Kategori: Bokstoff

Supertips til høstferien

Visste du at verdens kuleste bibliotek ligger på Tøyen og at du som voksen ikke har adgang? La barna sjekke ut Biblo i høstferien.

Biblo Tøyen er et bibliotek for barn mellom 10-15 år. Hit kan barna dra alene eller med venner og boltre seg i det eventyrlige biblioteket. Her finnes gondolbanevogner å sitte i, lekserom, legovegg, databord for programmering, scene, digitale og analoge verktøy og selvfølgelig mengder av bøker, tegneserier og filmer. Her kan barna lese lekser, lage mat, låne bøker, oppleve forfatterbesøk, filmkvelder, konserter og teater, eller utforske og uttrykke seg gjennom kunst, mekking og digital teknologi. Tilbudet er gratis. Et bibliotek som tar barn og unge på lekende alvor og som ønsker å inspirere til kunnskapsbyggende aktiviteter. Et bibliotek du skulle ønske fantes da du var liten → les mer

Et nydelig alternativ til nesten alt!

5 tips til hvordan du blir en boksluker

  • Lag en lesehytte av et pledd over to stoler eller et bord. Husk lommelykt!
  • Hvilke hobbyer har du? Det finnes bøker om alt. Finn en bok som handler om ting du liker, feks om hester, lego, dinosaurer eller fotball.
  • Les en bok høyt for deg selv, bytt mellom flere stemmer. Les med skummel stemme, pipestemme eller syng det du leser.
  • Les for andre. Kanskje har du en oldefar, en lillesøster, en hund eller en bamse som liker å høre på?
  • Det er gøy å snakke om bøker med andre. Fortell om bøker du liker til vennene dine og spør hva de har lest.

5 tips til hvordan du får en boksluker

  • Gi barnet tidlig leseglede. Start med å lese høyt for barnet. Leser dere på senga hver kveld, skaper du gode rutiner for videre lesning.
  • Når barnet skal lese selv, er det lurt å velge bøker med mye bilder og lite tekst. Det er viktig at barnet føler mestring.
  • Ha tålmodighet. Ingen lærer i samme tempo. Det skal øvelse til for å bli en god leser. I starten kan dere bytte på å lese annenhver side.
  • Finn bøker om temaer barnet er opptatt av. Ikke bli skuffet om barnet ikke vil lese det du leste da du var liten.
  • Finn en serie. Les den første boka sammen med barnet. Når barnet har fått smaken på boka og blitt kjent med karakterene er det lettere å lese selv.

(Tipsene er fra Tanums lesekampanje 2017, men funker superbra – alltid)

Vinterferie er skapt for gode lesestunder

 

Oppskrift på pizza picante

Inviter noen på pizza i kveld! Lofthus Samvirkerlag lager Norges beste pizza. I boka Pizza deler Eirik Sevaldsen sine oppskrifter med oss.

Dette er en variant som vi i Norge liker å kalle Pepperoni. Vi bruker salami picante fra Italia. Her finnes det flere typer sterke salamier. Sjekk i butikken og se hva de har. Blant de røde pizzaene er denne en favoritt. Den passer også godt med et glass øl til. Vi finkutter chili som vi har på før vi steker i ovnen. Det er også mulig å legge chilien ved siden av, slik at du selv kan bestemme styrkegraden. Noen liker også å ha på chiliolje.

Dette trenger du:

Slik gjør du det:

  1. Lag bunn og saus. Forvarm ovnen til 250 grader,eller maks varme.
  2. Fordel saus og ost på pizzabunnen.
  3. Skjær salamien så tynn som mulig, ca. 1–1,5 mm og fordel denne utover.
  4. Legg på tynne ringer av rødløk og finkuttet chili.
  5. Ta pizzaen ut av ovnen når bunnen er gyllen,ca. 5 minutter på 250 grader.
  6. Krydre med salt og pepper, og pynt med timian.

*salami picante
Er picante salami vanskelig å finne er de fleste pepperonivariantene en mulig erstatning. Finn den du synes smaker best. Vi legger picanten på før den går inn i ovnen. Det kan hende at andre varianter blir best når de legges på etterpå.

