Kategori: Bokstoff

Vindtorn-prisen til Eldrid Lunden

Eldrid Lundens dikt balanserer på grensa mellom det sansa, det tenkte og det som er kjent. Eit sterkt indre trykk – på minimalistisk vis. Dikta set difor merke i lesaren. Dei har ein retorisk snert, ofte med feministisk tilsnitt, sa juryen under kveldens utdeling. Les hele talen her.

Om å vere fylt til forstanden av gråt

Tale til utdelinga av Vindtorns Minnepris 2019

Det var ein gong at diktaren Gro Dahle gjekk på skriveskule. Læraren sa om Dahles dikt: “kast og begynn på nytt”! Gro Dahle mista motet og kasta dikta før gjennomgangen. Rett i søpla ved kopimaskina. Ikkje lenger etter fann læraren dikta i søpla, gjenkjente dei som Dahles, og gjekk til henne og sa “Her skal du begynne.”

Slik byrja Dahles diktarskap. Og i 2015 fekk ho Vindtornprisen. Det var berre eit spørsmål om tid før skrivelæraren skulle få prisen. Læraren får prisen for sitt kontrære, nyskapande, stundom rebelske, stundom naudsynte og essensielle forfattarskap. Men samtidig, med sin poetiske praksis, vart altså prisvinnaren den første professoren i sitt fag, og har betydd så mykje for så mange. Som til dømes Dahle, som seier:

Ordene hennes har blitt grunnloven min, mine bud.
Jeg kaster det meste jeg skriver og begynner på nytt og på nytt og på nytt.
Og så er det: “Gå dit det brenn», «Du må bryte meir stein», «Ikkje ver så flink og snill pike»
og ikke minst: «Du får vere den du er til det går over av seg sjølv!».

“Gå heim og skriv om mjølka, gut,” skal prisvinnaren ha sagt til ein annan elev. Denne direkte og kanskje småfrekke tonen har vore der i prisvinnarens over femti år lange forfattarskap. Då forfattaren i sitt åttiande år gav ut ei diktsamling som viste atter ei ny side, var juryen einstemmig i å innstille Eldrid Lunden som vinnar av Triztan Vindtorn Poesipris.

*

Tabu er område der vi ikkje vil vite om vi vil skade nokon, står det i Eldrid Lundens siste bok, Det er berre eit spørsmål om tid. Slike tvetydige fråsegner har vore med Lunden sidan oppveksten. Lunden kommenterer fenomenet i eit intervju (Vinduet 4-18): Eg vaks opp i eit bygdesamfunn som dyrka språkleg evne på sin måte, og då helst som forteljing eller ironi. Det siste kom gjerne til uttrykk som tvetydigheit. Eg har aldri vakse frå dette språket.

Lunden leitar såleis sjølv i heimen når ho skriv. Lunden diktar for tanken og kroppen – særleg i dei tre diktsamlingane som ho skreiv på søttitalet:

Har ho mørker i kroppen? skriv Lunden i samlinga hard, mjuk
Nei, ho har augnevipper
som stryk dagen over
i skugge.

“Hard i kantene og mjuk i fingertuppane,” skreiv poetkollega Liv Lundberg om Lundens poesi.
Ein kunne òg ha sagt om poesien det same som var sagt om Robert Frost ein gong: “Han var aldri nøgd med å si éin ting viss han kunne seie to eller fleire.”

Sidan 1968 har Lunden inviterert lesaren inn til fleirtydige, ureine poetiske univers. Då kom F.eks. juli. Lunden var då ein del av krinsen kring Profil. Sidan har ho gitt ut femten bøker. Fire av dei essays, resten dikt. Ho har fått Doblougprisen, Brages heiderspris og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Kanskje får Lunden Nordisk Råds litteraturpris for den siste boka si. Ho er iallfall nominert.

Lunden var med på å starte Forfattarstudiet i Bø, og var allereie i 1996 professor i skjønnlitterær skrivekunst. Ho veit kva ho gjer med teksten når ho gjer den både hard og mjuk og formidliande så mykje som muleg når den først skal trykkast.

