Kategori: Bokstoff

Kjærstad, Tiller, Løes og Winsnes nominert til Kritikerprisen

Miss er skrevet i et sjeldent godt språk, den er stilsikker i sin sjangervariasjon og en tydelig protest mot konformitetshysteriet. I dag offentliggjorde Norsk kritikerlag nominasjonene til en av de gjeveste litteraturprisene i landet. Litteraturkritikerprisen deles ut torsdag 1. mars. Les juryens begrunnelse.

Miss og Hysj nominert til beste barne- og ungdomsbok

Miss av Synne Sun Løes

Miss er et brak av en bok. Rasende i sin overbevisning, og med en fortellerstemme så full av energi at den bør klare å pirke en skramme i selv det hardeste hjerte.

16 år gamle Ea er omringet av forventninger. Derfor har hun satt livet på pause. Skolen har hun gitt opp, i stedet er hun hjemme, spiser, hekler hundebikinier, ser på TV og insisterer på å være seg selv – til foreldrenes fortvilelse. Romanen er Eas sylskarpe, sarkastiske, vilt morsomme og samtidig nådeløse observasjoner av seg selv og verden. Boken er et sterkt forsvar for integritet og for det uperfekte. Miss er skrevet i et sjeldent godt språk, den er stilsikker i sin sjangervariasjon og en tydelig protest mot konformitetshysteriet.

Hysj av Magnhild Winsnes

Hvordan skildrer man at livet aldri kan bli det samme? Magnhild Winsnes’ grafiske roman Hysj beskriver overgangen fra barn til ungdom med all balansekunsten den innebærer.

Når Hanna drar på den årlige sommerferien hos tante, onkel og kusine, gleder hun seg til treklatring og nye rekorder i krabbefisking. Slik blir det ikke. Puberteten har inntatt livet til kusina, og det byr på hemmeligheter som må holdes, løgner som må fortelles og fakta som må forties. Slik funker ikke Hanna, og sommerferien mister rytmen. Winsnes’ strek er full av bevegelse og vind, nennsomme, kloke detaljer og perspektivvekslinger som skaper gjenkjennelse hos leseren. Det gjør Hysj til en sjeldent lydhør og presis skildring av at ingen ting noen gang kan bli som før.

De øvrige nominerte er Maria Parr for Keeperen og havet og Arnfinn Kolerud for Snillionen.

Juryen består av Morten Olsen Haugen, Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad.

Berge og Begynnelser nominert til prisen for beste voksenbok

Berge av Jan Kjærstad

Jan Kjærstad nærmer seg 22. juli-terroren ved å mobilisere all sin litterære tenkning, og resultatet blir både et tvisynt bilde av vår kollektive sorgreaksjon og en storstilt iscenesettelse av fantasiens betydning for menneske- og samfunnslivet. Så mange kjærstadske ideer finner sammen i denne tredelte fortellingen, fra gleden over å beskrive en perfekt blandet drink til hans entusiastiske narrative lek med stemmer og miljøer. Og referansespillet bekrefter bildet av Kjærstad som vår samtidslitteraturs muntre kabbalist. Men størst av alt er altså innbilningskraften. Dens aksjonsradius må utvides, hevder denne romanen. Vi må forestille oss det ennå utenkelige.

Begynnelser av Carl Frode Tiller

I Begynnelser følgjer Carl Frode Tiller livsløpet til miljøvernaren Terje baklengs, frå det tek slutt etter ei sjølvforskyld bilulukke og attende til ein vanskeleg oppvekst på 70-talet. Bit for bit får lesaren innblikk i Terjes arbeid med å ta vare på artane i naturens krinsløp, men også i vanskane hans med å inngå i eigne sosiale krinsløp. Tillers menneskeskildringar er både psykologisk og sosiologisk borande, og i fjorårets roman har dei fått ei litterær utforming som speglar mellommenneskelege kriser i klimakrisa. Det reiser seg eit stort spørsmål over forteljinga, som lesaren kontinuerleg blir engasjert i å finne svar på: Korleis kan vi, menneska og dei andre, leve med kvarandre? I Begynnelser foredlar Tiller skrivemåten sin, men skapar også nye, poetisk fortetta augeblinkar som set naturens mangfald og mystikk i relieff.

Olaug Nilssens Tung tids tale og Cecilie Løveids diktsamling Vandreutstillinger er også nominert

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

 

 De nominerte for beste sakprosabok for voksne

  •  Anne Bitsch: Går du nå, er du ikke lenger min datter, Spartacus Forlag
  • Alfred Fidjestøl: Nesten menneske. Biografien om Julius, Samlaget
  • Geir Hestmark: Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden, Kagge Forlag
  • Marte Spurkland: Klassen. Fortellinger fra et skoleår, Cappelen Damm

Juryen består av Alf Kjetil Igland, Espen Søbye og Carline Tromp.

 

 De nominerte for beste oversettelse

  • Merete Alfsen: Mrs. Dalloway av Virginia Woolf, Pax Forlag
  • Erik Ringen: Inferno. Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, Bokvennen Forlag
  • Øystein Vidnes: Tre kvinner av Robert Musil, Skald
  • Margunn Vikingstad: Madame Bovary. Frå livet i provinsen av Gustave Flaubert, Skald

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Audun Lindholm og Janneken Øverland.

Morsdag – si det med ord

Flykt! ropte Mummimamma. Politiet er her! Hun visste ikke hva mummitrollet hennes hadde gjort, men hun var helt sikker på at hun var enig i det. Det er straks morsdag og her er et knippe sitater du kan bruke på kortet.

♥ Moren eier ikke barnet, det er underlagt sin egen urokkelige bestemmelse.
– Hans Børli

♥ En mor er partisk av natur.
– William Shakespeare

♥ Og så rikelig er naturens nåde mot mødrene, at det er mot barnas innerste instinkt å betro sine bitreste og ulegelige sorger til mor. Det er ikke stort annet enn sykdom og pengesorger de får vite om.
– Sigrid Undset

♥ Alle kvinner blir som sine mødre. Det er deres tragedie. Ingen mann gjør det. Det er hans tragedie.
– Oscar Wilde

♥ Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv. – Astrid Lindgren

♥ I kjærligheten er det ennå egoisme, i morskjærligheten ikke.
– Honoré de Balzac

♥ Det krev styrke å vere mild og snill. Mødrene gjør alt for andre. Mødrene hører hjarta slå. Mødrene veit korleis alle hjarta i huset slår.
– Frode Grytten

♥ Det er synd at ikke mammaer også får lov til å stikke av når de har lyst, og sove ute. Især mammaer kunne trenge det av og til.
– Tove Jansson

 

 

 

 

Vinterdans – en hundekjørers beretning

14 hunder. Én kvinne. Tusen kilometer. En kamp med seg selv, naturkreftene og konkurrentene.
Tre ganger har Marit Beate Kasin deltatt i Finnmarksløpet, et beintøft kappløp på over 100 mil i noen av de mest krevende og øde fjellområdene i landet.

En indre og ytre reise, fra å være nybegynner i langdistanse hundekjøring, til å bli Norgesmester og sammenlagtvinner i Europas lengste hundeløp.

Les mer om boken 

Gjennom gripende historier fra et tiår som hundekjører forteller Marit Beate Kasin om sin altoppslukende lidenskap. Om et liv i storm og stillhet, tett på naturen og hundene.

Dette er en bok om å leve enkelt og drømme stort. Om samspillet mellom mennesker og dyr. Om kreftene i naturen og i oss selv, og hvordan møtet med ekstreme situasjoner og utfordringer gjør oss sterkere.

Vinterdans inneholder også treningstips delt opp i kapitler:

  • Vær det beste de vet
  • Bruk kroppen, hodet inkludert
  • Slutt å mase
  • Lag en god treningsplan, og bryt den!
  • Løp sakte for å løpe fort
  • Hold alltid litt igjen
  • Snakk mindre, gjør mer
  • Timene du trener er ikke avgjørende
  • Sett igjen hunder hjemme
  • Ikke vær dum, ikke vær pyse
  • Timer å spare på god rutine
  • Tren magen
  • Tenk ett øyeblikk tusen ganger

Bærer du med deg respekt og kjærlighet, og åpner opp for naturen og menneskene du møter, blir du i ett med alt, og kraften vokser til en sterk, ustoppelig energi.

Lyden av stillhet

UTDRAG: Jeg ligger på en slitt madrass, i en verkstedhall, under en stor løftebukk. Jeg er usikker på om jeg har sovet, men øynene har i hvert fall vært lukket en stund.

Finnmarks heftigste snorkelyder kommer fra madrassen ved siden av, hvor en av de andre deltakerne ligger i dyp søvn. Det er et surrealistisk sted å våkne. Ikke bare stedet, men hele vår tilværelse de siste døgnene er godt utenfor det folk flest betegner som normalt. Vi har kjørt 813 kilometer av vårt første, lange Finnmarksløp, og befinner oss på en gammel gård på Sirma i Tana kommune. Ekteparet som eier gården, har innredet et verksted som sovesal for oss kjørere, med madrasser på gulvet, og en stor varmevifte på full guffe. Vifta sprer varmluft rundt i hallen, og tiner frosne kropper og tørker våte klær. Utenfor døra uler vinden, slik den har gjort dag og natt siden vi startet på denne galskapen.

Susana, som nettopp har ristet liv i meg, ser utålmodig ut. Vi er i sluttspurten på det som føles som et endeløst kappløp. Vi er slitne alle sammen nå, men vi må videre.

Jeg kommer meg ut av soveposen. De vanlige ritualene går på autopilot: hodelykt-batterier og telefon legges i jakka, nista i lomma, termosene fylles opp, og sterk kaffe skylles ned for å få i gang hodet og kroppen. Jeg er ikke sulten. Det er bare tre timer siden jeg kom inn fra forrige etappe. Kroppen føles rar, den prøver å fortelle meg noe. Jeg vet godt hva den ber om, men det er ikke tid til det nå. Kropp og hode må klare seg på et minimum av søvn i to døgn til.

Jeg skjelver, sjangler – glemmer hvilken dag det er, hvor jeg har vært, hvor jeg skal. Bikkjene er det som får meg til å fokusere. Og Susana, som fortsatt ser urolig ut. Noe plager henne. Hun vet mer enn meg. Hun vet at det er storm på fjellet over mot Levajok, og at flere spann har fått alvorlige problemer.

– Vi kan ikke bli her lenger. Du må videre, nå, sier hun.

Det er opplagt at hun forsøker å skåne meg mot den mest urovekkende informasjonen, men hun sier nok til at jeg forstår alvoret. Vinden er sterk, og den kommer til å øke på utover kvelden. Det gjelder å komme seg av gårde, før det blir umulig å ta seg over fjellet.

Bikkjene letter på hodet idet jeg kommer ut til dem. Det er sol, men kraftig vind, selv her nede på sjekkpunktet. Jeg ser at matkopper og bikkjenes ulltepper forsvinner i kasta. En mann fra løpskomiteen kommer bort til meg. Han har akkurat fått en melding fra løpslederen.

– Det er nasty vær på fjellet. Flere kjørere har mistet sporet og fått problemer. Du må være forberedt på skikkelig dårlige forhold, sier han, og understreker at det er på eget ansvar at jeg kjører ut i stormen. Han forteller at folk ligger værfast på fjellet, og at det blåser så mye i høyden at merkestikkene har forsvunnet, noe som gjør løypa vanskelig å finne. Susana minner meg på at vi har trent mye i uvær – at dette er noe vi kan, men jeg føler meg liten. Årets løp er vårt første møte med Finnmarksvidda. Vi kjenner ikke terrenget, verken jeg eller bikkjene, og vet ikke hva som møter oss rundt neste sving.

Mannen fra løpskomiteen kommer tilbake etter et par minutter. Han har tydeligvis ny info. Nå foreslår han at jeg samkjører med noen av de andre deltakerne eller avventer uværet. Jeg lytter til begge alternativene, men vet innerst inne at jeg kommer til å dra ut alene.

Vi er på løp, og vind er kanskje nettopp den fordelen vi får til å vise hva vi er gode for, tenker jeg, mens jeg klargjør hundene. Vi har hastverk. Det er ikke lenger bare et kappløp mot konkurrentene, nå er det også et kappløp mot uværet.

Intuisjonen fortalte meg at jeg måtte møte frykten og fjellet. Vi begynte å løpe mot uværet. Oppe på snaufjellet var det noen steder vanskelig å stå oppreist, men det vanskeligste var å unngå at sleden ble blåst av sporet. Jeg må stå på en meie, med all kroppstyngde ut på siden, og bryte sleden mot vinden.

Ute på holka på et islagt vann går jeg i bakken. Jeg kjenner et hardt slag i knærne, og så i skuldra. All snøen er borte. Bare den morderiske stålisen ligger igjen. Skrapemerker i isen, vitner om konkurrentenes desperate forsøk på å bremse sleden. Jeg kommer meg raskt på beina igjen. Bikkjene har sokker på, og får dermed ikke brukt klørne sine, som vanligvis fungerer som brodder på glatt underlag. De mister fotfeste, om igjen og om igjen, men gir seg ikke. Spannet sklir framover på isen i en stor klynge, mens jeg forsøker å holde sleden stabil. Et hissig vindkast blåser sleden opp på siden av hundene, før den bråstopper i en liten sprekk i isen, og både sleden og jeg går på nytt sidelengs i bakken med et smell.

Fallene er som å bråvåkne fra en drøm. Plutselig er det alvor. Jeg blir skjerpet på en måte som jeg ikke har kjent så langt i løpet. Det er ikke et øyeblikks tvil i energien jeg sender bikkjene nå. De forstår like godt som meg at det er alvor. Vi mobiliserer alt av krefter i kampen mot vinden.

I mil etter mil, gjentar jeg ett ord til meg selv: fram, fram, fram … som en rytmisk repetisjon, en slags indre chanting. Det er som å gå inn i en transe, hvor det kun handler om én ting: å komme seg gjennom stormen og over fjellet. I høyden møter vi en vegg av vind og lyd og snøfokk, men midt i infernoet oppstår det en stille lomme. Alle overflødige tanker og emosjoner opphører. Jeg kjenner en absolutt stillhet og indre ro, som for første gang viser meg en vei innover, til en utømmelig kilde av kraft. En urkraft, hvor bikkjene, naturen og jeg er ett, og vi vibrerer i den samme, ustoppelige rytmen som universet.

Jo Nesbøs Macbeth

I Jo Nesbøs Macbeth handler det ikke om kampen om kongetronen, men om kampen om politimestertittelen. Og handlingen er lagt til en korrupt by i et sted i Europa på 70-tallet. Les utdrag fra boka som lanseres 15. mars.

Forhåndsbestill boka her

Når makt betyr alt, vil blodet flyte

Den korrupte politimesteren som har styrt industribyen ned i en hengemyr av korrupsjon, kriminalitet og kaos, er endelig død. Med dette er folkets håp tent, og maktkampen i gang.

Førstebetjentene Macbeth og Duff, tidligere bestevenner fra barnehjemmet de vokste opp på, har begge markert seg i kampen mot byens to rivaliserende narkotikabander. Nå slåss de om samme høyere stilling i politiet. Imens legger Lady, byens mektige kasinoeier, ambisiøse og morderiske planer for seg og elskeren sin, Macbeth.

Bli med på lansering på VIPPA 15. mars

Ville signere 10 000 bøker med eget blod

UTDRAG «Hva?» Han blunket i soverommets mørke. Hun gjentok ordene. «Du må drepe Duncan.»

Lady hørte lyden av sine egne ord, kjente dem vokse i munnen og overdøve det bankende hjertet.

Macbeth satte seg opp i senga, så nøye på henne. «Er du våken, eller snakker du i søvne nå, elskede?»

«Nei. Jeg er her. Og du vet at det må gjøres.»

«Du har hatt en vond drøm. Og nå …»

«Nei! Tenk på det. Det er logisk. Det er ham eller oss.»

«Mener du at han vil oss noe vondt? Han har akkurat forfremmet meg.»

«I navnet er du kanskje sjef for Orgkrim, men i praksis er du prisgitt Duncans ønsker. Om du vil stenge Obelisken, om du vil jage dopselgerne fra strøket rundt Inverness og øke patruljeringen i gatene her så folk føler seg trygge, må du være politimester. Og det er bare de små tingene. Tenk på alle de store tingene vi kunne få til med deg i politimesterstolen, elskede.»

Macbeth lo. «Men Duncan vil gjøre store ting.»

«Jeg tviler ikke på at han ærlig og oppriktig vil, men for å få til store ting må en politimester ha støtte hos det brede lag av folket. Og for folket i denne byen er Duncan bare nok en snobb som har havnet i en sjefsstol, akkurat som Kenneth var, akkurat som Tourtell på rådhuset. Det er ikke fagre ord som vinner folket, det er hvem du er. Og du og jeg er en av dem, Macbeth. Vi kjenner det de kjenner. Vi vil det de vil. Hør her. ’Av folket. For folket. Med folket.’ Skjønner du? Det er bare vi som kan si det.»

«Jeg skjønner det, men …»

«Men hva?» Hun strøk hånden over magen hans. «Vil du ikke styre? Er du ikke en mann, vil du ikke være på toppen? Er du fornøyd med å slikke andres støvler?»

«Naturligvis ikke. Men hvis vi bare venter, vil jeg kanskje havne der uansett. Som sjef for Orgkrim er jeg tross alt nummer tre fra toppen.»

«Men du er ikke tiltenkt politimesterkontoret, kjære! Tenk deg om. Du er gitt denne jobben for at det skal se ut som vi er like bra som dem. De vil aldri gi deg toppkontoret. Ikke frivillig. Vi må ta det.»

Han snudde seg over på siden med ryggen mot henne. «La oss glemme dette, elskede. Slik du har glemt at det er Malcolm som blir politimester om Duncan skulle falle fra.»

Hun tok tak i skulderen hans, dro ham tilbake så han ble liggende vendt mot henne igjen.

«Jeg har ikke glemt noe. Jeg har ikke glemt at Hekate har sagt at du skal bli politimester, og det betyr at han har en plan. Vi tar oss av Duncan, så får han ta seg av Malcolm. Og jeg har ikke glemt den kvelden du tok deg av Ernest Collum. Duncan er Collum, elskede. Han holder en pistol mot hodet på drømmen vår. Og du må finne det motet du hadde den kvelden. Du må være den mannen du var den kvelden, Macbeth. For meg. For oss.» Hun la hånden mot kinnet hans, myknet i stemmen. «Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.»

Han lå der. Taus. Hun ventet. Lyttet, men ingen ord overdøvet hennes bankende hjerte nå. Han hadde ambisjonene, drømmene og viljen, det visste hun, det var de som hadde løftet ham opp fra det hullet han hadde befunnet seg i, forvandlet en narkoman ungdom til en politistudent og senere leder for Garden. Det var det slektskapet de hadde, de hadde begge slått seg opp, betalt prisen. Skulle han stoppe nå, halvveis, før de fikk nyte belønningen? Nyte respekten og utsikten?

Han hadde motet og den brutale handlekraften, men også en mangel som kunne bli kostbar. Mangelen på ondskap. Den ondskapen som trengtes, om enn bare i ett, avgjørende øyeblikk. Det øyeblikket da du må tåle å ikke ha den trangsynte moralen på din side, da du ikke må miste det store bildet av syne, ikke må plage deg selv ved å spørre om du gjør det gode i dette ene, lille. Macbeth elsket det han kalte rettferdighet, og denne lojaliteten til andres regler var en svakhet hun kunne elske ham for. I fredstid. Og forakte ham for nå, når krigsklokkene slo. Hun lot hånden gli fra kinnet nedover halsen hans, langsomt over brystet, magen. Og opp igjen. Lyttet. Pusten hans var jevn, rolig. Han sov.

***

Macbeth pustet dypt, som om han sov. Hun tok vekk hånden. Flyttet seg der bak ryggen hans. Pustet rolig, hun også nå. Han prøvde å puste i samme takt som henne.

Drepe Duncan? Umulig. Selvfølgelig var det umulig.

Så hvorfor greide han ikke å sove? Hvorfor fortsatte ordene hennes, tankene å svirre som blinde flaggermus rundt i hodet hans?

Livet gir ikke sånne som oss så mange sjanser, kjære. Vi må gripe de få som byr seg.

Han tenkte på de sjansene livet hadde gitt ham. Den på barnehjemmet den natten, den han ikke hadde grepet. Og den Banquo hadde gitt ham, som han hadde grepet. Hvordan det første nær hadde ødelagt ham og det andre hadde reddet ham. Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke. Og likevel. Hadde skjebnen åpnet en dør, som snart ville smelle igjen? Var det motet som skulle svikte ham igjen, slik det hadde sviktet ham den natten på barnehjemmet?

Han så for seg den sovende, intetanende mannen i senga den gangen. Forsvarsløs. Og likevel en mann som stod mellom ham og friheten ethvert menneske fortjente. Mellom ham og verdigheten ethvert menneske burde kreve. Mellom Macbeth og makten han kunne oppnå. Og respekten. Og kjærligheten.

Det var begynt å lysne utenfor da han vekket Lady.

«Om jeg skulle gjøre dette …,» sa han, «ville jeg stå i gjeld til Hekate.»

Hun hadde slått øynene opp som om hun hadde vært våken hele tiden. «Men hvorfor tenker du slik, elskede? Hekate har bare spådd at noe vil skje, og det gir ham da ingen gjeld å innkreve.»

«Så hva har han å vinne på at jeg blir politimester?»

«Det får du spørre ham om, men det er klart – han har vel fått med seg at Duncan har sverget at han ikke skal hvile før han har tatt Hekate. Og han vet vel at det ikke er utenkelig at du heller vil prioritere jakten på de narkotikaligaene som bruker vold og skyter hverandre i gatene.»

«Norse Riders, som alt ligger med brukket rygg?»

«Eller prioritere å stoppe etablissementer som svindler til seg godtfolks sparepenger.»

«Obelisken?»

«For eksempel.»

«Hm. Du sa noe om store ting vi kunne få gjort. Tenkte du på sånt som er bra for byen?»

«Selvfølgelig. Husk at som politimester bestemmer du hvilke politikere som skal under lupen og ikke. Og alle som kjenner det minste til bystyret, vet at alle som har fått maktposisjoner de siste ti årene, har betalt på måter som ikke tåler dagens lys. Og at de i sin tur har tatt seg betalt. Under Kenneth behøvde de ikke anstrenge seg stort for å kamuflere korrupsjonen sin, så bevisene ligger der. Vi vet det, de vet, og det betyr at vi kan styre dem som vi vil, elskling …»

Hun strøk pekefingeren over leppene hans. Hun hadde sagt det alt den første natten, at hun elsket leppene hans. At de var så myke og så tynnhudede at hun kunne smake blodet hans med bare et lite bitt.

«Få dem til endelig å holde løftene om å iverksette tiltakene som skulle redde denne byen,» hvisket han.

«Nettopp.»

«Få Bertha tilbake på sporet.»

«Ja.» Hun bet ham i underleppen, og hun kjente sitringen, sin egen og hans, hjertene deres som rasket på. Han grep henne.

«Jeg elsker deg,» hvisket han.

Macbeth og Lady. Lady og Macbeth. De pustet i takt nå.

Et glemt mesterverk

Stian Johansen er ute med sin første roman, Norge og døden. Her kan du lese om boken som inspirerte ham. En roman verken Stian eller bibliotekaren hadde hørt om, skrevet av  en anerkjent og mye lest forfatter i sin tid – Magnhild Haalke.

Tekst: Stian Johansen

Norge og døden dreier omkring Tulla som jobba som taus i Trøndelag på 30- og 40-tallet, via industrien på Herøya, Porsgrunn, hvor mannen hennes får jobb i 1960, til Radiumhospitalet i 2010 hvor hun skal dø. Noen ganger i uka kommer barnebarnet på besøk. En mann som kan reise hvor han vil og jobbe med det han vil.

→  Les mer om Norge og døden

Da jeg jobba med romanen forsto jeg på et tidspunkt at jeg måtte skrive om en ung taus fra et trøndersk bygdemiljø på 30-tallet, og at det var denne jenta som måtte ha ordet. Et miljø, en tid og et område jeg visste svært lite om, og hvilket språk skulle jeg bruke?

Jeg bladde litt i ulike historiebøker uten at jeg fant noe som trigga. Det var først da jeg ba om hjelp fra en av bibliotekarene ved Skien bibliotek, og hun fant fram til Magnhild Haalke, at det begynte å lyse. En forfatter verken bibliotekaren eller jeg hadde hørt om, men biblioteket hadde en rekke av bøkene hennes, riktignok på magasinet.

 

Magnhild Haalke, født 1885 i Vikna i Nord-Trøndelag, død 1984 i Oslo.

«If I Can Make It There …»

Hun debuterte i 1935 med romanen Allis sønn – femti år gammel. Debutromanen regnes som hennes beste bok, kan man lese i for eksempel Wikipedia-artikkelen om Haalke, og boka er gjenutgitt flere ganger. Boka ble utgitt av Aschehoug, som Norge og døden, og den siste utgaven ble lansert som månedens bok i Den norske Bokklubben i 1984, to måneder før forfatteren døde.

Adresseavisens Marius Sandvei hevda i sin anmeldelse av debutboka, at Haalke ikke sto tilbake for Undset, Vesaas og Hoel.

Ronald Fangen skrev i Tidens Tegn: «Et kunstnerisk mere modent debutarbeid er ikke kommet i vår litteratur på lang tid. Det kan efter mitt skjønn ikke innvendes noe mot denne boks kunstneriske utforming.» Den ble oversatt til 17 språk, og ble blant annet utgitt av det velrennomerte forlaget Alfred A. Knopf i New York, og den fikk strålende anmeldelser i en avis som New York Times.

I 1939 vant hun en nordisk romankonkurranse om «yrkeskvinnen i hennes forhold til arbeid, kjærlighet og hjem» med romanen Trine Torgersen.

Med andre ord: Magnhild Haalke var en svært anerkjent og mye lest forfatter i sin samtid. Hun mottok Statens kunstnerlønn fra 1954, og ga ut rundt 25 bøker, hvorav 20 romaner. Etter 1971 ga hun ut én bok, memoarboka Mot nytt liv, da var hun 93 år.

Hun skrev ofte med samme hovedperson eller samme slekt gjennom flere bøker, for eksempel trilogien om Gry (Åkfestet, Dagblinket og Rød haust?). I trilogien har Haalke lagt handlinga til trøndersk bygdemiljø, og følger Gry fra hun er tolv til hun er førti. Midt i blinken for meg og Norge og døden, så jeg lånte først Åkfestet.

Ikke bare fant jeg fram til et knippe markørord og kunnskap om hvordan livet som taus kunne være i Trøndelag på 30-tallet, jeg fant også en ny favorittbok.

Åkfestet oppleves som språklig frisk, eller enkel å lese, i 2017, og i forhold til Olav Duuns’ Menneske og maktene, som jeg også leste med researchblikk, syns jeg den har holdt seg bedre. Hvorfor hadde ingen jeg snakka med hørt om Haalke, samtidig som alle kjenner til, og ofte har lest, Duun?

Jeg begynte å Google.

Stoner og de andre

Trønderne burde mase mindre om Duun og mer om Magnhild Haalke, skrev journalist Terje Eidsvåg i Adressa i fjor sommer → Les Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke

«De siste åra er rekke «gamle» bøker løftet fram i lyset igjen. Tidvis til overveldende suksess, med nylansering av John Williams’ Stoner i 2014 som stjerneeksempel. Universitetsromanen fra 1965 har blitt et litterært fenomen over store deler av verden, lenge etter forfatterens død.»

Videre drar Eidsvåg fram andre eksempler på romaner som har fått nytt liv: Hans Falladas Alle dør alene, og Lucia Berlin som fikk et internasjonalt gjennombrudd i 2015 med utvalgte noveller – A Manual For Cleaning Women – elleve år etter sin død.

Eidsvåg hevder at det neppe er skrevet mange trønderske romaner bedre enn Haalkes debut, Allis Sønn. Det er et ganske heftig utsagn om man fort tenker over hva som er skrevet fra Trøndelag, men kanskje er det også riktig.

«Det er ingen grunn til å rakke ned på Olav Duun, for boka står åpenbart i arv til hans forfatterskap, i miljø, språk og delvis i tematikk. Likevel snakker nok Haalkes roman sterkere til dagens lesere enn de fleste av Duuns bøker», skriver Eidsvåg.

Adressas journalist spør videre om hvorfor i all verden romanen ikke er formidlet bedre. Forfatteren er nærmest radert ut av den norske litterære offentligheten, og spør: «Skyldes det at hun skrev fra Utkant-Norge, er kvinne og at mange av hennes bøker ble stemplet «kvinnelitteratur»?»

Per Thomas Andersens murstein Norsk Litteraturhistorie (oppdatert utgave 2012) nevner ikke Magnhild Haalke i det hele tatt. I en bok som tar for seg rundt 1000 navn i norsk litteratur fra saga- til samtid.

Et glemt mesterverk

I en artikkel med tittel «Et glemt mesterverk» fra april 2015, skriver Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen om Magnhild Haalkes romandebut Allis sønn. Ellefsen mener at boka bør hentes fram igjen, fordi den er oppsiktsvekkende god. → Les Et glemt mesterverk

Etter å ha gått igjennom bokas mottakelse, blant annet anmeldelsen i The New York Times Book Review, skriver Ellefsen: «Hva kan det skyldes at en romandebutant av slikt spektakulært kaliber er falt fullstendig ut av den litterære samtalen? Den noe dalende kurven i Haalkes senere forfatterskap og at barndomsskildringen som nevnt var dusinvare på 1930- tallet, er mulige forklaringer. At såvidt mange middelmådige, mannlige forfattere fra denne perioden fremdeles figurerer i litteraturhistoriene, mens Haalke så til de grader har forsvunnet fra radaren, vekker også mistanken om at debutens vei til glemsel har noe med forfatterens kjønn å gjøre.»

Det er ikke pocket alt som er hefta

På fødestedet Vikna, ble det i 2010 arrangert en festival til ære for Haalke. Det ble etablert en venneforening for henne to år seinere, som ifølge Namdalsavisa skal støtte det lokale biblioteket i arbeidet med å fremme hennes forfatterskap, og i 2015 kom det jammen opp en byste foran det samme biblioteket.

For alt jeg vet – det kan ha skjedd andre initiativ enn disse jeg har lista opp, det kan ha vært skrevet flere artikler, i spennet mellom Haalkes død og nå, som ikke jeg kjenner. Andre lesere og skrivere kan ha spurt om dette:

Hva med å vurdere å gjenutgi debutromanen og trilogien om Gry, Aschehoug?

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og i april kommer biografien André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

 

Ni gode råd for samtale med demente

Demens er den raskest økende kroniske sykdommen i verden i dag. I boken Forglem meg ei får du kunnskap om sykdommen, gode råd til hvordan du kan kommunisere med en person med demens og hva de trenger for å få et tryggere og bedre liv.

Tekst: Elin Marie Fredriksen

De varmeste hendene i demensomsorgen er svært ofte de pårørendes.

Vi synes det er vanskelig å snakke med demenssyke. Og den opplevelsen er mildt sagt gjensidig. Av de opplagte grunnene – som hukommelsesproblemer og problemer med abstrakt tenkning og språk. Som gjør at man ikke finner ordene, eller finner ordene, men ikke klarer å si dem. Ikke huske hva man snakket om. Kanskje ikke engang hvem man snakker med.

→ Kjøp Forglem meg ei her

Demenssyke går ofte med en redsel for å være til irritasjon. For i motsetning til hva mange tror, vet de selv at de har store kommunikasjonsproblemer. De blir frustrerte, de blir fortvilte, og de føler seg dumme. Og mange gir opp. Og vi andre snakker til slutt bare over og forbi dem. Og de blir borte for oss som personer.

Å ha langtkommen demens er å leve i øyeblikket. Bokstavelig talt. Det aller meste skjer her og nå. Og etter hvert vil det som skjedde fem minutter tidligere ikke eksistere. Øyeblikk kan være gode og dårlige. Og de kan samlet sett ha hatt en sterk effekt. Og det avgjør også varigheten av dem. De store øyeblikkene sitter lenger i. Noen av dem setter seg i kroppen for alltid.

To ting tok jeg med meg fra demensuka på sykepleien. Reminisens og validering. Bak de høytsvevende begrepene finner vi to – har jeg skjønt i ettertid – svært gode teknikker for kommunikasjon med demenssyke.

Validering betyr å gjøre et menneske gyldig. Betydningsfull. Som et unikt menneske. Både som det mennesket det er, men også der det er. I demensomsorgen handler det i tillegg om å inkludere en svært alvorlig sykdom når vi validerer. En sykdom som i seg selv begrenser kommunikasjonen.

En sykdom som krever en helt unik innlevelse i andre mennesker. Som fordrer empati. Medfølelse. Validering handler om å henge med. Finne frekvensen. Finne kontekst og mening. Og der det ikke er kontekst eller mening, bare være til stede med et åpent sinn.

Det er ingen spesielt krevende teknikk.

Og det er som kjent ikke det vi sier, men det vi gjør som er viktigst. Og viktigst i det ikke-verbale språket er smilet, ifølge Anne Marie Mork Rokstad i boka Personer med demens. Smilet betyr alt. Fordi et smil viser ikke bare glede, det formidler også aksept, signaliserer at alt er i orden. Og får folk til å slappe av.

For demenssyke blir kroppsspråk og smil viktigere og viktigere utover i sykdommen. Ikke minst når deres eget muntlige språk forsvinner.

Når vi alle nå skal ut i det demensvennlige samfunn og møte demenssyke, kan det være greit å lære seg noen kjøreregler. Det finnes allerede en rekke brosjyrer og veiledere, de er alle gode, og du finner dem på nærmeste legekontor.

Her er Nasjonalforeningen for folkehelses gode råd for hvordan man samtaler med demenssyke:

  1. Stå nær personen du snakker med.
  2. Bruk navnet ofte.
  3. a på personen du snakker med for å understreke viktige ting.
  4. Stå ansikt til ansikt og på samme nivå.
  5. Snakk sakte og tydelig.
  6. Bruk korte, enkle, klare og konsise ord og setninger.
  7. Bruk forklarende gester.
  8. Gi ett budskap om gangen.
  9. Bruk bekreftende setninger i stedet for spørsmål.

Og det er stort sett bare én ting du ikke sier til en demenssyk, nemlig: «Det har jeg jo sagt mange ganger før.» Og begynn aldri en setning med «Husker du …»

Men hva skal vi så snakke om?

I undersøkelsen til Helsedirektoratet fra 2013 sier vi at vi synes det er vanskelig å snakke med demenssyke. Spesielt om demens. Mye tyder på at det går an å snakke med demenssyke likevel. Erfaringer fra arbeidet med denne boka viser at det er mulig å snakke om hva som helst.

En god huskeregel er at det er de største og eldste øyeblikkene som sitter lengst i oss. Episoder og minner fra barndom og ungdom og livet som ung voksen. Vår første skoledag, bryllupsdagen, da ungene ble født, og da de begynte på skole. Mennesker vi har møtt. Arbeid vi har gjort, og prestasjoner vi har utført.

På sykehjem er krigen alltid populær. Krigen, sjølbergingen, evakueringen, nedbrenningen, oppbyggingen. Oppveksten uten sko. Skoleveien. Første jobben på sentralbordet. Ungdomskjæresten. Tiden da ungene var små. Som alle skulle brødføs.

Og der er vi ved den andre teknikken vi lærte på sykepleien. Reminisens. Erindring. Reminisens er latin og betyr en historie fra fortiden fortalt slik fortelleren husker den, som en ubevisst etterklang, og fornemmelser av følelser rundt minnene.

Når vi reminiserer, gjenkaller vi med andre ord ikke bare minner, men også følelser om minner, ja til og med fornemmelser av dem. Etterklang. Slik fortelleren husker den.

Når vi reminiserer, dreier vi småpraten inn på de store og gode tingene i livet. For vi reminiserer også for å styrke mennesker. Ved å gjenoppleve oss selv, som voksne, friske og nyttige mennesker føler vi oss verdifulle.

Om boka

I Forglem meg ei møter vi Solveig, Haldis, Alv, Liv, Magne, Fanny, Annikken og Herreklubben på Manglerudhjemmet. De lever helt forskjellige liv, men de har alle demens. Noen bor på sykehjem, men de fleste bor fortsatt hjemme. De forteller om tunge stunder, men også om mange gode dager. De er opptatt av livsstil og livskvalitet. Av å kunne leve et så godt og normalt liv som mulig, med en svært vanskelig sykdom. De viser oss at livet fortsetter også etter en demensdiagnose, og har valgt å være åpne om sykdommen for å fjerne fordommer, tabuer og skam. Demens er den raskest økende kroniske sykdommen i verden i dag. Her får vi kunnskap om sykdommen, vi får gode råd til hvordan vi kan kommunisere med en person med demens og hva de trenger for å få et tryggere og bedre liv. Demens er en pårørendesykdom, og et eget kapittel er viet de pårørende.