Pizza av Eirik Sevaldsen fra Lofthus Samvirkelag

Kjøp boken her

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder kan for mange av oss fremstå som et «point of no return» – et stopp på reisen der begynnelsen er lengre borte enn slutten. Vår evne til å bekjempe biologiske, sosiale og psykologiske klokker har aldri vært større, og det har aldri eksistert en mer mangfoldig versjon av hva det innebærer å befinne seg midt i livet.

Utdrag fra Hetetokt av Wenche Mühleisen

Til tross for at midtlivet for mange kvinner kan være fullt av muligheter, unngår likevel ingen å registrere at de kroppslige endringene ikke er knyttet til entusiasme i omgivelsene.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring

Overgangsalderens stigma skyldes at kvinners potensielle fruktbarhet er knyttet til forestillinger om seksuell attraktivitet. En selvsagt årsak til at klimakteriet er usynliggjort og et større tabu enn menstruasjonen – som tross alt også unge, pene og potensielt seksuelt attraktive kvinner blir rammet av – er at overgangsalderen berører de fleste kvinner mellom 40 og 45 år. Det vil si middelaldrende kvinner. Kvinner mellom 40 og 45 år er jo ikke gamle, men likevel er det mange som har en fornemmelse av å ha blitt usynlige som attråverdige mennesker.

Jeg tror ikke menn opplever dette på samme måte. Det er bare å ta en kikk på film, tv og litteratur, der det kryr av fremstillinger av menn et sted mellom 40 og 90 iscenesatt som seksuelt begjærlige med draget på kvinner som er 10, 20, 30 og 40 år yngre enn dem selv.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring og a-seksualitet – tilsynelatende den verst tenkelige synden i en hyperseksualisert tid. Dukker kvinner i overgangsalderen overhodet opp på diverse lerret og skjermer, spiller de som regel en birolle. En anonym, uttørket og tanke tragisk figur langt nede på rollelistene – noe som i liten grad svarer til mitt eller mine jevnaldrende venners liv. Det finnes imidlertid tegn til endring, blant annet fenomenet cougar, som er blitt en slags besettelse på amerikansk tv og på datingsider. En cougar er en kvinne over 50 år som er sammen med menn som er 20–30 år yngre enn henne.

Menns overgangsalder

Hvorfor er det forresten lite snakk om at menn også har en overgangsalder? Menns midtlivskriser er i og for seg et klassisk motiv, men de fysiske endringene får ikke samme (negative) oppmerksomhet som kvinners overgang. Selvsagt gjennomgår menns kropper mange endringer i midtlivet. De kommer bare ikke så brått på. Langsomt sniker de seg innpå menn til de en vakker dag, sånn en gang etter 40-årsalderen, står foran speilet og konstaterer til sin store forundring at de ikke får øye på de skulpturelle muskelgruppene. De har fått pupper, bilringer og brede hofter, og har mistet håret – og det aller, aller verste: Sexen er ikke helt den samme lenger, altså lysten og – prestasjonsevnen – som det så feilaktig heter. Det altavgjørende testosteronet tynes langsomt og over tid. Sånn er det. Da gjenstår treningsstudio, Viagra eller såkalte penispumper, hva nå enn det er. Det vil jeg helst ikke tenke på. Ja, eller de kan begynne å innta testosteron sammen med tran om morgenen. Men det er ikke menns overgang denne boken skal handle om.

Ikke noe å snakke om

Jeg tenker at det kan være gode grunner til at kvinner både før i tiden og i dag ikke snakker noe særlig om overgangsalderen. Det er noe med frivillig å sette seg selv inn i en lite attraktiv kategori og attpåtil gjøre seg til et slags offer. Min generasjons mødre var derfor nokså tause, eller muligens var det bare et særtrekk ved min mor, men jeg fikk i hvert fall ikke særlig mye ut av henne når det gjaldt dette med kvinner og kropp og sånn. Det var som om hun, legedatteren, satte sin ære i at «det hele» skulle gjøres til en rasjonell og nærmest sportslig affære – fremfor alt var det ikke noe å snakke om.