Motpolane i Lundens dikt er der både i form og i motiv. Lundens krasse ironi blir elegant kontrastert av store, sentrallyriske motiv og naturtablå. Dei er skrive fram med ei hand som er stø men likevel kjenner skjelva av motpolenes møte. Retorisk fast, men språkleg vart og nyansert.

Og så dette fantastiske: AT motpolar møtest! Lundens dikt balanserer på grensa mellom det sansa, det tenkte og det som er kjent. Eit sterkt indre trykk – på minimalistisk vis. Dikta set difor merke i lesaren. Dei har ein retorisk snert, ofte med feministisk tilsnitt.

(Kvinnelege subjekt møter mannen. Det kvinnelege subjektet møter mannen i seg, og ho møter andre jenter/ kvinner. Dei tøtsjar ikkje alltid tabu, men noko står alltid på spel, for diktarsubjektet.

“Eg tenkjer meg sjølv som halvt skuggelagt. Så er diktinga eit forsøk på å få lys inn på alle område, ei insistering på at alle område tel.” sa Lunden til Arild Stubhaug i 1978, på den tida då ho skreiv desse dikta. Lundens poesi er like insisterande. Temperaturen er høg. Nervene er nakne.

Kritikk og sorg

Vil du bli ei undertrykt jente/ skal du seie at du er ei undertrykt jente/ du vil ganske enkelt bli tatt/ på ordet, skriv Lunden i eit mykje sitert dikt frå Gjenkjennelsen, 1982.

Tematikken er eksplisitt, som naudsynt kanskje var på den tida. Lunden var tidleg ute med å skrive om kvinner sine doble posisjonar i samfunnet. Dualiteten finst også i Lundens form. Ho kan vere eksplisitt, men samtidig sober.

Ho kan vere kritisk, ja. Men formidlar òg sorg. Diktet eg las peiker fram mot Det er berre eit spørsmål om tid.

((Lundens dikt gjer vondt, og er personlege, eksistensielle og politiske på same tid. Dikta skriv oss inn i ein sosial, kulturell, eksistensiell og politisk samanheng. Slik blir den individuelle røynsla politisk: Individets utfordringar er kollektive. Dei er brotne gjennom prismet til individet.
Det er sjølvsagt ikkje enkelt, hos Lunden. For Lunden gjer diktet klokare enn både seg sjølv og alle oss andre. Hennar slentrande og cool måte til tross: Innst inne har nok Lunden vyrdnad for diktet. Ho tar det på den største alvor fordi diktet gir innsikt i mørkret i menneska.

Tilsynelatande cool og liksom tilbakelent har ho aldri slutta å vere. Frå ei styla rufsetheit i tidlege samlingar, har sisteboka tilsynelatande likeframme – men varme dikt.))

I livsveven til eit menneske kan det vere slått inn
trådar med stor nødvendigheit. Det hende du redda
meg frå meg sjølv. Siste gongen det skjedde var
lyset i ferd med å bli oppslukt av mørkret
Du sat så roleg resten av kvelden
Varmen slo ut av kroppen din som frå ein glødeomn

Lunden skriv, I det er berre eit spørsmål om tid, slik at ein kjenner varma i veven, altså varma i teksten. Ordet vev betyr tekst, og Lunden kjem særleg nært innpå forteljinga om å leve.Her blir det å skrive like sjølvsagt som å puste. Og puste, det gjer desse dikta.

Gjennom femti år har Lunden stått utanfor tradisjonane, og slik stått i tradisjonen av dei som Steinar Opstad (i Himmelretninger) kallar dei ekte geni. Men éin tradisjon blir Lunden, etter si siste bok, henta inn av: Forfattarskapa som begynner som eksperimentelle og nyskapande, og som blir formmessig enklare, men innhaldsmessig meir kompliserte. Slik finn ein motpolar også i det overordna nivået, mellom bøker: mellom dei rebelske førstedikta og dei, på sitt vis endå meir opne – forsonande – nye dikta. Motpolane finst òg i setningsnivået. Ein kan vere fylt til forstanden av gråt. Det er for alt dette, for den skarpe tanken og det store, bankande, sterke hjartet at Eldrid Lunden får Triztan Vindtorn Poesipris 2018.

