Kategori: Bokstoff

Hva er det beste du har spist?

– Vi kan ikke alltid ha dårlig tid. Det er vårt ansvar å skape gode matminner for ungene våre, og det handler om mye mer enn at du skal bli mett, skriver Morten Schakenda i sin nye kokebok Smaker det er verdt å ta vare på.

Tekst: Morten Schakenda

Det er et spørsmål jeg får ofte, og som det er like umulig å svare på hver eneste gang. Jeg har spist mange ting, som akkurat der og da, har smakt så godt at jeg har tenkt at dette er noe av det beste jeg har spist. Men når jeg tenker tilbake, er det ikke mulig å velge én rett. Jeg tror vi ofte glemmer at en matopplevelse kan bli forsterket av følelser. Et måltid består ikke bare av retten, men også av alt som er rundt. Når du trives med menneskene du er sammen med, stemningen er god, og livet føles bra, smaker maten ofte ekstra godt. Da blir det sterke minner. For fine folk og god stemning kan få de merkeligste ting til å smake helt utrolig. Tenk etter, har du spist noe når du har vært skikkelig deppa og tenkt at dette var noe av det beste jeg har spist?

Ideen til denne boka startet med at jeg begynte å tenke på alt jeg har spist, og alt jeg har laget og bakt som kunne forsvare en plass blant mine favoritter. Det ble en overraskende lang og rar liste over mat, råvarer og smaker som har betydd noe for meg.

Min oppfatning er at du aldri skal spise det du syns er det beste du har smakt, mer enn en gang. Det tryggeste er å la disse måltidene få være i fred som de beste minnene. Likevel er det helt naturlig at vi ønsker å gjenskape gode smaker, men det kan fort bli skuffende og langt fra den opplevelsen vi husker.

Selv om det er skummelt å ta sjansen på å gjenskape mine største kulinariske øyeblikk, falt jeg for fristelsen og startet jakten på smakene jeg mener det er verdt å ta vare på. Starten på denne boka var enkel, jeg måtte ta dere med dit alt startet. Til barndommens Gjerdsvika. På trappen hjemme hos mor med småflyndre fanget i fjæra og brakt sprellende fersk hjem. Stekt i panna med godt smør og spist i sola med skrubbsår på knærne og saltvann som langsomt tørket i håret. Det er mitt først matminne.

Da jeg skulle velge ut uforglemmelige matopplevelser, fant jeg raskt ut at det var både vanskelig og veldig personlig. Det slo meg at de sterkeste matminnene overraskende ofte handler om enkel mat eller enkle rene smaker, og sjeldnere om at en rett var avansert eller råvarene eksklusive. Jeg har valgt å systematisere bokens innhold rundt fire livsfaser. I kapitlet «Gjerdsvika» deler jeg matminner fra barndommen, det trygge kjøkkenet til mor, besøk hos besteforeldrene i Danmark, ferier og de første møtene med nye smaker fra andre land. «Underveis» handler om matopplevelsene fra årene på kokkeskole, i læretid og de første kokkejobbene hvor jeg måtte forholde meg til en ny og grunnleggende forståelse for råvarer, mat og kokkefaget. Det var fortsatt mye tradisjonell mat, men også de første smakebitene fra et mer avansert kjøkken. I «Kokkeår» har jeg blitt kjøkkensjef og tar dere med på restauranter med og uten Michelin-stjerner, på kokkelandslaget eller på oppdrag jorden rundt med Gastronomisk Institutt for å vise verden hvilken fantastisk råvare norsk laks er. Det siste kapitlet, «Bakeren i Lom», er naturlig nok fra tiden i Lom. Her finner du maten jeg lager når jeg ikke står i bakeriet og snurrer kanelboller.

Jeg har spist og laget mye mat, og dette er min reise i smaker som har betydd noe for meg. Mange kommer nok til å riste litt på hodet over det jeg har valgt ut, men hver eneste oppskrift og historien knyttet til den har fortjent sin plass i denne boka. Jeg har ikke laget boken alene. Vi har vært en liten gjeng som har jobbet tett sammen om mat, bilder og oppskrifter.

Oppskrift på brennsnut finner du her

Foto: Lars Petter Pettersen

 

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen

Idrett og fysisk fostring var viktige elementer i nazistisk ideologi. Allerede i 1940 gikk Nasjonal Samling, med okkupasjonsmaktens velsignelse, inn for å nyordne idretten i Norge. Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning om norsk idrett under okkupasjonen.

Heretter skulle den tjene NS-staten og styres etter førerprinsippet. Fremstøtet vakte sterk motstand og boikott av offentlige idrettsarrangement. Slik ble idretten tidlig en viktig arena for sivil motstand. Det var duket for en skjebnekamp av dimensjoner.

Skøyteboikotten på Hamar

UTDRAG: Skøytesporten var Norges nasjonalidrett når det gjaldt publikumsoppslutning og medieinteresse. Norske skøyteløpere var i 1930-årene best i verden (unntatt når det var fellesstart eller bløt is), og de beste av dem var helter og forbilder. Tyskerne var selvsagt klar over dette. Det var om å gjøre å få skøytesporten i gang og i hvert fall få arrangert noen store stevner.

Ingen løpere stilte opp til det terminfestede norgesmesterskapet i januar 1941. Men det fantes en del kjente skøyteløpere som ville fortsette å gå under det nye regimet: Hans Engnestangen, Finn Hodt, Edward Wangberg og Arve Sinnerud. Engnestangen var den eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken. I 1940 var han over toppen, men var tross alt tidligere verdensmester sammenlagt og regjerende verdensrekordholder på 500 og 1500 meter.

Et stort skøytestevne med hurtigløp for menn og kunstløp for kvinner ble lagt til Hamar 8.–9. mars 1941. Mjøsbyen Hamar var fra gammelt av et skøytesentrum. Det var der den moderne formen for skøyteløp, der løperne vekslet mellom indre og ytre bane, var oppfunnet («Hamar-systemet»). Stadig sto skøytesporten sterkt i byen. Engnestangen, Wangberg og Sinnerud var alle medlemmer av Hamar Idrettslag. Hodt representerte Drammens Skøiteklub. Lederen for skøytegruppen i Hamar Idrettslag, Aksel Dæhli, gikk også inn for å fortsette med aktiv idrett og arrangere stevnet på Hamar. Senere ble han skøyteleder i Norges Idrettsforbund (NS).

Skøyteløperen Hans Engnestangen var det eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken.
Her blir han intervjuet av radioreporter Storm Sørlie på Frogner stadion i desember 1941.

Motstanden var imidlertid kompakt. Hovedstyret i Hamar Idrettslag avslo å arrangere noe skøyteløp. Da tok Norges Idrettsforbund (NS) selv på seg arrangementet. Men banen måtte leies av Hamar IL. Hovedstyret i klubben avslo med en finurlig begrunnelse: «Da sesongen for året har vært kortere enn vanlig, finner hovedstyret det ønskelig å holde banen oppe 8. og 9. mars for idrettslagets medlemmer og avslår derfor Norges Idrettsforbunds andsøgende om leie av banen i disse dage.»

Dette var knapt i tråd med prinsippene og maktforholdene i det nye Norge. Norges Idrettsforbund (NS) lot seg ikke stoppe og arrangerte likevel stevnet. Hamar Idrettslags hovedstyre og gruppestyrer ble av generalsekretær Kaare Methi i NIF (NS) pålagt møteforbud i tiden fram til 8. mars – «og den som på noen som helst måte gjør forsøk på å omgå dette forbud, må være forberedt på å bli rammet av de aller strengeste konsekvenser». Rammet ble i hvert fall de to styremedlemmene som sendte ut en stensilert redegjørelse til medlemmene om klubbens holdning til stevnet. De måtte bøte med to måneder i fengsel.

Hovedstyrets formann, lærer Bjarne Røhne, var også i forhør, men ble sluppet ut etter 24 timer. Han dro til Oslo og Drammen for å få fram Hamar ILs standpunkt «og hvordan Hamar som første idrettslag måtte tjene de nye herrer». Samtidig ble den stensilerte redegjørelsen spredt til klubber og enkeltpersoner på Hedmarken.

Løpene var av god kvalitet, het det i Aftenposten dagen etter. Det var imidlertid bare fire startende: Engnestangen, Hodt, Wangberg og Sinnerud. Det ble ingen junior- eller gutteklasse, slik det visstnok hadde vært meningen. Kunstløpet ble avholdt som norgesmesterskap for juniorer med fire deltakere. For jentene ble det også arrangert en klubbkonkurranse mellom Hamar og Drammen med fem deltakere.

Publikum boikottet stevnet, og det var forsøk på sabotasje. Det går også fram av interne tyske kilder: Under trening i Hamar ble søstrene Helland-Bjørnstad, som skulle holde kunstløpoppvisning, pepet og buet ut. Kona til skøyteløperen Wangberg ble truet, angrepet og slått ned. Natten mellom stevnedagene strødde ukjente gjerningsmenn sand på isen. Ifølge en rapport fra Sikkerhetspolitiet til Reichskommissariat hadde det da skøyteløpet startet, samlet seg en stor mengde som åpenbart bare var kommet for å se hvem som gikk inn. At det ikke kom til uroligheter, skyldtes at «sterke politikrefter» var til stede.

Aftenposten meldte at «en mengde tilskuere» var møtt fram, med en «interessert og begeistret» idrettsfører Reichborn-Kjennerud i spissen. Ifølge hjemmefronten var sannheten en annen: Hele den tyske garnison på Hamar – 2000 mann – hadde fått innbydelse til å overvære stevnet, men bare 70 kom. I tillegg var det tolv betalende tilskuere. Det var naturligvis et partsinnlegg. Men øyenvitner sier omtrent det samme: «‘Vi bodde nær Hamar stadion og kunne følge med i at Engnestangen og Hodt gikk sine runder i flomlys. Ellers var det komplett boikott av bana, også av vanlige unger. Før krigen var det ofte et yrende liv der når det var musikk i høyttalerne, men da idrettsstreiken satte inn i 1941, ble det full stopp. Bana lå død’, forteller Tor Fuglseth.»

Bøker med klima som tema

Klimakrisa er på vei inn i litteraturen. I høst har vi flere bøker hvor klima, og menneskets forhold til naturen, ligger øst utover sidene i sort blekk.

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

«Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden.»

Svart og sterkt.
Torborg Igland, Fædrelandsvennen, terningkast 6

Intens og troverdig.
– Guri Hjulstad, Trønder-Avisa, terningkast 6

Tillers bøker er like sosiologisk som psykologisk samansette, og på den måten gode (…) Dei naturmytiske scenene kan minne om Jon Fosses språk og bildebruk (…) utvidar og fortettar skildringar av arv, miljø og slekters gang i en roman på heilt øvste hylle i forfattarskapen.
– Margunn Vikingstad, Morgenbladet

Kjøp Begynnelser her

Ankomst av Gøhril Gabrielsen

En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.