Jeg husker da jeg var gravid første gang og satt med mamma over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg er liten av størrelse, men magen min tronet likevel høy og bred rett nedenfor de forbausende store og oppsvulmete puppene mine. Min mors nette og langbente skikkelse satt rett ovenfor meg, en hjemmerullet sigarett av merket Eventyrblanding lå og ulmet i askebegeret. «Hadde du stor mage da du gikk gravid», spurte jeg henne, min firebarnsmor. Hun viftet kokett avvergende med hånden og slo stolt fast: «Nesten ikke synlig. Som en liten fotball.» Der fikk jeg den. Graviditetshormonene hadde vanskapt kroppen min til en slags oppsvulmet Venus von Willendorf-figur. All individualitet var fjernet, det eneste som sto igjen var markert med den kvinnelige fruktbarhetens tegn: overdimensjonerte bryst og mage.

Tabu?

Jeg hadde lest at morens menopause kan være en indikasjon på datterens, så 25 år senere spurte jeg henne ut om hvordan overgangsalderen hadde vært for henne. Hun så overrasket på meg: «Overgangsalderen? Nei, den merket jeg ikke noe til.» Det kan godt hende at det stemmer. Det var alltid så mye annet å tenke på, ha ansvaret for og rydde opp i. Jobb, det konfliktfylte ekteskapet med min far, omsorg for fire barn og vår turbulente ungdomstid. Men utover det tror jeg hennes reaksjonsmåte er relativt typisk for mange i hennes generasjon.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump. Leger snakket dessuten faktisk om at klimakteriet kunne utløse både «frigiditet» og «sinnssykdom», så det kan jo være at våre mødre med sin taushet valgte ikke å repetere denne diskursen. En form for taktisk taushet snarere enn et tabu.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump.

Jeg tilhører imidlertid en annen generasjon. Jeg ble preget av feminismen på 1970-tallet og utover. Feminister var opptatt av å undersøke hvordan de personlige erfaringene alltid henger sammen med det samfunnsmessige og politiske, det som legger rammene for vår private og intime tilværelse og som bestemmer hvordan vi kan utfolde oss. Hva ble ansett som et godt og såkalt normalt liv? Jeg tror derfor at min generasjon og de som er yngre enn meg, nekter eventuelt å lide i stillhet og betrakte sine erfaringer bare som individuelle problem. I stedet insisterer vi på å finne et språk for overgangsalderens erfaringer som skiller seg fra hevdvunne klisjeer og kvinneforaktende stereotypier om at kvinners midtliv signaliserer begynnelsen på slutten.

Kvinners overgangsalder fortjener oppmerksomhet

Da jeg begynte å jobbe med denne boken og skulle fortelle hva jeg holder på med for tiden, var det som om jeg måtte ta sats. Det oppsto gjerne en liten kunstpause, før jeg ordla meg som om jeg måtte være klar til å forsvare meg, nesten klar til å unnskylde eller overforklare at jeg mener at temaet fortjener oppmerksomhet.

Jeg ble både flau og ille berørt over min egen reaksjon. De jeg snakket med, kunne reagere med en slags høflig undertrykket forbauselse, en anelse avsmak, eller også oppriktig overraskelse. En hel del kvinner som nærmet seg, var midt i, eller hadde lagt overgangsalderen bak seg, kunne reagere med entusiasme, et slags: «Ja! La oss snakke om dette!» De var klare til å legge ut om egne erfaringer og hadde sterke meninger om temaet.

Det er den siste responsen som har gitt meg mot og tålmodighet til å stå løpet ut. Å skrive om dette temaet har vært litt som å gå gravid – plutselig ser man gravide overalt og tenker: Hvor er egentlig de gravide vanligvis? Hvorfor ser jeg alle overgangskvinner først nå? Jo, overgangsalder er «plutselig» et tema det skrives om i aviser, snakkes om på radio, skrives og oversettes bøker om. Hvorfor nå? Jeg tror det er uunngåelig. Også denne erfaringen i kvinners liv krever sin plass, sine analyser og sine litterære og andre skildringer. At det har tatt så lang tid før også dette temaet ble behandlet som et allment interessant emne, må være et tegn på overgangsalderens sterke stigma.

