5 spørsmål med Klara Hveberg

Klara Hveberg debuterte med Lene din ensomhet langsomt mot min, våren 2019. Boken fikk strålende kritikker. Vi har stilt noen spørsmål til debutanten slik at du kan bli bedre kjent med henne.

Hva er den siste boka du har lest?

Jeg er akkurat ferdig med Naja Marie Aidts «Har døden tatt noe fra deg, så gi det tilbake», en sterk, vakker og vond bok om sorg. I tillegg er den bygd opp på en måte som minner om noen matematiske figurer som kalles fraktaler. Det betyr at teksten er ganske fragmentert, og at det stadig dukker opp tekstbiter som gjentar seg med små variasjoner. For eksempel blir hendelsesforløpet gjentatt med stadige utvidelser, som om historien gradvis vokser frem etter hvert som hovedpersonen er i stand til å ta innover seg det forferdelige som har hendt. Jeg synes formen gjenspeiler innholdet på en utrolig fin måte. Det er som om den fragmenterte strukturen understreker hvordan både språket og tilværelsen truer med å bryte sammen.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

Jeg må vel nesten si Aurora-bøkene av Anne-Cath. Vestly, for det var de som vekket interessen min for litteratur da jeg var liten. Men det er mange bøker som har betydd mye for meg i ulike faser av livet. Jonas Wergeland-triologien av Jan Kjærstad vekket litteraturinteressen min på nytt etter at jeg i studietiden nesten bare hadde lest matematikkbøker. Og debutromanen til Kjersti Skomsvold ga meg lyst til å begynne å skrive selv.

Hva inspirerte deg til å skrive debutromanen din?

Jeg hadde lyst til å se om jeg kunne bruke matematikken på en litterær måte, både i innholdet og i oppbygningen av strukturen. Jeg hadde lenge vært fascinert av historien om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Spesielt var jeg fascinert av personligheten hennes, hvordan hun virket både altfor sterk og altfor skjør på samme tid. Men det føltes problematisk å skulle dikte fritt om en historisk person, så det var først da jeg fikk idéen om at jeg kunne la hovedpersonen Rakel være en slags kopi av Sofja i nåtiden, at det virkelig løsnet. For da kunne jeg dikte fritt. Og den ideen fikk jeg gjennom matematikken, gjennom fraktaler, for de består nettopp av flere kopier som speiler hverandre og gjentar seg med små variasjoner. I tillegg er boka bygget opp av mindre fragmenter på to-tre sider, som består av utvidede øyeblikk fra Rakels liv. Mye av utfordringen i arbeidet med romanen, var å få disse bitene til å spille sammen så det ble en helhetlig mosaikk.

Når begynte du å skrive?

Jeg har egentlig skrevet så lenge jeg kan huske. I barndommen og ungdomsårene ble det mest dikt, og jeg fikk publisert noen dikt i lokale aviser og blader. Men etter at jeg begynte å studere matematikk, forsvant på en måte skjønnlitteraturen ut av livet mitt. Så ble jeg syk og måtte gi opp jobben min som forsker på universitetet. Dagene føltes helt innholdsløse, og jeg måtte prøve å finne noe jeg kunne greie å gjøre selv om jeg var mye sengeliggende. På en måte var det altså sykdommen som gjorde at jeg fant tilbake til litteraturens verden. Jeg begynte å skrive for å gi meg selv et slags håp.

Hva var det vanskeligste i arbeidet med denne boka?

Det aller vanskeligste var nok at jeg var syk og bare kunne skrive noen få setninger eller stikkord per dag. Sånn sett passet den fragmenterte strukturen perfekt. Jeg slet også lenge med den siste delen av romanen, for jeg ville at dette ikke bare skulle være en historie om kjærlighet, men også om ensomhet og om det å prøve å bruke kunsten til å skape seg en mening i tilværelsen. Men det var enklere for meg å skrive om kjærlighet enn om ensomhet, så jeg strevde mye med å få det mørke og det lyse til å være til stede i teksten samtidig. Det var også en utfordring å flette sammen de ulike trådene om Rakel, Sofja, kjærligheten, matematikken og musikken på en naturlig måte. Samtidig var det kanskje i denne delen av arbeidet jeg følte at jeg kunne dra mest nytte av å ha tatt en doktorgrad i matematikk. Da lærte jeg å forholde meg til et stort og komplekst materiale, og å elte og kna stoffet til det finner en form som får brikkene til å falle på plass. Det er en slags følelse av å skulle avdekke noe som allerede er der, som om stoffet egentlig har en form som du bare må oppdage.

Kjøp Lene din ensomhet langsomt mot min

Lene din ensomhet langsomt mot min

Rakel har aldri forstått hvordan man får venner. De beste vennene hennes er bokstavene, tallene og fantasivennen David. Dessuten har hun et stort talent for misforståelser. Der andre ser fergekryss på fjorden, ser hun fergekyss.

Når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob. Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin, og Rakel og Jakob innleder også et hemmelig kjærlighetsforhold.

Men Rakel blir syk, og fra sengen fabulerer hun om Sofjas liv. Kan Sofja hjelpe henne med å forstå seg selv og forholdet til verden og kjærligheten?

Lene din ensomhet langsomt mot min er en usedvanlig vakker, sår og morsom roman om å finne mening og sammenhenger akkurat når man trenger det.

En herlig historie om kjærlighetens mange aspekter og om søken etter skjønnhet i livet.
– Vigdis Moe Skarsten, Adresseavisen, terningkast 6

Denne knallsterke debutromanen gjør matte til musikk og livet til lyrikk. Bravo!
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen