Kategori: Bokstoff

24 dikt i desember

24 dikt i desember som sier at jeg savner deg. Ren poesis julehefte er et litt annerledes julehefte. For deg som ikke fikk til kalendergavene i år heller, alltid brenner ribba, eller som synes nettene kan bli litt for lange. I heftet finner du også en nydelig julekalender og herlige til og fra-lapper.

Kjøp årets fineste julegave her

Dette juleheftet er til alle dem som ikke fikk til kalendergavene i år heller. Til dem som brenner ribba, aldri helt finner takten, ble for full på julebordet igjen. Til dem som sitter alene med kjærlighetssorg eller bare skulle ønske jula snart var ferdig fordi ungene i år feirer julaften hos eksen. Kort sagt: Til alle dem som synes nettene kan bli litt for lange, skriver Ellen Wisløff i forordet til årets julehefte. Som bonus får du både julekalender og til og fra-lapper.

Til og fra-lapper

Kjøp årets fineste julegave her

Julehefte fra @renpoesi

Dette juleheftet er til alle dem som ikke fikk til kalendergavene i år heller. Til dem som brenner ribba, aldri helt finner takten, ble for full på julebordet igjen. Til dem som sitter alene med kjærlighetssorg eller bare skulle ønske jula snart var ferdig fordi ungene i år feirer julaften hos eksen. Kort sagt: Til alle dem som synes nettene kan bli litt for lange.

Av: Ellen Wisløff

For når alt skal være på topp, blir fallhøyden lett for stor. Det er ikke det at jeg ikke elsker jula. Jeg er egentlig den aller mest juleglade jeg vet om. Men jeg synes ikke alltid jula er så enkel, og i romjulen i fjor fyrte jeg av gårde en mail til Aschehoug om et noe annerledes julehefte.

Da det viste seg at Aschehoug-gjengen også likte ideen om et mollstemt julehefte, skjønte jeg at det er flere av oss; at jeg ikke er den eneste som iblant må gå på do og puste på julaften, eller som Gro Dahle skriver i det nydelige diktet «God jul til jula»:

Det snille, vennlige badet,
som står der og er et tilfluktsrom
for alle som trenger det,
et sted å puste,
et sted å gråte,
et sted å tørke øynene, pusse nesa
og rette seg opp.
Et sted å sitte og vente
til det verste er over.
For badet er alles venn.
For her har alle et rom.

De fleste tekstene i dette juleheftet er helt nye, men noen eldre favoritter måtte med. Noe er trist, en del ler jeg høyt av.

Og hvis juledrømmen krasjer for mye med livet sjæl, skal jeg tenke: Det er bare jul. Og så lar jeg støvet ligge, tenner et stearinlys, og leser Ruth Lillegravens tekst:

og så, trass alt det skitne og skakke
og skeive, vil det vere jul igjen
slik det blir jul til sist
uansett

GOD JUL!

Kjøp Ren Poesi julehefte her

Bedrøvet fugl

I biografien André Bjerke – i kampens glede byr forfatteren Peter Normann Waage på en rekke morsomme fortellinger om den stilsikre språkkunstneren. Som den gangen da Bjerkes kone fikk ham til å justere diktet «Bedrøvet fugl».

Fra André Bjerkes ABC

 

Bedrøvet fugl

En fugl som heter Pindia – Pampistiko – Pampibanon,
har aldri bodd i India,
og aldri bodd i Libanon.
Den er av farve mørkegul,
og er en svært bedrøvet fugl.

Den er nok svært tungsindig, ja.
Men blir den aldri blid, da mon?
Nei, spør du hvorfor Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
er så bedrøvet som den er,
så skal jeg gi deg svaret her.

Og svaret er at Pindia –
Pampistiko – Pampibanon
som aldri sang i India,
og aldri fløy i Libanon,
den sørger som en fanget prins
fordi den slettes ikke fins!

Da André Bjerkes kone Mette fikk diktet opplest, svarte hun: «Nei, nei! Det der kan du ikke lese for barn. Det er altfor trist. Barna vil begynne å gråte. Du må finne på noe annet.» Bjerke tenkte litt, og føyde til et siste vers:

Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si da, mon,
at vi har laget Pindia –
Pampistiko – Pampibanon?
Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!