Vindtorn Poesipris’ jury – Birgit Hatlehol, Carina Beddari, Fredrik Høyer, Mette Karlsvik og Stein Versto

Unni Lindell og Heine Bakkeid nominert til Rivertonprisen 2018

Rivertonprisen, «Den gyldne revolver», deles ut årlig av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur. Unni Lindell og Heine Bakkeid er begge nominert til Rivertonprisen 2018.

Nordic noir lever i beste velgående i den andre boken i denne lovende krimserien hvor Thorkild Aske tar på seg et potensielt dødelig oppdrag. Det gode og originale språket hever denne krimromanen over mange andre i samme sjanger. Et særdeles godt gjennomført krimplott holder leseren i ånde i en underholdende og spennende krim hvor det også har blitt plass til noe humor.
– Rivertonjuryen

Møt meg i paradis

Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir overtalt til å bistå den kjente krimforfatteren Milla Lind med research til hennes nye bok. Linds forrige konsulent, også en tidligere politimann, ble drept mens de jobbet med Millas krimfortelling, som skal ta utgangspunkt i en sak fra virkeligheten der to unge jenter på mystisk vis har forsvunnet fra en barnevernsinstitusjon. Men ganske snart skjønner Aske at ingenting er slik han første trodde, verken med savnetsaken, med Milla Lind eller med drapet på mannen han tok over for …

Møt meg i paradis er andre bok om Thorkild Aske.

Herlig mørk fornøyelse. Merk deg navnet Heine Bakkeid først som sist. Hans andre krim er fascinerende nordic noir av høy kvalitet. Antihelten Thorkild Aske frembringer flere av de samme følelsene vi får av Jo Nesbøs Harry Hole der han strever mot menneskelig forfall og fordervelse. Plot og karakterer fascinerer så sterkt at boken er vanskelig å legge bort.
– Elin Brend Bjørhei, VG

Kjøp Møt meg i paradis
morsdagen

Forfatteren sier at denne romanen «først og fremst er et eventyr for voksne. Dernest er det en kriminalroman.» Det er Lindells andre roman der Marian Dahle har store utfordringer med å oppklare bestialske drap, men Cato Isaksen er også med selv om han er mer i bakgrunnen. Som lesere følger vi forbryteren på nært hold, og spenningen gjelder dermed først og fremst hvordan og når politiet løser sine oppgaver. En komplisert og intelligent intrige fremstilles i et rikt og variert språk.
– Rivertonjuryen

Dronen

En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.
Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.

På sitt beste! Dronen byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning. Her er krypende uhygge, skumle scener, en spennende krimgåte og godt utviklede karakterer som er mer enn det fasaden viser.
– Elin Brend Bjørhei, VG

Kjøp Dronen

Demian Vitanza mottok Ibsenprisen 2019

Demian Vitanza har mottatt Ibsenprisen 2019 for scenediktet Tyngde

Tekst: Juryen

Tyngde er et scenedikt med et sterkt og nært narrativ. I teksten taler to stemmer fra det hinsidige: Den ene på vegne av et ufødt barn, den andre på vegne av en avdød mann. Stemmenes opphav skaper et tekstlig spenn mellom den døde mannens tilværelse som frø dypt i jorden til det ufødte barnets tilværelse et sted i kosmos. Historien tar utgangspunkt i det dokumentariske og personlige, men er gitt en teatral forskyvning som gjør at stoffet oppleves allmennmenneskelig og gjenkjennelig. Tyngde er et nært portrett av en tapserfaring fortalt med den taptes stemme.