Hør: Språket vårt er sexistisk – Wenche Mühleisen og Helene Uri i samtale.

Ikke visste jeg at det historisk sett bare er kort tid siden kvinner og menns kropper ble ansett som like, om enn ikke av samme verdi. Ei heller visste jeg at det er spekkhoggerne vi skal se til for en forklaring på mysteriet det kvinnelige klimakteriet utgjør i et evolusjonært perspektiv. Dette skal vi straks dukke ned i.

Hetetokt av Wenche Muhleisen

Aldri før har overgangsalderen vært gjenstand for en så gjennomtrengende analyse som i Hetetokter. Bevæpnet med skarpsindige, kloke refleksjoner og dødsforakt går Mühleisen løs på alle mytene og fordommene som på et eller annet tidspunkt sniker seg inn i et kvinnes liv. Hun erklærer friskt: «Ta overgangsalderen nysgjerrig til etterretning. Snakk om den!» Og hun stiller sentrale spørsmål: Er klimakteriet en hormonmangelsykdom, en naturlig forfallsprosess eller et snedig påfunn fra legemiddelindustrien? Eller en sexistisk konspirasjon mot middelaldrende kvinner?

Kjøp Hetetokt her

Fjerde bok om William Wenton er ute

Fjerde bok om William Wenton, Apokalypsegeneratoren er nå ute

I fjerde bok om William Wenton, Apokalypsegeneratoren blir William og Iscia sendes til Sahara for å hjelpe Avdeling for Umulig Arkeologi med en utgraving. En mystisk kule har landet midt i ørkenen, og bare William kan løse koden som åpner den. Men hva skjer hvis han klarer det? Kan kula utløse en katastrofe?

Gamle familiehemmeligheter og koder fra verdensrommet setter William på sporet av en dommedagsmaskin av apokalyptiske dimensjoner. 

Utdrag fra William Wenton 4: Apokalypsegeneratoren

«Hva er det som skjer?» sa William og kikket på Benjamin.
«Det har dukket opp noe», hvisket Benjamin tilbake.
«I Sahara. Vi vet ikke hva det er, men det er en gjenstand full av koder.»
Stemmen hans skalv litt. Han var tydelig preget av situasjonen. Han så både redd og begeistret ut på samme tid.
«I Sahara?» gjentok William. «Hva slags koder?»
«Vet ikke. De ville ikke vise det til oss før du var til stede», fortsatte Benjamin.
«De oppfører seg veldig merkelig.»
«Hvem?» sa William.
Benjamin skulle til å svare, men ble avbrutt av en skurrete damestemme gjennom en veldig dårlig forbindelse.
«Kan dere høre meg?» «Ja», sa bestefar.
«Men vi har ikke bilde.» Plutselig dukket et gulbrunt ørkenlandskap opp på den enorme skjermen foran dem.
«Nå, da?» sa damen.
«Vi har bilde», ropte bestefar.
«Bra», sa damen.
«Vi må skynde oss. Aldri godt å vite når forbindelsen bryter. Gjenstanden der nede slår ut alt elektronisk utstyr når det kommer for nær.»

Kameraet sveipet over ørkenlandskapet og stoppet ved ansiktet til damen som snakket. Huden hennes var solbrun. Det røde håret hennes hang i en lang hestehale. På hodet hadde hun en bredbremmet safarihatt. Hun kikket ned på dem med intense øyne.

«Gjenstanden er fremdeles stabil», sa hun alvorlig.
«Men teknikerne våre mener det ikke er trygt å flytte på den.»
«Kan vi få se den?!» sa bestefar utålmodig.
Damen flyttet blikket over på William.
«William Wenton», sa hun.
«Han burde jo egentlig bare komme seg ned hit. Dette overgår alt noen av oss har sett. Han kan hjelpe oss med å finne ut hva det er.»

«William har mer enn nok å gjøre med kodepyramiden akkurat nå», skjøt Benjamin inn.
«Vi ser helst at han ikke forlater senteret. Er du sikker på at denne gjenstanden ikke kan flyttes?»
«Ja», sa damen og nikket. «Jeg tror dette er mye større enn noen av oss kan ane.»
«La oss først se hva han får ut av det nå», sa bestefar utålmodig.
«Kan du vise oss hva det er vi egentlig snakker om her?»
«OK», sa damen. «Jeg går nærmere, så kan dere få se. Men sjansen er stor for at den slår ut forbindelsen.»
Det skurret kraftig fra høyttalerne før både lyd og bilde forsvant.
«Typisk», brummet bestefar og snudde seg mot en av teknikerne.
«Kan du gjenopprette forbindelsen?»
«Hvem er den damen?» sa Iscia.
«Det er Evie Floy», sa Benjamin. «Hun er sjefarkeolog for alle utgravingene vi gjør i Sahara.»
Benjamin skvatt til da det spraket høyt fra høyttalerne og bildet på skjermen kom tilbake.
«Ser dere noe?» sa den skurrete stemmen til Evie Floy.
Bildet på skjermen viste nå et stort krater i ørkensanden. Et par grønne lastebiler stod ved siden av det store hullet og så ut som lekebiler i forhold.
«Kan du gå nærmere?» sa bestefar. William kunne høre at stemmen hans dirret av nysgjerrighet.
Kameraet beveget seg nærmere krateret. William var så oppslukt av det som skjedde oppe på skjermen at han glemte alt rundt seg. Han tok et par skritt frem og gikk rett inn i en av teknikerne.
«Unnskyld», sa William uten å ta blikket fra skjermen. Hele kroppen hans kriblet av forventning – et krater kunne oppstå enten av en kraftig eksplosjon, eller hvis noe fra verdensrommet traff jorda. Kunne det være en meteor?

William holdt pusten da kameraet nærmet seg kanten av krateret og stoppet. Så tiltet det ned mot bunnen av det store hullet.
Det lød et gisp gjennom kontrollrommet.

Fjerde bok om William Wenton, Apokalypsegeneratoren er nå ute

Kjøp Apokalypsegeneratoren her

Første titt på COMPis av Hasse Hope

Compis av Hasse Hope

COMPis av Hasse Hope er scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Utdrag: COMPis

Det var første skoledag på Litago Tropical Høyskol.¹ Skoleområdet hadde tidligere vært Ullevål sykehus, men ble i 2024 gjort om til hovedstadens suverent største skole. Studenter stimlet sammen og gikk inn dørene til Blokk A, én av seks enorme bygninger, mens de gjorde det studenter gjerne gjør: snakke, stå inntil skapene sine, le, spørre hverandre hva de fikk på forrige prøve – du skjønner tegninga.

En klassisk morgen på Høyskol. Det vil si, en klassisk morgen helt til Leo Kreutzberg meldte sin ankomst. Lenge før dørene åpnet seg og han spradet inn, visste folk at han var på vei. Sånt spredte seg kjapt via JungelTelegrafen,² og bevisst eller ubevisst, når folk visste at Leo Kreutzberg var i nærheten, sluttet de umiddelbart å være seg selv. De prøvde i stedet å være noe bedre. De som vanligvis var rake i ryggen, begynte å krumme den for å se mer avslappet ut, guttene la armene i kors og hevet en fot inntil skapet sitt, jentene sjekket sminken sin en siste gang i lommespeilet. Så var scenen satt. Døren åpnet seg, og inn steg Leo.


¹ Under Reform 27 ble alle videregående skoler i landet omdøpt til Høyskol for å
nærme seg den amerikanske institusjonen High School. Høyskoler skiftet samtidig
navn til Mini-universitet. Alle høyskoler var sponset da staten ikke lenger
hadde råd til å stå for all finansiering, på denne skolen hadde sponsoravtalen gått
til Litagos nye ananassmak «Tropical».

² Det soleklart mest populære sosiale mediet i Norge anno 2057. Ikke så ulikt Facebook
var før det imploderte på 2020-tallet, med statuser, bilder, videoer og altfor
mye reklame.

COMPis av Hasse Hope er en scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Compis av Hasse Hope

Året er 2057, og fremtiden har innhentet Norge. Selskapet PrivatOil skal lansere COMPis, verdens første 100 % menneskelignende robot, og den skal selges til unge, ensomme mennesker som trenger en robotvenn. Men selskapet fortviler, det viser seg nemlig at roboten er tidenes største nerd, så nerd at ingen vil bli venn med den. Da forskerne innser at kulhet ikke kan programmeres, bestemmer de seg for at den må læres opp på gamlemåten. Slik ender COMPis opp på Oslos kuleste skole sammen med skolens kuleste fyr. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det kjapt.

COMPis er scifikomedie og fremtidsdrama, høstens varmeste dystopi om vennskap og hva det egentlig vil si å være kul.

Kjøp COMPis her

Oppskrift på varmende bacalao

Oppskrift på bacalao fra Nevada Berg

Man skulle ikke tro at bacalao var en norsk rett, men den er blitt en viktig del av våre mattradisjoner.

Fra boken: Nevadas kjøkken

Tørrfisk hadde allerede hatt stor betydning i mange århundrer da vi på 1600-tallet begynte å låne tradisjoner fra andre land og saltet torsken før den ble lagt ut på klippene for å tørke. Klippfisken ble en ekstremt viktig eksportvare, ikke minst for Kristiansund, som sendte skip etter skip med klippfisk til Spania. I 1830-årene begynte spanske skip å hente klippfisken rett fra Kristiansund, for å unngå høyere skatter. Bacalao er en viktig arv fra denne perioden, som vi kaller spansketiden.

I de opprinnelige variantene av bacalao var det ikke særlig vanlig med hvitløk, siden det ble regnet som «uappetittlig for nordmennene, da det har en ubehagelig lukt og smak». Nå står jeg nok i fare for å opprøre puristene, men jeg er veldig glad i å tilsette hvitløk, særlig når den gir smak til oljen.

Til 4–6 porsjoner bacalao trenger du:

  • 1 kg klippfisk 2 dl olivenolje
  • 3 store fedd hvitløk, finhakket
  • 3 små, tørkede pequin- chilier, knust, eller 1/2 ss tørkede chiliflak (tilpass til din smak)
  • 2 store løk, i ringer
  • 1 kg kokefaste poteter, skrelt og skåret i tynne skiver
  • 2 bokser (800 g) hakkede tomater
  • 2 røde paprika, i skiver
  • 180 g tomatpuré, blandet med 2 ss vann
    persille, finhakket

Slik gjør du det:

  1. Vann ut klippfisken i en stor gryte i 24 til 36 timer. Skift vann to ganger. Hell vannet av fisken og skjær den i 3 til 4 cm store biter.
  2. Varm olivenoljen i en stor, tykkbunnet gryte. Tilsett hvitløk og knust chili og fres til hvitløken begynner å bli brunet og oljen er blitt velduftende. Ta ut halvparten av oljen og ta vare på den til senere.
  3. Begynn med å legge 1/3 av løken i oljen, etterfulgt av 1/3 av potetene (legg dem som takstein), 1/3 av klippfisken, 1/3 av de hakkede tomatene, 1/3 av paprikaen og 1/3 av oljen du tok til side (i denne rekkefølgen). Gjenta to ganger, til du har brukt opp alt sammen.
  4. Bland vann og tomatpuré og hell over. Retten skaper mye væske mens den koker, så det gjør ikke noe om tomatpureen er tykk nå.
  5. Legg på lokk og kok opp. Senk varmen og la småkoke i én time. Rist på gryten en gang imellom for å hindre at det svir seg i bunnen. Men for all del må du ikke røre! Etter én time sjekker du at potetene er møre ved å stikke i dem med en kniv.
  6. Pynt med hakket persille og server med oliven og godt, lyst brød.