Forræderens guide til Nord-Korea

– Morten Traavik med morsom og kreativ reisebok om Nord-Korea. Gir deg en følelse av å være i verdens mest lukkede land, skriver Aftenposten om Forræderens guide til Nord-Korea. Traavik har skrevet en reiseguide og en psykologisk bruksanvisning til en av verdens mest fryktede, men også mest misforståtte, nasjoner.

Morten Traavik var i sju år autorisert kulturattaché for «verdens mest lukkede land», med ansvar for nord-koreanernes kulturutvekslinger med omverdenen. Mot alle odds klarte han å vinne regimets tillitt og bygge nære vennskap. En storpolitisk krise, en atomprøvesprengning og en drapstrussel fikk ham til å avslutte forholdet høsten 2017. Dermed kan han endelig fortelle åpent og ærlig om sine unike erfaringer og inntrykk fra Nord-Korea.

Med Forræderens guide åpner Traavik en hittil stengt dør på gløtt og bringer oss tett inn på livet til dagens nord-koreanere, fortelle historiene om andre uredde nordmenn som har knyttet nære bånd til landet, og gir en enestående innføring i den historiske og politiske bakgrunnen til vår tids spennende storpolitiske spill.

(Relativt pålitelige) LANDFAKTA

Tekst: Morten Traavik

Flagg: Rødt, hvitt og blått

Den røde fargen i DPR Koreas flagg representerer
de revolusjonære pionérenes og våpenbrødrenes
blod, det hvite den rene lojaliteten til våre tropper
og de som støtter vårt parti, og det blå våre storslagne
drømmer og høye målsettinger.
KIM JONG UN

NAVN: DEN DEMOKRATISKE FOLKEREPUBLIKKEN KOREA (DPRK)

Grunnlagt av Kim Il Sung den 9. september, Juche 37 (1948), en uavhengig sosialistisk stat som ivaretar det koreanske folkets interesser, der massene er alle tings herskere og alle ting tjener dem. Selv om han var konstant opptatt etter frigjøringen, viet Kim Il Sung spørsmålet om den nye statens navn stor oppmerksomhet. Enkelte mente at navnet var for langt, og at andre land ikke hadde så lange navn. Presidenten svarte imidlertid at vi selv skal bestemme hva landet vårt skal hete, slik folket som er landets sanne herskere krever.

Dette noe påståelige navnet forkortes oftest, både i og utenfor Nord-Korea, med de engelske initialene DPRK (Democratic People’s Republic of Korea).

Som besøkende er det denne formelle benevnelsen, i den engelske uttalen di-pi-ar-kei, du som oftest vil høre brukt av de statsansatte koreanske guidene som også er dine tolker, fiksere og ikke minst påpassere.

Ingen eller svært få tar imidlertid anstøt om du bruker det internasjonalt rådende – og ikke minst lettere å huske – North Korea. Du risikerer heller ingen straffetiltak eller ubehageligheter. Faktisk brukes både ≪nord≫ og ≪sør≫ om de to Koreaene også i den nordkoreanske offentligheten, eller statsfortellingen om du vil, men alltid med liten forbokstav, altså ≪north Korea≫ og ≪south Korea≫. Delingen av Koreahalvøya er nemlig ifølge statsfortellingen bare en midlertidig tilstand, og bruk av store initialer er derfor implisitt å godta den unaturlige oppsplittingen av ett og samme folk og land.

TIDSREGNING: JUCHE

Koreahalvøya ligger i samme tidssone som Japan, sju timer foran Norge. Nord-Korea kan derimot skilte med sin helt egen tidsregning: Juche (uttales tsjútsje) er oppkalt etter statsideologien og ble offisielt innført i 1997, da den tre år lange sørgeperioden etter Kim Il Sung var over. Juche begynner med Kim Il Sungs fødsel i 1912, som imidlertid ikke er år 0 siden det ville være upassende (og risikabelt) å betegne Den store leders fødselsår som et ingenting. Derfor er vårt gregorianske 1912 Juche 1, og 100-årsjubileet for Kim Il Sungs fødsel ble følgelig feiret i 2012 som Juche 101. Nord-Korea opererer imidlertid ikke med noe f.K. (for Kim) og e.K., og selv i Juchens hjemland har bruken av tidsregningen noe halvhjertet over seg.

Både i nasjonale medier og fremmedspråklige publikasjoner blir årstall som regel oppgitt med vestlig tidsregning i parentes, for eksempel Juche 107 (2018).

BELIGGENHET: I SENTRUM AV ØST-ASIA

I nord danner elvene Amnok (kinesisk: Yalu) og Tuman (Tumen) en knapt 140 mil lang naturlig grense mot Kina (Nord-Koreas lengste landegrense). Lengst i øst ender den i en treriksrøys der de to landene møter Russland. Mot vårt naboland i øst har Nord-Korea en 17 kilometer lang grensestubb – Russlands østligste og korteste landegrense. Den er uansett lang nok til å gi en nordmann full dekning for å kunne glede sine nordkoreanske verter med en vennskapsskål eller to for at vi kun har ett eneste land imellom oss. I øst ligger en annen regional stormakt, Japan, som koreanere både i nord og sør av gode grunner har et komplekst og historisk betent forhold til. Særlig Kina og Japan har i mange århundrer vekslet på å dominere, og i perioder har de kolonisert hele Koreahalvøya.

Fra skvisen mellom disse tre stormaktene kommer en rekke ulike variasjoner av det koreanske uttrykket ≪en reke blant hvaler≫ og ordtaket ≪Mellom hvaler som slåss, blir en reke knust≫.

Det er imidlertid den tredje grensen mange trolig har hørt mest om, nemlig den i sør mot ≪det andre Korea≫, verdenskjent som DMZ (De-Militarized Zone). Det er langs denne alt annet enn demilitariserte grenselinjen man forstår hva det faktisk innebærer at Nord-Korea har vært i krig i snart 70 år – ikke bare ideologisk, men rent fysisk og bokstavelig. Avtalen som ble undertegnet i 1953 av partene i Koreakrigen, og som markerte slutten på krigshandlingene, er kun en våpenhvile og ikke en fredserklæring. Altså er Nord-Korea formelt og teknisk sett fortsatt i krig med ikke bare erkefiendene Sør-Korea og USA, men også FN og dermed verden, deg og meg.

Fra verdensrevolusjon til de nære ting

“Arne Paasche Aasens mor lærte barna sine opprørets grunntanke: Slåss mot de rike som øder jorda og sulter ut arbeiderne!” Poeten forble lojal mot Arbeiderpartiet hele sitt liv. Journalist og forfatter Arild Bye løfter med denne biografien ”partidikteren” Arne Paasche Aasen opp og frem fra glemselen, skriver Brageprisjuryen.

Barndomshjemmet til Arne Paasche Aasen på Grünerløkka var den reneste revolusjonssentral. Herfra ledet hans ultraradikale mor Augusta utgivelsen av syndikalistavisa Direkte Aktion. I årene før og under første verdenskrig ble kjente røde opprørere som Martin Tranmæl stadig observert gående inn og ut av leiligheten i Seilduksgata.

Den russiske revolusjon i 1917 måtte gjøre dypt inntrykk på en 16-årig gymnasiast og dikterspire med en slik bakgrunn. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev Arne Paasche Aasen harmdirrende tekster der han priste revolusjonen, fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp.

Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter.

«Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine verspetiter i Arbeiderbladet (underpseudonymet Dorian Red) og tekstene til Ønskekonsert-slagerne som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gangs. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri, men beholdt lojalt tilknytningen til Arbeiderpartiet livet ut. Ved inngangen til det nyrøde 1970-tallet valgte han – som i sine unge dager – å tale makten midt imot, i en strid som splittet partiet og folk.

Arbeiderklasse-bohemene

UTDRAG: Verken Arne Paasche Aasen eller Rudolf Nilsen tok seg fast arbeid idet de nå gikk inn i tjueårene. De prøvde å leve av ordet og la seg til en fri livsstil. Begge ville være «kunstnere» som tross sitt revolusjonære alvor også elsket å være morsomme. Så langt må Arne og Rulles «løsgjengerliv» ha gått at noen tok til å mene at de var noe i nærheten av døgenikter og dagdrivere. De drakk og ruset seg hver gang de hadde anledning, ofte til den lyse morgen. Ludvig Meyer påstod at Rudolf Nilsen var «fryktelig lat», og at det var grunnen til at han ikke søkte noe fast arbeid. Indolent og doven kunne man få inntrykk at han var, litt blekfet, men med en stillferdig sjarme, hevdet Meyer, som observerte de unge dikterne på svært nært hold i sin egen leilighet til ulike tider på døgnet.  Stilt overfor praktisk arbeid fant de to uten tvil gjerne noe annet å fordrive tiden med.

Reaksjonene på duoens livsstil var tydelige. I Samfundslaget ble det fleipet særlig med Paasche Aasens veldige dikteriske ambisjoner. Han fikk høre at han stilte for høyt når han drømte om å bli berømt. En arbeiderungdoms flamboyante opptreden kunne skape reaksjoner. Navnet hans ble vridd på av de ulike redaktørene av «Bikuben», den håndskrevne lagsavisa, det florerer med henvisninger til ham som «Påske» og «Pinse»-Aasen. De andre vitset med at han ønsket seg til «Olympen». I et smede-dikt «Påske Aasen tilegnet», ble han skildret som jålebukken som skilte seg ut fra den ellers nøkterne gruppen. Han burde helst fjerne seg fra «sjargongen til Wildenvey», ellers ville han selv vokse vekk fra dem, rimet ungdomslagets avis: «Opprinnelig er du jo en av våre, hvorfor da fare sådan av gårde.»  At han og Rulle, uteksaminert fra gymnaset, ikke gikk i gang med mer enn å skrive, ble kommentert. Det ble sarkastisk satt på trykk at «Det forlyder at Arne Paasche Aasen vil begynne med samfunnsnyttig arbeide».  Det fantes alltid dem som i misunnelse lo. De to dikterhåpene kunne le tilbake. For noe å gjøre ble de ikke i beit for. De gikk aktivt inn i teatervirksomheten i Arbeidersamfundets dramatiske klubb. Der skrev de tekster til revyene og opptrådte selv etter hvert også på scenen. Det sterkt politiserte teaterarbeidet skulle bringe kunsten ut til folket. Teatergjengen reiste på turné i hele Akershus med revyen «Den røde hane». De overnattet på spillestedene til neste dag, hvorpå de som hadde jobb i byen, måtte rekke toget tidlig om morgenen. Om kvelden bar det av sted til et nytt spillested og ny forestilling. Arnes søster Emmy var blitt med; hun arbeidet på et samvirkelag og var av dem som måtte inn til byen med toget. Enda om noe av innholdet i revyene var nokså lettbeint, var teaterarbeidet morsomt og fungerte som viktig politisk agitasjon. Noen ganger spilte de også seriøs dramatikk. En gang satte de opp Frøken Julie av August Strindberg. Men mest skrev og spilte de revy og lot latteren sitte løst.

Hvilke fortellinger skal du fortelle om din far?

Min far fnøs av farsdag. Det var noe handelsstanden hadde funnet på for å selge flere slips, sa han. Og min far brukte ikke slips. Likevel ble han blank i øynene hver farsdag. For da fortalte han om farfar.

Av: Lasse Gallefoss

Han fortalte om da farfar ble Norgesmester i roing fordi Fredrikstad roklubb manglet en åttende mann til båten. Om da han kjempet for Norge, først i Valdres i 1940, deretter i Milorg. Om maskingeværene han hadde i kjelleren i tilfelle russerne kom. Og han fortalte om alle hemmelighetene fra krigen farfar aldri fortalte. Om spørsmålene pappa angret på at han aldri stilte.

Men viktigere enn det, han fortalte om farfars hverdager. Om da han flyttet fra Sunnfjord til Kråkerøy som tiåring og ingen forsto et ord av det han sa. Om å bo på to rom og kjøkken på Majorstua, men alltid ha plass til familiebesøk fra Troms og Sunnfjord, selv når de besøkende ble i månedsvis.

Foto: Marion Mühlburger

Og jeg, som aldri hadde møtt farfar, følte at jeg kjente ham. For han levde videre i pappas fortellinger. Og fortellingene levde videre i meg. De skapte en interesse for historie som resulterte i debutromanen min, Krigernes fred. Derfor er boken dedisert til min far og farfar.
Pappa døde i fjor vår. Da var min eldste sønn 11 måneder. Den yngste var ennå ikke født.
På farsdagene som kommer skal jeg fortelle dem om pappa. Om da han tok mot til seg og gikk bort til farmor for første gang. Om da han trente fotballaget mitt og lot alle spille like mye, selv når vi tapte. Om butikkturene som varte i timevis fordi pappa skulle prate med alle kjente og halvkjente. Om hvordan han angret på at han hadde takket nei til å skrive lærebok fordi han hadde trodd han ikke var flink nok.