Vitanza skriver med poetisk kraft og høy kompleksitet om levd og ulevd liv. Språket er stringent, vitalt og billedrikt. Verkets gjennomgående bruk av botaniske referanser skaper en nærmest taktil språkopplevelse.

Tyngde hadde urpremiere i september 2018. Produsert av Nationaltheatret.

Tyngde

Tyngde er to scenedikt fra det hinsidige. Ett fra før livets begynnelse, det andre fra etter livets slutt. Det ene er sett fra plantenes perspektiv, det andre fra verdensrommet. Det er kjærlighet og lengsel som tvinger oss inn i disse perspektivene, fordi man aldri vil slutte å lete etter noen man har elsket og mistet.

Kjøp Tyngde her

Sagt om Tyngde:

Og jeg er blitt svært positivt overrasket – og dypt grepet – av Demian Vitanzas nyskrevne verk Tyngde. Tonesatt av Nils M. Larsen og Bendik Kjeldsberg og fremført av Terje Strømdahl og ti år gamle Oline Flæte Modalsli. Et fantastisk eksempel på hvor mye en god produksjon kan løfte et dramatisk verk.
– Per Christian Selmer-Andersen, Aftenposten

Tyngde setter seg i kroppen som en eksistensiell klo av sorg og ubehag. (…) Dette er en kraftanstrengelse av dimensjoner.
– Victoria Kielland, Klassekampen

Demian Vitanza har åpenbart en særegen evne til å få folk til å åpne seg og by på historier som er viktige, både i kraft av det individuelle og det allmenngyldige. Terje Strømdahls dypt personlige inngang til materialet, i kombinasjon med det overordnede kunstneriske prosjektet, gjør dette til en sjelden forestilling.
– Chris Erichsen, Scenekunst

Tenk deg at du blir kidnappet på gaten, midt på dagen

Tenk deg at du blir tatt på gaten, midt på dagen. En mørk varebil kjører opp ved siden av deg, døren rives opp og du blir dradd med inn. Du får en hette over hodet og er nå gissel hos en av verdens mest brutale terrororganisasjoner.

Av: Trygve Kalland

Du er livredd, men hvis dette skjer på gaten i Norge, kan du i det minste fortelle deg selv at terroristene vil måtte jobbe hardt for å ikke bli tatt. Snart vil politiet sette inn et massivt apparat i hele Norge, sikkerhetstjenesten vil bruke alle sine innhentingsmetoder, tradisjonelle og utradisjonelle, tekniske og menneskelige, for å finne ut hvem terroristene er og hvor de holder deg fanget. Det kan ta tid, men når de vel finner deg kommer landets beste spesialstyrker til å sparke inn døren, og i lys av sjokkgranatene kontant nedkjempe terroristene og dra deg ut i friheten.

I beste fall. I Norge. Men hva hvis varebilen kjører opp på siden av deg mens du står på gaten i Aleppo, i Syria, og før noen hjemme vet at du er borte har terroristene tatt deg med dypt inn i hjertet av Kalifatet, Den islamske stat? Et kalifat som er langt utenfor rekkevidde for politiet, sikkerhetstjenestene og spesialstyrkene, et land skjult i mørke for resten av verden. Du er borte, forsvunnet, helt i terroristenes vold, terrorister som nyter å henrette gisler foran hele verden.

Scenarioet er dessverre ikke ukjent. Flere nordmenn har vært tatt som gisler de siste tiårene, noen av dem henrettet, den siste i 2015, av nettopp Den islamske stat.

Jeg vet ikke hvordan norske myndigheter jobbet eller hvilke muligheter de hadde i disse sakene, men den tilsynelatende håpløsheten og maktesløsheten i disse scenarioene, fikk meg til å gruble: så lenge ingen nordmann har enkel tilgang til den Islamske Staten, hva kan man gjøre hvis noen blir tatt der nede? Betale løsepenger? Gi opp?