Måten forfatteren får det ville landskapet til å lukke seg opp og stenge seg igjen, i et språk som kan være hardt som granitt, gjennomskinnelig som marmor og mykt som kleberstein, er mesterlig.
– Stein Roll, Adresseavisen, terningkast 6

Spenningen knyttet opp til om det kommer til å skje noe på denne øya, og i så fall hva, gjør leseropplevelsen sterkere i det at man nesten holder pusten sammen med hovedpersonen.
– Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad, terninkast 5

Med ‘Ankomst’ viser hun hvilken stilsikker og treffsikker forfatter hun er blitt.
– Turid Larsen, Dagsavisen

Kjøp Ankomst her

Blå av Maja Lunde

I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.

2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Maja Lundes nye roman er godt nytt, både for klimasaken og litteraturen.
– Marie Kleve, Dagbladet, terningkast 5

Bunnsolide skjebnefortellinger og utsøkt samspill i Maja LundesBlå.
May Grethe Lerum, Bok365, terningkast 5

Solid og imponerende. Hennes første bok erobret verden. Med denne boken gjør hun det igjen.
– Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

Kjøp Blå her

Den avgjørende fortellingen

På et fly fra London til Oslo, juni 2015, satt jeg i seterekken bak to menn det var umulig å ikke overhøre samtalen til.

Av: Taran L. Bjørnstad

– De skyller passene sine i toalettet før de kommer til grensen, sa mannen med den tette hårmanken. Han snur hodet mot mannen i nabosetet. – De kvitter seg med alt som kan knytte dem til landet de kommer fra. Så søker de om asyl. Triksene lærer de av hverandre, eller av menneskesmuglerne underveis. Og vi er bundet til internasjonale avtaler som tvinger oss til å bruke millioner av kroner på å finne ut av identiteten deres for å avgjøre om de er reelle flyktninger eller ikke. Det er ren og skjær galskap. Og mye av dette drives av menneskesmuglerne. Det er blitt en lønnsom industri for dem.

– Det er vel kanskje litt av forklaringen, svarer mannen i nabosetet. Taklyset i flyet reflekteres i den blanke issen hans. – Mange har vel ikke mer enn de står og går i, og er villige til å gjøre hva som helst for å overleve. Så må de gjennom den lange søknadsprosessen. Det må være fryktelig ikke å bli trodd, også. Vi får bare håpe mottaksapparatet er bra nok. At de er kompetente og har de ressursene de trenger til å gjøre en ordentlig jobb. Det er katastrofalt om vi avviser noen hvis liv er i fare.

– Det blir nok servert en god del røverhistorier, skyter mannen med håret inn. – Og alderen juges det også selvfølgelig om. Jeg leste om en som hevdet han var 16 og forlangte å bli behandlet som mindreårig asylsøker med de privilegiene det innebærer, men etter kliniske undersøkelser viste det seg at han var over 20.

Det ble referert til et beløp, et estimat på hva flyktningene kom til å koste Norge fremover. Vi er ikke i stand til å håndtere det, sa den ene og beskrev endeløse køer utenfor politiet på Tøyen. Den andre var imponert over de frivillige som kom med klær og restauranter i Oslo som donerte mat. Mannen til høyre nevnte politikere som advarte mot terrorister blant flyktningene. Den andre var sjokkert over barn som kom barbeinte over grensen i Kirkenes.

Alle fortellingene

De to karene fortsatte å diskutere situasjonen en god stund, så ble det stille. Meningene deres var kanskje for langt fra hverandre, og samtalen opphørte.

Jeg ble sittende å tenke på at hver eneste flyktning kommer med sin egen historie, og at fremtiden deres kan være avhengig av om de blir trodd eller ikke.

Jeg tenkte på flyktningens evne til å formidle en historie, og mottaksapparatets evne til å ta i mot den. Hva vi, ut fra våre krav til logikk og sammenheng, kan tro på, og hva som fremstår som usannsynlig. Jeg tenkte også på hvor langt fra hverandre referansene våre kan være. De to i setene foran meg tilhørte middelklassen i et av verdens rikeste land. De så nokså like ut, men hadde helt forskjellig syn på hva som var sant og hva som var usant. Hva som forventes av oss som mottakere av flyktninger, og hva som må forventes av flyktningene selv. De hadde sterke meninger, og representerte motsetningene i debatten som preget nyhetsbildet på den tiden.

Sommer i Norge handler om krysningspunktet mellom avsender og mottaker. Flyktningen som forteller, og mottaksapparatet som lytter, bedømmer og avgjør.

Kjøp Sommer i Norge her

Sommer i Norge

Da jeg gikk av flyet hadde kimen til Sommer i Norge slått rot.

Jeg så for meg en roman om en enslig, mindreårig asylsøker. Fokuset skulle være på selve fortellingen – evnen til å formidle den, og evnen til å ta imot.

Debatten om flyktningsituasjonen var konfronterende. Den var preget av motsetninger og skråsikkerhet. Og jeg tenkte at romanen har plass til all denne undringen og usikkerheten.

Hvordan er det når fortellingen om hvor du kommer fra, og hva du har opplevd, ikke er til å bære? Ikke er til å leve med? Men bare må glemmes for at du i det hele tatt skal kunne forholde deg til din egen identitet og historie.    

Fortellingen er det eneste beviset på identitet

For flyktninger uten identitetspapirer, og kun fortellingen som bagasje, kan evnen til å formidle en troverdig historie være avgjørende for skjebnene deres. Likeledes vil vår evne til å bedømme historiene som sanne eller falske, være tilsvarende avgjørende for asylsøkernes skjebne.

Arbeidet med denne romanen krevde mye researcharbeid. Jeg fikk hjelp av transittmottak, flyktningmottak, Politiets utlendingsenhet på Tøyen og UDI. Det norske mottaksapparatet var imøtekommende, transparente og hjelpsomme.

Jeg har også snakket med flyktninger på vent i transittmottak – med en drøm om å få bli, og frykt for å bli avvist. Jeg har hørt historier det er vanskelig å begripe kan være sanne.

Sommer i Norge handler om krysningspunktet mellom avsender og mottaker. Flyktningen som forteller, og mottaksapparatet som lytter, bedømmer og avgjør.

Vi møter Nokokure, en 16-åring som har flyktet gjennom Afrika og Europa, og havnet på et flyktningmottak et sted på Sørlandet, sommeren 2015. Boka handler om å vente på å bli trodd, og om fortellingen som ikke kan fortelles, men som må fortelles. Nokokure må lyve for å bli trodd når sannheten fremstår som ubegripelig, og uhåndterlig. Dagene, ukene og månedene utgjør tomrommet mellom det som var – og det som skal komme; innvilgelse eller avslag.

Sommer i Norge handler om menneskets unike evne til å tilpasse seg og overleve. Til å finne et mestringsrom i ventetiden, i det ukjente, med de fremmede, for igjen å kunne bli noen sammen med andre.

Husker du Åttitallet?

Åttitallet er jappetidas tiår, og preges av idealene som forsvant.

Tiår for tiår tar Ketil Bjørnstad oss med på en reise gjennom sitt eget liv, og hvordan han preges av verdenen omkring seg. Svik, løgn og utroskap blir sentrale elementer i ei bok hvor Bjørnstad i enda større grad enn i de to første bøkene kretser omkring både verdens, og sine egne, moralske dilemmaer.

Kjøp Åttitallet av Ketil Bjørnstad her

Kan du ditt åttitall? Vi ser tilbake på det ikoniske tiåret:

Foto: Roy Kerwood.

1980:

  • Rubiks kube lanseres på the International Toy Fair.
  • Pizza Grandiosa blir lansert.
  • Boligplattformen Alexander L. Kielland kantrer. 123 mennesker mister livet.
  • Liverpool blir engelsk seriemester.
  • John Lennon blir skutt og drept.

1981:

  • Gro Harlem Brundtland tar over som statsminister etter Odvar Nordli, hun er statsminister i åtte måneder før Kåre Willock tar over vervet.
  • AC/DC gir ut debutalbumet For those about to rock (we salute you).
  • Prins Charles gifter seg med Lady Diana Spencer.
  • AIDS blir anerkjent av the Centres for Disease Control and Prevention.
  • Den første IBM PC-en lanseres.

1982:

  • Argentina invaderer Falklandsøyene.
  • Filmen E.T. går på kino.
  • Jimmy Carter besøker Norge under en rundreise i Europa.
  • De første kvinnelige løytnantene uteksamineres fra Krigsskolen.
  • En bombe eksploderer på Oslo Sentralstasjon. En ung kvinne omkommer og elleve andre blir skadd.

1983:

  • NRK Tekst-tv etableres
  • Store deler av Erkebispegården i Trondheim brenner ned.
  • Sally Ride blir den første kvinnen i verdensrommet.
  • Michael Jackson gir ut albumet Thriller.

1984:

  • Arne Treholt blir arrestert, mistenkt for spionasje på Sovjetunionen.
  • Den norske 10-kroningen kommer som mynt i stedet for seddel.
  • Postverket innfører A- B- og C-post.
  • Hodet på Den lille havfrue i København sages av.
  • Storbrittania og Kina avtaler at Hongkong skal tilbakeføres til Kina i 1997.

1985:

  • Norge vinner Eurovision Song Contest med sangen La det swinge av Bobysocks.
  • Norges første flykapring skjer på Braathen SAFE flight 139 mellom Værnes og Fornebu.
  • A-ha ligger på førsteplass på Billboard hot 100 med Take on me.
  • Rettssaken mot spionsiktede Arne Treholt starter, og han dømmes til 20 års fengsel for spionasje.

1986:

  • Romfergen Challenger ekspoderer kort tid etter utskytning.
  • Sveriges statsminister Olof Palme myrdes.
  • Svartistunnellen i Nordland åpnes, og er på åpningstidspunktet Nord-Europas lengste veitunnell.
  • En atomreaktor i Ukraina eksploderer, og fører til tidenes største kjernekraftulykke: Tsjernobyl-ulykken.

1987:

  • På bakgrunn av tilstanden i norsk økonomi enes N.A.F og LO om ikke å gi sentrale lønnstillegg i 1987.
  • Vesttyske Mathias Rust lander et småfly på Den røde plass i Moskva, uten å ha blitt oppdaget av det sovjetiske luftforsvaret.
  • Lov om Sametinget vedtas.
  • Kursrar på verdens børses under Black Monday.
  • Verdiene på Oslo Børs synker med 19,11% på en dag.
  • Mongstad-skandalen fører til av Statoils styre, og administrerende direktør, går av.

1988:

  • Edvard Munchs maleri «Vampyr» stjeles fra Nasjonalgalleriet i Oslo.
  • Mikhail Gorbatsjov velges til president i Sovjetunionen
  • George Bush velges til president i USA
  • Pan Am flight 103 sprenges av libyske terrorisker, og styrer i Lockerbie. 270 mennesker omkommer.
  • For første gang selges flere CDer enn vinylplater.

1989:

  • Internet blir globalt.
  • Osebergfeltet og den første gassrørledningen til Faslands-Norge åpnes.
  • Rullebrett tillates i Norge etter å ha vært forbudt siden 1978.
  • Pave Johannes Paul II besøker Norge. Dette er første gang en pave besøker landet.
  • I Beijing har flere hundre tusen studenter samlet seg på Den himmelske freds plass for å demonstrere. Hæren stormer plassen, og et ukjent antall demonstranter blir drept.
  • Det første Sametinget åpnes.
  • Berlinmuren faller.

Forbudte sanger

Moddi har skrevet Forbudte Sanger, en bok med historiene bak albumet Unsongs.

«Skyt dem for helvete i hodet! Da dør de med én gang.»

Utdrag fra Kapittel 4, «Our Worker», Forbudte Sanger av Moddi

Det står et iskaldt gufs gjennom Estadio Víctor Jara. Den underjordiske idrettshallen minner mest av alt om en enorm bunker, en labyrint av blåmalt betong og nakne korridorer. Fra en luke i taket treffer en bred søyle av dagslys gulvet. Mørkegrønne benkerader bygger seg oppover på begge langsidene, helt opp til taket himmel- høyt over oss. Det er plass til flere tusen her, men vi er alene.

Hallen er ikke til å kjenne igjen fra bildene fra 1973. På den tiden het det Estadio Chile og var en av de største idrettsarenaene i landet. Da var trebenkene umalte og veggene grå. Det var ingen åpning i taket, bare lysstoffrør som fylte rommet med sitt uhyggelige lys. Dag og natt fantes ikke her.

Juan har tatt oss med til stedet der han selv satt fanget under det chilenske statskuppet. Den gangen var han tjuetre år og student ved det tekniske universitetet i Santiago. Nå har han passert seksti. Det er en liten mann som står foran meg, tydelig engstelig over å være tilbake i idrettshallen som over natten ble forvandlet til konsentrasjonsleir for venstrefolk. Minnene fra den gang ser ut til å tynge ham.

«Det første vi så da vi kom inn, var en kropp som lå med ansiktet ned mot betonggulvet, blodstenkt og urørlig. Sannsynligvis la de ham der bare for å vise oss hva de var i stand til å gjøre.»

Moddi har skrevet Forbudte Sanger, en bok med historiene bak albumet Unsongs.

Moddi med tidsvitne Juan Brito på Estadio Chile, hvor visesangeren Víctor Jara ble myrdet. Foto: Jørgen Nordby

Statskuppet i Chile fant sted den 11. september 1973, etter en lang periode med politisk og sosial uro i det søramerikanske landet. Det hele startet tre år tidligere, da marxisten Salvador Allende gikk seirende ut av en lang og intens valgkamp. Det var første gang i historien at en sosialistisk statsleder hadde kommet til makten på demokratisk vis. Valget sendte sjokkbølger gjennom hele verden. Venstreradikale feiret verden over. Chile var beviset på at en fredelig overgang til et sosialistisk samfunn var mulig.

Ikke alle var like begeistret. USAs president Richard Nixon var engstelig for å se nok et Cuba reise seg i Amerikas bakgård. Noen få dager senere innledet hans sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger samtaler med den amerikanske etterretningstjenesten om hva som kunne gjøres for å unngå at Chile skulle «gå til helvete», som han kalte det. Kissinger var tydelig i sin tale: Allende måtte ikke under noen omstendighet få beholde presidentmakten.

Årene som fulgte ble turbulente, både for Allendes venstreallianse og hele det chilenske samfunnet. Venstresidens politiske plattform hvilte på en storstilt nasjonalisering av landets kobbergruver, omfattende jordreformer og konfiskering av privat eiendom. Arbeidsledigheten gikk ned, men protestene økte. Den sosialistiske styringsmodellen møtte motstand hos det private næringslivet, storbønder og mange fabrikkansatte. Det hele toppet seg med en landsomfattende lastebilstreik i 1972. Dagligvarer forsvant fra hyllene, handelseksporten stoppet opp og landets økonomi var på randen av kollaps.

På tross av økonomisk nedgang og stor uro økte oppslutningen om Allendes regjering. Under parlamentsvalget i mars 1973 fikk venstrealliansen Unidad Popular hele 43,2 prosent av stemmene. Samtidig hadde motstanden mot Allende økt. De sentrumsorien- terte kristendemokratene, som hittil hadde støttet Allende, allierte seg med høyresiden for å avsette presidenten. Med seg i kampen hadde de den amerikanske etterretningstjenesten, som bidro med millionbeløp i pengestøtte. Allende skulle kastes, koste hva det koste ville.

Spenningen hadde fortsatt å stige etter parlamentsvalget i 1973.

På sommeren hadde en utbrytergruppe fra hæren forsøkt å avsette regjeringen på egen hånd. Med presidentpalasset La Moneda omringet av stridsvogner kringkastet president Allende en tale hvor han slo fast at regjeringen ikke kom til å svikte sitt folk. Han oppfordret landets arbeidere til å samles i fabrikkene for å vise sin støtte til Unidad Popular, og til å være klare for kamp hvis det skulle bli nødvendig. Opprørerne fra hæren ble nedkjempet i løpet av noen timer, men hendelsen satte en støkk i det chilenske samfunnet. Hvor god kontroll hadde egentlig regjeringen over militæret?

Juan og studiekameratene hans hadde snakket om hva de skulle gjøre hvis det kom et nytt kuppforsøk. Mange av studentene var lojale tilhengere av Allende og Unidad Popular. Dersom det brøt ut borgerkrig, ville de kjempe med det de hadde for hånden, om det så bare var blyanter og bøker.

På morgenen den 11. september begynte ryktet å spre seg om nye opptøyer. Denne gangen startet det i havnebyen Valparaíso, der marinefartøyer hadde angrepet radiostasjoner og kuttet kommunikasjonslinjene inn til hovedstaden. Like etter rullet hærens stridsvogner ut i Santiagos gater. Det lød voldsomme eksplosjoner over hele byen. Så gikk fjernsynsapparatene i svart. Det hersket full forvirring. Inne på universitetsområdet møttes rådville studenter i hundretall. Hva var det som foregikk? Hva skulle de gjøre? Studentene ble enige om å sperre av campus og vente på ordre fra regjeringen. Hva som enn skjedde, skulle folket svare!

Men ingen ordre kom. Timene gikk, og inne på universitetsplassen bredte uroen seg. Hvor ble det av Allende? Fra gaten utenfor lød stadige geværskudd, og lyden av jetfly og helikoptre gjallet inn over universitetets murer. Hva var det som skjedde der ute?

Senere på dagen kom radioen tilbake, men i stedet for Allendes stemme var det en talsmann for hæren som snakket. Maktovertakelsen var et faktum, kunngjorde han. Den sosialistiske regjeringen var blitt styrtet, og president Salvador Allende var død. Juan og studentene nektet å tro et eneste ord av det som ble sagt. De var overbevist om at kuppmakerne var i mindretall, og at de nå forsøkte å frata folket håpet. Studentene sverget på at de ikke ville svikte sine folkevalgte. De skulle holde fortet.

Natten falt på. Fortsatt ingen lyd fra Allende, og fremdeles skrallet lyden av maskingevær gjennom gatene. Noen foreslo å klatre opp på taket for å se hva det var som foregikk på utsiden, men de var redde for å bli beskutt. I stedet bestemte de seg for å sove. De fordelte seg på så mange rom som mulig. Hvis opprørerne kom seg inn på området, skulle de i alle fall ikke kunne ta alle på én gang. Det ble en lang og urolig natt på steingulvet i forelesningssalene.

Om morgenen ble universitetet stormet. Portene ble sprengt opp, og væpnede soldater rykket inn på hele området. Kampene var over i løpet av noen minutter. Mot gevær og håndgranater utgjorde studentenes bøker og blyanter ingen motstand. Juan overga seg umiddelbart. Med hendene bak hodet og et geværløp mot ryggen ble han ført ut på skoleplassen, hvor kuppmakerne hadde samlet studentene i en stor klynge. Der, mellom universitetets ærverdige bygninger, ble de liggende med ansiktet mot gressplenen mens soldatene sparket og slo. Mange av soldatene var knapt eldre enn studentene selv.

Tiden gikk. Juan begynte å kjenne på sulten. Siden opptøyene startet, hadde han ikke spist annet enn litt brød med syltetøy. Vann var ikke å oppdrive, og det var bare å glemme å gå på toalettet. Like ille som mangelen på mat og søvn var den konstante følelsen av ikke å vite hva som foregikk. Timene på universitetets gressplen ble lange og ukomfortable. Etter ett og et halvt døgn ble Juan beordret inn i en minibuss. Den skulle ta ham til Estadio Chile.

Moddi har skrevet Forbudte Sanger, en bok med historiene bak albumet Unsongs.

Kjøp Forbudte Sanger her

Hjertet er en knyttneve

Ingrid Ovedie Volden har skrevet Hjertet er en knyttneve – høstens fineste kjærlighetshistorie.

Ingrid Ovedie Volden har skrevet Hjertet er en knyttneve – høstens fineste kjærlighetshistorie.

Sangene går liksom rett i blodet. De sprer seg ut i hele kroppen og skaper kribling i armene. Når jeg hører på musikk, blir jeg glad, selv om det de synger om er trist. Det er som med Den lille prinsen som jeg fikk av Jenny Bond. Boka for oss som føler at vi lever på en egen asteroide.

Jeg har den med i veska. Går om bord på T-banen og setter meg innerst ved vinduet på høyre side. Der tar jeg den opp. Stryker hånda over omslaget og løfter den forsiktig opp mot fjeset. Gamle bøker lukter annerledes enn nye.

På universitetssykehuset stiller jeg meg opp ved vaktrommet som avtalt. Ser på klokka, den er to på halv, folk går inn og ut av forskjellige rom. På veggen ved siden av vaktrommet henger det en plakat med oversikt over hjertemat. Nøtter, avokado og sjømat er spesielt godt for hjertet, står det. Jeg tar bilde av plakaten.

– Aline?

Jeg snur meg og ser på det som må være Heidi Hals. Hun har lyst hår og sorte briller. Har hendene i lomma på en hvit frakk.

– Ja, det er meg, sier jeg.

– Det var du som hadde noen spørsmål til en prosjektoppgave, ikke sant?

– Ja.

Hun smiler og rekker ut hånda.

– Heidi Hals, sier hun.

– Aline Wang, sier jeg og tar henne i hånda.

– Vi har ikke så god tid, sier hun og ser på klokka.
– Jeg har et møte igjen om en halvtime. Men jeg kan vise deg litt rundt her og så kan du jo spørre om det er noe du lurer på underveis?

Jeg nikker. Hun ligner på noe, eller noen, jeg vet ikke helt hva eller hvem.

– Ja, hva skal jeg si, sier hun. – Dette her er avdelingen min, da. Her behandler vi folk med ulike hjertelidelser, og utreder spesielle tilstander i hjertet.

Vi begynner å gå bortover korridoren. Jeg ser ned på føttene hennes, hun har grå joggesko som det står N på.

– Jeg vet ikke helt hva du er ute etter, sier hun. – Men hjertet er jo en muskel, da. Helt enkelt. Og som alle andre muskler så kan det trenes opp.

Hun stopper opp foran glassmonteren.

– Disse her, for eksempel, driver nå og trener opp hjertet. Og mens de sykler på ergometersyklene, måler vi pulsen deres, lungekapasitet, oksygenopptak og så videre. Hjertet har betydning for alt dette.

Jeg noterer i prosjektboka. Hun strekker seg mot meg for å kikke, og nå ser jeg hva hun ligner på. En antilope.

– Akkurat, sier jeg. – Men hvordan finner man ut om det er noe galt med hjertet?

– Jo. Altså. Ved mistanke om hjertesykdom undersøker vi først pulsen. Vi måler blodtrykket og lytter til hjerte­tonene med et stetoskop.

Hun tar tak i stetoskopet som henger rundt halsen. Det ligner på et headset, bare at bøylen er under haka i stedet for over hodet. Hun setter det på.

– Lytting til hjertelydene er en enkel metode for å fastslå forandringer i hjertet, sier hun, og legger den nederste blanke dingsen mot brystet mitt. Hun blunker mens hun lytter. Beveger litt på hodet som om hun nikker takten.

– Dette høres normalt ut, sier hun. – Hjertet ditt er ungt og sterkt. Vil du høre?

Hun holder stetoskopet opp foran meg.

– Ok, sier jeg og setter det på. Hun legger dingsen tilbake mot brystet mitt.

– Hører du?

Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk.

– Ja.

– Dersom blodstrømmen ikke forløper på normal måte under hjertets sammentrekninger, kan det oppstå ekstra hjertelyder.

– Å, sier jeg.

– Ja. Men ikke hos deg. Som du kan høre: Du er helt normal.

Jeg smiler.

– Vi kan gå inn på kontoret mitt, så skal du få se det på skjermen.

Vi går bortover korridoren og inn en dør på venstre side. Hjertelegen rydder i noen papirer og peker på en stol. Jeg setter meg.

– Hvis du tar av deg på overkroppen, så skal jeg feste disse greiene her på deg, sier hun. – De kalles elektroder, og de gjør at vi kan se hjerterytmen din på denne skjermen her.

Hun peker på en skjerm ved siden av. Jeg tar av meg genseren og hun fester elektrodene flere steder på brystet mitt.

– Sånn ser hjerterytmen din ut.

Jeg stirrer på skjermen. Hjertelydbølgene ligner litt på lydbølgene på maskinen til pappa når han produserer musikk. Men her er det ingen melodi. Bare ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, som en dyp bass. Telefonen hennes ringer og hun reiser seg.

– Hals, sier hun og går ut på gangen. Hun lukker ikke døra etter seg. Jeg ser på skjermen og vifter med beina. Prøver å gjøre det i takt med rytmen. Så hører jeg skritt der ute på gangen, men det er ikke legens sko som gnisser mot gummigulvet. Jeg lener meg forsiktig framover for å se.

Et par sorte converse.

Herregud, det er Oliver Tofte! Jeg river av meg elektrodene og reiser meg fort, tar på meg genseren og ser etter jakka mi. Jeg krasjer med Heidi Hals i døråpningen.

– Neimen, heisann! sier hun. – Skal du gå?

– Ja, sier jeg og ser meg om etter jakka. – Jeg må hjem.

– Ok, men da håper jeg du har lært noe nyttig til prosjektet ditt!

Hun ser på klokka.

– Så må du bare maile meg eller komme tilbake om det er noe mer du lurer på. Bare husk å vise hensyn når du er her. Dette er, som du vet, primært et sted for pasienter og deres pårørende.

Jeg nikker fort og rygger ut døra.

– Så klart, sier jeg lavt. Løfter opp hånda og begynner å gå mot utgangen.

– Skal du ikke ha med deg jakka di?

Jeg snur meg mot henne igjen. Hun peker mot glassveggen. Der ligger den. Inntil føttene til Oliver, som står med ryggen til.

– Jeg tror ikke han biter, sier hun og smiler.

Jeg svelger. Gå raskt bort til monteren, hente jakka og gå igjen. Ikke noe snakking denne gangen, bare plukke opp jakka og gå.

Antilopen blunker og forsvinner inn på kontoret. Jeg puster dypt og begynner å gå mot glassveggen. Da jeg er framme, bøyer jeg meg ned og tar tak i jakka.

Kjenner en sterk lukt av skyllemiddel.

– Hjertrud?

Jeg ser opp. Oliver smiler. Han har nettopp kalt meg Hjertrud og dette her er helt krise og jeg må komme meg hjem.

– Står til? sier han.

Du er normal, sa antilopen, men sånn som hjertet mitt banker nå, er ikke normalt. Det hamrer like fort som hjertet til en av Jenny Bonds kaniner.

Jeg reiser meg og begynner å gå bortover korridoren.

– Sorry, sier han. – Ikke gå, da!

Jeg stopper. Står helt stille med ryggen mot ham og jakka i hånda. Ikke snakk med noen, med mindre det er absolutt nødvendig.

– Har du valgt hjertet? sier han.

Jeg snur meg sakte mot ham. Han står med ryggen mot glassveggen og smiler.

– Ja, sier jeg. – Hvordan det?

– Jeg er ikke helt korka da, sier han. – Du spurte meg om det samme, og så er du her. Gjetter det ikke er fordi du er hjertesjuk.

Fjeset mitt er et fødselsmerke og det hamrer inni brystet.

– Ble du stum igjen nå? sier han og setter seg ned i den lille kroken innerst. Der han satt sist. Jeg går bort til glassveggen og legger veska og jakka på gulvet. Kikker på de som sykler på den andre siden. I øyekroken ser jeg at han kikker på telefonen, ansiktet hans lyses opp av skjermen.

– Jeg er ikke stum, sier jeg.

– Jeg er som sagt ikke korka, sier han og kikker opp.
Jeg svelger. Han ene som sykler på ergometersykkel er også rød i fjeset.

– Hva vil du snakke om? Sykling?

Han legger telefonen i fanget og ler.

– Ok, gjerne det.

Jeg smiler og drar pekefingeren over glasset.

– De sykler for å trene opp hjertemuskelen, sier jeg.
– Sykling er nemlig noe av det sunneste man kan gjøre for hjertet.

Han gjør en greie med leppa og nikker sakte.

– Gjelder det for sparkesykkel også?

– Sannsynligvis, sier jeg.

– Shit, sier han. – Jeg må jo ha et dritsterkt hjerte.

Han smiler og jeg har musikk-kribling og jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Han blir alvorlig.

– Lurer du ikke på hvorfor jeg er her?

Herregud, nå føler jeg meg dum.

– Hvorfor er du her? sier jeg.

– Pappa har kollapsa, sier han. – Hjerteinfarkt.

Jeg ser på ham. Blunker og svelger. Så setter jeg meg ned ved siden av ham i kroken.

– Hva skjedde? sier jeg.

– Han kollapsa ved fruktdisken.

– Hvordan kollapsa?

– Bare falt om, liksom. Han sier at det var som ei klo som stramma seg i brystet da det skjedde.

Han holder hånda si opp og later som den er en klo som kommer mot meg. Jeg ler. Han også.

Så blir det stille.

Vi kikker ikke på hverandre, han ser rett fram og jeg stirrer ned i fanget mitt. Armen hans rører så vidt min. Den er varm. Jeg lukker øynene. Akkurat nå har jeg det som når jeg holder albinokaninen til Jenny Bond. Bak vedskjulet. Når ingen vet hvor jeg er, men jeg er på rett sted.

Jeg ser på ham. Han har også lukka øynene. Han er ikke så tøff med øynene lukka. Oliver Tofte. Her. Det kommer en rar lyd fra ham, nesten som en snorkelyd, men den kommer bare én gang.

Telefonen lyser opp i fanget hans.

Vi må snakke, står det. Fra Julie.

Jeg vet ikke om noen som heter Julie, ingen i klassen eller parallellklassene i hvert fall. Kanskje det er noen han kjenner utenom?

Jeg reiser meg forsiktig og går sakte bortover korridoren. Tar av meg skoene, så de ikke skal lage lyd mot gummien.

Pappa skal brenne fangedrakta og jeg er på kardiologisk avdeling igjen for å lete etter den. Snart tror vel folk at jeg er hjertesjuk. Jeg går til vaktrommet og ser etter en ansatt, får posen utlevert av en vasker. På vei ut igjen blir jeg stående og se bortover korridoren til venstre.

Kroppen vil dit.

Jeg går sakte bortover med posen i hånda.

Hun sitter ved glassveggen og skriver.

– Hjertrud, sier jeg og setter meg ned på motsatt side.

Hun ser opp på meg og blunker.

– Kødda! sier jeg.

Hun sier ingenting.

– Har vært og henta den her!

Jeg holder opp posen med pyjamasbuksa og ullgenseren.

– Vi skal brenne den. Tilhører gamletida, sier pappa.

– Gamletida?

– Ja. Tida mellom samlivsbruddet og kollapsen.

Hun ser på meg.

– Samlivsbruddet?

– Ja. Mamma har funnet seg en ny fyr.

– Å.

– Og pappa blei litt satt ut av det, kan man si. Før han havna her. Gikk bare rundt i pyjamasbukse hele dagen.

Jeg tar pyjamasbuksa opp av posen og viser den.

Hun ser på den og får ei grop mellom bryna.

– Det var den han gikk i?

– Ja. Og denne her. Jeg holder opp ullgenseren også. – Så det er liksom litt symbolsk, da. Å brenne det opp.

Jeg strekker ut beina. Det blir stille. Hun ser på klærne til pappa og presser leppene sammen.

– Jeg liker ting som er symbolsk, sier hun.

Hun reiser seg og stiller seg opp ved glassveggen. Drar pekefingeren mot ruta og går sakte bortover mot meg.

– Hva med mora og faren din? spør jeg. – Er de sammen?

– Ja, sier hun. – De har vært sammen siden den kvelden de møttes på døvedisko.

– What?

– What what?

– Døvedisko?

Hun snur seg mot meg og smiler.

– Ja. Moren min er døv.

– Tuller du?

– Nei.

Jeg stirrer henne inn i øya.

– Men hvordan snakker dere da?

– Sånn her, sier hun og gjør noen greier med henda.

– Tegnspråk? Kan du tegnspråk? Hva sa du nå, da?

– Gjett.

Hun setter seg ned ved sida av meg. Gjør greia én gang til, og jeg prøver å herme etter.

– Sånn her?

Hun ler.

– Haha, nei, sier hun og rører borti henda mine. – Sånn!

Det iler oppover nakken min.

– Hva tror du dette betyr, da?

Hun gjør et nytt tegn.

– O! sier jeg. – For Oliver!

– Riktig! sier hun og klapper.

– Jess, sier jeg og holder knyttneven i været.

– Og dette er A, sier hun. – For Aline.

Jeg hermer etter. Hun klapper og smiler og jeg har iling hele tida.

Så fører hun hånda fra høyre mot venstre foran munnen, først åpen og så lukka.

– Dette, da? sier hun.

Det ser ut som det jeg gjorde da jeg tulla med kloa til pappa.

– Jeg tror det betyr klo, sier jeg og later som om kloa kommer etter henne sånn som sist.

Hun ler og ser meg inn i øya.

– Feil, sier hun. – Det betyr hemmelighet.

Ingrid Ovedie Volden har skrevet Hjertet er en knyttneve – høstens fineste kjærlighetshistorie.

Les mer om hjertet er en knyttneve her