Å dra fra barnet sitt, hvordan kan en mor gjøre det?

Dette er meg og datteren min på hennes ettårsdag.

Noen bøker er nesten ikke til å holde ut å være i, samtidig som det er umulig ikke å bli i dem. De bøkene glemmer man sent.

Av: Hilde Rød-Larsen

Det ble en god lesesommer i år, og nå er den over. Men bøkene jeg fikk lest, er der inni meg et sted, og noen presser seg mer på enn andre. Gøhril Gabrielsens roman av året Ankomst leste jeg i den aller siste ferieraptusen, da jeg endelig hadde fått barna mine i hus igjen etter at de hadde feriert sammen med faren sin og vi i ukevis bare hadde hatt sporadisk og utilfredsstillende kontakt per telefon. Store deler av denne fortellingen om en kvinnelig forsker som reiser fra den lille datteren sin for å overvintre i et øde landskap lengst nord i Norge, leste jeg andføttes på sofaen med sønnen min, som heldigvis også var dypt inni sin bok denne helga.

Takk og pris for at jeg har ham her hos meg nå, tenkte jeg stadig mens jeg leste. Gabrielsens forsker skal leve uten datteren sin i mange måneder, og hun har valgt det selv.

Jeg-fortelleren i Elena Ferrantes høstaktuelle roman, Den dunkle dottera (I Kristin Sørsdals strålende oversettelse), har også reist fra barna sine, og hun møtes med samme vantro og ubehag av omgivelsene som jeg møter Gabrielsens romanfigur med:

”Eg drog. Eg reiste frå dei då den eldste var seks og den yngste var fire.”
”Kva er det du seier? Kven tok seg av dei?»
”Faren.”
”Såg du dei ikkje igjen etter det?”
”Tre år etter drog eg tilbake.”
”Noko så fælt, kvifor?
Eg rista på hodet, eg visste ikkje kvifor.
Så snudde eg meg mot Nina, som no stira på meg som om ho aldri før hadde sett meg:
”Av og til må du rømme for ikkje å døy.”

Å dra fra barnet sitt, hvordan kan en mor gjøre det? Det er ubegripelig. Og er det noe litteraturen kan, er det å utforske det unevnelige, skammelige, vonde – og ubegripelige. Nei, jeg begriper det ikke, hvordan kan man forlate barnet sitt, men samtidig klarer jeg heller ikke å se på disse romankvinnene som om jeg aldri før har sett dem. For ubehaget jeg kjenner mens jeg leser, handler selvsagt om at disse kvinnene minner om noe som bor i meg også. Og nå vet jeg mer om det.