Så slo det meg: det er jo ikke riktig at ingen nordmenn har tilgang til Den islamske stat. Tvert i mot, et hundretalls nordmenn har jo reist ned de siste syv årene, nettopp for å bosette seg og slåss for Kalifatet!

Riktignok er dette nordmenn som har forkastet det meste som det norske samfunnet står for, og kanskje ikke vil være de første til å melde seg frivillige til å samarbeide med norske myndigheter, men allikevel! Disse fremmedkrigerne, langt fra å være støpt fra en form, har alle sin unike historie, sin begrunnelse, mer eller mindre gjennomtenkt, for å være med på det forferdelige prosjektet som Den islamske stat er. Hva hvis en av dem kunne overtales til å…?

Og slik ble de født i hodet mitt, karakterene i «Hundene i Raqqa». Hege, bistandsarbeideren som belønnes for sine gode gjerninger gjennom å bli et grotesk verktøy i den Islamske Statens propagandakrig; Einar og Petter, de desperate PST-tjenestemennene som må finne en løsning på et umulig problem, og snart begynner å tøye strikken; Mariam, den ferske, idealistiske og nesevise etterretningsanalytikeren som så gjerne vil være en spiller i dramaet, men ikke blir tatt på alvor; og, ikke minst, Sjur, den stakkarslige, halvhjertede islamistiske ekstremisten, som bare prøver å finne mening i tilværelsen, men som, like halvhjertet, ender opp som den sentrale brikken i en internasjonal krise.

Jeg visste ikke hvordan det skulle gå med dem når jeg kastet dem inn i historien. Men det viste seg å bli like nervepirrende for meg som forfatter, som jeg håper det blir for dere som lesere.

Kjøp Hundene i Raqqa her

Hundene i Raqqa:

Når norske Hege Kvalvåg blir tatt som gissel av IS i Syria, blir det hett for PST og E-tjenesten. Og enklere blir det ikke når de får høre om et planlagt terroranslag mot Stortinget.
Når den ensomme unggutten Sjur Larsen møter somaliske Gaal, får han endelig en venn han kan stole på. Og når Gaal overtaler ham til å konvertere til Islam og joine brødrene De tålmodige på Grønland i Oslo, opplever Sjur kameratskap og tilhørighet for aller første gang i livet. Men når gruppa planlegger å utføre et kaldblodig terrorangrep i Oslo, blir det vanskelig å være Sjur. Men enda vanskeligere blir det når PST, i all hemmelighet, sender ham – av alle mennesker – til Syria for å redde Hege Kvalvåg.

Hundene i Raqqa er en nervepirrende og virkelighetsnær thriller om et gisseldrama i Raqqa i Syria – og om en redningsaksjon helt utenom det vanlige.

Verdens poesidag

Går verden under i morra, kan du utsette støvsuginga til en annen dag. Elske må du gjøre nå. Det som er verdt å vente på venter ikke, skriver poeten Joakim Kjørsvik. I dag er det Verdens poesidag og vi feirer med et lite knippe vårdikt. Bra for sjela og humøret.

Går verden under i morra,
kan du utsette støvsuginga
til en annen dag. Elske
må du gjøre nå. Det
som er verdt å vente på
venter ikke.

Kom deg ut døra, beinfly
til stasjonen, kast fra deg
bagasjen, hopp på toget
i fart! Finn

kupéen din. Spør hun
som sitter der, med øyne
som lyser slik furutrær
dufter om våren: -Hvor

går dette toget, egentlig?

– Det er det ingen som vet.
– Er det vakkert der?
– Det kommer an på.
– An på hva da?
Oss.

Joakim Kjørsvik (Mer ren poesi)

Der ute sopar dei gatene for støv til våren.

Dei tek minna med seg
når dei dreg vidare for å klargjere andre gater,

andre somrar.

Kanskje er du der

Oddbjørn Birkeland (Eurydike snur)

Byrje på ny

av og til får eg
lyst til å vere
ny i verda

ikkje sakne, sørgje
eller skamme seg

men vere som våren

vere ei lita spire
som ligg nede i jorda
strekkjer seg oppover

gjennom mørke molda

ei lita spire som bryt
skorpa og kikar opp

faldar seg ut og
seier hei, verda

her er eg

Ruth Lillegraven (Mer ren poesi)

Morgen

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

Kolbein Falkeid (Mer ren poesi)

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke (Samlede dikt)

Lauvet

Under lauvet som stilt fall ned
bad eit hjarte om dødens fred.
Ville aldri sjå sola snu.
Aldri elske meir. Aldri tru.

Våren kom til den nakne skog.
Hjartet inn i si natt seg drog.
Fjorårs lauvham låg kald og død,
kvilte tungt over kim og frø.

Aldri stansar ein vår for godt.
Gjennom lauvlaget tært og grått
friske spirer bryt fram og gror.
Hjartet finn att si grøne jord.

Får sin sommar. – Men når det ser
bleike fjorlauv som enno tér
skuggelett over frodig grunn
gløymer hjartet den lyse lund.

Halldis Moren Vesaas (Dikt i samling) 

Se alle våre diktsamlinger her 

B for bildebokserie

For cirka ei uke siden kom B for bursdag, den andre boka i serien om Bea og Adil og livet i barnehagen. Den har blitt så utrolig fin!

Av: Nina E. Grøntvedt

Denne boka er mitt tredje samarbeid med illustratør Bård Sletvold Torkildsen. Han er bare UTROLIG god til å tegne, spør du meg. Noe som er litt rart, er at han og jeg ennå ikke har møttes. Vi har ikke snakka sammen på telefonen, engang. Alt jeg vet om Bård, er at han (i følge seg selv) ser sånn ut:

Selvportrett (2018) av Bård Sletvold Torkildsen

Jeg fant tegninga på nett, da jeg googla ham. Jeg lurer på hvor mange flere bøker vi skal lage sammen, før vi treffes? (Og så lurer jeg på om han virkelig har så lang hals, på ordentlig? Nei da.) For vi har bare maila, bitte lite grann. Likevel har vi, sammen med redaktør Lisa Marie Nagel i Aschehoug, lagd disse to bøkene om Bea og vennene hennes. (Og før det, bildeboka PLUTSELIG.)

Illustratør: Bård Sletvold Torkildsen

Jeg er selv illustratør, og vant til å både illustrere og designe bøkene mine selv. Derfor var det ganske nervepirrende å vente på de aller første skissene fra Bård. Tenk om de ikke var noe fine? Tenk om han hadde misforstått teksten FULLSTENDIG? Tenk om … jeg vet ikke … tenk om det bare ble helt FEIL? Dette var jeg redd for. Og så var jeg redd for å være forferdelig, pirkete og kontrollerende å jobbe med. Heldigvis var jeg ikke det. (Tror jeg.) For heldigvis er Bård så god, både på karakterer, uttrykk, bakgrunner, farger og alt, at jeg ikke hadde NOEN som helst grunn til bekymring! Hver gang jeg har mottatt skisser og tegninger fra ham, har det vært en fornøyelse å se hvordan mine ord får et helt nytt, magisk, fargerikt og så utrolig vakkert liv i hans tegninger! Jeg blir bare så imponert over at det går an. For jeg hadde ikke fått til det han får til. Og det var ikke SÅNN jeg så for meg Bea og Adil, da jeg sendte fra meg teksten. Men nå greier jeg ikke å huske hva det var jeg så for meg! Nå ser jeg bare Bårds Bea og Adil. Det er de som ER Bea og Adil. Og jeg blir så stolt og glad av å bla i, og lese disse bøkene. Det er som å lese en tegnefilm!