Om hvordan han alltid fikk meg til å føle meg flink nok.

For farsdag er ikke bare en dag for kakao på sengen og nye slips. Det er en anledning til å hedre fedrene, bestefedrene og oldeforeldrene. Til å fortelle historiene som får dem til å leve videre.

Foto: Vegard Dale Bergheim

Lasse Gallefoss (f. 1980) er fra Bergen. Han har bakgrunn som journalist og dokumentarfilmskaper, og har regissert flere dokumentarserier for NRK, bl.a. Flukt, som vant Gullruten 2017 for beste regi. Krigernes fred er hans første roman.

 

Krigernes fred av Lasse Gallefoss

Uansett hvilken side du står på, jobber du alene.

Annen verdenskrig er over, og seierherrene styrer landet. Under okkupasjonen var Storm Steinset dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Organisasjonen han spionerte for, er fortsatt hemmelig, så kollegene ved Oslo politikammer tror han var nazist. Når flere politimenn som jobbet for tyskerne blir funnet drept med samme torturmetoder de selv benyttet under krigen, havner Storm på drapsmannens dødsliste. Men han blir også involvert i saken som etterforsker.

Storms makker er politiets yngste fullmektig, Robert Rødberg, som alltid har drømt om å bli en helt. Under krigen vervet han seg til de norske styrkene, men havnet aldri i kamp. Så kom freden, og freden tilhører krigerne. Nå får Robert en ny sjanse til å kjempe for Norge.
Jakten på morderen tar Storm og Robert inn i hemmelighetene i Norges nye maktsirkler. En ny krig står i fare for å bryte ut, en krig der hemmelighetene fra den forrige kan få deg drept.

Kjøp Krigernes fred her

Her signerer Unni Lindell i høst

Vil du møte Unni Lindell og sikre deg ei signert bok til deg selv, kjæresten, mor, far og alle andre i slekta? Her møter du Unni i høst. 

  • 8. november: 12.00 ARK Ski
  • 15. november: 14.00 Norli Jessheim
  • 16. november: 14.00 Norli Nye Sandvika
  • 17. november: 12.00 Norli Ski
  • 23. november: black friday! Unni signerer hele dagen på Ark Strømmen
  • 24. november: 11.00–14.00 ARK Bekkestua
  • 27. november: 14.00–17.00 ARK Ski
  • 28. november: 14.00–17.00 ARK Torget Vest Drammen
  • 5. desember: 15.00–17.00 ARK Storo
  • 8. desember: 12.00–14.00 ARK Jessheim
  • 8. desember: 14.30–16.30 Norli Jessheim
  • 9. desember 15.00 Norli Nye Sandvika
  • 12. desember: 15.00 Tanum CC-vest
  • 13. desember: 14.00 Tanum Byporten
  • 14. desember: 15.00 Tanum OSL
  • 15. desember: 11.00–14.00 ARK Sirkus
  • 15. desember: 15.00–18.00 ARK Ciry Syd
  • 16. desember: 14.30 Norli City Lade

Dronen

En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.
Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.

Sagt om Dronen

På sitt beste! Dronen byr på alt det som har gjort Unni Lindell til Norges krimdronning. Her er krypende uhygge, skumle scener, en spennende krimgåte og godt utviklede karakterer som er mer enn det fasaden viser.
– Elin Brend Bjørhei, VG, terningkast 5

Etterforsker i særklasse. Dette er blant Unni Lindells mest originale og beste krimbøker.
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, terningkast 5

Finurlig og klokt linjeskift av Lindell. … Unni Lindell anvender i Dronen et kompositorisk grep med effektfulle vekslinger mellom psykologisk nærbilde av den kompliserte Marian Dahle, parallelt med blikk på den anonyme gjerningspersonen og de overraskende og dramatiske vendingene som etterforskningen tar i den innfløkte drapssaken. … Alt vel anrettet i en velskrevet klassekrim.
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad, terningkast 5