Nevada Bergs oppskrift på varmende bacalao

Nevadas kjøkken

Verdens beste matblogger er amerikansk, skriver om tradisjonell norsk mat og bor i Veggli i Numedal.

For to år siden flyttet amerikanske Nevada Berg til en vakker fjellgård fra 1500-tallet i Numedal. Hun ble raskt oppmerksom på det store utvalget kjøtt og råvarer, og naturens kulinariske fristelser som lå og ventet rett utenfor stuedøren. De mange smakene og kvaliteten på maten inspirerte Nevada, og hun startet bloggen North Wild Kitchen. Oppskriftene hennes og historiene hun forteller er inspirert av tradisjoner og historie på den ene siden, og av nyskapende tilnærminger til norske ingredienser på den andre.

I 2016 vant North Wild Kitchen Best Food Blog Award og Editor’s Choice for Best New Voice, delt ut av matbladet Saveur Magazine. Nevadas tekster er publisert i en rekke internasjonale magasiner og aviser. Dette er den første kokeboken hennes.

Kjøp Nevadas kjøkken her

Fredagspizzaen

Lofthus Samvirkerlag lager kanskje Norges beste pizza. I boka Pizza deler Eirik Sevaldsen sine oppskrifter med oss. Ukens fredagspizza: Chorizo

Dropp dyrt og fancy utstyr – legg heller pengene i toppingen eller osten
– Eirik Sevaldsen

Flere oppskrifter finner du i Pizza

Chorizo er en sterk pølse som har sin opprinnelse fra Den iberiske halvøy. Den er også utbredt i Latin-Amerika. Den er et sterkere alternativ til pepperoni og enda mer smakfull. Det vil sive rød væske ut av pølsen når du steker den. Det skyldes paprikaen den er krydret med. Vi har valgt å balansere krydderet med tomater som er friske og med masse sødme.

Dette trenger du:

  • Bunn → Se oppskrift
  • Rød saus (scroll ned for oppskrift)
  • 20 g mozarella
  • 20 g cheddar
  • 20 g gouda
  • Chorizo
  • Små, gule tomater (bruk røde hvis du ikke finner)
  • Koriander
  • Salt og pepper

Slik gjør du det:

  1. Lag bunn og saus.
  2. Forvarm ovnen til 250 grader eller maks varme.
  3. Kut chorizo i 0,5 cm tykke skiver. Legg til side.
  4. Kutt tomater i to og press ut saften. Salte og pepre. Sett til side.
  5. Fordel saus og ost på pizzaen.
  6. Fordel chorizo og tomater.
  7. Ta pizzaen ut av ovnen når bunnen er gyllen, ca. 5 minutter på 250 grader.
  8. Legg på koriander.
  9. Krydre med salt og pepper.

Oppskrift på rød saus

Det går ca. 80 g saus på en pizza. Ca. en stor amerikaskje! En boks hermetiske tomater à 250 g gir saus til 2 til 3 pizzaer avhengig av type tomater, og hvor mye væske det er i boksen. Mengden jeg oppgir her er basert på ferdig avrente tomater. 1 spiseskje tilsvarer ca. 3 teskjeer.

Ingredienser:

  • Hermetiske tomater
  • Soltørkede tomater i olje
  • Olivenolje
  1. Finn de hermetiske tomatene du liker best, og de beste soltørkede tomatene på glass i olje. Vi bruker «chopped» tomater, da får du mer saus ut av tomatene enn om du velger hele tomater. La tomatene renne godt av, gjerne over natten i kjøleskapet. Om du har det travelt, kan du hjelpe til med en skje og presse ut saften. Ta vare på juicen.
  2. Legg de soltørkede tomatene i en sil og la dem renne av seg.
  3. Finhakk eller kjør de soltørkede tomatene med en stavmikser til puré.
  4. Bland pureen med tomatene, i forholdet 12 deler tomat og én del soltørkede tomater.
  5. Tilsett en spiseskje olivenolje per 500 g ferdig saus.
  6. Det går ca. 80 g saus til en pizza med diameter 32 cm.

God fredag!

Kjøp Pizza her