Serien handler om livlige, høylytte, superergiske Bea og den litt mer stillferdige, sjenerte Adil. Og resten av ekorngruppa i barnehagen; Tyra, Iman, Daniel, Moa, Oskar og Helene. Åtte unger med hver sin personlighet og hver sin kulturelle bakgrunn. Det var viktig for meg at denne serien, i illustrasjonene, speiler det kulturelle mangfoldet vi har i samfunnet i dag, uten at det nødvendigvis tematiseres i teksten. Jeg vil at alle barn i Norge skal kunne kjenne seg igjen og føle at denne boka er for og om dem!

Illustratør: Bård Sletvold Torkildsen

Energibomba Bea er alltid hjelpsom, positiv og full av initiativ. Historiene er karakterdrevet, Bea er en hovedperson man liker. For hun vil bare godt. Selv om det aldri går sånn som hun hadde tenkt. I B for bestevenn, for eksempel, prøver Bea iherdig å skaffe seg en bestevenn. Adil er det åpenbare valget. Han vil leke det samme som Bea og han er der hele tida. Leseren ser det, de ser ham, men det gjør ikke Bea. I B for bursdag prøver Bea å lage verdens beste, mest fantastiske og storslagne bursdagsfeiring for Adil! Hun ser ikke at det slett ikke er sånn Adil vil feire bursdagen sin. Han vil ikke være dagens midtpunkt. Heldigvis finner de ut av det, og det går bra til slutt.

Jeg prøver å fortelle med målgruppas egen stemme, med barnets perspektiv. Jeg prøver å se verden gjennom Beas øyne når jeg skriver. Jeg har jobbet tett med Aschehougs bildebokredaktør, Lisa, det har vært en morsom og annerledes måte å jobbe på. Ikke så ensomt som det vanligvis er å sitte og skrive.

Det er mange små personligheter i Beas barnehage, som kan få større roller i forskjellige bøker, avhengig av historie og tema. For det er mye jeg vil ta opp. Ting som barn syns er viktig, morsomt, spennende. Jeg ser for meg at dette skal bli en lang bildebokserie, for det er mye som begynner på B. Brannbil, for eksempel. Og ballerina. Og den boka jeg tror vil bli ALLER mest populær og lest i filler på biblioteket? Helt sikkert B for bæsj. Den gleder jeg meg til å skrive. Og ikke minst til å se Bårds visualisering av. Jeg ser for meg mye brunt i fargepaletten. Men akkurat nå, altså; HURRA for B for bursdag! Det fins like mange måter å feire på, som det fins barn.

Hilsen N for Nina

B for bursdag

I dag har Adil bursdag. Det vil Bea feire! Men Adil blir ikke så glad som Bea hadde tenkt. Liker han ikke bursdag? Eller vil han bare feire på en litt annen måte enn det Bea har sett for seg?
I den andre boken om Bea og Adil og livet i barnehagen må Bea finne på noe veldig lurt for at Adil skal få feire bursdag akkurat sånn han ønsker seg.

Kjøp B for bursdag her

5 spørsmål med Klara Hveberg

Klara Hveberg debuterte med Lene din ensomhet langsomt mot min, våren 2019. Boken fikk strålende kritikker. Vi har stilt noen spørsmål til debutanten slik at du kan bli bedre kjent med henne.

Hva er den siste boka du har lest?

Jeg er akkurat ferdig med Naja Marie Aidts «Har døden tatt noe fra deg, så gi det tilbake», en sterk, vakker og vond bok om sorg. I tillegg er den bygd opp på en måte som minner om noen matematiske figurer som kalles fraktaler. Det betyr at teksten er ganske fragmentert, og at det stadig dukker opp tekstbiter som gjentar seg med små variasjoner. For eksempel blir hendelsesforløpet gjentatt med stadige utvidelser, som om historien gradvis vokser frem etter hvert som hovedpersonen er i stand til å ta innover seg det forferdelige som har hendt. Jeg synes formen gjenspeiler innholdet på en utrolig fin måte. Det er som om den fragmenterte strukturen understreker hvordan både språket og tilværelsen truer med å bryte sammen.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

Jeg må vel nesten si Aurora-bøkene av Anne-Cath. Vestly, for det var de som vekket interessen min for litteratur da jeg var liten. Men det er mange bøker som har betydd mye for meg i ulike faser av livet. Jonas Wergeland-triologien av Jan Kjærstad vekket litteraturinteressen min på nytt etter at jeg i studietiden nesten bare hadde lest matematikkbøker. Og debutromanen til Kjersti Skomsvold ga meg lyst til å begynne å skrive selv.

