv om boken: «Bli med meg inn på avdelingene, fra fødsel til død, forbi nyfødtintensiven og de doble dørene inn til medisinsk avdeling, løp gjennom korridorene når traume-alarmen går, forbi apoteket og personalkjøkkenet og inn på akuttavdelingen… Vi møter mange mennesker på veien: pasienter, slektninger og ansatte – et persongalleri du kanskje allerede kjenner. For alle har blitt tatt vare på en eller annen gang i livet, og alle har vi tatt vare på andre. Vi er alle sykepleiere.

Vi skal utforske hele sykehuset og alt sykepleie innebærer – det jeg trodde sykepleie var da jeg begynte å studere: kjemi, biologi, fysikk, farmakologi og anatomi, og det jeg nå vet er sannheten om sykepleie: filosofi, psykologi, kunst, etikk og politikk.»

Watson skildrer den hektiske hverdagen, pasienter og kollegaer, gleden når det går bra med en pasient og sorgen over de som ikke klarer seg, og om sykepleien som profesjon. Dessuten får leseren også et interessant innblikk i sykepleiens historie, som går langt tilbake i tid – det første «sykehuset» man vet om ble bygget av kongen Pandukabhaya på Sri Lanka på 300-tallet.

Vil du møte Christie Watson? Bli med på Temakveld: Godhetens språk på Aschehoug forlag 19. september 2018. Les mer her.

Kjøp Godhetens språk

Seks enkle råd for et sunt hjerte

«Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Allerede i Salmenes bok i Bibelen ble viktigheten av en god hjertehelse understreket. Ved å følge noen enkle råd, lever du nemlig både lengre og bedre. Vi har et helt fantastisk organ litt til venstre i brystkassen, som holder oss i live ved å trekke seg sammen ett hundre tusen ganger hvert eneste døgn. Det er designet av evolusjonen gjennom 700 millioner år med prøving og feiling. Derfor er hjertet vårt utrolig robust, men dessverre så tåler det ikke alt.

Av: Jørgen Gravning
Hjertemedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål

Over 300 000 nordmenn utredes og behandles for hjerte- og karsykdommer hvert år. Over en million får årlig utskrevet medisiner på blå resept for disse sykdommene. Med tanke på alle pårørende som også berøres, preger sykdom i hjerte, hjerne og kretsløp livene til en stor andel av den norske befolkningen.

I årene etter andre verdenskrig opplevde vi en eksplosiv økning forekomst og dødelighet av hjerteinfarkt. Store befolkningsundersøkelser ble satt i gang for å finne årsakene, og snart ble det identifisert flere risikofaktorer for hjertesykdom.

I dag vet vi mye om hvordan man best forebygger hjerte- og karsykdommer. Det er nemlig slik at såkalt åreforkalkning ligger bak de fleste tilfeller av både angina, hjerteinfarkt og hjerneslag.

Enkle grep gir en kinderegg-effekt

Ved å ta noen enkle grep kan du dermed oppnå en «Kinderegg-effekt» for både hjertet ditt, hjernen din og blodårene dine. Du kan simpelthen ta vare på hele kretsløpet ditt med denne enkle huskeregelen KRETSLØP:

K for kolesterol

Det vitenskapelige grunnlaget for sammenhengen mellom det «dårlige» kolesterolet, LDL, og hjerte- og karsykdommer er enormt. Etter min mening bør alle voksne kjenne kolesterolverdiene sine. Disse kan du få vite ved å ta en blodprøve.

Vi antar at mer enn tjue tusen nordmenn har tilstanden familiær hyperkolesterolemi, en arvelig tilstand som gir høyt kolesterol allerede i barneårene og disponerer for hjerte- og karsykdom i ung alder. Vi kjenner foreløpig til bare om lag en firedel av tilfellene. Disse pasientene, i tillegg til alle som har gjennomgått et hjerteinfarkt eller hjerneslag, anbefales å bruke kolesterolsenkende medisiner for å forhindre nye hjerteinfarkt.

Hvorvidt det er grunnlag for å anbefale behandling av et høyt kolesterol hos ellers friske personer, avgjøres etter en totalvurdering. Uansett vil en omlegging av kostholdet, fysisk aktivitet og røykeslutt være viktige elementer i en livsstilsendring for å redusere sjansene for fremtidig hjertesykdom.

R for røyking

Fortsatt regner vi med at røyking forårsaker mellom 700 og 800 hjerterelaterte dødsfall i Norge hvert år.

Røyking er også hovedårsak til lungekreft og øker sannsynligheten for en rekke andre krefttyper.

Mens du kan redusere sjansene for kreft ved å trappe ned på antall sigaretter, er det mye som tyder på at du må slutte helt for å forhindre hjerteinfarkt. Hvis du fortsetter å røyke én sigarett om dagen, vil risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag bare halveres sammenliknet med å røyke en hel tjuepakning.

Om du ikke røyker allerede, så for all del – ikke begynn.

E for ernæring

Begynn med å spise litt sunnere. De fleste vet jo egentlig hva som er sunn mat. Kostholdsendringer må skje gradvis og over tid, hvis vi skal tilvenne oss til nye vaner.

«Det viktige er ikke hva man spiser mellom jul og nyttår, men hva man spiser mellom nyttår og jul», som Rolv Wesenlund så treffende har formulert det.

Spis fisk hvert fall én gang i uken, helst to. Bytt ut smør med raps- eller olivenolje eller myk margarin.

Vær oppmerksom på ferdigmat med høyt saltinnhold, og unngå unødvendig salting ved matlaging. Skjær opp frukt og grønnsaker og spis det som mellommåltid. Er du tørst, så drikk vann.

T for trykkontroll

Høyt blodtrykk er ikke bra for oss. Over tid gjør et høyt blodtrykk at risikoen for både hjerneslag, hjerneblødning, hjerteinfarkt og nyresvikt øker. I tillegg kan det gå ut over synet.

Så mye som førti prosent av den voksne befolkningen i verden har høyt blodtrykk. Et forhøyet blodtrykk kan enkelt påvises ved kontroller hos fastlegen, eller ved døgnregistrering av blodtrykket hjemme. Effektiv blodtrykksbehandling kan redusere risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag med hele 60 til 80 prosent. 

S for sukker

Måling av langtidsblodsukker kan enkelt avsløre diabetes type II, eller forstadier til dette. Diabetes type II kommer som regel snikende, og gir lite symptomer i seg selv.

Siden diabetes dobler risikoen for hjerte- og karsykdom, er det viktig at sykdommen oppdages før man innlegges med hjerteinfarkt. De senere årene har det kommet nye medisiner for behandling av diabetes type II, som ikke bare senker blodsukkeret men også reduserer risikoen for hjertesykdom og øker overlevelsen. 

LØP for livet.

Gå om du må, om så bare lite grann – om du kan. Vi er i ferd med å bli en stillesittende art. Det har vi ikke godt av.

Fysisk aktivitet har stor betydning for helsen din, både fysisk og psykisk. Din fysiske form betyr noe for hvor lenge du lever.

De offisielle anbefalingene tilsier at vi bør drive minst 30 minutters moderat fysisk aktivitet, fem dager i uken. Men trolig er bare fem til ti minutters daglig jogging eller én økt med høyintensitetstrening i uken, nok til å forlenge livet. Enhver aktivitet er bedre enn ingen aktivitet.

Fysisk aktivitet er sannsynligvis viktigere enn vektnedgang. Det viktigste er at du finner en aktivitet som passer deg og at du har noen å gjøre det sammen med. En treningspartner er både motiverende og forpliktende. Start med å gå ti minutter hver kveld, det vil gjøre godt for både kropp og sjel.

Ved å følge disse enkle rådene oppnår du altså «Kinderegg-effekten» for helsen din, siden du beskytter både hjerte, hjerne og blodårer. Tre effekter av samme tiltak. Rådene er relevante for både friske og de som allerede har hatt et hjerteinfarkt.

Jeg er overbevist om at økt kunnskap vil motivere til livsstilsendring, følge opp kontroller og ta medisiner. Nettopp dette var årsaken til at jeg skrev boken «Ditt fantastiske hjerte – med eller uten flimmer og smerte.» Der kan du lære mer om hjertehelse og hjertesykdom. Kunnskap er helse!

Bestill Ditt fantastiske hjerte

Ditt fantastiske hjerte

– Jeg var 33 år da jeg fikk hjertestans. Før det skjedde, hadde jeg aldri et sekund grublet over hvor fort livet kunne være over. Jeg tror at mange av oss ikke tenker på hvor sårbart livet er, og hvor fort det kan være over. I forordet til Jørgen Gravnings bok Ditt fantastiske hjerte forteller Ståle Solbakken om den skjebnesvangre dagen i mars 2001. 

Tekst: Ståle Solbakken

Tirsdag 13. mars 2001 sluttet hjertet mitt å slå.

Vi var i gang med en treningsøkt på KBs anlegg der FC København trener. Da jeg senere samme dag våknet opp på intensivavdelingen på Rigshospitalet, hadde jeg ingen erindring av hva som hadde skjedd. Men jeg fikk vite at jeg hadde falt om på trening med hjertestans og ikke hadde pustet på rundt sju minutter.

Det hele skjedde helt uten forvarsel, til tross for utallige legesjekker opp gjennom årene som profesjonell fotballspiller. Hjertefeilen som nesten kostet meg livet, er sannsynligvis medfødt, men jeg forstår det slik at legene aldri ville funnet den, om jeg så hadde skiftet klubb hundre ganger med tilhørende legeundersøkelser.

Heldigvis var FC Københavns lege, Frank Odgaard, til stede akkurat denne dagen. Han ga meg kunstig åndedrett og hjertemassasje til ambulansen kom og fikk startet hjertet med elektrosjokk.

Mest traumatisk var hendelsen for de som sto meg nær – kona mi, foreldrene mine, som fløy inn med en gang de fikk høre nyheten. Ville jeg overleve? Ville jeg få hjerneskade? Det var spørsmål som bekymret dem. Selv opplevde jeg ikke hendelsen like traumatisk – jeg våknet jo opp frisk og lett til sinns, uten å vite hva som hadde skjedd.

At jeg hadde levd, dødd og blitt gjenopplivet.

Jeg var 33 år da jeg fikk hjertestans. Før det skjedde, hadde jeg aldri et sekund grublet over hvor fort livet kunne være over. Jeg tror at mange av oss ikke tenker på hvor sårbart livet er, og hvor fort det kan være over.

Vi snakker ikke så mye om denne hendelsen i familien lenger. Av og til kan jeg merke at folk som ikke kjenner meg eller møter meg for første gang, har berøringsangst for temaet, for eksempel når de skal intervjue meg. Det er det overhodet ingen grunn til. Jeg lever fint med min implanterte hjertestarter, som er en forsikring hvis hjertet en dag ikke lenger slår som det skal. Jeg har ingen smerter og ingen mén, bortsett fra et arr på brystkassa der pacemakeren sitter.

Jeg tenker at jeg har sluppet billig unna.

Mens noen har berøringsangst, er det også mange som spør hvordan det går med hjertet mitt, og hvordan det er å leve med en hjertestarter. Og jeg får jevnlig brev eller en e-post som sier noe sånt som: «Sønnen min har fått hjerteproblemer, har du noen gode råd?» Når man med tiden har blitt en slags «semiekspert» på hjerteproblemer, vet man også at det fins mange forskjellige typer hjertesykdommer, med varierende grad av alvorlighet. Jeg tror det er begrenset hva de egentlig kan få ut av å høre om mine erfaringer.

Derfor er jeg glad for å kunne bidra med et forord til denne boken. Den er skrevet av en «ordentlig» hjertelege og går gjennom både det friske hjertet og hva som kan gå galt. Her får du grundig informasjon om risikofaktorer, symptomer og ikke minst hva du selv kan gjøre for å redusere risikoen for hjertesykdom. Dessuten forteller den historien om hvor langt dagens hjertemedisin er kommet.

For deg som leser den og er engstelig for at noe er feil med nettopp ditt hjerte, er dette spesielt viktig. Skulle ulykken være ute, er det så mye som kan gjøres. Dessuten er det spennende. Egentlig er det utrolig at hjertet fungerer så bra, når man ser hvor mye som skal stemme.

Jeg tror ikke det er noen hjelp i å gå med stadige bekymringer over helsen – men noen timer i selskap med Jørgen Gravning vil nok gi mange nyttig kunnskap.

Det handler om hjertet ditt

I Ditt fantastiske hjerte forteller hjertespesialist Jørgen Gravning alt du trenger å vite om dette fantastiske organet som er kroppens viktigste muskel.

Han svarer på spørsmål mange undrer seg over: Hva skjer når sykdommer rammer hjertet? Hvordan du kan forhindre dem? Her får du svaret på spørsmål som: Hva er egentlig et hjerteinfarkt? Hva er årsakene til at hjertet svikter? Hva skal jeg spise for å holde hjertet sunt? Og hvorfor trenger noen en pacemaker? Han gir deg også innsikt i hvordan hjertet ditt er bygd opp og fungerer, hjertemedisinens utrolige historie og hvilke behandlingsmuligheter fremtiden kan bringe.

Nærmere 300 000 nordmenn utredes og behandles for hjerte- og karsykdommer hvert år, og ønsket om mer kunnskap er stort. I et direkte og engasjerende språk skriver Gravning om et tema som angår oss alle, enten vi er hjertesyke, pårørende, eller friske mennesker, som ønsker å forbli nettopp det.

Bestill Ditt fantastiske hjerte

 

Drømmen om en baby

Stadig flere kvinner sliter med å få barn, men barnløshet er likevel et tabubelagt tema. Julianne Nygård, også kjent som den suksessrike bloggeren Pilotfrue, begynte å sette ord på lengselen etter barn på bloggen sin. Resultatet er blitt en informativ og rørende bok med mange råd og gode svar på de vanligste spørsmålene par har i forbindelse med prøverørsprosessen.

Julianne Nygård trodde aldri hun skulle streve med å bli gravid. Men etter flere forsøk og undersøkelser hos spesialister, ble det klart at hun og ektemannen Ulrik måtte sette i gang med prøverør, også kjent som IVF. Julianne begynte å skrive om dette på bloggen sin og ærligheten hennes traff mange i samme situasjon.

→ Kjøp boken her

I Drømmen om en baby tar Julianne for seg vanskelige temaer som skyld, skam, prøvelsene i parforholdet og knekken i selvtilliten som uunngåelig oppstår når drømmen om en baby ikke lar seg realisere. Journalist Tone Solberg tar for seg IVF-ens historie og viser hvordan medisinsk behandling også har en moralsk og etisk side.

Drømmen om en baby – forord

Tekst: Julianne Nygård

Da jeg for snart tre år siden begynte å skrive at jeg drømte om å få barn på bloggen min, hadde jeg ikke regnet med at prosessen skulle bli så tøff. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så strevsomt eller så krevende for Ulrik og meg. Vi var nygifte, og vi forventet at drømmen om et barn ville gå raskt i oppfyllelse. Jeg var ung, og det var ingen grunn til at noe som helst skulle gå galt. Jeg hadde giftet meg med drømmemannen min.

Men jeg fikk meg en overraskelse. Kroppen min spilte ikke på lag. Den levde sitt eget liv og bar på en hemmelighet. Helt siden jeg var ganske ung, hadde jeg pleid kroppen min godt. Trent og spist sunt og levd et normalt liv med få utskeielser. Ingen dramatikk. Derfor ble jeg forvirret da jeg ikke ble gravid raskt. Hva var det egentlig som var galt? Jeg er glad vi forsøkte naturlig først, men jeg er også takknemlig for at vi søkte hjelp, for det var noe galt med kroppen min.

Selv om jeg var ung, var ikke alt som det skulle være. Jeg hadde lave AMH-verdier. AMH står for antimüllerhormon og måles i forbindelse med utredning av barnløshet. Dette hormonet blir produsert i kvinnens eggstokker og kan leses av i kvinnens blod, og forklarer hvor mange egg som er igjen i eggstokkene. Jeg hadde et lavere antall egg enn det min alder skulle tilsi. Jeg hadde aldri oppdaget dette uten en utredning.

Det ble en lang og vanskelig prosess. Det viste seg at drømmen om et barn skulle ta tid, krefter og føre til mange tunge stunder.

Nå som jeg sitter her takknemlig og lykkelig med en struttende babymage, er det enkelt å si at alt var verdt det. Jeg vet at jeg er heldig, at andre sliter mer, men det har fortsatt ikke gått opp for meg hva som faktisk skal skje. Ja, jeg er gravid, likevel har det ikke gått opp for meg at jeg skal bli mamma. Jeg tror ikke at jeg kommer til å forstå noe av dette mirakelet før jeg holder sønnen min trygt i armene mine.

Mitt beste råd er å være åpen om problemet. Åpenhet gir forståelse, og forståelse gir overskudd til å fokusere på det som virkelig betyr noe, nemlig babydrømmen.

Dere som fortsatt prøver, må love meg ikke å gi opp troen og håpet om å bli foreldre, enten dere velger den ene eller den andre veien. Mitt beste råd er å være åpen om problemet. Åpenhet gir forståelse, og forståelse gir overskudd til å fokusere på det som virkelig betyr noe, nemlig babydrømmen. Jeg har erfart at det blir lettere å fordøye alt det triste ved å sette ord på følelsene underveis i prosessen. Det er umulig å takle prosessen uten positive tanker, i alle fall opplevde jeg det slik.

Det var ikke alltid like lett å dele alle følelsene og tankene på bloggen, så en del av det som står her, har jeg ikke delt før. Men tilbakemeldingene jeg fikk underveis, hjalp meg inderlig mye. Jeg har skrevet denne boken for å hjelpe dere som drømmer og sliter. Kanskje vil mine refleksjoner være til nytte.

Journalist Tone Solberg har utfylt mine erfaringer med bakgrunnsstoff om IVF (in vitro-fertilisering), det som ofte omtales som assistert befruktning, som jeg gjennomgikk for å prøve å bli gravid. Det har vært interessant for meg å lære mer om denne historien i forbindelse med min prosess.

Jeg håper det jeg deler om skam, abort, vanskelige dager og kjærlighet vil være til hjelp, enten for dere som par, eller for noen dere kjenner som trenger trøst og oppmuntring underveis.