Hva inspirerte deg til å skrive debutromanen din?

Jeg hadde lyst til å se om jeg kunne bruke matematikken på en litterær måte, både i innholdet og i oppbygningen av strukturen. Jeg hadde lenge vært fascinert av historien om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Spesielt var jeg fascinert av personligheten hennes, hvordan hun virket både altfor sterk og altfor skjør på samme tid. Men det føltes problematisk å skulle dikte fritt om en historisk person, så det var først da jeg fikk idéen om at jeg kunne la hovedpersonen Rakel være en slags kopi av Sofja i nåtiden, at det virkelig løsnet. For da kunne jeg dikte fritt. Og den ideen fikk jeg gjennom matematikken, gjennom fraktaler, for de består nettopp av flere kopier som speiler hverandre og gjentar seg med små variasjoner. I tillegg er boka bygget opp av mindre fragmenter på to-tre sider, som består av utvidede øyeblikk fra Rakels liv. Mye av utfordringen i arbeidet med romanen, var å få disse bitene til å spille sammen så det ble en helhetlig mosaikk.

Når begynte du å skrive?

Jeg har egentlig skrevet så lenge jeg kan huske. I barndommen og ungdomsårene ble det mest dikt, og jeg fikk publisert noen dikt i lokale aviser og blader. Men etter at jeg begynte å studere matematikk, forsvant på en måte skjønnlitteraturen ut av livet mitt. Så ble jeg syk og måtte gi opp jobben min som forsker på universitetet. Dagene føltes helt innholdsløse, og jeg måtte prøve å finne noe jeg kunne greie å gjøre selv om jeg var mye sengeliggende. På en måte var det altså sykdommen som gjorde at jeg fant tilbake til litteraturens verden. Jeg begynte å skrive for å gi meg selv et slags håp.

Hva var det vanskeligste i arbeidet med denne boka?

Det aller vanskeligste var nok at jeg var syk og bare kunne skrive noen få setninger eller stikkord per dag. Sånn sett passet den fragmenterte strukturen perfekt. Jeg slet også lenge med den siste delen av romanen, for jeg ville at dette ikke bare skulle være en historie om kjærlighet, men også om ensomhet og om det å prøve å bruke kunsten til å skape seg en mening i tilværelsen. Men det var enklere for meg å skrive om kjærlighet enn om ensomhet, så jeg strevde mye med å få det mørke og det lyse til å være til stede i teksten samtidig. Det var også en utfordring å flette sammen de ulike trådene om Rakel, Sofja, kjærligheten, matematikken og musikken på en naturlig måte. Samtidig var det kanskje i denne delen av arbeidet jeg følte at jeg kunne dra mest nytte av å ha tatt en doktorgrad i matematikk. Da lærte jeg å forholde meg til et stort og komplekst materiale, og å elte og kna stoffet til det finner en form som får brikkene til å falle på plass. Det er en slags følelse av å skulle avdekke noe som allerede er der, som om stoffet egentlig har en form som du bare må oppdage.

Kjøp Lene din ensomhet langsomt mot min

Lene din ensomhet langsomt mot min

Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss.

Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold.

Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?

Lene din ensomhet langsomt mot min er en usedvanlig vakker, sår og morsom roman om å finne mening og sammenhenger akkurat når man trenger det.

En herlig historie om kjærlighetens mange aspekter og om søken etter skjønnhet i livet.
– Vigdis Moe Skarsten, Adresseavisen, terningkast 6

Denne knallsterke debutromanen gjør matte til musikk og livet til lyrikk. Bravo!
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen